Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Nana Rashid er et nytt bekjentskap for meg. Det tar kun kort tid å slå fast at vi har med ei helt spesiell stemme å gjøre.

Det er veldig mye å glede seg over i “anmelderyrket”. Strømmen av kvalitetsmusikk fra alle verdens hjørner som ender opp i postkassa er av typen som fører til dårlig samvittighet fordi jeg på ingen måte får lånt øre til alt. Mye mer enn aner jeg hvordan låter – det er artister jeg hørt en eller flere ganger og som ofte bekrefter det gode inntrykket jeg allerede sitter med.

Det som ofte er enda mer interessant og spennende er når det “nye” artister som banker på døra. Jeg stiller med blanke ark og aner ikke hva jeg kan forvente. Slik er det med Nana Rashid og du verden for en fin opplevelse det har vært å følge henne på hennes debut-cd, “Music for Betty”.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Musikk dreier seg ofte for min del om jeg tror på artisten og budskapet den eller de har å komme med. Nana Rashid har et uttrykk, ei stemme og et budskap jeg tror på fra første sekund. Det er sjølsagt vanskelig å fortelle eller beskrive hvorfor det er slik – det er bare en følelse som tar bolig i kroppen som overbeviser meg om det.

Rashid har noe helt eget på hjertet både som tekstforfatter, vokalist og ikke minst som formidler. Hvis noen vil si at de får en følelse av et slektskap med Nina Simone og Radka Toneff, så skal ikke jeg ta fra dem den intuisjonen. Likevel er det slik at Rashid har noe noe helt eget – noe høyst personlig i formidlinga si.

Hun er en historieforteller av rang og hun skriver tekster som går i dybden om temaer som er viktige for henne og som forteller oss mye om henne. Peggy Lees “Johnny Guitar”, standardlåta “No Moon at All” og Sades “Pearls” passer alle også perfekt inn i totalen.

De transparente og luftige arrangementene kler uttrykket til Rashid på et strålende vis og når reisefølget hennes er trioen Little North, som jeg møtte på egen hånd for kort tid siden, så er det som hånd i hanske for Rashids måte å uttrykke seg på. Little North, bestående av Benjamin Nørholm Jacobsen på piano, Lasse Jacobsen på trommer og Martin Brunbjerg Rasmussen på bass, har spilt sammen i årevis og slik låter de da også. De er en kohort bestående av meget dyktige lyttere som vet når de skal kommentere og når de skal holde igjen.

Vi blir invitert inn i et vakkert, melodisk og fra tid til annen melankolsk landskap der Nana Rashid forteller oss at hun er en formidler, låtskriver og vokalist vi skal få mye glede av i åra som kommer.

For meg er det intet mindre enn en begivenhet hver gang Susanne Sundfør gir lyd fra seg. Denne gangen i større grad enn noensinne.

Jeg er ikke veldig opphengt i eller opptatt av musikalske sjangre. Jeg støtter følgende Duke Ellington-postulat fullt ut: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Susanne Sundfør (37) har alltid befunnet seg i den første kategorien og svært lite tyder på at hun har tenkt å forlate den. Nå har hun tatt seg ei seks års platepause og latt livet få styre henne i ei ny retning. Slik vil jeg tro det er for de aller fleste når de blir mor for første gang.

Sundfør har aldri tatt lett på noe som helst. Hun har stilt tydelige krav til sine omgivelser, men hun har først og fremst stilt knallharde krav til seg sjøl. Slik er det sjølsagt fortsatt og denne usedvanlig ambisiøse kjærlighetserklæringa til sin datter er i mine ører hennes beste og mest vellykka visittkort og tilstandsrapport så langt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Blómi er et norrønt ord som betyr å blomstre og det er akkurat det Sundfør og musikken hennes gjør. Jeg skal ikke nødvendigvis skryte på meg at jeg skjønner hva hun sier og hvor hun vil til enhver tid – spesielt når det blir resitert på tysk, men stemninga hun setter meg i med det unike budskapet sitt og den fantastiske originaliteten både som lyriker, låtskriver og ikke minst som formidler, er på et nivå hun er helt aleine om.

Susanne Sundfør befinner seg fortsatt i sitt helt egne landskap som jeg ikke har tenkt å bruke en kalori på å båssette – for meg er det enkelt og greit sundførsk. Når hun så befolker samfunnet sitt med musikerne André Roligheten, Nikolai Hængsle, Gard Nilssen, Ståle Storløkken, Jørgen Træen og Erlend Viken, så sier det seg sjøl de musikalske lerretene blir dandert på best mulig vis.

