To av herrene i Chrome Hill, Roger Arntzen og Asbjørn Lerheim, har vært i Japan og møtt to av keiserrikets meste spennende musikere, Michiyo Yagi og Tamaya Honda. Det har det blitt usedvanlig musikk av.

Chrome Hill, kvartetten som har eksistert i et par tiår og som har både jazz, rock og americana i sin musikalske gumbo, består i tillegg til Arntzen og Lerheim av trommeslager Torstein Lofthus og tenorsaksofonist Atle Nymo. Det er vel hardt å påstå at Japan har blitt bandets andre hjemland, men det er definitivt ikke mange norske kohorter som kan skryte på seg seks turneer i Japan.

Chrome Hill har avgjort fått fot for det japanske publikummet og kulturen og det er åpenbart gjensidig. Kontakt har blitt etablert med japanske musikere, men da bandet skulle sette kursen for Japan igjen i 2020 var det bare bassist og elektroniker Arntzen og barytongitarist og elektroniker Lerheim som hadde anledning til å dra.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi kan trygt si de gjorde det beste ut av det og relasjonen med Michiyo Yagi, på det tradisjonelle strengeinstrumentet koto – i en elektrisk versjon, som Chrome Hill-gutta hadde møtt og spilt med på tidligere utflukter til Japan, blei gjenopptatt. Hun introduserte de to også for sin faste trommeslager Tamaya Honda. Kvartetten spilte to konserter og vi får være med på den siste i jazzklubben Aketa No Mise i Tokyo.

Vi får møte de fire i en miks av fritt improviserte ekskursjoner og det som av enkelt kalles de spagettiwestern-inspirerte låtene til Chrome Hill-personellet – ofte skrevet av Lerheim.

Om det låter tøft? Veldig. Om det låter annerledes? Veldig. Om det låter spennende? Veldig.

Dette er med andre ord et møte som er vel verdt å få med seg. Du har nemlig aldri hørt noe som likner.

Frode Alnæs, Arild Andersen, Stian Carstensen. Bare smak på navna. Det smaker faktisk akkurat så bra som det låter. Og nå hyller de endelig våren – etter 17 år pustepause!

De forhaster seg ikke akkurat. De vet at våren vil komme uansett, liksom. Om det er grunnen til at de har venta siden “Høstsløv” så dagens lys i 2006 med vår-oppfølgeren, vites ikke. Uansett kjennes det veldig godt at de fire årstider nå er komplett. Det er en serie som starta med “Sommerbrisen” i 1998 og som blei fulgt opp med “Julegløggen” i 2003. Alle de tre forgjengerne var både strålende musikalsk og ikke minst morsomme og i akkurat det samme sporet finner vi også “Vårslapp”.

Vi som var så heldige å få høre trioens aller første (helt sant, tro det eller ei) konsert sammen her om dagen, vet sjølsagt hvor himmelstormende bra dette er live. Noe annet skulle forresten tatt seg med ei lagoppstilling med Alnæs på gitarer, Andersen på den store fela og Carstensen på trekkspill og pedal steel.

For tre av våre aller beste menn uansett idrett, så har dette vært et overskuddsprosjekt i 25 år. Målet har vel kanskje vært å komme i mål med alle de fire årstidene en eller annen gang – når det passa seg slik. Og et par februardager i år så passa det heldigvis for alle tre. Om det er produsent Erik Hillestad som skal ha æra for å bringe skuta i havn vet jeg ikke, men han skal uansett ha all mulig kred for å ha satt det hele i gang og aldri gitt seg.

Og du verden som det har vært verdt det med all denne ventetida! Med et repertoar bestående blant annet av “Kom mai, du skjønne milde”, “April Love”, “Vårsøg”, “Släpp fångarna loss, det är vår”, “Here Comes the Sun”, Griegs “Våren”, standardlåtene “Spring Can Really Hang You Up the Most” og “You Must Believe in Spring” samt den eneste originallåta, Alnæs´”Soldama”, tar de tre oss med til musikalske steder vi aldri har vært før.

