Ingen gresk tragedie

Musikk består ofte av overraskende møter. Musikken til den greske pianisten, komponisten og bandlederen Tania Giannouli er av det slaget og et særdeles hyggelig møte har det blitt.

Tania Giannouli Ensemble gir oss noe helt eget.

Foto: Ilias Bourgiotis

Det hevdes at herrens veier er uransakelige. Det skal ikke jeg mene så mye om, men veiene og dørene sosiale medier har åpna er utvilsomt av det slaget. Bloggen jeg har skrevet på et par år har tydeligvis fått nedslag lang utenfor steinrøysa her nord og det kommer stadig henvendelser fra en rekke verdenshjørner og postmannen leverer til stadighet fonogrammer til heimen fra artister jeg aldri har hørt om og fra land langt der borte. Her om dagen kom det mail og CD fra Hellas. Jeg har aldri verken hørt om eller hørt musikken til Tania Giannnouli tidligere og stilte med åpent sinn og åpne dører da musikken innpakka i et meget forseggjort cover fra det new zealandske (!) plateselskapet Rattle Records inntok heimen.

"Transcendence" betyr å passere ordinære grenseoppganger – å utforske nye områder. Det er akkurat det Giannouli og ensemblet hun satte sammen for to år siden gjør med den vakre og originale musikken hennes. Med solid utdannelse både innenfor klassisk musikk og jazz, henter hun hemningsløst fra gresk folkemusikk, samtidsmusikk, jazz, verdensmusikk og avantgarde-verdenen og setter det sammen til noe ganske unikt.

Ensemblet, som består av perkusjonisten Solis Barki, cellisten Alexandros Botinis – begge grekere – og den italienske saksofonisten Guido de Flaviis, samt gjesten Giannis Notaras på trommer, kler dette uttrykket perfekt sammen med Giannouli, som framstår som en følsom og ettertenksom klangmester ved klaveret. Giannouli er i besittelse av en estetikk som minner om Ketil Bjørnstads sjøl om musikken sjølsagt er ganske så forskjellig. Hun utstråler noe av den samme ektheten og viljen og evnen til å komme inn til kjernen.

Nok en gang har jeg fått oppleve privilegiet det er å møte ny musikk med "nye" musikere. Også denne gangen er det både inspirerende og livgivende.

Tania Giannouli Ensemble

Transcendence

Rattle Records/rattlerecords.net

For en herlighet!

Christian Wallumrød har helt siden begynnelsen av 90-tallet gitt oss vakker og utfordrende musikk. Denne gangen har han faktisk overgått seg sjøl.

Christian Wallumrød, til venstre, med sitt nye og glitrende ensemble.

De første seks minuttene og 31 sekundene på "Kurzam and Fulger" er enkelt og greit noe av det vakreste av musikk som har kommet min vei – kanskje noensinne. Mulig det er lett å påstå noe slikt i øyeblikkets begeistring, men jeg vet at "Haksong" er en melodi jeg kommer til å oppsøke i mange år fremover når jeg har behov for skjønnhet og sjelefred. Om jeg er overraska over at Christian Wallumrød skriver slike vakre sanger? Litt, men egentlig burde jeg ikke være det – Wallumrød har nemlig bevegd seg i retning det minimale og vakre i de seineste åra av sin karriere. Nå har han tydeligvis nådd frem til et sted i seg sjøl der roen og inderligheten er voldsomt tilstede og det fører altså til slike fantastiske "svar".

Sammen med ei ny utgave av sitt ensemble, som nå består av Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon, Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på saksofon, Tove Törngren på cello og sjefen på piano og harmonium, gir Wallumrød oss nå det åttende visittkortet med sine forskjellige ensembler – fem på ECM og to på HUBRO. I enda større grad enn tidligere har Wallumrød og hans medsammensvorne skjært inn til beinet for å få frem det som virkelig betyr noe. Det gir musikken en enorm spenning – den tar deg ytterst på stolkanten av frykt for at du skal gå glipp av noe som helst. Her er det masse interessante detaljer som er med på å gjøre denne utgava av Christian Wallumrød Ensemble til noe helt spesielt.

