Erroll Garner var en av jazzens aller mest originale pianister. Nå får vi endelig hans legendariske "Concert by the Sea" i komplett utgave over 60 år etter at den blei spilt inn. Om den har tålt tidas tann? Noe så voldsomt!

Erroll Garner – mesternes mester om det var noen.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Erroll Garner (1923-77) var utvilsomt en av jazzens aller største pianister. Den ufaglærte Garner, som ikke kunne lese noter en gang, hadde en teknikk som gjorde han i stand til ubesværa å bevege seg fra den mest eksplosive fortissimo til den mest delikate pianissimo – uansett tempo, toneart, repertoar, ragtime til stride via boogie til bop – Erroll Garner fiksa absolutt alt på sitt høyst personlige vis. Likevel er det slik at etter at han gikk ut av tida så har oppmerksomheten rundt han og musikken hans ikke stått i stil med hva og hvem han var og hva han leverte. Mye av årsaken kan nok helt sikkert være at han og hans livslange manager, Martha Glaser, lå i en evig konflikt med de store og mektige plateselskapene.

Nå har heldigvis de som forvalter Garners rettigheter og Columbia/Legacy blitt enige om at det er på høy tid å samle et av mesterens høydepunkt på et vis som aldri har vært gjort før. Den 19. september 1955 inntok Garner pianokrakken på Sunset Center i Carmel, California – der jazzentusiasten Clint Eastwood seinere blei borgermester – og foran et entusiastisk publikum ga Garner dem tre sett av uvanlig kvalitet – også målt med hans egne krav. Året etter kom den redigerte utgava ut under tittelen "Concert by the Sea" og den solgte i et enormt antall sett med jazzøyne.

Nå, 60 år seinere, får vi alt Garner spilte denne kvelden. Det vil si 22 låter – dobbelt så mange som var med på den opprinnelige LP-en. Her kommer alt i kronologisk rekkefølge slik det skjedde denne fantastiske kvelden. Det får vi over to cder pluss at den tredje er den opprinnelige fra 1956.

Garner trengte jo egentlig aldri bass og trommer – han var et lite orkester i seg sjøl – men her har han med seg den utmerkede trommeslageren Denzil DeCosta Best, på hans eneste innspilling med Garner, og bassisten Eddie Calhoun som var med Garner i 11 år. Hovedsakelig er det et knippe standardlåter, som Garner kamuflerer mesterlig i sine introer, som blir dandert på et vis ingen verken før eller seinere har kunnet matche. Det er så mye blues og så mye feeling i Garners måte å gjøre dette på mens han grynter seg på sedvanlig vis gjennom musikken at det er lett å skjønne hvorfor publikum både i Carmel og verden rundt etterpå ga seg ende over.

På slutten av cd nummer tre får vi også et nesten 15 minutters og sjeldent intervju med den vanligvis så fåmælte Garner og de to andre i trioen. Jazzveteranene Dan Morgenstern og Robin Kelley og pianisten Geri Allen har skrevet hver sin innsiktsfulle artikkel i coverheftet og er med på å gjøre dette til det praktverket det skulle bli og har blitt over Erroll Garner og hans musikk.

Erik Garner

Concert by the Sea

Columbia/Legacy/Sony Music

Pianisten, komponisten og orkesterlederen Knut Kristiansen har vært en sentral skikkelse i Bergens og norsk musikkliv i mange tiår. Sammen med Bergen Big Band og hans nyskrevne "Kuria Suite", med djupe røtter i afrikansk musikk, får vi møte nok ei side av Knut den store.

Knut Kristiansen og Bergen Big Band i et herlig og spennende møte.

Om noen dager runder Knut Kristiansen, kanskje like godt kjent som KK, 70 år. Bedre måte å markere jubileet på enn denne storbandhyllesten til musikken KK opplevde i møtet med Kuria-kulturen i Kenya i 1990, er vel knapt mulig å ønske seg.

KK har hele sin karriere vært spesielt opptatt av Thelonious Monks univers og afrikansk-inspirert jazz. Det har blant annet ført til de spennende konstellasjonene Gambian-Norwegian Friendship Orchestra og Son Mu som herja norske scener på 80-tallet. På slutten av 2000-tallet jobba KK også med den vest-afrikanske sangeren, kora-spilleren og komponisten Mory Kanté.

