No. 1

Ryktene har gått høyt og lenge om vokalpop-trioen No. 4. Og jeg bryter sammen og bekrefter: de er så bra, morsomme og originale som ryktene vil ha det til.

No. 4 har mye å by på allerede fra første sekund. Sjefen for de morsomme historiene, Emilie Christensen til venstre, og så følger Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek.

Etter å ha møtt hverandre på Foss videregående i Oslo for maaaange år siden, har venninnene Emile Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek holdt sammen. De store ambisjonene har vel kanskje ikke vært tilstede og gruppa har forandra navn fire ganger underveis, men uansett så skjer det nå noe enkelt og greit fordi de er så bra.

På sett og vis har No. 4 vært et hobbyprosjekt, men via en reklamelåt for Widerøe for et års tid siden så kjente vel opp til flere at her var det potensiale til noe mye mer.

Christensen har skrevet dusinet fullt av strålende tekster med masse intelligent humor – mange sjømil unna platte poptekster vi blir bombardert med overalt. "Føkk lunsj" og "Jeg har aldri sett elg" er bare to eksempler på tekster – og låter – som har alt i seg til å bli klassikere. Såpass!

De tre gir oss harmonier som er sjelden i norsk – og kanskje også internasjonal – popmusikk. Det er så vakkert og deilig å høre på at det bare er å lene seg tilbake og nyte. Christensen og Mohn har også skrevet musikken mens Witek er med på å arre de ut.

På et av spora er også Mattis Herman Nyquist med på vokal og Harald Lassen bidrar med sin saksofon og ellers det instrumentale bakteppet akkurat så smakfullt og elegant det skal være med en så bra vokaltrio i front. Vokalen er heldigvis miksa akkurat så langt fremme som den bør med så mye vakker vellyd og innhold som det er verdt å få med seg.

Hos Emilies pappa, den verdensberømte trommeslageren Jon Christensen, er det ikke alltid like enkelt å finne eneren. Det skal jeg love dere det er hos hans og Ellen Horns meget talentfulle datter. Jeg er megafan allerede! Nå har No. 4 blitt husband hos Else Kåss Furuseth i "Det er lov å være blid" og enda flere vil bli oppmerksom hvor bra de er. Skal de bytte navn nok en gang bør det bli til No. 1!

No. 4

Henda i været

Arch Records/Tiger Safari AS

Spenstig, overraskende og annerledes

Den skotske forfatteren Ali Smith har skrevet en av de merkeligste romanene jeg har lest. Samtidig er "Begge deler" også en av de mest fascinerende.

Ali Smith makter på en unik og forunderlig måte å ta deg med til steder du ikke ante fantes.

Ali Smith (54) regnes for å være en av de viktigste forfatterne i Storbritannia i dag. Hun har vært finalist til Booker- og Orange-prisen og hun vant Whitbread-prisen for "The Accident" i 2005 – en roman som også er oversatt til norsk under tittelen "Levende bilder".

"Begge deler" er mitt første møte med Smith. Det tok meg kort tid å skjønne at jeg hadde med ei helt spesiell forfatterstemme å gjøre. Først blei jeg forvirra, så blei jeg pirra og ganske så raskt fascinert over en måte å fortelle en historie – eller to – på som jeg aldri har vært utsatt for tidligere.

Det høyst spesielle grepet Smith bruker her er at hun forteller to historier. Den ene omhandler veggmaleren Francesco del Cossa i Italia foregår og blir fortalt fra det århundret han/hun levde -på 1400-tallet. Den er spennende og annerledes i seg sjøl og hvordan Smith har funnet fram til historia er fascinerende nok som en enkeltstående fortelling.

Når Smith så på et usedvanlig elegant vis kobler veggmalerhistoria sammen med en engelsk familie på 2000-tallet, så blir dette til en type dobbeltroman som jeg aldri har opplevd tidligere. Smith makter å skape fobindelseslinjer som er så nøye og smart uttenkt at det bare er å stille seg i beundrerskaren.

