Den unge danske duoen Tigeroak serverer oss varmende musikk i et neo-soul landskap krydra med jazzimpulser og electronica.

Tigeroak er befolka av elektronikeren, produsenten og gitaristen Laurits Steen Møberg og vokalisten Anna Prinds. De kommer fra den “lille” byen Kolding og er henholdsvis 20 og 21 år unge. Hadde noen fortalt meg at de kom fra de hippeste musikkmiljøene i Los Angeles og var gode venner og hang sammen med folk som D´Angelo og Erykah Badu, så ville jeg ha trodd det. Så hipt låter det nemlig av debuten til Tigeroak.

Debutskiva til Tigeroak har nylig bitt kåra til ukas skive på Danmark Radios P8 Jazz. Det sier en hel del om mottakelsen duoen har fått. Likevel iler jeg til og advarer alle die hard jazz-fans om at dette er langt fra jazz jazz.

Steen Møberg har en herlig og moden evne til å skape lydlandskap og stemninger som kler den innsmigrende og sensuelle stemma til Prinds. Låtene er nedpå og luftige og sørger for at Prinds får den plassen og den lufta hun fortjener.

Dette er clubmusikk som egner som for tilbakelent lytting, men som jeg også mistenker at de som er frista til utadvendt dansemoro også kan la seg friste av.

Det er mange lag i musikken til Tigeroak – både melodisk og rytmisk. Steen Møberg, som også spiller bass, trommer og mye mer, og gjestene Martine Bak Toldam på tangenter, Peter Marott på trompet, Ditte Warrer Bech på fløyte og Jakob Marker på trommer, sørger for nydelige og forførende stemninger. Det er så avgjort stemma til Anna Prinds med på å forsterke.

Det å levere et så hipt og ikke minst modent visittkort når man er 20 og 21 år unge er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Tigeroak har både ei stor nåtid og ei spennende framtid i vente.

Det gjør så inderlig godt å møte musikk og musikere som virkelig mener det de holder på med og som har kvalitetene til å formidle akkurat det. De fire herrene bak «Paris/Oslo» hører hjemme i den kategorien.

Herren som har slutta å gi ut plater, tenorsaksofonist Petter Wettre, tok det dristige valget å flytte til Paris akkurat da pandemien meldte sin ankomst. Uten å kunne et ord fransk og uten å kjenne noen i verdensbyen, så må det sies å være et modig skritt. De som kjenner Wettre vet at han ikke er av den lettskremte typen – han står for det han tror på og han er på ingen måte typen som kompromisser.

Med fasit i hånd så viser det seg at Wettre har lykkes med sitt prosjekt og dørene har så avgjort begynt å åpne seg der nede hos Macron. Dessuten tror jeg ikke Wettre bryr seg nevneverdig om forslaget til forhøyelse av pensjonsalderen hos frankerne – Wettre kommer til å tute i hornet så lenge det går luft gjennom han.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Heldigvis har han på ingen måte kutta bånda til gamlelandet og hans inderlighet og ekthet er støtt og stadig å høre her hjemme også. En septemberkveld i 2021 inntok Paris/Oslo-kvartetten, bestående av Jens Fossum på bass, Hermund Nygård på trommer og Anders Aarum på piano, Herr Nilsen i Oslo. Heldigvis var Fossum så forutseende at han rigga opp opptaksutstyr og det betyr at allmuen nå også kan få nyte det som skjedde på den lille, intime og svært så hyggelige klubben.

Wettre har aldri lagt skjul på sin Michael Brecker-fascinasjon. Det er da heller ingen grunn til. Her synes jeg også hans dragning mot Dexter Gordon og Sonny Rollins også får godt med plass. Til sammen blir det unektelig Petter Wettre i premiumtapning av det. Hans fraseringsevne og hans vilje til å gå i dybden ligger tjukt utenpå alt han foretar seg. Dessuten stortrives han åpenbart sammen med trioen som utgjør Oslo-bygda. Det er det da også all grunn til.

Med et repertoar bestående av tre Wettre-låter, en av Aarum samt den nydelige tolkninga av klassikeren «Send in the Clowns» og den ukjente – for meg i alle fall – «Baby Mine» skrevet av Frank Churchill, tar denne eminente truppen oss med på en tour de force i melodisk, hardtswingende jazzmusikk der det groover noe så vederstyggelig fra start til mål – noe publikum på Herr Nilsen også ga tydelig uttrykk for.

