Måned: januar 2019

Dette går ikke fløyten

Den svenske fløytisten Anders Hagberg tar oss med på ei vakker og inderlig reise – nesten helt aleine.

Anders Hagberg i selskap med noen av sine mange fløyter.

Anders Hagberg (60) har på et forunderlig vis greid å unngå min oppmerksomhet – fram til nå. Jeg tar på meg all skyld for det for med «Trust» forteller ha oss at han har noe helt spesielt å melde.

Til tross for at Hagberg har jobba med storheter som Marilyn Mazur, John Tchicai, Anders Jormin, New Jungle Orchestra og Mynta, så har jeg altså ikke fått med meg hva han har hatt å komme med.

Når jeg først blir invitert inn i dette universet, så er det altså til et sted der Hagberg med sin fløyte, bassfløyte, kontrabassfløyte, sopransaksofon, Matusi-fløyte, piano, gong, bjeller, overtonefløyte, munnharpe og elektronikk skaper stemninger, melodier og lydlandskap ulikt det aller meste som har kommet min vei. På noen av spora har han fått empatisk assistanse av perkusjonisten Lisbeth Diers.

Opprinnelig er mesteparten av musikken skrevet for ei danseforestilling, men Hagberg har tilpassa den slik at den står veldig på egne bein. Hoveddelen er spilt inn mellom 2016 og 2018, mens noe går helt tilbake til 2009.

Hagberg har ei unik stemme i og på instrumentene sine og han kombinerer inspirasjon fra Østen med det skandinaviske på et herlig vis. Det er masse rom og luft i uttrykket og musikken egner seg ypperlig til å søke den store ro og la tankene få tid til å finne seg sjøl.

Anders Hagberg har noe helt eget på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

B

Anderrs Hagberg
Trust
Prophone Records/Naxos Norway

En unik musikalsk oase

Bjørn Klakegg og hans band Needlepoint har nok en gang makta å skape noe helt spesielt. Det er på ingen måte overraskende.

Bjørn Klakegg omgitt av Nikolai Hængsle, David Wallumrød og Olaf Olsen. Saker!

Needlepoint har gitt ut tre skiver tidligere – i 2010, 2012 og 2015. Det forteller oss om et band som har ei retning og evne til å utvikle seg over tid. Med Bjørn Klakegg i førersetet, både som komponist, tekstforfatter, vokalist og gitarist, vet vi at vi får musikk med et uttrykk og et avtrykk som ikke likner på noe annet. Slik har det blitt også denne gangen.

Presseskrivet hevder at hvis man fusjonerer det melodiske idealet til Robert Wyatt og Syd Barrett med fusionimpulser fra Weather Report og Return to Forever og krydrer det med litt Caravan og Camel, så bør man klare å lage seg ei forestilling om hva Needlepoint står for med «The Diary of Robert Reverie».

Det er mulig det, men for meg har den ustoppelig kreative Bjørn Klakegg skapt musikk som står noe så voldsomt på egne bein. At Klakegg er en framifrå gitarist vet vi fra før, men også som vokalist framstår han nå som ei høyst spesiell stemme.

De vel 34 minuttene i dette universet har, med hjelp av noen av kongerikets aller beste herrer: Nikolai Hængsle på elbass og ymse – han har også produsert herligheten -, Olaf Olsen på trommer og David Wallumrød på allehånde tangenter – i tillegg bidrar alle med sine stemmer også, blitt et nytt flott og viktig kapittel i Bjørn Klakeggs stadig større univers. Dette er tøft, moderne og ulikt det meste annet som har kommet din vei.

Når så Bjørns storebror Rune nok en gang har bidratt med sine fornøyelige illustrasjoner, så har kapittel fire i Needlepoints univers blitt akkurat så hipt som man kunne forestille seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Needlepoint
The Diary of Robert Reverie
BJK Music/Musikkoperatørene

Funky Anders

I mine ører er Anders Aarum en av de mest allsidige og spennende musikantene her på berget. Her kommer det nok et godt og overraskende eksempel på det.

Anders Aarum tar oss med til et nytt og spennende sted.

I Anders Aarums (44) musikalske verden er jeg ganske sikker på at det kun finnes to definisjoner når det gjelder musikk: god eller dårlig. Når det gjelder sjangre så er jeg også ganske sikker på at han ikke bryr seg nevneverdig. Han dukker nemlig opp der det skal spilles god musikk – uansett.

