Ingebrigt Håker Flaten har gjennom snart 30 år vært en sentral skikkelse i norsk og internasjonal jazz. Gjennom dette bestillingsverket til Vossajazz i fjor går han gjennom reisa så langt – og for ei reise det har vært.

Oppdal har en del store sønner – et par av dem har Håker til etternavn. Den ene er et alpinikon, den andre er en musikant som har satt og som fortsetter å sette voldsomme spor hvor han enn befinner seg.

I løpet av sine 50 år på Tellus har musikanten av de to virka og bodd over store deler av jordkloden. Uansett hvor eller med hvem man har gått seg på Ingo, blant venner, så har det vært noe unikt, noe kompromissløst og noe svært så energisk over det han har levert.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter et års utsettelse var det endelig klart for premiere på Håker Flatens tingingsverk til Vossajazz i slutten av september. Der er det dessverre noen år siden jeg har vært, men konsertversjonen, innspilt live i studio i Oslo i mars i år, er definitivt ei bra erstatning.

De seks stoppestedene, som alle har vært viktige meldeposter og læresteder for Håker Flaten, er Austin, Texas, Trondheim, Oppdal, Chicago, Mexico City og Amsterdam. Hvorfor akkurat disse stedene er valgt kan man lese mer om i Martin Eia-Revheims ypperlige tekst som er en del av fonogrammet.

Med et reisefølge bestående av Oscar Grönberg på tangenter, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Eivind Nordset Lønning på trompet, Veslemøy Narvesen og Olaf Olsen på trommer og perkusjon, Atle Nymo på klarinetter og tenorsaksofon og Mette Rasmussen på altsaksofon, så tar Håker Flaten oss med på ei heftig, flott og inspirerende rundreise.

Musikalsk har dette blitt et slags tverrsnitt av hvem bass-sjef Ingebrigt Håker Flaten har vært og vokst frem til å bli. Det betyr at han har henta impulser fra det meste av den moderne jazzhistoria, rockespor er det også mulig å finne pluss inspirasjon fra folkemusikk fra ymse verdenshjørner.

Alle de involverte har skjønt intensjonene til Ingo og blir med på å lage “(Exit) Knarr” til et verk som vil bli stående, og forhåpentligvis spilt live, mye også i åra som kommer. Her i heimen kommer i alle fall studioversjonen til å bli plukka frem både titt og ofte. Dette er nemlig beintøffe og høyst personlige saker!

For vel to år siden ga denne trioen oss volum en av Källtorp Sessions. Mattias Ståhl lovte oss altså en oppfølger og nå har våre drømmer gått i oppfyllelse. Det låter like tøft denne gangen.

Om noen dager runder Mattias Ståhl, som vi blant annet har hørt her hjemme sammen med Håkon Kornstad og Thomas Strønen, 50 år. Stort bedre måte å markere det på enn med denne utgivelsen, kan vel knapt tenkes.

I mine ører, og for resten av sanseapparatet, er Mattias Ståhl en av de beste og mest uttrykksfulle vibrafonistene som finnes – på Tellus i alle fall. Det mente jeg fra før og her kommer det nok en bekreftelse.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne skiva er spilt inn samtidig som den forrige – delvis i 2017 og delvis året etter. Det er på ingen måte slik at det er restene som kommer her. Det er mye heller slik at det blei spilt inn så mye gull at det bare måtte ut i to doser.

Sammen med trommeslageren Christopher Cantillo og bassisten Joe Williamson gikk turen til et torp i Sörmland og den glitrende trombonisten Mats Äleklint var med som tekniker og gjestesolist på to av spora. Nok en “gjest” dukker også opp, nemlig Ståhl sjøl som sopransaksofonist på to låter – intet mindre enn ei verdenspremiere.

Med et repertoar som med ett unntak består av originalmateriale, blir vi tatt med til et groovete, åpent, melodisk, men samtidig fritt landskap der alle tre får masse plass – både kollektivt og individuelt.