Merete Alfsen har gjort en formidabel oversetterjobb og Ali Smith har kjapt tatt plass som en framtidig favorittforfatter. "Begge deler" likner nemlig ikke på noe annet som har vederfaret mitt sinn.

Ali Smith

Begge deler

Forlaget Oktober

Hva er det med øylufta?

Kari Harneshaug kommer fra Harøya utenfor Molde, men har ikke rukket å bli 30 år ennå. Til tross for det gir hun oss sitt tredje visittkort og at det er en låtsnekrer og vokalist av sjeldent kaliber vi har med å gjøre, tar det ikke mange runder å fastslå.

Kari Harneshaug – nok ei strålende stemme fra havgapet.

Harøya altså. Der har også søstrene Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll deler av sine røtter. Litt nærmere Molde, nærmere bestemt på Otrøya, har Eldbjørg og Steinar Raknes, Beate og Therese Lech og Åse Karin Hjelen vokst opp i større eller mindre grad. Hva er det med lufta der ute mot havgapet er jeg nesten frista til å spørre om. Uansett er det slik at alle disse har gitt og gir oss kvalitetsmusikk både på nasjonalt og tildels internasjonalt nivå. For min del er dette det første møtet med Kari Harneshaug og du verden som hun imponerer – nesten hele veien.

Personlig stil

Harneshaug, som har bodd i Trondheim siden 2007, har skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. Med seg har hun Karl Gøsta Klaseie på på gitarer og som produsent og Kyrre Laastad på trommer og masse annet og sjøl spiller hun piano, synth og fløyte i tillegg til å synge med ei personlig litt nasal stemme. Det at hun har vært og er bosatt i Trondheim betyr at hun, som de fleste oppegående i musikermiljøet i bartebyen, ikke bryr seg nevneverdig om sjangre. Pop-, rock- og jazzfolk henter ofte uhemma fra hverandre i miljøet i eller rundt jazzlinja og jeg har Harneshaug mistenkt for å ha god kontakt med det miljøet.

Rocka

Musikken er ofte litt mørk og det ligger absolutt en rocka grunntone i det hun har å melde. Heldigvis er hun miksa langt fram i lydbildet og når man har noe å melde så gjør jo ikke det det aller minste. Det hele begynner uhyre lovende med låter som "The Signs Have Been Telling Me" og "When The Days Creep Up on Us", men etterhvert holder ikke låtmaterialet samme høye klasse.

Uansett har dette møtet med Kari Harneshaug slått fast at Harald og Sonja disponerer nok en artist ute fra øyan som holder voldsomt høyt nivå. Hun er bare såvidt i gang med karriera si til tross for at dette er den viktige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Kanskje kommer det store gjennombruddet nå, kanskje må hun vente litt til. Det som er helt sikkert er at hun har noe helt spesielt i seg.

Kari Harneshaug

We Were Closer to The End

No Forevers/Musikkoperatørene

Kosmisk møte

En av de aller mest spennende pianistene i moderne jazz, Vijay Iyer, har møtt en av de store avantgarde-veteranene, trompeteren Wadada Leo Smith. Det har det blitt et unikt møte av.

Wadada Leo Smith og Vijay Iyer – et uventa, men du verden så spennende møte.

Nå er det ikke slik at dette møtet er noe førstegangstreff. Iyer (44) og Smith (74) he spilt en hel del sammen tidligere også, spesielt i Smiths Golden Quartet. Der ligger også mye av grunnen til at Iyer kaller Smith for sin helt, venn og lærer – det sier vel det meste om beundringsnivået fra "ungkalven" Iyer, som har vunnet det meste som er mulig å vinne av priser de seineste åra både som pianist og komponist. Smith, som har sin bakgrunn i det legendariske kollektivet AACM i Chicago, har bodd mesteparten av sitt voksne liv i California og det er sikkert mye av grunnen til at han ikke har fått den anerkjennelsen han har fortjent.

