Det tyske plateselskapet ACT er både produktivt og leverer samtidig kvalitet. Denne oppsummeringa av 2021-utgivelsene bekrefter det.
Lars Danielsson Libretto er en viktig del av ACT-året 2021.
Mange kjenner til mye av det som har kommet ut på ACT gjennom året, og dette er ikke samlinga for komplettistene. For de som som vil ha en liten smakebit og som som kanskje/sikkert vil bli frista til å sjekke ut mer, så er dette en fin nyttårspresang.
Det er ACT-sjefen sjøl, Siggi Loch, som har kuratert denne samlinga og han har hatt mye flott musikk å plukke fra. Det har ført til 16 spor og knappe 72 minutter med musikk.
Mye av dette kjenner jeg godt til fra før og har skrevet om gjennom 2021. Blant de hører den spanske pianisten Daniel Garcia, Lars Danielsson Libretto med vår egen Arve Henriksen som gjest på sporet som er med her, vokalisten og cellisten Nesrine, bandet KUU!, Nils Landgren Funk Unit, Ida Sand og Lundgren, Parisien og Danielsson.
For min del kommer det herlig påfyll og ny inspirasjon fra i stor grad tyske artister som vokalisten Birgit Minichmayr, en nydelig versjon av Stings “Fragile” med trioen Willeitner, Breinschmid & Jenner og ikke minst pianistene Johanna Summer og Joachim Kühn.
Noe for de fleste smaker med andre ord i denne samlinga og noe forteller meg at det kommer mye mer fra ACT også i 2022.
Jeg vil også benytta anledninga til å takke for alle tilbakemeldingene som kommer både her og både der. Det setter jeg stor pris og er mer enn nok inspirasjon til at det kommer mange nye anmeldelser både i Nettavisen og på Tor de Jazz-bloggen også neste år. Godt nytt år alle sammen – i 2022 må det bli en orden på sakene!
Diverse artister «Magic Moments 14 – In the Spirit of Jazz» ACT/Musikkoperatørene
Sarah Camille er et nytt bekjentskap for meg, men det tar ikke veldig lang tid å innse at henne er det vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med. Mye og ofte.
Sarah Camille har mye klokt og varmt å gi oss.
Sarah Camille, som sikkert reagerer hvis noen føyer til Ramin Osmundsen også, har brukt sin 30 år her på Tellus på et svært godt vis. Hun har i alle fall tenkt gode og empatiske tanker og basert på “Vingeslag” så evner hun å formidle dem på et vis som går rett hjem til hjerter som er åpent for slikt. De bør det være mange av.
Sarah Camille vant Spellemannpris i barneplateklassen i fjor. Det mer enn antyder kvalitet og hennes debut på voksenfronten bekrefter det så tydelig som vel ønskelig. Det er svært sjelden jeg blir sittende så fjetret å lytte og lese tekstheftet – i alle hovedsak på norsk, men også litt fransk – og la meg varme av musikken som i dette tilfellet. Sarah Camille er nemlig en sterk historieforteller som fortjener å bli lytta til – ofte og lenge.
Temaer som bevegelse, nærhet, avstand og tilhørighet er bare noe av det Sarah Camille berører i den og vel én time lange ekskursjonen hun tar oss med på – enten syngende eller resiterende. Erik Hillestad har heldigvis produsert henne så langt fram i lydbildet at hver en tanke kommer over til oss. Det er bra nå hun har så mye klokt å melde. Historia om ungdommene på asylmottaket på Dikemark tar bolig og gjør noe med meg – forhåpentligvis lenge.
Musikalsk hører Sarah Camille hjemme i grenseland som har visesang, folk, verdensmusikk og jazz i seg – det vil si at hun har skapt sitt eget lille univers. Når hun så har fått med seg Jørn Erik Ahlsen Alkanger på bass og gitar, Selma French Bolstad på fele og Sidiki Camara på perkusjon og n´goni, så betyr det et empatisk reisefølge som skaper lydlandskap som både kler henne og budskapet og som er helt unikt – instrumenteringa mer enn antyder det.
