Funky Elling

Kurt Elling har vært blant Tellus´ aller mest sentrale og beste jazzsangere i en årrekke. Nå møter han oss i ei urfunky utgave og du verden som han fikser det også.

Kurt Elling – blir han hippere nå så….

Kurt Elling (54) har helt siden han debuterte på den store scena i 1995 med “Close Your Eyes” vært blant ledestjernene innenfor det relativt straighte jazzuttrykket. Nå fremstår han i en helt annen musikalsk dress enn jeg kan huske han.

Elling har hatt for vane å skrive tekster til instrumentale melodilinjer. Det fortsetter han med til en viss grad med her også. Både Wayne Shorter og Carla Bley er “bidragsytere” her mens Tom Waits´ og Kathleen Brennans tekst til “Circus” har fått ny musikalsk innpakning – her har altså Elling snudd på flisa med at teksten har blitt beholdt mens musikken er fersk.

Den store forandringa her er altså at Elling nå, for the time being i alle fall, har forlatt jazzuttrykket som han har blitt kjent og elska for. Sammen med trommeslager og perkusjonist Corey Fonville, tangentist DJ Harrison og Charlie Hunter på sin hybridgitar, blir vi invitert med på en jazzikalsk funk-ekskursjon som virkelig tar tak.

Bortsett fra Hunter er dette ukjente folk for meg, men at Elling har rekruttert fra øverste funkhylle hersker det ikke særlig tvil om.. Hippere og tightere trommespill finnes for eksempel ikke på denne sida av Nate Smith og Charlie Hunter, som det har vært relativt stille rundt ei stund, bekrefter igjen hvilken groooovy plekterfører han er på sin 7-strenger.

Og Elling da? Jo da, han har ei stemme og et uttrykk som stortrives i dette funky landskapet også. Kurt Elling er blant de hippeste gutta i klassen og hiphetsfaktoren blir ikke noe mindre av dette nye sporet. Tøft!

Kurt Elling
«SuperBlue»
Edition Records/Border Music

Friskt, flott og fritt

Med brødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll fra Kleive i Molde som svært viktige ingredienser, så har gruppa Bear Brother tatt ytterligere flotte steg i retning noe veldig lovende med sitt andre visittkort.

Mats Äleklint, til venstre, sammen med det sultne bandet Bear Brother.
Foto: Peder Skeidsvoll

Det var på vårparten 2018 det første livstegnet på plate så dagens lys fra Bear Brother. Sammen med brødrene Skeidsvoll, på henholdsvis piano og saksofon, var også trompeteren Erling Skorpen fra Ålesund. De tre hadde møtt hverandre for første gang i Jazzlogen under Moldejazz og tatt steg ut i den store utdanningsverdenen og møtt Håkon Norby Bjørgo og Martin Heggli Mellem, begge fra Lier ved Drammen. Debutalbumet, som het «Bear Brother», fortalte oss veldig tydelig at de fem hadde funnet frem til noe veldig spennende og med ei veldig klar retning i seg.

I forbindelse med plateslippet for debutplata blei Bear Brother booka til spillejobb på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo og de ønska i den forbindelse å pynte kaka litt ekstra. De ville veldig gjerne ha med seg en gjest og den eneste de alle tenkte på var den svenske stjernetrombonisten Mats Äleklint. Han har gjesta kongeriket en rekke ganger blant annet sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit og har etablert seg svært høyt oppe på lista over verdens mest uttrykksfulle moderne trombonister.

Møtet på Victoria var av typen vellykka og da Bear Brother skulle spille inn oppfølgeren i januar i fjor så blei Äleklint invitert tilbake.

Med et repertoar der pianist Isach Skeidsvoll har skrevet fem av de sju låtene og Skorpen de to andre, blir vi tatt med på en energisk og heftig utflukt. Jovisst er dette ganske så langt fra det vi forbinder med Jazzlogen, men skulle den dukke opp i ei moderne utgave en gang, så er dette musikk som ville ha egna seg ypperlig.

Det er en livsbejaenhet, et trøkk, ei samhandling og en energi i Bear Brother pluss Äleklint, som henter inspirasjon i alt fra gospel og New Orleans-tradisjonen til ganske så frie og kollektive uttrykk, som vi sjelden opplever på bygdene nå til dags.

Mats Äleklint har åpenbart vært akkurat den inspirasjonskilden de fortsatt unge gutta i Bear Brother var ute etter. Til sammen har de skapt en musikalsk vitaminpille som vil varme også de mest forfrosne nå om dagen.