I 2011 spurte Bergen Big Band om KK ville skrive et verk for bandet. Han var ikke vanskelig å be og tenkte umiddelbart på musikken og kulturen han hadde opplevd da han jobba med den i et prosjekt for å ta vare på det unike Kuria-uttrykket.

Til Vossajazz i 2012 var verket premiereklart og det utmerkede storbandet, utvida med den framifrå danske perkusjonisten Lars Storck som også har djupe afrikanske røtter, tok Voss med storm.

KK hadde tatt utgangspunkt i en rekke melodier han hadde tatt med seg fra Kenya og benytta Duke Ellington, som har vært med KK siden han var ung, sin tenkemåte når det gjelder å arrangere den for storband.

I januar i fjor gikk BBB og KK i studio og i løpet av tre dager var det hele i boks. Med solister som saksofonistene Jan Kåre Hystad, Tor Yttredal og Kjetil Møster, trompeteren Are Ovesen og et sjumanns komp med gitarist Ole Thomsen, bassist Magne Thormodsæter, vibrafonist Ivar Kolve, perkusjonistene/trommeslagerne Frank Jakobsen og Ivar Thormodsæter, pluss KK og Lars Storck, så har dette blitt både ensemblemessig og solistisk et storverk.

Både melodisk og (poly)rytmisk er dette annerledes enn det som har vederfaret sanseapparatet mitt tildigere. BBB har på alle slags vis skjønt intensjonene til KK og gjort "Kuria Suite" til en milepæl både i den norske norske og sikkert også internasjonale storbandlitteraturen.

Vi gratulerer Knut Kristiansen med dagen både på den ene og den andre måten og det at han var har valgt å tilegne dette storverket til salige Olav Dale som nå kanskje spiller i det ultimate storbandet der oppe, forteller mye om både KK og Olav Dale som stod bak mye av det BBB hadde gjort før han gikk bort i 2014. Han hadde smilt sitt aller største smil hadde han hørt hvor heftig dette har blitt.

Knut Kristiansen7Bergen Big Band

Kuria Suite

Grappa/Musikkoperatørene

Anne Gaathaug og Lars Hojem Kvam vet hva de holder på med: de har laget hver sin meget gode quiz-bok. Påska kan bare komme i hus og hytte.

Anne Gaathaug har tro på sin egen quiz-bok. Noe annet skulle for så vidt tatt seg ut.Det å være forlagssjef i Kagge Forlag må være en usedvanlig hyggelig og behagelig jobb. Bare spør forlagssjef Anne Gaathaug. De selger nemlig kvalitetsbøker i bøtter og spann. Det går altså så greit at forlagssjefen i egen høye person kan sitte med beina på bordet og lage quizbøker – som sjølsagt blir gitt ut på hennes eget forlag. Og ikke hvilken som helst quizbok heller: "Den aller beste Quizboka" har hun og forlaget ubeskjedent valgt å kalle boka.Gaathaug veit så absolutt hva hun holder på med. Hun er nemlig sjef for en månedlig quiz på Litterraturhuset i Oslo og har egen quizspalte i Klassekampen. Innimellom stikker hun også innom og tar seg av jobben som forlagssjef hos Kagge…..Om det er den aller beste quizboka skal jeg ikke mene noe som helst om, men Gaathaug har i alle fall satt sammen 1000 spørsmål med vekt på film, bøker, musikk, underholdning, politikk, historie og samfunn med stor variasjon i vanskelighetsgrad slik at hele familien absolutt kan finne noe å bryne seg på. Oppsettet er veldig lett og greit å finne ut av: ti spørsmål per side og med alle svara på neste side. Og finner ikke Anne Gaathaug på noe å fordrive tida med i sjefsjobben hos Kagge så kommer det forhåpentligvis en oppfølger til neste påske også. Hva i all verden skal den hete????

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Anne GaathaugDen aller beste QuizbokaKagge ForlagDagbla´-journalist, ja da det er noen igjen der fortsatt, Lars Hojem Kvam er også en erfaren quizman. Han er ansvarlig for avisas quizspalte og har tidligere gitt ut "Den store feriequizboka". Han har med "Gyldendals store familiequiz" gått breiere til verks enn Gaathaug. Hojem Kvam, og ikke minst forlaget, lover oss nemlig 2000 helt nye spørsmål. Hvordan de i all verden kan påstå og faktisk verifisere at alle disse spørsmåla aldri har vært stilt før, er sjølsagt bare tull. Verken de eller noen andre kommer til å finne opp hjulet på nytt – sånn er det med den saken.

