Gitaristisk stjernemøte

Julian Lage blir av mange sett på som den som skal føre arva etter retningsgivere som Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield videre. Her møter vi han sammen med Frisell og alt tyder på at Lage er på svært god vei.

Julian Lage kan godt være den nye store jazzgitaristen.

Julian Lage (35) er det man gjerne kan kalle ei barnestjerne. Hans talent gikk det gjetord om mens han gikk i kortbukser og det blei laga en dokumentar om han, “Jules at Eight”, i god tid før han runda ti. Han underviste på Stanford University fra han var 15 og “alle” var oppmerksom på han. Ofte slukner jo disse barnestjernene, men Lage har så definitivt bare tatt nye steg hele veien – stort sett med sin Linda Manzer Blue Note Archtop som han har spilt på siden han var 11.

Sist jeg opplevde Lage live var i Molde Domkirke i fjor i forbindelse med John Zorn-residensen. Sammen med gitaristene Gyan Riley og Bill Frisell ga Lage oss en svært så minneverdig åpningskonsert med John Zorn-musikk.

Nå er det Lage sin egen musikk som står i sentrum og i tillegg til å være en fremragende gitarist, som foreløpig ikke har det usedvanlige særpreget soundmessig som de tre nevnte, så er han også en komponist som hører hjemme der oppe. Her snakker vi melodisk, groovy musikk i alt fra ballade- til heftige tempi-varianter.

Når han så omgir seg et strålende lite reisefølge bestående av The Bad Plus-trommeslager Dave King og bassisten Jorge Roeder, og sjølvaste Bill Frisell som bidrar på sitt unike vis på sju av de ti låtene, så har dette møtet med Julian Lage blitt nok en bekreftelse på at han er på god vei opp mot pallen.

Julian Lage
«Vier with a Room»
Blue Note/Universal

Fyrrig gumbo

Det kommer mye vakkert fra Sørlandet og trioen An.Kara sørger for nok en bekreftelse på akkurat det. I tillegg til at det er vakkert er musikken også fyrrig og bryr seg ikke nevneverdig om grenser.

An.Kara er intet mindre enn en herlig trio.

Bak bandnavnet An.Kara skjuler den polske fiolinisten Sebastian Gruchot, perkusjonisten Arild Nyborg og bassisten Audun Ramo seg – alle med base i Kristiansand, hvis jeg har skjønt det rett.

De tre har har jobba sammen som trio i vel ti år og at det er en usedvanlig sammensveisa og empatisk kohort vi har med å gjøre, er det absolutt ingen tvil om.

Bortsett fra den norske tradlåta “Imeland og Grimeland” består musikken på “Selmas hus” av åtte originallåter unnfanga av de tre herrene.

Her er det mye temperament og dynamikk i uttrykket; fra det heftige og usedvanlig fyrrige til det mer nedpå og melankolske. An.Kara har også henta masse inspirasjon Balkan, India, norsk folkemusikk, polsk tradisjonsmusikk, reggae, stringswing, argentinsk tango – og sikkert mye mer.

An.Kara har i alle fall satt det hele sammen til et brygg de er ganske så aleine om og som det er særdeles hyggelig å dykke ned i og tilbringe kvalitetstid sammen med. Til nå har An.Kara prestert å passere under min radar – det er det slutt på fra nå.

An.Kara
«Selmas hus»
Glacier Records/glacier-records.no

Sol i stemma

Hvis behovet for varme er påtrengende er rådet herved gitt og det er helt gratis: lytt ofte og gjerne på den brasilianske vokaldronninga Rosa Passos.

Rosa Passos – for ei stemme, for en utstråling!

Jeg var ikke på Copenhagen Jazzhouse den 7. juli 2001. Det var så avgjort den brasilianske vokalstjerne Rosa Passos (70), henne topptrio fra hjemlandet og et særdeles begeistra publikum. Det siste skjønner jeg veldig godt for det Passos & Co leverer er intet mindre enn fantastisk vakker og “perfekt” fremført og tolka musikk.