Det er nesten sjølsagt ofte virtuost, men aldri overdrevent – de tre trenger ikke bevise noe som helst, og nesten hele tida morsomt – uten at det er påtatt, det faller bare herrene helt naturlig.

Konserten med stor K – det blir kanskje med bare den ene – var av det minneverdige slaget. Det er også studioversjonen av det samme materialet og sjøl om vi ikke får med oss de verbale krumspringa Konserten bød på, så er dette av det evige slaget som kan plukkes frem når som helst sammen med “Sommerbrisen”, “Julegløggen” og “Høstsløv”. Vi snakker fire gullklumper her. Vivaldi har endelig fått skikkelig konkurranse.

Dexter Gordon er en jazzlegende – en av de aller største faktisk. Her får vi være med på hans siste konsert i hans kjære København. Som han pleide å si: Have no fear – Dexter is here!

Dexter Gordon blei 67 år gammel. Han gikk ut av tida i 1990 og, sjøl om han var en av de viktigste representantene for den amerikanske bebop-generasjonen og tradisjonen, så var han også sterkt knytta til København og Danmark. Fra 1962 til 1976 bodde han i Kongens by og han var ei svært viktig stemme når det gjaldt å etablere København og ikke minst jazzklubben Montmartre som en av de viktigste klubbene i Europa.

Sjøl om Dexter, han er en av dem vi har lov å være på fornavn med, flytta tilbake til USA og fikk en ny start på karriera si der med kontrakt med Columbia Records, så glemte han aldri sitt andre hjemland og besøkte det så ofte han kunne. Den 2. februar 1983 skulle bli den aller siste gangen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Danmarks Radio gjorde heldigvis opptak av konserten og nå blir den tilgjengelig for første gang også på cd. Dexter var i bra form og ønska sjølsagt velkommen til Montmartre på sitt sjarmerende dansk som aldri blei mer enn det. Med sin uhyre personlige, tørre tone og sin usedvanlige evne til å henge på beatet, til å sitere kjente låter underveis, til å briljere både rytmisk og melodisk – til å være Dexter, et sted mellom Lester Young og John Coltrane som enkelte vil ha det til, forteller Long Tall Dexter oss hvilken unik stilskaper han var.

Med bandet han jobba med i stor grad etter sin retur til USA, David Eubanks på på bass, Eddie Gladden på trommer og Kirk Lightsey på piano, tar Dexter oss gjennom lange versjoner av “It´s You Or No One”, “Hanky Panky”, “More Than You Know” (ikke skrevet av Dexter som det står på omslaget) og “Backstairs” (som derimot Dexter har skrevet, men som han ikke blir kreditert for) – slums med coverarbeidet der altså.

Sjøl om jeg har Dexter-favoritter som overgår denne kvelden på Montmartre, så er det ei historisk innspilling av en helt spesiell konsert som vil bli stående som noe unikt. Det er bare én Dexter og publikum visste å sette pris på han denne februarkvelden for 40 år siden. Det gjør vi på alle slags vis den dag i dag og om 40 år også.

Jacob Holm-Lupo er en kunstnersjel som gjør ting på sitt høyst originale vis. Her inviterer han oss med til Sandøya hvor han og familien bor. Det har vært en sann fornøyelse å takke ja til invitasjonen.

Jacob Holm-Lupo (51) er en musiker og produsent jeg har hørt en hel del om, men lite av. Jeg har skjønt at han er en søkende sjel som trives aller best et godt stykke utenfor middle of the road – for å si det på godt norsk. Dette visittkortet fra Sandøya er en strålende bekreftelse på akkurat det.

Sandøya, beliggende ytterst i Oslofjorden på sørsida, har vært hjemmebasen til Holm-Lupo og familien hans i flere år. Sammen med cirka 300 andre øyboere trives han der året rundt. Hvordan det oppleves å bo og leve der forteller han oss på denne 51 minutter og 21 sekunder lange lydskulpturen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Ved hjelp av såkalte field recordings av sjøen, fuglene, vind og vær samt menneskeskapte lyder fra landbruksmaskiner, båter, bygningsmateriale og annet forefallende – pluss “instrumenter” Holm-Lupo har skapt ut av ting han har funnet rundt på øya, har han skapt et usedvanlig spennende og innholdsrikt univers. Når han så har brukt hjemmestudioet sitt, på Sandøya, må vite, til å prosessere mange av opptakene og så spille dem av gjennom en synth pluss legge på litt akustisk og elektrisk gitar, så har dette blitt et vakkert, annerledes og flott visittkort. Den herlige bruken av brokker fra samtaler med noen av de fastboende, sier også mye om kvaliteten og stemninga på øya.

