Noe unikt å melde

Trioen 1982 har noe minst like personlig som bandnavnet å formidle.

1982 i fri utfoldelse.

Trommeslager Øyvind Skarbø er en sunnmøring bosatt i Bergen med mer tiltakslyst og gjennomføringskraft enn de fleste. For ti år siden drev han en konsertserie for fritt improvisert musikk i Bergen som gikk under navnet Øyvind Jazzforum. I forlengelsen av en time eller to med den unike fele- og hardingfelespilleren Nils Økland, spurte Skarbø om han kunne tenke seg å gjøre en konsert sammen. Svaret var ja, men Økland ønska også ha med Sigbjørn Apeland, en trøorgel-spiller som han hadde jobba med i 20 år. Skarbø hadde ingenting mot det og det var starten på 1982s unike reise som altså fortsatt er i gang.

"Chromola" er 1982s femte CD siden 2009. To har vært som rein trio, mens to har vært med gjester: først BJ Cole og seinere med komponist Stian Omenås og en blåsekvintett.

Nå er de tilbake der det starta – som trio. I løpet av to maidager i fjor, skapte 1982- det var da Skarbø blei født – nok en gang unik musikk, Denne gangen var Sandvikens kirke i Bergen "studio" og dermed benytta Apeland anledninga til å spille kirkeorgel – på alle spora unntatt ett.

Musikken er hele tida spontant unnfanga, men likevel er det ganske så langt unna det tradisjonelle frijazzuttrykket som vel tenkelig. Musikken er nemlig ofte både melodisk og rytmisk ganske straight, men samtidig løs og søkende. Det er tydelig at de tre har jobba masse sammen siden 2007 – de har til sammen en helt egen signatur, både på grunn av det helt spesielle instrumenteringa, men også fordi alle tre besitter helt unike stemmer.

1982 har vært, er og kommer til å bli værende noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

1982

Chromola

HUBRO/Musikkoperatørene

Mange spor av liv

Musikk handler om møter. Det er samarbeidet mellom det franske kollektivet Eclectik Percussions Orchestra og den amerikanske saksofonisten Oliver Lake et strålende eksempel på.

Eclectik Percussions Orchestra og Oliver Lake tar i mot fortjent applaus.

Foto: Arnaud Martin

Et av de store privilegiene ved å skive om musikk et at det fra tid til annen dukker opp saker og ting man ikke ante noe om. Her om dagen sørga postverket i Frankrike og Norge for at en CD med det åtte manns sterke kollektivet Eclectik Percussions Orchestra – EPO – si debutskive fant veien til først postkassa, så stereoanlegget mitt. Jeg hadde aldri hørt om verken EPO eller bandets leder, perkusjonisten Guy Constant. Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at de hadde noe helt spesielt å by på, men det ante meg for så vidt bare ved å se på CD-omslaget.

Der stod det nemlig at Oliver Lake var en spesiell gjest i forbindelse med denne produksjonen og innspillinga, som er gjort live i Metz i Frankrike i juni i fjor. Lake (74) er en viktig og særegen alt- og sopransaksofonist som verden først blei oppmerksom på som en av grunnleggerne av World Saxophone Quartet. Lake er også lyriker og vi treffer han også her som resitatør av egne tekster.

EPO er et spesielt band bestående av fem perkusjonister, to treblåsere og en trombonist. I tillegg synger mange – også arrangøren Nicolas Arnoult. Den livsbejaende musikken er skrevet av enten Constant, Lake eller perkusjonisten Bakary Doumbia – i tillegg blir det hele krydra med fire improvisasjoner der Lake "møter" en av musikantene i EPO.

Spor av liv er altså tittelen på prosjektet og slik låter det også. Her møter et moderne jazzuttrykk en så varm rytmisk eksplosjon at alle mulige grenser raskt viskes ut. EPO låter sjølsagt, med si helt spesielle instrumentering, helt unikt og Lake har på ingen måte mista noe av sin egenart og stortrives tydeligvis med sine nye venner. "Traces de Vies/Traces of Life" har på alle vis vært en veldig hyggelig og varm musikalsk overraskelse.

PS Skule Oslo World Music Festival for eksempel ha behov for et tips, er det herved overbragt – vederlagsfritt.