Med «Shakin´ Our Souls» vil nok mange mene det er ei ny side av Aarum vi får møte. Jeg er ikke så sikker på det, men det er i alle fall første gang jeg hører han slik på skive.

Aarum er en musikant som blir invitert med av «alle» fordi han fikser alt og uten stans gjør det med kvalitet. Om det dreier seg om tradisjonell jazz, moderne jazz, pop, rock og andre herligheter, så har Aarum vært der og satt sine tydelige bumerker på alt han har vært innom.

Med sin debut på det tyske selskapet Ozella er det den funky Aarum vi får hilse på. Utstyrt med elpiano, moog og analoge tangenter og sju egne komposisjoner samt Ornette Colemans – en av de aller mest funky musikantene som har levd spør du meg – «Una Muy Bonita», blir vi presentert for et uttrykk med både mye soul, funk og jazz i seg.

Sammen med brødrene Ivar (trommer) og Magne Thormodsæter (bass) skaper Aarum groover, stemninger og landskap som det er lett å bli begeistra for og forført av. På noen av spora gjester også gitaristen Svein Erik Martinsen Ånestad, vokalisten Julie Dahle Aagård og perkusjonistene Erik Holm og Hermund Nygård – til sammen skaper de en ny, flott og funky Aarum-verden det er svært hyggelig å bli invitert inn i.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Aarum
Shakin´ Our Souls
Ozella/Border Music

Noe helt eget

Trompeteren og elektronikeren Hilde Marie Holsen fra Jølster følger på et spennende vis i fotspora til en maler fra hjembygda, Nikolai Astrup.

Hilde Marie Holsen går sine helt egne veier.

Med sitt andre visittkort forteller Holsen (29) oss at hun har staka ut en kurs som det allerede er og som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Hun følger en viktig og original trompettradisjon i kongeriket og ekstra interessant er det at hun slekter på Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, som begge kommer fra nesten det samme geografiske området som henne.

Holsen fortalte oss allerede på debuten «Ask» at hun ville utforske landskap der den akustiske trompeten møter en elektronisk verden. Den veien har hun gått videre på her og med et godt samarbeid med og inspirasjon fra maleren Tyra Fure Brandsæter, så maler hun flotte og totalt unike lydlandskap egna til å åpne alle sanser og samtidig la tankene fare vidt og ikke minst: la den store ro senke seg.

Holsen har utvikla en vakker og lengselsfull tone i trompeten sin og elektronikken, som er trigga av trompeten på ymse vis, kler uten stans det flotte trompetuttrykket hennes.

Som sambygdingen Astrup, så maler Holsen flotte bilder med musikken sin. På sett og vis er de sjelsfrender sjøl om det er mange generasjoner mellom dem: jeg er sikker på at Astrup også ville ha digga Hilde Marie Holsens bilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hilde Marie Holsen
Lazuli
HUBRO/Musikkoperatørene

Jo og Finn – unge oldboys

Finn Bjelke og Jo Nesbø har flere tangeringspunkter. De er gode venner blant annet, men når Arsenal og Tottenham møtes så….

Finn Bjelke har mange underfundige refleksjoner – på oppløpssida.

Hvorfor møtes de her i denne anmeldelsen? Jo, fordi sistnevnte har skrevet forordet til førstnevntes bok og fordi sistnevnte også på et vis er ute med ny bok. Skjønner? Ikke jeg heller, men det har sikkert noe med det å gjøre at jeg begynner å bli gammel – for første gang.

Finn Bjelke, født en gang etter krigen – den andre verdenskrigen hvis noen lurte, har gjennom flere tiår på sitt særpregede vis underholdt allmuen med sitt vidd, sin store kunnskap på enkelte områder og med sin kjappe tunge og ditto hjerne – eller er det omvendt?

Nå har han, mer eller mindre medvillig, innsett at han faktisk nærmer seg oppløpssida. Gjennom «Gammel for første gang» tar han mot til seg og oppsummerer og forbereder seg – og oss (vi er noen andre også som sitter på innbytterbenken på oldboyslaget) – på det som komme skal.

Bjelke er utstyrt med like rask og spenstig penn som tunge og hans refleksjoner når det gjelder å nærme seg målstreken (???) , er både morsomme og noe de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i og puste litt letta over at det ikke er bare jeg som har tenkt de tankene.

