Swinger det nye året inn

Den norske swingstring-trioen Jazzbanditt og den nederlandske vokalisten Eva Scholten er en meget god match. 2017 kan bare komme for swingende!

Jazzbanditt og Eva Scholten sprer både lys og varme.

Bak det noe mystiske navnet Jazzbanditt finner vi gitaristene Knut Bendik Manger Breistein og Stian Vågen Nilsen og bassisten Egil Stemkens. I forbindelse med trioens debutskive, spilt inn i Oslo i mai i fjor, henta de inn meget stilsikker og sjarmerende vokalhjelp fra Nederland, Eva Scholten.

Jeg kjenner ikke forhistoria til Jazzbanditt, men dette er relativt unge herrer som jeg tildels har truffet på i stringswingsammnenheng tidligere pluss at jeg har fått med meg at Stemkens også er den nye bassisten i Hellbillies. Det betyr nesten sjølsagt at de er ganske så åpne når det gjelder sjangertilnærming. Når det er sagt så er det innlysende at guden Django Reinhardt spiller ei hovedrolle på inspirasjonssida, noe som spesielt gjenspeiler seg i den delen av repertoaret som stammer fra standardverdenen som for eksempel "When We´re Alone", "Jean de Fleur", Reinhardts egen "Troublant Bolero" og "Nice Work If You Can Get It". I tillegg er også beboerne i Jazzbanditt så avgjort i stand til å skrive egne og interessante låter som de også skriver tekstene til. Der beveger de seg i ei mer moderne retning, men fortsatt med klare spor tilbake til stringswing-tradisjonen. Spennende med de egne grepene er det så absolutt uansett.

Eva Scholten er en usedvanlig dyktig, ung vokalist som åpenbart har hele jazztradisjonen inne inkludert scattradisjonen. Hun passer perfekt sammen med denne homogene og stilsikre trioen der både de solistiske og ensemblemessige kvalitetene er langt framskredne. Stort bedre måte å swinge ut det gamle og swinge inn det nye på er vanskelig å finne. Godt nyttår for swingende!!!!

Jazzbanditt & Eva Scholten

Oxymorons & Contranymphs

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Den alle vil ha

Geir Sundstøl spiller på flere norske plateutgivelser enn noen andre. Årsaken er at han er så fordømt bra på alt han gjør. Her gir han oss nok et personlig visittkort som bevis på det.

Geir Sundstøl – for en musikant!

Det er sikkert bortimot umulig å holde orden på det, men trolig har Geir Sundstøl spilt på rundt 300 plateinnspillinger i løpet av sin omfattende karriere. Såvidt jeg vet er det ingen andre som er i nærheten av et slikt antall. Flere år har han også toppa Gramo-statistikken over den mest spilte utøveren på norsk radio. Det er ikke til å forundres over at den 47 år unge haldenseren med sitt arsenal av allehånde strengeinstrumenter er så ettertrakta som han er: han er nemlig så forbanna bra uansett hva han enn gjør og hans musikalske allsidighet gjør at han er det sjølsagte førstevalget over alt.

Sundstøl har faktisk vært så travel og så opptatt med å bidra til andres musikk at "Furulund" i fjor var hans debut under eget navn. Med assistanse av Michael Blair, Erland Dahlen og David Wallumrød var det nesten forutbestemt at det var dritbra og høyst personlig musikk i sjangeren Geir Sundstøl. Takk og pris tok det ikke 46 år før Sundstøl fant tid til å gi oss flere prov på hvem og hvor han er.

På "Langen Ro" spiller Sundstøl følgende "horn": pedal steel, seksstrengers bass, munnspill, femstjerners banjo, cümbüs, National Duolian, Shankar-gitar, Moog MiniTaur, log drum, maraccas, pumpeorgel, gitarbanjo, xylophone, basstromme, cymbal, pianochordia, harpe, marxophone og tubular bells. Phew!!!! De som sitter med en liten anelse om at dette har ført til et høyst originalt lydlandskap, har faktisk helt rett. Sammen med A-laget Erland Dahlen, Nikolai Hængsle Eilertsen, Martin Langlie, Erik Sollid, David Wallumrød og Martin Windstad tar Sundstøl oss med på ei musikalsk stemningsreise av den unike sorten. Låtene har han stort sett skrevet sjøl – i tillegg byr han også på den norske folketonen "Gråtarslaget" og Giorgio Moroders "Tony´s Theme" fra filmen "Scarface".

