Bandet heter Momentum, skiva heter Momentum og musikken er noe så voldsomt i øyeblikket.

Christian Meaas Svendsen, Andreas Wildhagen og Jørgen Mathisen fører eleverte samtaler.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Thor Egil Leirtrø

Bak Momentum-navnet skjuler tenorsaksofonist Jørgen Mathisen, bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen seg. Det vil si tre av de aller mest spennende og oppegående unge norske – det vil igjen si europeiske – jazzmusikantene av i dag. De tre har blant annet bakgrunn fra usedvanlige band som The Core, Mopti, Zanussi 5 og Large Unit og med utdanning fra enten Oslo eller Trondheim, så er de klare for hva som helst som finnes av utfordringer.

Skjuler seg er nok en over- eller underdrivelse: de legger nemlig ikke skjul på hva og hvem de er når de setter hverandre stevne. Her spilles det nesten med livet som innsats. De fire låtene, to av Meaas Svendsen og to kollektivt unnfanga, er innspilt i Oslo den 1. oktober i fjor og jeg kan garantere at de aldri låt slik før de gikk i studio og de kommer aldri til å låte tilnærmelsesvis slik etterpå heller. Det er nemlig slik idealene til denne trioen er: åpenheten, tilliten og friheten er bortimot total og når så de tre både individuelt og kollektivt har utvikla unike stemmer, så ender musikken opp på nye steder hver gang.

Momentum er i stand til å gripe musikalske øybelikk på et strålende vis. Dette akkordfrie ensemblet låter annerledes enn alle andre, sjøl om det finnes en rekke band med liknende besetning – amerikanske Trio 3 blant annet, og denne tilstandsrapporten mer enn antyder at det er mye mer å glede seg til.

Momentum

Momentum

Clean Feed Records/MusikkLosen

Kvintetten Friends & Neighbors stiller spørsmålet "What´s Wrong?" Man kan vel si at det er mer enn betimelig akkurat nå, men med musikken til dette meget originale norske bandet er det ikke mye galt – tvert i mot.

Friends & Neighbors – greier seg ypperlig på den vanskelige tredjerunden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Heiko Purnhagen

I 2008 kom unggutta Thomas Johansson (trompet), André Rolgheten (tenorsaksofon og klarinetter), Jon Rune Strøm (bass) og Tollef Østvang (trommer) sammen og skapte bandet Friends & Neighbors. Linken til Ornette Colemans lydverden var åpenbar – han kom med ei skive som het akkurat det i 1970 – og gjennom bandets to første føremeldinger, "No Beat Policy" (2011) og "Hymn for a Hungry Nation" (2014), viste de oss at de hadde fått med seg mye tankegods fra legenden og satt til masse eget krydder. Allerede den gangen var svenske Oscar Grönberg (piano) blitt med og kvintetten, med bakgrunn fra jazzutdanningene i Stavanger og Trondheim, har videreført alt dette med "What´s Wrong?"

Nå har altså Friends & Neighbors eksistert i åtte år og musikken vi møter på "What´s Wrong?" er skrevet av alle involverte minus Østvang. Som kollektiv låter det hele tettere og mer samspilt enn noensinne og solistisk vet vi hva vi kan forvente – vi har tross alt med noen av kongerikets aller beste unge solister å gjøre. Skiensgutta Johansson og Roligheten, som mange kjenner fra band som Cortex og Albatrosh, har utvikla helt egne stemmer og er alltid like spennende å måte. "Kompet" – det er egentlig ikke det – er også av det strålende slaget og her føres det samtaler på et usedvanlig høyt nivå.

Musikken er åpen og fri, men samtidig melodibasert. Friends & Neighbors har tatt vare på den viktige arva etter Ornette Coleman og samtidig ført den videre. Det er bare å takke, bukke og nyte. Og hva er det som er så fryktelig galt? Det lar jeg være opp til hver enkelt.

Friends & Neighbors

What´s Wrong?