Bear Brother Meets Mats Äleklint
«Played Freely with Power and Emotion»
Taragot Sounds/Diger Distro

Lys i mørket

Akkurat i det nyhetene blir mørkere og mørkere og dagene kortere og kortere, så dukker det opp en liten musikalsk lykkepille fra Göteborg. Perfekt timing.

Berglund/Jardemark
Lilleva Berglund og Rolf Jardemark gir oss noe viktig. Foto: Mats Jansson

Musikk dreier seg ofte om møter – møter der empatien er helt avgjørende for at resultatet skal bli vellykka. Gitaristen Rolf Jardemark (61) har jeg hilst på ved tidligere innspillinger og han fortalte meg raskt at Göteborg hadde mer på det gitaristiske området å skryte av enn Ulf Wakenius. Vokalisten Lilleva Berglund (49) er derimot et nytt bekjentskap, men det er åpenbart at Jardemark og Berglund har mye godt, varmt og musikalsk å dele med oss.

Denne ep-en, som varer i rundt 20 minutter, funker som en slags teaser. Jeg har spilt den en rekke ganger og vil gjerne ha mer og da funker den vel slik den er tenkt da?

Med kjente låter som “Devil May Care”. “Some Other Time” – en av mine virkelige favorittlåter, “I Will Wait for You” og “On the Sunny Side of the Street”, tar de to – Jardemark på både akustisk og strømgitar – oss med på en flott ekskursjon. Berglund har ei fin stemme og et uttrykk som har henta inspirasjon fra både Monica Zetterlund og ikke minst Alice Babs – det aller beste av den svenske vokaltradisjonen.

Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein. Her skal det “kun” serveres god og varm musikk og det gjør de to på et fint og inderlig vis. De gir oss enkelt og greit påfyll av lys i mørket – det holder lenge det.

Lilleva Berglund/Rolf Jardemark
«On a Sunny Side»
Guitarlandrecords/[email protected]

Nordlyset fra sør

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Sverre Gjørvad har foretatt ei musikalsk dannelsesreise og bosatt seg i Hammerfest. Det skinner bokstavelig talt gjennom i musikken hans.

Sverre Gjørvad, til høyre, med sine empatiske medsammensvorne.
Foto: Knut Åserud

Sverre Gjørvad (55), opprinnelig fra Stathelle i Telemark, har jeg hatt gleden av å følge siden hans dager på jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 90-tallet. Han markerte seg fordelaktig først i trioen Storytellers sammen med Svein Folkvord og Nils-Olav Johansen og seinere i Dingobats med Eirik Hegdal, Njål Ølnes, Mats Eilertsen og Thomas T. Dahl. I motsetning til de fleste av sine samtidige, som enten satte kursen for Oslo eller blei værende i Trondheim, så bosatte Gjørvad seg i Hammerfest for 15 år siden og forteller oss på best mulig vis at det er fullt mulig, og vel så det, å skape spennende musikk gjennom et slikt valg også.

“Time to Illuminate Earth” er Gjørvads tredje visittkort på tre år. “Voi River” blei fulgt av “Elegy of Skies” i fjor og hele tida har bandet bestått av Dag Okstad på bass, Kristian Olstad på gitar og Herborg Rundberg på piano – alle bosatt i Tromsø hvor platene også har blitt spilt inn.

På alle skivene har Gjørvad skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Denne gangen er det Andy Partridge, kjent fra bandet XTC, sin “All of a Sudden (it´s too Late)” som har blitt tildelt æren.

Gjørvads musikk er åpen, luftig, søkende og bildefremkallende. Den er melodisk og nedpå og den kan være ganske så rocka. Det er åpenbart at Gjørvad har blitt inspirert sikkert både av naturen og folket i nord. Hans tre medsammensvorne følger alle Gjørvads intensjoner – de har vokst fra utgivelse til utgivelse. Når så basunist Embrik Snerte sørger for ekstra krydder på to av de ni spora, så er det bare med på å understreke det unike uttrykket Gjørvad har vært på leiting etter og som han har funnet.

Sverre Gjørvad har staka ut en kurs som han har vært lojal mot og utvikla på et personlig og kollektivt vis sammen de tre særs empatiske bidragsyterne som vil den samme veien som Gjørvad. Veldig bra – helt perfekt, utbryter Gjørvad etter at siste spor er i mål. Jeg er i alle fall enig med første del av konklusjonen hans.

Sverre Gjørvad
«Time to Illuminate Earth»
Losen Records/MusikkLosen

Herlig og groovy

Den danske organisten Kjeld Lauritsen vet avgjort hvordan det groooves og han gir oss et knippe tidløse låter i et format som kler orgelet perfekt.

Kjeld Lauritsen swinger det av – over alt.