Dette er et ambient musikalsk visittkort eller en stemningsrapport fra et lite samfunn satt sammen av et kreativt og søkende menneske med et uttrykksbehov- og evne et godt stykke over gjennomsnittet. Jeg vil til Sandøya en dag!

Det er bare et halvår siden jeg hadde gleden av å bli fora med med nesten 5 kilo årgangs-Clapton fra 1980- og 90-tallet i en strålende boks. Nå er “oppfølgeren” eller forlengeren i boks – vi snakker 2000-tallet denne gangen. Like strålende denne gangen også.

Eric Clapton har rukket å bli 78 år ung. Han har så avgjort rukket veldig mye mer også, for eksempel å lage usedvanlig mye flott musikk som han har satt sin umiskjennelige signatur på – både med stemma og gitaren.

Jeg skal ikke påberope meg noen doktorgrad i Clapton – det er med andre ord mange som kan hans historie og diskografi bedre enn meg. Det jeg kan påberope meg er uansett mange tiårs begeistring for Slowhand og hans unike univers. Han er blant dem her på Tellus jeg trenger et hundredels sekund på å kjenne igjen uansett om det er gitaristen eller vokalisten som gir seg til kjenne – et solid kvalitetstegn i mi bok.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Helt siden 60-tallet har Clapton vært ei ledestjerne og i tillegg til de nevnte kvalitetene så er han jo også en låtskriver av guds nåde. Med denne boksen befinner vi oss altså på 2000-tallet og det var også da jeg fikk oppleve Clapton for første gang. Det var i Molde sammen med Steve Gadd, Marcus Miller, Joe Sample og David Sanborn – et a-lag om det noen gang skulle finnes et slikt og du verden for en opplevelse det var.

Låtskriveren Clapton har nok sett et bedre tiår enn 2000-tallet, men det stort sett blues- og popinfluerte innholdet på “Reptile”, “Me and Mr. Johnson”, “Sessions for Robert J”, “Back Home” og “Clapton” inneholder uansett mye flott årgangs-Clapton. Trommeikonet Steve Gadd er blant dem som bidrar oftest underveis her og er dermed med på å understreke hvilken kvalitetshylle de medsammensvorne befinner seg på. Den høyeste.

Clapton-folket har sjølsagt sine favoritter og sine favorittperioder. Jeg trives svært godt også med 2000-tallet og som en ekstra bonus har sjølsagt plateselskapet, i tillegg til å ha remastra disse 180 grams vinylene, funnet frem åtte sjeldenheter fra perioden som de aller færreste har hørt tidligere, og gjort en ekstra vinyl ut av det. Slikt som blodfansen bare må ha, vil jeg tro.

Det er sjølsagt forskjellige oppfatninger om hva som er Eric Claptons største periode. Den diskusjonen er uten ende, men de som digger 2000-tallet har i alle fall fått årets tidlige julepresang.

Pianisten Tor Einar Bekken, også kjent som Dr Bekken, er noe helt for seg sjøl. Så bra det er og så godt det gjør.

Tor Einar Bekken (58) har jeg hatt gleden av å tilbringe mye tid sammen med opp gjennom åra. Lenge levde jeg i den villfarelse at Dr Bekken kun var en langt framskreden blues- og stridepianist med ei sjel med røtter ikke bare på Finnskogen, men også i New Orleans. De seinere åra har jeg skjønt at det er mer ved Bekken enn som så.

Seinest i fjor sommer omtalte jeg hans soloutgivelse “Sky”, en fritt improvisert ekskursjon med en rekke andre elementer i gumboen enn blues og stride også. Den usedvanlig produktive Bekken har på ingen måte ligget på latsida siden den gang og her møter han oss med to nye solopiano-utgivelser.