I kvartetten opplevde Iyer at Smith og han ofte blei en egen enhet i enheten – spontane duo-sekvenser oppstod. Det førte til at de begge følte behov for å utforske dette videre. En jobb på John Zorns klubb The Stone tidlig i 2015 bekrefta dette og ønsket om å dokumentere samarbeidet blei neste steg.

ECM-sjef Manfred Eicher hadde jobba med begge tidligere – Smith heilt tilbake til 1971 der han av alle spilte med bassisten Eicher på filmmusikken til "See the Film". Iyer har av forståelige årsaker kommet inn seinere, men har markert seg kraftig de seinere åra blant annet med trioen sin på "Break Stuff" som han besøkte Moldejazz med i fjor.

Dette møtet rammes inn av Iyers "Passage" og Smiths hyllest "Marian Anderson" – en stor sanger og borgerrettsforkjemper – mens det sju-delers hovedverket "a cosmic rhythm with each stroke" er ført i pennen av de to sammen. Verket er dedikert til den indiske kunstneren Nasreen Mohamedi. Sjøl om mye av musikken blei unnfanga i studio, så er den basert på at de to hadde studert og diskutert mye av Mohamedis arbeider.

Iyer spiller i alle hovedsak piano, men benytter også elektrisk piano og elektronikk på et uhyre smakfullt vis. Smith er en framifrå trompeter som er i stand til å utnytte hornet sitt i alle ender og kanter og med en uhyre dynamisk innfallsvinkel. Når så de to er utstyrt med større ører enn de fleste av oss, så har dette blitt et empatisk lite mesterstykke.

Dette er musikk og musikere som krever en hel del av deg som lytter. Er ikke det flott da? Til gjengjeld får du tilbake masse original og herlig ekspressiv musikk med mye substans. Kan nesten ikke bli bedre det!

Vijay Iyer/Wadada Leo Smith

a cosmic rhythm with each stroke

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Mer enn Steinar Albrigtsen

Mange vet hva de får med Steinar Albrigtsen, men plusser du på Odd foran navnet så blir nok mange overraska. Svært positivt overraska.

Odd Steinar Albrigtsen – ei ny flott gitarstemme fra nord.

Som sin mer berømte "navnebror", foreløpig i alle fall, så har også Odd Steinar Albrigtsen sine røtter i Tromsø. Etter studier både i Sverige og i Trondheim, har den 31 år unge nordlendingen nå gitt oss sin første cd under eget navn og i en relativt tradisjonell og melodisk tapning forteller han oss at han er en musikant vi kan få mye glede av og med i åra som kommer.

Alle de seks låtene er skrevet av Albrigtsen og er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo i august i fjor. Der hadde ha med seg sin faste kvartett med Trygve Waldemar Fiske på bass, Tore Sandbakken på trommer og Kasper Værnes på altsaksofon. I tillegg var også den spanske New York-baserte tenorsaksofonisten Gianni Gagliardi og pianisten Erlend Slettevoll mer enn hjertelig tilstede.

Albrigtsen er utstyrt med en varm og svært så titalende tone i gitaren sin – en tone som kler den like så varme og melodiske musikken med solide røtter i den amerikanske 60-tallsjazzen samt en dose eller to med latinsk krydder også.

Odd Steinar Albrigtsen kommer verken til å sjokkere eller til å revolusjonere noe som helst med "Mode". Det han gjør sammen med likesinna og like dyktige medmusikanter fra samme generasjon er likevel en herlig påminnelse om at det hele tida kommer nytt påfyll av nye musikanter med enormt potensiale og kvaliteter som vil glede musikkelskere nå og i mange tiår framover.

Odd Steinar Albrigtsen

Mode

Recorda Records/Musikkoperatørene

Flott og sterkt

Pianisten og komponisten Andreas Loven ga oss en lykkepille av en debut i fjor med "Nangijala". Oppfølgeren "District Six" blir en strålende bekreftelse på at Loven har kommet for å bli og at han har mye mer å melde.

Andreas Loven i Cape Town – hans andre hjemby.