Sarah Camille er et flott, nytt bekjentskap som jeg gleder meg til å møte igjen – og igjen.
Sarah Camille «Vingeslag» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Ikke hørt om Yumi Ito, sier du? Da er vi minst to. Her kommer det uansett et godt råd: det bør du gjøre noe med.
Yumi Ito er et svært spennende, nytt navn.
Jeg bryter sammen og tilstår at vokalister med japansk-polsk opprinnelse bosatt i Sveits hører hjemme i kategorien jeg veit forsvinnende lite om. I det siste har jeg gjort et forsøk på å bøte på dette hullet i allmennkunnskapen og Yumi Ito skal ha all mulig slags ære for å bidra til å tette hullet. Det har hun gjort gjennom to ganske så forskjellige utgivelser – visittkort som forteller oss om ei svært spennende og original stemme.
Sammen med den strålende polske gitaristen Szymon Mika (30), som jeg ser får bøttevis av skryt fra langt framskredne plekterførere som Peter Bernstein og vår egen Lage Lund, gir Ito (31) oss sju låter som de enten har skrevet hver for seg eller sammen. Tekstene, på engelsk, har Ito i all hovedsak ansvaret for.
Duoen klinger nydelig sammen og tar oss med til landskap som har veldig mye i seg: jazz, pop og singer/songwriter-tradisjonen er noen av de assosiasjonene som melder seg. Ito synger på strålende engelsk, hun synger ordløst og hun scatter – hun og Mika skaper et helt unikt lite univers. Vakkert er det.
For et år siden kom Ito også med et helt annet uttrykk, men fortsatt like mye Ito. “Stardust Crystals” kom ikke min vei før nå, men det passer egentlig perfekt å møte henne i disse to settingene samtidig.
Her har hun skrevet alle låtene, alle tekstene og arrangert det hele for stort band med fløyte, altsaksofon, tenorsaksofon/bassklarinett, fiolin, bratsj, cello, harpe, vibrafon, bass og trommer. Alle musikantene er ukjente størrelser for meg, men forteller meg at også i Sveits er nivået svært høyt blant den unge jazzgenerasjonen.
Ito bekrefter at hun er en historieforteller av rang både gjennom tekstene sine, uttrykket og formidlingen sin og måten hun kler det hele på gjennom låtene og arrangementene. Og så swinger det av henne.
Møtet med Yumi Ito har vært av det svært overraskende og svært hyggelige slaget.
Yumi Ito – Szymon Mika «Ekual» Hevhetia/yumiito.chYumi Ito «Stardust Crystals» Unit Records/yumiito.ch
Christian Wallumrød har gjennom nærmere tre tiår skapt et eget språk og funnet sin egen stemme. Bedre og tydeligere enn på “Speaksome” har det kanskje aldri kommet til uttrykk.
Christian Wallumrød leter og finner. Foto: Sigurd Ytre-Arne
Tangentisten, komponisten, bandlederen og visjonæren Christian Wallumrød (50) har, helt siden jeg hørte han på begynnelsen av 90-tallet i gruppene Airamero og Nutrio – ektefødte band av jazzlinja i Trondheim, fortalte meg og alle andre at han hadde noe helt spesielt. Han har brukt tida siden svært godt og via en rekke konstellasjoner, store og små, tatt stadig nye steg i retning seg sjøl.
For meg er det derfor alltid en begivenhet når Christian Wallumrød kommer med nye løypemeldinger. Denne gangen er han mutters aleine og møter oss med sju egne komposisjoner. I tillegg til piano spiller Wallumrød også synther, autoharpe og trommemaskin. Alt dette krydderet benytter sjølsagt Wallumrød på sedvanlig smakfullt og høyst personlig vis.
Dette er nok et møte med søkeren, melodikeren og den ettertenksomme Wallumrød. Han har god tid, han gir seg sjøl god tid til å utvikle ideene – og de er alltid gode – og han gir oss samtidig rom og luft til å dukke ned i universet hans og dermed få gleden av å bli med på disse unike ekskursjonene.