Musikken er så vakker, personlig og så stemningsfull, i alle mulige slags grenseland, som vel tenkelig og bedre måte å ta oss ut av det på mange måter tunge 2016 og inn i det forhåpentligvis mye bedre 2017, finnes knapt. Geir Sundstøl er en mesterspellemann – sånn er det med den saken.

Geir Sundstøl

Langen Ro

HUBRO/Musikkoperatørene

Den tøffeste trioen?

Trioen The Bad Plus er noe av det tøffeste som har kommet ut av Junaiten på lang, lang tid.

Reid Anderson, Dave King og Ethan Iverson – The Bad Plus – like tøff som toget.

Siden kameratene fra Midtvesten, bassisten Reid Anderson, pianisten Ethan Iverson og trommeslageren Dave King, slo sine putler sammen i 2000 og blei til The Bad Plus, har de gitt oss 14 fonogram som har fortalt oss at de tre har vært ustoppelig på vei. De har bestått av mye originalmateriale, seinest en tolkning av Stravinskys "The Rite of Spring", et samarbeid med Joshua Redman og flere originale gjensyn med kjente pop- og rockelåter.

Med "It´s Hard" har den meget homogene og samspilte trioen, som aldri slutter å utfordre verken hverandre eller oss, nok en gang skua bakover i musikklitteraturen for samtidig å stake ut en ny kurs. De starter festen med å markere 40-års jubileet til punken med en heftig versjon av Yeah Yeah Yeahs "Maps". Skal det låte slik spurte min kjære under første gjennomhøring av låta. Jeg må innrømme at jeg svarte vet ikke og gikk for å sjekke om CD-spilleren oppførte seg normalt. Det gjorde den og etter flere runder så skjønte jeg hvor The Bad Plus ønska å ta oss, låta og seg sjøl.

De tre herrene har tydeligvis enn voldsom oversikt over hva som har foregått i musikkverdenen – uansett sjanger – de seineste tiåra og tolkningene av Peter Gabriels "Games Without Frontiers", Cyndi Laupers "Time After Time", Johnny Cash´ "I Walk the Line", Prince´ "The Beautiful Ones", Neil Finn/Crowded House´ "Don´t Dream it´s Over", TV on the Radios "Staring at the Sun", Scott English/Barry Manilows "Mandy", Kraftwerks "The Robots" og Ornette Colemans "Broken Shadows", forteller oss alt om det.

Alt er behandla med den største respekt – fra det mest pønka til det vakreste, mest empatiske. Vi har med tre fullstendig likeverdige musikanter å gjøre som er lyttere av den langt framskredne sorten. The Bad Plus har vært i tetsjiktet egentlig helt siden de var i gang på begynnelsen av årtusenet. Her forteller de oss at de er bedre enn noensinne.

The Bad Plus

It´s Hard

OKeh Records/Sony Music

Herlig fra vest

Bergen Mandolinband, som ikke kommer fra Bergen, gir oss herlig påfyll i sitt jubileumsår.

Bergen Mandolinband – strenge herrer på sitt vis.

Det skulle altså ta 15 år før Bergen Mandolinband og mine grenser skulle krysse hverandre. Sjøl om det musikalske tonespråket og uttrykket ligger noe bortenfor det jeg vanligvis omgir meg med, så skjønner jeg raskt at jeg har gått glipp av mye hygge og unik musikk.

