Vi er så heldige å ha mange spennende og dyktige vokalister her hjemme. Det bør ikke hindre oss i å utvide horisonten og rett der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia finnes Lina Nyberg – ei fantastisk stemme, intet mindre.

Lina Nyberg med mye originalt på lager.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har forsåvidt kjent til Lina Nyberg (46) i mange år, men den store åpenbaringen fikk jeg likevel først for to år siden da hun ga oss dobbelt-albumet “The Sirenades”. Der møtte vi henne både sammen med Norbotten Big Band, i en ganske så strengt notert verden, og sammen med sin egen kvartett som er det bandet hun har jobba med lengst i si karriere. Da det dobbeltalbumet så dagens lys, så visste Nyberg samtidig at det ville være det første i en “trilogi” og med “Aerials” får vi del to.

Nyberg debuterte med duoskiva “Close” sammen med geniale Esbjörn Svensson som gikk bort så altfor tidlig. Siden har det tilsammen blitt 17 skiver under eget navn, men av en aller annen uforståelig årsak har hun likevel aldri slått skikkelig gjennom her til lands, noe både klubb- og festivalarrangører bør ta sin del av ansvaret for.

Med “Aerials” forteller hun oss nok en gang at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei stemme av de helt sjeldne både som vokalist, bandleder, komponist og arrangør. Hun ville etter den strengt arrangerte storbandutflukten vise seg fram i et mye åpnere landskap denne gangen og den første skiva, “Space”, er stort sett standardlåter i et meget åpne tapninger. Grunnen til at hun kan ta slike sjanser er sjølsagt at hun har med seg sine faste følgesvenner Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar – sistnevnte har hun forøvrig jobba med i duosammenheng i vel ti år også.

Aldri har “Fly Me to the Moon”, “Bye Bye Blackbird” og “Skylark” vært gjort på et slikt vis: av og til er det så skjørt at man nesten venter på at det hele skal falle sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. Nyberg er både modig samtidig som hun vet at hun er utstyrt med et instrument som hun kan ta nesten hvor som helst og som holder lytteren fast helt ytterst på stolsetet fra start til mål.

Luft, rom, bevegelse og fugler har vært blant Nybergs inspirasjonskilder i forbindelse med denne utgivelsen. I den forbindelse hadde hun også ønske om å skue tilbake for å skue fremover. For over 20 år siden spilte hun nemlig inn skiva “So Many Stars” der hun også skrev arrangement for strykekvartett. Nå har hun ønska å vise fram den delen av seg igjen og til låtene på “Birds” har hun “forfatta” nydelige arrangement for Vindla String Quartet. Arrene og kvartetten kler denne utgava av Nyberg på et annerledes og høyst personlig vis.

“Aerials” er nok en bekreftelse på at Lina Nyberg er en vokalist, komponist, arrangør og bandleder i den aller ypperste toppklasse. Mens vi venter på del tre i denne trilogien bør norske arrangører sørge for å få henne hit snarest mulig. Hører dere??????

Lina Nyberg

Aerials

Hoob Records/MusikkLosen

Sivert Høyem har vært kjent for å være den mørke vokalisten. Det er han fortsatt, men likevel lysere enn noen gang.

Sivert Høyem – usedvanlig uttrykksfull.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Helt siden Magrugada blei folkeeie rundt årtusentskiftet, har jeg hatt en solid fascinasjon for uttrykket og inderligheten til Sivert Høyem. Han var bandets sjølsagte frontfigur, uten han tydeligvis følte noe behov for det – han var bare en helt naturlig autoritet i kraft av hva han hadde å melde og hvordan han meldte det.

Etter at Madrugada la inn årene i 2008, etter at gitarist Robert Burås hadde gått bort året før, har Høyem fortsatt sin solokarriere og “Lioness” er hans sjette album under eget navn. For meg er hans “beskjed” sterkere og tydeligere enn noen gang, om enn noe forskjellig. Det skulle vel forsåvidt bare mangle: Høyem har blitt eldre, utvikla seg som menneske og musikant og det gir seg uttrykk i musikken og tekstene hans.

Sivert Høyem er absolutt en låtskriver av meget høy klasse, sjøl om det ikke er alle låtene denne gangen som er like minneverdige. Når det er sagt så er det slik at nesten alle sangene vokser på meg for hver gang jeg hører dem.