Fossum – med en time allle bassister sikkert misunner han, Nygård – med en lydhørhet og stilsikkerhet av en annen verden og Aarum – som nå fremstår som en solist i verdensklasse i dette uttrykket, passer perfekt sammen med Wettres trøkk og inderlighet – og ekthet.

Jeg har vært så heldig å oppleve kvartetten live nylig også. Jeg kan bekrefte at det låter minst like bra anno 2023 som denne kvelden på Herr Nilsen. Framifrå med andre ord. Nå gleder jeg meg bare til Petter Wettre skal begynne å gi ut plater igjen!

Den fransk-vietnamesiske gitaristen Nguyên Lê har vært en sentral skikkelse i europeisk fusionmusikk i mange tiår. Det er han på alle vis fortsatt.

For ikke lenge siden var Nguyên Lê (64) i Norge og spilte inn triomusikk med Audun Kleive og Per Mathisen. Det kommer sannsynligvis til å låte heftig og vel så det. For å korte ned ventetida til den skiva ser dagens lys, anbefales på alle slags vis en annen triokonstellasjon Nguyên Lê turnerer mye med og som forteller oss hvor allsidig og sjangersprengende han er.

Nguyên Lê var den første soloartisen Siggi Loch signerte da han han etablerte plateselskapet ACT på 90-tallet. Hele veien siden den gang har han vist oss hvilken enorm stemme han er og har i grenseland han er mer eller mindre om å befinne seg i. Den sjøllærte gitaristen med en fantastisk teknikk har tatt med seg sine vietnamesiske røtter inn i uttrykket sitt, samtidig som hans europeiske liv så avgjort også spiller ei viktig rolle. Når så amerikansk jazz og rock, ikke minst Jimi Hendrix, og musikk fra en rekke andre kontinenter ofte er krydder i musikken hans, så betyr det en musikalsk gumbo av sjelden kvalitet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Med sin relativt nye trio med den canadiske bassisten Chris Jennings og den marokkanske perkusjonisten Rhani Krija, spiller både rytmiske og melodiske elementer fra nord-Afrika også ei viktig rolle.

Lê har skrevet all musikken, men siden han lever store deler av sitt liv i den kulturelle smeltedigelen Frankrike, så har han plukka opp impulser fra det aller meste og inkorporer det i låtene og spillet sitt på et høyst personlig vis.

Dette er jazza, det er rocka og det er verdensmusikk på svært høyt nivå. Nguyên Lê er en gitarist i ultraklassen og i Jennings og Krija har han funnet sjelsfrender som er med å løfte musikken til spennende steder. Når så Sylvain Barou på bansuri-fløyte og duduk, Miron Rafajlovic på trompet og flyygelhorn og Etienne Mbappé på elbass gjester på noen av spora, så har “Silk and Sand” blitt ei vitamininnsprøytning å møte tåkete både høytids- og hverdager med som hjelper en hel del.

Vokalisten Siril Malmedal Hauge og pianisten Kjetil Mulelid er etter hvert etablerte og flotte stemmer i norsk jazzliv. Her inviterer de oss til et duomøte som tar begge opp til et nytt nivå – helt der oppe.

Siril Malmedal Hauge (31) og Kjetil Mulelid (32) møttes på den navngjetne jazzlinja i Trondheim for ti år siden. I tida som har gått siden den gang har vi møtt de to i en rekke konstellasjoner både hver for seg og sammen. Heldigvis vokste også ønsket om å foreta en duoekskursjon frem og “Blues and Bells” forteller oss at her har vi og resten av den musikkinteresserte verden blitt servert en duo som umiddelbart forteller oss at de har noe helt eget å melde og samtidig leverer på et høyst personlig og skyhøyt nivå.