Bergen Mandolinband består av en vennegjeng fra Haugalandet som var samla i Bergen på begynnelsen av årtusenet. Rundt ymse kjøkkenbord møttes de for å lære seg den edle kunst: å tilegne seg en mandolins hemmeligheter. Etter hvert fant de vel ut at ikke alle egna seg for mandolinspilling eller vise versa, men det finnes jo andre instrumenter i samme strengefamilie og i dag er Bergen Madolinband en kvintett med masse strengeinstrumenter som klinger utmerket sammen.

"Siste skrik" er bandets fjerde CD og alle tekster er nok en gang skrevet av vokalist Gaute M. Sortland. Han er flink både som tekstforfatter og som vokalist/formidler – han er enkelt og greit en historieforteller som det er spennende å følge.

Musikalsk hører Bergen Mandolinband hjemme et sted der både country, bluegrass, visetradisjon, folk, blues og cajun møtes – en hel del annet har sikkert funnet sin plass i denne gumboen også .

Bergen Mandolinband og tekstene til Sortland har mye humor og skråblikk i seg og Sortland synger med ei særegen stemme – og det tok meg altså 15 år, ikke 10 som han synger, før vi møttes. Nå gleder jeg meg allerede til neste møte.

Bergen Mandolinband

Siste skrik

Grappa/Musikkoperatørene

Råbra audiens!

Etter hvert har mange land og strand rundt fått med seg Knut Anders Sørum og hans kvaliteter. Jeg tror aldri han har vært bedre og mer ekte enn på "Audiens 1:1"

Hatten av for Knut Anders Sørum.

Knut Anders Sørum kom nesten fra ingenting og vant norske Grand Prix i 2004. Mange skjønte vel at det var et helt spesielt talent som hadde inntatt manesjen, men likevel "forsvant" han i stor grad fra det store rampelyset i mange år. I 2010 ga han oss sine personlige Prøysen-tolkninger og i 2012 kom "Ting flyt" der Sørum sang soul på totensk og mange av oss kjente på at dette var der han hørte hjemme. Det var nemlig så ekte, personlig og inderlig at det var umulig å stille seg likegyldig til det han serverte – både på skiva og ikke minst live.

Sørum fikk seg raskt et nytt og dedikert publikum og denne høsten har det tatt skikkelig av med hans deltakelse og ikke minst seier i NRKs Stjernekamp. Der fortalte han nye "millioner" av seere at han var en usedvanlig allsidig, musikalsk, uttrykksfull og jordnær artist – han blei folkets mann rett og slett.

Mens Stjernekamp gikk av stabelen blei oppfølgeren til "Ting flyt" gjort ferdig. Ringrevene Kjetil Bjerkestrand og Erik Hillestad har hatt ansvaret for produksjonen, Bjerkestrand har også stått for arrangementene, programmering og spiller allehånde tangentinstrumenter og synther. Når så Kjell Harald Litangen stiller opp med sine gitarer og ikke minst supertrommis Torstein Lofthus og D´Sound-bassist Jonny Sjo er mer enn hjertelig tilstede, så låter det hele så tett, tøft, innovativt og organisk at soul på norsk aldri har vært hippere.

Sørum, som nok en gang synger som en Gud på totensk må vite, har igjen skrevet nesten all tekst og musikk. Han skriver om ting som er viktige for han – og for mange av oss – og han er personlig uten å bli privat. Sofie Tollefsbøl synger også en tøff duett med Sørum på ei låt.

Knut Anders Sørum tør å møte seg sjøl og dermed oss på et vis som bekrefter at han er en artist i det aller ypperste tetsjiktet her hjemme. Du verden så mye og så personlig han har å fare med.

Knut Anders Sørum

Audiens 1:1

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Noe helt spesielt

Den amerikanske bassisten, komponisten og bandlederen Mark Dresser er ikke og kommer ikke til å bli blant de mest kjente. Det går så avgjort ikke på kvaliteten på det han leverer.

Mark Dresser har noe helt spesielt på hjertet.

