Herlig grenseløst

Trekkspilleren Chango Spasiuk og gitaristen Per Einar Watle, pluss et stjernelag, sørger for at argentinske og norske stemninger møtes på et Inderlig og flott vis.

Per Einar Watle og Chango Spasiuk fronter et skikkelig stjernelag. Foto: Kristin Aafløy Opdan

Per Einar Watle har fortalt oss både med sin egen trio og sammen med Christiansand String Swing Ensemble hvilken eminent og hardtswingende gitarist han er. På grunn av amors piler har han de seineste åra oppholdt seg mye i Argentina og blitt farga av musikken han har blitt eksponert for der.

Watle fikk høre den argentinske stjernetrekkspilleren Chango Spasiuk i forbindelse med Oslo World Music for noen år siden og han tok kontakt og ga han noe av musikken han hadde gitt ut. Seinere tok han kontakt i Argentina og det viste seg at Spasiuk hadde lytta på Watles musikk og absolutt kunne tenke seg et samarbeid.

I fjor sommer var det klart for studiomøte i Oslo med et repertoar i all hovedsak skapt av de to, men hver for seg. Med et stjernelag bestående av perkusjonisten Kenneth Ekornes, bassisten og vokalisten Steinar Raknes – også han med argentinske «aner» og gitaristen og perkusjonisten Marcos Villalba samt vokalisten Anne Gravir Klykken på noen spor, har virtuosen Spasiuk og Watle skapt noe som likner mistenkelig på en musikalsk lykkepille.

Utgangspunktet på «Hielo Azul Tierra Roja», som betyr blå is rød jord, er argentinske stemninger tufta på folkemusikk, men med store doser improvisasjon og sjølsagt inderlighet involvert. Spesielt Gravir Klykken tilfører også en herlig dose  norsk folkemusikk-inspirasjon og som litt ekstra krydder gir Raknes oss en dæsj americana med si egen låt «Folks & People».

Spasiuk og Watle har truffet hverandre noe så voldsomt og synes åpenbart det er stas og litt til å skape noe spesielt sammen. Når de så har fått så utmerka tonefølge som her så har dette blitt et strålende og ganske så annerledes vintesbyrd på tvers av verdensdeler og kulturer. Dette er fyrrig, det er herlig og det er inderlig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chango Spasiuk & Per Einar Watle
Hielo Azul Tierra Roja
Reckless Records/Musikkoperatørene

Det groover av Kierkegaard

Sjøl om «Kierkegaard´s Waltz» er Petter Bergander Trios andre visittkort, så er det mitt første møte med det usedvanlig smakfulle kollektivet. Det var på høy tid.

Den utmerkede pianisten Petter Bergander i sentrum for sin fine trio.

De som har fulgt godt med på det som skjer av spennende, groovy og hip musikk på den andre sida av Kjølen, har blant annet møtt tangentisten, komponisten og bandlederen Petter Bergander (46) i Nils Landgrens Funk Unit. Dessuten har han jobba mye med langt framskredne artister som Louise Hoffsten og Lisa Nilsson. Det sier en hel del om på hvilken hylle Bergander befinner seg.

Sammen med trioen sin, som har eksistert siden 2014, og hele tida har bestått av trommeslageren Robert Mehmet Sinan Ikiz og etter hvert også bassisten Eva Kruse, har Bergander skapt et usedvanlig vakkert, melodisk og personlig lite univers.

Jovisst har Bergander lytta på og latt seg inspirere av foregangsmenn som Keith Jarrett, Chick Corea – noe forteller meg at låta «Chickenized» kan ha noe med han å gjøre og ikke minst salige Esbjörn Svensson.

Bergander er en melodiker av rang. Han har i tillegg til de nevnte musikalske inspirasjonskildene også henta mye fra både blues, funk og gospel. Dessuten mer enn antyder tittelen at den danske filosofen Søren Kierkegaard også har betydd mye. Hans oppfordring om å leve inderlig og være ærlig og modig i sine livsvalg – og dermed i sin musikk, er idealer Bergander forsøker å leve etter og det høres både i spillet og uttrykket hans.