Clean Feed Records/MusikkLosen

Denne høsten er det 50 år siden Otis Redding ga ut sitt kanskje aller største album, "The Otis Redding Dictionary of Soul Complete & Unbelievable". Her kommer det på nytt både i mono- og stereotapning – pluss åtte bonusspor.

Otis Redding – for mange den største soulsangeren gjennom alle tider.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg sitter på den andre sida av kloden og følger opptellinga rundt det amerikanske presidentvalget. Det er nå så spennende at jeg må ta meg ei pause og bedre trøst enn å tilbringe litt kvalitetstid sammen med salige Otis Redding er nesten ikke mulig å finne. Redding blei bare 26 år gammel – han omkom i ei flyulykke sammen med flere av bandmedlemmene sine den 10. desember 1967. I løpet av de få åra han fikk blant oss ga han oss uansett masse tidløs musikk – "(Sittin´ on) the Dock of the Bay" er den aller mest kjente. Den blei spilt inn bare noen dager før han omkom og blei utgitt i januar 1968.

Det albumet som har satt størst spor er nok utvilsomt "Complete & Unbelievable: The Otis Redding Dictionary of Soul" – opprinnelig utgitt 15. oktober 1966. Her finner vi låter som "Fa-Fa-Fa-Fa-Fa (Sad Song)", "Try a Little Tenderness", Beatles-coveren "Day Tripper" og "Love Have Mercy".

I forbindelse med at der 50 år siden dette historiske albumet kom ut, har kloke hoder funnet at det er på tide å gi det ut på nytt slik at nye generasjoner også kan få oppleve Reddings storhet. Han sang/synger med en storhet og inderlighet i sitt souluttrykk som ingen andre har vært i nærheten av siden og vi kan bare drømme om hva hans karriere hadde blitt hvis han hadde fått leve.

Her får vi både en mono- og stereomiks av albumet samt åtte bonusspor, fem outtakes/B-sider, og tre liveversjoner fra 1967, som gjør dette til noen helt spesielt.

"Complete & Unbelievable: The Otis Redding Dictionary of Soul" var/er et stort album. Otis Redding var en stor artist – en av de aller største.

Otis Redding

The Otis Redding Dictionary of Soul Complete & Unbelievable

Taco/Rhino/Warner Music

Den engelske saksofonveteranen John Butcher og den fremadstormende norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg har satt hverandre stevne. Det blei et grenseløst møte.

John Butcher og Ståle Liavik Solberg – fri flyt!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jazz og improvisert musikk dreier seg om møter på et eller annet vis. Noen er forutsigbare – man aner hva man kan få ut av det og det er akkurat det man får også. Andre ganger kommer man ganske uforberedt til bordet og blir overraska – man får enkelt og greit påfyll. Så er det i tillegg alle variantene midt i mellom disse ytterpunktene og det er på et slikt sted vi finner John Butcher og Ståle Liavik Solberg.

Tenor- og sopransaksofonist John Butcher er en 62 år gammel engelskmann som har blitt stadig mer sentral på både den engelske og europeiske frijazzscena de seineste tiåra. Alle saksofonister på fotballøya med frijazz som sitt uttrykk har nesten sjølsagt Evan Parker som rollemodell – sikkert Butcher også – men han låter likevel helt annerledes.

Trommeslager Ståle Liavik Solberg kommer fra en annen generasjon. 37-åringen, opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Oslo, har sjølsagt ikke unngått Paal Nilssen-Loves påvirkning og de har også jobba en del sammen. Liavik Solberg har jobba i en rekke åpne konstellasjoner, blant annet sammen med den grenseløse engelske gitaristen John Russell.

Her møtes to søkende sjeler på Café Oto i London den 11. august i fjor og i løpet av vel 35 minutter, og tre "låter", tar de oss med til steder verken de eller vi har vært på før. Det er en voldsom intensitet i duoens uttrykk, men likevel er det relativt stille og reflekterende – med enkelte vulkanutbrudd, må vite.