“Perfekt” musikk er sjølsagt veldig vanskelig å definere og beskrive. Det er høyst individuelt, men for meg oppleves denne København-kvelden akkurat slik.

Jeg har aldri opplevd Passos live. Mitt eneste møte før denne konsertopplevelsen er plata “Romance” fra 2008 og jeg blei umiddelbart slått i bakken. For ei stemme, for en fraseringsevne, som det swinger av henne og for en empati hun utstrålte.

Slik var altså studioopplevelsen av Passos og om hun var i stand til å overføre det til liveutgava av seg sjøl? Noe så vanvittig!

“Samba Sem Você” er andre settet fra konserten i København. Hun var et relativt ubeskrevet blad i Europa for vel 20 år siden, men med et repertoar bestående av egne låter og mange av Dorival Caymmi, hadde hun publikum noe så voldsomt i sine hule hånd fra første tone. Veldig mye av æra skal også det perfekte bossa-følget bestående av trommeslager Celso de Almeida, bassist Paulu Paulelli og tangentør Fabio Torres ha – for en empatisk, stilsikker og usedvanlig groovy trio.

Det er forresten en sannhet med visse modifikasjoner at publikum lot seg begeistra fra første takt. Dette var altså det andre settet denne kvelden og for to år siden ga Storyville Records ut det første settet med tittelen “Dunas – Live in Copenhagen”. Av en eller veldig dårlig årsak har den blitt liggende i overskuddshylla her i heimen, men bedre grunn til å finne frem også den for å få en total konsertopplevelse, er ikke mulig å tenke seg.

Publikum var så definitivt med fra første tone i første sett også og, som den danske pianisten Steen Rasmussen som var til stede sier: Rosa Passos endret mitt liv for evig den kvelden.

På “Dunas” er det i tillegg til til Passos-låter også komposisjoner av Djavan, Caymmi og Tom Jobim – kremen av kremen av bossa-låtsnekrere med andre ord.

Forestill deg at du vugger et lite barn i søvn. For meg er det bossa nova, sier Rosa Passos. Slik er det og slik låter det. Nå har også jeg vært på Copenhagen Jazzhouse den 7. juli 2001 og dit skal jeg ofte i fremtida også. Praktfullt!

Rosa Passos Quartet
«Samba Sem Você»
Storyville Records/storyvillerecords.com
Rosa Passos Quartet
«Dunas – Live in Copenhagen»
Storyville Records/storyvillerecords.com

Strålende møte

Multiinstrumentalisten Knut Hem og pianisten Helge Lien er på ingen måte noe umake par til tross for at de kommer fra ganske så forskjellig bakgrunn. Her stortrives de i et landskap de er ganske så aleine om.

Helge Lien, Knut Hem og et herlig univers.

For rundt fem år siden blei jeg rimelig overraska da “Hummingbird” med Knut Hem på dobro og Weissenborn-gitar og Helge Lien på piano dumpa ned i postkassa og deretter i cd-spilleren. Jeg verken så eller hørte det for meg at de to skulle møtes i et slikt folk-, bluegrass- og jazzlandskap. Det gjorde altså de framifrå musikantene fra metropolene Hønefoss og Moelv og du verden for en hyggelig og positiv overraskelse det blei.

Jeg kjente godt til både Hem og Lien fra før og blei sjølsagt ikke overraska hvilke kvaliteter der var og er i besittelse av. Konstellasjonen var likevel en øreåpener og det låt noe så vederstyggelig friskt, annerledes og direkte livsbejaende.

Nå er det endelig klart for runde nummer to med de fingerferdige herrene og akkurat de samme orda kan brukes nok en gang. Musikken er spilt inn i 2020 og de to har bare blitt enda mer samspilte – de leser hverandre som åpne bøker og er usedvanlig flinke til å bygge videre på hverandres ideer.