Tilfanget til idérikdommen til Wallumrød er bredt. Han henter inspirasjon fra både den moderne jazzens verden, fra samtidsmusikken og i større grad enn noensinne hører jeg også spor av folkemusikk i Wallumrøds uttrykk.
Christian Wallumrød er på en konstant leteprosess. Han finner noe nytt hver eneste gang – denne gangen i enda større grad enn til vanlig. Christian Wallumrød hører hjemme helt der oppe – uansett hva man måler med.
Christian Wallumrød «Speaksome» Hubro/Musikkoperatørene
Pandemien har ikke ført mye godt med seg. Heldigvis finnes det unntak. Block Ensemble og “Bugs & Hugs” er et av de aller beste eksemplene på det.
Kristoffer Alberts og Lasse Marhaug har skapt noe ganske så unikt.
Ikke overraskende har det skjedd mye i mange kreative sinn i løpet av de to siste helvetes årene. Ideene har stått i kø rundt om, noen har det blitt noe av og noen har det blitt noe veldig spennende ut av. Saksofonisten Kristoffer Alberts, som mange vil kjenne fra bandet Cortex og fra samarbeid med lydskulptøren Lasse Marhaug, har vært initiativtaker, kurator, organisator, redigerer – og sikkert mye mer – for å få dette unike prosjektet på beina. Etter hvert har også Marhaug kommet inn i bildet som co-produsent og med ansvar for mix og mastering.
Om det finnes bandbilde av Block Ensemble? Det gjør det ikke og grunnen er ikke at man glemte å ta bilder. Nei, grunnen er enkelt og greit at “bandet” aldri har møttes.
Musikken, som består av to “låter”, blei nemlig til ved at Alberts inviterte noen av de mest spennende stemmene han vet om til å sende han improviserte strekk unnfanga hvor de nå enn befant seg. Deretter blei de sendt med brevdue eller på en annen dertil egna måte til Alberts som så satte det hele sammen med hjelp av en ganske så avansert klipp- og lim-metode.
Noe forteller meg at Alberts, som ikke spiller sjøl her, har lagt svært få føringer på hva de inviterte skulle komme opp med. Hvorfor i alle verdens dage skulle han det forresten når de inviterte er Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Stine Janvin Joh på vokal, Britt Pernille Frøholm på hardingfele, Didrik Ingvaldsen på trompet, danske Mette Rasmussen på altsaksofon, Lene Grenager og Tanja Orning på cello, nederlandske Jasper Stadhouders på gitar, kologo og mandolin, svenske Mats Äleklint på trombone, Nils Henrik Asheim på orgel, Frode Haltli på trekkspill, Ingebrigt Håker Flaten og Per Zanussi på bass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer? Vi snakker et kremlag av modernister som har tatt oppgava på største alvor og som har gitt Alberts ei solid utfordring med å skru alle bidragene sammen.
Her fantes det sjølsagt ingen fasit og det kunne garantert blitt løst på tusen forskjellige vis. Jeg synes imidlertid radarparet Alberts/Marhaug har skapt et usedvanlig spennende lydlandskap som, hadde jeg ikke visst bedre, hadde vært spilt inn med de involverte sammen i studio.
Her her mange store improvisatorer fra en rekke land, og ikke minst postproduksjonen til Alberts og Marhaug, skapt et verk som er av det unike slaget. Inntil alle disse stemmene kan møtes i det virkelige liv, for et band det ville vært, så er “Bugs & Hugs” en særdeles flott og spennende holdeplass å vente på.
For et par år siden fikk jeg en herlig og tøff påminnelse om noe av det spennende som skjer i ung norsk jazz gjennom platedebuten til trioen Pangpang. Nå foreligger oppfølgeren og den låter enda tøffere.
Pangpang har all grunn til å smile.
Trommeslager Ivar Myrset Asheim, bassist Håkon Norby Bjørgo og gitarist Sander Eriksen Nordahl, fra henholdsvis Stavanger, Lier og Oslo. møttes på Norge Musikkhøgskole og de møttes så heftig at Pangpang oppsto raskt allerede i 2014 og er fortsatt i full gang. Ikke bare i gang: vi snakker om en heftig trio i stadig utvikling i retning seg sjøl.