PS 2 Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

EclectikPercussions Orchestra Invite Oliver Lake

Traces de Vies/Traces of Life

Passin´ Thru Records/[email protected]

La kvelden komme

Pianisten Andreas Utnem tar oss med til vidunderlig vakre og inderlige kveldsstemninger.

Andreas Utnem tar oss dit roen finnes.

Pianisten og komponisten Andreas Utnem (43) har liksom alltid vært der – i en eller annen nærhet av spennende musikalske uttrykk. Med sitt solobudskap "Night Hymns", innspilt i Tøyenkirka i Oslo der han også har sitt daglige virke som pianist, bekrefter han på et intenst, men stille og ettertenksomt vis hvilken formidler og historieforteller han er.

Utnem tar for seg 17 melodier som han enten har skrevet sjøl eller har henta fra salmeskatter i blant annet Norge, Sverige og Tyskland samt tatt tak i folkemelodier og komposisjoner av Bach, Grieg og Händel. Alt har han behandla på et intenst, nesten intimt vis og hele tida satt sitt eget, umiskjennelige bumerke på det hele.

Hva han enn møter oss med, så gjør Utnem det med respekt, følsomhet, luft, rom og ikke minst ettertenksomhet. Utnem er av typen musikant som er utstyrt med eller har tilegna seg masse teknikk, men som absolutt ikke har behov for å flagre med den i tide og utide. Han vil gi oss noe som er ekte og uforfalska og han gjør det uten opphold. Han er med andre ord en musikant som verken har noe ønske om eller behov for å imponere, men som gjør det likevel – kanskje akkurat derfor.

"Night Hymns" blei utgitt den dagen USA fikk ny president. Det var sjølsagt helt tilfeldig, men større kontrast til alt det umusikalske som har kommet derfra siden den dagen, finnes knapt. Andreas Utnem har gitt herlig, tidløst og evig påfyll. Vi trenger det mer enn noen gang nå.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Andreas Utnem

Night Hymns

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Herlig og svett

Til tross for at han er en godt voksen herre, er Allan Harris ei ny stjerne på den internasjonale vokalhimmelen. Han hører så avgjort hjemme høyt der oppe.

Du verden som det swinger og groover av Allan Harris.

60 år unge Allan Harris er oppvokst i Brooklyn og bosatt i Harlem – han har New York under huden så det holder. Har han vært profesjonell sanger og gitarist "hele livet", men det er likevel bare de seineste 20 åra han har begynt å få et navn internasjonalt. Nå har han elleve album bak seg, men for min del er "Nobody´s Gonna Love You Better" det aller første møtet. Det var på høy tid for å si det forsiktig.

Harris er født og oppvokst med musikk og her både hyller han sine røtter og skuer samtidig framover. Med sin varme baryton/tenor forteller han oss at han har ei tilnærming til musikk som ikke har så voldsomt mange grenser. Her får vi alt fra hardtsvingende straight jazz, via rhythm and blues, vakre ballader, heftig rock, følsom blues samt en dose brasilianske toneganger. Alt dette fikser Harris på et overbevisende vis – han går rett inn i tetsjiktet blant mannlige amerikanske vokalister med jazz som sitt naturlige fundament.

Sammen med den Grammy-vinnende produsenten Brian Bacchus og sin faste følgesvenn på tangenter, Pascal Le Boeuf, tar Harris for seg elleve låter der fire er Harris-originaler. Ellers serveres blant annet Steely Dan-klassikeren "Any Major Dude Will Tell You", megahiten til Spiral Staircase, "More Today than Yesterday", standardlåtene "I Remember You" og "Moody´s Mood for Love", "Doralice", som Stan Getz og João Gilberto gjorde verdensberømt, – framført på portugisisk og Jimi Hendrix´"Up from the Skies". Ballet blir avslutta med Harris´ egen nydelige ballade "Secret Moments".

Med seg har Harris et empatisk lag med Le Boeuf i spissen for gitaristen Freddie Bryant, bassisten Russell Hall og trommeslageren Shirazette Tinnin og at dette er musikanter som har spilt mye og trives sammen, tar det ikke mange takter å begripe.

Allan Harris sier om seg sjøl at han er en historieforteller, en trubadur og først og fremst en musikant. Det er ikke vanskelig å si seg enig i noe av dette.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

PS 2 4.mai spiller/synger Allan Harris på Cosmopolite i Oslo. Der er det bare å benke seg hvis man har muligheten.