Som sist så er det Hem som er hovedkomponisten. Folk-musikken preger kanskje denne utgivelsen noe mer enn sist og der Jerry Douglas var “gjestekomponisten” på “Hummingbird”, så har Béla Fleck tatt over den jobben nå med låta “Big Country”.

Om du hører hjemme i folk-, bluegrass-, country- eller jazzmenigheta, så vil du finne veldig mye deg til og over her. “Villingsberg”, Knut Hem og Helge Lien byr enkelt og greit på herlig og heftig musikk for folk som liker ekte, inderlig og varm musikk – uansett sjanger.

Helge Lien og Knut Hem
«Villingsberg»
Ozella Music/Border Music

Herlig oppfølger

Det er nå snart tre år siden jeg møtte den islandske pianisten Ingi Bjarni og musikken hans for første gang. Nå møter han opp igjen med det samme bandet, blant annet med to strålende nordmenn, og både Ingi Bjarni og musikken har tatt flotte steg.

Ingi Bjarni, nummer to fra venstre, tar oss med på en flott ekskursjon.

Ingi Bjarni Skúlason (35) har vendt tilbake til øya langt vest i havet etter å studert både i Göteborg, København og Oslo. På veien hjem har han åpenbart tatt med seg en rekke impulser både fra folkemusikk og store deler av den moderne jazztradisjonen – både den europeiske og den amerikanske.

Gjennom de ni komposisjonene på “Farfuglar” – trekkfugler på norsk – viser Ingi Bjarni oss at han er på god vei til å skape seg sin egen stemme både som komponist og bandleder. Med nevnte ingredienser samt spor av både tyrkisk folkemusikk, Grieg og Genesis, har det blitt en unik akustisk gumbo av det.

Musikken blei spilt inn i oktober 2021 og har tålt marineringa på best mulig vis. Mye av grunnen er at bandet bestående av den svenske bassisten Daniel Andersson, den estiske gitaristen Merje Kägu og våre egne Tore Ljøkelsøy på trommer og Jakob Eri Myhre på trompet, har utvikla sin egen signatur.

Trekkfugler og migrasjon er to sider av samme sak. Musikken beveger seg da også over en rekke grenser og i sin vakre melodiske drakt møter vi alt fra det melankolske og nedpå til det mer oppstemte og fyrrige.

Det at Ingi Bjarni har henta sine kolleger fra tre forskjellige land har garantert noe å si for hvilke veier musikken tar. Både kollektivt og individuelt holdes det et høyt nivå og spesielt er det interessant å høre hvor langt trompeter Jakob Eri Myhre, som jeg har hørt alt for sjelden, har kommet.

Det har vært en hyggelig opplevelse å bli med på ekskursjonene til disse trekkfuglene.

Ingi Bjarni
«Farfuglar»
NXN Recordings/Naxos Norway

Hvilken hyllest!

Joe Zawinul er en av de store stilskaperne og visjonærene i moderne jazz og musikk. Det har Jørn Øien skjønt i større grad enn de fleste. Med denne hyllesten forteller han oss det på et herlig og inderlig vis.

Jørn Øien hyller Joe Zawinul på et herlig og inderlig vis. Foto: Tore Sætre

Tangentøren, komponisten og bandlederen Jørn Øien (55), opprinnelig fra Narvik, men bosatt i hovedstaden i rundt 25 år, har i stadig større grad fortalt oss at han er en usedvanlig dyktig og altetende musikant som kan gå inn i bortimot hvilken som helst musikalsk setting og tilføre den noe høyst personlig.

Likevel er det slik, og det har vært slik helt siden Øien hørte Weather Report-skiva “Mr. Gone” i 1984, at det aller største og den aller største for Øien har vært det musikalske universet Joe Zawinul (1932-2007) skapte. De av oss som har vært så heldige å oppleve både Weather Report og Zawinul Syndicate skjønner Øien relativt godt, kan jeg innrømme.