Er det så ille da å begynne på oppløpssida? Hvis man tar med seg noen av innspillene, tankene og humoren til Bjelke så tipper jeg det går bra for de fleste av oss – hvis jeg husker rett…..

PS Det hadde vært morsomt å være flue på veggen hvis Bjelke og Nesbø hadde sett Arsenal mot Tottenam eller Lyn mot Molde (bortimot urealistisk, men de har jo noen år igjen da) sammen. Hvis de husker hvor tilhørigheten befinner seg da……

 

Jo Nesbø om sitt Di derre-univers.
Hallgeir Opedal har møtt Di derre-delen av Jo Nesbø.

Jo Nesbø har skapt historier og univers som har bergtatt folk over store deler av kloden. Hyttenaboen min,  i Thailand, er blant annet superfan. Da dreier det seg sjølsagt om Harry Hole-universet – ikke Di Derre-universet, utrolig nok……

Her til lands er det etterhvert flere generasjoner som har et sterkt forhold til lyrikeren – på sitt beste mener jeg at Nesbø er det med sitt litterære univers av tekster til de lettfattelige poplåtene til det folkekjære bandet. Om det var nødvendig å lage ei bok om noen av disse tekstene, er vel heller tvilsomt, men for de som har levd med dem er det utvilsomt interessant å høre hva og hvordan Nesbø har tenkt i forbindelse med bakgrunnen, unnfangelsen og livet til disse tekstene.

Nå har det seg slik at jeg delvis er vokst opp i samme blokk som Nesbø i 6400 Molde – i Nøisomhedsveien, må vite. Det betyr at mange av referansene har en spesiell resonans hos slike som meg siden tekstene ofte har sitt utgangspunkt i Molde. Likevel har Nesbø makta å gjøre de allmenne og nasjonale – «alle» kan på sett og vis kjenne seg igjen flere steder underveis.

I de fine samtalene med Hallgeir Opedal, der de snakker om 23 av tekstene, «avslører» Nesbø store og små hemmeligheter – om han ljuger eller ikke, vet vi jo aldri – og det er fascinerende å få høre hvordan han sjøl har opplevd dette universet.

Mange har kjent seg igjen i mye av det som har skjedd underveis med «Erik Vea», «90 meters bakken», «Rumba med Gunn» og «Børs Café». Der Nesbø virkelig framstår som lyriker, i blant annet «Huset på Nes>» – intet mindre enn ei perle -, «Håp» og «Det går fint», møter vi han på det aller flotteste og for min del er det aller mest interessant å lese hans betraktninger rundt disse låtene.

Dette er på ingen måte ei bok for alle. De som vil lenger inn i dette Nesbø-universet derimot vil finne en hel del å hygge seg med her.

PS Til Nesbø: Det var Peppe som slo av lyset – ikke Skjalg Hostad!

PS 2 Til hvem det måtte angå: Jan Fuglset skrives bare slik – man kødder verken med det eller «Jakka mi».

 

 

Finn Bjelke
Gammel for første gang
Aschehoug
Hallgeir Opedal
Jo Nesbø snakker med Hallgeir Opedal om Rumba med Gunn og andre tekster
Aschehoug

 

 

Amerika – det forjettede land?

Visekvartetten Stampestuen tar oss med til Amerika som jo var det forjettede land for veldig mange. Er det fortsatt det?

Stampestuen om den gang Amerika var det forjettede land for veldig mange.

Mellom 1825 og 1930 utvandra godt over 700.000 nordmenn til USA. Mange av dem har satt evige spor etter seg og noen kom tilbake til Norge med halen mellom beina. Heldigvis tar noen vare på denne viktige delen av vår historie for oss. Edvard Hoem har skrevet noen herlige bøker om denne epoka og her tar Stampestuen seg av historia på et flott musikalsk vis.

Stampestuen, det vil si Jon Hjellum Brodal på fele, hardingfele og vokal, Annar Nohre By på gitar og vokal, Anders Lillebo på trøorgel, trekkspill, piano, fløyte, gitar, dulcimer og vokal og Beate Børli Løkken på vokal, psalmodikon (???), piano og autoharpe, har som man kan ane fra instrumenteringa, et helt eget sound og et helt eget uttrykk.

De fire, med bakgrunn fra både jazz og folkemusikk, skjønte raskt at de hadde noe spesielt å melde sammen og at de ville utforske hvor de kunne gå videre.