Her gjennomsyres det hele av masse empati og Mattias Ståhl viser seg altså nok en gang som en solist av sjeldent kaliber. Her er det bare å gratulere med musikken og den runde dagen.

Når Ine Hoem tolker sin far Edvards tekster på dette viset, så må det nesten bli god stemning i familieselskapene. Svært god faktisk.

Med det antyder jeg på ingen måte at stemninga har vært dårlig tidligere heller. Heller tvert i mot slik jeg har oppfatta det på avstand. Men det sier seg sjøl at når datter og far kan møtes på dette viset, så knyttes det enda sterkere bånd enn det som er vanlig. De “snakker” åpenbart sammen på et usedvanlig flott og inderlig vis.

Edvard Hoems kvaliteter og status som forfatter, det være seg skjønnlitterært eller som dikter, tør være kjent som en av de viktigste i moderne norsk litteratur. Han har vært og han er en dikterhøvding som støtt og stadig forteller oss noe viktig og flott.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Samarbeidet mellom de to går rundt 15 år tilbake i tid, men for et større publikum blei det ikke kjent før i fjor gjennom julesangen “Å, signa natt”. Gjennom denne strålende utgivelsen og felles turné i høst har de så avgjort tatt flere steg sammen og løfta det opp på et nytt nivå.

I stor grad er det nye tekster av far og nye melodier av den framifrå vokalisten Ine har vokst seg til å bli. I tillegg finnes det også dikt og salmer som er tonesatt av Henning Sommerro og Håkon Berge.

Ine har skrevet vakre, melodiske låter i en jazzaktig singer/songwriter/vise-tradisjon som yter opphavets tekster full rettferdighet. Gjennom tolkningene gis de uten unntak også tilstrekkelig med luft og rom slik at vi også får mulighet til å dykke ned i universene de to inviterer oss inn og med i.

Når hun så har med seg et kremlag bestående av Pål Hausken på trommer, Markus Lillehaug Johnsen på gitar, som også har vært medprodusent, Jo Berger Myhre på bass og Andreas Ulvo på tangenter, samt Mathias Eick på trompet og Thorbjørn Harr på vokal, på ett spor hver, så er reisefølget i de aller beste hender, må vite.

Ine Hoem tar stadig nye, flotte steg i retning seg sjøl. Ingenting er jo hyggeligere enn at hun gjør det i selskap med sin far.

Et nyoppdaga liveopptak av og med John Coltranes “A Love Supreme” fra Seattle den 2. oktober 1965 er den beste julepresangen jeg kunne ønsket meg i alle fall.

Jazzen er som kjent full av ikoner. Hvem er det største ikonet? Avhengig av hvor man har sin tilhørighet, så er nok svaret på et slikt spørsmål svært forskjellig fra jazztilhenger til jazztilhenger. Uansett vil veldig mange rundt om på Tellus svare John Coltrane. Den store saksofonisten, stilskaperen, visjonæren, bandlederen og komponisten John William Coltrane (1926-1967) forlot tida bare 40 år gammel på grunn av leverkreft, men du verden så mye han etterlot seg på den korte tida han fikk tildelt.

Det kan, og det har blitt, skrevet tjukke bøker om Coltranes liv og musikk. Han har påvirka generasjoner av både musikanter og jazz/musikkelskere via den utviklinga han har initiert og de stilskiftene han har etablert. Høydepunktene var mange på den korte tida, men mange mener “A Love Supreme”, spilt inn i studioversjonen i desember 1964, kanskje var hans aller viktigste beskjed..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Coltrane fant i stadig større grad tilbake til sin barnetro mot slutten av sitt liv. Det prega også musikken hans og hans livsfilosofi. “A Love Supreme” var og er et åndelig verk av voldsomme dimensjoner. Det mente “verden” da de fikk høre verket for første gang og det mener jeg og mange med meg den dag i dag. Derfor er denne “arkeologiske” oppdagelsen et gullfunn av de sjeldne.