Det er kollektivet som er det sentrale her, men nok en gang tar jeg sjansen på å løfte frem Per Oddvar Johansen – for en allsidig, dyktig og lyttende musikant! Og så komponist, pianist og bandleder Christian Wallumrød da – vi snakker verdensklasse.

Christian Wallumrød Ensemble

Kurzam and Fulger

HUBRO/Musikkoperatørene

Dejlig å være dansk i Danmark

Bassisten Jesper Lundgaard har satt sammen en flott trio med gitar og saksofon – ikke akkurat hverdagskost.

Jesper Lundgaard omkransa av Hans Ulrik og Niclas Knudsen – vi snakker elevert triojazz.

62 år unge Jesper Lundgaard er en veteran i dansk jazz med deltakelse på over 400 plateinnspillinger bak seg. Han har spilt med alt og alle både nasjonalt og internasjonalt og følger elegant i tradisjonen etter bassgiganten Niels-Henning Ørsted Pedersen. Uansett hvilke storheter han er invitert til å spille med, så er det noe som forteller meg at han trives aller best med trioen vi får møte på "2016" – en trio Lundgaard starta i 2004 og som altså fortsatt lever i beste velgående.

Sammen med gitaristen Niclas Knudsen, som vi har møtt her hjemme en rekke ganger med den funky orgeltrioen Ibrahim Electric, og tenorsaksofonisten Hans Ulrik, tar Lundgaard oss med på ei herlig reise i et trommeløst landskap. De som lever i den villfarelse at det da ikke kan swinge, må tro om igjen så raskt som mulig og skaffe seg "2016" – her kommer nemlig bevisene på løpende bånd.

Med et repertoar som består av en rekke originalkomposisjoner fra alle tre pluss standardlåtene "The Meaning of the Blues" og Coltranes ballademesterstykke "Naima", har dette blitt ei tidløs reise med en trio bestående av ypperlige og empatiske musikanter fra det dejlige og yndige land. Slik skal det låte!

Jesper Lundgaard Trio

2016

Storyville Records/MusikkLosen

En ny favoritt

Det tok si tid før krimforfatteren Chris Tvedt og jeg stifta bekjentskap. Nå har det skjedd og jeg har fått en ny krimfavoritt.

Juristen Chris Tvedt er også en strålende krimforfatter.

Mellom 2005 og 2010 skreiv Chris Tvedt fem romaner med advokaten Mikael Brenne i hovedrolla. Seinere har han skrevet tre romaner om Kripos-etterforskeren Edvard Matre sammen med kona si, Elisabeth Gulbrandsen. Nå er Mikael Brenne tilbake på sporet og endelig har jeg greid å hekte meg på også. Tvedt, som praktiserte som advokat sjøl i en årrekke, men som nå skriver på heltid, er nemlig en historieforteller i toppklassen.

Tvedt er i besittelse av et språk som er både lettlest og elegant. Det gjør at de knappe 400 sidene fyker unna på rekordtid. Det har sjølsagt mye å gjøre med at det er et herlig driv i historieoppbygginga til Tvedt – i alle de 72 kapitlene flyttes vi som lesere videre og her er det ingen dødpunkt (sic….) underveis.

Det at Tvedt sjøl er jurist gjør hele fortellinga og framstillinga ekstra troverdig. Han veit hvordan dette foregår på de fleste sider av bordet og han bruker de fleste triks i boka på et herlig vis. I tillegg til å ha en solid juridisk kompetanse, så har Tvedt også en solid dose psykologisk innsikt. Dette kombinerer han på et vis som er sjeldent blant krimforfattere.

Det er mange lag i fortellinga til Tvedt. Når du tror du har funnet tråden, kommer det nye, men hele tida troverdige nye elementer som gjør at det hele ikke er så enkelt som man først trodde. Slik er det jo sjølsagt ofte i krimlitteraturen, men noen får det til å funke, mens hos andre blir det konstruert. Tvedts historiefortellerevner hører så avgjort hjemme i den første kategorien.

De beste krimromanene består av mange lag. "Den som forvolder en annens død" er av det slaget. Tvedt driver ikke med unødvendige og blodige drapsbeskrivelser – han er en nøktern og realistisk forfatter som lever etter mantraet at virkeligheten er ille nok, virker det som. Mikael Brenne er ingen a4-advokat og Tvedt er heller ingen a4-krimforfatter. Det er en utmerket kombinasjon som har ført til at jeg har fått meg en ny krimforfatterfavoritt – Chris Tvedt.

Chris Tvedt

Den som forvolder en annens død

Cappelen Damm

Unikt fra nord

Bak bandnavnet Leagus skjuler gitaristen og elektronikeren Kristian Svalestad Olstad og pianisten Herborg Rundberg seg. I tillegg skjuler det seg masse original musikk.

Leagus skuer i mange retninger.

Foto: Marius Fiskum

Det har etterhvert vokst fram strålende utdanningsinstitusjoner fra sør til nord i kongeriket som frambringer spennende musikanter på løpende bånd. Tromsø er på ingen måte noen unntak, sjøl om statusen ikke er den samme som for eksempel Oslo og Trondheim. Både Svalestad Olstad (31), fra Jessheim, og Rundberg (42), fra Kåfjord i Troms, er "produkter" av konservatoriet i Tromsø og duoen Leagus, som er samisk for spørreformuleringa har du, oppstod som en del av masteroppgava til Rundberg.

Pianisten Rundberg har klassisk og rytmisk utdannelse mens Svalestad Olstad har en mer improvisasjonsbasert utdannelse.

Debutalbumet til duoen gir oss et sterkt og originalt møte der alle impulsene fra nevnte utdannelsesretninger finner sine naturlige plass. Det er også mulig å finne tydelige spor etter Rundbergs sjøsamiske røtter i musikken.

Svalestad Olstad og Rundberg, som har funnet hverandre på alle slags vis, gir oss empatisk musikk. De fører gode musikalske samtaler basert på alt de har tilegna seg og miksen mellom piano, gitar og elektronikk er helt spesiell – den kan ikke sammenliknes med noe annet og det er en solid kompliment i mi bok.

Møtet med Leagus har utvilsomt vært av det spennende slaget. For alle som vil gi seg sjøl noe annet og utfordrende, anbefales så definitivt denne unike duoen.

Leagus

Lea Áigi

Camo/digerdistro.no

Et vakkert møte

Solfrid Molland er et nytt bekjentskap for meg. "Forvandling" mer enn antyder at jeg har gått glipp av mye vakkert på veien.

Solfrid Molland har mye unikt å melde.

Solfrid Molland nærmer seg 50 og har allerede gitt ut to CD-er på Kirkelig Kulturverksted før våre veier skulle krysses. Det sier antakelig mye mer om meg enn om henne, for dette møtet har blitt noe i nærheten av en åpenbaring. Pianisten, vokalisten og komponisten Molland gir oss ni låter med et sterkt særpreg og herlig beskjed om at hun har mye unikt å melde.

Molland har solid bakgrunn fra klassisk musikk, musikalske sigøynerspråk og andre toneganger fra Balkan. Dette og mere til setter hun sammen til et landskap hun er ganske så aleine om – vi snakker særpreg så det holder. Når hun så har tonesatt dikt av blant andre Inger Hageerup, Ingvar Hovland og poeter fra Balkan – oversatt av Balkan-ekspert Svein Mønnesland – i tillegg til å gi oss tre instrumentalilåter, så er utgangspunktene for å skape noe stort voldsomt tilstede.

Vestlendingen Molland har ei varm og inderlig stemme. Hun gjør også en duett med Paal Flaata og du verden som de to stemmene kler hverandre! Når hun så har invitert med seg toppmusikantene Mats Eilertsen på bass, Hayden Powell på trompet, Nils og Torbjørn Økland på fele og gitar, så blir tolkningene løfta opp der de hører hjemme – til noe helt unikt.

Solfrid Molland har endelig nådd fram til meg. Det er jeg veldig takknemlig for og vil du besøke en annerledes, sterk, varm og personlig verden, så er anbefalinga herved gitt.

Solfrid Molland

Forvandling

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Frilynt i Køben

Den danske gitaristen Mark Solborg og den amerikanske trompeteren Herb Robertson satte hverandre stevne under Copenhagen Jazzfestival for vel to år siden. Nå får heldigvis alle vi som ikke var tilstede på møtet være med også.

Deler av Mark Solborg og Herb Robertson på bildet, men vi får oppleve "hele" musikken.

Etter å ha spilt tre heftige konserter med trommeslageren Peter Bruun og vår egen bassmaestro Mats Eilertsen på Kongsbergjazz i 2014, satte den meget spesielle og kompromissløse trompeteren Herb Robertson seg på flyet til København for å treffe sin gamle venn Mark Solborg. De møttes for første gang i 2008 og hadde allerede to plateutgivelser på samvittigheten før dette møtet pluss en rekke jobber både i og utenfor Europa. De kjente hverandre godt med andre ord.

På dette bønnemøtet denne tirsdagen i København, nærmere bestemt i Koncertkirken, møter vi de to – Robertson åpner også festen på blikkfløyte – og ingen andre. Det betyr en helt unik lydverden og nedstemt frijazz basert på to modne og empatiske musikanter som gjerne vil utfordre både hverandre og oss.

Musikken er ganske annerledes enn det de fleste av oss forbinder med frijazz – den er mye mer kontemplativ og nedpå enn de frie utblåsninger vi ofte forbinder med sjangeren. Det betyr igjen at Mark Solborg og Herb Robertson har skapt sin egen verden og der er det sju godt å være.

Mark Solborg & Herb Robertson

Tuesday Prayers

ILK/d-m-e.dk

Et ekte liv

Med "Et godt liv" har Jens M. Johansson på et inderlig vis makta å beskrive en families historie og levned på en overbevisende og sterk måte.

Jens M. Johansson er en strålende og troverdig historieforteller.

Jens M. Johansson (45) blei mange av oss først oppmerksom på som en meget dyktig feature/portrett-journalist i Klassekampen og Dagens Næringsliv. I 2002 debuterte han som forfatter, og med "Et godt liv" gir han oss sin femte roman. For min del blir dette mitt første møte med han som forfatter, og jeg skjønner godt alle godorda som har blitt han til del siden debuten.

På sett og vis er det en familiekrønike Johansson gir oss her. Hovedpersonen, og "fortellerstemmen", Simon – som både i alder og yrkesvalg kan minne mye om Johansson, begynner å grave seg bakover i kona Katjas familie. Årsaken er at Katja i løpet av et halvt år har mista begge foreldrene sine. Det viste seg at at mora hennes, som også var journalist, hadde skrevet dagbøker og tatt vare på "alt" av brev, lister, huskelapper og hva det skulle være. Etter bortgangen havna alt dette på hjemmekontoret til Simon og snøballen begynte å rulle.

Gjennom å lese "alt" mor Else hadde gjort og vært med på – hun var svært sjølutleverende og både alkoholisme, arbeidsliv, sexliv og ekteskap blir bretta ut – trekker Simon tråder både tilbake og ikke minst fram til sitt eget ekteskap. Hva betydde foreldrenes liv for Katja og hennes liv og ekteskap? Hva vil Katja og Simons liv bety for deres sønn Leon?

Johansson reiser spørsmåla som de fleste av oss kommer borti i større eller mindre grad gjennom livet og han gjør det på et så elegant, ekte og livfullt vis at han nesten må benytte en rekke egne erfaringer også, men hva som er hans eget og hva som er henta fra research og andre kilder, avslører han ikke og godt er det. Om det er gode liv disse menneskene har levd og lever, skal være opp til hver enkelt å avgjøre, men at det har vært ekte liv er det i alle fall ingen tvil om.

Jens M. Johansson har tatt med seg det lette og elegante språket han viste fram i DN og det funker også strålende i romanform. Dessuten bekrefter han at han er en historieforteller plassert langt oppe i elitedivisjonen. Det tok sin tid før jeg fikk stifta bekjentskap med romanforfatteren Jens M. Johansson. Nå er det endelig gjort og han har fått en ny supporter.

PS til Johansson: Sjekk det julekortet fra Miles Davis en gang til. Jeg er nemlig helt sikker på at han skrev navnet sitt akkurat slik.

