Innerst i sjela

Pianisten Andreas Ihlebæk møtte oss med kjente og egne nattasanger for et års tid siden. Det var vakkert og gjorde godt. Når gir han oss mer av det samme, men helt annerledes.

Andreas Ihlebæk gir oss noe vakkert og viktig.

“I Will Build You a House” er tolv egenkomponerte låter – i stor grad unnfanga i løpet av dette merkelige året. Det har garantert prega Andreas Ihlebæk (43) og ikke minst prega musikken hans. Han inviterer oss inn i et vakkert og stemningsfullt landskap – et landskap som egner seg veldig for refleksjon.

Ihlebæk forteller oss at han har har gått gjennom tunge perioder der helsa hans ikke har tillatt han å spille piano. Han ante ikke om han ville bli i stand til å spille igjen eller å uttrykke seg gjennom musikk. Han benytta den tida til å dukke ned i skattekammeret som giganter som Duke Ellington, Jan Johansson, Erik Satie, Claude Debussy, Thelonious Monk og Bill Evans hadde åpna opp og etterlatt seg.

Med slike fantastiske fundament har han skapt sitt eget univers og sine egne musikalske fortellinger. Ihlebæk er av typen som ikke har noe behov for å briljere med langt framskreden teknikk – han vil derimot ta oss med til inderlige steder med ekte og ærlige ekskursjoner.

Han fusjonerer klassisk musikk, jazz, folkemusikk og garantert mye annet også på et ytterst dempa, fintfølende og ettertenksomt vis. Han forteller oss hvor han har vært dette rare året og han hjelper oss andre å komme ut på den andre sida. Han byr oss rett og slett inn i en klangverden det gjør godt å oppholde seg i.

Andreas Ihlebæk
I Will Build You a House
NXN Recordings/Naxos Norway

Sakte på vei mot noe stort

Vokalisten Siril Malmedal Hauge har det meste i seg til å bli en stjerne både på den norske og internasjonale stjernehimmelen. Sakte i overskriften henspeiler ikke på farten i hennes utvikling – kun på tittelen på hennes ferske visittkort: «Slowly Slowly».

Siril Malmedal Hauge – tar nye, flotte steg.
Foto: Malin Longva

En av Sulas store døtre – jeg regner med at konkurransen er beinhard – Siril Malmedal Hauge har rukket å bli 28 år. Hun har rukket veldig mye mer også. Med store steg har hun nærma seg sjøl og sin egen kjerne – det alle skapende og kreative musikere er på jakt etter og som de beste og mest talentfulle også oppnår.

I løpet av de fem siste åra har vi hatt gleden av å møte Malmedal Hauge i platesammenheng med pianisten Alf Hulbækmo, to ganger med gitaristen Jacob Young samt at i 2019 debuten kom under eget navn, med eget band og der hun stod for all tekst og musikk sjøl. «Uncharted Territory» blei den endelig bekreftelsen på at Siril Malmedal Hauge er ei flott og viktig stemme som vil sette sitt preg på både norsk og forhåpentligvis fremmedlandsk musikkliv i mange tiår fremover.

Nye modne steg

Med «Slowly Slowly» møter vi en stadig mer moden Malmedal Hauge, som fortsatt skriver alt sjøl, og som møter oss med en personlighet som skulle tilsi at hun har tilbragt ganske mye mer enn 28 år på Tellus. Både gjennom tekstene, der hun filosoferer over store spørsmål og blant annet tenker høyt om hvordan tida vil se ut etter det vi alle opplever nå, og ikke minst gjennom den reflekterende og inderlige måten hun løfter frem budskapet på,

Hun befinner seg i et jazzlandskap med impulser fra både singer/songwriter-tradisjonen og ispedd popkrydder. Det gjør at mange vil mene at det finnes inspirasjon fra storheter som Norah Jones og Joni Mitchell. Jeg tipper Malmedal Hauge ikke vil frasi seg slektskapet, men i all hovedsak har hun skapt sitt eget melodisk, vakre landskap allerede.