Som på debuten så er det Norby Bjørgo som har skrevet all musikken. Det har han gjort på et vis som sørger for solide utfordringer både for hver enkelt av de tre, for kohorten Pangpang og for oss på mottakersida. Akkurat slik det skal være i oppegående og fremoverlente musikalske settinger.
Det vi åpenbart har med å gjøre her er tre åpensinnede og altetende musikanter som henter hemningsløst fra alle de kilder de har møtt på i sine liv. De betyr igjen en voldsom dynamikk i uttrykket – en dynamikk basert fascinasjon fra både det heftigste rocketrøkket til mer fabulerende jazz – og det meste midt mellom og på utsida av det også.
Vi har med tre framifrå lyttere å gjøre som, hvis vi bruker sportsterminologien, virkelig makter å spille hverandre gode. Det betyr at alle tre får godt med individuell plass, men jeg digger også det kollektive uttrykket som de tre har brygga sammen – heftig.
Her er det mye å glede seg over for et jazzhjerte, men rockefolk med åpne ører og ditto sinn vil finne mye tøft her også – Pangpang er på mange vis hele pakka.
Blant alt du ikke visste du savna til jul er plystrende italiensk musikk noe som kommer ganske høyt på lista vil jeg tro. Elena Somarè har heldigvis sørga for å gjøre noe med det.
Elena Somarè har noe høyst personlig å melde.
Det har seg altså slik at postmannen min bringer meg de mest overraskende godsaker fra de fleste verdenshjørner. Nå er vel ikke Roma og Italia blant de fjerneste av diss hjørnene, men det den 47 år unge fotografen og, i denne sammenheng, plystreren Elena Somarè bringer til heimen og høyttalerne er uansett av det svært sjeldne slaget.
Siden Somarè var seks år gammel har hun plystra schwære operaarier. Ikke akkurat dagligdags på noe som helst slags vis vil jeg mene, men desto mer spennende. Jeg kjenner absolutt ikke til noe som helst når det gjelder Somarès karriere. Dette er vårt første møte og det er så avgjort spennende og fascinerende.
Med et repertoar bestående blant annet av låter signert Nick Drake, Brian Eno, Betales-klassikeren “Blackbird”, King Crimson, Enya, Doors og Elton John, samt litt eget stoff og noe komponert av den svenske gitaristen Mats Hedberg, som bokstavelig talt spiller ei sentral rolle på denne innspillinga, tar Somarè oss med på en ekskursjon ulik de aller fleste jeg har vært med på i alle fall.
Litt perkusjonshjelp fra kjente stemmer som Morgan Ågren og Pat Mastelotto fra King Crimson, samt litt harpe og litt annet krydder, er med på å gjøre dette til noe ganske for seg sjøl. Uansett er det Somarès klokkeklare “stemme” og Hedbergs empatiske reisefølge på ymse gitarer som er det viktige fundamentet i denne musikalske utflukten som egner seg ypperlig på en dag som denne.
Riktig god jul alle musikkelskere – og alle andre.
I min fødeby Molde har vi noe som heter Svenskebyen. Den kom som et resultat av flott hjelp fra svenskene etter krigen. De seineste åra har det kommet masse god musikalsk hjelp fra svenskene også – Joel Ring er avgjort en av dem.
Joel Ring i front mer sin empatiske kohort.
Mange håpefulle svenske jazzmusikere har tatt turen over Svinesund og satt kursen mot enten jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo. Ryktet om gode og kreative utdanningsmiljøer og muligheter for å finne nye og spennende konstellasjoner for å forske videre i har garantert vært gode lokkemidler. Enda hyggeligere sett med norske ører er at mange av disse mer enn lovende musikantene har blitt værende her hos oss.
Cellisten, bassisten, komponisten og bandlederen Joel Ring (33) hører hjemme i den kategorien. Vi har lært han å kjenne i originale kohorter som Wendra Hill, trioen Pumkin med Ole Morten Vågan og med Andreas Røysum Ensemble. Derfor kommer det ikke akkurat som noen overraskelse at også hans debut under eget navn og med eget band er av den unike sorten.