Historia til 34 år unge Andreas Loven er ikke blant de vanligste i jazzverdenen. Etter at han var ferdig utdanna sivilingeniør i Trondheim, hørte han Tord Gustavsen på Canal Street-festivalen i Arendal. Da skjønte han raskt at det var musiker han skulle bli – ikke ingeniør. Loven hadde spilt og tatt pianotimer fra han var liten, så fundamentet lå på lur. De fleste vi møter på nå om dagen i jazz-Norge har ei solid musikkutdanning i ryggen. Loven derimot slo opp på Gule Sider, fant frem til Gustavsen, spurte om det var mulig å få noen privattimer og vips var det hele i gang.

Seinere gikk turen til Sør-Afrika med kone og barn. Der stod musikkstudier og surfing på programmet og nå foreligger altså prov nummer to på at vi har med en framifrå og unik musikant å gjøre.

Der "Nangijala" stort sett var en intim, vakker duoreise med Loven og saksofonisten Buddy Wells, så har "District Six" blitt en like vakker kvartetthyllest til det multikulturelle området District Six i Cape Town som myndighetene bestemte skulle jevnes med jorda for 50 år siden. Jeg har vært så heldig å få besøke smeltedigelen Cape Town ved et par anledninger og det Loven gir oss av sine opplevelser og følelser her er det veldig lett å slutte seg til.

Sammen med trommeslageren Clement Benny, bassisten Romy Brauteseth – hun MÅ jo ha norske aner med et slikt etternavn – og nok en gang tenorsaksofonisten Buddy Wells, har Loven laga en vakker, inderlig og usedvanlig melodisk hyllest til District Six som betydde så mye for så mange i kampen for et et varmt og rettferdig Sør-Afrika.

Musikken er spilt inn i Cape Town i fjor sommer, men Loven har også spilt den live her i Norge med norske musikanter – med suksess. Det forteller at musikken vi får nyte her er grenseløs på alle vis. Andreas Loven har kommet med et herlig brak i løpet av vel et år. Fortsetter det slik, og det er absolutt ingenting som ikke tyder på det, har vi med ei svært spennende karriere å gjøre som vi kan følge i mange tiår framover.

Andreas Loven

District Six

Losen Records/MusikkLosen

Europamesteren

Den tyske pianisten Joachim Kühn har vært blant denne verdensdelens ledende jazzmusikanter de seineste 50 åra. Med sin nye trio forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.

Eric Schaefer, Chris Jennings og Joachim Kühn – trio i toppklasse.

Helt siden den nå 72 år unge Joachim Kühn hoppa av fra det tidligere Øst-Tyskland i 1966, har han vært en sentral bidragsyter innen moderne jazz her i Europa. Han har bevegd seg ubesværa fra frijazz til mer melodiske uttrykk og vi har møtt han som Ornette Colemans høyre hånd fra 1996 til 2000 og i en usedvanlig heftig trio med den sveitsiske trommeslageren Daniel Humair og den franske bassisten Jean-François Jenny-Clark i bortimot 30 år. Med sin nye trio, med den canadiske-Paris bosatte bassisten Chris Jennings og tyske Eric Schaefer på trommer, viser Kühn oss at sulten og kapasiteten fortsatt er intakt.

Det skinner tydelig gjennom at Kühn har en klassisk pianobakgrunn. Jazz var vel ikke akkurat det myndighetene i DDR satte aller høyest. Teknikken hans er formidabel – nesten slik at den kan bli litt anmassende fra tid til annen. Likevel er det slik at gjennom dette originale repertoaret, og inspirasjonen fra hans mye yngre medmusikanter, viser Kühn at han fortsatt er i stand til stake ut nye kurser.

Det hele begynner med Colemans tittellåt – en liten intro for solopiano tilegna Coleman som akkurat hadde gått bort da innspillinga blei gjort i fjor sommer. Deretter følger overraskende to Doors-låter, "The End" og "Riders on the Storm", reggae-dub-låta "Sleep on it" fra den franske gruppa Stand High Patrol, Gershwins klassiker "Summertime", det polske ikonet Krzysztof Komedas "Sleep Safe and Warm" og "Kattorna", Gil Evans´ "Blues for Pablo", samt en rekke egne komposisjoner.