Det er på mange måter en lysere, mer optimistisk og livsbejaende Susanne Sundfør vi møter denne gangen. Hun er og har ei stemme som er sjelden, vakker, sterk og nydelig. Og jeg synes hun oppsummerer Susanne Sundfør anno 2023 helt til slutt: “ja er hjertets ord – ja til alt”.

Susanne Sundfør

«blómi»

Blómi Records/Warner Music

Da Ralph Towner fortalte verden for noen tiår siden om sitt unike gitaruttrykk via en gjestespot med Weather Report og ikke minst med bandet Oregon, og sammen med Jan Garbarek, var det et helt nytt musikalsk univers som åpenbarte seg. Slik er det fortsatt.

Ralph Towner har rukket å bli 83 år. Til tross for voksen alder, så er han fortsatt besjela med den unike teknikken og ikke minst musikaliteten. Musikken blei spilt inn for vel et år siden i Manfred Eichers nye favorittstudio i Lugano i Sveits. Det vil igjen si ikke så langt fra Towners adopterte hjemby, Roma, som han har vært bosatt i i ganske mange år nå.

Her møter vi Towner kun iført sin akustiske seks strengers akustiske gitar. Det holder sjølsagt herfra til evigheten det. Med sitt utgangspunkt i klassisk musikk, har han skapt et tonespråk som fusjonerer den delen av seg med improvisert musikk på et totalt unikt vis.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er en sound i gitaren til Towner som er så umiskjennelig hans og som jeg heller ikke kjenner til noen som har prøvd å ta etter. Jeg tror det ville vært fånyttes også. Det han gir oss er så varmt, inderlig og nedpå, men samtidig så virtuost uten å bli høy på seg sjøl, at det er intet mindre en sann nytelse og fantastisk påfyll å tilbringe kvalitetstid sammen med Towner og musikken hans.

Bortsett fra nydelige tolkninger av “Make Someone Happy”, “Danny Boy” og “Little Old Lady”, blir vi servert åtte Towner-komposisjoner. Alle med det spesielle særpreget Towner alltid besjeler sin låter med.

“At First Light” er mitt første møte med Ralph Towner på mange år. Den skal bli tatt vare på som den lille juvelen den er og kommer til å bli spilt ofte når kropp og sjel beror noe som kan føre ro og inderlighet med seg.

Den nederlandske tangentøren, komponisten og bandlederen Robert Rook har samarbeida i rundt 30 år med den norske, men Nederland-bosatte bassisten Thomas Winther Andersen. Der har ført til mye og tøff musikk.

Mitt første med de to var på skiva “Hymn for Fall” fra 2006. Da spilte Rooks trio kun låter av Winther Andersen som har vært bosatt i treskolandet siden 1988. Det hevdes jo at Berlin, København og Paris er de store smeltediglene for jazzmusikk og beslekta uttrykk i Europa, men ganske mye forteller meg at Amsterdam absolutt fortjener en plass på den lista også.

Siden har jeg støtt på Winther Andersens musikalske uttrykk en rekke ganger, ikke minst i bandet WintherStorm sammen med gitarist Håkon Storm. I all hovedsak fra 2006 til i dag har det vært i et akustisk, relativt coolt landskap. Denne gangen er det et ganske så annerledes uttrykk som gjelder.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Winther Andersen spiller nemlig utelukkende elbass på dette veiskillet og det passer musikken til Rook særdeles godt. Tittelen “New Era” mer enn antyder at nå blir det staka ut ei ny musikalsk retning og Rook har blitt så fascinert av sjangre som fusion, jazzrock, acid jazz og EDM og musikalske veivisere som Miles Davis, Herbie Hancocks Headhunters og Robert Glasper, at han ville utforske dette musikalske terrenget sjøl.

Det har Rook gjort med et dusin originalkomposisjoner, en elektronisk groovebox som sørger for mye av fundamentet for musikken og sitt elektriske piano. Når han så omgir seg med særdeles dyktige og empatiske medsammensvorne som har skjønt Rooks intensjoner fullt ut; Winther Andersen på elbass, trommeslageren Bart van Helsdingen og tenor- og sopransaksofonisten Efraïm Trujillo, som har hørt et kvarter eller to på Wayne Shorter, så har dette blitt en heftig musikalsk miks som det både er lett å trives med og bli utfordra av.

Jeg trivdes med herrene Robert Rook og Thomas Winther Andersen i 2006 og det fortsetter jeg også med i den funky 2023-utgava.

Stort mer ikonisk enn det Chet Baker var – og er – er det vel ikke mulig å bli? Det er også en av grunnene til alle utgivelser fra den plagede mesteren gjerne blir som en skatt å regne. I alle fall når de er så bra som ved denne anledninga.

Chesney Henry Baker, Jr., definitivt bedre kjent som Chet Baker (1929-1988), hadde solide norske røtter, men var født og oppvokst på bondelandet i Oklahoma, USA. Røttene er faktisk så norske at åtte generasjoner bakover så hadde Baker og Jan Garbarek samme stammor fra Rennebu i Trøndelag. Utrolig? Ja! Sant? Ja!

Mange her hjemme har hatt og har et nært og godt forhold til Baker – en musiker og et menneske som levde livet som om enhver dag var den siste og som spilte som om hver eneste tone også var den siste. Det var ingen hemmelighet overhodet at Baker hele livet hadde store dop-problemer og da han omkom etter et fall fra et hotelvindu i Amsterdam den 13. mai 1988, dukka det raskt opp mange teorier om hva som hadde skjedd.

Her hjemme var det mange som hadde sett fram til å høre Baker på Moldejazz i 1988 etter at “Blåmann! Blåmann!”- plata med Jan Erik Vold, Egil Kapstad, Terje Venaas og Philip Catherine hadde blitt spilt inn i Paris knappe tre måneder før han gikk bort. Slik gikk det altså ikke, men det dukker heldigvis fra tid til annen opp nye Baker-skatter og denne fra to anledninger i Hilversum i Nederland i 1979 er blant dem som vil bli stående.

Selskapene Jazz Detective og Elemental Music, under ledelse av jazzarkeologen Zev Feldman, skal både i dette tilfellet og ved flere andre anledninger spesielt når det gjeldet Bill Evans- og Ahmad Jamal-skatter, ha all mulig slags ære for å finne frem til opptak som har ligget godt skjult i et eller annet arkiv rundt om på kloden.

Opptakene har blitt satt i tipp topp stand og utstyrt med sjeldne bilder og strålende teksthefter med betraktninger av den aller mest interessante sorten. Denne gangen gjelder det Baker-biografen Jeroen de Valk, plate-produsenten og researcheren Frank Jochemsen, produsenten av opptakene Edwin Rutten, de gjenlevende musikerne Eric Ineke, Phil Markowitz og Jean-Louis Rassinfosse og trompeterne og til dels vennene Randy Brecker og Enrico Rava. Strålende!

Det er også musikken der Baker er toppform – i alle fall på opptakene fra april som er sju av de elleve låtene. Der spiller også Baker med sin “faste” kvartett, mens november-opptakene er med en nederlandsk trio Baker ikke kjente fra før og der han kom ganske så uforberedt til studio – og for seint.

Her får vi møte trompeteren, tekstformidleren og scatteren Baker – alt like uforliknelig og så høyst unikt og personlig som bare Chet Baker kunne gjøre det. Jovisst har vi hørt Baker tolke både “Oh, You Crazy Moon”, “Blue Room”, “Nardis”, “Candy”, “My Ideal” og “Old Devil Moon” rimelig mange ganger før, men som alltid greide han også ved disse anledningene i 1979 å tilføre dem noe ganske så nytt.

Om noen skulle være i tvil: Chet Baker lever!

I løpet av de 10 åra Fire! Orchestra har eksistert, har denne mastodonten av en musikalsk skapning skapt noe bortimot utenomjordisk og totalt unikt. Med “Echoes” har de tatt alt nok et steg videre.

I 2009 fant herrene Johan Berthling (bass), Mats Gustafsson (saksofon og fløyte) og Andreas Werliin (trommer) ut at et triosamarbeid under navnet Fire! ville være en relativt god idé. Du verden så rett det skulle vise seg å være. I 2013 blei ideen om Fire! Orchestra ogå sjøsatt – og den skulle vise seg å være minst like god.

Det er altså ti år siden denne utrolige og bortimot ugjennomførbare giganten av et orkester så dagens lys – den første utgava bestod av 28 av deres nærmeste venner og kolleger fra rundt om i Skandinavia – og bedre måte å markere “jubileet” på enn å gi oss som har vært med på hele utflukten, og sikkert mange som har meldt seg på underveis også, en fest av en dobbelt-cd eller trippel-lp med cirka 110 minutter med livsbejaende, uroriginal og heftig musikk, er nesten ikke mulig å tenke seg.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Her til lands har vi en ustoppelig kreativ kraft ved navn Paal Nilssen-Love. Sverige har en i samme klasse, nemlig Mats Gustafsson. I begge tilfeller snakker vi et oppkomme av ideer, en energibank som virker utømmelig og en gjennomføringsevne som man nesten ikke skulle tro var av denne verden.

Fire! Orchestra har altså vokst til 43 for anledninga og her er det ikke ei eneste stemme til overs. Fire! har inviterte med seg mange av sine aller beste venner, Harald og Sonja er forresten representert med Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og Andreas Røysum på bassklarinett, klarinett og fløyte, og til sammen har det blitt et univers med en kollektiv kapasitet og med solistiske prestasjoner på et skyhøyt nivå.

Låtene er stort sett unnfanga av de tre kjernemedlemmene i Fire! og har “alt” i seg. Her er det drittøffe melodier, her er det rocka groover, her er det frijazz i upperste potens, en rekke spor av etnisk musikk – alt elta sammen til en musikalsk gumbo av voldsomme proporsjoner.

Her kunne og burde kanskje alle 43 vært nevnt, men jeg er for lat og oppfordrer heller alle til å sjekke ut the real thing sjøl enten på vinyl eller cd med alle opplysninger som trengs. Jeg lover at det er verdt det – maaaaange ganger!

Lars Danielsson har imponert meg i flere tiår både som bassist, cellist, komponist og bandleder. Med “Symphonized” tar han nok et steg opp til aller øverste hylle.

Svenske Lars Danielsson (64) har hatt ei mangefasettert og flott karriere. Uansett hvilken setting eller hvilket uttrykk han har vært en del av, så har han alltid satt sitt eget solide bumerke på musikken. Ofte har han også omgitt seg med norske musikere som Jon Christensen, Nils Petter Molvær, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Jan Bang og denne gangen er nok en topptrompeter, Arve Henriksen, invitert med fra kjempers fødeland.

Det er bare et av særdeles mange høydepunkt på denne dobbelt-cd utgivelsen der Danielsson har henta frem bestillingsverket sitt for Göteborg – Danielssons hjemby – Symfoniorkester fra 2017, “Concerto for English Horn and Contrabass” og i tillegg skrevet orkesterarrangement for deler av musikken han har komponert for sitt jazzensemble, Liberetto. Det har ført til et unikt møte mellom klassisk orkestermusikk og jazz som nok en gang bekrefter hvilken enorm kapasitet Danielsson både er og har.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Danielsson er vokst opp med klassisk musikk. Det har han blant annet vist oss ved flere anledninger med sitt smakfulle cello-spill. Likevel har det vært en stor og særdeles hyggelig overraskelse at han skulle vise seg å være en så strålende orkesterkomponist.

For meg åpner disse to verkene opp nye dører og tillegg til det utmerkede symfoniorkesteret har Danielsson også med seg sitt langt framskredne Liberetto-band bestående av gitaristen John Parricelli, pianisten Grégory Privat og trommeslageren Magnus Öström på “Liberetto Symphonized”-delen, samt verdensklasse-trompeterne Paolo Fresu og Arve Henriksen på to spor hver.

“Symphonized” har blitt en voldsom manifestasjon av hva og hvem Lars Danielsson er: en musikant, komponist og arrangør helt der oppe.

I Stavanger bor og virker det en herre ved navn Alf Terje Hana. Han er intet mindre enn et unikum og det er både synd og skam at han ikke har fått mye mer oppmerksomhet både inna- og utaskjærs. Her kommer kanskje det beste beviset på det så langt.

Helt siden 70-tallet har gitaristen, komponisten og lydskulptøren Alf Terje Hana (67) fortalt alle med åpne og nysgjerrige ører i Stavanger og dalstrøka rundt at han er en ganske så usedvanlig gitarist. Det har han gjort i utallige sammenhenger og konstellasjoner. Sjangergrenser har ikke vært noe Hana har brydd seg nevneverdig om – han har åpenbart vært opptatt av kvalitet uansett hvilken setting det har vært snakk om.

Pop, rock, blues og jazz – Hana har tilført mangt, mye og mange svært mye opp gjennom åra som svært verdifull og uttrykksfull sidemann. Samtidig har han også hatt ei klar retning og tydelige visjoner om hva han har ønska å gjøre på egen hånd. Det har fra tid til annen manifestert seg i heftige utgivelser med musikk han har skapt ofte gjennom lange og solide studioproduksjoner og med langt framskreden støtte fra topp internasjonale musikanter.

Siste løypemelding fra Hana var med “bandet” The Trackers fra et lite år siden. Det er et samarbeid på usedvanlig høy hylle med John McLaughlins tangentør og fra tid til annen trommeslager, Gary Husband. Der henta de førstehjelp på bassplass fra noen av de aller hippeste og du verden så tøft det låter.

Nå er det Hanas band Athana som danner grunnlaget for utfluktene som alle er basert på Hanas låter. Bandet består i tillegg til sjefen på gitar av Øyvind Grong på elbass og Torgeir Nes på elektronikk og programmering. En svært så solid grunnstamme til å videreforedle Hanas tanker og låter.

Når han så har henta inn svært oppegående gjester som Stewart Copeland (Police), Knut Værnes, Jody Linscott, Gary Husband og Børge Fjordheim, så har dette universet med impulser fra jazz, rock, elektronika og gudene vet hva, blitt nok et prov på at Alf Terje Hana er noe som likner på en visjonær som altså tør å tenke store tanker og som har evne og kvaliteter til å gjennomføre dem.

“Garden of Bliss”, som finnes både på vinyl og cd, er nok et visittkort som bør åpne opp mange nye ører både her hjemme og internasjonalt for Alf Terje Hana.

Den danske pianisten, komponisten og bandlederen Jacob Anderskov har gjennom mange år fortalt oss at han har noe helt eget på hjertet. Med “Emerald” tar han nok et nytt kjempesteg videre.

Jacob Anderskov (48) har gitt ut vel 30 plater under eget navn. Han har vært nominert til Nordisk Råds musikkpris og han nyter stor anerkjennelse både i hjemlandet og langt utenfor Margrethes grenser. Av en eller annen merksnodig årsak så har vi her oppe ved Nordpolen likevel aldri fått skikkelig ørene opp for Anderskovs kunstnerskap. “Emerald” gir oss nok en god grunn til å sjekke ut denne unike stemma.

Komponisten Anderskov har en høyst personlig tilnærming til sitt univers. Jovisst er det ei sterk melodisk åre til stede hele veien, men den frie under- eller overstrømmen setter musikken fri på et helt eget vis. Når jazzmusikeren Anderskov åpenbart også har ei klar tiltrekning både mot klassisk- og samtidsmusikk, så sier det seg sjøl at miksen blir av det unike slaget.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når Anderskov så for første gang har invitert med seg et modernistisk stjernelag bestående av Lotte Anker på sopran- og tenorsaksofon, Anders Banke på klarinett, bassklarinett og altfløyte, Peter Bruun på trommer, Nils Davidsen på bass og cello og Henriette Groth på bratsj og klarinett (hvilken kombo!), så har det ført til at de musikalske lerretene Anderskov har spent opp, blir fylt med farger og stemninger som er helt nye, spennende og høyst personlige.

Jacob Anderskov er og har ei svært unik stemme. Aldri har den vært tydeligere enn på “Emerald”.

Odd Steinar Albrigtsen er en gitarist og musiker vi har hører fra alt for sjelden. Det er nemlig like hyggelig hver gang han stiller til start.

Odd Steinar Albrigtsen (38) fra Tromsø har både jazzlinja i Trondheim og studier ved Queens College i New York i bagasjen. Det har sjølsagt vært med å forme han til den svært smakfulle musikeren han er anno nå. Vi snakker nemlig om en musiker som har store deler av den moderne, melodiske jazzhistoria – fra begge sider av Atlanterhavet – inne.

Det er sju år siden mitt forrige fonogram-møte med Albrigtsen fant sted. Da var det hans debut under eget navn, “Mode”, det handla om og han fortalte umiddelbart hvilken stilsikker og varm melodiker han var både som komponist og instrumentalist. Tonen i hornet er både vakker og varm og den har utvikla seg i veldig riktig retning siden debuten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og retning er på mange måter et stikkord når det gjelder Albrigtsens univers. Han har åpenbart staka ut en kurs som forteller oss tydelig hvem han er og hvor han vil. De som mener de kan finne igjen spor av gitarister som Pat Metheny og John Scofield undervis, har så avgjort et poeng, men Albrigtsen har definitivt et eget bumerke på uttrykket sitt også.

Som på “Mode” er Trygve Fiske (bass), Tore Sandbakken (trommer) og Erlend Slettevoll (piano) hjertelig til stede – vi snakker med andre ord noen av våre aller beste menn i det som etter hvert begynner å nærme seg en mellomgenerasjon i norsk jazz. Når så franskmannen Petter Wettre er det usedvanlig uttrykksfulle femte hjulet på vogna med sin tenorsaksofon, så har “The North” – som har blitt en svært fin hyllest til naturen i Albrigtsens hjemtrakter med sine åpne, varme og melodiske stemninger – blitt en tilstandsrapport og et visittkort Odd Steinar Albrigtsen har all grunn til å være stolt av.

PS Det er absolutt ingen grunn til å vente sju år på neste oppmøte!