Med sitt debutalbum har de tatt for seg tekster og musikk som våre forfedre, enten på vei over til Junaiten eller på plass over there eller på vei hjem igjen, har etterlatt seg. Brev og tekster har blitt samla av mange opp gjennom åra, blant andre Alf Prøysen, og her har Stampestuen på sitt unike vis henta det fram igjen og gir historia nytt liv.

Det er vakkert, sterkt og inderlig og historiene som blir fortalt forteller oss mye om hvor vi kommer fra og hvorfor så mange av våre forfedre tok det store valget og utvandra.

Jovisst begynner det å bli ei stund siden dette skjedde, men det er fortsatt en viktig del av hvem vi er som folk og samtidig kan vi lettere skjønne de som søker nye muligheter den dag i dag – og som Amerika, av alle, vil bygge en mur som vil nekte dem muligheten. En mulighet som forfedrene til de eventuelle murbyggerene fikk. Det er ingen god tanke for å si det mildt.

PS 1 De ekstra tålmodige bør vente ei stund etter at spor 10 er over – da kommer det nemlig en overraskelse.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stampestuen
Brev fra Amerika
TerjeB Production /terjeb.no

Vakre stemninger

Nesten ut fra det store intet dukka den italienske gitaristen Francesco Cataldo opp. Han gir oss noe svært vakkert.

Francesco Cataldo har mange strenger å spille på.

Som mange andre så har Francesco Cataldo satt kursen mot New York både for å få ny inspirasjon og for å spille med noen av sinne store helter. Det har ført til det nydelige albumet «Spaces».

Sjøl om tilfanget er stort der ute og det er umulig å få en total oversikt, så er det heldigvis slik at noen rundt omkring på Tellus har oppdaga bloggen Tor de Jazz. Det betyr at postmenn- og kvinner, i dette tilfellet fra Siracusa på Sicilia, tar på seg jobben med å frakte hyggelige varer nesten helt opp til Nordpolen.

Denne innspillinga har Cataldo altså gjort i New York for noen år siden, men musikken er så tidløs at den duger mer enn godt nok den dag i dag. Med seg over dammen tok han pianisten Salvatore Bonafede og i New York venta saksofonisten David Binney, bassisten Scott Colley og trommeslageren Clarence Penn samt cellisten Erik Friedlander med et lite innhopp.

Med vakker og melodiøs musikk får vi høre Cataldo, med en tone ikke ulik John Scofield sin, på både elektrisk og akustisk seksstrenger i et repertoar som han, med et Bonafede-unntak, står for sjøl. Hans høykompetente medmusikanter oppfører seg som om de har spilt materialet i all evighet, noe de neppe har gjort.

Det hevdes at man kan høre Middelhavets varme i Cataldos musikk – det skal man ikke se bort fra. Den er i alle fall varm, vakker og søkende – med en estetikk i seg som har et klart slektskap til ECM.

Cataldo er en utmerket gitarist som det har vært en sann glede å stifte bekjentskap med. Til våren kommer han til Oslo for å spille med skandinaviske musikanter. Der vil Francesco Cataldo også passe utmerket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Francesco Cataldo
Spaces
Alfa Music/alfamusic.com

I objektivet

«I objektivet – for spesielt interesserte» var tittelen på et norsk tv-program for noen tiår siden.  Musikken til denne trioen passer heller ikke for alle.

Keith Rowe, Kjell Bjørgeengen og John Tilbury gir oss noe vi ikke ante noe om.

Noen ganger, eller kanskje ofte, er det flott å gi seg sjøl ei solid utfordring. Møtet med musikken til de to engelske avantgarde-veteranene og legendene Keith Rowe og John Tilbury og den norske videoinnovatøren Kjell Bjørgeengen kommer definitivt inn under den kategorien.

Pianisten Tilbury og lydskulptøren Rowe er begge pluss minus 80 år unge og har sittet i førersetet når det gjelder å skape musikk eller lydinstallasjoner helt siden 60-tallet. De har i store deler av sin karriere befunnet seg i elektro-akustiske landskap og der passer Bjørgeengen portimot perfekt inn.

Musikken, som er et musikalsk maleri på vel 48 minutter, er tilegna Bjørgeengens kone, Sissel, som gikk bort kort tid før denne konserten, som blei spilt i Stavanger under konsertserien Moving Sound.

