Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: det er på høy tid at mange får opp ørene for saksofonisten, komponisten og bandlederen Anders Lønne Grønseth. Her følger to eksempler på hans originalitet og allsidighet.

Anders Lønne Grønseth har mye originalt på lager.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Anders Lønne Grønseth (37) har vært der/her lenge allerede. Mitt første med var med den norsk/engelske kvarrtetten Sphinx helt på begynnelsen av årtusenet. Der fortalte han oss umiddelbart at her var det bare å skjerpe sansene. Slik har det fortsatt med med mer eller mindre jevne mellomrom siden og aldri har Lønne Grønseth levert fra seg noe som har vært i nærheten av likegyldig.

I fjor kom del en, "Mini Macro Ensemble 2nd Edit Vol1", og Lønne Grønseth hadde med det lansert sitt aller mest ambisiøse prosjekt noensinne. Årets oppfølger blei spilt inn samtidig og kunne altså vært gitt ut som dobbelt-CD. Jeg tror det var helt riktig av Lønne Grønseth å la oss vente et år.

Årsaken er at både del en og del to er av det krevende slaget. Det betyr at man som lytter og mottaker må stille med skjerpede sanser og jeg tror at to porsjoner samtidig lett kunne ha blitt for mye av det gode. Sammen med et strålende ensemble med unik instrumentering bestående av Morten Barrikmo på diverse klarinetter, Andreas Bratlie på tabla og perkusjon, Audun Ellingsen på bass, Sigrun Eng på cello, Hanne Rekdal på diverse fløyter og basun, Martin Taxt på tuba og Anders Aarum på både elektrisk og akustisk piano pluss Lønne Grønseth på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, tar han oss med inn i en klangverden der østlige tradisjoner møter vestlige klassiske impulser og der jazz, impro, samtidsmusikk og verdensmusikk samles til noe som Anders Lønne Grønseth er helt aleine om. Spennende og annerledes er bare forbokstaven.

Sammen med Debashish Bhattacharya og Kenny Wessel tar Lønne Grønseth oss med til ukjente steder.

Anders Lønne Grønseth har også flere jern i ilden – han går ikke langs den slagne landevei for å si det sånn. I 2005 studerte han med den indiske slidegitaristen Debashish Bhattacharya og de har holdt kontakt siden den gang. Mellom 2003 og 2015 har de to og den amerikanske gitaristen Kenny Wessel, med fortid blant annet i Ornette Colemans Prime Time-band, møttes en rekke ganger og spilt inn musikk som nå er samla til en herlig CD som låter som en suggererende reise i diverse musikalske og kulturelle grenseland. Her møter indisk musikk jazz og jazz møter indisk musikk og med assistanse av Subhasis Bhattacharya på tabla og perkusjon, har det nok en gang blitt unik musikk initiert av Anders Lønne Grønseth.

Bhattacharya har skrevet nesten all musikk her, bortsett fra en Wessel-låt og en versjon av "Goodnite Irene" du garantert aldri har hørt maken til! Fellesnevneren er vakker og inspirerende musikk som er egna til å drømme seg bort i eller til.

Anders Lønne Grønseth har med årets to visittkort nok en gang bekrefta at han er en musikant, komponist og initiativtaker som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

Anders Lønne Grønseth

Mini Macro Ensemble 2nd Edit Vol2

Pling Music/Musikkoperatørene

Bhattacharya/Grønseth/Wessel

Bhattacharya/Grønseth/Wessel

Pling Music/Musikkoperatørene

Den tysk/engelske kvartetten Echoes Of Swing har tatt mål av seg til å ta vare på musikk som har eksistert ei stund og som kan være utryddningstrua. Her hyller de legenden Bix Beiderbecke som bare blei 28 år. Dessuten får vi som ekstra julepresang en egen CD med legenden sjøl.