Dette er triojazz med et voldsomt spenn, mye dynamikk og mye virtuositet. Joachim Kühn har vært der siden midten på 60-tallet og er her fortsatt i fullt monn.

Joachim Kühn New Trio

Beauty & Truth

ACT/Musikkoperatørene

Herlig samisk fusjon

Joik er det nærmeste vi kommer rap i "vår" kulturtradisjon. Gruppa Čuollogeađgi har på et høyst eget vis greid å sette det samiske stammespråket inn i en moderne setting der både rap, rock, verdensmusikk og jazz er viktige ingredienser.

Čuollogeađgi er ei herlig blanding av musikanter med ditto musikk.Čuollogeađgi, som er navnet på en offerstein på sommerbeitelandet til dikteren Inga Ravna Eira, tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere – og flott er det. Med utgangspunkt i diktene til Inga Ravna Eira, på samisk sjølsagt, men oversatt til engelsk i omslagsheftet, tar hun både lokale, nasjonale og internasjonale myndigheter fatt når det gjelder måten de/vi tar vare på jorda vår. Vi snakker om de store spørsmåla med andre ord og spørsmål som kanskje deler av den samiske befolkninga har vært flinkere til å adressere en mange andre.

Čuollogeađgi fra en konsert i Karasjok nå i påska.Eira leser sjøl dikta sine mens joikeren Sara Marielle Gaup Beaskas, som vi har møtt i inderlig samarbeid med Steinar Raknes i duoen Skáidi, tar stemningene videre på en måte som forteller oss at både Mari Boine og Inga Juuso har fått en verdig arvtaker.Fløytisten, elektronikeren og ikke minst komponisten Patrick Shaw Iversen – han har skrevet all musikken her – har evna å lage musikk anno 2016 der han ikke nekter seg noe som helst når det gjelder å hente inspirasjon. Det er beintøft og hipt målt med de fleste mål – electronica, jazz, rock, joik, en herlig annerledes fusjon med andre ord som musikkelskere med åpne sanser bør omfavne.

I tillegg til Shaw Iversen bidrar også gitaristen Klemet Anders Buljo og trommeslageren Karl Oluf Wennerberg, som blant annet har jobba mye med a-ha, til å skape de varme, sterke, fascinerende og ofte suggererende stemningene.

Čuollogeađgi gir oss noe nytt og noe som utfordrer oss på et godt vis.

ČuollogeađgiThe Silhouette StoneDavvi Girji/davvi.no

Grenseløse Bjørnstad

For Ketil Bjørnstad finnes det visstnok ingen grenser. Det skal vi være veldig glad for. Her får han hjelp fra storheter som Tora Augestad og Håkon Kornstad og ikke minst Nidarosdomens Oratoriekor til å fremføre hans enorme oratorium "Sanger om tilhørighet".

Ketil Bjørnstad skuer mot steder vi andre ikke visste fantes.I 2014 bestilte Olavsfestdagene verket "Sanger om tilhørighet" av Ketil Bjørnstad. Det blei framført den 26. juli i det Herrens år i Nidarosdomen og nå får endelig vi andre som ikke var tilstede den gangen, muligheten til å oppleve herligheten og inderligheten. Det er nemlig konsertopptaket som nå er gjort tilgjengelig for allmuen. Vi trenger sjølsagt ingen flere bekreftelser på at Ketil Bjørnstad er noe helt for seg sjøl, men likevel kommer det nok et håndfast og hørbart prov på det.15 år etter at Bjørnstad skreiv "Himmelrand – Tusenårsoratoriet" sammen med lyrikeren Stein Mehren, har han like godt tatt på seg oppgava med å skrive både tekst og musikk. Er det noen jeg vet om som kunne være i stand til noe så voldsomt så måtte det sjølsagt være Bjørnstad, men når han tilfeldigvis var opptatt med en å skrive en roman på 7-800 sider inkludert en uhorvelig masse research samtidig som han jobba med en 8-10 andre prosjekter, så kunne det kanskje bli i meste laget? På ingen måte!