“Sea Mirror”, to lange stykker på rundt 27 minutter hver, blei gitt ut av alle dager på nyttårsaften, mens “Lunar Blues”, med tre låter på knappe 3, vel 11 og vel 21 minutter, så dagens lys i månedsskiftet mars/april.

Bekken prøver på ingen måte å legge skjul på sine blues-røtter, men han har altså mye mer å hente fra i sitt musikalske DNA. Han har åpenbart solid kunnskap om klassisk musikk og moderne jazz også. Med alt dette i bagasjen tar han oss på med nye spennende ekskursjoner i nye grenseland – grenseland der det er svært spennende og hyggelig å bli invitert inn i.

Utgivelsene er å finne på enten cd eller kassett, og digitalt må vite, og Tor Einar Bekken imponerer altså mer og mer for hver gang han stikker innom. Espen Berg har tatt fritt improvisert solopianospill til et nytt nivå, nå følger Tor Einar Bekken opp på strålende vis. Hva er det med vannet i Nidelva som renner gjennom Trondheim, der begge er bosatt, mon tro?

Av de alt for mange tinga som har gått meg hus forbi, er blant annet debuten til det danske bandet Andorra som kom for to år siden. Nå har det heldigvis blitt en delvis orden på det via oppfølgeren “Current”.

Nordic cool er en merkelapp som ofte blir forbundet med fersk jazz unnfanga i vår del av verden. Bebop-inspirert musikk og frijazz finnes det også mange utgaver av. Jazzrock, derimot, er en mye sjeldnere utvekst på jazztreet. Det har aldri vært noen stor tradisjon for det her nord i verden, men når det leveres med en slik livsbejaenhet og kvalitet som Andorra bringer til torgs, så er den uansett hjertelig velkommen.

Herrene i Andorra, det vil si Nikolaj Bundvig på trommer, Morten Jørgensen på elbass, Simon Krebs på gitar, Mads La Cour på trompet og flygelhorn og Peter Kohlmetz Møller på tangenter, går mange år tilbake i tid. De møttes på Fynske Musikkonservatorium i Odense og har holdt kontakten siden sjøl om de har jobba med en rekke forskjellige artister, sjangre og prosjekter.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ønsket om å jobbe sammen med en slags indie-rock filosofi i fundamentet og med synther, programmerte trommer og med store doser jazz i ryggmargen, har ført til at Andorra har skapt et univers som er både tiltalende, spennende og lett å trives i og med.

Dette er musikk som henter hemningsløst fra en rekke sjangre og de fem har da også utvikla musikken sammen – både når det gjelder komposisjoner og arrangement.

Her er det funk, her er det soul, her er det rock og her er det jazz – og garantert mange andre ingredienser også. Dette er enkelt og greit Andorra – et høyst personlig og empatisk kollektiv bestående av ytterst kompetente herrer i sin beste alder! Her er det mye musikalsk hygge å hente.

Svorske Anders Thorén og hans selskap AMP Music & Records sørger for at vi får kunnskap om musikk og musikere vi neppe hadde kommet over ellers. Den italienske saksofonisten Giovanni Benvenuti er et glitrende eksempel på det.

Noe av det som gjør det ekstra stas når man befinner seg i denne “bransjen”, er når postmannen- eller dama dukker opp med totalt ukjente størrelser og med musikk jeg aldri har blitt utsatt for tidligere. Giovanni Benvenuti (33) hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Det betyr at forventningene ikke er spesielt høye før musikken inntar høyttalerne, men de finnes uansett. Siden Thorén og AMP er på ballen, så mer enn aner jeg hvor kvalitetslista befinner seg og det tok ikke mange runder med “An Hour of Existence” for å slå fast at det stemte også denne gangen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Benvenuti, som har skrevet alle de sju låtene, spiller utelukkende tenorsaksofon, og har med seg en stilsikker og særdeles empatisk trio bestående av Christian Pabst på piano, Francesco Pierotti på bass og Dario Rossi på trommer. Som i tilfellet Benvenuti så er de andre tre også helt nye navn for meg.