Ungt kremlag

Det er luft og rom i uttrykket hennes som gjør at vi som blir invitert inn får anledning til å synke ned i budskapene hennes og der er det substans. Når hun så har alliert seg med kremen av unge norske jazzmusikere, Henrik Lødøen trommer, Martin Morland bass, Kjetil Mulelid på tangenter, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Torgeir Standal på gitar, så får hun akkurat det reisefølget både Malmedal Hauge og musikken hennes ber om.

Siril Malmedal Hauge fortsetter veksten på et flott, inderlig og djupt personlig vis.

Siril Malmedal Hauge
«Slowly Slowly»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Ukjent gigant

Da Chick Corea blei spurt for 20 år siden om hvem han mente var verdens beste pianist, så trakk han frem tyrkiske Aydin Esen – og ingen andre. Nå har vi muligheten til å få opp ørene for han her hjemme også.

Aydin Esen, nummer to fra venstre, sammen med tre svært lovende herrer.

Av årsaker som ikke er så lett å forstå så har altså Aydin Esen (59) sine kvaliteter passert under de fleste radarer her hjemme. Det til tross for at han åpenbart har gjort mye på egen hånd i tillegg til å ha jobba med storheter som Gary Burton, Pat Metheny og Dave Liebman. Han har også medvirka som sidemann med Miroslav Vitous på hans ECM-utgivelse “Music of Weather Report” i 2016.

Jeg bryter, dog litt uvillig, sammen og tilstår at min kunnskap om Esen står noe tilbake å ønske. Dette møtet med tre unge, meget lovende karer fra Spania og Israel er indikasjon mer enn god nok på at Corea også på dette området hadde et godt poeng: Esen er en pianist og tangentist langt der fremme med et høyst personlig uttrykk.

De unge jazzstudentene Nadav Erlich fra Israel på bass og Vernau Mier på altsaksofon og Eric Valle på trommer, begge fra Spania, møttes i Basel i Sveits og det er tydelig at det er mulig å bli jazzmusiker på høyt nivå andre steder enn i Oslo og Trondheim også. Ingen bombe akkurat det, men en nyttig påminnelse kanskje.

De fire fant hverandre kjapt i løpet av et Esen-besøk til Sveits og bestemte seg like godt for å tilbringe en dag i studio i Basel. Med to komposisjoner av Mier og en av Valle. samt fem frie improvisasjoner – åpne, men samtidig ganske så melodiske av seg, blir vi servert det beste fra i alt sju timer med opptak gjort i løpet av én dag.

Det hevdes at inspirasjonskilder som fusion Miles, Corea og Weather Report ligger i musikken til Ayna Veer og det er det mulig å begripe. Det som likevel er det mest spennende er å høre det spenstige og ekspressive piano- og synthspillet til Esen og måten han og de tre meget kompetente og utadvendte unggutta kommuniserer på. Heftig!

Ayna Veer
Ayna Veer
aynaveer.com

Bird Lives i Sverige

Den svenske bassisten og bandlederen Han Backenroth sørger for at en viktig tradisjon holdes i live med denne hyllesten til Charlie Parker. Det er på ingen måte tilfeldig og du verden så godt det gjør med Jazz med stor J!

Hans Backenroth med sin utmerkede Q.

Hadde han fått leve så lenge ville Charlie Parker ha runda 100 år i fjor. Det var det lite, eller rettere sagt ingenting, som tyda på at han skulle rekke. For 70 år siden turnerte han også ei uke i Sverige med blant andre Arne Domnérus og Putte Wickman – to herrer Backenroth (55) seinere har spilt mye med. Det var med andre ord opp til flere grunner til å markere geniet Charlie Parker, som ikke blei mer enn 34 år, i fjor.