Coltrane spilte sjelden “A Love Supreme” live. Det finnes et liveopptak fra fra Antibes i Frankrike sommeren 1965, men dette opptaket, som er et mer eller mindre amatøropptak fra klubben The Penthouse i Seattle, låter faktisk veldig bra også hørt med 2021-ører.

Rundt 75 minutter med musikk er nesten dobbelt så mye som på studioinnspillinga. Grunnen er at den originale kvartetten får strekke ut på en annen måte enn i studio. Vi snakker The Classic Quartet med Jimmy Garrison, Elvin Jones og McCoy Tyner, men i tillegg hadde Coltrane også invitert med seg bassisten Donald Rafael Garrett, tenorsaksofonisten og perkusjonisten Pharoah Sanders og altsaksofonisten Carlos Ward. Det ga sjølsagt “A Love Supreme” en helt annen form og farge.

Det å få være med på denne konserten i Seattle er intet mindre ei høytidsstund. Alle er supermotiverte, Coltrane staker ut kursen og alle blir med på å stadfeste visjonen hans. Det at Coltrane-viter Ashley Kahn har skrevet et strålende essay i coverheftet om og rundt denne innspillinga, gir det også en ekstra dimensjon.

Julaften kom tidlig i år gitt.

Påfyllet av stadig nye jazzgenerasjoner er både veldig hyggelig og veldig spennende. De to bandene Ototoi og Why Kai forteller oss at det skjer mye originalt og kompromissløst her blant knatter og knøs.

Situasjonen rundt oss har ført til at jeg i alle fall ikke har fått opplevd så mye levende musikk som jeg hadde ønska. Det har nok i stor grad “gått ut over” den oppvoksende slekt. Derfor er det ekstra hyggelig at mange av dem har fått til å lage fonogrammer – og til og med sørger for å levere dem på døra! Om det er det som kalles å spille for døra? Neppe.

En fellesnevner for disse to utgivelsene er tangentisten Kai von der Lippe og i bandet Ototoi stortrives han åpenbart sammen men trommeslageren Martin Heggli Mellem, bassist og elektroniker Jørgen Stakston Olsrud og gitarist Hein Westgaard.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her har alle bidratt på låtskriversida og de møtes i et elektro/akustisk landskap med masse luft og rom. Landskapene er melodiske, men samtidig åpne og frie – her føres det samtaler som forteller oss at vi har med fire lyttere å gjøre som vil utfordre både seg sjøl og oss. Det har de makta på et originalt og tøft vis som mer enn antyder at her kommer det mye interessant i de nærmeste tiåra.

Kai von der Lippes soloprosjekt Why Kai er i utgangspunktet en kvartett bestående av sjefen samt Jo David Lysne, Daniela Reyes og Elias Tafjord. Det sier oss umiddelbart at noen av kongerikets aller mest interessante unge musikere er samla der.

På platedebuten, som består av fem låter, så styrer von der Lippe i stor grad skuta sjøl. Lysne og Tafjord dukker opp med lyder og trommer på noen av spora.

I all hovedsak blir vi altså invitert inn i von de Lippes lydlaboratorium. Han har åpenbart forska frem et stort arsenal av lyder, stemninger og låter som til sammen har blitt et usedvanlig spennende og hipt visittkort.

Kai von der Lippe er utvilsomt ei stemme som allerede har mye unikt på hjertet. Han har kommet svært langt i si leiting etter den viktige egenstemma. Om dette er klubbmusikk eller jazz eller noe helt annet, er jeg egentlig ikke så opptatt av. Jeg er kun fascinert av at Why Kai er på god vei til noe han og de er ganske så aleine om.

Karmen Rõivassepp er en høyst spesiell jazzvokalist som med sitt andre visittkort bekrefter inntrykket vi fikk gjennom debuten “Dance of Sounds” for vel tre år siden.