Her hjemme har vi vært bortskjemt med duoer med denne besetninga som har lagt lista skyhøyt og dermed gitt etterkommerne noe flott å strekke seg etter. Jeg tenker spesielt på Radka Toneff og Steve Dobrogosz og Sidsel Endresen og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Duoutrykk som hører hjemme blant det aller ypperste som har vært trylla frem på Tellus med andre ord.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Med si klokkeklare stemme og flotte formidlingsevne, som heldigvis er miksa så langt frem i lydbildet at vi får med oss alle detaljene, bekrefter Malmedal Hauge at hun er en vokalist som hører hjemme helt der oppe og det på tvers av mange sjangre. Når hun så har perfekt reisefølge i det lyriske og uttrykksfulle pianospillet til Mulelid, så betyr det at vi har fått en ny stjerneduo her til lands – en duo som har alt i seg til å gjøre det stort også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Med et repertoar bestående av egne låter, standardlåter som “Never Let Me Go”, “Emily”, “Blame It On My Youth”, “Body and Soul” og “For All We Know” samt Nick Drakes “Northern Sky” og Cocteau Twins´ “Cherry-Coloured Funk” – ukjent for meg, men en usedvanlig tøff versjon, og med framifrå gjestehjelp av trompeter Hildegunn Øiseth og fløytist Henriette Eilertsen på noen av spora, så blir dette både originalt, vakkert og viktig.

Mer nedpå og naken avslutning enn det de to gir oss med “For All We Know”, skal vi lete lenge etter. Og hvorfor i alle dage skal vi lete? Vi har jo blitt gitt “Blues and Bells”, som både er mørk og lys og som er en duoutgivelse som bli stående i tiår fremover.

PS Digitalt blir det hele avslutta med Mulelids “Kanskje i morgen” som det ikke blei plass til på vinylen.

Phil Woods var en av de aller største altsaksofonistene i jazzhistorien. Her hyller han den aller største, Charlie Parker. Det skjer live med strykere og med Woods´ flotte kommentarer mellom flere av låtene.

Mangt og mye diskuteres i jazzens verden og mye er man også uenig om. Jeg har likevel til gode å få med meg noen som bestrider Charlie “Bird” Parkers genialitet. Parker (1920-1955) snudde opp ned på alt i løpet av sine få år på jazzens hovedscene samtidig som han brant sitt lys i begge ender. Hvordan han var i stand til å skape sitt utrolige musikalske univers og utvikle sin enorme teknikk samtidig som hans narkotikamisbruk ikke kjente noen grenser, er bortimot umulig å begripe.

Sjølsagt var han det store forbildet for alle av den oppvoksende jazzslekt og Phil Woods (1931-2015) var så avgjort en av dem. Ikke bare fulgte Woods i de musikalske fotspora til Parker; han gifta seg også med enka etter geniet!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 1949 spilte Charlie Parker inn det legendariske albumet “Charlie Parker with Strings” – noe som var bortimot uhørt i jazzverdenen på den tida, men som mange har latt seg inspirere av og har videreført seinere.

Etter en idé av Woods sin europeiske agent Jordi Suñol, blei det en realitet av å gjøre en turné i Europa med strykere – en turné som faktisk hadde sin debut under Oslo Jazzfestival i 2004. Her får vi bli med på en konsert fra Tonhalle i Zürich året etter, nærmere bestemt den 13. juni.

Sammen med en rytmeseksjon bestående av amerikanere bosatt i Europa, Ben Aronov på piano, Reggie Johnson på bass og Douglas Sides på trommer – helt ok, men ikke noe mer – og Zürich Chamber Orchestra, tar Woods – hvilken fantastisk og uttrykksfull forlenger han var av arva etter Parker – oss gjennom mye av materialet til sjefen fra 1949. I tillegg serverer han også mye musikk som Parker spilte, men aldri spilte inn samt en hel del originalt materiale.

Woods hadde arrangert mye av strykearrene, noe var med fra 1949-arrene pluss at andre arrangører også hadde bidratt. Uten unntak strålende og som en ekstra “presang” så er også Woods´ kommentarer, blant annet om hans første møte med Parker, beholdt. Veldig interessant og veldig humoristisk også flere ganger.

Charlie Parker var et geni og Phil Woods var en gigant. Her “møtes” de to og du verden for et møte for historiebøkene det har blitt.

Når er det snart sju år siden Ingvild Koksvik viste oss sitt forrige visittkort. Bare så det er klokkeklart: Hun synger like fint som før og hun har enda mer å melde.

Jeg har hatt gleden av å møte Ingvild Koksvik (42) både i duoen Orvilsk og med henne sjøl som soloartist. I begge settingene har hun imponert kraftig med sin lyse, klare og sterke stemme som hun benytter til å formidle noe viktig.

