Velkommen til Zenóns Puerto Rico

Altsaksofonisten Miguel Zenón fra Puerto Rico slo gjennom med et brak for et par tiår siden. Her tar han oss med tilbake til øya si på et uhyre musikalsk og inderlig vis.

Miguel Zenón sammen med Spektral Quartet serverer noe helt spesielt.

Det tok ikke lang tid fra Miguel Zenón (42) inntok det amerikanske fastlandet før jazzfolket skjønte at et helt spesielt talent hadde ankommet. Attraktive jobber og prosjekter har stått i kø og heftige  æresbevisninger som Guggenheim- og MacArthur-stipend, har også kommet Zenóns vei.

Til tross for at Zenón raskt fant seg til rette i amerikansk jazz sammen med musikere fra fastlandet, så har han aldri glemt hvor han kom fra. Musikken og kulturen fra øya i Karibia har alltid vært med han i større eller mindre grad og da han fikk en forespørsel fra Hyde Park Jazz Festival i Chicago om å skrive et bestillingsverk, dukka muligheten opp til å realisere en stor drøm.

Zenón ønska å skrive en suite for altsaksofon og strykekvartett basert på en rekke lokale tradisjoner fra Puerto Rico. Som sagt så gjort og i løpet av denne times lange suiten, bestående av åtte satser eller låter, får vi musikk som henter uhemma og respektfullt fra både folkemusikk, klassisk og jazz.

Hele tida ligger det karibisk fundament til grunn for ekskursjonene Zenón inviterer oss med på. Måten det er skapt og tolka på av sjefen og bratsjisten Doyle Armbrust, fiolinistene Maeve Feinberg og Clara Lyon og cellisten Russell Rolen i Chicago-baserte Spektral Quartet, gjør at stadig nye dører åpner seg.

Noen ganger er Zenón solist, noen ganger inngår han i ensemblet som et femte medlem – uansett er det originalt og spennende hele veien. Dette er enkelt og greit noe helt nytt som løfter Miguel Zenón enda høyere opp på stigen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miguel Zenón Featuring Spektral Quartet
Yo Soy la Tradición
Miel Music/store.cdbaby.com

 

For små og store i alle aldre

Heldigvis lages det flott og meningsfull musikk for de minste fortsatt. Gunnelie er foreløpig siste skudd på stammen og hun «snakker» til alle fra 0 til 100 – nesten.

Gunnelie har laga flott musikk for de aller minste og flere til.

Gunnelie, eller Ingunn Sørli Øksnes (33) som hun sikkert også reagerer på, er av det slaget som tar barn på alvor. Uansett om jeg ikke er i den umiddelbare målgruppa (kanskje er jeg på vei dit igjen?????), så setter jeg uansett pris på artister som tar denne jobben så seriøst som Gunnelie gjør.

Gunnelie er både musiker – i tillegg til å synge så spiller hun fele, nyckelharpa, piano og klokkespill – og pedagog. Med base i Tønsberg har hun skapt et lite univers som i utgangspunktet retter seg inn mot de fra 0 til 6, men som har mye å si til de med åpne sinn på andre alderstrinn også. Gunnelie har nemlig makta på et både logisk, enkelt og pedagogisk vis å fortelle historier – og formidle dem – på et vis som har alle sjanser til å gå lett – og rett – hjem hos mange.

Tekstene er både morsomme og på et barnlig vis av og til småfrekke slik at de minste ganske så sikkert vil kjenne seg igjen i fortellingene til Gunnelie. Når hun så synger på et vis som både har luft og rom rundt seg, så er muligheten for å henge med for alle absolutt tilstede. Tekstene er lettlærte og jeg tipper at de minste vil være ivrige allsangere fra første stund.

Musikken har sitt fundament i en slags visesang/folkemusikk-tradisjon med krydder av både pop og jazz – bassist Erlend Olderskog Albertsen spiller et par små kor også.

Til sammen har det blitt en liten halvtime med flott påfyll for både store og små i alle aldre – Gunnelie er et nytt bekjentskap som det har vært svært hyggelig å hilse på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gunnelie
Ringeli roser
MiniMu/gunnelie.no

 

Trippel Thomas!