Allan Harris

Nobody´s Gonna Love You Better

Love Productions Records/Naxos Norway

Det vil vise seg

Emma Hegermann heter bandet og sjøl om ikke musikken er like original som bandnavnet, så har visesjangeren fått seg ei ny og annerledes stemme.

Emma Hegermann med Cecilie Heramb som frontfigur har mye å fare med.

Det er som kjent opptil flere veier til Rom og det er også noen forunderlige stier fram til et bandnavn. Når det gjelder Emma Hegermann så var det ei 10 år gammel jente som emigrerte fra Tyskland til USA i 1857. Nå det nå bor en hund som heter Emma i Hegermannsgate, så sier det seg jo sjøl at bandet som vokalisten, gitaristen, tangentisten og felespilleren Cecilie Heramb har gitt liv, må hete Emma Hegermann – eller????

De som har fulgt godt med i norsk vise- og bluegrassverden har møtt Heramb som felespiller med både Onkel Tuka og Ila Auto. Nå har hun tatt flere skritt videre og vi møter henne som en mer enn lovende låtskriver, på norsk må vite, og dermed er heldigvis en mangeårig drøm gått i oppfyllelse: Cecilie Heramb har fått sitt eget band til å være fødselshjelper for sine egne låter.

Heramb sier sjøl at artister som J.J.Cale, Stein Torleif Bjella og Aimee Mann har vært solide inspirasjonskilder og Emma Hegermann, som også består av Øystein H. Bang på trommer, Kjetil Schjander Luhr på gitarerer og tangenter og Hans Wagner på bass, har skapt sitt eget viserockunivers ikke så langt unna disse retningsgivrne.

Cecilie Heramb er en flott låtskriver og en historieforteller som tar oss med på vakre utflukter. Med sin varme, særegne stemme, drar hun oss inn i sin verden og "Emma Hegermann" er en solid bekreftelse på at den moderne visesjangeren har fått en ny tilvekst det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Emma Hegermann

Emma Hegermann

Meteoritt/Musikkoperatørene

Evighetens perspektiv

Martin Myhre Olsen framstår i stadig større grad som en av jazzens aller mest spennende komponister og arrangører – også langt utenfor våre egne grenser.

Tett samarbeid mellom Wako og Oslo Strings.

Fra Leirsund ved Lillestrøm kommer saksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen. Man skulle vel ikke tro at Leirsund var det naturligste stedet på kloden for å fostre et stort jazztralent, men slik er det altså: 26 år unge Myhre Olsen har allerede etablert seg høyt der oppe i alle de fire nevnte disiplinene.Vi har møtt hans i en rekke settinger som blant annet Megalodon Collective, som har stukket av med høythengende priser og Spellemann-nominasjon og Trondheim Jazzorkester der han var med i "støttegruppa" til Chick Corea da mesteren fylte 75 år med bejublede konserter på sjølvaste Blue Note i fjor høst.

I tillegg har Myhre Olsen, som allerede har gjort seg ferdig med jazzlinja i Trondheim, sitt eget MMO-Ensemble, han er leder for Midtnorsk Ungdomsstorband der han skriver all musikken og han er en viktig del av kvartetten Wako som vi møtte på debutskiva "The Good Story" høsten 2015. Nå er Wako klar med oppfølgeren, "Modes for All Eternity", der de har inngått et fruktbart samarbeid med strykertrioen Oslo Strings. All musikk er komponert og arrangert av, ja akkurat: Martin Myhre Olsen.

Medmusikantene i Wako er fortsatt Simon Olderskog Albrtsen på trommer, Kjetil Andrë Mulelid på piano og færøyiske Bárður Reinert Poulsen på bass – alle med fortid fra den berømte jazzlinja i Trondheim. Har jeg skjønt det riktig så har også bratsjisten Isa Caroline Holmesland, cellisten Kaja Fjellberg Pettersen og fiolinisten Kaja Constance Rogers i Oslo Strings også sin formelle bakgrunn fra NTNU i Trondheim.