Sammen med den tyrkisk/svenske trommeslageren Ikiz og den tyske bassisten Kruse har Bergander funnet fram til sjelsfrender som skjønner eksakt hvor sjefen vil og som har det som skal til for å følge han dit og samtidig tilføre egne farger.

Låta «The Return of the Afghan Boy» forteller oss også om en musikant med engasjement langt utover seg sjøl. Det trengs i større grad enn noensinne. Petter Bergander Trio gir oss viktig påfyll og hardt tiltrengt sjelefred i ei turbulent tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petter Bergander Trio
Kierkegaard´s Waltz
Prophone Records/Naxos Norway

Fritt, vakkert og tøft

Gitaristen og elektronikeren Knut Bjørnar Asphol og trommeslageren Torstein Lofthus trykte på knappen og lot det stå til. Det har det blitt saker av.

Knut Bjørnar Asphol og Torstein Lofthus under innspillinga av Charmstone. Foto: Knut Anders Sørum

Med Bjarne Stensli bak spakene og utstyrt med masse stash og doble basstrommer, endte de to opp med over sju timer med musikk etter noen dager i studio. Det har kokt ned til en knapp halvtime på duoens debut-cd og her er er det mange farger og minst like mange stemninger.

Knut Bjørnar Asphol i aksjon. Foto: Knut Anders Sørum

Knut Bjørnar Asphol, opprinnelig fra Kleive ved Molde – ikke langt fra Tresfjorden og Terje Rypdal-land, har spilt ei viktig bakspiller-rolle i norsk musikkliv i flere tiår nå. Han har blant andre jobba med folk som Alexander Rybak og Knut Anders Sørum, han har laga barnemusikk og han har gitt ut soloalbum. Dessuten har han gjort mye produsent- og komponistjobbing.

Når Rypdal er nevnt her så er ikke det tilfeldig. Bare innledninga på «The Mist» her er mer enn nok bekreftelse på at Asphol har henta mye inspirasjon fra mesteren. Det skader på ingen måte – Asphol har staka ut en egen musikalsk kurs han.

Torstein Lofthus i sedvanlig driv. Foto: Knut Anders Sørum

Torstein Lofthus har det vært sagt og skrevet mye om de seineste åra – og det med rette. Han kan «alt» og det han gjorde sammen med en annen Rypdal-inspirert gitarist, Hedvig Mollestad, under Moldejazz for noen uker siden, var en urheftig bekreftelse på det. Du verden for et trøkk det er i spillet hans – han er i mine ører en trommeslager på aller øverste hylle uansett hvor på kloden man leter.

Her har de to altså gått sammen om å spille, og ikke minst lytte, seg fram til et høyst personlig uttrykk. Noe er superelegant, vakkert og reflekterende, noe er så rocka som vel tenkelig og noe er fritt, åpent og ganske så løst. Til sammen blir det altså et unikt og dermed totalt personlig brygg.

PS Dessuten synes jeg Trump – som jeg mener er sampla underveis her – bør avsettes så snart som mulig.

Charmstone
Charmstone
Labels and Gentlemen/[email protected]

Spennende fra den andre sida

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, og tilstår at at dette er mitt første møte den australske pianisten Alister Spence. Det burde ha skjedd for lenge siden.

Alister Spence er en pianist med mye unikt på hjertet.

Alister Spence (64) har spilt i viktig rolle i moderne australsk jazz i flere tiår. Det betyr dessverre ikke at vi her på den andre sida av Tellus automatisk har fått innsikt i hva han han drevet på med. Nå er jeg så heldig og privilegert at jeg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner – postmannen leverer jevnt og trutt sjøl om det ikke er fullt så ofte han dukker opp nå lenger.