Når det er sagt så har absolutt Hojem Kvam laga ei bra quizbok med alle de 200 (!) vanligste kategoriene, samt kuriosa som Ti typer is og Fornøyelsesparker.

Også i denne boka varierer vanskelighetsgraden kraftig slik at den absolutt forsvarer å kalles ei familiequiz-bok. Også her er oppdelinga slik at det er ti spørsmål per side og så følger svara på den påfølgende sida – enkelt og greit.

Både Anne Gaathaug og Lars Hojem Kvam hor bidratt til at påska kan bli svært så lystelig i hus og hytte. Gaathaugs bok er hardcover og har nok dermed lengre levetid enn Hojem Kvams, men i stor grad er jo dette ferskvare så derfor betyr det kanskje ikke all verden. Uansett: god quizpåske!!!

Lars Hojem Kvam byr på noe for alle.

Lars Hojem KvamGyldendals store familiequizGyldendal

Nesten i det stille har Knut Bjørnar Asphol, opprinnelig fra Kleive utenfor Molde, skapt seg et vakkert musikalsk univers. Hans fjerde cd under eget navn, "Tabloid Red", tar oss med videre inn i nydelige landskap.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Knut Bjørnar Asphol med med mye original og vakker musikk.

Asphol har i løpet av sine 42 år rukket å skaffe seg noe av det viktigste som finnes for en musikant – sin egen stemme. Han har jobba med mangt og mange, blant annet filmmusikk og produsent for Grand Prix-vinner Alexander Rybak, men i stadig større grad de seineste åra har han også løfta fram sitt eget stoff og sin egne visjoner.

Fjerde runde

Gitaristen og komponisten debuterte under eget navn i 2008 med musikk laga til dokumentarfilmen "Tikopia". Seinere har cdene "Mnemonic" og "Wilderness Exit", med blant andre Stian Carstensen, Arve Henriksen, Helge Lien og Nils Petter Molvær som bidragsytere, sett dagens lys. Med "Tabloid Red" tar han oss videre med inn i sin atmosfæriske og ambiente verden. Med assistanse fra de svært så innovative herrene bak Punkt-festivalen i Kristiansand – en festival som har fått mye og velfortjent oppmerksomhet kloden rundt – Jan Bang og Erik Honoré, som henholdsvis produsent og ansvarlig for miksen, skaper Asphol helt spesielle og vakre lydlandskap. Sammen skaper de stemninger som i stor grad glir sakte opp mot deg og sanseapparatet ditt. Du blir invitert inn til steder som gjør at det er mulig å forsvinne fra en stresshverdag en stakket stund og bli værende i de gode varme stemningene.

Litt alene

Asphol møter oss helt alene på to av spora med enten elektrisk eller akustisk gitar og ellers får han utmerket tonefølge fra både den norsk-indiske fiolinisten Harpreet Bansal, saksofonisten André Kassen og trommeslageren Torstein Lofthus. Dessuten bidrar nesten sjølsagt også Bang og Honoré med med mye flott og atmosfærisk fra sine lydarsenal.

Knut Bjørnar Asphol har ikke brutt gjennom lydmuren foreløpig og skapt seg et stort navn. Det tror jeg ikke han makter med "Tabloid Red" heller til tross for at det er et vakkert og usedvanlig personlig visittkort han byr oss.

Knut Bjørnar Asphol

Tabloid Red

India Records

Til tross for at franske Cyrille Aimée ikke har rukket å bli mer enn 31, så har hun makta kunststykket å slå gjennom i selveste Sambandsstatene. Det har hun gjort med et herlig, nasalt uttrykk med røtter helt tilbake til Django Reinhardts univers.

Cyrille Aimée har tatt store deler av Europa og USA med storm.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

For to år siden møtte Cyrille Aimée verden med "It's a Good Day" og dører og scener over hele verden åpna seg. Helt siden hun stakk av ut gjennom soveromsvinduet som jentunge i hjembyen i Frankrike for å høre på Django-musikk, så har løpet vært lagt: hun skulle bli jazzmusiker og vokalist.