Jeg er ganske sikker på at jeg har hørt at Høyem er en Chet Baker-tilhenger. Det kan ikke høres i måten han uttrykker seg på, men at han har henta noe av inderligheten fra salige Baker skal man ikke se bort fra. Som med Baker så er Høyem (40) en sanger jeg tror på – slik er det med den saken.

Høyem har skrevet all musikk og alle tekster, med et lite unntak fra litt teksthjelp fra gitarist Christer Knutsen på ei låt. Han gjør også en formidabel jobb sammen med trommeslager Børge Fjordheim og bassist Øystein Frantzvåg. Jan Martin Smørdal skal også ha all mulig slags ære for vakre strykearrangement. Og hvis noen hadde trodd jeg hadde glemt Marie Munroes (også kjent som Hilde Marie Kjersem) strålende innsats på duetten “My Thieving Heart”, så tar de faktisk feil. Strålende!

Sivert Høyem har vært, er og, tar jeg ikke mye feil, kommer til å være ei helt spesiell stemme der kvalitetsmusikk – nesten uansett sjanger – blir skapt. “Lioness” er nok et høydepunkt i ei flott karriere av en stor formidler.

Sivert Høyem

Lioness

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

Felespilleren Nils Økland er en grenseløs musikant. Her møter vi han i en helt ny setting – med belgiske venner.

Nils Økland sammen med sine frilynte begiske venner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hardingfelespilleren Nils Økland har de seineste åra vist verden at han har en tilnærming til musikk som er bortimot grenseløs. Utgangspunktet hans er folkemusikken, men etterhvert som han har blitt tiltrukket av improuttrykket, så har han makta å inkorporere folkemusikken dit på et ganske så unikt vis. Det har han vist oss blant annet på ECM-innspillingene “Monograph”, “Hommage à Ole Bull” og “Kjølvatn”.

Økland har også blitt en ettertrakta gjest og medspiller på andre musikanters prosjekter. I Belgia sitter det for eksempel en 30 år ung strengeleker som her spiller akustisk barytongitar og banjo, Ruben Machtelinckx – enkelt skal det ikke være, som tidigere har samarbeida med en annnen norsk musikant, nemlig trommeslageren Øyvind Skarbø. Da som nå så er det duoen Linus, som i tillegg til Machtelinckx består av saksofonisten og klarinettisten Thomas Jillings, som har invitert Økland og nok en belgier, euphoniumisten Niels Van Heertum, til elevert hygge og i løpet av en februardag i fjor var “Felt Like Old Folk” i boks.

Her snakker vi om fire samstemte musikanter som med de løseste av utgangspunkt fører vakre samtaler som de ikke aner hvor vil ende, men som det er spennende å følge fra start til mål. På sett og vis er det melodisk og nesten “vakker” impro vi blir servert og det med en instrumentering som er sjelden for å si det forsiktig. Og nok en gang spiller Nils Økland ei sentral og personlig rolle for å ta musikken til ukjente steder.

I posten fra Belgia sendte Machtelinckx også to andre skiver som forteller oss om herrens store allsidighet hans unge alder til tross. Med en kvartett bestående av Joachim Badenhorst på saksofon og klarinett, islandske Hilmar Jensson på gitar og Nathan Wouters på bass, har Machtelinckx i både 2012 og 2014 skrevet nydelig kammeraktig musikk for de fire. Uttrykket er hele tida gjennomført nedpå og kontemplativt, med noen få “utbrudd” som gjør at det hele får en flott dynamikk over seg.

Møtet med Ruben Machtelinckx og hans to “band” har vært både en nytelse og en spennende opplevelse. Og fela til Nils Økland er som alltid retningsgivende og unik. Herlig musikk!

Linus + Økland/Van Heertum

Felt Like Old Folk

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Jensson/Badenhorst/Wouters

Faerge

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Badenhorst/Jensson/Wouters

Flock

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Kenny Barron er en av jazzens aller største nålevende pianister. Det er det altfor få som har fått med seg.

Kiyoshi Kitagawa, Jonathan Blake og Kenny Barron – det er trioen sin det!

72 år unge Kenny Barron har siden han viste seg fram sammen med Dizzy Gillespie som 19-åring, fortalt alle med store ører og ellers oppegående sanseapparat at mer smakfull pianist i bebopgata finnes knapt. Når så giganter som Stan Getz, Freddie Hubbard og Yusef Lateef har stått langt fremme i køa for å sikre seg Barrons tjenester så sier det det meste om hvor han befinner seg på rangstigen.