Det betyr blant annet at jeg får tilgang på musikk og artister som jeg aldri har stifta bekjentskap med tidligere og Spence hører hjemme i den kategorien. I mer enn 25 år har han vist seg fram både som pianist, improvisator og komponist i diverse skjæringspunkt – han er også en mye benytta filmkomponist.

Han har jobba mye med japanske musikanter som Satoko Fujii og Michiyo Yagi – som vår egen Paal Nilssen-Love også har skapt musikk sammen med. Når det kan nevnes at viktige stemmer som Barre Phillips, Jim O´Rourke og Mark Helias også har delt scene med Spence, så er det lett å legge sammen at det er en herre med standing vi har med å gjøre.

Her møter vi han mutters aleine i et totalt fritt improvisert landskap. I løpet av rundt 100 minutter på en dobbelt-cd tar han oss med til 23 stasjoner som varer i alt fra vel to til åtte minutter.

I løpet av den tida viser han oss hvilken eminent tekniker han er, men aller viktigst at han er en allsidig og ustoppelig kreativ musikant. Alt er spilt inn i løpet av én dag og ingen av «låtene» likner på hverandre. Spence benytter både tangentene og innsida og utsida av flygelet.

Noe av musikken er rytmisk og melodisk spennende. Noe er lyrisk og noe er totalt fritt – i en type Cecil Taylor-univers. Låtene er akkurat lange nok til at Spence får spilt ideene sine tomme – han vet hele tida når nok er nok.

Møtet med Alister Spence har enkelt og greit vært både av det overraskende og spennende slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alister Spence
Whirlpool
Alister Spence Music/alisterspence.com

Et sjeldent visittkort

Trommeslageren Sverre Gjørvad har vært til stede siden slutten av 90-tallet, men pausene fra jazzrampelyset har vært mange og for lange. Det bekrefter denne utgivelsen.

Sverre Gjørvad kan gjerne smile litt – det er det all grunn til.

53 år unge Gjørvad, opprinnelig fra Stathelle i Telemark, men bosatt i Hammerfest nesten så langt nord som vel tenkelig, blei vi først oppmerksom på gjennom band som Dingobats og Storytellers sammen med venner fra jazzlinja i Trondheim.

Seinere har det kommet to skiver under eget navn, «Den lille pytten er et hav» og «Patience for the Little Things», fra rundt 2000 og 2010. Det er med andre ord en slags tiårssyklus mellom hver gang Gjørvad gir lyd fra seg og denne gangen har han samarbeida med tre fine musikanter fra Tromsø.

Med seks egne låter, George Harrisons klassiker «Here Comes the Sun» og ei låt av Geggen Mauno, gir bassist Dag Okstad, gitarist Kristian Olstad, tangentist Herborg Rundberg og Gjørvad oss ei hyggestund med musikk som flyter organisk og dynamisk av gårde.

Om det er roen, den friske lufta og den åpne naturen der nord som har inspirert Gjørvad til å skrive og skape musikk som egner seg for ettertanke vet jeg ikke, men jeg ser på ingen måte bort fra det. Den er uansett egna til at den store ro kan senke seg – det skader sjelden.

Sverre Gjørvad har noe personlig å melde – måtte det ikke ta ti år til neste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Sverre Gjørvad
Voi River
Losen Records/MusikkLosen

Det Lyder fantastisk flott

La det være klart med en gang: både som trompeter, komponist og bandleder er Lyder Øvreås Røed et sjeldent talent. Her følger det to bekreftelser på det.

Lyder Øvreås Røed i sentrum for Slow Is the New Fast.

Lyder Øvreås Røed har rukket veldig mye på sine 25 år. Bergenseren med Oslo som base etter å ha studert på Norges Musikkhøgskole har vist seg fordelaktig fram i band som Fieh, Mosambique og Bangkok Lingo og ikke minst fortalte han oss med debuten til Slow Is the New Fast for to år siden at her er det på alle slags vis et framtidshåp som allerede nå har mye å melde.