Tradisjoner skal tas vare på og videreutvikles – hvis de er gode. I Danmark finnes det en fantastisk tradisjon når det gjelder jazzbassister og bedre forlenger av den tradisjonen enn Thomas Fonnesbæk er svært vanskelig å oppdrive. Her kommer det tre utmerkede bevis på det.

Thomas Fonnesbæk er den store danske bassarvtakeren.

Thomas Fonnesbæk (41), som også heter Rasmussen, men dropper det i alle fall i kunstnerisk sammenheng, har tatt opp den stolte arven etter Niels-Henning Ørsted Pedersen som forlot oss så altfor tidlig. Sistnevnte, som av amerikanske jazzfans blei kalt the four great Danish bass players, løfta den store fela opp til et helt nytt nivå i jazzsammenheng. Slik det skjedde i svensk tennis etter Björn Borg, så blei også NHØP etterfulgt av et kobbel av meget dyktige bassister i sitt hjemland. Nå er på alle mulige vis Thomas Fonnesbæk klar til å føre stafettpinnen videre.

Thomas Fonnesbæk sammen med Justin Kauflin og Billy Williams.

I løpet av to novemberdager i 2017 møttes Fonnesbæk og den langt framskredne pianisten Justin Kauflin og hans barndomsvenn Billy Williams i Nilento Studios i Göteborg. De to førstnevnte hadde allerede ei duoinnspilling på samvittigheten og visste at kjemien var av det ypperlige slaget.

Williams passa som hånd i hanske i denne triosettingen i et repertoar bestående av sju Fonnesbæk-låter, standardlåta «The Best Thing for You Is Me», en kollektiv improvisasjon og McCoy Tyners «Inception».

Kauflin, som blei «oppdaga» av Clark Terry og Quincy Jones, har «alt» i alle tempi og den store og varme tonen i bassen til Fonnesbæk er som skapt for samspillet med Kauflin. Her snakker vi melodisk triojazz i forlengelsen av en amerikansk 60-talls tradisjon der det aldri er tvil om hvor eneren er. Og du verden som det swinger!

  1. Lars Jansson sammen med Thomas Fonnesbæk og Paul Svanberg. Saker!

    Fonnesbæk egner seg i de fleste konstellasjoner, men trio er åpenbart et «samfunn» han stortrives i. Sammen med svenskenes pianomester Lars Jansson og hans sønn Paul Svanberg på trommer, står Fonnesbæk nok en gang frem som en bauta.

  2. Her snakker vi om et mer neddempa, lyrisk og nordisk tonelandskap der Jansson står for alle komposisjonene. Misforstå ikke: det swinger noe vederstyggelig av Janssons triofrestelse også. Her føres det meningsfulle og inderlige samtaler mellom tre likeverdige partnere og hvem som komper eller er solist, går som oftest sømløst over i hverandre. Dette er en trio som har jobba mye sammen og det skinner gjennom på alle vis. Strålende triojazz innspilt i det samme studioet i Göteborg i april i fjor.
  3. Enrico Pieranunzi og Thomas Fonnesbæk i meningsfull samtale.

    I 2015 møtte Fonnesbæk den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi. Kjemien var på på plass fra første takt og da muligheten bød seg igjen under Copenhagen Jazz Festival sommeren 2017, var ingen av dem vankelig å be.

  4. Vi snakker om en klangmester og lyriker i Bill Evans-divisjonen når det gjelder Pieranunzi og i løpet av to kvelder på Gustav´s Bistro, med et eminent flygel og et usedvanlig lydhørt publikum, så blir vi servert duojazz i den ypperste verdensklasse.

I tilegg til en Fonnesbæk-låt, standardlåtene «Everything I Love» og «All the Things You Are», inneholdt disse to kveldene sju Pieranunzi-originaler.  Vi snakker kammerjazz og samtaler på aller øverste nivå og at både kjemien og respekten er på plass, hersker det aldri noen som helst tvil om. Dette er enkelt og greit duojazz av toppklasse med to musikanter i mestersjiktet.