Når Benvenuti sier at at han har benytta oppveksten til å la seg inspirere av John Coltrane og Dexter Gordon. og at han ikke har det minste mot Chris Potter heller, så mer enn antyder det i hvor i det musikalske landskapet vi befinner oss.

Benvenuti er en melodiker av rang som trives i alle slags tempi. Den store personligheten i uttrykket – jeg er ikke sikker på om jeg hadde tatt han i en blindfold test i morra, for å si det sånn – er ikke på plass foreløpig, men at potensialet er der, er jeg ikke det minste i tvil om.

Dette har vært et vakkert og spennende møte med ny, men på ingen måte grensesprengende musikk, og “nye” musikere. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Den danske bassisten, komponisten og orkesterlederen Jasper Høiby har imponert kraftig med trioen Phronesis og med sine andre soloprosjekter. Det fortsetter han så avgjort med på sin seineste statusrapport.

Jasper Høiby (45) har, etter flere år i London, igjen flytta tilbake til sin fødeby København. Musikken hans er derimot så internasjonal og allmenngyldig som vel mulig. “What It Means To Be Human” er hans andre i en serie på fire med bandet hans Planet B og i tillegg til det musikalske så tar han også opp de Store – med stor S – spørsmåla som millioner kloden rundt stiller seg og hverandre mer eller mindre daglig.

Humanisme/medmenneskelighet, klima-endringene, kunstig intelligens og pengereform er temaene Høiby får hjelp av de sterke kvinnestemmene til Ruby Sales, Grace Lee Boggs og Dr. Jane Goodall DBE til å “drøfte” med musikken hans. På halvparten av de ti låtene resiterer de tre kvinnene sterke tekster og Høiby & Co skaper musikk som kler tekstene og temaene godt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Planet B er en trio uten akkordinstrument og det gir som alltid store muligheter og mye ansvar til de involverte. I tillegg til være en utmerket bassist så styrer Høiby også elektronikk-departementet med bestemt, men hele tida fintfølende hånd. Engelskmannen Josh Arcoleo på saksofon og franskmannen Marc Michel på trommer kler både musikken og Høibys visjoner på et empatisk og lyttende vis. De tre vil enkelt og greit den samme veien og det vet hvordan de skal komme dit.

Musikken er åpen og luftig, men samtidig melodisk og rytmisk sterk. Den snakker til meg og får meg til å tenke meg om – en gang til.

Jeg har stifta bekjentskap med koret Cantus en gang tidligere. Det var med juleplata “Fryd”. Usigelig vakkert var det da og like vakkert er det nå med “Yggdrasil”.

Jeg skal på ingen måte påberope meg stor korkunnskap – heller tvert i mot. Jeg kan derimot hevde at jeg har stor glede av og hjerte for god musikk – uansett hva slags sjanger den befinner seg i. Og så er jeg veldig tiltrukket av god lyd og derfor er det kort vei fra postkassa til cd-spilleren når plateselskapet heter 2L.

Veldig mange av de nevnte kriteriene blir oppfylt i forbindelse med denne utgivelsen fra Cantus. Ved flere anledninger mellom 2018 og 2021 inntok koret, som består av cirka 30 vakre kvinnestemmer under ledelse av Tove Ramlo-Ystad – det har hun gjort helt siden koret blei unnfanga i 1986, Lademoen kirke i Trondheim.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Koret hadde over en lengre periode bestilt nye sanger med inspirasjon fra Yggdrasil, verdenstreet i norrøn mytologi. Komponistene, blant andre Henning Sommerro, Anders Edenroth og Trygve Brøske, hadde full frihet il å hente hemningsløst fra sine egne liv når det gjaldt ideer, refleksjoner og historier.

Deretter blei det Cantus si utfordring å sette sitt eget bumerke på bidragene og i mine ører har de makta det på et framifrå vis. Vi blir invitert inn i en klangverden så rik og så spennende som vel tenkelig og når Grammy-vinner Morten Lindberg nok en gang lager kremlyd som bare han kan, så er det bare å synke ned i universet til Cantus, et flott kor med strålende solister også, og bli der værende.