Ei sterk kvinnestemme

Svenske Vivian Buczek har i stadig større grad fortalt oss at hun har noe viktig å melde. Med «A Woman´s Voice» tar hun nok et viktig steg i retning seg sjøl.

Vivian Buczek er og har ei viktig og flott stemme.

For fire år siden fikk jeg stifte bekjentskap med Vivian Buczek (42) for første gang. På plata «Songs of Our Lives» møtte hun oss sammen med en kvartett med trompeteren Peter Asplund i spissen. Det tok ikke lang å skjønne at i henne hadde svenskene fått fram en ny vokalist som fulgte i Monica Zetterlunds fotspor på et flott og inderlig vis.

Med «A Woman´s Voice» kommer det en strålende bekreftelse på at Buczek, med solide polske røtter der begge foreldrene er musikanter, hele tida tar nye steg. Nå møter vi henne i et nytt format, nemlig sammen med et av Nordens aller beste storband, Norrbotten Big Band. Til å ta seg av pianospillet, arrangeringa og dirigeringa har hun med seg Martin Sjöstedt og dette er deres tredje platesamarbeid.

Med et repertoar hun har henta fra helter og inspirasjonskilder som Ella Fitzgerald, Nina Simone, Abbey Lincoln, Carmen McRae, Wayne Shorter, Sarah Vaughan, Shirley Horn og sjølsagt Monica Zetterlund, synger hun seg på et vis gjennom sitt liv med et solid kvinneperspektiv. Hun «snakker» om stegene hun har tatt fra jente til kvinne, hun skuer bakover og ser samtidig fremover. Hun har funnet sin plass og hun tør å gå sin egen vei.

Det gjør Buczek med ei varm, sensuell og sterk stemme som bærer dette materialet på et ypperlig vis. Det swinger av henne, storbandet kler henne og med solister som saksofonistene Håkan Broström og Robert Nordmark, flygelhornisten Dan Johansson og maestro Sjöstedt, så låter dette som en million dollar.

Lincolns «Throw it Away», Shorters «Infant Eyes», Bruno Martinos nydelige «Estate» med Hasse Alfredsons fantastiske svenske tekst, «I morron», «Here´s to Life», «Yesterdays» og Randy Newmans ikoniske «I Think It´s Gonna Rain Today» – de to siste gjort i liverversjoner, er fantastiske utgangspunkt for dette flotte visittkortet fra Vivian Buczek – en vokalist med hele den moderne jazztradisjonen inne og som  samtidig har makta å sette sitt eget høyst personlige bumerke på det hele.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vivian Buczek
A Woman´s Voice
Prophone Records/Naxos Norway

 

I fotspora til Farmers Market

Når man først kaster seg ut i et bulgarskklingende improvisasjonlandskap, så skader det på ingen måte å alliere seg med to av Farmers Market-gutta. Trekkspiller Bjørn-Petter Tøsse har gjort et klokt valg. Flere kloke valg faktisk.

Batkakollen er et fyrrig lite univers.

Har jeg skjønt det riktig så er «Live at Victoria» masterkonserten til Bjørn-Petter Tøsse (26) ved Norges Musikkhøgskole. Tøsse, som kommer fra Hustadvika som det heter nå, er altså sambygding med/av Ola Kvernberg og det tar han ikke mange runder i cd-spilleren for å fortelle oss at bygda ikke langt fra Molde har frembragt nok et stort talent.

Jeg aner ikke, men har en klar mistanke om at det fundamentet Stian Carstensen og vennene hans la ned i Farmers Market har vært en solid inspirasjonskilde for Tøsse. Sjølsagt er det vanskelig, nærmest umulig faktisk, å «matche» det Farmers Market bragte til torgs fra 90-tallet og fram til i dag, men Tøsse og Batkakollen gjør uansett en strålende innsats med denne eksamenen.

De åtte låtene, som varer i rundt 45 minutter, viser oss en komponist i Tøsse som har skjønt det bulgarske tonespråket på et flott vis. Når han så tilsetter fine doser med både rock, jazz og nordiske toneganger, så har det blitt en miks han kan være stolt av.