Nå er altså SITNF klar med oppfølgeren til «Slow» og som sist, der det var et unntak, så har Øvreås Røed skrevet all musikken.

Med et band som nå består av nykommerne Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte og Håkon Aase på fiolin, ravanhatta og perkusjon – han har erstatta Hans Pålsen Kjorstad – og gjengangerne Øvreås Røed på trompet og flygelhorn, Tore Ljøkelsøy på trommer og perkusjon, Joel Ring på bass og Bjørn-Even Bjerkli Verbeke på piano, så viser både komponisten og bandet at de har tatt flotte, nye steg.

Både som komponist og med sin varme, runde tone i horna sine viser Øvreås Røed oss en modenhet og personlighet som man vanligvis trenger mange flere år på baken for å uttrykke.

Øvreås Røed er en melodiker av rang og som både navnet på bandet og skiva mer enn antyder så etterstreber de og han en ro i foredraget som er herlig å bli invitert inn i. Den spesielle instrumenteringa, med noen av våre beste unge stemmer, sørger også for at Slow Is the New Fast låter ulikt alle andre. Dette er både vakkert, flott og ganske så unikt – det holder mer enn lenge det.

Lyder Øvreås Røed – et sjeldent og allsidig talent.

Her om dagen møtte vi Øvreås Røed som bidragsyter på debutskiva til «storbandet» OJKOS også. Sammen med det vi allerede har nevnt her skulle man nesten tro at det som må være en kreativ energibunt hadde nok å holde på med.

Slik er det altså ikke og på høsten i fjor debuterte han under eget navn også. Den har blitt liggende til marinering her noen måneder og har bare blitt bedre og bedre.

Sjøl om han garantert har hørt mye norske trompetere på den øverste internasjonale hylla, som Mathias Eick, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, så er det ikke i forlengelsen av disse tre vi finner Øvreås Røed anno nå.

Med åtte glitrende nye komposisjoner som utgangspunkt tar han oss med inn i et nydelig akustisk og melodisk univers der både trompeteren og komponisten Kenny Wheeler lett kan ha vært en inspirasjonskilde. Øvreås Røed er allerede en svært langt framskreden solist med et uttrykk som bærer bud om at det er fantastisk mye godt og vakkert i vente de neste tiåra.

Når han så har tatt med seg trommeslageren Tore Ljøkelsøy, en spennende og svært lyttende rytmist, fra Slow Is the New Fast og kobla seg og han med kremmusikere Eyolf Dale (piano), Hanna Paulsberg (tenorsaksofon) og Steinar Raknes på bass, så har mye ligget til rette for at Øvreås Røeds debutalbum skulle bli noe helt spesielt.

Det har det da også blitt. «The Moon Doesn´t Drink» er for mitt sanseapparat en av de sterkeste debutene i norsk jazz på svært lang tid. Det er vakkert, det er høyst personlig, det er interaksjon på et høyt nivå og det forteller oss at i Lyder Øvreås Røed har vi en komponist, bandleder og ikke minst en trompeter og flygelhornist som har alt i seg til å være med å prege norsk og muligens internasjonalt jazzliv i mange tiår fremover. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Slow Is the New Fast
Slower
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

 

Lyder Øvreås Røed
The Moon Doesn´t Drink
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

From Malmö with love

Vokalisten Monika Hoffmann fra Sverige, men med røtter i både Tyskland og Ungarn, er et nytt bekjentskap for meg. Det har vært et hyggelig møte.

Artist, låtskriver og entertainer står det på visittkortet til Monika Hoffmann. Det stemmer det.

38 år unge Hoffman har vært med på mye til tross for at våre veier altså ikke krysset hverandre før nå. Hun har som mange andre håpefulle skandinaver studert på Berklee i Boston og til og med stått på scena sammen med legender som Michael Brecker og Charlie Haden.