Med en utstråling og sjarm av de sjeldne og med en ekthet i foredraget som veldig få kan matche, har Cyrille Aimée – som er hennes fornavn – vist seg fram med et ganske sjeldent repertoar. Hun har på ingen måte forlatt Django-tradisjonen – den ligger i bånn for alt hun gjør – og hun gjør 'gamle" låter som "There's a Lull in My Life", "Three Little Words" og "Let's Get Lost" som bevis på det. Samtidig beveger hun seg også mot mer moderne, melodiske uttrykk også

Cyrille Aimée synger både på engelsk, fransk og spansk og gjør det med en glede og ekthet som skinner gjennom hele veien. Med seg har hun fortsatt gitaristene Adrien Moignard og Michael Valeanu, bassisten Sam Anning og trommeslageren Rajiv Jayaweera og hun synger også en herlig duett med Matt Simons på sin egen låt "Each Day".

"Let´s Get Lost" er nok en bekreftelse på at Cyrille Aimée er en ny og spennende type vokalist som tar med seg tradisjonen inn i vår egen tid. Så vanvittig spennende er det ikke, men veldig fint på alle vis og det holder lenge det.

Cyrille Aimée

Let´s Get Lost

Mack Avenue Records/MusikkLosen

På en inderlig konsert med Tord Gustavsen i Operaen under Oslo Jazzfestival for et par år siden møtte jeg vokalisten Synne Sanden for første gang. Det fortalte meg at jeg hadde gått glipp av mye. Nå har vi blitt "perlevenner".

Synne Sanden kler seg bokstavelig talt naken for oss. Det kler henne.

Synne Sanden, 26 år ung fra Treungen i Telemark, har vært med ei god stund allerede uten at det store gjennombruddet har kommet. Det er både synd og skam – hun er nemlig alt for bra til ikke å få mye mer oppmerksomhet enn det hun har fått. Det er kun en grunn til at artister som Thomas Dybdahl, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Jarle Bernhoft, Tord Gustavsen, Moddi og Mathias Eick har hatt og har med den framifrå låtsnekreren og vokalisten å gjøre: det oser nemlig kvalitet av alt hun foretar seg.

"In Between Sparks" er Sandens tredje skive under eget navn. De to første har altså gått meg, og dessverre mange andre, hus forbi, men nå er det altså slutt på dette tullet – Synne Sanden skal sjekkes ut hver gang hun kommer med noe nytt fra nå av. Jeg lover!

Alle tekstene, som i stor grad dreier seg om forelskelse på et eller annet vis, men som er herlig fri for klisjeer, er skrevet av Sanden. Låtene står hun også bak, men der har hun fått en del assistanse fra sine ypperlige bandmedlemmer, ikke minst synthmann, bassist og produsent Lars Fremmerlid, gitarist Henrik Schmidt, trommeslager Bendik Hovik Kjeldsberg og ikke minst medvokalist Julie Kleive – du verden som de to stemmene utfyller hverandre!!! – gjør alle en ypperlig innsats.

Sanden og Kleive, som har onkler som heter Audun og Iver og en pappa som reagerer når det blir sagt Torfinn, mangler ikke musikalsk ballast, varierer det lyse og det mørke i vokaluttrykket på en ypperlig måte og gir oss et sjeldent lydbilde med sine stemmer.

Musikken Synne Sanden gir oss er en slags svært så melodisk elektropop med klare spor av en jazzpåvirkning som både har vært og er der. Hun framstår anno 2016 som en svært moden artist med mye å melde. Jeg har endelig meldt meg på og jeg kommer til å bli værende.

"In Between Sparks" er utgitt på LP og digitalt.

Synne Sanden

In Between Sparks

Vilje/Phonofile/Spotify/iTunes/Tidal

Aldri hørt om duoen Ontz, det vil si Bjarne Gustavsen og Mai Elise Solberg, sier du? Da er vi minst to, men den gode nyheten er at det ikke er for seint.