Kjeld Lauritsen (65) er en veteran i dansk jazzliv. Til tross for det er han et relativt ubeskrevet blad her hjemme. Teoretisk sett hadde jeg en mulighet til å få gjort noe med det for et par måneder siden da Lauritsen spilte på Herr Nilsen i Oslo, men en fotballkamp som skulle kommenteres kom dessverre i veien. Basert på det jeg har fått høre på denne lp-en, tviler jeg sterkt på at fotballkampen swingte like heftig som det som skjedde på Herr Nilsen.

I Oslo fikk Lauritsen reisefølge av våre egne langt framskredne herrer udi faget: Tom Olstad på trommer og Staffan Willian-Olsson på gitar. Her har Lauritsen med seg sine faste stormtropper: Per Gade på gitar og Espen Laub på trommer- altså akkurat det samme tradisjonelle orgeltrio-formatet som i Oslo.

Lauritsen bekrefter overfor alle som ikke har hørt han tidligere – inkludert meg sjøl – at det swinger noe vederstyggelig av orgelspillet hans. Han har åpenbart full kontroll på hele den delen av jazzhistoria der orgelet har spilt ei viktig rolle og han makter også å sette sitt eget stempel på musikken.

Det Lauritsen og hans empatiske nedsammensvorne gir oss her er stort sett kjente låter som “Bluebery Hill”, “Autumn Leaves”, “Moonlight in Vermont” og “S´Wonderful” samt et par originallåter av Lauritsen. De er alle av typen som hadde egna seg i en jukebox nesten hvor som helst – vi snakker jazzmusikk som de aller fleste, uansett legning, vil ha glede av.

Her flyttes ikke en eneste grense. Her er målet kun å gi folket god og varm jazzmusikk som man skal kunne hygge seg med. Det har Kjeld Lauritsen & Co så definitivt lykkes med.

Kjeld Lauritsen
«Jukebox Jazz»
Gateway Music/kjeldlauritsen.dk

I et vakkert og inderlig landskap

Ingfrid Breie Nyhus har mye å slekte på både familiært og musikalsk. Hun tar vare på arva på et nydelig vis.

Ingfrid Breie Nyhus har noe vakkert og djupt personlig på hjertet.

Når man heter Nyhus til etternavn og har en far som heter Sven, sjølveste folkemusikkbautaen, så lå det kanskje i korta fra barnsbein av hvor ferden skulle gå. Om det var fele fra starten, slik som opphavet, vet jeg ikke, men nå er i alle fall datter Ingfrid en mer enn habil pianist.

Dette er mitt første møte med Breie Nyhus. Musikken er hennes, men basert på slåtter fra Setesdal og den er spilt inn i Sofienberg kirke i Oslo i april i år.

I løpet av vel 37 minutter på en blå vinyl og via fire slåtter skaper Breie Nyhus et klangrike som er så vakkert, så inderlig og så personlig som vel mulig.

Breie Nyhus utnytter akustikken i kirkerommet på et strålende vis. Med sitt folkemusikkfundament og med klare impulser fra både klassisk- og samtidsmusikk og jazz, har Breie Nyhus skapt et tonespråk og et uttrykk hun er helt aleine om.

Det tok sin tid før Ingfrid Breie Nyhus sitt univers åpenbarte seg for meg. Jeg lover å følge det nøye i tida som kommer.

Ingfrid Breie Nyhus
«Slåttepiano II»
LabLabel/breienyhus.no

En nordmann i New York

Eivind Opsvik har fortalt oss ved en rekke anledninger at sjøl om han har bodd over there i mange år, så har han aldri glemt hvor han kommer fra.

Eivind Opsvik har mye originalt og fint å melde.

Eivind Opsvik (48) har levd mesteparten av sitt voksne liv i New York. Han tok turen over i 1998 etter at et større publikum her hjemme hadde blitt kjent med han som bassist i The Quintet sammen med legendene Bjørnar Andresen og Calle Neumann og sine samtidige Ketil Gutvik og Paal Nilssen-Love.

Der borte på den andre sida av dammen har Opsvik jobba med storheter som Mary Halvorson, Bill Frisell, John Zorn og Brian Blade. Likevel er det i hans Overseas-prosjekt og i duoen Opsvik & Jennings vi kjenner han aller best etter ni album med de to konstellasjonene til sammen.

Uansett hvor Opsvik viser seg frem, så er det alltid som en nysgjerrig og søkende musiker med få om noen grenser når det gjelder sjangertilnærming.. Slik er det så definitivt også med dette soloprosjektet som har vokst frem hjemme i studio i kjelleren i Brooklyn gjennom mange år.