Echoes Of Swing – bak – med gjestene som har hylla Bix Beiderbecke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hatt gleden av å treffe på Echoes of Swing ved to CD-anledninger tidligere, "Blue Pepper" og "Dancing", og ved begge anledninger har plateselskapet ACT plassert bandet og musikken under headingen Good Time Jazz. På sett og vis stemmer nok det, men jeg er likevel ikke så sikker på om trompeter og vokalist Colin T. Dawson, altsaksofonist Chris Hopkins, pianist Bernd Lhotzky og trommeslager Oliver Mewez er så ovevettes begeistra over å bli båssatt i glajazzboksen. De tar nemlig sin musikk høyst seriøst – her er det ikke mye løsneser og morsomme hatter i sikte.

Leon "Bix" Beiderbecke blei bare 28 år, men du verden for noen spor han satte.

Det er musikk henta fra swingepoken på 1920-og 30-tallet som ligger disse herrenes hjerte nærmest. De tolker en hel del musikk fra de store på den tida som Duke Ellington, Billy Strayhorn og Sidney Bechet. Dessuten skriver de og arrangerer egen musikk som henter sin inspirasjon dra den samme epoken.

Denne gangen er det altså Bix Beiderbecke (1903-1931) som blir løfta fram. Legenden, som drakk seg i hjel i en alder av 28 år, er nok glemt – eller aldri hørt – av svært mange. Heldigvis har plateselskapet ACT også sikra seg rettighetene til ti låter med kornettguruen, og ved enkelte tilfeller også pianisten. Det betyr at vi får en god halvtime med musikk fra 1927 og 1928 – intet mindre enn historiske monoinnspillinger med Beiderbecke og Frank Trumbauer Orchestra.

Echoes of Swing-gjengen har fått utmerka assistanse av den australske trombonisten og vokalisten Shannon Barnett, Mulo Francel på c-melodi saksofon og gitar og Henning Gailing på bass – begge fra Tyskland og engelske Pete York – med fortid fra Spencer Davis Group og Eric Clapton – på trommer, perkusjon og vokal, samt franske Emile Parisien på sopransaksofon på et spor.

Også her har det blitt en flott miks av materiale fra Beiderbeckes repertoar og egetkomponert stoff.

Vi snakker om usedvanlig stilsikre og svært dyktige musikanter som på et elegant vis tar denne "gamle" musikken inn i vår tid og de gjør en strålende og viktig jobb med å ta vare på denne tradisjonen. Bix Beiderbecke blei altså bare 28 år, men musikken og arven hans lever altså fortsatt i beste velgående.

Echoes Of Swing

BIX – A Tribute to Bix Beiderbecke

ACT/Musikkoperatørene

De som har hørt saksofonist Harald Lassen i ymse konstellasjoner, blir nok neppe veldig overraska over at debuten under eget navn er av det strålende slaget.

Harald Lassen – et av våre aller største jazztalent.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Etter å ha vist oss deler av sitt enorme talent i band som Pixel, Mopti og Duplex, så var det på høy tid at sørlendingen Harald Lassen (29) virkelig stod fram med alt han har. Noe forteller meg at han fortsatt har enda mer på lager, men "Rainbow Session" er uansett en strålende tilstandsrapport anno høsten 2016. Skiva er sjølsagt – nesten i alle fall – spilt inn hos legenden Jan Erik Kongshaug i hans Rainbow Studio. Seks svært så personlige komposisjoner og en, av alle ting, belgisk trio bestående av jevnaldrende musikanter fra et jazzland vi ikke hører så mye fra unntatt når Philip Catherine eller Toots Thielemans har gitt gromlyd fra seg.

Sammen med belgiske LABtrio har Harad Lassen laga et bemerkelsesverdig visittkort.

På 12 Points-festivalen, der unge musikanter fra hele Europa møtes, i 2014 hørte Lassen LABtrio med bassisten Anneleen Boehme, trommeslageren Lander Gyselinck og pianisten Bram De Looze. Lassen skjønte der og da at disse musikantene bare MÅTTE han spille sammen med. Som sagt så gjort og etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med "Rainbow Session" skjønner jeg hva Lassen snakker om.

De seks låtene viser oss spekteret til Lassen som komponist der han skuer tilbake til 70-tallet, og på ingen måte legger skjul på at han har lytta til tidlig Garbarek, henter inspirasjon fra både impresjonismen og klassisk musikk og, som han sier, livet – det med stor L – så langt.

Lassen er en usedvanlig uttrykksfull saksofonist som både lytter tydelig, men samtidig trøkker noe voldsomt til når det passer seg slik og musikken ber om det. LABtrio er et bortimot perfekt reisefølge for Lassen og musikken hans – det er lett å skjønne hvorfor han bare MÅTTE spille med dem. Til sommerens Moldejazz sjøsetter Lassen sin nye kvartett der De Looze fortsatt er med sammen med bassisten Stian Andersen og trommeslageren Tore Flatjord. Det kommer garantert til å bli spennende – i mellomtida er "Rainbow Session" av typen å hygge seg med ofte og lenge. Harald Lassen har så avgjort kommet for å bli!

PS "Rainbow Session" er kun tilgjengelig digitalt.

Harald Lassen

Rainbow Session

Hagen Recordings

Live Maria Roggen og Helge Lien er enorme musikalske personligheter hver for seg – og som duo.

Helge Lien og Live Maria Roggen – du verden så inderlig.

Ingen som har fulgt vokalist Live Maria Roggen og pianist Helge Lien, både hver for seg og sammen, blir det minste overraska over at deres andre duo-samarbeid har blitt både høyst personlig og svært bra. Duo-debuten "Låvesalg", som kom for fem år siden, fortalte oss at de to hadde etablert en musikalsk kjemi som ikke læres noe sted – enten er den der, eller så er den ikke der.

Etter å ha vært travelt opptatt på hvert sitt hold, har de heldigvis og endelig funnet tilbake til hverandre. På "You"har de både sett bakover samtidig som de definitivt, garantert med god hjelp av superprodusent Kåre Christoffer Vestrheim som også bidrar med noen av sine effektbokser, har skua framover til 2016 også – minst!

Roggen og Lien har tatt tak i en rekke låter som var viktige for dem da de "vokste opp" på 90-tallet. Det betyr blant andre Morten Abels klassiker "Cries Like a Baby", Björks "Scatterheart", Stina Nordenstams "Dynamite", Bendik Hofseths "Waterfall", Pussycats "Just a Little Teardrop" og Jon Eberson og Sidsel Endresens "All Our Treasures Lost" pluss et par låter av venner av de to som i alle fall jeg ikke kjente til. Ballet blir avslutta med Roggens egen tekst på "Er jeg den" som svenske Lars Jansson har satt musikk til.

De har uten unntak laga urspennende og originale versjoner som, med full respekt for originalen, altså tar dem i helt nye retninger. Både Roggen og Lien har evner av det helt egne slaget, men til sammen går de altså opp i en høyere enhet der de aldri går i veien for hverandre, men utfordrer og utfyller hverandre. "You" anbefales til jul, nyttår, påske, pinse, sommer, høst og ikke minst vårjevndøgn.

Live Maria Roggen – Helge Lien

You

Ozella Music/MusikkLosen

Den britiske TV-personligheten, pianisten og bandlederen Jools Holland er mer et fenomen enn en spennende musikant. Men han er et sjarmerende fenomen.

Jools Holland kan å sjarmere et publikum.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hørt på, sett på og latt meg begeistre av Jools Holland i mange år. Han er utvilsomt en entertainer i superklassen. Når han i tillegg tydeligvis fungerer som fluepapir på "alle" verdens artister, som gjerne er gjest hos Holland både på TV og på skive, så er det ikke så rart at han figurerer høyt oppe på mange popularitetsbarometre.

Her møter vi 58-åringen med sitt piano, ingen vokal denne gangen, og i løpet av de 18 låtene forteller han oss veldig mye om hvor han kommer fra musikalsk. Julian Miles Holland er en usedvanlig allsidig musikant som fortsatt henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg klassisk musikk, boogie woogie, blues, soul, jazz, rock og sikkert mye annet også. Hans kunnskapsbank er åpenbart enorm og det gjenspeiler dette albumet.