Karmen Rõivassepp Quartet i full aksjon.

Karmen Rõivassepp kommer opprinnelig fra Estland. Hun er 28 år og har bodd , studert og jobba i Danmark siden 2012. Hun fortalte oss klart og tydelig gjennom debuten på det norske selskapet AMP at hun hadde mye høyst personlig på hjertet. Det blir ytterligere understreka på “Breathe”.

Rõivassepp har skrevet nesten all musikken og flere av tekstene, som blir sunget både på engelsk og estisk. Her tar hun for seg temaer som angst, seksuelt misbruk, politikk og utradjsonell kjærlighet. Rõivassepp pakker med andre ord ikke inn noe i bomull – hun er en historieforteller av sjelden kvalitet og ei modig og flott stemme det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Det er mye luft og rom i uttrykket hennes, om hun synger med tekst, ordløst eller en personlig form for scatting. Det betyr at det er godt med plass også for oss lyttere til å gå inn i det Rõivassepp vil fortelle oss. Det er det vel verdt.

Når hun så nok en gang har med seg den samme utmerkede trioen som sist, det vil si Adrian Christensen på bass, Simon Eskildsen på piano og Daniel Sommer på trommer, så er det nok et prov på at både Rõivassepp og bandet har tatt nye, flotte steg siden debuten. Det er tydelig at de fire, alle bosatt i Aarhus, har jobba mye sammen, kan hverandre stadig bedre og stortrives i hverandres selskap og i et melodisk, men samtidig luftig landskap.

Karmen Rõivassepp er en vokalist, tekstforfatter og formidler som fortjener mye oppmerksomhet. Hun bør lyttes til med veldig åpne ører.

De som har hørt debutalbumet il August Kann blir overhodet ikke overraska over at i han har kongeriket fått enn singer/songwriter av meget solid kaliber. Her kommer en veldig god bekreftelse på hvor mye han har å melde.

Det er to år siden jeg er eller mindre tilfeldig kom over August Kanns debutskive “How Did All These People Get Into My Room”. Begeistringa var både stor og umiddelbar. Årsakene til det var egentlig ganske enkle og greie: Kann var en ekte historieforteller som skrev fine låter, hadde ei egen stemme – han hadde noe unikt på hjertet.

Nå har det gått to år og Kann, fra Langhus utenfor Oslo, med formell ballast fra både jazzstudier i Stavanger og fra Musikkhøgskolen, har nye og enda bedre historier til oss. Sjøl om han ikke har så voldsomt mange år her på Tellus, så har han mye livsvisdom å vise til; bare måten han formidler samtalen han hadde med sin bestemor dagen før hun gikk ut av tida er verdt inngangspengene aleine. Sterkt, personlig og flott.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Slik fortsetter det egentlig gjennom hele albumet, som er utgitt på gul vinyl med flott cover, og Kann videreformidler samtaler og tanker som vi alle kan kjenne oss igjen i og som samtidig kan få oss til å tenke etter en gang eller to. De som har fulgt mine anmeldelser noen år, vil heller ikke la seg forundre over at jeg lar meg fascinere av Kanns Trump-kritikk i “Who Do Voodoo Like You Do”

Kann er personlig i sitt uttrykk, men hvis noen får tankene til å gå i retning Paul Simon så har jeg forståelse for det. Som Simon har Kann også alliert seg med musikanter med sterk jazztilknytning: Ivar Myrset Asheim (trommer), Fredrik Karwowski (gitar), Martin Morland (bass), Thea Emilie Wang (vokal) og Håkon Aase (fiolin og piano) er alle blant våre beste og mest interessante musikanter blant den oppvoksende slekt.

August Kann har tatt et nytt flott steg med “This Is the Sound”. Han fortjener allerede mye oppmerksomhet og skal samtidig bli spennende å følge i åra som kommer. Jeg gleder meg allerede til nye historier.