Et nyoppdaga liveopptak av og med John Coltranes “A Love Supreme” fra Seattle den 2. oktober 1965 er den beste julepresangen jeg kunne ønsket meg i alle fall.

Jazzen er som kjent full av ikoner. Hvem er det største ikonet? Avhengig av hvor man har sin tilhørighet, så er nok svaret på et slikt spørsmål svært forskjellig fra jazztilhenger til jazztilhenger. Uansett vil veldig mange rundt om på Tellus svare John Coltrane. Den store saksofonisten, stilskaperen, visjonæren, bandlederen og komponisten John William Coltrane (1926-1967) forlot tida bare 40 år gammel på grunn av leverkreft, men du verden så mye han etterlot seg på den korte tida han fikk tildelt.

Det kan, og det har blitt, skrevet tjukke bøker om Coltranes liv og musikk. Han har påvirka generasjoner av både musikanter og jazz/musikkelskere via den utviklinga han har initiert og de stilskiftene han har etablert. Høydepunktene var mange på den korte tida, men mange mener “A Love Supreme”, spilt inn i studioversjonen i desember 1964, kanskje var hans aller viktigste beskjed..

Coltrane fant i stadig større grad tilbake til sin barnetro mot slutten av sitt liv. Det prega også musikken hans og hans livsfilosofi. “A Love Supreme” var og er et åndelig verk av voldsomme dimensjoner. Det mente “verden” da de fikk høre verket for første gang og det mener jeg og mange med meg den dag i dag. Derfor er denne “arkeologiske” oppdagelsen et gullfunn av de sjeldne.

Coltrane spilte sjelden “A Love Supreme” live. Det finnes et liveopptak fra fra Antibes i Frankrike sommeren 1965, men dette opptaket, som er et mer eller mindre amatøropptak fra klubben The Penthouse i Seattle, låter faktisk veldig bra også hørt med 2021-ører.

Rundt 75 minutter med musikk er nesten dobbelt så mye som på studioinnspillinga. Grunnen er at den originale kvartetten får strekke ut på en annen måte enn i studio. Vi snakker The Classic Quartet med Jimmy Garrison, Elvin Jones og McCoy Tyner, men i tillegg hadde Coltrane også invitert med seg bassisten Donald Rafael Garrett, tenorsaksofonisten og perkusjonisten Pharoah Sanders og altsaksofonisten Carlos Ward. Det ga sjølsagt “A Love Supreme” en helt annen form og farge.

Det å få være med på denne konserten i Seattle er intet mindre ei høytidsstund. Alle er supermotiverte, Coltrane staker ut kursen og alle blir med på å stadfeste visjonen hans. Det at Coltrane-viter Ashley Kahn har skrevet et strålende essay i coverheftet om og rundt denne innspillinga, gir det også en ekstra dimensjon.

Julaften kom tidlig i år gitt.