Barron stortrives i de fleste settinger og bandstørrelser med sitt høyst smakfulle anslag og med en harmonisk oversikt som han er bortimot aleine om. Likevel er det vel kanskje slik at trioformatet har vært hans favorittlandskap. Først sammen med bassisten Ray Drummond og trommeslageren Ben Riley og alle som valfarta til New York på 80- og 90-tallet “måtte” innom den legendariske klubben Bradley´s for å høre Barron på trio. De siste godt og vel 10 åra har Barron spilt verden rundt med trioen vi møter her, trommeslageren Johnathan Blake og den japansk-amerikanske bassisten Kiyoshi Kitagawa.

Her serverer de tre oss sju originalkomposijoner av Barron, to relativt ukjente Monk-låter, “Shuffle Boil” og “Light Blue”, som Barron spiller solo, og avslutter det hele med “Nightfall” av en annen av Barrons nære samarbeidspartnere, salige Charlie Haden.

De to julidagene i fjor i Avatar Studios i New York var så avgjort av det inspirerte slaget. Vi møter en noe så inn i granskauen samspilt trio med en ledestjerne på piano som knapt har sin make i dagens jazz. Likevel er det altså slik at for det store publikum så har Barron fortsatt ikke “slått gjennom”. Jeg har en følelse av at han lever svært godt med det, men for alle dem der ute som ikke har kommet inn i Kenny Barrons vidunderlige verden så er det jo ikke så reint lite synd da. Med “Book of Intuition” gir han alle nok en nydelig og djupt personlig mulighet.

Kenny Barron Trio

Book of Intuition

Impulse!/Universal Music

Jeg har lest min første bok av årets Nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj. Det har vært tungt, mørkt og fantastisk lærerikt.

Svetlana Aleksijevitsj – en usedvanlig viktig stemme.

Jeg bryter sammen og tilstår at sjansen for at jeg skulle lese Svetlana Aleksijevitsj var relativt liten – helt til hun i fjor høst blei tildelt verdens kanskje mest høythengende litterraturpris, Nobelprisen. Det sier en del om meg og det sier en del om prisens gjennomslagskraft.

Nå har jeg brukt tre intense uker på å lese “Slutten for det røde mennesket” og jeg har ingen problemer med å følge Svenska Akademien og dens avgjørelse. For ei stemme Svetlana Aleksijevitsj er og har! Denne boka, som kom ut først i hjemlandet Hviterussland i 2013, er totalt forskjellig fra nesten alt annet jeg har lest i mitt liv. Aleksijevitsj makter nemlig på et forbilledlig vis å skrive et lands – først Sovjetunionens, så Russlands samt Hviterusslands også – historie sett fra den vanlige manns og kvinnes ståsted.

Svenska Akademien sa i sin begrunnelse at Aleksijevitsj (67) fikk prisen “för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid”. Basert på denne dokumentarromanen er det absolutt ikke vanskelig å være enig i den avgjørelsen.

Aleksijevitsj har gitt ei stemme til de mange millioner stemmeløse som har levd gjennom kommunismens tidsalder i Sovjetunionen, via den korte og optimistiske overgangen til kapitalismen og Russland og de første åra av vulgærkapitalismen som dette mektige landet har gått gjennom.

De vitnesbyrdene hun bringer til torgs er altså så rystende og hjerteskjærende som vel tenkelig. Det fantastiske grepet hun har tatt med å intervjue hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker, for så å fortelle deres historier og sette dem inn i en sammenheng som gjør at vi skjønner dagens Russland ganske så mye bedre, har jeg aldri opplevd maken til tidligere.

Dette er på ingen måte lystig lesning, men det er usedvanlig nyttig og lærerik lesning. Svetlana Aleksijevitsj har tatt oss med på en meget utfordrende og tildels smertefull historietime – en historietime som gjør det mye lettere å skjønne dagens Russland og ikke minst dagens russere mye bedre.

Verden har en lang vei å gå, men heldigvis har vi slike uredde stemmer som Svetlana Aleksijevitsj´som hjelper oss videre.

Svetlana Aleksijevitsj

Slutten for det røde mennesket

Kagge Forlag