Fra jeg vandra inn i Chateau Neuf i Oslo på midten av 70-tallet og hørte Weather Report live, med noe som likna på måkeskrik fra den tomme scena før konsertstart, til den dag i dag, har Zawinuls unike univers satt enorme spor. Dette blei jeg påminna om seinest da Wayne Shorter gikk bort for kort tid siden og “A Remark You Made” gikk på repeat i heimen noen dager.

Øien har latt seg inspirere av det musikalske universet Zawinul skapte og som henta impulser uhemma fra verdensmuskikk, rock, electronica og jazz og satte det sammen til noe helt unikt. Dessuten har Øien henta hemningsløst fra den enorme lydparken Zawinul, som både blei født og døde i Wien, men som levde største delen av sitt voksne liv i Sambandsstatene, skapte. Med sin store tangent- og synthpark, sin stemme og sin vocoder, videreforedler Øien arva etter salige Zawinul på et flott vis gjennom de åtte originalkomposisjonene som også henter impulser og inspirasjon de samme stedene som Zawinul.

Det groooover noe verdstyggelig av Øien og hans medsammensvorne Rune Arnesen på trommer og perkusjon, Magnus Bakken på sopran- og tenorsaksofon, Sidiki Camara på talking drum, djembe, vokal og ymse og Audun Erlien på elbass – vi snakker a-lag her. Dessuten gjester Anja Skybakmoen på vokal på ei låt på strålende vis.

“Cosmopolitan” er en djup, ekte og inderlig hyllest fra Jørn Øien til hans mentor Joe Zawinul. Tøft!

PS Enn så lenge foreligger utgivelsen kun digitalt, men kven kveit? Plutselig dukker den kanskje opp fysisk også.

Jørn Øien
«Cosmopolitan»
Curling Legs/Musikkoperatørene

Sjelden opplevelse

Den tysk-franske bassisten Pascal Niggenkemper viser oss med denne boksen bestående av seks cder at han har noe helt eget å by på.

Pascal Niggenkemper befinner seg et godt stykke utenfor a4-boksen!

Det å utforske og utfordre grenser er noe av det aller meste spennende og viktige for at jazz og improvisert musikk skal gå videre. Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt. Noen gjør det innenfor relativt kjente rammer, andre går sin helt egne veier og åpner opp nye dører.

Pascal Niggenkemper (44), er født i Tyskland, men har hatt New York som base siden 2005, hører så avgjort hjemme i den sistnevnte kategorien. Jeg har hørt en del om, men hørt lite av Niggenkempers kunstnerskap frem til nå. Jeg har visst at han befinner seg i avantgardklassen der impro, jazz og samtidsmusikk går opp i min høyere enhet og han har blant annet besøkt konsertforeninga Blow Out i Oslo.

I denne boksen, som det er laga 120 av og som jeg har blitt den lykkelige eier nummer av nummer 29, så blir vi presentert for mye av det Niggenkemper har foretatt seg mellom 2017 og 2022. Alt befinner seg et godt stykke utenfor a4-boksen for å si det mildt.

De seks tilstandsrapportene fra Niggenkemper inneholder alt fra et møte mellom bass og et åttemanns/kvinners vokalensemble, via et stort ensemble med elektronikk, stemmer, blåsere og dansere – lydutgaven av ei forestilling med andre ord, en mindre trupp med lydskulptører og blåsere, solobass med motorer (!!!!), et møte med klokkenist og trompeter i 44 varmegrader (!) og avslutning med en kvartett med to bassister og to cellister, forsterkere og motorer.

De som er avhengig av eneren for å få et lykkelig liv, må nesten leite helt andre steder. Her finnes den ikke – den er i alle fall godt skjult, men her finnes det veldig mye annet som ikke finnes noe annet musikalsk sted av lydinstallasjoner og musikalske uttrykk.

Pascal Niggenkemper er en musikant og musikalsk forsker som åpenbart er på stadig leiting etter noe nytt og etter sitt eget uttrykk. Han har definitivt funnet noe han er helt aleine om og som er både spennende, annerledes og totalt kompromissløst.