Backenroth er en av broderfolkets aller mest ettertrakta jazzmusikanter og har medvirka på et sted mellom 200 og 250 skiveinnspillinger med storheter fra inn- og utland. Som bandleder derimot er dette kun hans andre – “Bassic Instinct” fra 2009 med blant andre Tverlandets desidert hippeste trommeslager Roger Johansen om bord var den første. Det vil med andre ord være en aldri så liten overdrivelse å påstå at Backenroth løper ned dørstokkene i platestudio for egen del. Etter fjorårets turné med denne kvartetten syntes han heldigvis at det var på tide igjen.

Med Klas Lindquist på altsaksofon og klarinett, Karl-Henrik Ousbäck på trommer og Erik Söderlind på både akustisk og elektrisk gitar – alle fra den neste generasjonen og vel så det – tar Backenroth oss med til det tidløse landskapet Bird skapte og som snudde opp ned på jazzhistoria.

Backenroth ønska ikke å ta for seg de aller mest kjente Parker-låtene, men blant andre “Au Privave”, “My Little Suede Shoes”, “Cheryl” og “Segment” samt standardlåter som “Lover Man”, “Embraceable You” og “What Is This Thing Called Love”, alle i særdeles smakfulle arrangement, er linker mer enn gode nok til Bird.

Dette er altså Jazz med stor J spilt av folk med den største respekt og empati for denne musikken og for geniet Charlie Parker. Du verden så flott det er at Hans Backenroth, med den store og varme tonen i bassen sin, tar vare på denne tradisjonen og samtidig inviterer med seg den nye generasjonen til å videreføre den.

Bird Lives som det står på murvegger i New York. Det gjør så avgjort Hans Backenroth også.

Hans Backenroth Q
Parker´s Mood
Prophone Records/Naxos Norway

En strålende kilde

Det unike svorske kollektivet Wendra Hill viser seg fram for andre gang. Denne gangen i ei ny utgave, men minst like spennende som sist.

Wendra Hill tar oss med til nye steder.

Wendra Hill, som har eksistert siden 2017, har siden starten hatt ei kjernebesetning bestående av Jo David Meyer Lysne på gitar, sampler, platespiller, synth og pedal steel og Joel Ring på elbass, cello og sampler. Da bandets første visittkort inntok heimen høsten 2019 via kassett, tok det usedvanlig kort tid å slå fast at dette var herrer med en musikalsk og kunstnerisk visjon et godt stykke utenfor A4-boksen.

Når de nå har alliert seg med trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde, som har vist oss ved en rekke anledninger hvilken enorm kreativ kraft han er i band som Building Instrument, Erlend Apneseth Trio og Strings & Timpani, så har Wendra Hill på mange vis videreført sine visjoner og tatt oss med til ganske så nye steder.

“Ungdomskilden” består av 13 låter som er kollektivt unnfanga. Det betyr på ingen måte at dette er noen tradisjonell frijazz-utflukt – sjøl om det absolutt er mye frihet i tilnærminga.

De tre har funnet inspirasjon i blant annet vinylgroover, bassganger og 80-talls elektriske trommer. Dette, og mye annet som for eksempel spoken word field recordings, har de tre benytta til å skape spennende rytmiske og melodiske strukturer – strukturer og lydlandskap ingen av oss har stifta bekjentskap med tidligere.

“Ungdomskilden” er spennende og fascinerende musikk som skjerper sansene kraftig. Vi får være med sammen med tre herrer som fører spennende samtaler. De utfordrer hverandre, de utfordrer oss – det er viktig og det gjør godt.

Wendra Hill
Ungdomskilden
Playdate Records

Raknes is getting there

Det er på ingen måte noen overraskelse at Steinar Raknes har en brei innfallsvinkel til det å skape musikk. Derfor er det ingen bombe at han hyller Bob Dylan i forbindelse med hans 80 års dag.

Mickey Raphael og Steinar Raknes – bra lag!

Bassisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Steinar Raknes (46) har siden årtusenskiftet etablert seg på flere topper. Først som en mer enn lovende jazzbassist som blant andre Michael Brecker og Chick Corea definitivt fikk ørene opp for. For vel ti år siden fortalte han oss også at han hadde andre kvaliteter og viste oss ei framifrå sangstemme i et ganske rocka landskap, men fortsatt med den store fela som reisefølge.

De seineste åra har vi hørt Raknes med hans Stillhouse-prosjekt i en rekke utgaver – veldig ofte sammen med Unni Wilhelmsen. Der har han tatt stadig nye steg i retning seg sjøl og sammenlikninga med Bruce Springsteen har ikke vært like framtredende etter hvert. Også som vokalist har Raknes vært på god vei mot seg sjøl.

Allsidigheten har alltid vært et av særtrekkene til Raknes og det viser seg nok en gang på denne hyllesten til His Royal Bobness. Jeg skal på ingen måte påberope meg å være noen stor Dylan-kjenner, så derfor må påstanden om at at flere av av de ni låtene Raknes har henta frem ikke hører hjemme blant sjefens mest kjente, tas med ei klype salt.

Det Raknes uansett gjør, stort sett i utmerka samarbeid med munnspilleren Mickey Raphael via mailing av filer over Atlanteren, er å sette sitt utvetydige bumerke på alt både bassistisk og vokalt. Bassfølget passer stemma hans på et inderlig og perfekt vis og bedre krydder enn Willie Nelson-munnspilleren Raphael, kan verken Raknes eller musikken be om.

“It Ain´t Me Babe” og “A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er to av de av de mest kjente Raknes ikler ny drakt og jeg føler meg trygg på at sjefen sjøl vil trekke på smilebåndet hvis han får høre disse versjonene. Hvis han driver med slikt da – å trekke på smilebåndet mener jeg. For en historieforteller Bob Dylan er!

Steinar Raknes har ei fortid som gatesanger rundt om i Europa. Det er det mulig å høre og som han sjøl – og Bob – sier i tittellåta: I´m getting there. Definitely, er det bare å tilføye.

Steinar Raknes
Not Dark Yet
Grappa

Fest setebeltene!

Hvis du er typen som trenger energipåfyll etter dette usedvanlig spesielle året så er den urheftige kvintetten Koma Saxo svaret på de fleste bønner. Her blir ikke bremsepedalen benytta overhodet!

Petter Eldh i spissen for Koma Saxo – saker!

Under ledelse av den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme etter mange heftige runder sammen med en annen energibombe – Gard Nilssen, har dette bandet som har ei høyst spesiell besetning, virkelig sagt fra om at her skal det ikke spares på noe som helst.

Tre av herrene er bosatt i Berlin: i tillegg til Eldh også den tyske trommeslageren Christian Lillinger og den svenske tenorsaksofonisten Otis Sandsjö. To saksofonister til utgjør dette spennende kollektivet, nemlig finske Mikko Innanen, på alt og baryton, og svenske Jonas Kullhammar på tenor og fløyte. Et svensk/finsk/tysk kremlag for å si det forsiktig.

Liveskiva er helt fersk, men innspilt i Helsingfors like før pandemien brøt ut. Både på scena og i salen var det åpenbart høy temperatur og for ei energiutblåsning Eldh & Co sørga for. Versjonene er ikke lange, hele settet på åtte låter er på under 40 minutter, og alle har bidratt på låtskriversida til dette kraftverket av ei utblåsning. Vår egen Even Helte Hermansen er også representert med “Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long”. Festen blir avslutta med en herlig versjon av den russiske melodien “Stepp, Min Stepp” som blant andre Jan Johansson gjorde på “Jazz på ryska”. Den ender faktisk i tilnærma allsang! Som om ikke det er nok: denne utgivelsen tror jeg er den første som har kommet meg i hende som har fire – 4 – forskjellige liner notes!

For et trøkk, for en interaksjon, for et kollektiv, for noen solister. Drittøft!