“Emotional Switches” er et soloprosjekt på alle mulige slags vis der Opsvik har brukt studioet som instrument. Jovisst får vi høre bassisten også, men vi får også høre vokalisten, både på engelsk og norsk, lydmanipulatoren. teknikeren, mixeren og produsenten. Dessuten trakterer Opsvik et titalls instrumenter i større eller mindre grad og det har ført til lydlandskap langt bortenfor det meste både han og vi har hørt før.

Kall dette gjerne art-pop med større eller små doser av electronica, 80-talls pop, krautrock og jazz/impro. Jeg kaller det Eivind Opsviksk – jeg kjenner nemlig ikke til noe som likner på dette visittkortet. Tøft, hipt og annerledes.

Eivind Opsvik
«Emotional Switches»
Loyal Label/loyallabel.com

Jazz med svært stor J

Hvis du har lyst å unne deg eller noen du liker ekte jazz av meget høy kvalitet til helga, jula, nyttår og neste år og…..så er det bare å sikre seg Four Brothers med en eneste gang.

Four Brothers med sjefen Staffan Wiliam-Olsson på vingen.

Staffan William-Olsson, som vi sjølsagt kaller svorsk med stor N etter alle åra hans på denne sida av grensa, er en kvalitetsgarantist når det gjelder å lage og skape jazzmusikk det swinger og groover noe vederstyggelig av. Det har vi opplevd utallige ganger både på trio, sammen med Karin Krog og ikke minst med The Real Thing.

Heldigvis lar ikke William-Olsson seg stoppe med det. De seineste åra har han også etablert, skrevet for og spilt en hel del med en usedvanlig heftig septett med det historiske navnet Four Brothers.

Bandnavnet henspeiler sjølsagt på den legendariske låta med samme navn som storbandet til Woody Herman gjorde udødelig. Den blir ikke tolka her, men det blir derimot åtte originalkomposisjoner av William-Olsson samt Nat Adderleys klassiker “Work Song”.

Sjefen her har skjemt oss bort med å skrive musikk som har med seg hele den moderne delen av jazzhistoria der det ikke finnes den minste tvil om hvor eneren er. Det skal swinge og det skal grooooove og du verden som det gjør det i 47 minutter her. Både som komponist og arrangør er William-Olsson i tetsjiktet når det handler om dette uttrykket – og vi snakker sammenlikna med hvem som helst og hvor som helst.

Når han så har alliert seg med de fire saksofonistene Dave Edge, Børge-Are S. Halvorsen, Knut Riisnæs og Petter Wettre samt Daniel Franck på bass og Hermund Nygård på trommer, så sier det seg sjøl at både ensemblemessig og solistisk så er alt i de aller beste hender og hoder. Og gitaristen? Jo da, helt grei han også!

Som sagt er du etter herlig, varm og hardtswingende Jazz med stor J så er det ingen grunn til å lete videre. Four Brothers er svaret på alle dine bønner. Amen!

Four Brothers
«Four Brothers»
Real Records/Musikkoperatørene

En italiener på Ski

Helt siden 1999 har italienske Lorenzo Nardocci vært bosatt her i kjempers fødeland. Nå var det på høy tid at både jeg og andre oppdaga hans fingerferdighet og andre kvaliteter.

Lorenzo Nardocci i sentrum for sin fine trio.

For å oppklare eventuelle misforståelser: Lorenzo Nardocci (47) er bosatt på Ski utenfor Oslo – hvordan hans kvaliteter på ski er, vet jeg ytterst lite om – ingen ting for å være helt ærlig. Pianisten, komponisten og bandlederen Nardocci er det derimot verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Nardocci er både musikklærer på videregående skole og kantor i Siggerud – der skiikonet Lasse Kjus kommer fra – kirke. Det forteller oss om en svært så allsidig musiker og mitt første møte med han har ført til ønske om flere møter i tida som kommer.

Sjøl om dette er trioens andre plate, så har jeg verken hørt bandet i en slik tapning eller live tidligere. Jeg har enkelt og greit ikke hørt om Nadocci før. Jeg skjønner raskt at jeg har gått glipp av noe friskt og livsbejaende.

Nardocci er nemlig en melodiker og estetiker – en skjønnhetssøker med et flott klangideal. Han har skrevet seks låter, fine alle sammen, men ikke alle like minneverdige, og i tillegg får vi tre spontane improvisasjoner.

Sammen med seg har Nardocci utmerket reisefølge i bassisten Andreas Dreier og trommeslageren Terje Evensen.. De har så avgjort skjønt hvor Nardocci vil og det swinger og groover av trioen fra start til mål.

Det skulle altså ta sin tid før Nardoccis og mine veier skulle krysse hverandre. Nå har det heldigvis skjedd og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Lorenzo Nardocci Trio
«Secondo Me»
Losen Records/MusikkLosen