Med seg til å gi disse låtene liv har Tøsse invitert gitaristen Daniel Deltchev og Farmers-gutta Finn Guttormsen (elbass) og Jarle Vespestad på en tromme som kalles tapan. De to sistnevnte har jo dette uttrykket i genene sine nesten og Deltchev er søren meg der han også.

Bjørn-Petter Tøsse er en trekkspiller som gjør sitt ytterste for å gi den utskjelte flenga et nytt og bedre omdømme. Som Stian Carstensen så gjør han en solid og veldig empatisk jobb og ingen skal høre meg si et stygt ord trekkspill igjen – trur eg. I løpet av ei lita uke nå har jeg omtalt tre trekkspillere, franskmennene Jean-Louis Matinier og Vincent Peirani og nå Bjørn-Petter Tøsse, og alle tre er med på å løfte trekkspillet til både gamle og av og til nye høyder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Batkakollen
Live at Victoria
tossemusikkskole.wixsite.com

Lange linjers aften

For de som har vært så heldige som meg og hatt gleden av å følge John Pål Inderberg siden tenorsaksofondagene på Lucullus i Molde et godt stykke tilbake i det forrige årtusenet, er det en sann glede å kunne slå fast at jeg aldri har opplevd ei kjedelig eller uinteressant stund med en av Nordsihaugens aller største sønner.

John Pål Inderberg er musikken han spiller. Foto: Tore Sætre

Mine første møter med bautaen, som nylig runda 70, var altså med tenorsaksofon og med relativt tradisjonelle tolkninger av standardlåter. Det skulle raskt vise seg at i ryggmargen til Inderberg lå det et DNA der barytonsaksofonen hørte hjemme sammen med uttrykket som Lennie Tristano «fant opp» og som blei videreført av blant andre av Lee Konitz og Warne Marsh.

Nå skal jeg langt i fra påberope meg noen totaloversikt over coolskolens vekst og status på verdensbasis, men i mine ører har John Pål Inderberg vært og er fortsatt en av de aller viktigste fanebærerne anno 2020. Nok et prov på det blei lagt frem på Victoria Nasjonal Jazzscene ved innledninga til høstsesongen 2020.

Trygve Waldemar Fiske har vokst til å bli en autoritet. Litt mer usikker på barten…Foto: Tore Sætre

Æ høre at dåkk høre, meldte Inderberg. Da er han ved kjernen av sin musikalske filosofi. Det han bedriver sammen med sine tidligere studenter og nå jevnunge medspillere, Trygve Waldemar Fiske på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, er nemlig lytting på høyt nivå. De tre fører samtaler så intime, men samtidig så utadvendte, basert på et musikalsk skattkammer der folkemusikk, cooljazz, Lars Gullin, de tidligere nevnte mestrene og Thelonious Monk sine utgangspunkt blir tatt med til nye steder. Hele tida er det laaaange linjer i musikken og tankene og du verden som de tre følger hverandre på ferden. Lange linjer blei vi også innlemma i når det gjaldt slektstreet til Steinkjers store sønn.

Håkon Mjåset Johansen – for en lytter, for en musikant. Foto: Tore Sætre

Føl du med no Håkon? Det blei sjølsagt aldri uttalt verbalt, men mot slutten av konserten senka Inderberg plutselig tempoet midt i ei låt som for å sjekke om oppmerksomheten fortsatt var på plass. Og om den var – Fiske og Mjåset Johansen var umiddelbart der og fulgte Inderberg til døra.

Mjåset Johansen, som jeg hørte på samme scene for kort tid siden sammen med Arild Andersen, er per i dag en så allsidig og strålende trommeslager uansett setting at han snakke med hvem som helst hvor som helst på Tellus og sørge for at nivået heves. Og Fiske er med sin tilstedeværelse og stadig tyngre autoritet på rask vei mot noe høyst personlig han også.

