Arild en glad gutt

Mer livsbejaende, utadvendt og ekvilibristisk bassist enn Arild Andersen tviler jeg på om det finnes – på Tellus i alle fall.

Arild Andersen sammen med en av sine beste venner.

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Her om dagen sto Arild Andersen (72) på scena i Sanremo i Italia sammen med sin trio og den japanske stjernepianisten Makoto Ozone. Det gikk sikkert helt strålende. Den ustoppelige Andersen kom seg heldigvis raskt hjem og på honnørbillett fant han frem til Sentralen kun iført nesten bare sin kjære bass.

En times solobass-konsert kan kanskje høres noe enstonig ut, men med Andersen som reiseleder så blir det på ingen måte det. Med medspilleren, som han benevnte sine musikalske maskiner, som aldri er forhåndsprogrammert, men som blir trigga av sjefen der det passer, skaper han settinger og landskap som kun han kunne ha skapt.

Det er vi som skal takke Andersen.

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Han ga oss egne låter som «Dreamhorse» og «Mira» og miksa det elegant med musikk som har vært viktig for han fra andre deler av litteraturen som Ornette Colemans «Lonely Woman», Olle Adolphsons «Trubbel», som også Andersens gode venn Niels-Henning Ørsted Pedersen gjorde fantastiske solo-versjoner av, Billie Holidays «Strange Fruit», Bachs cello-suite, Keith Jarretts vidunderlige «My Song» og Paul Simons «Jonah».

Hvil deg nuh!

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Andersen har den særegne evnen at han tar rommet fra første sekund og gir det ikke fra seg før han legger ned babyen sin. Han og løvehodebassen hadde fortjent gratisbillett på trikken hjem – og definitivt masse honnør.

Oslo Jazzfestival, Sentralen, 18. august 2018

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg