Håkon Mjåset Johansen, Sondre Meisfjord, Live Maria Roggen og Erlend Skomsvoll – det vil si det utmerkede kollektivet Come Shine – har laga en nydelig versjon av "White Christmas". Ikke bare det; de har også laga video til herligheten. Tor de Jazz har vært så heldig å bli tilbudt premierevisning av sangen og videoen og den deler vi så gjerne med så mange som mulig. Du verden så vakkert og personlig – som alltid med Come Shine.
PS Når teknikken står oss bi – om ikke så lenge……- så skal det også bli mulig både å se og høre godsakene. Den som venter på noe godt…….
Sliter fortsatt litt her, men alle mine Facebook-venner kan i alle fall se den der. Og er vi ikke venner der, så kan vi jo bli:-)
Håkon Mjåset Johansen, Sondre Meisfjord, Live Maria Roggen og Erlend Skomsvoll – det vil si Come Shine – har laga en…
Svenske Rolf Jardemark og amerikanske John Stowell er strålende gitarister hver for seg. Sammen skaper de sjelden strengehygge.
John Stowell og Rolf Jardemark skaper vakre stemninger.
Uavhengig av de store plateselskapene, har artister i Hellas, Italia, Østerrike, Sverige, Danmark og Island oppdaga bloggen Tor de Jazz. Det synes jeg sjølsagt er hyggelig og har ført til at postmannen har kommet med stadig påfyll fra relativt ukjent hold. Dagens skive er av dette slaget og møtet med denne gitarduoen har så avgjort vært av typen hyggelig – og vel så det.
Rolf Jardemark (56) og John Stowell (66) traff hverandre for første gang for fem år siden og de skjønte raskt at det fantes mye musikk der ute de måtte utforske sammen. De har spilt en hel del sammen siden den gang og her får vi være med på duoens debutskive. Sjøl om jeg aldri har hørt Jardemark tidligere, men kjenner Stowell fra et annet duosamarbeid, med bassisten David Friesen, så er det åpenbart to meget rutinerte og langt framskredne instrumentalister vi har med å gjøre.
På to av låtene – alt blei spilt inn i Jardemarks hjemby Göteborg enten i fjor høst eller i sommer – er bassisten Peter Janson med, ellers er det bare de to gitaristene. Både Jardemark og Stowell har vakre og umiskjennelige toner i instrumentene sine og de utstråler en musikalsk empati av det uvanlige slaget: her er det ingen som vil ha noe rampelys på bekostning av den andre, men her dreier det seg om å føre varme og meningsfulle samtaler.
Med et repertoar bestående av en rekke originallåter som de har skrevet enten hver for seg eller sammen, pluss mer eller mindre kjente låter som "Deep Purple", "You Stepped Out of a Dream", "A Foggy Day", "I Should Care" og Antonio Carlos Jobims "Inútil Paisagem", blir vi tatt med på ei tidløs og ekte reise der den gode melodien hele tida står i fokus.
Rolf Jardemark og John Stowell har enkelt og greit skapt en gitarduo som har alt i seg til å bli værende blant oss i svært lang tid – de har nemlig skapt nydelig og evig musikk.
Da har livsverket til Jens Christian Bugge Wesseltoft, Jazzland Recordings, blitt 20 år. Det markerer sjefen med en praktutgivelse med både nytt og gammelt materiale.
Jens Christian Bugge Wesseltoft – bedre kjent som Bugge – har skapt sin egen skole.
Jens Christian Bugge Wesseltoft (52) har allerede ei fantastisk musikalsk karriere å vise til. Det som er det ekstra flotte med denne usedvanlig hyggelige karen er at det virker som om den musikalske og kreative sulten fortsatt er like stor og møtet med hans nye New Conception of Jazz-band tidligere i høst, fortalte oss at han stadig er på ny vei – en vei som han nok en gang staker ut sjøl.
I forbindelse med 20 års jubileet har heldigvis Bugge – blant venner og vel så det – funnet ut at han vil se både bakover og fremover. De som har fulgt med på Bugges karriere disse 20 åra veit at det ikke er småtterier han har skapt og vært med på å unnfange.
Han har vært en foregangsmann både når det gjelder akustisk pianospill, møter der elektriske virkemidler på alle slags vis har vært involvert, treff med for de fleste av oss overraskende og ukjente musikanter fra en rekke verdenshjørner, historiske duosessions med Sidsel Endresen, spennende møte med fiolinisten Henning Kraggerud og døråpnende sammenkomster med jazz- og elektronikastorheter som Joshua Redman og Henrik Schwarz. Alt dette, i både historisk og tildels ny tapning, får vi være med på her på denne dobbelt cd-en som sjølsagt består av 20 kutt.
Vi får også en rekke nye eksempler her på hvor bra og var allsidig Bugge er anno 2016. Duomøtet med Mari Boine og jazzmøtet med New York-storhetene Gregory Hutchinson og Joe Sanders – ikke Saunders som det står i coveret – er blant høydepunktene for meg. Ballet blir avslutta med "Somwhere in Between", det aller første sporet fra den aller første skiva på Jazzland. Det viser hvor bra det var den gangen i 1996 og det nye viser viser hvor bra Bugge er nå 20 år seinere. Det er bare å gratulere med de 20 første – du verden som jeg gleder meg til de 20 neste!
"You Got It", "Only the Lonely", "I Drove All Night" og "Oh, Pretty Woman" er fire av de 26 låtene som forteller oss hvem Roy Orbison (1936-1988) var – og er. Det hevdes at de beste går først og hvis det er noe i det så er Roy Orbisons 52 år blant oss et godt eksempel. Han var så avgjort der oppe blant de aller største, sjøl om han aldri fikk den samme statusen som Elvis og Beatles for eksempel.
Hadde han fått være blant oss så hadde Orbison, født og oppvokst i Texas, runda 80 i år. Slik skulle det altså ikke bli, men du verden så mye han rakk på de åra han fikk. Her har etterkommerne hans samla kanskje de største høydepunkta fra gjennombruddet på 50-tallet med "Ooby Dooby" til bortimot det siste han gjorde med supergruppa The Traveling Wilburys.
For meg var Orbison en singer/songwriter i den absolutte toppklassen. Han var utstyrt med ei stemme som var så lett gjenkjennelig som vel tenkelig og han var også en undervurdert gitarist. Denne herlige oversikten over hva han ga oss i de cirka 30 åra han holdt på er en solid bekreftelse på at han holdt en skyhøy standard fra start til mål. Dessuten gir Orbiosn-biografen Jeff Slate oss en fin gjennomgang av Orbisons liv med opp-og så avgjort også nedturer.
De som kan tenke seg knapt 80 minutter med klassisk og tidløs kvalitetsmusikk av typen udødelig rock trenger ikke leite så mye lenger. Roy Orbisons skattkammer er svaret på alle slike drømmer.
Ingar Zach (45) viste seg fram for første gang på 90-tallet med det spennende store bandet Chateau Neuf Spelemannslag. Utgangspunktet for bandet var studenter fra universitetet i Oslo der Zach studerte for seinere å fortsette på jazzlinja i Trondheim. Seinere har vi møtt han sammen med blant andre Jon Balkes diverse band og de spennende og helt forskjellige kollektivene MURAL, Dans les Arbres og Huntsville. Overalt setter Zach Sitt bumerke på musikken, men aldri er det så tydelig som når vi møter han aleine.
De siste godt og vel ti åra har Zach bodd i Madrid. Det er der "Le stanze" også er spilt inn – delvis i ei kirke og delvis i hans hjemmestudio. Jovisst er han aleine, men ved hjelp av allehånde elektronikk høres Zach ofte ut som et helt orkester. Han benytter som alltid en rekke utradisjonelle perkusjonsinstrumenter, noe som fører til at han låter annerledes enn alle andre her på Tellus. Zach er ustoppelig rytmisk og dynamisk spennende og han er en klangmester med sine duppeditter.
Musikken er tildels rytmisk straight og "melodisk" og andre ganger søkende, åpen og fri. Zach utfordrer både seg sjøl og oss – det er det som gjør musikken hans så spennende, interessant og energigivende. Ingar Zach har gått sine egne veier helt fra "starten". Det gjør han heldigvis fortsatt.