Ontz med firbeint moralsk støtte – spennende saker.Mai Elise Solberg har i en årrekke bevegd seg i nærheten av radaren min. Hun har studert jazz på Norges Musikkhøgskole og den midt i 30-år unge jenta fra Ytre Enebakk har sunget med med en rekke kjente navn som for eksempel Jarle Bernhoft. I stor grad har hun holdt på med sin egne prosjekt også og duoen Ontz, der hun i tillegg til å synge uendelig vakkert også spiller trommer, perkusjon, marimba og en rekke andre instrumenter pluss programmerer i tillegg, sammen med Bjarne Gustavsens arsenal av tangentinstrumenter, skaper en helhet som man skulle tro det var ganske mange andre involvert for å skape.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Godt råd for helga og påska: Sjekk ut duoen Ontz og stemma til Mai Elise Solberg.Ontz kaller seg sjøl en eksperimentell popduo og de har gitt ut både en full-lengder og en EP siden 2010. Jeg finner ingen grunn til å protestere på deres egen beskrivelse av seg sjøl, men det er ikke så vanskelig å begripe at de har henta mye inspirasjon fra ymse jazzuttrykk også.Solberg synger på åpningssporet "Simple" at "should´ve kept it simple". Det gjør de på ingen måte sjøl om musikken absolutt er lett tilgjengelig.Ontz har funnet fram til et eget uttrykk som fortjener stor oppmerksomhet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Solberg er heldigvis miksa langt fram i lydbildet og med sin perfekte engelskuttale og diksjon er det slik det skal være. Dessuten gjør det heller ikke noe at tekstene ligger et godt stykke over gjennomsnittlige poptekster i kvalitet.Det tok altså si tid før mine og Mai Elise Solberg og Ontz sine veier skulle krysses, men når det først skjedde, så er det bare å bryte sammen å melde at det var en sann fornøyelse. La helga og påska komme!!!PS "Overgrowth" finnes digitalt og som LP.

OntzOvergrowth

Vilje/[email protected]/Phonofile/Big Dipper

Hvis du har venta på en heftig jazzoppfølger fra Esperanza Spalding, så er det bare å glemme det. Her dreier det seg nemlig om musikk i grenseland mellom soul, funk og andre groovy herligheter.

Esperanza Spalding har fjerna afroen og forandra musikken sin.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Bassisten og vokalisten Esperanza Spalding blei av mange sett på som jazzens redningsdame da hun slo gjennom for rundt ti år siden. Uansett hva hun tok i enten med akustisk eller elektrisk bass og en mikrofon i nærheten så blei det suksess. Hun snøyt til og med Justin Bieber for en Grammy – herlig! Hun inntok jazzscener verden rundt enten som sjef for egne band eller sammen med giganter som Joe Lovano. Det skada heller ikke på oppmerksomheten at en viss Obama utnevnte henne til sin favorittartist. For et par år siden blei det imidlertid nok for den nå 31 år unge Spalding og hun trakk seg tilbake til røttene sine i Portland i Oregon. Nå er hun heldigvis tilbake med både ny frisyre og ny musikk.

For noen uker siden slapp Moldejazz sitt program for en av sine utekonserter. Sammen med med Ane Brun og Joss Stone, så var Esperanza Spalding det store trekkplasteret. Det var fortsatt ei god stund før postmannen stakk innom med "Emily´s D+Evolution" og jeg må innrømme at jeg egentlig lurte på hva frøken Spalding skulle gjøre på Romsdalsmuseet med sitt relativt straighte jazzuttrykk. Nå har det vist seg at festivalsjef Solli & Co nok har visst mer enn meg i sakens anledning for musikken Spalding har med seg etter den to års pausa passer så absolutt på det som forhåpentligvis blir en solfylt ettermiddag og kveld.

Det Spalding gir oss her har nemlig solide røtter i musikk skapt av artister som Prince, Janelle Monae og faktisk også Joni Mitchell. Hun synger beintøft og har fortsatt jazzimpulser med seg også, sjøl om de er meget mindre synlige og hørbare nå enn noen gang tidligere. Mange dyktige medspillere er sjølsagt med, spesielt trommeslageren Karriem Riggins og gitaristen Matthew Stevens, og gjør dette til et helt nytt kapittel i Esperanza Spaldings musikalske liv. Noe forteller meg meg at det kan bli full funkfest i Molde i uke 29!

Esperanza Spalding

Emily´s D+Evolution

Concord Records/Universal Music

Anne-Marie Giørtz har alltid vært der, men har aldri fått det store gjennombruddet. Grunnen har i alle fall ikke vært mangel på kvalitet og her kommer endelig et nytt bevis på det.

