Frode Alnæs, Arild Andersen, Stian Carstensen. Bare smak på navna. Det smaker faktisk akkurat så bra som det låter. Og nå hyller de endelig våren – etter 17 år pustepause!
De forhaster seg ikke akkurat. De vet at våren vil komme uansett, liksom. Om det er grunnen til at de har venta siden “Høstsløv” så dagens lys i 2006 med vår-oppfølgeren, vites ikke. Uansett kjennes det veldig godt at de fire årstider nå er komplett. Det er en serie som starta med “Sommerbrisen” i 1998 og som blei fulgt opp med “Julegløggen” i 2003. Alle de tre forgjengerne var både strålende musikalsk og ikke minst morsomme og i akkurat det samme sporet finner vi også “Vårslapp”.
Vi som var så heldige å få høre trioens aller første (helt sant, tro det eller ei) konsert sammen her om dagen, vet sjølsagt hvor himmelstormende bra dette er live. Noe annet skulle forresten tatt seg med ei lagoppstilling med Alnæs på gitarer, Andersen på den store fela og Carstensen på trekkspill og pedal steel.
For tre av våre aller beste menn uansett idrett, så har dette vært et overskuddsprosjekt i 25 år. Målet har vel kanskje vært å komme i mål med alle de fire årstidene en eller annen gang – når det passa seg slik. Og et par februardager i år så passa det heldigvis for alle tre. Om det er produsent Erik Hillestad som skal ha æra for å bringe skuta i havn vet jeg ikke, men han skal uansett ha all mulig kred for å ha satt det hele i gang og aldri gitt seg.
Og du verden som det har vært verdt det med all denne ventetida! Med et repertoar bestående blant annet av “Kom mai, du skjønne milde”, “April Love”, “Vårsøg”, “Släpp fångarna loss, det är vår”, “Here Comes the Sun”, Griegs “Våren”, standardlåtene “Spring Can Really Hang You Up the Most” og “You Must Believe in Spring” samt den eneste originallåta, Alnæs´”Soldama”, tar de tre oss med til musikalske steder vi aldri har vært før.
Det er nesten sjølsagt ofte virtuost, men aldri overdrevent – de tre trenger ikke bevise noe som helst, og nesten hele tida morsomt – uten at det er påtatt, det faller bare herrene helt naturlig.
Konserten med stor K – det blir kanskje med bare den ene – var av det minneverdige slaget. Det er også studioversjonen av det samme materialet og sjøl om vi ikke får med oss de verbale krumspringa Konserten bød på, så er dette av det evige slaget som kan plukkes frem når som helst sammen med “Sommerbrisen”, “Julegløggen” og “Høstsløv”. Vi snakker fire gullklumper her. Vivaldi har endelig fått skikkelig konkurranse.
«Vårslapp»
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene