I min verden har samtidsmusikk og impro mye til felles. Det bekrefter denne unike kvartetten med Else Olsen Storesund, Pauline Oliveros, Lisa Dillan og Øyvind Storesund.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Else Olsen Storesund, Pauline Oliveros, Lisa Dillan og Øyvind Storesund er både hver for seg og ikke minst sammen uredde søkere.

Foto: Tonje Li, Vinciane Verguethen, Kristina B. Holmblad og Jørn Veberg

Jeg skal umiddelbart ile til å tilstå at samtidsmusikk ikke er mitt spesiale. Nok en gang lener jeg meg derfor til Duke Ellington og hans mantra at det finnes kun to typer musikk: god og dårlig. Jeg har blitt svært fascinert av "Botanikk" og føler meg rimelig overbevist om at min interesse og begeistring for impro så absolutt har noe med saken å gjøre.

Innspillinga er gjort så langt tilbake som i 2009. Bakgrunnen for prosjektet er Else Olsen Storesund sitt møte med legenden Pauline Oliveros i USA i forbindelse med førstnevntes PhD-studier. Oliveros var Olsen Storesunds mentor og resultatet var at Oliveros, som spiller midi-akkordeon, kom til Oslo i forbindelse med Open Form-festivalen i 2009. Til dette møtet hadde Olsen Storesund – eller bare Else Olsen S, som trakterer preparert piano og elektronikk, satt sammen et band som også besto av Lisa Dillan på stemme, glass og metall og Øyvind Storesund på bass.

De fire tar oss med på sju musikalske botaniske studier på til sammen knappe 40 minutter. Noe forteller meg at de sju låtene er basert på relativt løse ideer eller utgangspunkt som åpner alle dører og muligheter for de fire både individuelt og kollektivt. De fire har usedvalig varierte utgangspunkt for sine musikalske karrierer: Den nå 84 år gamle Oliveros blir regna som en av de viktigste bidragsyterne til eksperimentell musikk helt siden 50-tallet, Olsen S kommer fra tradisjonell klassisk musikk og samtidsmusikk, mens Dillan hører hjemme både i jazz, impro og Elvis og Storesund har spilt både i Kaizers Orchestra, Cloroform og i Frode Gjerstad Trio. Alt dette tar de på sett og vis med seg inn i Botanikk-bandet og det har ført til et musikalsk herbarium som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Pauline Oliveros er kvinnen bak organisasjonen Deep Listening. Den type lytting krever også "Botanikk", men gir du den det så er det usedvanlig mye spennende og originalt som ligger skjult under hver plante.

Else Olsen Storesund – Pauline Oliveros – Lisa Dillan – Øyvind Storesund

Botanikk

Atterklang/Musikkoperatørene

Den italienske trompeteren og komponisten Luca Aquino har skapt et storverk sammen med Jordanian National Orchestra. Det har de gjort på historisk grunn.

Luca Aquino i spissen for Jordanian National Orchestra – foran historiske Petra i Jordan.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den 42 år gamle Luca Aquino har gjort mye allerede. Han har blant annet gått i fotefara til Mathias Eick og Nils Petter Molvær og spilt sammen med Tore Brunborg og Ellen Andrea Wang i Manu Katchés band. Likevel er det først og fremst som leder for sine egne prosjekter Aquino får vist hvem han virkelig er og med dette helt spesielle møtet tar han steget gått opp på pallen.

Etter et langt liv med jazzmusikk har jeg hatt gleden av å være i nærheten av en rekke spennende prosjekter. Likevel er det få om noen som kan sammenliknes med dette. Bakgrunnen for at dette helt spesielle møtet kom til er at Aquino har en pasjon for arkeologiske steder, noe som igjen inspirerer han til å skrive ny musikk.

Når man har slike tilbøyeligheter er det vel lite på denne jord som kan matche det å komme til det fantastiske stedet Petra i Jordan. Aquino hadde vært der tre ganger og blei som alle andre som har fått oppleve stedet, fullstendig målbundet.

Luca Aquino er en av Europas ledende instrumentalister.

Med både lokale myndigheter og UNESCO i ryggen blei ideen om et møte mellom Aquino og hans italienske trio med Sergio Casale på fløyte og ansvarlig for arrangementene og Carmine Ioanna på akkordeon og Aquino på trompet, flügelhorn og som plystrer samt mannen bak alle komposisjonene, bortsett fra Charlie Chaplins "Smile", og Jordanian National Orchestra unnfanga. Orkesteret består av en tysk fiolinist, en syrisk bassist, en amerikansk perkusjonist, en armensk bratsjist og en rumensk oboist og hvis ikke det kan kalles et møte over alle grenser, så er det vel ikke noe som kan kalles det.

Aquino har skrevet åtte sterke, melodiske og vakre låter der hans personlige trompettone har en naturlig og sentral plass. Innspillinga er gjort i Amman i Jordan og Aquino har greid å fange kildene fra sitt eget nærområde med arabiske toneganger på et unikt og inderlig vis. Den helt spesielle instrumenteringa gjør jo også sitt til at dette låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei i alle fall fram til nå.

Luca Aquino har med "Petra" etablert seg helt der oppe både som komponist og trompeter.

Luca Aquino & Jordanian National Orchestra

Petra

Talal Abu-Ghazaleh International Records

René Marie (Stevens) blei tvunget til å velge mellom musikken og et skakkjørt ekteskap. Det har ført til ei strålende musikalsk karriere og ganske sikkert et lykkeligere liv.

René Marie kom seint, men svært godt til rampelyset.

René Marie (61) har ei helt spesiell forhistorie – både når det gjelder sitt personlige liv og sin musikalske karriere. For å si det på en annen måte: de to henger også nøye sammen. I 1999 skivedebuterte hun, 44 år ung, og siden har karriera skutt fart på et flott vis. Før hun virkelig satte i gang noen år tidligere var René Marie, som gifta seg som 18-åring og blei tvillingmor like etter, i et ekteskap som ikke tillot henne å uttrykke seg musikalsk. Etter 23 år under samme tak blei hun altså stilt et ultimatum og vi skal være veldig glad for at hun valgte musikken.

René Maries historie har gått verden rundt og hun har også jobba og sunget på de fleste verdenshjørner. Grunnen er enkelt og greit at hun er en framifrå sanger som skriver sitt eget uhyre personlige materiale basert på et levd liv. Her er hun klar med med sitt ellevte album og av uforklarlige årsaker er det mitt første med henne.

Hun skriver om relasjoner, om det ikke å la seg friste, om tap, om styrke og svakhet, om skjebner og vårt kollektive ansvar – hun er en historieforteller av rang som samtidig er en formidler i eliteklassen.

Låtene er i stor grad tufta på et jazzfundament, men René Marie henter også fra singer/songwritertradisjonen, soul og fra country. Alt dette setter hun sammen til noe som har blitt hennes helt personlige og usedvanlig groovete.

Med seg har hun en for meg ukjent kjernetrio med Elias Bailey på bass, Quentin E. Baxter på trommer og John Chin på piano pluss gjester som Etienne Charles på trompet, Sherman Irby på altsaksofon og brasilianske Romero Lubambo på gitar. Sjøl synger hun utmerket med et stort omfang på stemma og med dynamikk i uttrykket, og dessuten plystrer hun også sjarmerende kan man vel si.

Såvidt jeg vet har René Marie aldri vært i Norge. Det må oppegående arrangører gjøre noe med omgående – i mellomtida er "Sound of Red" en meget god erstatning.

René Marie

Sound of Red

Motéma Music/Naxos Norway

Det svenske vokalikonet og skuespilleren Monica Zetterlund blei noe så sjeldent som en legende allerede mens hun levde. Heldigvis tar noen vare på deler av skatten hennes – også "norske" musikanter.

Andreas Dreier tolker Zetterlund sammen med vokalisten Gro Elisabeth Bjørnnes.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Monica Zetterlund (1937-2005) var en på alle måter strålende musikant og skuespiller som nøt stor anerkjennelse langt utenfor Sveriges grenser. Hun jobba som telefonist på telegrafen i Hagfors ved Karlstad, men var esla til noe mye større og annet. Som Tage Daneilsson beskrev henne: "En blond negress från Värmlands huldraskogar doftande av logar – ett lingonris som sats i ett cocktailglas". Zetterlund etterlot seg en fantastisk skatt av musikk, filmer og minner og hennes bortgang – hun brant inne i sitt eget hjem etter at hun hadde meldt fra om brann, men brannfolka rakk ikke fram – blei en tragisk avslutning på et flott kunstnerisk liv.

Nå har heldigvis den danske bassisten Andreas Dreier, bosatt av alle steder på jord i 3050 Mjøndalen, sammen med den Kongsbergbosatte vokalisten Gro Elisabeth Bjørnnes satt seg fore å løfte fram skatten nok en gang. Det gjør de på et herlig, inderlig og ekte vis.

Her får vi flotte versjoner av låter som "Sakta vi gå genom stan", "Att angöra en brygga", "Come Rain or Come Shine", "Monicas vals", "Danny´s Dream", "O vad en liten gumma kan gno" ("What a Little Moonlight Can Do"), "Mister Kelly", "Underbart er kort" og "Vindorna sucka uti skogarna" og både Bjørnnes, som er et helt nytt bekjentskap for meg, og Dreier, kler denne musikken og dette uttrykket på et utmerka vis.

Når de så har med seg et flott lag med den engelske barytronsaksofonisten Dave Edge, bosatt i Oslo, den meget lovende trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide, fra jazzmetroplen Åndalsnes, pianisten Helge Wahl Flatland fra Kongsberg og den islandske gitaristen Andres Thor, så er reisefølget i de beste hender – og arva etter den store Z – Monica Zetterlund.

Andreas Dreier

Music with Z

Losen Records/MusikkLosen

Sigvart Dagsland har vært en del av min samtid. Jeg har alltid vært begeistra for hans ekthet og inderlighet – og røysta. "Røst" forteller oss at han er den aller beste Sigvart Dagsland fortsatt.

Den aller beste Sigvart Dagsland.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Sigvart Dagsland (53) er av typen musikant som jeg har et forhold til fordi det han alltid har holdt på med dreier seg om kvalitet. Vi er tilbake til Duke Ellingtons mantra: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig. Dagsland hører alltid hjemme i kategori én.

Helt siden han fortalte oss hvem han var i 1985 med "Joker" har det kommet 20 soloalbum fra Stavangers store sønn. Fra første møte var det åpenbart at vi hadde med ei helt spesiell stemme å gjøre og tekstene, ofte ført i pennen av Erik Hillestad, Gunnar Roalkvam eller av Dagsland sjøl, og de usedvanlig melodiske og vakre låtene, gjorde at han blei en folkekjær artist som snakka til mange uansett ståsted eller sjangerpreferanse.

Nå er han endelig tilbake. Det vil si : han har for så vidt aldri vært borte, men det er fire år siden han ga oss sitt forrige visittkort i form av en CD i alle fall. Med 11 bortimot splitter nye sanger der han har skrevet alle tekster sammen med engelskmannen Mike McGurk, som også Silje Nergaard samarbeider mye med, og med låter Dagsland stort sett har skrevet sjøl, men med litt assistanse av fru Karoline Krüger, har "Røst" blitt nok en kvalitetsbeskjed fra Dagsland.

Dagsland og McGurk skriver om og fra et levd liv og de har så avgjort noe å melde om ekthet og nærhet – om noe så betyr noe. Musikalsk går Dagsland tilbake til inspirasjonskilder fra 70-tallet som egentlig har vært med han hele tida; McCartney, Wings, Billy Joel, Michael McDonald, Joni Mitchell, Paul Simon, Eric Clapton – skjønner? Men aller mest er dette sjølsagt Sigvart Dagsland og sammen med sentrale samarbeidspartnere som Tor Egil Kreken og Torjus Vierli, har han skapt et herlig 2016-sound av musikken sin.

Sigvart Dagsland er tilbake der jeg vil ha han. "Her e ein ganske enkel sang te deg kor enn i verden du befinne deg. Eg sidde her et sted og fant nå ein slags fred". Det er bare å takke nok en gang og la freden senke seg.

Sigvart Dagsland

Røst

Grappa/Musikkoperatørene

Keith Jarrett har siden 70-tallet vært min aller største pianohelt. Det han har skapt både i diverse ensembler, og ikke minst aleine, har ofte vært av det geniale slaget. Her dukker det opp fire nye bevis.

Keith Jarrett – et geni. Ferdig snakka.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Henry Leutwyler

Helt siden Keith Jarrett (71) slo gjennom med Charles Lloyd på midten av 60-tallet og deretter tok ytterligere steg med Miles Davis noen år seinere, har hans talent vært utvilsomt og enormt. Seinere har verden hatt gleden av å møte han med hans europeiske kvartett med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbrek, hans amerikanske kvartett med Charlie Haden, Paul Motian og Dewey Redman, hans standardstrio med Jack DeJohnette og Gary Peacock og ikke minst i solotapning ved en rekke anledninger helt siden "Facing You", innspilt i Oslo i 1971.

For millioner verden rundt er "The Köln Concert", innspilt og utgitt i 1975 og solgt i 3,5 millioner eksemplarer, det aller største og mest betydningsfulle solopianoalbum som noen sinne har blitt skapt. Jeg er blant dem og det som skjedde totalt spontant i Kölns operahus den 24. januar var og er intet mindre enn magi.

Med ujevne mellomrom i sin lange karriere har Jarrett tatt opp igjen soloformdlinga og han har hele tida gjort det på et vis som kun han er i stand til. Han er utstyrt med en teknikk, en melodisk, rytmisk og harmonisk sans og en spontanfantasi – hvis det er noe som heter det – som er helt unik og han skaper alltid en klangverden som heldigvis er umulig å plagiere. Han gjør det genier gjør og gjør det igjen og igjen.

I 1996 blei Jarrett så sjuk at han måtte forlate konsertscenene i rundt to år. Han blei ramma av et utmattelsessyndrom og var i perioder ikke i stand til å gå til postkassa en gang. Både Jarrett og mange rundt han trodde at hans profesjonelle karriere var over, men heldigvis tok "alle" feil – Jarrett kom tilbake med full skaperkraft og er der fortsatt.

Like før han måtte kaste inn håndkleet i 1996 var han på turné i Italia. I løpet av ei uke spilte han fire konserter, i byene Modena, Ferrara, Torino og Genova, mellom den 23. og den 30. oktober. Som sin egen tekniker med en Sonosax DAT-maskin og to Brüel&Kjær-mikrofoner, tok Jarrett opp alle konsertene. I 20 år har de blitt liggende på vent, men heldigvis har både Jarrett og ECM-sjef Manfred Eicher bestemt seg for å gi ut herligheten nå.

Vi får være med på alt som skjedde disse fire dagene og alle konsertene varer i cirka 75 minutter. Som alltid i solosammenheng er det aller meste fritt improvisert, sjøl om det virker som om Jarrett har komponert all musikken – slik låter det i alle fall. Som ekstranummer dukker det opp et par kjente låter som "Danný Boy" og "Over the Rainbow" – ellers skjedde alt der og da.

Jarrett skriver også en liten tekst om hvordan situasjonen hans var rundt perioden disse innspillingene blei gjort og om at han føler seg overbevist om at det var engler til stede som hjalp han gjennom denne uka. Det siste får han nesten ta opp med Märtha Louise, men resultatet har uansett blitt så framifrå som man kan forvente av og med Jarrett. Når vi i ettertid veit hvor sjuk han var, så er det voldsomt imponerende.

Om dette er i samme klasse som "The Köln Concert" spilt inn 21 år tidligere? Det er det vel kanskje ikke, men uansett er det historisk og genial musikk som er med på å skape det totale bildet av dette unikumet av en musikant – Keith Jarrett. Du verden så vakkert, du verden så unikt, du verden så retningsgivende.

Keith Jarrett

A Multitude of Angels

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Du skal ha fulgt ekstremt godt med her hjemme for å ha fått med deg Reinhold Schmölzers jazzvirke. Nå er det likevel på høy tid å få opp ørene for den unge østerrikeren. Her snakker vi nemlig talent på mange områder.

Trommeslageren, komponisten og arrangøren Reinhold Schmölzer har mye originalt å fare med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

EDB kan føre til så mangt. For noen måneder siden dukka det opp ei skive med trioen til den østerrikske pianisten David Helbock. Den omtalte jeg og anmeldelsen blei tydeligvis lest flere steder rundt om på kloden. Trommeslageren i trioen heter Reinhold Schmölzer og var en av dem som fikk med seg skriveriene. Kort tid etterpå tok han kontakt og lurte på om jeg ville høre på og eventuelt skrive om hans eget soloprosjekt. Jeg gjør begge deler med glede.

Reinhold Schmölzer er en 33 år gammel trommeslager, komponist, arrangør og bandleder som har studert og jobba både i Berlin og i Wien. Allerede i trioen til Helbock viste Schmölzer oss at han er en meget uttrykksfull og lyttende trommeslager. Her, derimot, møter vi han i en helt annen setting og Schmölzer følger opp sin egen sin egen debut som storbandleder fra 2012. Den gangen var han bosatt i Berlin, men nå er det den østerrikske hovedstaden som gjelder og musikantene er henta derfra.

Reinhold Schmölzer & orchest-ra-conteur er en meget spennende organisme.

Med strålende assistanse fra et fullrigga storband pluss slampoet, på tysk, på ett spor, forteller Schmölzer oss her at han er en komponist og arrangør av meget høy byrd også. Mine tanker underveis går faktisk i retning Trondheim Jazz Orchestra, som spiller med Chick Corea i New York akkurat nå, og komponistene/arrangørene de har brukt: Erlend Skomsvoll og Eirik Hegdal. Schmölzer beveger seg altså i de samme sfærene og det sier jo som kjent en hel del.

Alle låtene, bortsett fra Thom Yorke/Radioheads "You and Whose Army?", har Schmölzer skrevet og det er melodisk, intrikat, utfordrende og ustoppelig spennende musikk vi blir servert – også det "skjulte" sporet som dukker opp noen minutter etter det siste offisielle kuttet tona ut.

Reinhold Schmölzer er så avgjort en musikant/komponist/arrangør vi bør holde ørene åpne for i tida som kommer. Kanskje det hadde vært en idé å invitere han til et samarbeid med Trondheim Jazz Orkester også? Ideen overlates vederlagsfritt til nytilsatt musikalsk leder Ole Morten Vågan.

Reinhold Schmölzer & orchestra-ra-conteur

Aerial Image

Unit Records/reinischmoelzer.at

Sjefen for NORCD, Karl Seglem, spilte sammen med den sveitsiske pianisten Christoph Stiefel på førstnevntes "Waves". Det førte til at Seglem ville gi ut Stiefels egen musikk her hjemme også. Det skal vi være glade for.

Christoph Stiefel Inner Language Trio er intet mindre enn en solid innsprøytning.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er vel ingen enorm overraskelse at jazz er grenseløs musikk. Derfor var det heller ingen bombe at Seglem hadde invitert med seg en musikant fra en annen kultur og et annet land til bandet han hadde satt sammen til "Waves". Likevel var det sikkert noen som heva øyenbryna en smule når de så navnet Christoph Stiefel. Hvem var det?

Seglem har sjølsagt knytta en rekke kontakter gjennom et etterhvert langt jazzliv i store deler av Europa. Underveis har han blant annet støtt på den 55 år gamle sveitsiske pianisten, komponisten og bandlederen Christoph Stiefel fra Zürich. Det førte igjen til et ypperlig samarbeid på "Waves" og neste trinn i samarbeidet er at Seglem har ønska å fortelle oss her oppe i steinrøysa hvem Stiefel er på egen hånd også. Det har ført til hyggelig samrøre mellom Stiefels selskap i Sveits, Basho Records, og Seglem NORCD og dermed får vi stifte bekjentskap med Stiefels trio Inner Language.

"Birg Ship" er trioens fjerde CD sammen og kom ut for et par år siden på hjemmebane. Det betyr absolutt ikke at musikken har gått ut på dato – det forteller oss derimot at den er tidløs. Sammen med sine medsammensvorne Kevin Chesham på trommer og Arne Huber på bass gir Stiefel oss elleve originalkomposisjoner i en klassiske triosetting med melodiøs, vakker og rytmisk musikk med masse dynamikk og empati.

Stiefel & Co viser oss at de breddfull av energi og oppfinnsomhet. De kunne stått/sittet på hvilken som helst scene hvor som helst på kloden og garantert fått et stort publikum med seg. Musikken er ikke grensesprengende på noe som helst slags vis, men den er uhyre tiltalende og personlig. Det holder mer enn lenge det.

