Ekteparet Natsuki Tamura og Satoko Fujii har nå gitt ut ti duoplater. De har fortsatt mye å melde.

For vel et år siden hørte jeg trompeter Natsuki Tamura og pianist Satoko Fujii sin niende duoplate, “Aloft”. Det var et spennende impromøte med to musikanter som kan hverandre bedre enn de fleste siden de har vært et par både i heimen og på scena siden forrige årtusen. Nå er de godt inne i 70-åra, men forteller oss klart og tydelig her at de er i superform og at de fortsatt har mye å melde.

Skrevne saker

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det forrige møtet var altså basert på en totalt fri tilnærming, men denne gangen gangen ville de snu på flisa. Tamura har skrevet sju av de åtte låtene, mens fruen står for den siste.

Begge er svært uttrykksfulle instrumentalister, Tamura har en flott og varm tone i trompeten, mens Fujii virkelig har et klangarsenal å bidra med.

Låtene og tolkningene hører alle sammen hjemme i et ganske så nedstemt og ettertenksomt toneleie. De to veit hva og hvordan de ønsker å formidle musikken og det gjør det på et vakkert og djupt personlig vis.

Her føres det flotte samtaler på et høyt nivå av to musikanter som fortjener mye mer oppmerksomhet i vår del av verden også.

Jeg tipper det er svært få hender så går i været hvis jeg spør om noen kjenner til organisten Linda Dachtyl. Det er faktisk ikke så veldig overraskende.

Blant alle de sakene jeg kan lite eller ingenting om, står jazzmiljøet i Columbus, Ohio, USA, om ikke i ei særstilling, så i alle fall høyt oppe på lista. Det er da også sikkert mye av årsaken til at Linda Dachtyl er et fullstendig ukjent navn for meg. Det er nemlig der hun
har bodd og virka i store deler av sitt voksne liv – både som pedagog og som utøvende musiker.

“Full Steam Ahead” er hennes femte album under eget navn. Debuten kom i 2006 og det forteller meg at Dachtyl er en relativt erfaren musikant.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tradisjonen

Materialet her er en blanding av standardlåter og originalmateriale. Ellingtons “Caravan”, Monks “Think Of One” og “April in Paris” mer enn antyder i hvilket landskap vi befinner oss.

Det swinger og groover greit av orgelspillet til Dachtyl uten at det skjer noe utenom det ordinære. Hun har med seg sin mann Cary Dachtyl på trommer og Don Hales på gitar – også viktige spillere på jazzscena
i Columbus. På noen av spora kommer det også bidrag fra både saksofon, trompet og perkusjon. Helt greit, men heller ikke noe mer.

For orgeljazztilhengere er det sikkert hyggelig med et nytt navn på lista. Dette er en grei liten time med en kompetent B-3 utøver, men forvent ikke noe utenom det vanlige.

Den svenske sangeren og tangentøren Annika Hammer tar godt vare på en stolt tradisjon på et flott vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Annika Hammer er et fullstendig nytt navn for meg. Svensk folkemusikk, med enkelte avstikkere til nabolandene også, har derimot vært med meg
gjennom store deler av livet. Mye av årsaken er nok Jan Johansson og måten han og hans eminente jazzvenner presenterte oss for denne skatten ganske så mange tiår tilbake.

Etter Johansson har det kommet mange svenske musikere med jazz i DNA-et og videreført denne tradisjonen. Annika Hammer føyer seg fint inn i denne stolte rekka.

På egen hånd

Hammer har plukka materiale fra en rekke kilder. Hun har skua både mot Sverige, Finland, Norge og Estland i sin søken etter ballader, lokker og koraller. Dessuten har hun improvisert frem egne saker i studio også.

Hammer synger med ei vakker, lys stemme og makter å løfte frem tekstene på et vis som gjør at de får relevans også i vår tid. Måten vokalen blir lagt på i flere lag fra tid til annen skaper også en fin effekt.

Når så Hammer viser seg å være en smakfull pianist og trampeorganist, så sørger hun helt på egen hånd å skape et univers som har både fortid og nåtid i seg.

Hammer har vært barpianist og musiker og har garantert også hørt på mye jazz på veien frem til dette landskapet. Det er et landskap det er svært hyggelig å oppholde seg i når Annika Hammer både synger, spiller og lokker.

Det musikalske- og ekte-paret Adegoke Steve Colson og Iqua Colson nyter stor anerkjennelse i AACM- miljøet, men her hjemme er de nesten ukjente. Det kan det gjøres noe med nå.

Pianisten Adegoke Steve Colson og vokalisten Iqua Colson møttes på Northwestern University allerede i 1970. Såvidt jeg har skjønt har de altså vært et par på de fleste vis i over 50 år! Imponerende i seg sjøl. De har åpenbart vært sentrale skikkelser i Chicagos AACM-miljø både som bandledere, komponister og pedagoger, men her får vi også møte de som musikanter.

Egen saker

Vi får høre komposisjoner av de to – i all hovedsak er det pianøren som står for dem. De er henta fra store deler av de tos karrierer og går altså delvis mange tiår tilbake. AACM-filosofien ligger der som et fundament, men Colson er så avgjort en melodiker og rytmiker som slekter kraftig på Thelonious Monk og Muhal Richard Abrams. Vi får blant annet servert en hyllest til Freddie Hubbard.