Når så herrene avslutta med elevert korsang var det bare slik det skal være når John Pål Inderberg Trio gjester: Nok en høytidsstund med sjæfen. Den seriøse humoristen fortalte oss at de neste 70 har alt i seg til å bli like flotte som de første.

John Pål Inderberg Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 290820

Ca 100

Du verden som det swinger!

Man skal være rimelig godt oppdatert for å ha fått med seg South Florida Jazz Orchestra og bandets bravader. Er man opptatt av hardtswingende storbandmusikk så anbefales bandet imidlertid på det varmeste, her med musikk med og av den tidligere Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza.

South Florida Jazz Orchestra – et storband helt der oppe.

Derfor er det på sin plass med en liten gjennomgang av South Florida Jazz Orchestra si historie. Bandet har eksistert i 15 år og hele tida under ledelse av bassisten Chuck Bergeron. Før denne innspillinga har bandet gitt ut fire plater med originalmusikk og jobba med solister som Randy Brecker, Janis Siegel, Arturo Sandoval, Kevin Mahogany og Tom Scott. Når så bandet er satt sammen av de fremste proffene i Miami-området som saksofonisten Ed Calle, trompeteren Greg Gisbert og med pianisten Martin Bejerano og gitaristen John Hart i rytmeseksjonen  – all musikanter med renommé på nasjonalt nivå – så sier det oss at forutsetningene for storbandmusikk av klasse så avgjort er til stede.

Rick Margitza skriver strålende storbandmusikk.

Bergeron, med fortid i storbandene til Woody Herman og Buddy Rich, har også bosatt seg i Florida og underviser ved University of Miami. Før den tid spilte han med  blant andre Stan Getz, Sheila Jordan, James Moody og Elvis Costello – det er med andre ord ingen hvem som helst vi har med å gjøre.

Det er heller ingen tilfeldighet at han har invitert tenorsaksofonist Rick Margitza (58) og hans musikk som gjest med SFJO. Deres historie og vennskap går tilbake til 1984 – altså før han fikk sitt gjennombrudd på den hippeste scena med Miles Davis. Seinere har Margitza spilt med giganter som Maria Schneider, McCoy Tyner og Chick Corea og det sier det meste om hvilken anerkjennelse han nyter.

Til tross for at Margitza har bodd i Paris mesteparten av dette årtusenet, så har de to fortsatt å pleie vennskapet. Bergeron ba i første omgang Margitza om å bidra med et par låter, men siden sistnevnte hadde vansker med å velge så sendte han like godt avgårde ei solid bunke og ba Bergeron velge. Det førte til at hele skiva blei kun iført Margitzas materiale bortsett fra hans favoritt-standardlåt, «Embraceable You», som han også har arrangert og som avslutter festen.

Bergeron har satt sammen et storband av superkvalitet der både kollektivet og solistene skinner. Her blir man ikke overraska i noen særlig grad, bare veldig imponert. Grunnen er at det er ganske tradisjonell storbandmusikk i gata til Thad Jones/Mel Lewis, seinere erstatta av Vanguard Jazz Orchestra, vi blir servert. Margitza er en sentral solist tvers gjennom med sin tøffe og tidløse innfallsvinkel, men spesielt Bejerano og Hart får også fortalt oss hvorfor de hører i amerikansk toppklasse.

«Cheap Thrills» har blitt et herlig og hardtswingende møte med både South Florida Jazz Orchestra og Rick Margitza.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

South Florida Jazz Orchestra
Cheap Thrills – The Music of Rick Margitza
Summit Records/summitrecords.com

Kom inn! Kom inn!

Vokalisten og bandlederen Solveig Slettahjell har de siste tiåra vist oss hvilken framifrå formidler hun er. Med «Come In From The Rain» tar hun nok steg mot kjernen i seg sjøl.

Vi kommer ikke mye tettere på Solveig Slettahjell.