Pascal Niggenkemper
«Blòc»
pascalniggenkemper.com

Mor Åse og sønn Emil

Familien Storløkken Åse i Trondheim må være blant de mest musikalske i kongeriket. Her kommer det to nye prov på det med mor Tone Åse og sønn Emil Storløkken Åse.

Emil Storløkken Åse, i sentrum for Phoenix, og Tone Åse sammen med Sten Sandell. Saker! Foto: Juliane Schütz

Ekteparet Ståle Storløkken og Tone Åse har spilt sentrale roller i norsk jazz, samtidsmusikk og tilliggende herligheter de seineste tiåra. Det har de heldigvis ingen planer om å slutte med. Når så sønnene Amund og Emil Storløkken Åse følger i fotspora, men definitivt nyopptråkka og originale fotspor sikkert inspirert av sine foreldre også, så sier det seg sjøl at dette firspannet med sine bumerker vil være med å prege moderne norsk musikk i lang, lang tid.

Gitarist, komponist og bandleder Emil Storløkken Åse (24) har allerede vist oss sitt store talent med sitt soloprosjekt “Electric Forest”. Det er en ganske så eksperimentell og frilynt affære, men her viser han oss ei helt annen side av seg sjøl. Sammen med barytonsaksofonist Jenny Frøysa og trommeslager August Glännestrand – alle tre flotte representanter for jazzlinja i Trondheim, blir vi tatt med på en heftig utflukt der rock er en like stor kilde til inspirasjon som jazz. Her nevnes påvirkere som Jimi Hendrix, Julian Lage, Frank Zappa og ABBA og da er det vel mulig å høre for seg en salig miks.

Det har det da også blitt blitt og du verden så tøft det låter. Noe forteller meg at sønn Emil også har hørt et kvarter eller to på pappa Ståle Storløkken og Elephant9 også – det er i slike landskap vi befinner oss, men med en solid porsjon egenart fra hver av de tre og ikke minst kollektivet.

Phoenix vil definitivt finne seg vel hjemme både på jazz- og rockeklubber. Her er det få grenser, masse dynamikk og heftig samspill. Beintøft er det!

Tone Åse har et klassisk fundament for sin musikkanskuelse. Etter hvert har samtidsmusikk, unik vokalmusikk med blant annet Trondheim Voices og frie ekskursjoner også funnet sin plass i hennes uttrykk.

Her møter vi henne i et fritt improvisert landskap med den langt framskredne svenske pianisten, og her også stemmeskulptøren, Sten Sandell. Noe forteller meg at Åse har lytta på og latt seg inspirere kraftig av Sidsel Endresen sine ekskursjoner de seineste tiåra. Sjølsagt er det komplett umulig å kopiere Endresen og det prøver da heller ikke Åse på noen som helst måte.

Sammen med Sandell føres det unike samtaler som ingen har hørt maken til tidligere og heller ikke vil høre maken til seinere. Dette er så avgjort en der og da-opplevelse – en svært spennende og unik sådan.

Dette er to strålende tilstandsrapporter – fysisk kun utgitt på vinyl – fra to blad Storløkken Åse. Jeg venter allerede i spenning på neste runde – kanskje er det Amund og Ståle som står for den?

Phoenix
«Under the Sun»
Sonic Transmissions Records/Musikkoperatørene
Tone Åse & Sten Sandell
«Voices in Bedtween Voices»
Sonic Transmissions Records/Musikkoperatørene

 

I Bobos sfære

Bobo Stenson har vært en del av lydsporet til mitt liv nesten så lenge jeg kan huske. Med sin utmerkede trio og ferske “Sphere” bekrefter han at det vil han fortsatt være.

Bobo Stenson, omkransa av Anders Jormin og Jon Fält, skaper magi nok en gang.

Kvartettene Rena Rama og Jan Garbarek/Bobo Stenson Quartet var en av de tidligste og viktigste innfallsvinklene mine til jazzens forunderlige verden. Pianouttrykket til Bo Gustav Stenson satte spor som har blitt sittende fast siden den gang og det at den nå 78 år unge Stenson fortsatt er i sin fulle skaperkraft er en gave jeg setter umåtelig stor pris på.

