Det gjør så inderlig godt å møte musikk og musikere som virkelig mener det de holder på med og som har kvalitetene til å formidle akkurat det. De fire herrene bak «Paris/Oslo» hører hjemme i den kategorien.

Herren som har slutta å gi ut plater, tenorsaksofonist Petter Wettre, tok det dristige valget å flytte til Paris akkurat da pandemien meldte sin ankomst. Uten å kunne et ord fransk og uten å kjenne noen i verdensbyen, så må det sies å være et modig skritt. De som kjenner Wettre vet at han ikke er av den lettskremte typen – han står for det han tror på og han er på ingen måte typen som kompromisser.

Med fasit i hånd så viser det seg at Wettre har lykkes med sitt prosjekt og dørene har så avgjort begynt å åpne seg der nede hos Macron. Dessuten tror jeg ikke Wettre bryr seg nevneverdig om forslaget til forhøyelse av pensjonsalderen hos frankerne – Wettre kommer til å tute i hornet så lenge det går luft gjennom han.

Heldigvis har han på ingen måte kutta bånda til gamlelandet og hans inderlighet og ekthet er støtt og stadig å høre her hjemme også. En septemberkveld i 2021 inntok Paris/Oslo-kvartetten, bestående av Jens Fossum på bass, Hermund Nygård på trommer og Anders Aarum på piano, Herr Nilsen i Oslo. Heldigvis var Fossum så forutseende at han rigga opp opptaksutstyr og det betyr at allmuen nå også kan få nyte det som skjedde på den lille, intime og svært så hyggelige klubben.

Wettre har aldri lagt skjul på sin Michael Brecker-fascinasjon. Det er da heller ingen grunn til. Her synes jeg også hans dragning mot Dexter Gordon og Sonny Rollins også får godt med plass. Til sammen blir det unektelig Petter Wettre i premiumtapning av det. Hans fraseringsevne og hans vilje til å gå i dybden ligger tjukt utenpå alt han foretar seg. Dessuten stortrives han åpenbart sammen med trioen som utgjør Oslo-bygda. Det er det da også all grunn til.

Med et repertoar bestående av tre Wettre-låter, en av Aarum samt den nydelige tolkninga av klassikeren «Send in the Clowns» og den ukjente – for meg i alle fall – «Baby Mine» skrevet av Frank Churchill, tar denne eminente truppen oss med på en tour de force i melodisk, hardtswingende jazzmusikk der det groover noe så vederstyggelig fra start til mål – noe publikum på Herr Nilsen også ga tydelig uttrykk for.

Fossum – med en time allle bassister sikkert misunner han, Nygård – med en lydhørhet og stilsikkerhet av en annen verden og Aarum – som nå fremstår som en solist i verdensklasse i dette uttrykket, passer perfekt sammen med Wettres trøkk og inderlighet – og ekthet.

Jeg har vært så heldig å oppleve kvartetten live nylig også. Jeg kan bekrefte at det låter minst like bra anno 2023 som denne kvelden på Herr Nilsen. Framifrå med andre ord. Nå gleder jeg meg bare til Petter Wettre skal begynne å gi ut plater igjen!