Rundt den forrige soloskiva, “Og sangen kom fra havet”, som blei spilt inn i New York med stjerneprodusent Joel Hamilton og gitarist i superklassen, Marc Ribot, blant de involverte, så pekte både det ene og det andre mot stjernene. Koksvik fikk, muligens med et smil rundt munnen, beskjed om ikke å bli gravid i tida som skulle komme – her skulle det satses. To måneder seinere var hun, tro det eller ei, gravid og med det ene, kom det andre – barnet altså – og karriera blei av forståelige årsaker satt på vent.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Så kom pandemien med alt den førte med seg, men heldigvis vokste også ønsket om å skape ny musikk frem nok en gang. Her har Koksvik skrevet alt av tekst og musikk bortsett fra ei låt komponert av hennes medsammensvorne i det meste, tangentør Lars Jakob Rudjord.

Hva det er med lufta eller vannet på Lista der Koksvik, Rudjord og de to barna er bosatt, vet jeg ikke. Uansett så har det ført til at hun har skrevet viktige tekster om både lys og mørke. Hun er en historieforteller og formidler av rang og om det dreier seg om kjærligheten, det at man forlater hverandre, om det å lytte kontra det å prate, om å bli forlatt og om hvor lite som skal til for at livet kan smile igjen, så løfter hun det frem på et inderlig vis.

Låtene befinner seg i et visepop-univers tilsatt litt jazzkrydder og når strålende musikanter som rytmemester Erland Dahlen, gitarist Juhani Silvola og hennes kjære på tangenter er med å løfte musikken dit tekstene og stemma til Ingvild Koksvik fortjener det, så har dette blitt akkurat en så bra oppfølger som vel tenkelig.

Stemma til Ingvild Koksvik har på ingen måte slukna og som hun sier i sangen “Stjernene”: “La det bli lenge, lenge, lenge til vi må si farvel”. Det gjelder for mange av oss og er ei nydelig oppfordring om å ta vare på nuet – det er nå livet leves.

De som hadde gleden av å være til stede på konserten til brødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll under Moldejazz i 2020, kommer neppe til å glemme det. Nå kan resten av verden få gleden av å oppleve konserten også.

Molde har utvida bygrensene og det betyr at “forstaden” Kleive har blitt en del av “storbyen”. Det betyr igjen at den særdeles musikalske familien Skeidsvoll kan kalle seg moldensere – hvis de vil. Uansett så er jeg bombesikker på at hele familien, og ikke minst brødrene Isach, som spiller piano og melodika og er født i 1996, og storebror Lauritz, som spiller saksofoner og som er to år eldre, er sterkt influert av “storbyen” og ikke minst det de har blitt eksponert for under festivalen i verdens vakrest beliggende by.

De to gutta har gitt ut et digitalt visittkort tidligere, “Spirit Without Fire Within” i 2020. Noen uker etter den utgivelsen stod de på scena under hjembyens stolthet, Moldejazz, og det er altså den konserten vi får være med på nå via det portugisiske kvalitetsselskapet Clean Feed.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Brødrene blei blant annet sterkt inspirert av en Ornette Coleman-konsert i Molde da de var langt fra tenåringer og her møtes de i et totalt fritt improvisert landskap. Noe er helt der ute i stratosfæren, noe er melodisk og noe har spor av jazzens urrøtter i seg.

Ikke en eneste avtale var gjort på forhånd, men de to som har kjent hverandre hele livet vet å respondere på det minste vink fra den andre. Det betyr at vi får bli med på flere spennende samtaler – noen det er veldig interessant å bli en del av, andre er ikke like spennende.

Jeg stortrivdes under konserten i 2020 og jeg trives også med gjenhøret snart tre år seinere. Brødrene Skeidsvoll har kommet godt på vei i si utvikling frem mot noe høyst personlig og har garantert mer på lager i åra som kommer. Den utflukten skal det bli spennende å følge med på.

Kvintetten Gangar blander folkemusikk, rock, og jazz på et herlig vis. Tøft – beintøft er det.

Ingenting er hyggeligere enn å bli overraska – ikke minst av musikk. Den lille EP-en til bandet Gangar er så definitivt av det slaget. I løpet av tre låter på rundt 10 minutter til sammen, får jeg blåst ørene reine gjennom å bli eksponert for musikk jeg nesten aldri har hørt maken til.