Myhre Olsen har på et usedvanlig personlig vis makta å skape musikk og forutsetninger for at alle sju skal kunne møtes på like fot i et landskap som henter hemningsløst fra både et klassisk og et improvisatorisk utgangspunkt. Dette har han altså makta å forene og alle har tydeligvis skjent hvor han vil. Trompeteren Erik Kimestad Pedersen gjør også en framifrå gjesteinnsats på ett spor. Når det referes til inspirasjonskilder som Messiaen, Stravinsky, Christian Wallumrød Ensemble og Alpaca Ensemble, så skjønner man hvor åpne rammer Myhre Olsen har gitt musikken og musikerne.

Vi hare skjønt det ei stund, men de stadig bekreftelsene gjør at det blir mer og mer åpenbart: Martin Myhre Olsen har allerede tatt steget opp i elitedivisjonen og det får å bli.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wako & Oslo Strings

Modes for All Eternity

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Nydelig strengeleik

Ralph Towner har vært jazzverdenens ledende klassiske gitarist helt siden 70-tallet. Han er det fortsatt

Ralph Towner – for en musikant.

I løpet av 70-tallet møtte vi ei helt nye stemme på gitar – akustisk klassisk gitar og 12-strenger. Navnet var Ralph Towner og amerikaneren dukka opp i en rekke spennende og originale konstellasjoner: som gjest med noe av det mest elektriske som fantes, Weather Report, sammen med Jan Garbarek på "Solstice" og "Dis" og ikke minst med det unike bandet Oregon. Hans klassiske bakgrunn var åpenbar, men han tok den med seg inn i en improvisatorisk sfære som til sammen blei noe helt for seg sjøl.

Til tross for at Towner (77) har vært her hele tida, i tillegg til at han har bodd i Roma de siste 20 åra, så har vi dessverre sett han alt for lite her oppe ved Nordpolen i det siste. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Towner fortsatt er i godt, gammelt slag – og vel så det!

Som så mange andre som vokste opp på 60-tallet, blei også Towner sterkt inspirert av Bill Evans og hans trio med Scott LaFaro og Paul Motian. Tittellåta her er henta fra Evans-albumet med samme navn og Towner sier sjøl at den har hatt stor betydning for hans musikalske liv. Først spilte også Towner den på piano, men etterhvert gikk han over til klassisk gitar som han også benytter her.

Nå har han altså ønska å skue litt tilbake, men samtidig se framover med elleve egne låter. Mutters aleine, dette er forøvrig hans sjette soloalbum siden 1973, tar han oss med på ei reise med solide klassiske impulser, samtidig som de åpne løsningene hele tida finnes. Dette uttrykket og dette soundet er det kun Ralph Towner som kan levere og han gjør det like vakkert og like sterkt som vi opplevde fra starten av 70-tallet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ralph Towner

My Foolish Heart

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

På sitt beste

Saksofonisten, bukkehornisten, komponisten og bandlederen Karl Seglem nærmer seg veteranstatus. Heldigvis har han aldri vært bedre enn nå.

Karl Seglem, sammen med Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Jonas Howden Sjøvaag, nærmer seg høyden av si karriere.

Årdalstangens store sønn, Karl Seglem, har rukket å gi ut 37 plater! I løpet av den lange og innholdsrike karriera, har Seglem vist oss at han er en usedvanlig allsidig og uttrykksfull musikant som henter like mye fra norsk tradisjonsmusikk som fra en tradisjonell improvisasjonsverden. Det har alltid vært et stort spenn i Seglems uttrykk og en av de aller mest innholdsrike og utfordrende "verdenene" vi har møtt han i, er samarbeidet med Eple Trio.

I åtte år og med fire skiver på samvittigheten, har Seglem sammen med bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Howden Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo, skapt en stadig vakrere og mer original verden. "Nordic Balm" har uansett blitt et høydepunkt blant mange. Her framstår Acoustic Quartet som akkurat det – et herlig kollektiv der alle får og tar sin rettmessige plass. Alle bidrar som komponister og musikken er uten unntak vakker, innholdsrik og meningsfull.

Karl Seglem føler seg hjemme både sammen med Terje Isungset og Håkon Høgemo, men noe forteller meg at med og i denne kvartetten har han funnet ei helt spesiell havn. Det er i alle fall ei havn det er fantastisk godt å oppholde seg i.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karl Seglem

Nordic Balm

Ozellla Music/Musikkoperatørene

Heftige refleksjoner

Kjetil Møster, Hans Magnus Ryan eller Snah, Ståle Storløkken og Thomas Strønen – nærmere supergruppe er det vanskelig å komme i moderne norsk musikk.