Thomas Fonnesbæk har her fortalt oss i tre forskjellige settinger at han er en bassist som hører hjemme helt der oppe. Det gjør forsåvidt alle de andre involverte også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Fonnesbæk Trio
Sharing
Storyville Records/MusikkLosen
Lars Jansson Trio
Just This
Storyville Records/MusikkLosen
Enrico Pieranunzi – Thomas Fonnesbæk
Blue Waltz – Live at Gustav´s
Stunt Records/MusikkLosen

 

Glimt av noe eget

Slåttejazz er en duo som med navnet sitt mer enn antyder i hvilke spennende landskap de befinner seg.

 

Helene Høye og Ole Sigvard Lunnan leker seg i ymse grenseland.

Duoen Slåttejazz består av Helene Høye på fele og Ole Sigvard Lunnan på piano. De ga ut si første plate allerede i 2011 og med oppfølgeren forteller de oss at de stortrives i landskap der folkemusikk møter jazz.

Musikken vi får møte på «Glimt» har blitt til i løpet av åra siden den første plata «Slåttehjerte» blei unnfanga. Elleve av de 13 slåttene har de to skrevet sjøl – de to andre er slåtter Høye har funnet i skattekista si fra Gudbrandsdalen.

Felespilleren Høye kommer fra folkemusikken og nyter stor anerkjennelse etter å ha spilt «overalt», inkludert på Landskappleiker i en årrekke. Pianist Lunnan, opprinnelig trønder, har sin bakgrunn fra jazz og klassisk musikk.

De to har altså truffet hverandre fra hvert sitt ståsted og kombinasjonen fele og piano, som på ingen måte er noen dagligdags foreteelse i folkemusikken i alle fall, klinger usedvanlig flott og vakkert med disse to involvert.

Det er ikke vanskelig å høre hvor de kommer fra og det er heller ikke vanskelig på å høre at de har stor respekt for hverandre. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, tar de sjansen på å utfordre hverandre. Det har altså ført til disse unike møtene i folkemusikkens og jazzens grenseland.

Musikken er vakker, spennende, utfordrende og sjølsagt annerledes. Vi skal være glade for å ha fått tilgang til disse musikalske glimtene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Slåttejazz
Glimt
Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

En ny Vesala

For veldig mange er trommeslageren og bandlederen Edward Vesala det største navnet innen finsk jazz gjennom alle tider. Nå har nok en Vesala meldt seg – trompeteren Martti.

Martti Vesala i sentrum for sin utmerkede kvintett.

Der Edward – som opprinnelig også het Martti – Vesala (1945-99) var den grensesprengende musikanten som blant annet jobba mye med både Arild Andersen og Jan Garbarek, er Martti Vesala (37) – han er ikke i slekt med Edward – mye mer en tradisjonalist. Der vi finner hans Soundpost Quintet er det tydelige spor etter hardtswingende amerikansk musikk fra 60- og 70-tallet.

Når det hevdes at Vesala har henta mye inspirasjon fra trompetere som Miles Davis, Freddie Hubbard og Woody Shaw, så er det ikke vanskelig å si seg enig i det. Sammen med et knippe av Finlands aller beste musikanter i den samme generasjonen som Vesala, det vil si Joonas Haavisto på piano, Juho Kivivuori på bass, Petri Puolitaival på tenorsaksofon og altfløyte og Ville Pynssi på trommer og perkusjon, så har Vesala skapt et kollektiv som stortrives i dette tidløse og tøffe musikalske landskapet.

I løpet av tre dager i desember for vel to år siden spilte kvintetten inn åtte Vesala-komposisjoner som har en klar Blue Note-feeling over seg. Det er åpenbart et band som stortrives sammen og som har de samme musikalske idealene.

Både ensemblet og solistene holder meget solid nivå. Dette musikalske uttrykket er ganske sjeldent å høre blant musikanter fra den samme generasjonen her hjemme. Akkurat derfor er det hyggelig å høre at hardbop/neobop lever i beste velgående hos våre naboer. Den nye Vesala har meldt sin ankomst og han og hans venner er hjertelig velkomne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martti Vesala Soundpost Quintet
Stars Aligned
Ozella/Border Music

En dobbel Hegge, takk!

Bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge er såvidt ute av jazzlinja i Trondheim, men har allerede sikra seg en Spellemannpris. Her kommer to nye prov på hvilken enormt talent han er utsyrt med.

Bjørn Marius Hegge er og har et talent av de sjeldne.