De som har hatt gleden av å være med Solveig Slettahjell (49) på ferden frem mot der hun møter oss nå, vet med seg sjøl at de har vært med på ei inderlig reise. Eksemplene er mange, varme, gode og ikke minst høyst personlige. Likevel aldri mer enn denne gangen.

Det begynner å bli ei god stund siden Jan Wiese skrev sin nydelige roman «Hun kledte seg naken for sin elskede». Grunnen til at den renner meg i hu mens jeg lytter til «Come In From The Rain» er at Slettahjell også viser seg frem her på et liknende vis: vi får møte en artist så trygg på seg sjøl og sine relativt nye omgivelser at hun tør å vise frem hele seg for oss. Her er ingenting skjult eller pakka inn – dette er så ekte vare som vel tenkelig.

Slettahjell slo gjennom for fullt med sitt Slow Motion Orchestra og det er fortsatt i tempi så beskjedne som vel mulig at hun i stor grad viser seg frem med sin helt spesielle og varme stemmeprakt. Hun gir «utspilte» låter som «Since I Fell for You» og «How Deep Is the Ocean» nytt liv slik bare de med noe helt eget er i stand til.

I tillegg har hun brukt flere år på å komme inn til kjernen på materialet hun har plukka ut. Det er låter som mange kjenner som tittelsporet, «On the Street Where You Live» og «´Round Midnight», mens Tom Waits´ «Johnsburg, Illinois» og «I Lost My Sugar in Salt Lake City» er av det mer ukjente, men likevel spennende slaget.

Mye går altså behagelig sakte, men Slettahjell har heller ikke noe mot å dra på som i «On the Street Where You Live» og den bortimot rocka versjonen av Billie Holidays «Now or Never» – tøft og veldig annerledes.

Når hun så omgir seg med sin musikalske høye hånd, trommeslageren Pål Hausken, og nykommerne i Slettahjells band, Trygve Waldemar Fiske på bass og Andreas Ulvo på piano, så har hun det aller beste og mest empatiske reisefølget hun – og vi – kan ønske seg. Det kunne, og burde, vært skrevet egne kapitler om alle tre, men det får bli en annen gang – mulighetene vil helt sikkert dukke opp snart. Her får vi nøye oss med å bekrefte det vi opplevde under Moldejazz i sommer – for et komp og for noen solister!

Solveig Slettahjell har på sett og vis gjort som Jan Wieses romanfigur. Nærmere sjela og kjernen kommer vi svært sjelden som publikummere. Her er det bare å ta i mot og takke – mange ganger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Solveig Slettahjell
Come In From The Rain
ACT/Musikkoperatørene

Rødvin, ost og trekkspill

Frankrike og franskmenn kan med rette skryte på seg mangt og mye. Rødvin og ost er liksom comme il faut hos de fleste. Trekkspill derimot sliter mange flere med. Jean-Louis Matinier og Vincent Peirani kan absoilutt gjøre noe med det.

Kevin Seddiki og Jean-Louis Matinier sørger for herlige møter.

Både rødvin, ost og trekkspill ligger trygt i ryggmargen til den franske kulturen. For alles del snakker vi generasjoner og århundrer tilbake i tid. Samtidig som franskmennene har vært flinke til å ta vare på tradisjonene, så har de samtidig utvikla seg. Her kommer det to flotte eksempler på det når det gjelder trekkspillet og dets muligheter i alle fall.

Jean-Louis Matinier (57) er kjent for de som har fulgt ECM-utgivelser svært godt. Han har nemlig bidratt på utgivelser med Anouar Brahem, Louis Sclavis, Francois Couturier og Marco Ambrosetti. Med «Rivages» debuterer han som delsjef sammen med sin mangeårige samarbeidspertner, den akustiske gitaristen Kevin Seddiki (38).

De to møttes for rundt ti år siden og har satt hverandre stevne i en rekke settinger. I stadig større grad har de skjønt at de måtte utforske duoformatet før eller seinere.  Med Manfred Eicher som reiseleder gikk de i studio for vel to år siden og det er et unikt og vakkert møte vi får være med på.

Med et repertoar bestående av musikk inspirert av bulgarsk folkemusikk, et tema av Robert Schumann, Gabriel Faurés «Les berceaux», «Greensleaves», mye originalt materiale og tre frie improvisasjoner, blir vi tatt med på ei romantisk kammermusikalsk reise der rom og tid til ettertanke er viktige ingredienser dandert av to virtuose musikanter som fører svært eleverte samtaler. Jovisst er det dynamikk og temperament i samtalene mellom de to – vi snakker jo om franskmenn, men det meste er likevel nedpå og luftig.

Vincent Peirani og Emile Parisien byr på livsbejaende musikk.

Mer kjent for oss nord i verden i alle fall er den andre duoen her. Det er ti år siden trekkspilleren Vincent Peirani (40) og sopransaksofonisten, på denne innspillinga i alle fall, Émile Parisien (37), møttes i trommeslageren Daniel Humairs band. Det var full klaff fra første takt og for seks år siden ga de ut si første duoskive, «Belle Époque».

Nå, cirka 500 konserter seinere, kan man trygt si at empatien fortsatt er på topp og at samspillet sitter noe så vederstyggelig. De kan hverandre ut og inn, men er samtidig i stand til å overraske – det er faktisk et krav de setter til hverandre.

Med ei setliste som strekker seg fra Jelly Roll Morton til Kate Bush og med mye Astor Piazzolla-låter og inspirasjon mellom der, blir «Abrazo» en tango-krydra ekskursjon med masse humor, temperament og en type joie de vivre-uttrykk det hjelper godt å være fransk for å uttrykke.

»Abrazo» er et visittkort så tøft, heftig og så livsbejaende som vel tenkelig. Herrene Peirani og Matinier, hvert på sitt vis, har nok en gang fortalt oss at trekkspill er et instrument – i de rette hender – som skal spilles ofte og mye. Den franske definisjonen på en gentleman kan man si.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jean-Louis Matinier – Kevin Seddiki
Rivages
ECM/Naxos Norway

 

Vincent Peirani & Emile Parisien
Abrazo
ACT/Musikkoperatørene

Herlig strengeleik

Gitaristene Jostein Hodne og Alf Wilhelm Lundberg møter oss mutters aleine, men hver for seg. Det betyr to veldig hyggelige møter.

Jostein Hodne er en gitarist vi skal få mye glede av.

Jostein Hodne (19) fra Trondheim er et helt nytt navn for meg. Det tar tenåringen bare en runde med «Small Steps», som nesten sjølsagt er hans debut, å fascinere meg kraftig. Vi snakker her om en langt framskreden fingerstyle- gitarist, det vil si at han bruker den akustiske gitaren også som perkusjonsinstrument samtidig som han viser oss sine fingerferdigheter på nesten tradisjonelt vis også.

Hodne har skrevet sju av de ni låtene, de to siste er Kari Bremnes´ «E du nord» og ei skotsk folkevise. Med sin egen sound, det er ikke mange 19-åringer som kan skryte av det, frembragt blant annet gjennom at han har stemt gitaren på et unikt vis for hver låt, gir han oss nesten 40 vakre minutter som kan spilles utallig mange ganger. De blir faktisk bare vakrere og vakrere. Sjangermessig hvor hører uttrykket hans hjemme? Vanskelig å si, men Hodne har henta hemningsløst fra både folkemusikk, klassisk musikk, songwriter-tradisjonen og jazz og satt det sammen til noe som han kan kalle sitt eget. Jostein Hodne er og har ei stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Alf Wilhelm Lundberg bekrefter sitt store talent.

Alf Wilhelm Lundberg (41) er jo som en veteran å regne i forhold til Hodne. Han har vist meg og mange andre ved flere anledninger, med sin unike Brahms-gitar, hvilken usedvanlig dyktig musikant han er.

Det bekrefter han nok en gang med denne live-innspillinga gjort i sjølvaste Nidarosdomen i Trondheim. På det originale instrumentet med åtte strenger som er stemt på et like originalt vis, skaper Lundberg et klangbilde ulikt alt annet som har kommet min vei i alle fall.

Med et repertoar bestående i stor grad av egne komposisjoner, men med en folk-improvisasjon ikke langt unna Knut Reiersruds univers inkludert, tar Lundberg oss med på ei reise der den flotte gitaren får møte et pedalbrett med samplere, vrengepedaler og trådløse kontrollere. Musikken er unnfanga som en del av masterprosjektet til Lundberg på jazzlinja i Trondheim.

Om det er jazz eller klassisk musikk Lundberg gir oss, er jeg heldigvis usikker på – viktig er det heller ikke. Det er jeg sikker på er at det er original, spennende og fascinerende musikk. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jostein Hodne
Small Steps
Acoustic Landsapes/Musikkoperatørene
Alf Wilhelm Lundberg
The Beauty and the Beast – Live at Nidarosdomen
Acoustic Landscapes

 

 

 

Mer enn lovende debut

Atle Nielsen har vært en ganske så sentral skikkelse i det norske medieuniverset de seineste tiåra. Nå debuterer han på et nytt område, nemlig som krimforfatter. Det synes jeg absolutt han skal fortsette med.

Atle Nielsen er en kar med mange talenter. Krimforfatter er et av dem.

Atle Nielsen (63) har vært både journalist og forfatter siden langt tilbake i det forrige årtusen. Han har holdt seg framoverlent og stadig like nysgjerrig hele tida og et av de få områdene han ikke har vært i nærheten av tidligere er altså krimkategorien. Basert på «Ett blod», med undertittelen første bok i serien om journalist Ole Bull, så var det faktisk på høy tid at vi fikk møte Nielsen også på denne banehalvdelen.

Det er ingen overraskelse at Nielsen skriver godt. Her lykkes han også med flott driv i fortellinga som består av 99 kapitler på 300 sider. Han benytter seg av sine store kunnskaper både når det gjelder sport og journalist/tv-miljøet – min smule innvending er at han kan bli for detaljert når det gjelder spesielt det sistnevnte miljøet. Vi snakker om detaljer som leseren verken har noen spesiell glede eller nytte av.

Plottet, persongalleriet og tempoet i det som skjer, først i Bergen og etter hvert i stor grad i London, er derimot både fascinerende og veldig medrivende. Nielsen makter både å holde oss fjetra gjennom det som skjer nå samtidig som han trekker  trådene flere tiår tilbake.

Journalist Ole Bull i TV 2 – og TV 2 skrives akkurat slik Nielsen – har absolutt kvaliteter i seg til å bli en ny krimhelt. Nielsen lar oss bli kjent med en spennende skikkelse som er en dyktig journalist og derfor har gode kilder. Hvor han dukker opp neste gang eller hva han dukker ned i, skal bli spennende å følge. I det engelske fotball- og hooliganmiljøet, med forgreininger både hit og dit, «trives» han åpenbart med Nielsens inngående kunnskap og gode research.

Atle Nielsen bringer oss inn i historia fra første side i Bergen – in medias res som min gamle norsklærer alltid ba oss være på jakt etter – og han slipper oss ikke før siste side på undergrunnen i London. De 300 sidene med Ole Bull og Atle Nielsen går unna så det griner – slik det skal være med god krim.

En ny meget bra krimforfatter har presentert seg i kongeriket – velkommen også her Atle Nielsen.

Atle Nielsen
Ett blod
Goliat Forlag

Vakkert på Sicilia

Noe forteller meg at det må være svært vakkert på Sicilia. Musikken til Francesco Cataldo mer enn antyder det i alle fall.

Francesco Cataldo, nummer to fra venstre, i gode venners lag.

For et par år siden dukka det opp en overraskelse i postkassa: den italienske gitaristen Francesco Cataldos «Spaces». Med lagkamerater som David Binney og Scott Colley så mer enn ante jeg at dette måtte være noe for meg. Cataldo hadde jeg nemlig aldri hørt om før, men mistanken slo til: musikken var varm, tiltalende og strålende den.

Hvordan Cataldo hadde funnet fram til postkassa mi aner jeg ikke, men tidligere i år kom det uansett nytt påfyll fra Sicilia og nok en gang snakker vi vakker og personlig musikk skrevet av Cataldo.

Jeg opplever musikken til vår mann som en slags beskrivelse av hvor han er i livet og hvordan han opplever det. Det er et sted der han opplever ro og harmoni og utelukkende utstyrt med akustisk gitar denne gangen, bortsett fra piano på to spor, tar han oss med til vakre og inderlige steder.

Musikken er spilt inn i Roma og med seg har han nok en gang folk fra den øverste amerikanske hylla i Marc Copland (piano) og Adam Nussbaum (trommer) samt sin egen landsmann Pietro Leveratto på bass. Alle har skjønt hvor Cataldo vil med med musikken og følger, utfyller og utfordrer han på et mildt vis på ferden.

Vi snakker melodisk, vakker og ekte musikk hele veien. Det er kanskje ikke så mye som overrasker eller setter oss på prøve, men hvorfor i alle dage må det være slik hver gang musikk skapes? Jeg har i alle fall ikke behov for det. Jeg stortrives med å hygge meg sammen med «Giulia» og drømme meg til Sicilia der jeg aldri har vært. Som sagt så er det mye som forteller meg at der er det flott å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Francesco Cataldo
Giulia
Alfa Music/alfamusic.com

Gode nyheter fra Italia

I disse høyst spesielle tider der det også har kommet mange triste nyheter fra Italia , gjør det veldig godt med et hyggelig musikalsk påfyll fra der sør.

Ferdinando Romano i spissen for sitt utmerkede band.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes og hans Losen Records ha all mulig slags ære for å gjøre musikk vi ellers høyst sannsynlig ikke ville ha stifta bekjentskap med, tilgjengelig for oss. Gjelsnes kaster ofte nettet sitt både vidt og bredt og hans soleklare krav er at musikken skal holde høy kvalitet. Om han har lykkes med det denne gangen også? Noe så voldsomt faktisk.

Såvidt jeg kan huske er dette mitt første møte den 37 år gamle bassisten, komponisten og bandlederen Ferdinando Romano. Han viser seg raskt å være langt framskreden på alle områdene, men har på ingen måte noe behov for å dominere sjøl som solist.

Romano har både jazzbakgrunn samt et fundament fra klassisk musikk. Det skinner tydelig gjennom spesielt i hans måte å komponere på. Sjøl om musikken både melodisk og rytmisk befinner seg i et jazzlandskap, så utfordrer komponisten Romano oss med intrikate og spennende innfallsvinkler som han garantert har tatt med seg fra sin klassiske bakgrunn.

Romano har satt sammen et band bestående av sine italienske favorittmusikanter. Det er nok ikke mange her hjemme som kjenner inngående til alt- og sopransaksofonisten Simone Alessandrini, vibrafonisten og marimbaspilleren Nazareno Caputo, flygelhornisten Tommaso Iacoviello, trommeslageren Giovanni Paolo Liguori og pianisten Manuel Magrini, men jeg kan love at både kollektivt og hver for seg så snakker vi svært solid standard. Når så den svært anerkjente amerikanske trompeteren Ralph Alessi, sikkert med italienske røtter han også, gjester på seks av de åtte spora, så er det bare med på å bekrefte at musikken befinner seg på et sjeldent høyt nivå.

«Totem» er Romanos debut under eget navn. Han har åpenbart venta til han var klar og sikker på at han hadde noe viktig og vektig å melde. Det har han så avgjort nå og han byr på jazzmusikk anno 2020 med røtter tilbake til det akustiske 60-tallet og samtidig med en klar forbindelse til ECM-estetikken også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ferdinando Romano
Totem
Losen Records/MusikkLosen