Her får vi møte Holland både i egne låter, i musikk skrevet av Dr. John, Rimsky Korsakov/Bach, Sidney Bechet, Floyd Cramer, Mary Lou Williams og standardlåta "I´m in the Mood for Love". Den eneste "gjesten" han har med seg denne gangen er Brian Eno i hyllesten til Floyd Cramer.

Denne gangen får vi Holland i alt fra solotapning, via småband til fullt storband. Bluesmusikeren Holland skinner ofte gjennom, men også alle de andre impulsene er til stede. For meg er ikke Jools Holland noen stilskaper eller fornyer på noen slags måte. Han er derimot en entertainer helt der oppe og han er en musikant og personlighet som både har vært og er en viktig døråpner for god musikk.

Jools Holland

Piano

East West Records/Warner Music

Supersilent har gjennom nesten 20 år levert originalvare med en kreativ kvalitet som er nesten utrolig. Det fortsetter de sjølsagt med på "13" også.

Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten – Supersilent – noe av det aller tøffeste fra bygdene nå til dags.

Veslefrekk med Deathprod stod på programmet til Nattjazz i Bergen i 1997. Det blei en åpenbaring for flere enn de involverte på scena og Supersilent blei resultatet – og har været det siden. Trioen Veslefrekk bestod av trompeter Arve Henriksen, tangentist Ståle Storløkken og trommeslager Jarle Vespestad og Deathprod var Helge Sten som var sterkt tilknytta Motorpsycho. Siden den gang har Supersilent, som langt i fra er noen stille organisme, dukka opp når man minst venter det og det låter nytt og friskt hver gang – ikke så rart siden absolutt ingenting er avtalt før de går på scena eller i studio. Vespestad forlot skuta i 2009, men har i det siste vært med igjen. Om det er fast vet jeg ikke – det gjør de kanskje ikke sjøl heller! Gjester, som Led Zeppelin-veteranen John Paul Jones, har vært hjertelig tilstede ved flere anledninger, men her på "13" er det "bare" Henriksen, Sten og Storløkken som styrer skuta – tror jeg da! Her står det nemlig ingenting om besetning på coveret.

Musikken, som er spilt inn i både 2009 og 2014, er som alltid fullstendig kompromissløs og totalt sjangerfri. Supersilent er enkelt og greit en sjanger i seg sjøl. Hvem som spiller hva og hvilke "lyder" som kommer fra hvem er nesten umulig å finne ut av, men så betyr det egentlig ikke så mye heller. Det vi nok en gang får bli med på er en fri ekskursjonsreise – uten mål, men med mening. Her er det prosessen som er målet og de tre sjelene, som kjenner hverandre rimelig godt etter hvert, vet eksakt hvilke knapper – bokstavelig talt – de skal trykke på for at musikken skal bevege seg.

Om dette er samtidsmusikk, impro, støy, lydmalerier eller noe helt annet, bryr jeg meg egentlig ikke noe særlig om. Jeg blir uansett som alltid fascinert av Supersilents evne til å gå opp nye stier og åpne nye dører langt bortenfor verdenen til noe annet musikk-kollektiv jeg kjenner til. Jeg gleder meg allerede til "14" -det kommer garantert til plate fullstendig annerledes!

Supersilent

13

Smalltown Supersound/Musikkoperatørene

Det islandske fotball-landslaget sjarmerte alle i senk under EM i sommer. Landsmannen og gitaristen Andrés Thor kan absolutt gjøre det samme, men kanskje på et noe annet nivå.

Andrés Thor er en usedvanlig smakfull og stilsikker plekterfører.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om fotball og jazz har noe med hverandre å gjøre? På sitt beste er det improvisasjonskunst med mange tangeringspunkteter for meg i alle fall og basert på coveret til "Ypsilon" så ser det nesten ut som om Andrés Thor er inne på noe av det samme.

Thor er 41 år ung og har jazzstudier i Nederland bak seg før han returnerte til sagaøya hvor han stort sett bor og virker nå. På den forrige skiva hans, "Nordic Quartet", omga han seg med "norske" musikanter: Andreas Dreier, Anders Lønne Grønseth og Erik Nylander. Thor bidrar også på Dreiers "Music with Z" som kom ut tidligere i høst. Forbindelsene til kongeriket er det altså ikke noe i veien med, men Thor har likevel satt sammen et lag fra andre steder på "Ypsilon".

Dansk/færøyiske/islandske Richard Andersson spiller bass, amerikanske Ari Hoenig trakterer trommene mens Thors landsmann Agnar Már Magnússon har ansvaret for tangentene. Sammen med Thors varme og inderlige gitartone har det blitt et flott postbop-uttrykk ut av de musikalske grunnlagene Thor har bragt til bordet – han har skrevet all musikken.

Det er sjølsagt ikke tilfeldig at Thor har invitert med seg de som var på plass på Island i april i år. Hoenig er for eksempel en av New Yorks aller mest ettertrakta trommeslagere og han er så definitivt med på gi musikken en "amerikansk" touch. Både Andersson og Magnússon passer perfekt inn i en slik tradisjon og med Thor som leder, så har "Ypsilon" blitt en groovy og hardtsvingende affære som kan måle seg med hva og hvem som helst – hvor som helst.

Andrés Thor

Ypsilon

Dimma/andresthor.bandcamp.com

Til tross for at Allstars-navnet nå ikke finnes lenger, så er Valkyrien fortsatt ei stjernegruppe. Dessuten sørger Magnus Larsen jr for at Moldefargene fortsatt er godt representert.

Tuva Syvertsen er stadig i front sjøl om hun er ute på vingen her. Magnus Larsen er sjølsagt like i nærheten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det hersker ikke så mye tvil om at den store frontfiguren i Valkyrien har vært og fortsatt er Tuva Syvertsen. Den særpregede vokalisten, felespilleren og låtskriveren fortalte alle med lytteapparatet i orden allerede da Valkyrien Allstars platedebuterte i 2007 at hun hadde noe helt eget å fare med. Bekreftelsene har kommet på rekke og og rad med de tre neste skivene og bøttevis av konserter land og strand rundt – det musikalsk rocka tonespråket med solide folkemusikkrøtter har sørga for at både Syvertsen og Valkyrien er en nisje i seg sjøl. For det store norske publikummet blei nok Syvertsen likevel ikke folkeeie før hun kom helt til finalen i NRKs Stjernekamp i 2012 – en finale som Rita Eriksen vant.

Bakmannen

Det er nesten alltid slik at frontfigurene får den store oppmerksomheten – slik ere bare. I Di Derre er det en Nesbø som står i front på alle vis – som Syvertsen i Valkyrien. Bak de to står alltid Magnus Larsen jr med lavt bassfeste. Moldegutten har hatt Oslo som fast base i mange år nå og driver også med ærlig arbeid i tillegg til spillejobbene med de to profilerte bandene. Og grunnen til at han er der, og blir værende der, er at Larsen gjør en bånnsolid musikalsk jobb. I tillegg til er han en usedvanlig trivelig kar som det alltid er godt å ha med i et turnerende band.

Tøffere enn toget

Valkyrien anno 2016 er tøffere enn noen gang. Jovisst er folkemusikkrøttene fortsatt til stede, men bandet og musikken er mer rocka enn noen gang, blant annet med en hel del synthdoser som preger lydbildet. Syvertsen er en historieforteller av rang og løfter fram de norske tekstene, som uten unntak handler om noe ekte og viktig, på et vis som hun er helt aleine om. Hun serverer ikke akkurat tåkeprat – sjøl om hun synger om det.

Valkyrien er et strålende liveband med masse energi. Også i heimen, gjerne med volumknappen ganske godt skrudd opp, funker Valkyrien helt framifrå.