Jens M. Johansson

Et godt liv

Tiden Norsk Forlag

En av heltene

David Crosby er nesten som et lydspor til mange av oss som har levd ei stund. Her er har han hjertelig tilstede igjen sammen med Miichael League fra Snarky Puppy.

David Crosby har så avgjort ikke gått ut på dato.

David Crosby (75) har vært der helt siden første halvdel av 60-tallet. Han var med å starte The Byrds og etter hvert blei han en sentral del i supergruppa Crosby, Stills, Nash og tidvis Young. For mange var det likevel en overraskelse at han dukka opp sammen med den svært så populære jazzfusiongruppa Snarky Puppy. Det skulle nemlig vise seg at Crosby er en av gruppas større tilhengere og han bidrar på bandets siste fonogram sammen med en rekke andre vokalister og artister og på Crosby sin ferske soloutgivelse tas samarbeidet med Snarky Puppy-sjef Michael League et steg videre.

Snarky Puppy-sjef Michael League er en mann med mange talenter.

Crosby og League har tydeligvis truffet hverandre på mange slags vis. Crosby visste jo at League var en ypperlig bassist og skaper av fusionlåter, men at han også var en mer enn habil sanger, gitarist, tekstforfatter og låtskriver i singer/songwriter-tradisjonen, kom som en overraskelse på Crosby.

Alt dette var altså League og her har de stort sett skrevet mesteparten av stoffet sammen. League spiller også de fleste instrumentene, men med en smule hjelp av Snarky Puppy-organist Cory Henry og pianist Bill Laurance og vokalistene Becca Stevens og Michelle Willis.

Uansett har dette blitt et flott utstillingsvindu for den unike stemma og historiefortellerevnen til David Crosby. Nok en gang gir han oss et knippe så amerikansk folkrock-låter som vel mulig og absolutt ingen på denne kloden i alle fall kan synge som David Crosby – ingen! De vakre flerstemte harmoniene som dukker opp med jevne mellomrom er også et sikkert Crosby-bumerke.

Michael League overrasker med å vise ukjente sider av seg sjøl – David Crosby bekrefter at han fortsatt er blant de aller største innen den amerikanske folk-rock-tradisjonen.

David Crosby

Lighthouse

GroundUP/Verve/Universal Music

Vakker melankoli

Tove K – eller Kampestuen Heyerdahl – har vaka under overflata alt for lenge. Her viser skuespilleren og journalisten at hun er en sanger og komponist også med veldig mye på lur.

Tove K er en melodiker med mye inderlig på hjertet.

Tove K (44) har vært der hele tida på sett og vis. De som husker spesielt godt vil minnes henne som vokalist fra Rondo-bandet til Petter Nome på NRK på begynnelsen av 90-tallet. Siden har Mosjøenjenta vært mest synlig som skuespiller blant annet i "Skjærgårdsflørt" på Det norske teatret og i filmer som "Fremtiden kommer bakfra" og i TV 2-serien "Meglerne".

På toppen av dette har hun også gått på Journalisthøgskolen og platedebutert med "Kampestuen" i 2012. Nå følger hun opp med nok en debut – på engelsk for første gang.

Hennes første skive gikk meg hus forbi dessverre. Når jeg som kvalitetsnerd ser at hun omgir seg med blant andre Peder Capjon Kjellsby som multiinstrumentalist og produsent, Andreas Ulvo på tangenter, Even Helte Hermansen på gitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Sondre Meisfjord på bass og Sjur Miljeteig på trompet, så vekkes sjølsagt interessen umiddelbart. Og la det være klart med en gang: de kler Tove Ks melodiske, vakre, melankolske og nedpå låter på et inderlig og flott vis.

Dette er ekte og skikkelig popmusikk med elegante jazzimpulser og Tove K søker i tekstene sine etter hvem hun/vi er eller ønske å være – hun stiller noen av de sentrale spørsmåla og får oss til å bli med på tankeveien. Det er det ikke alle som gjør av hennes kolleger for å si det forsiktig.

Tove K har hatt en spesiell vei fram til der hun er i dag reint musikalsk og karrieremessig. Hun er ei moden kvinne som har tatt tida til hjelp og den har hun benytta godt – svært godt.

Tove K

Paying the Birds to Sing

Grappa/Musikkoperatørene