64 år gamle Mark Dresser har laga rundt 15 skiver under eget navn. Han har spilt med "alle" innen den moderne, tenderende mot avantgardetradisjonen, i amerikansk jazz som Ray Anderson, Tim Berne, Anthony Braxton og John Zorn. Det betyr at han nyter stor anerkjennelse spesielt i musikerkretser. Samtidig er det ensbetydende med at han aldri vil få noe stort publikum. Det tror jeg Mark Dresser lever helt fint med.

Her gir han oss nok et eksempel på hvilken kompromissløs og unik musikalsk sjel han er. Han har håndplukka denne septetten bestående av trommeslageren og perkusjonisten Jim Black, fiolinisten David Morales Boroff, trombonisten Michael Dessen, klarinettisten og bassklarinettisten Marty Ehrlich, sopran- og altfløytisten Nicole Mitchell og pianisten Joshua White – noen kjente og andre helt nye navn for meg – og skrevet musikk med disse musikantene klart for seg.

Dresser har tydeligvis hele jazztradisjonen inne, men samtidig er det tydelig at han er opptatt av både klassisk musikk og samtidsmusikk. Han skriver rytmisk intrikate, men samtidig svært melodiske låter – det låter faktisk helt annerledes enn noe annet som har vederfaret mitt sinn. Når han så har solister som Jim Black, Marty Ehrlich og Nicole Mitchell, samt et helt spesielt ensemblesound å by på, så blir "Sedimental You" noe som setter spor.

Mark Dresser har vært, er og kommer til å forbli en helt egen kategori.

Mark Dresser Seven

Sedimental You

Clean Feed Records/MusikkLosen

Mer Storm

Gitaristen, komponisten og bandlederen Håkon Storm har vært på banen i flere tiår. Med disse to utgivelsene bare understreker han hvorfor han bør få mye mer oppmerksomhet.

Håkon Storm er en usedvanlig talentfull og allsidig musikant som for få kjenner til.

Håkon Storm, som også noen sikkert husker under navnet Håkon Storm-Mathisen tidligere i hans karriere, nærmer seg 50 med stormskritt. Etter å ha studert i København noen år, har han vært en del av Oslos jazz- og musikkliv siden begynnelsen av 90-tallet. Det har etterhvert blitt mange skiveutgivelser både sammen med den Nederland-baserte norske bassisten Thomas Winther Andersen og under eget navn. Alt han har bidratt med har vært av det spennende slaget og han har ustoppelig vist oss at han er i besittelse av ei unik stemme både som gitarist og komponist. Likevel har det store gjennombruddet både nasjonalt og internasjonalt latt vente på seg. Finnes det noen form for musikalsk og kommersiell rettferdighet, så bør det komme snarest mulig.

Storm har tidligere gitt ut soloplatene "Zinober" og "Fosfor" og "Kobolt" blir den avsluttende delen av denne musikalske fargesymfonien. Sammen med den nederlandske strykekvartetten Zapp4, som nå også samarbeider med Ane Brun, tar Storm, som her kun spiller akustisk gitar, oss med på ei nydelig, vakker og ettertenksom reise i et klanglandskap som henter inspirasjon fra både jazz og klassisk musikk. De fem strengeinstrumentene klinger vakkert sammen og Storm forteller oss hvilken åpen, interessant og spennende komponist han er.

Som sagt så er Storm en usedvanlig allsidig musikant. Han har de seineste åra også jobba en hel del i Japan og ofte med japanske musikanter. I 2012 møtte han trommeslageren Kazumi Ikenaga og elbassisten Osamu Koichi for noen klubbjobber i Tokyo. Alt stemte fra første tone, Storm reiste tilbake seinere på året med bagen full av nye låter spesialskrevet for akkurat denne trioen og etter to dager i studio var "Volta Trio" klar, men altså ikke blitt sluppet før nå.

Her finner vi trioen og komponist Storm i et grenseland som plukker hemningsløst fra rocketradisjonen på slutten av det forrige årtusenet og mikser det med avantgardejazz-impulser fra 60-tallet. Det har ført til tøff, åpen, ofte groovete og hele tida kompromissløs og personlig musikk som samtidig viser oss ei annen side av den uttrykksfulle strømgitaristen Håkon Storm.