Her har vi med to lyttende sjeler å gjøre som vil ta både seg sjøl, oss og musikken videre. Det er tøft, det er spennende, det er annerledes. Det er ikke musikk for sarte og nervesvake sjeler, men kanskje likevel: de som gjerne vil utfordre seg sjøl kan så absolutt gjøre det sammen med John Butcher og Ståle Liavk Solberg.

John Butcher & Ståle Liavik Solberg

So Beautful, it Starts to Rain

Clean Feed/MusikkLosen

Vokalisten Birgitte Damberg stakk innom og fortalte om sitt talent med debuten "Now" i 2003. Siden har det vært ganske stille, men nå er hun heldigvis blant oss igjen med oppfølgeren "Time" – 13 år seinere.

Birgitte Damberg Trio – endelig blant oss igjen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Kristin Aafløy Opdan

Birgitte Damberg (45) har så avgjort et levd liv å formidle. For 25 år siden fikk hun kreft som hun heldigvis har vunnet kampen mot. Likevel har sjukdommen ført til ettervirkninger og hun har siden den gang slitt med seinskaden fatigue. Det er sjølsagt mye av grunnen til at Damberg må porsjonere ut energien sin og derfor løper hun ikke ned studiodørstokkene i tide og utide. Det betyr igjen at når hun først gjør det så har hun noe å melde.

Trioen med bassisten Åsmund Reistad og gitaristen Per Einar Watle – begge korer også forresten – har altså ei fartstid på 15 år bak seg. Det betyr igjen at de er så samspilt som vel tenkelig.

De tar for seg et repertoar som Damberg i all hovedsak har skrevet sjøl både når det gjelder tekst og musikk. Standardlåta "Alone Together" har også funnet sin rettmessige plass, men for meg er det så definitivt Dambergs egne betraktninger som står sterkest. Som komponist og tekstforfatter befinner hun på et sted midt mellom singer/songwriter- og jazztradisjonen og med sin relativt mørke stemme så bærer hun budskapene sine frem på et effektivt vis med akustisk gitar og bass som følgesvenner.

Sjøl om sjukdommen har ført til at hun må prioritere kraftig så har hun heldigvis ikke valgt bort musikken. Det er både flott og hyggelig å få få være med på Dambergs opplevelses- og tankeverden – må det ikke ta 13 år til neste gang.

Birgitte Damberg Trio

Time

Grong Musikkproduksjon/MusikkLosen

Den svenske saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Nils Berg og hans trio Cinemascope bruker YouTube til å åpne nye musikalske dører.

Nils Berg Cinemascope går nye veier.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

"Cinemascope" er det tredje albumet bandleder Nils Berg lager sammen med trommeslageren Christopher Cantillo og bassisten Josef Kallerdahl. Det er forsåvidt sikkert ikke oppsiktsvekkende i seg sjøl, men måten Berg & Co har gått frem på er, for meg i alle fall, helt ny.

Berg har altså laga sitt eget konsept der han har samla klipp av sangere og instrumentalister over hele kloden fra det enorme You Tube-universet. Så har de tre ypperlige modernistene latt seg inspirere til å skape sin egen musikk – sammen med den "gjestende" artisten. Skjønner? Vel, det er i alle fall slik at live så blir det en "kvartett" der Nils Berg Cinemascope har med seg "gjesten" via en prosjektor og slik er det på skiva også dog uten at vi kan se de involverte sjølsagt.

De åtte låtene denne gangen er henta fra forskjellige geografiske destinasjoner og Berg, Cantillo og Kallerdahl har hele tida greid å gi utgangspunktet de rette stemningene i de "korrekte" komposisjonene. Berg varierer mellom saksofon, bassklarinett og fløyte og gir dermed låtene forskjellig tekstur og Cantillo og Kallerdahl er bortimot perfekte følgesvenner der de på et usedvanlig empatisk vis kler både gjesten og Bergs intensjoner.

Nils Berg Cinemascope har holdt på med dette unike prosjektet siden 2011 og har turnert over store deler av verden med sine venner. Det er likevel mitt første møte med dem og det frister så avgjort til gjentakelse – både live og på skive, ikke minst det første. Har det seg slik at dette flotte bandet med den melodiske og personlige musikken til disse møtene ikke har vært i Norge, så må noen sørge for at det skjer noe med det så snart som mulig. Hører du Alexandra Archetti Stølen?????