Koma Saxo debuterte for to år siden med studioinnspillinga “Petter Eldh Presents Koma Saxo” og sjøl om det er eksakt samme gjengen, så blir det noe helt annet når studio er involvert. Denne innspillinga kom ikke min vei før live-skiva, men det gjør ingenting.

Repertoaret er med et par unntak helt forskjellig og dessuten har studiovirtuos Eldh fått lekt seg kraftig i postproduksjonen. Heftigheten er av det samme slaget som på “Live”, men får sjølsagt et annet utfall enn når publikum er medspillere. Uansett så bekrefter Koma Saxo at det er et så tøft kollektiv som vel tenkelig.

Når grensene åpner opp igjen så synes jeg det bør være et ufravikelig krav at Koma Saxo inviteres til gards så raskt som overhodet mulig.

Koma Saxo
Live
We Jazz/wejazz.fi

 

Koma Saxo
Petter Eldh Present Koma Saxo
We Jazz/wejazz.fi

Ambisiøst, unikt og storslagent

Det er på ingen måte overraskende at Knut Reiersrud overrasker. Han gjør det nemlig så og si hver eneste gang. Sjelden eller aldri har jeg likevel opplevd at han gjør det så voldsomt som med “A New World”.

Knut Reiersrud Band og KORK – du verden!

Det begynner å nærme seg ti år siden bluesgiganten, og mye mer, Knut Reiersrud tolka Brahms og Schubert sammen med TrondheimSolistene. Det kom nok den gang som en liten overraskelse, i alle fall på de aller fleste, og virtuosen og visjonæren Reiersrud gjorde det sjølsagt på sitt helt eget vis.

Det er godt mulig at frøet blei sådd allerede den gang til det som har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk nå, nemlig samarbeidet mellom Reiersruds eminente band og det som av svært mange blir kalt Norges beste band, nemlig KORK.

Denne gangen er det altså Antonin Dvoraks niende symfoni, andre sats, og Ludwig van Beethovens sjuende symfoni, andre sats, – to mesterverk – som er utgangspunktet for denne helt spesielle ekskursjonen som Reiersruds band, bestående av Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar, Nikolai Hængsle på elbass og gitar og David Wallumrød på ymse tangenter, samt sjefen på en rekke gitarer, Weissenborn, resonator, lap steel og piano og KORK under ledelse av Christian Eggen, tar til steder som vi ikke ante fantes.

KORK låter som alltid himmelsk og samarbeidet mellom de to universene, og de sømløse overgangene mellom de to, låter så organisk, dynamisk og så flott som vel tenkelig. Begge “to” er åpenbart særs inspirert av hverandre – de vil hverandre vel og de løfter hverandre til noe som altså er – og ikke bare likner mistenkelig – et mesterverk.

Dette er tøft, det er emosjonelt sterkt og det er nok et bevis på at Knut Reiersrud er kreativt kraftsentrum i norsk musikkliv.

Knut Reiersrud Band & Norwegian Radio Orchestra
A New World
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Svært lite Sand i maskineriet

Vokalisten og tangentisten Ida Sand har i en årrekke fortalt oss at hun er en av de mest funky eksportartiklene Sverige har å skryte av. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Ida Sand sammen med sitt kremband.

Ida Sand (43) har jobba med alt og alle i svensk musikkliv de seineste tiåra. Carola, Lisa Nilsson og Orup er blant dem som har ringt Sand og garantert fått utmerka bistand til hva de enn ønska å formidle. Jeg har hatt gleden av å oppleve henne sammen med blant andre Nils Landgren og Georg Wadenius – strålende og funky møter hver gang.

Heldigvis har Sand i stadig større grad valgt å vise fram som sjef for egne band og til dels med egen musikk også. Årets melding fra Sveariket er Sands saker fra a til å og når hun går til verket sammen med Dan Berglund (bass), Ola Gustafsson (gitar), Per Lindvall (trommer og perkusjon) og Jesper Nordenström (tangenter), så skal det ikke vederstyggelig mye fantasi til for å skjønne at spesielt mye mer funky er det vanskelig å få det.