Anne-Marie Giørtz med både bildeler og herlig musikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vokalisten og bandlederen Anne-Marie Giørtz har hovedsakelig gjennom bandene Ab und Zu og Trio de Janeiro vist oss at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei original stemme. Det har hun gjort gjennom flere tiår, men så er det nesten slik at hun forsvinner litt mellom slagene. Med "Capital Punishment for Cars" – det må jo være den optimale julepresangen fra Miljøpartiet De Grønne – er hun endelig tilbake etter seks års "pause" siden hun ga oss "På egne vegne".

Bedre tonefølge enn det Eivind Aarset og Peter Baden byr på, kan faktisk ikke Anne-Marie Giørtz ønske seg.

Det er en glede å kunne melde at det er en lettgjenkjennelig Anne-Marie Giørtz vi møter denne gangen også. Med sin særpregede, lyse, lett nasale og inderlige stemme tolker hun nok en gang tekster stort sett av den engelske poeten Fran Landesman som blant andre også Sidsel Endresen og Radka Toneff satte stor pris på. Når hun så enten sjøl, eller med utmerket assistanse fra sin gamle bandleder Guttorm Guttormsen eller sin aller nærmeste medarbeider på alle slags vis, Eivind Aarset, har skrevet låtene, så blir dette ei melodisk, sart og varm reise med tydelige både pop- og jazzspor som det er herlig å få være med på.

Trommeslager Peter Baden og gitarist Eivind Aarset – begge spiller og trakterer alt mulig annet også – er det beste reisefølge Giørtz kunne få med seg. De skaper stemninger og den type atmosfære som både Giørtz og tekstene passer utmerket for. Hvordan det går med bilene som skal få dødsstraff bryr jeg meg egentlig ikke så veldig om. Jeg er mye mer opptatt av at musikken til Anne-Marie Giørtz kommer ut til mange og at det ikke går seks år til neste gang hun gir lyd fra seg.

Anne-Marie Giørtz

Capital Punishment for Cars

Grappa/Musikkoperatørene

Om det er med det glitrende suksessbandet Highasakite eller sammen med pappa Ebers i Eberson Funk Ensemble, så har Marte Eberson fortalt oss at hun er et sjeldent og allsidig talent. Med sin solodebut viser hun nok ei herlig side av seg sjøl.

Marte Eberson – i et nytt og spennende synthpoplandskap. Hun gjør det strålende også.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Om det lå i korta vet jeg ikke, men med gitarlegenden Jon Eberson som far så var det vel ikke usannsynlig i alle fall at unge Marte blei opptatt av musikk. Eberpappa har helt siden han viste seg fram for første gang på 70-tallet vist seg å være en sjangerkryssende musikant der pop, rock, funk, straight jazz og frijazz har stått på repertoaret og Marte ser heldigvis til å følge i noen av de samme fotspora.

Både i Highasakite og i Funkensemblet har Marte vist at hun har en oversikt og tilnærmingsmåte til musikken som gjør at vi legger lista høyere og høyere. Hva vi kunne forvente av hennes debut var jeg usikker på bortsett fra at jeg visste det ville bety kvalitet – høy kvalitet.

Sammen med co-produsent, bassist og gitarist Roar Nilsen har Eberson laga et et uhyre melodiøst, utadvendt og hipt synthpop-visittkort der hun viser seg fram som vokalist i større grad enn tidligere. Heldigvis har de valgt å mikse henne langt frem i lydbildet og med et utsøkt "komp" bestående av Nilsen og trommeslager Mats Mæland Jensen, kommer Eberson tydelig fram med sitt budskap. På ei av låtene er også hennes medstudent fra Bergen, The Voice-vinner Martin Halla, hjertelig tilstede med si unike stemme.

Marte Eberson forteller oss her nok en gang at hun er utstyrt med et usedvanlig og mangefasettert talent. Skal hun ikke velge snart da sier du? Jeg får håpe at hun ikke gjør det, men at hun fortsetter å utfordre sjangre og musikk med sitt åpne sinn og sin usedvanlige musikalitet. For å sitere henne sjøl: Reach for it!!!!

Marte Eberson

Mad Boy

Propeller Recordings/Musikkoperatørene