Nils Berg Cinemascope

Searching for Amazing Talent from Punjab

Hoob Records/Border Music Norway

Jonas Fjeld og Ole Paus karakteriserer seg sjøl som to rustne herrer. I mi bok er det så avgjort en hedersbetegnelse og her følger tredjemann som passer inn i samme kategori: Ketil Bjørnstad har gitt oss 70-tallet tilbake.

Ketil Bjørnstad avbilda i tiåret han har gitt nytt liv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ketil Bjørnstad (64) har, siden han ble sluppet løs på oss tidlig på 70-tallet, vært en av våre mest produktive kunstnere. Han fortsetter å berike oss. Denne gangen er det akkurat 70-tallet han har kommet til i sin maraton – historien om et liv, historien om en tid. Han er altså svært godt i gang med å ta for seg alle tiåra han har tilbragt her på Tellus og basert på hans tidligere forfatterskap, hans totale kunstneriske virke og nå romanene "Sekstitallet", som kom i fjor, og nå "Syttitallet", så kan jeg faktisk ikke tenke meg noen bedre til å gjøre akkurat det.

Jeg tipper at Bjørnstad er utstyrt med en ekstrem hukommelse eller svært gode researchere – eller begge deler. "Verden som var min", som er undertittelen på romanene, er nemlig også en verden som i stor grad er min. Bjørnstad hjelper meg/oss å gjenoppfriske de viktige, og litt mindre viktige, hendelsene fra tiåret og gi dem et perspektiv som er viktig – faktisk veldig viktig. Hvorfor og hvordan har vi kommet dit vi har kommet i dag er naturlige spørsmål han stiller seg – og oss – og så er det opp til hver enkelt av oss å svare.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad, som aldri rakk å fullføre artiumskurset, skriver godt. Her er det et driv over fortellinga som er sjelden sjøl til han å være om det handler om den politiske oppvåkninga, "Steinerskole-oppgjøret", Club 7-innlemmelsen, "konfrontasjonen" med den klassiske musikkverdenen og ikke minst Bjørnstads personlige/private liv – der han absolutt er privat, men uten å tråkke over streken – som er sjelden. Møtene med frijazzlegenden Bjørnar Andresen – "si fra når du skal spille da så jeg kan ta meg en ronk" – og ikke minst det nære vennskapet med Ole Paus, har vært svært viktige og er ditto beskrevet.

Nok en gang er det en roman på knappe 800 sider som har blitt resultatet av et tiår i "våre" liv. Av og til kan det oppleves som noe ordrikt, men ikke ofte. Bjørnstad våger å skrive langt og kommer så avgjort ned på beina og vel så det. Likevel har det gått for fort noen ganger og små navne- og faktafeil, som er helt unødvendige, dukker opp også denne gangen: Tron Øgrim skreiv fornavnet sitt uten d, Magne Myrmo vant ikke det siste VM på treski – han vant VM for siste gang på treski, trommeslager Espen Rud skriver navnet sitt akkurat slik og i Molde heter hotellet Alexandra – slik er det med den saken. Viktig? Ja, jeg synes det. Med det høye ambisjonsnivåtet Bjørnstad legger seg på, og som han hører hjemme på, er det en enkel sak å luke vekk slike feil.

Når det er sagt så er det som pirk å regne i den store sammenhengen likevel. "Syttitallet – Verden som var min" har nemlig blitt akkurat så bra som jeg trodde og håpet etter fjorårets "debut". Jeg har allerede kommet langt, svært langt, i gledeprosessen som omhandler "Åttitallet" – jeg mer enn aner at Bjørnstad er bortimot i mål med den delen av sin – og vår – verden også.

Ketil Bjørnstad

Syttitallet – Verden som var min

Aschehoug

Hver for seg er Jonas Fjeld og Ole Paus to av landets aller beste historiefortellere. Sammen er de ofte magiske.

Det er all grunn til å smile både med og av Ole Paus og Jonas Fjeld.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jonas Fjeld. Ole Paus. Hva er det å melde om disse gigantene i norsk musikkliv som ikke har vært meldt tidligere? Ikke mye, men når helsa holder så godt som den gjør, så er det likevel en sann svir å melde at de holder samme høye standard som de alltid har gjort – minst.

De to har samarbeida i 20 år og hvis folk ruster sammen slik de to gjør, så er den rustne alderen på alle slags vis noe å så fram til. Det overrasker jo ikke akkurat – helt siden Paus (69) inntok kongeriket med storm rundt 1970 og Fjeld (64), kjent i familiære kretser som Terje Lillegård Jensen, noen år seinere debuterte, så har det vært kvalitet og originalitet på alt det de to har gitt oss – og det er ikke lite

De to har tilbragt store deler av høsten med å forlyste et utsolgt Chat Noir med sin intelligente, rause, ironiske, humoristiske, tankevekkende og ytterst personlige måte å se verden på. For alle oss som av ymse årsaker ikke har hatt anledning til å besøke den ikonsikse Oslosalongen – og hvor enn de ellers måtte legge turen innom – så er dette visittkortet med elleve Paus-tekster av vanlig skyhøy kvalitet, som det er umulig å stille seg likegyldig til, og med melodier i stor grad av Paus samt noen av Fjeld, samt et samspill med de to på et nivå bare de to kan levere, et absolutt godt og evigvarende substitutt.

For meg er Jonas Fjeld og Ole Paus to historiefortellere som kommer til å gå inn i historien. Det er på ingen måte nødvendig, men de bekrefter det likevel her.

To rustne herrer

Hvis helsa holder – The Album

Warner Music/Warner Music

Aslak Borgersrud har vært en av de meninsgssterkeste og viktigste rapperne i kongeriket. Tida i Gatas Parlament er forbi og i all hemmelighet har han forberedt sin neste etappe – som sanger.

Aslak Borgersrud er en sjelden historieforteller.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Aslak Boprgersrud (38) har liksom vært der hele tida. Spesielt markerte han seg kraftig sammen med broren Elling og Don Martin i Gatas Parlament fra 1993 til 2011. Med en onkel som het Tron Øgrim og ellers ei solid oppvekst på venstresida og på østkanten, var det ikke noen tvil om hva Borgersrud & Co stod for og mente med sine norske raptekster.

For fem år siden var det slutt for trebarnsfaren i GP – det var tid for straightjobb og for å være tilstede på noen flere barnebursdager enn det som hadde vært tilfelle fram til da.

Likevel har det vært slik at den kreative krafta på ingen måte har ebba ut. I all hemmelighet, for den gemene hop i alle fall, har Borgersrud skrevet låter – helt siden 2008 faktisk – med tanke på denne skiva der vi skulle få møte han som syngende vokalist for aller første gang – tror jeg i alle fall. Sammen med produsenten Jester, som også jobba mye med GP, har Borgersrud sakte, men sikkert jobba fram "Det er valgfritt å irritere seg". For å si det slik Borgersrud kanskje ville ha uttrykt seg: det har blitt no så inn i helvete bra!

Aslak Borgersrud er en historieforteller av guds nåde – kanskje derfor ateisten kommer ut på Kirkelig Kulturverksted??? Han er en meget god observatør, han er i besittelse av masse humor og han er fortsatt ikke redd for å melde hva det enn skulle være. Når han så, sammen med Jester, har skrivi – det heter det på borgersrudsk – låter som er lett å bli venn med og som ofte kan minne om både Tom Waits´ og Kaizers Orcehstras univers, så har dette overraskende visittkortet blitt nok et prov på at Aslak Borgersrud er ei jævla viktig stemme – og her unnskylder jeg ikke språket.

Han har fått med seg masse strålende musikanter – Stian Carstensen spilte så bra at han ikke fikk være med på skiva hvis du skjønner – og Solveig Heilo fra Katzenjammer synger en herlig duett med den nyfødte sangeren. Kan han synge da? Absolutt – han kommer gjennom på det området også.