Når han og fruen så har invitert med seg Andrew Cyrille på trommer og Mark Helias på bass – virkelig to storheter innen moderne amerikansk jazz – så vet vi at grunnmuren er i de beste hender.

Fruen, som møter oss både med tekst og ordløst, er med på de fleste låtene og viser oss et hun har ei egen, om enn ikke stor, stemme. I tekstene, og for så vidt i musikken også, så spres det sterke budskap om hva de mener om den verden de og vi lever i.

Underskogen

Dette har vært et flott møte med en del av underskogen i moderne amerikansk jazz jeg i alle fall ikke kjente plagsomt godt til. Her blir det ikke flytta på noen merkesteiner og paret Colson vil ikke komme til å toppe verken leser- aller kritikeravstemninger i tida som kommer. Likevel har det vært flott påfyll fra nye, men likevel erfarne stemmer.

Ryktene har gått i det danske jazzmiljøet om at det fantes “hemmelige” opptak med den polske trompetlegenden Tomasz Stanko. Heldigvis stemmer de og her er første del av opptakene.

I 2015 blei den høyst originale og stilskapende polske trompeteren Tomasz Stanko (1942-2018) invitert til å undervise på et sommerkurs i regi av JazzDanmark. Der møtte han en rekke meget lovende musikanter fra en rekke land. Det førte til at Stanko ønska å spille med de. I sine egne band var han kjent for stort sett å spille sin egen musikk, men denne gangen ønska han å høre hva de unge hadde å komme med – i tillegg til å bidra med et par låter sjøl også.

Året etter

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter en del leiting i ymse arkiver, fant altså jazzarkeologene hva ryktene hadde fortalt om. 80 minutter med med original musikk som blir utgitt på to plater og her er vi altså ved det første stoppestedet.

Med en slags fusjon av den melankolske stemninga som ofte prega Stanko og polsk jazz og den mer luftige tilnærminga som gjerne er kjennemerket på mye av den moderne nordiske jazzen, blir vi tatt med
på en flott ekskursjon i disse grenselandene.

Den danske bassisten Richard Andersson, den polske trompeteren Tomasz Dabrowski, den danske vibrafonisten Martin Fabricius og hans landsmann
Thomas Hass på tenorsaksofon, den islandske trompeteren Snorri Sigurdarson, den finske vokalisten Johanna Elina Katariina Sulkunen og den polske trommeslageren Radek Wosko, sørga sammen med Stanko, som på ingen måte hadde noe ønske om å stjele rampelyset, men derimot spre det på alle de flotte ganske så unge stemmene som møttes i The Village Recordings i København året etter sommerkurset.

Det har ført til vakker, søkende, melodisk og rytmisk spennende musikk med varme stemninger i seg. Stanko har åpenbart inspirert sine unge venner, som nå er med å prege den moderne scena i København, Malmö og Reykjavik.

Tomasz Stanko har forlatt tida, men hans tankegods er så avgjort fortsatt veldig til stede.

Multiinstrumentalisten, komponisten og bandlederen Mathilde Grooss Viddal har alltid noe eget å by på. Denne gangen kanskje mer enn noensinne.

Mathilde Grooss Viddal (56) en en musikant jeg stifter bekjentskap med med altfor store mellomrom. Årsaken til at jeg mener det er at hver gang det skjer, så makter hun både å overraske og fascinere meg med sin unike måte å tilnærme seg sitt musikalske uttrykk og måten hun formidler det på.

Her møter vi henne i det som kom til som et bestillingsverk til Vossajazz i 2018. Der ønska Grooss Viddal å ta med seg et utvalg middelalder-ballader inn i et univers anno tidløst. Det har hun makta på et ypperlig og spennende vis og her møter vi musikken i livetapning fra både Moldejazz og Riksscenen i Oslo ei lita stund etter uroppføringa på Voss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

FriEnsemblet i sentrum

Til å foredle ideene og musikken Grooss Viddal komponerte med utgangspunkt i melodiene fra middelalderen, har hun nok en gang alliert seg med sitt eget FriEnsemblet. Det er en relativt stor kohort
med ei kjernebestning som blir utvida med forskjellige musikanter som egner seg for de ymse prosjektene Grooss Viddal tar de med på.

Denne gangen betyr det i tillegg til sjefen sjøl på klarinetter og saksofoner, den fremragende franske fløytisten Naïssam Jalal, vokalisten/folkesangeren Unni Boksasp, altsaksofonisten Kristoffer Alberts, trompeteren og elektronikeren Per Willy Aaserud,
trombonisten Øyvind Brække, felespilleren Britt Pernille Frøholm, tangentøren, sjøfløyteren og laptoperen Tellef Kvifte, bassisten Egil Kalman og trommeslageren og vibrafonisten Knut Kvifte Nesheim. Som det nesten går an å lese seg til: dette er et unikt ensemble egna til å skape unik musikk.

Samtaler

Det Grooss Viddal og kohorten har skapt sammen er helt spesielle musikalske samtaler mellom fortid og nåtid. De greier å vise oss hvordan musikk og kulturer har vandra over unaturlige grenser og tidsepoker og greid å samle det til noe som er viktig for oss den dag
i dag.

Dette er stemningsfull, vakker og unik musikk med sterke røtter. Mathilde Grooss Viddal viser oss nok en gang at hun har noe helt spesielt å melde.