På dette møtet med Hoffman hyller hun ti av sin store vokalhelter: Rosemary Clooney, Marie Fredriksson, Ella Fitzgerald, Shirley Bassey, Cesaria Evora, Cher, Etta James, Barbra Streisand, Doris Day og Judy Garland. Låtene er sterkt knytta til de nevnte, men Hoffman greier likevel i ganske stor grad å sette sitt eget preg på tolkningene.

Roxette-låta «Fading Like a Flower», «Cheek to Cheek» til Ella, «Bang Bang» til Cher, «Lover Man» til Etta James og «What Are You Doing the Rest of Your Life» til Streisand er noen eksempler på dette og viser oss hvilken solid oversikt Hoffman har.

Det er like mye pop som jazz i uttrykket til Hoffman og her hjemme er artister som Grete Kausland og Silya vokalister som har et liknende uttrykk – både vokalist og entertainer med andre ord.

Sammen med et meget godt tysk storband på flere av låtene og i mindre konstellasjoner på andre, presenterer Monika Hoffman seg som en sjarmerende og dyktig artist, entertainer og vokalist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Monika Hoffman
Ten Muses
mochermusic/mochermusic.com

Balkesk

Ikke hørt ordet før? Ikke jeg heller, men det musikalske språket Jon Balke snakker er så unikt at det trenger noe helt eget. Det låter enkelt og greit vakkert og uhyre personlig – det låter balkesk.

Jon Balke snakker et helt eget språk. Foto: Tor Hammerø

Helt siden jeg hørte Jon Balke for første gang sammen med Arild Andersen på midten av 70-tallet, så har jeg vært fascinert av den unike og kompromissløse stemma hans. Denne solokonserten var en solid bekreftelse på at stemma fortsatt er like sterk og unik.

Hans ferske solo-visittkort på ECM, «Discourses», var mer enn en antydning på hva vi hadde i vente denne kvelden. Med seg til innspillinga i Lugano hadde han en rekke prosesserte lydlandskap som han spilte rundt – eller var det motsatt? Uansett så blei det spennende balkesk musikk ut av det.

Slik var det også på den musikalske ekskursjonen han inviterte oss med på på Victoria også. Det evig teipte var også med på et smakfullt og utfordrende vis også her, sjøl om jeg ikke alltid fikk med meg merverdien.

Repertoaret var en slags reise i Balkes karriere, der årsaken til at han blei kalt perkusJon for noen tiår siden fortsatt skinte tydelig gjennom i uttrykket hans. Vi fikk hilse på musikk fra Masqualero-perioden, Magnetic North-tida med en ekstra hilsen til eneren Jon Christensen der navnebror Balke var innom den nydelige låta som spilte Jon ut på hans siste ferd for noen måneder siden og fra Batagraf-epoken samt flere låter fra den nye skiva.

Hele tida er det den rytmiske lyrikeren, maleren og klangmesteren Jon Balke med et anslag ingen andre på Tellus i alle fall er i besittelse av, som viser oss hvem han er anno 2020. Han er fortsatt den kompromissløse og ustanselig søkende musikanten som fascinerte meg for noen tiår siden. Han er det i minst like stor grad den dag i dag.

Victoria Nasjonal Jazzscene – 230720

Coronafullt – ca 100

 

For et terningkast!

OJKOS – Orkesteret for jazzkomponistar i Oslo – leverer med sitt første visittkort en bekreftelse på at det skjer mye spennende på et svært høyt nivå blant den oppvoksende jazzslekt i hovedstaden.

OJKOS er et mangehoda troll befolka med svært mye talent.

For vel to år siden tok trombonist, komponist og arrangør Andreas Rotevatn initiativ til å etablere et stort jazzorkester for komponister. Det har på ingen måte endt opp med å bli et tradisjonelt storband sjøl om antallet innbyggere er cirka det samme. Ganske kjapt fikk Rotevatn, opprinnelig fra Nordfjordeid, med seg fire likesinna som både ville spille og komponere for et stort ensemble.