Etter å ha søkt på jazzlinja flere ganger som gitarist – uten å komme inn – tok Bjørn Marius Hegge (31) bassen i andre hender. Eller samme hender, men altså med et annet instrument. Det må på alle vis regnes som et godt valg. For alt jeg vet så har gitarismen gått glipp av et stort talent i Hegge, men bassismen har så avgjort fått igjen i andre enden.

Det vi får både se og høre her – både på cd og dvd – er Hegges eksamenskonsert fra jazzlinja i Trondheim fra Dokkuset i Stiftsstaden den 24. mai 2016. Med seg har Hegge – her også utstyrt med mye mer hår og mer av alt – sin kjernetrio med Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer, samt en saksofon/klarinett-kvartett bestående av Eirik Hegdal, Petter Kraft, Karl Hjalmar Nyberg og Martin Myhre Olsen – for en gjeng!!! – og Adrian Løseth Waade på fiolin.

Det betyr at Hegge har plukka på aller øverste hylle blant både lærer (Hegdal) og medstudenter og de har så definitivt gått inn i og forstått Hegges intensjoner om å skape et univers som inneholder impulser fra både Anton Webern og Charles Mingus – og veldig mye mer.

Kollektivt låter dette strålende, spennende og utfordrende og solistisk er det nesten sjølsagt skyhøyt nivå på alt og alle. Hegge har ikke noe behov for å dytte seg sjøl lengst frem på noe vis – her er det musikken som skal spille hovedrolla bokstavelig talt og det gjør den da også i den godt og vel 30 minutter lange eksamensbesvarelsen som jeg håper han fikk laud for. Det får han i alle fall herfra.

Med trioen sin, med Grönberg og Hulbækmo, tok Hegge turen til hjemlige trakter i Stjørdalen og i løpet av to timer var musikken unnfanga. Utgangspunktet var ti låttitler – og ingenting annet.

De tre kjenner hverandre svært godt både musikalsk og personlig og Hegge ville se hva disse titlene ville føre til av «Assosiasjoner». Her skulle musikken bare skje – og det gjorde den. Det er fritt, det er løst, det er åpent – det er samtaler mellom tre likeverdige venner som har mye å si til både hverandre og oss. Ikke alt er like spennende eller snakker like mye til meg, men musikken er hele tida frisk og uredd med spor av banebrytere som Paul Bley og kanskje også Cecil Taylor.

Bjørn Marius Hegge har helt tydelig en plan – en plan det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjørn Marius Hegge
Thge Creator Has a Bachelor Plan
Particular Recordings/Musikkoperatørene
Bjørn Marius Hegge Trio
Assosiasjoner
Particular Recordings/Musikkoperatørene

 

Datter av sin far

Rosanne Cash er datter av Johnny Cash og det er mulig å høre på musikken hennes.

Det er lett å høre sporene etter pappa Johnny Cash i Rosanne Cash´sin musikk.

Det er bare å bryte sammen å tilstå: jeg har tilbragt veldig lite tid sammen med Rosanne Cash og musikken hennes.  Det er sjølsagt ene og aleine min feil. Men etter at Don Was mente at det var på sin plass å gi henne ut på sjølvaste Blue Note, så blei min nysgjerrighet trigga.

Blue Note er jo et av de virkelig store jazzselskapene på kloden. Slik har det vært fra starten, og slik blei i det stor grad videreført av Bruce Lundvall da selskapet fikk et nytt liv på 90-tallet. Etter at Was, med sterke røtter i både rock, americana og roots-musikk, tok over, så har sjangermurene i stor grad forsvunnet. Kanskje akkurat derfor er det ikke så overraskende å finne Rosanne Cash (63) på den berømte Blue Note-etiketten heller.

Det hun har gitt oss her på sine fjortende solo-uitgivsele er ti låter som hun stort sett har ansvaret for sjøl – i alle fall på tekstsida. På Spotify er det i tillegg tre bonusspor.

Vi finner Cash hjemme i et country, americana og poplandskap der hun med sin ikke fullt så særprega stemme som opphavet, forteller oss at hun er en bra historieforteller. På ei av låtene, «8 Gods of Harlem», får hun også vokalhjelp fra Elvis Costello og Kris Kristofferson og for meg har det blitt skivas høydepunkt.

Dette har blitt en hyggelig introduksjon til Rosanne Cash sitt univers, men uansett hvor bredt Don Was vil kaste nettet sitt, så synes jeg ikke musikken hennes passer på Blue Note-etikken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Rosanne Cash
She Remembers Everything
Blue Note/Universal

To av de aller beste

Jan Eggum og Halvdan Sivertsen er hver for seg institusjoner i norsk musikkliv. Sammen er de ofte magiske – som i går kveld.

Jan Eggum og Halvdan Sivertsen – holder herfra til evigheten. Foto: Tor Hammerø

Av ganske så forståelige grunner er det mange som minnes Gitarkameratene. Men alt har sin tid og bedre avlegger enn Eggum og Sivertsen i duotapning er det faktisk vanskelig å tenke seg.

De to inntok den legendariske scena på Chat Noir akkurat så upretensiøst og avslappa som det skal være. De har egentlig ikke noe å bevise, men gjør det likevel fra første takt. Eggum, iført litt for korte bukser og litt slitte joggesko (trodde først det var snowjoggere, men nærmere øyesyn avslørte at det var vanlige joggesko – som jeg har en mistanke om aldri har vært brukt til akkurat det – jogging altså), og Sivertsen – ikke akkurat moteløva fra nord – oppkledd i nye bukser for anledninga, hadde ikke brukt plagsomt mye penger på sceneshow og tilliggende herligheter. To barkrakker, to vannflasker, fire gitarer (to var bare til pynt) var det hele – og det var mer enn nok.

Velkommen til musikken

Det de to inviterte oss med var nemlig en hyllest til musikken. En hyllest med noen av de strålende tekstene og låtene de to har gitt oss gjennom mange tiår – ikke bare de mest velkjente, men også flere nye. Disse gutta er nemlig utstyrt med et gen som gjør at de aldri slutter å skrive låter – og takk for det.

Når de i tillegg er framifrå humorister som kler hverandre – uten å gå i veien for hverandre, for de konkurrerer på ingen måte om rampelyset – med noen kjente, men mange nye stikk som samtidig forteller oss om fortsatt samfunnsengasjerte herrer, så blei dette en hyggestund både til sinnets fornøyelse og til ettertanke.

Like aktuell – minst

Halvdan Sivertsen sa det egentlig mest treffende da han introduserte den 41 år gamle «Kjærlighetsvisa». Den er dessverre – på noen måter – minst like aktuell den dag i dag. Like vakker også! Morsomt var det at vi tilfeldigvis var plassert ved siden av bass maestro Arild Andersen som stolt kunne fortelle at det faktisk er han som spiller på originalinnspillinga.

Inger Lise Rypdal, Wenche Myhre og Øystein Sunde – som alle var begeistra tilstede – var også en del av tekst/humor-universet til herrene. 

Det er et univers som blander humor, alvor og ettertanke på et vis som de to har tatt til et helt unikt nivå. Ikke alle mellomstikkene satt like godt, men det er jeg sikker på at de to justerer allerede til forestilling nummer to.        

I «Mor jeg vil tilbake», som er med på å runde av denne visekvelden, lurer barnet på om verden er for stor han/henne/hen. Verden er i alle fall ikke for stor herrene Eggum og Sivertsen. Verden – i alle fall vår del av den – bør takke for påfyllet. 

 

Det er vi som skal takke. Foto: Tor Hammerø

 

De to, de to er Jan og Halvdan – det holder herfra til evigheten det.

PS Jeg hadde tenkt å gi de to en 3-er hver, men siden de gjør dette sammen så slår jeg det sammen til en 6-er.

Vi to (er ikke Romeo og Julius) 

Jan Eggum og Halvdan Sivertsen

Chat Noir, Oslo

580 – Fullt

1    Venner / En natt forbi    

2    Høre tell på jorda

3     Myrsnipa

4    Romeo og Julie                                                

5     Anna Karoline

6     En annen 

7    Amerika

8    Alarmen går   — Tom snart ti

9    pot På´an igjen / Sverre nord i verret /  Totts / 

Tre e en for mye / Levende lyd / Heksedans 

10    Nyttårsnatt

11    Mang slags kjærlighet / Leve lenge

12    Kjærlighet som kommer

13    Værsjuk

14    Ryktet forteller                                                      

15    Hon elsker ham/ Bruremarsj /Hon elsker han  

16    Ta meg med / Nordaførr  

17    Kj visa

18    Helter                                                            

——Extras:

19    Mor jeg vil tilbake

20    Sommerfuggel

Hyllest av en av de største

Sangeren, gitaristen og låtskriveren Erik Lukashaugen er nok Hans Børli-tolkeren fremfor noen. Her kommer kanskje det endelige beviset på det.