Hva er tilhørighet? Hvordan påvirkes vi av naturen, av samfunnet, av menneskene vi omgår? Hvilke tanker gjør vi oss om fortiden og hvilke håp og drømmer har vi for fremtiden? Det er slike og mange andre store spørsmål Bjørnstad stiller og som det kloke og gode mennesket han er så har han ikke bare mange spørsmål – han har også mange svar.

Bjørnstad, Håkon Kornstad og Anja Lechener sammen med Nidarosdomens Oratoriekor. Herlig og mektig! Med et håndplukka superlag bestående av Tora Augestad på vokal, Håkon Kornstad på vokal, tenorsaksofon, fløyte og elektronikk, Anja Lechner på cello og Birger Mistereggen på perkusjon samt Nidarosdomens Oratoriekor under ledelse av Petra Bjørkhaug, blir vi tatt med på ei reise som er egna til så mange ettertanker som jeg sjelden har blitt konfrontert med i løpet av en musikkopplevelse.Augestad og Kornstad foredrar de norske tekstene på et framifrå vis og ligger så langt frem i lydbildet at alle nyansene kommer tydelig frem – her er det ikke noe å gjemme seg bak. Bjørnstad, ikke minst det ofte dramatiske cellospillet til Lechner, det tøffe og personlige saksofonuttrykket til Kornstad og det lyttende perkusjonstilstedeværet til Mistereggen, pluss det herlige koret, gjør "Sanger om tilhørighet" til noe helt spesielt og storslagent.""Stans meg med kjærtegn når jeg går feil" skriver Bjørnstad og synger Kornstad. Noe vi kanskje kan ta med oss alle sammen.

Ketil BjørnstadSanger om tilhørighetGrappa/Musikkoperatørene

Ny spennende stemme

Vi er to hvis du heller aldri har hørt om den portugisiske gitaristen André Fernandes. Jeg vet derimot nå at han så absolutt er verdt å bruke tid sammen med.

André Fernandes – gitarist med mye originalt på hjertet.

André Fernandes skulle rekke å bli 40 år før våre veier krysset hverandre. Det er helt åpenbart synd, for siden begynnelsen av 2000-tallet har Fernandes spilt med "nesten" alt og alle og helt sikkert vist de som har hatt fornøyelsen av å høre han at han er i besittelse av ei unik stemme. Bare det at han er fast medlem av Lee Konitz New Nonet og har vært hyra inn av Maria Joâo, Jeff Ballard og David Binney sier det meste.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Fernandes debuterer her på et internasjonalt selskap under eget navn og det gjør han med bravur. Med en tone og et uttrykk som har henta litt fra både Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel, har han skapt noe som er bare hans. Låtene hans er melodiske, sterke og med en sterk framdrift i seg. Det er også mulig å høre at han kommer fra sydlige, fyrrige strøk.

Bandet er også av den utmerkede typen med to spanjoler, trommeslageren Iago Fernandez og den fremragende, men alt for lite hørte her hos oss alt- og sopransaksofonisten og fløytisten Perico Sambeat, argentineren og hans "bror" Demian Cabaud på bass og den strålende finske pianisten Alexi Tuomarila, som vi kjenner fra bandet til Mats Eilertsen blant annet. Et internasjonalt band av meget høy klasse både solistisk og kollektivt. I tillegg dukker det opp gjester på perkusjon, bassklarinett, tenorsaksofon og trompet/flügelhorn på noen av spora.

"Dream Keeper" har vært en nyttig påminnelse om at det finnes musikanter og musikk ikke langt unna vår egen stuedør som fortjener mye mer oppmerksomhet enn de har fått til nå. André Fernandes har tatt plass blant mine favorittgitarister allerede.

André Fernandes

Dream Keeper

Edition Records/border.se