Reflections in Cosmo – et band det ryker av.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Tangentmann Ståle Storløkken og trommeslager Thomas Strønen har jobba sammen i duoen Humcrush i rundt 15 år. Etter hvert fikk de ideen om å utvide horisonten en hel del. Da falt det seg naturlig å spørre kraftsaksofonist Kjetil Møster og Motorpsycho-gitarist Hans Marius Ryan – kanskje minst like kjent som Snah – og Reflections in Cosmo var en realitet.

La det være klart med en gang: her blir det ikke spart på noe som helst. Her er det så store mengder kreativitet, energi og musikalitet som er samla at det nesten renner over.

Tre av de sju låtene, som er spilt inn i Øra Studio i Trondheim i 2014, er skrevet av Strønen. Resten er unnfanga kollektivt. Musikken reflekterer hele veien de fires forskjellige musikalske utgangspunkt. Det vil si at de henter uhemma fra 60-tallets frijazz, fra støyuttrykk, fra rock av den kompromissløse typen og sikkert fra andre kilder også.

De som får tankene til å gå tilbake til bandet Last Exit og musikken som kom ut av kollektivet med Peter Brötzmann og Bill Laswell i spissen, er så avgjort inne på noe. Likevel er det sjølsagt slik at Reflections in Cosmo er noe helt eget i sitt rockjazz-landskap. Vi har jo med fire av våre mest oppegående og egenrådige musikanter å gjøre og, sjøl om de lar seg inspirere, så går de definitivt opp sine egne stier.

De som vil oppleve rockeren Snah som et mulig fremmedelement blant disse høyprofilerte improvisatørene, kan ta det helt med ro. Han passer strålende inn med sitt beintøffe riffspråk og herrene Møster – på både baryton-, sopran- og tenorsaksofon -, Storløkken og Strønen, er så grenseløse i sin musikkanskuelse at de møter Snah og hans univers på et spennende vis.

Reflections in Cosmo, med sitt unike språk, egner seg like godt for et rockepublikum som for et jazzpublikum. Musikken egner seg enkelt og greit for et publikum med åpne og store ører!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Reflections in Cosmo

Reflections in Cosmo

RareNoiseRecords/MusikkLosen

På plass

Den svenske pianisten og komponisten Jan Lundgren har tydeligvis kontroll på det meste i jazzhistoria. Her følger nok et bevis på det.

Morten Lund, Jan Lundgren, Dan Berglund og Jukka Perko – minner kraftig om et kremlag.

51 år unge Jan Lundgren har vært i spissen av svensk jazz i en årrekke allerede. Han blei raskt oppdaga av storheter som Arne Domnérus, Bernt Rosengren og Putte Wickman, han har vunnet Gyllene Skivan , blitt kåra til årets jazzmusiker, arrangerer festival i Ystad og laget flere hyllestskiver til mange av de store amerikanske låtskriverne.

Gjennom alt dette, og mere til, har Lundgren vist oss han besitter noe bortimot en totaloversikt over den moderne, akustiske jazztradisjonen. Samtidig har han også fortalt oss at han har et nært forhold til spesielt svensk, men også nordisk tradisjonsmusikk.

For fire år siden, på en festival i Milano, fikk Lundgren anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av en svenske, Dan Berglund på bass, en danske, Morten Lund på trommer, og en finne, Jukka Perko på alt- og sopransaksofon. Da melder jo spørsmålet seg med en gang: hva galt har Harald og Sonjas menn og kvinner gjort som ikke har blitt invitert med i dette nordiske rådet? Spøk tilside – Lundgren har funnet fram til et stjernelag og et par år etter møtet i Italia, gikk turen videre til et studio i Berlin.

Nå får endelig alle vi andre også delta på festen. De ti Lundgren-låtene, pluss Per Ödbergs "Tväredet", er ei reise i et melodisk og rytmisk spennende landskap der alle fire tydeligvis stortrives – både med musikken og med hverandre. Alle får plass til å bidra som solister – dette er på ingen måte Lundgren pluss komp, men en likestilt enhet som evner å løfte fram Jan Lundgrens musikk på et ypperlig vis. Enkelt og greit vakkert og djupt personlig.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Jan Lundgren

Potsdamer Platz

ACT/Musikkoperatørene