Håkon Storm er intet mindre enn framifrå musikant som fortjener mye mer oppmerksomhet. Sånn er det med den saken!

Håkon Storm with Zapp4

Kobolt

NORCD/Musikkoperatørene

Håkon Storm

Volta Trio

NORCD/Musikkoperatørene

Fred på jord-musikk

Det er muligens naivt å tro det, men jeg gjør det likevel – i alle fall på en dag som denne: musikk kan skape fred på jord. I alle fall når det er Knut Hem som skaper den.

Knut Hem – for en musikant.

Hva har Øystein Sunde, Henning Kvitnes, Hellbillies, Jo Nesbø og Di Derre, Ola Kvernberg og Stian Carstensen til felles? For alt jeg vet kanskje en hel del, men det som er helt sikkert er Knut Hem. "Alle" ville gjerne ha med seg den 53 år unge multiinstrumentalisten fra Hønefoss – mannen som faktisk skaper vakker musikk uansett hvilket strengeinstrument eller trommer og sikkert mye annet også man ber han traktere.

Blir Hem hardt pressa så sier han vel kanskje at dobro er hans hovedinstrument. Det vil ikke overraske om weissenborn-gitaren kommer like etter. Det er en type gitar som ligger på låra når den spilles på og som blei skapt av amerikaneren Hermann Weissenborn på 1920-tallet. Det hevdes at det blei produsert kun 5000 eksemplarer og hvor mange som finnes igjen nå, vet sjølsagt ingen. En av dem finnes heldigvis i Knut Hems besittelse.

For et utrent øre låter Weissenborn til forveksling som en en slags slidegitar. Den har en varm, melankolsk nesten lengselsfull tone i seg – i alle fall når Hem er sjefen.

Her gir Knut Hem oss ni nye eksempler på sitt mesterskap. Han har skrevet alle sangene sjøl og spiller alt sjøl – litt perkusjon og piano i tillegg til Weissenborn. Det er en stemning, varme, inderlighet og musikalitet over det Knut Hem gir oss her som plasserer han i tetsjiktet uansett med hva slags mål man måtte bruke. Sjanger? Knut Hem.

"Weissenborn" spilles her i heimen på julaften og passer utmerket til å få freden til å senke seg. Det er jeg sikker på at den er de 364 andre dagene i året også. God jul!

Knut Hem

Weissenborn

[email protected]

For ei dame!

Stefani Joanne Angelina Germanotta, kanskje bedre kjent som Lady Gaga, er en artist i ultraklassen. Hennes selvbiografiske "Joanne" er nok en bekreftelse på det.

Lady Gaga virker ikke som hun har noen begrensninger.

Siden det smått begynte å røre seg rundt Lady Gaga, som nå har blitt 30 år, i 2003, så har hun på de 13 åra inntatt en posisjon som en av popmusikkens virkelige superstjerner. Det skal raskt innrømmes at jeg ikke har det store grepet på Lady Gagas liv eller karriere, men noe av det hun har delt med mange millioner tilhenger har også kommet min vei.

Det har ikke vært vanskelig å begripe at Lady Gaga har noe helt spesielt å fare med både som låtskriver og som artist. Hun innrømmer lett at hun har latt seg påvirke av storheter som David Bowie, Queen, Madonna og Michael Jackson. Når hun så henta ut mye godt fra alle disse og ga det hele store porsjoner av noe som er svært personlig, så var veien til popens ypperste tinder ganske kort. På veien dit skreiv hun låter for artister som Britney Spears, Fergie, Pussycat Dolls og New Kids On The Block.

Heldigvis har hun etter hvert tatt seg av de beste låtene sjøl og det gjør hun jo på et framifrå vis. Jeg må komme med nok en innrømmelse: det var ikke gjennom hennes egne skiver jeg virkelig fikk opp ørene for Lady Gaga. Det var derimot gjennom samarbeidet hun har etablert med legenden Tony Bennett – også han italiensk/amerikaner – med "Cheek to Cheek". Der fortalte Lady Gaga oss at hun var en artist med et solid grep om mye mer enn hip popmusikk – hun har et stålgrep også på ikke bare sitt eget materiale, men også The Great American Songbook. Hun er med andre ord allerede en bortimot komplett artist.