Hvem som «sier» hva og når, bortsett fra Tilburys unike pioanoklanger, er ikke godt å si, men så har det ikke så stor betydning heller. De tre har blitt forena i en inderlig, ettertenksom og på sitt vis vakker hyllest til Sissel Bakken (1950-2016) langt bortenfor tradisjonell musikk og melodisk tilnærming slik vi kjenner den.

Dette er tre musikanter som ikke kompromisser med noen eller noe – de skaper den kunsten de «må» skape og du verden så flott det er det finnes slike unike sjeler.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

John Tilbury/Keith Rowe/Kjell Bjørgeengen
Sissel
SOFA Music/Musikkoperatørene

 

Flotte irske stemninger

De tyske Wasserfuhr-brødrene har tatt med seg en venn, satt kursen for Irland og virkelig latt seg inspirere.

Brødrene Wasserfuhr og Jörg Brinkmann stortrivdes i Irland.

Flygelhornisten og trompeteren Julian og pianisten Roman Wasserfuhr søkte ny inspirasjon. Produsent Siggi Loch foreslo Irland og sammen med cellisten Jörg Brinkmann tok de turen til West Cork i fjor sommer. Det skal vi være glad for.

Til tross for at Julian og Roman, som begge er i begynnelsen av 30-åra, har vært sett på som noen av de største talentene i tysk jazz lenge allerede, så er dette mitt første møte med dem. Det tar ikke lang tid å slå fast at det var på høy tid.

De har på en tidligere utgivelse hylla Chet Baker og det er åpenbart at det er en stor inspirasjonskilde for begge, men spesielt for Julian må vite. Her har vi med unge musikanter å gjøre som ikke har behov for å briljere med langt framskreden teknikk eller å spille fort og høyt. Det er en sann lise å oppleve fra unge folk og forteller en hel del om modenhet på så mange plan.

På sin tur til det irske studioet, landskapet og folket har de definitivt fått påfyll. De gir oss nydelige og originale versjoner av «Drunken Sailor», Van Morrisons «Moondance» og Gilbert O´Sullivans «Clair» samt ni originalkomposisjoner.

Duo trompet/flygelhorn er i seg sjøl en spesiell konstellasjon, men når sjelsfrende Jörg Brinkmann bidrar på ytterst empatisk vis med sin cello, så blir dette en særdeles annerledes klingende trio.

Dette Irlands-oppholdet har ført til et vakkert, melodisk og inderlig musikalsk møte med tre musikanter som altså har greid å passere under min musikalske radar inntil nå. Det skal ikke skje igjen – håper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Julian & Roman Wasserfuhr
Relaxin´ in Ireland
ACT/Musikkoperatørene

Urbane Jacob

Jacob Young er en svært så allsidig gitarist og musikalsk «gründer». Her inviterer han oss med på party med gode venner på laget.

Jacob Young sammen med sine hippe venner.

Med Urban Gardening har Jacob Young skapt musikk et ganske langt stykke bortenfor det vi vanligvis hører fra han. Denne gangen handler det om good time music med solide doser soul, funk, rhythm and blues og sjølsagt også jazz i brygget.

Når Young har samla et lag med de to unge supervokalistene Siril Malmedal Hauge og Rohey Taalah – begge med sin helt særegne signatur – samt sin datter Stella, elbassist Bo Berg, trombonist Øyvind Brække, perkusjonist og vokalist Sidiki Camara – opprinnelig fra Mali, superveteran og en av Europas beste – Knut Riisnæs på tenorsaksofon og fløyte, Raciel Torres – opprinnelig fra Cuba – på trommer og perkusjon og Anders Aarum på elpiano, så skal det i alle fall ikke stå på lagoppstillinga. Her snakker vi nemlig noen av de upperste som finnes innenfor Harald og Sonjas grenser og de stortrives åpenbart.

Her har Young og gode venner hatt som ambisjon å skape hippe og groovy stemninger – kall dem gjerne urbane – på låter som Young i hovedsak har skrevet, som blir krydra av komposisjoner av blant andre Allen – ikke Allan som det står på omslaget – Toussaint, Outcast og en tekst av Charles Bukowski samt tydelige spor av både afrikansk og cubansk musikk.

Dette er tøff og moderne musikk anno 2019 der både ensemblet og flere av solistene får skinne. Saker!

Skiva er gitt både på vinyl og cd – der cden har flere spor.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jacob Young & Urban Gardening
Jacob Young & Urban Gardening
Oslo Session Recordings/MusikkLosen