Valkyrien

Prøv å si noe til meg nå

Heilo/Musikkoperatørene

Om Stuart McCallum eller Mike Walker er spesielt strenge har jeg egentlig ingen formening. Det jeg derimot har en formening om er at begge er strengeherrer av ypperste klasse. Her møter vi de to gitaristene i ei flott duotapning.

Stuart McCallum og Mike Walker med hver sin gitar og et godt antall med bokser og duppeditter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det begynner etterhvert å bli ganske mange eksempler på at det finnes en rekke strålende engelske jazzmusikanter som vi nesten aldri hører noe om her til lands. For å si det på en annen måte: hadde Stuart McCallum (38) og Mike Walker (54) vært amerikanske, så hadde de hatt en helt annen status både her hjemme og på verdensbasis. Nå har det seg altså slik at hvis du kommer fra fotballøya – Manchester også for sikkerhets skyld – så er veien ganske mye lenger enn om du har adresse på den andre sida av dammen.

McCallum og Walker har vært både venner og kolleger i mange år. For to år siden kom deres debut som duo, "Beholden", men den har passert under min radar. Dette er derfor mitt første møte med duoen, men Walker har jeg hørt tidligere sammen med Arild Andersen og norsk-engelske Roy Powell.

Her viser komponist McCallum, som kun spiller akustisk gitar i tillegg til å bestyre en hel del elektronikk, og Walker som trakterer elektrisk gitar, at de hver for seg og ikke minst sammen tilhører et sjikt i gitarverdenen som er meget høyt. Sammen har de skrevet strykearrangement for kvartett på fire av de ni låtene og i tillegg til McCallums vakre, usedvanlig melodiske låter så får vi også to kjente sanger: Bacharach og Davids legendariske "Alfie", som også nevnte Andersen elsker å spille, samt standardlåta "My Ideal".

Miksen akustisk og elektrisk gitar er av typen sjelden, men med disse framifrå plekterførerne i sjefsstolene så klinger og låter det fantastisk flott.

Musikken Stuart McCallum og Mike Walker har skapt er av typen som er egna til å skape sjelefred og balanse der det trengs. Herved er tipset overbrakt til arrangører her hjemme – det er veldig kort vei over fjorden til England – få strengeherrene over så raskt som mulig!

Stuart McCallum – Mike Walker

The Space Between

Edition Records/Border Music Norway

Pianisten Oscar Grönberg og trommeslagere Tor Haugerud har "snakka" sammen i åresvis. Nå får alle andre være med å høre hva de har på hjertet og det er spennende samtaler.

Tor Haugerud og Oscar Grönberg i et stille øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jazzlinja i Trondheim har ført til at musikanter fra hele landet og så langt borte som Sverige har tatt turen til Stiftsstaden og opp til flere har blitt værende der også. Svenske Grönberg, som vi har møtt sammen med Eldbjørg Raknes, Hanna Paulsberg, Team Hegdal, Friends & Neighbors og Trondheim Jazzorkester blant andre, og sunnmøringen Haugerud, med fartstid fra blant andre Bol & Snah, Alpaca Ensemble og ymse utgaver av Trondheim Jazzorkester, er blant dem som har slått rot og slått så mye mye rot at de har oppkalt duoen sin etter en bydel i Trondheim der Bekkenjordet også finnes. Mer lokalt blir det nesten ikke, men musikken er derimot universell så det holder.

Her snakker vi frijazz og de to legger ikke skjul på at da de starta opp for tre år siden så var frijazzhelter som Cecil Taylor, Paul Bley og Paul Lovens viktige inspirasjonskilder. Etterhvert har samtidskomponister som Arne Nordheim og John Cage fått innpass og til sammen har de frie ekskursjonene til Pappenheim fått noe helt eget ved seg.

Det er åpenbart at de to har "snakka" sammen lenge og mye – de har utvikla et helt eget språk. Vi snakker om to gode lyttere som på låter som varer fra vel et minutt til vel tolv minutter tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere. Det gjør godt det!

Pappenheim

Bekkenjordet

Particular Recordings Collective/MusikkLosen