Her snakker vi nemlig folkemusikk med impulser fra både jazz, rock og metall. De som husker tilbake til bandet Gåte kan nok få gjenoppfriska noe det som møtte oss den gangen, men Gangar er også noe helt for seg sjøl.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Felespilleren Mattias Thedens er frontfiguren. Han har vokst opp i folkemusikkmiljøet. Saksofonist Oskar Lindberget er så avgjort en jazzmann, mens gitarist og riffmester Richard Max er trommeslager opprinnelig og prog-metal mann på sin hals. Trommeslager Henrik Dullum har rock i ryggmargen og elbassist Jonas Thrana Jensen har pop- og rock bakgrunn. Til sammen utgjør de og skaper en gumbo med sjelden styrkegrad.

Med utgangspunkt i tre slåtter fra Rindal i Trøndelag og Åseral i Agder, tar Gangar oss med på en heftig ekskursjon som bør snakke til musikkelskere fra en rekke trosretninger.

Gangar består av unge folk som tar vare på tradisjonen på et inderlig vis, men som samtidig tar på seg å videreføre alt de liker og digger på en unik og fremtidsretta måte. Som sagt: tøft!

For knapt to år siden stifta jeg bekjentskap med den svenske trommeslageren Dennis Egberth for første gang. Nå er han i gang med runde nummer to og den er minst like innholdsrik som det første møtet.

Til tross for at Dennis Egberth (33) har spilt flere roller i svensk jazz- og rockeliv, så var altså hans debut med eget band min første innføring i hans musikalske univers også. Det tiltalte meg umiddelbart og derfor har forventningene til det som eventuelt måtte komme fra den samme kohorten vært relativt store.

Sammen med bassist Vilhelm Bromander, tangentist, strykemaskinist og bongoist Johan Graden, klarinettist Isak Hedtjärn og fiolinist Katt Hernandez – eksakt samme lagoppstilling som sist – har Egberth videreført det spennende universet fra “Dennis Egberths Första” på et heftig vis.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Som sist så viser Egberth, som har skrevet all musikken, og hans fire medsammensvorne, at de både ønsker og har lykkes med å skape musikalske landskap som omfatter store deler av den moderne jazzhistoria.

Med den høyst spesielle instrumenteringa, som sørger for et helt spesielt sound, blir vi servert alt fra Duke Ellington-hyllesten “D.E.” til svært frilynte og kollektivt improviserte saker.

Komplekst, ja vel og det er stort plussord i mi bok, og hele tida utfordrende for både de involverte og for oss på mottakersida. Musikken er både vakker og styggvakker – den krever og den gir. Og den forteller oss at Dennis Egberth og hans kohort nekter å stå stille.

Gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen har vist seg frem i en rekke konstellasjoner. Nå møter han oss for første gang med et soloprosjekt. Det har blitt en nydelig hyllest til folket i hjemfylket Finnmark og den fantastiske naturen der nord.

Den oppmerksomme og positivt nysgjerrige har støtt på John-Kåre Hansen (44) i enten Ánnásuolo, Northern Concept eller Nest de seineste åra. Der har vi møtt en gitarist og komponist med en varm og fin tone i hornet sitt og som har skapt fin jazzinspirert musikk ofte med røtter i det samiske universet der Hansen har sine røtter. Hansen har også jobba mye med vokalistene Sigrid Brennhaug og England Brooks.

Hansen har åpenbart en solid kunnskap om og stor stolthet i forhold til sitt samiske opphav og sitt hjemfylke Finnmark. Med det som har skjedd og skjer rundt beitemarkene på Fosen og overgrepene mot den samiske befolkninga og kulturen, så er denne musikken og hyllesten mer aktuell og relevant enn noensinne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Finnmark Fantasia” er et verk som består av sju låter. Hansen sier at musikken er inspirert av naturen, kulda, lyset, mørket og ellers alt som kjennetegner fylket og folket.

Med flotte strykearrangement nydelig satt ut i livet av bratsjisten Tørris Koløen Bakke, cellisten Nikolay Girunyan og fiolinisten Ingrid Marie Willassen, til sammen Ensemble Noor, og med produsent Kristian Svalestad Olstad som meget sterk og empatisk bidragsyter som elektroniker, programmerer og lydskulptør på diverse instrumenter, så har dette blitt en nydelig musikalsk ekskursjon. Inger Johanne Oskal bidrar også med sin stemme på samisk.

“Finnmark Fantasia” har et blitt et flott, vakkert og sterkt vitnesbyrd med Hansens varme gitartone i sentrum. Det er musikk som sier veldig mye om styrken og skjønnheten til både folket og landskapet der nord – et folk og et landskap som har vært hardt prøvd, men som alltid har reist seg.