Den britiske TV-personligheten, pianisten og bandlederen Jools Holland er mer et fenomen enn en spennende musikant. Men han er et sjarmerende fenomen.
Jools Holland kan å sjarmere et publikum.
Jeg har hørt på, sett på og latt meg begeistre av Jools Holland i mange år. Han er utvilsomt en entertainer i superklassen. Når han i tillegg tydeligvis fungerer som fluepapir på "alle" verdens artister, som gjerne er gjest hos Holland både på TV og på skive, så er det ikke så rart at han figurerer høyt oppe på mange popularitetsbarometre.
Her møter vi 58-åringen med sitt piano, ingen vokal denne gangen, og i løpet av de 18 låtene forteller han oss veldig mye om hvor han kommer fra musikalsk. Julian Miles Holland er en usedvanlig allsidig musikant som fortsatt henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg klassisk musikk, boogie woogie, blues, soul, jazz, rock og sikkert mye annet også. Hans kunnskapsbank er åpenbart enorm og det gjenspeiler dette albumet.
Her får vi møte Holland både i egne låter, i musikk skrevet av Dr. John, Rimsky Korsakov/Bach, Sidney Bechet, Floyd Cramer, Mary Lou Williams og standardlåta "I´m in the Mood for Love". Den eneste "gjesten" han har med seg denne gangen er Brian Eno i hyllesten til Floyd Cramer.
Denne gangen får vi Holland i alt fra solotapning, via småband til fullt storband. Bluesmusikeren Holland skinner ofte gjennom, men også alle de andre impulsene er til stede. For meg er ikke Jools Holland noen stilskaper eller fornyer på noen slags måte. Han er derimot en entertainer helt der oppe og han er en musikant og personlighet som både har vært og er en viktig døråpner for god musikk.
Jools Holland
Piano
East West Records/Warner Music