Christoph Stiefel Inner Language Trio

Big Ship

Basho Records/NORCD/Musikkoperatørene

Pianisten og komponisten Dag-Filip Roaldsnes har fått alt for lite oppmerksomhet for sin personlige musikk. Her gir han oss sitt sterkeste bevis på det.

Dag-Filip Roaldsnes i sentrum for et utmerka ensemble.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Andreas Ulvo

Da Dag-Filip Roaldsnes (32) fra Valderøya utenfor Ålesund debuterte under eget navn for fire år siden med "Først", så var det åpenbart for alle som hadde sanser å lytte med – eller sanse på andre måter – at her var det et helt spesielt talent vi hadde fått besøk av. Roaldsnes valgte så avgjort ingen enkel vei – han ville utfordre både seg sjøl, sine medmusikanter og oss på lyttersida. Det har han heldigvis fortsatt med på oppfølgeren "I eit landskap", men på et helt annet vis og med ei helt annen besetning.

Det han gir oss denne gangen er et kammerjazzikalsk verk som henter inspirasjon fra både jazz, klassisk musikk og samtidsmusikk. Dette har han satt sammen på et uhyre personlig og nedstemt vis der han skaper en spesiell klangverden, kanskje inspirert av sin pianolærer på Norges Musikkhøgskole, Misha Alperin.

Med et herlig band/ensemble bestående av klarinettisten Morten Barrikmo, saksofonisten Hanna Paulsberg, Tore T. Sandbakken på trommer, Ingvild N. Sandnes på cello og Magnhild S. Torvanger på fiolin – samt ei fin, lita novelle av Nils-Øyvind Haagensen om hjemlengsel og Ålesund og sikkert mye mer – har Roaldsnes skapt som oftest saaakte musikk som er egna for ettertanke.

Dag-Filip Roaldsnes har med sitt andre visittkort bekrefta at han har noe helt eget å melde. Det er vakkert å tilbringe tid i hans selskap og det skal bli uhyre spennende å følge han i åra som kommer.

Dag-Filip Roaldsnes

I eit landskap

NORCD/Musikkoperatørene

Det er ikke akkurat hver dag musikk fra Korea kommer vår vei. Kvartetten Black String sørger derfor for en unik fusjon mellom tradisjonsmusikk og moderne toneganger som vil utvide horisonten til de fleste av oss.

Black String gir oss musikk ingen av oss har hørt før.

Det meget produktive og tildels spennende tyske plateselskapet ACT, med flere norske artister i stallen, har i løpt av de seineste åra kasta nettet sitt stadig videre. En artist som har fått ganske stor oppmerksomhet via ACT-utgivelser er den sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah som har jobba mye med den svenske supergitaristen Ulf Wakenius. Det er nok neppe noen bombe hvis det skulle vise seg at hun har tipsa ACT-sjef Siggi Loch om bandet – og landsmennene – Black String. Uansett hvordan samarbeidet har kommet i gang, så har det vært fruktbart og spennende.

Black String består av lederen Yoon Jeong Heo på det seksstrengers instrumentet geomungo – et instrument som kan minne om en sitar. Aram Lee spiller tradisjonelle koreanske bambusfløyter og yanggeum – en type dulcimer, Min Wang Hwang janggu, en tradisjonell håndtromme som er formet som et timeglass, mens den New York-baserte gitaristen Jean Oh sørger for at bandsoundet dras helt inn i vår tid.

Repertoaret er i hovedsak skrevet av Yoon Jeong Heo og bandet, mens én låt er en koreansk folkemelodi og en er inspirert av Esbjörn Svensson Trios "The Face of Love". Innspillinga er gjort i Seoul i juni i år og er tvers gjennom fascinerende for et utrent øre som her blir møtt av en helt ny lydverden og helt nytt uttrykk.

Om dette er verdensmusikk, eller jazz eller noe midt i mellom eller noe helt annet er for så vidt helt likegyldig. Det viktige er at denne musikalske fusjonen har noe helt eget å melde og sørger for at vi blir utfordra på et helt nytt vis. Få Black String til Norge – dette bandet ville vært perfekt på Oslo World Music Festival. Tipset er herved overlevert fullstendig gratis!

Black String

Mask Dance

ACT/Musikkoperatørene