Ingen tolker Hans Børlis univers som Erik Lukashaugen.

Erik Lukashaugen (44) kommer fra Elverum. Det er ikke noen forutsetning, men det å ha et forhold til skogen skader på ingen måte når man skal ta for seg Hans Børlis lyrikk.

Sjøl om dette er Lukashaugens fjerde fonogram, så er det likevel mitt første møte med han og hans univers. Det er heller ikke Lukashaugens første møte med Børlis – skogens dikter – lyrikk. Forskjellen fra den første utgivelsen, «Av en sliters memoarer – tekster av Hans Børli», er at skogsidyllen har måtte vike plassen for mørkere dikt der Børli tar de svakestes parti klart og tydelig.

Utgivelsen kom i forbindelse med at Børli (1918-1989) ville ha runda 100 år i fjor. Lyrikken forteller oss at den er like aktuell og ikke minst like viktig den dag i dag og når Lukashaugen forteller at han er en historieforteller av rang, så har dette blitt både et flott og viktig visittkort der Lukashaugen har skrevet alle melodiene.

Vi befinner oss i et varmt, åpent og empatisk viselandskap der Børlis hyllest av ikonet «Louis Armstrong» er et av mange høydepunkt. Når Lukashaugen omgir seg med strålende musikanter i Arbeidslaget sitt som bassisten Ellen Brekken og fiolinisten, og mye mer,  Tarjei Nysted, så blir reisefølget for både Lukashaugen og Børlis dikt av det ypperlige slaget.

Folket eier skogene og Erik Lukashaugen har tatt eierskap i noe av det flotteste og sterkeste som finnes av norsk lyrikk, nemlig Hans Børlis. Både Erik Lukashaugen og Hans Børli fortjener mye oppmerksomhet både nå og i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Erik Lukashaugen
Vi eier skogene
Øksekar/Musikkoperatørene

Masse norsk fra Tyskland

Det tyske plateselskapet Ozella har valgt en fornuftig vei. De har nemlig mange norske artister i stallen sin og de får vi møte på denne samleplata.

Helge Lien og Knut Hem er bare noen av de norske artistene vi møter.

Helge Lien Trio, Karl Seglem, Oddgeir Berg Trio, Eivind Austad Trio, Anders Aarum og Helge Lien og Knut Hem er alle strålende norske bevis på hvilken enorm kvalitet og bredde det er i norsk jazz om dagen.

Dagobert Böhm har drevet selskapets Ozella i rundt 20 år. Tidligere handlet det om et ganske stort mangfold når det gjaldt sjangre, men etter at Helge Lien Trio fikk stor suksess med «Hello Troll» har det blitt stadig større vekt på jazz – og spesielt norsk jazz.

Her har Böhm samla noen av sine favoritter og seks av de 13 spora har altså norsk opphav. I tillegg får vi også møte den finske trompeteren Martti Vesala Soundpost Quintet og Kari Ikonen Trio, den polsk/franske trioen Inwardness, Rain Sultanov (sopransaksofon) og Isfar Sarabski (orgel, piano) fra Aserbajdsjan, den engelske trompeteren Tom Arthurs Trio og det italiensk/australske samarbeidet Mezza/Ginsburg Ensemble med lederne på tangenter og saksofoner.

Til sammen har det flott melodisk/lyrisk reise der Ozella får vist fram hva de står for anno 2019 og nok en gang er det jo veldig hyggelig at veldig mye handler om norske musikanter og konstellasjoner – slik det også har vært på et annet tysk selskap, ECM, i 50 år.  For den sakens skyld er ikke et tredje tyske selskap, ACT, så langt unna heller når det gjelder norske bidrag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister
Ozella Music The Sound – Our Sense of Jazz_01
Ozella/Border Music