Med et band bestående av trommeslagerne Anton Jonsson og Bror Tomas Sandström, Heida Karine Johannesdottír Mobeck på tuba, Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og klarinett og Milton Öhrström på piano – folk fra begge sider av Kjølen der altså – som alle åpenbart er musikalske sjelsfrender av Ring og som følger hans intensjoner på best mulig vis, så har dette blitt en debut Ring kan være svært så bekjent av.
Ring, som spiller kun cello her, sier han er inspirert av teksturer og mønstre vi opplever i våre hverdagsliv. Det har ført til at vi blir servert alt fra melodiske ganske så straighte jazzlåter, store og åpne lydlandskap og en fri tilnærming til det å skape musikk. Her får vi alt fra det reflekterende og nedpå til det ekspressive og kompromissløse med stemmer og motstemmer – musikk som kan låte kaotisk ved første møte, men som viser seg å ha ei klar og tydelig retning etter hvert. Musikk som beveger seg og som har evnen til å bevege oss.
Joel Ring skal være velkommen til å bli her værende så lenge han måtte ønske. Han skal være velkommen til å fortsette sitt virke med å skape spennende og original musikk også.
Joel Ring «Pouring Textures» Motvind Records/Diger Distro
Joni Mitchell er i mine ører, og for resten av mitt sanseapparat, en av de aller største artistene her på Tellus – uansett sjanger eller uttrykk. Denne trippel-lp-en fra hennes debutkonsert i Carnegie Hall i New York er med andre ord noe av det beste presang som kan komme min vei.
Joni Mitchell fikk Valentine-presang under Carnegie-konserten.
Joni Mitchell, født Roberta Joan Anderson og med djupe røtter i Norge både på Vestlandet og på Helgelandskysten, har rukket å bli 78 år. Hun har definitivt rukket mye mer også. Blant annet har hun skapt en katalog som ingen andre singer/songwritere kan måle seg med. Gjennom mange tiår, før hun blei ramma av et hjerneslag i 2015, etablerte hun seg som en av de aller største sangerne og formidlerne vår samtid har vært besjela med.. En annen ting Mitchell har vært svært opptatt av er å ta kontroll over sin egen karriere. Her kommer et fantastisk flott resultat av det.
Joni Mitchell backstage sammen med sine foreldre og sin daværende kjæreste, Graham Nash.
Som en rekke artister så har også Mitchell vært plaga av bootleg-utgivelser gjennom karriera si. Det har hun ønska å gjøre noe med og hun har ved flere anledninger de seineste åra gitt ut materiale hun har hatt kontroll på sjøl. Denne gangen er det altså hennes debutkonsert i sjølvaste Carnegie Hall den 1. februar 1969 som blir utgitt for aller første gang. Mor og far Anderson, Bill og Myrtle, hadde tatt turen fra Saskatoon i staten Saskatchewan i Canada, men mor, skriver den daværende kjæresten Graham Nash i den fine, lille coverhefteteksten, var ikke særlig fornøyd med datterens hippiekjole. Joni sier også at “It´s a long way from Saskatoon, Saskatchewan to Carnegie Hall” mot slutten av denne særdeles vellykka konserten, så Åge A kom nok et stykke etterpå med sin lange tur til Royal Albert Hall.
Det mor bør ha vært mer fornøyd med er de nærmere 80 minuttene dattera ga sitt hengivne publikum. Hun spiller gitar sjøl, eller litt piano, som hun blir så nervøs av sier hun, og derfor kommer det også en a cappella-versjon. Litt sjenert småprat mellom låtene kommer det også fra 26-åringen, som åpenbart allerede i 1969 hadde et stort publikum i sin hule hånd.
Her får vi servert en rekke av henne aller største hits som “Both Sides Now”, “The Circle Game” og “Night in the City” pluss en rekke av hennes andre gjennombruddslåter. Festen starter med “Chelsea Morning” og avsluttes med “Urge for Going”. Sjøl om Mitchell sier hun var nervøs for denne debuten, så låter hun glitrende; hun synger fantastisk og hun spiller glitrende gitar. Vi får også være med på hennes utallige gitarstemminger – spennende i seg sjøl.