Her står "hitlåtene" i kø: "Kaffe og røyk", "Tango pro forma" – "Skal vi gifte oss pro forma? Så kan jeg flytte hit til Holmlia (eller Vålenga)?" – og "Blakk og fakka" er bare tre av mine favoritter.

Det er veldig bra at stemma til Aslak Borgersrud fortsatt er på plass – den er viktig. Det at Kirkelig Kulturverksted gir ut skiva – med et raust språk kan man trygt si – er akkurat det: raust.

Nok en gang bør mange lytte til Aslak Borgersrud – han har mye, veldig mye, å melde.

Aslak Borgersrud

Det er valgfritt å irritere seg

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

For de fleste er nok fortsatt jula ei stund unna, men for alle Miles Davis-fans kloden rundt er den allerede her. Denne boksen der vi får bli med inn i studio og høre ALT som blir sagt og spilt i en periode mellom 1965 og 1968 – til og med hjemme hos sjefen – er intet mindre enn fantastisk.

Det er bare en – Miles!

Miles Davis (1926-91) er det største ikonet innen jazzen – for meg. De to gangene jeg fikk oppleve han i live – i Molde i 1984 og 1985 – er av det slaget som aldri blir sletta fra harddisken. Noe musikanter og mennesker har denne x-faktoren og lurer du på hva det er for noe, så er det bare å sjekke ut hva som helst av musikk eller videoopptak av Miles – han er blant dem det er lov å være på fornavn med.

Hans plateselskap gjennom store deler av karriera, Columbia Records og nå Sony Music, har gjort en framifrå jobb med å ta vare på arva etter mesteren. De har gitt ut en rekke praktutgaver av musikken han spilte inn fra slutten av 50-tallet og til rundt 1970 og mange blodfans har nok frykta at nå fantes det ikke mer i arkivene. Med "Freedom Jazz Dance – The Bootleg Series Vol. 5" kommer det et helt nytt aspekt av mesterens måte å skape unik musikk på: vi får nemlig være med bak kulissene.

Den andre store kvintetten med Herbie Hancock, Miles, Ron Carter, Wayne Shorter og Tony Williams.

Musikken her er fra perioden 1965 til 1968. Vi får alle mastertakene til "Miles Smiles" – det vil si "Orbits"; "Circle", "Footprints", "Dolores", "Freedom Jazz Dance" og "Gingerbread Boy". Dessuten får vi høre alt som skjedde før og etter disse opptakene – produsent Teo Macero lot nemlig tapen gå og vi får være med på prosessen frem til det endelige taket. Det var jo slik at øvelsene stort sett foregikk i studio og det å få høre samtalene mellom sjefen, bassist Ron Carter, pianist Herbie Hancock, saksofonist Wayne Shorter og trommeslager Tony Williams er fantastisk fascinerende.

I tillegg til "Miles Smiles"-musikken får vi også musikk som endte opp på "Sorcerer", "Nefertiti", "Miles in the Sky" og Water Babies" – flere alternative tagninger og såkalte false starts – der ting ikke stemte og der nye løsninger blei diskutert på direkten. Dessuten er det mye tidligere uutgitt musikk – blant annet en fin versjon av "Masqualero", ei fin låt jeg aldri har hørt før som heter "Country Son" og praten og "pianospillet" hjemme hos Miles med sjefen og Wayne Shorter er historisk.

Når så tekstheftet er av det framifrå slaget, Miles-professor Ashley Kahn kan og veit alt og veit å formidle det også, så har denne utgava av "The Bootleg Series" også blitt like bra, men annerledes enn de forrige. Her får vi nemlig være med på prosessen også og som Miles sier et sted her til Ron Carter: "No, that´s too common". Det var aldri noe for Miles – han og musikken hans var ikke akkurat common!

Miles Davis Quintet

Freom Jazz Dance – The Bootleg Series Vol. 5

Legacy Recordings/Columbia/Sony Music