Keith Jarrett “stjal” jo bandet til Garbarek/Stenson på midten av 70-tallet, men Stenson har dukka opp i utaligge andre settinger siden, blant annet sammen med Charles Lloyd og ikke minst med egen trio.

Fra midten av 80-tallet har trioen vært Stensons hovedbeskjeftigelse. Først med Rune Carlsson på trommer, før vår egen mester Jon Christensen – som jo også var en del av Garbarek/Stenson Quartet – tok over og fra starten og frem til i dag Anders Jormin på bass. Fra 2004 og 2008-utgivelsen “Cantando” har Jon Fält hatt ansvaret fra trommekrakken. Det er ikke noen mild underdrivelse å hevde at det er en særdeles samspilt og empatisk kohort vi har med å gjøre.

Som leder er “Sphere” – som forresten er Thelonious Monks mellomnavn – Stensons niende ECM-utgivelse og den første siden “Contra la Indecisión” i 2018.

Med et originalt repertoar med komponister som danske Per Nørgård, svenske Sven-Erik Bäck – begge med et klassisk utgangspunkt, sør-koreanske Jung-Hee Woo, den finske nasjonalskatten Jean Sibelius og vår egen Alfred Jansons “Ky and Beautiful Madame Ky”, tar de tre oss med på en reflekterende, ofte meditativ ekskursjon det er fantastisk behagelig å la seg synke ned i og bli en del av.

Her har vi med tre fremragende musikanter å gjøre som har og tar seg den tid de trenger og gir hverandre de rommene de “ber” om og som de fortjener. Og hvilke stemmer de tre har! Makeløst – intet mindre. Og for en klangverden!

Bobo Stenson har altså spilt ei viktig rolle i mitt liv. Du verden som han gjør det fortsatt. “Sphere” byr nemlig på vakker magi.

Bobo Stenson Trio
«Sphere»
ECM/Naxos Norway

Fri flyt

Kvartetten Water Music har sine røtter i Griegakademiets jazzavdeling i Bergen. Der møttes de til en felles fascinasjon for frijazzens herligheter og muligheter.

Water Music kompromisser ikke akkurat.

Det har vært sagt og skrevet mye om jazzutdanninga i Norge. Spesielt har jazzlinja i Trondheim og Norges Musikkhøgskole i Oslo blitt trukket fram. Og det med rette. Men det dukker stadig opp nye prov på at også andre steder skjer det mye spennende. Den siste tida har det kommet mye musikk og nye plateutgivelser fra unge musikanter som har studert ved Griegakademiets jazzutdanning. Blant annet har vi støtt på heftige utgivelser der pianisten Isach Skeidsvoll fra Molde og gitaristen Peter Dybvig Søreide fra Stavanger har bidratt kraftig.

Her dukker de to opp sammen med trompeteren Andreas Hatzikiriakidis fra Kongsberg og den sør-koreanske saksofonisten Jung-Jae Kim. De fire møttes i republikken Bergen i 2018 og deres felles fascinasjon for frijazz med røtter både her hjemme, i Europa og i Sambandsstatene førte til at de ga seg i kast med å utforske dette grenseløse universet.

Med ei besetning uten bass og trommer har det sjølsagt ført til et ganske så unikt lydlandskap. Musikken er spilt inn i 2020 og de seks “låtene”, som varer i vel en halv time til sammen, oppleves som eleverte samtaler mellom fire unge herrer som snakker det samme språket.

Noe er melodisk, noe er ganske langt ute, noe er vakkert, noe er styggvakkert, noe er kollektivt og med utstrakt bruk av dynamiske virkemidler makter Water Music å holde på spenninga hele veien.

Det er ikke alt jeg finner retninga i, men jeg synes veldig mye og ikke minst potensialet til de fire både kollektivt og hver for seg er både spennende og givende.

Water Music
«Templets Fugues»
Musicwelike Records/tigernet.no