Bedre julepresang kan ikke Joni Mitchell-fans verden rundt tenke seg. Andre musikkelskere uansett hva de sokner til vil også ha funnet det de søker her. Dette er nemlig gull – sjeldent gull.
Joni Mitchell «Live at Carnegie Hall – 1969» JMA/Rhino/Reprise/Warner Music
Helt siden den svenske pianisten Johan Lindvall la ned sin første akkord her til lands for mange år siden, så har det vært åpenbart at han har vært i besittelse av ei høyst spesiell stemme. Det er han definitivt fortsatt.
Johan Lindvall sammen med sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra.
Pianisten, komponisten og bandlederen Johan Lindvall (31) hadde ikke runda 20 en gang da han tok den viktige avgjørelsen om å flytte til Norge for studier og forhåpentligvis fremtidig samarbeide med norske musikere. Det skulle vise seg å være et lykkelig valg for både Lindvall og alle oss musikkelskere på denne sida av Kjølen.
I løpet tida Lindvall har vært her hos oss, så har vi hatt gleden av å møte han i en rekke konstellasjoner – i alt fra solo til Trondheim Jazz Orchestra. Uansett hvor stoppestedet har vært så har det kommet stadig nye bekreftelser på hvilken unik stemme Lindvall er og har.
I fjor sommer kom høyst sannsynlig høydepunktet i Lindvalls karriere så langt. I 2019 blei han utnevnt til Moldejazz sin høythengende JazZtipendiat noe som betyr at han med solid økonomisk støtte i ryggen fikk anledning til å sette sammen sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra, skrive musikk for orkesteret og få det fremført på Moldejazz.
Det skjedde i fjor sommer og i oktober i fjor blei verket spilt inn i studioversjon. De to vokalistene og elektronikerne Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner, fiolinisten Eira Bjørnstad Foss og cellisten Marianne Baudouin Lie, klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm og altsaksofonisten Mette Rasmussen, gitaristene Christian Skår Winther og Lars Ove Fossheim, perkusjonisten Matilda Rolfsson og trommeslageren, vibrafonisten og elektronikeren Kyrre Laastad samt Lindavll sjøl på piano og synth, tar oss med på en høyst egenarta utflukt som låter totalt annerledes enn alt annet som har kommet ut av disse ztipendiatene.
Lindvall er en visjonær, han er en melodiker, han er en maksimalistisk minimalist, har en søker og han er åpenbart totalt kompromissløs. Alt dette har det kommet usedvanlig spennende og inspirerende musikk ut av – dette er så avgjort Johan Lindvallsk musikk.
Johan Lindvall omringa av Andreas Skår Winther og Adrian Myhr.
Mer eller mindre samtidig med Moldejazz-verket, så dukker det også et nytt visittkort med trioen til Lindvall. Det betyr Adrian Myhr på bass og Andreas Skår Winther på trommer – de samme herrene som var med da trioen debuterte med “No City, No Tree, No Lake” i 2019.
Det mer enn antyder at det er en liten kohort som har vokst sammen over tid og som har tatt nye musikalske steg – sammen. Sjøl om det låter ganske så annerledes enn trioen til Bill Evans, så er deler av filosofien den samme: her spiller de tre musikerne like viktige roller.
Sjøl om Lindvall har skrevet all musikken, bortsett fra ei låt, så får alle satt sine umiskjennelige bumerker på tolkningene av disse nedpå, fabulerende, vakre og melodiske utgangspunktene. De ti første låtene er studioinnspillinger – avslutningssporet er live fra Glenn Miller Café i Stockholm.
I to helt forskjellige utgaver viser Johan Lindvall oss nok en gang hvilken særegen, søkende og finnende musikant han er. Så flott at han valgte å komme hit til oss.
Trondheim Jazz Orchestra & Johan Lindvall «Om du reiser mycket» MNJ Records/MusikkLosenJohan Lindvall Trio «This Is Not About You» Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
