Ikke hørt ordet før? Ikke jeg heller, men det musikalske språket Jon Balke snakker er så unikt at det trenger noe helt eget. Det låter enkelt og greit vakkert og uhyre personlig – det låter balkesk.
Helt siden jeg hørte Jon Balke for første gang sammen med Arild Andersen på midten av 70-tallet, så har jeg vært fascinert av den unike og kompromissløse stemma hans. Denne solokonserten var en solid bekreftelse på at stemma fortsatt er like sterk og unik.
Hans ferske solo-visittkort på ECM, «Discourses», var mer enn en antydning på hva vi hadde i vente denne kvelden. Med seg til innspillinga i Lugano hadde han en rekke prosesserte lydlandskap som han spilte rundt – eller var det motsatt? Uansett så blei det spennende balkesk musikk ut av det.
Slik var det også på den musikalske ekskursjonen han inviterte oss med på på Victoria også. Det evig teipte var også med på et smakfullt og utfordrende vis også her, sjøl om jeg ikke alltid fikk med meg merverdien.
Repertoaret var en slags reise i Balkes karriere, der årsaken til at han blei kalt perkusJon for noen tiår siden fortsatt skinte tydelig gjennom i uttrykket hans. Vi fikk hilse på musikk fra Masqualero-perioden, Magnetic North-tida med en ekstra hilsen til eneren Jon Christensen der navnebror Balke var innom den nydelige låta som spilte Jon ut på hans siste ferd for noen måneder siden og fra Batagraf-epoken samt flere låter fra den nye skiva.
Hele tida er det den rytmiske lyrikeren, maleren og klangmesteren Jon Balke med et anslag ingen andre på Tellus i alle fall er i besittelse av, som viser oss hvem han er anno 2020. Han er fortsatt den kompromissløse og ustanselig søkende musikanten som fascinerte meg for noen tiår siden. Han er det i minst like stor grad den dag i dag.
Victoria Nasjonal Jazzscene – 230720
Coronafullt – ca 100