Denne gangen opplever jeg Sand mer i et popunivers enn tidligere og i ei låt som “Now Is Not the Time” er det faktisk lett å finne spor etter både Bee Gees og Earth Wind & Fire. Sand har det meste inne, det være seg soul, funk, pop og jazz og så synger hun jævli bra også. Ikke alle låtene er like spennende eller originale, men de er uten unntak godt selskap og når gjestelista består av Per “Ruskträsk” Johansson, Goran Kajfeš og Mats Öberg, så betyr det at store deler av svensk musikerelite er med og sørger for at dette visittkortet er akkurat så bra som man har grunn til å vente seg.

Noe av det blytunge med å drive med musikkskriverier er at veldig mye blir liggende – pågangen og tilflyten er ganske voldsom. Hyggelig er jo det, sjøl om kanskje ikke postmannen roper hurra hver gang han ser navnet mitt.

Det har blant annet ført til at Sands “Young at Heart” har blitt liggende til marinering svært lenge. Det jeg kan slå fast med en gang er at Sands Neil Young-hyllest har tålt marinaden på best mulig vis. Man kan faktisk ikke se bort fra at musikken bare har blitt bedre med åra.

Sand har tatt vare på melankolien i Youngs univers i tillegg til at hun har tilsatt låter som “Harvest Moon”, “Helpless”, som Bo “Kasper” Sundström synger duett med Sand på og “Ohio” sitt eget krydder og gjør Young-skatten til sine egen sammen med stort sett det samme hippe bandet som på “Do You Hear Me?” Den eneste låta Young ikke har laga er Joni Mitchells “Woodstock”. Det får gå, for å si det sånn!

Ida Sand er jævli bra – om hun tolker seg sjøl eller Neil Young. Så e det bara!

Ida Sand
Do You Hear Me?
ACT/Musikkoperatørene
Ida Sand
Young at Heart
ACT/Musikkoperatørene

Ekte nærhet

Singer/songwriteren Ingvild Homme er et nytt bekjentskap for meg. Hun har noe fint og personlig å fortelle.

Ingvild Homme har noe ekte å melde.

Ingvild Homme befinner seg i første halvdel av 30-åra og har allerede ei plate på samvittigheten før “Kom nærmere” nå ser dagens lys. Hun kommer fra Telemark og har studert musikk i Kristiansand. Med disse ti låtene, der hun har skrevet alt av tekst og musikk bortsett fra ei Jonas Alaska-låt som hun har oversatt til norsk, forteller hun oss at hun er en historieforteller som vi absolutt bør låne øre og hjerte til.

Hun tar for seg de store spørsmåla om livet og kjærligheten, om forhold, om å tørre, om å sette seg mål – om meninga med både det ene og det andre. Det gjør hun på et personlig og inderlig vis – hun gjør det slik at jeg tror på henne. Med si flotte, usminka stemme, som heldigvis er produsert langt fremme i lydbildet, når hun oss med budskapet sitt.

Låtene befinner seg i en type visepop-landskap, men alle er ikke like minneverdige. Det hele blir litt enstonig – alt låter litt likt med andre ord. Likevel kler de tekstuniverset hennes på et fint vis.

Når så flotte stemmer som Marte Eberson, Thomas Gallatin, Pål Hausken, Bjørn Holm, Andreas Stensland Løwe og ikke minst Kjetil Steensnæs, som også står for den svært så smakfulle produksjonen, har bidratt til å løfte “Kom nærmere” til et vakkert og inderlig sted, så etablerer Ingvild Homme seg raskt som en artist, låtskriver og formidler av noe personlig som vi skal gi mye oppmerksomhet i åra som kommer. Det fortjener hun nemlig.

Ingvild Homme
Kom nærmere
ingvildhomme.no