Deretter starta jobben med å befolke bandet og basert på OJKOS´ første plate – med Rotevatn som komponist, mixmaster og produsent – så har de lykkes med sitt forehavende både musikalsk og befolkningsmessig.

Her bør faktisk alle nevnes – kollektivet er nemlig så bra at det fortjener de. Henriette H. Eilertsen og Rakel E. Paulsen, begge på fløyte, Marie Rotevatn, klarinett og bassklarinett, Tina L. Olsen, barytonsaksofon, Richard Köster, Jakob E. Myhre og Lyder Ø. Røed, trompet, Johannes F. Solvang og sjefen for anledninga, trombone, Steffen Granly, tuba, Kristoffer Håvik (tangenter), Arne Martin Nybo og Mike McCormick (gitar og laptop), Alexander Hoholm (bass), Knut K. Nesheim (vibrafon og perkusjon) og Henrik Lødøen på trommer, utgjør dette unike ensemblet som naturligvis låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei. Ikke så rart siden denne instrumenteringa neppe finnes noe annet sted på Tellus i alle fall.

Når så Rotevatn har hatt alle disse stemmene i hodet når han har skrevet musikken, så har han fått frem mange av de flotte særegenhetene som han  visste fantes der etter mange øvelser de par sisten åra. Han har også henta hemningsløst fra sin inspirasjonsbank som består av så forskjellige kilder som Igor Stravinskij, Gustav Holst, Miles Davis/Gil Evans, Steve Reich, Camel, Rod Temperton/Quincy Jones og Daft Punk og Avicii. Puh!

Det betyr en usedvanlig heftig og sammensatt gumbo som det swinger og ikke minst groover noe vederstyggelig av. Rotevatn har greid bringe frem usedvanlig mange farger i musikken sin og med empatiske medspillere så har dette blitt en flott førstereis for OJKOS. Det er bare å glede seg til fortsettelsen der vi får høre hva de andre komponistene har å bringe til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

OJKOS
alea iacta est
Odin/Musikkoperatørene

Hip stemme

Vokalisten, pianisten og komponisten Laila Biali har et stort navn hjemme i Canada. Til tross for at hun fortalte oss hvem hun var med sin sjøltitulerte ACT-debut for to år siden, så venter fortsatt det store gjennombruddet på denne sida av Atlanteren.

Laila Biali er og har ei personlig stemme.

Canada har en stolt tradisjon når det gjelder stemmer som har satt sitt preg på  moderne vokaluttrykk. Det er vel nok å nevne storheter som Joni Mitchell, Leonard Cohen, Diana Krall, Neil Young og Michael Bublé. Laila Biali (39) har med andre ord mangt og mye å slekte på.

Som flere av sine nevnte landsmenn så befinner også Biali seg også i flere grenseland med sitt vakre, men nokså ufarlige uttrykk. Det er mye mye jazz i det, men også like store deler avansert popmusikk. Til sammen blir det nok et vakkert visittkort fra Biali, men om det er nok originalitet i det til å oppnå den typen verdensherredømme som sine landsmenn tviler jeg på.

Biali, som har flytta hjem etter flere år i New York, har skrevet det meste av materialet sjøl. Noe i samarbeid med andre – noe aleine. Den eneste coverlåta denne gangen er Gregory Porters «Take Me to the Alley» som hun absolutt setter sitt eget bumerke på.

På det personlige planet har Biali vært gjennom tøffe tider de seineste åra, noe som også gjenspeiler seg i tekstene hennes. Det betyr på ingen måte at dette er noen mørk tilstandsrapport fra henne – det betyr bare at hun forteller historier som de er og hun gjør det på en troverdig måte.

Sammen med et utmerka musikalsk reisefølge av stort ukjente canadiske musikanter, så sørger Laila Biali nok en gang for en elevert hyggestund, men uten de store utfordringene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Laila Biali
Out of Dust
ACT/Musikkoperatørene