Siden hun debuterte med "The Fame" i 2008, så har det kommet fire nye album og før "Joanne" blei sluppet hadde hun solgt småpene 27 millioner skiver!!! Det blir garantert noen nye millioner etter "Joanne". Dette er nemlig popmusikk av det tøffe, catchy og svært personlige slaget. Flere av låtene er av typen som går rett i blodet og hodet og garantert blir der værende. Dette er kvalitet tvers gjennom og Lady Gaga er en type artist som har noe å melde og som kommer til å bli værende på topp i mange tiår framover. Ultrahipt – intet mindre!

Lady Gaga

Joanne

Streamline Records/Interscope Records/Universal Music

Heftige saker!

Scorch Trio, med radarparet Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nissen-Love, var noe av det tøffeste som kom ut av 00-tallet. Her får vi alt de gjorde – og litt til!

Raoul Björkenheim, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten – Scorch Trio. Det blir ikke mye tøffere enn det.

Knoll og Tott i moderne norsk jazz, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager Paal Nilssen-Love, traff den finske gitaristen Raoul Björkenheim på en festival i sistnevntes hjemland i 1998. De ikke bare møttes – de hørte også hverandre spille. Det førte til en enstemmig beslutning om at de måtte spille sammen – så raskt som mulig. Kort tid etter var Scorch Trio en realitet og gjennom store deler av 00-tallet satte de dagsorden for hvordan hip improvisert musikk med like store doser inspirasjon fra rock som fra jazz skulle låte. Skivene "Scorch Trio" fra 2002, "Luggumt" fra 2004 og "Brolt" fra 2007 – samt utstrakt turnering over store deler av Europa i alle fall, førte til stor popularitet og jeg er ikke overraska om Scorch Trio har vært inspirasjon og retningsgivende for band som Puma, Bushman´s Revenge og Elephant9. I 2009 sa Nilssen-Love takk for seg og bandet fortsatte som kvartett med to amerikanske forsterkninger, trommeslageren Frank Rosaly og saksofonisten Mars Williams. De seineste åra har det vært lite Scorch-aktivitet, men det har vært snakk om en liten gjenoppstandelse i forbindelse med denne praktutgava. Det er bare å krysse fingrene for at det skjer – dette er nemlig supertøft.

Hva har skjedd nå da? Jo da, nok en gang er det sjølsagt Rune Grammofon-sjefen Rune Kristoffersen som har tenkt ut en glup idé. I tillegg til å gi ut bandets tre CD-er, som tildels er umulig i få tak i lenger, så har han, eller noen andre, også funnet en radioinnspilling fra Finland fra 2000 – altså to år før debuten blei sluppet. Det betyr at alt er ute på vinyl – og kun vinyl – for første gang og det betyr at vi snakker tre timer med noe så voldsomt heftige saker.

Håker Flaten og Nilssen-Love kjenner vi her hjemme godt til. Dette er herrer som kan det meste og som gjør det med en energi, trøkk og et engasjement som er ikke nesten, nei det er ustoppelig. Her er det elementer fra Jimi Hendrix´ verden og referanser til Cream og ikke minst James Blood Ulmer finnes også. Når så det fusjoneres med en impro tilnærming og med en evne til å lytte og utfylle hverandres statement som er nesten unikt, så blir Scorch Trio stående som et usedvanlig viktig bilde på 00-tallet samtidig som det er musikk som holder mål både i dag og i tiåra som kommer.

Raoul Björkenheim er en gitarist uten begrensninger og det samme er så definitivt Håker Flaten og Nilssen-Love også. Du verden så tøft Scorch Trio låt – og låter!

Scorch Trio

XXX

Rune Grammofon/Musikkoperatørene