Det skulle altså ta fem album før jeg fikk ørene opp for Sigrun Loe Sparboe sitt univers. Det var så avgjort på høy tid.

De seineste tiåra har vi blitt skjemt bort med mange, veldig mange fantastiske nordnorske stemmer i visesjangeren. Halvdan Sivertsen, Terje Nilsen, Jack Berntsen, Trygve Hoff, ei heil Bremnes-slekt og sikkert mange andre som burde vært nevnt også, har skapt en stolt tradisjon som heldigvis har inspirert stadig nye generasjoner til å skape videre.

Historieforteller

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

En fellesnevner for de nevnte er at de er strålende historiefortellere. De har alle noe å melde, noe som betyr noe, eller ofte mye, for oss som har vært så heldige å være samtidige med dem.

Sigrun Loe Sparboe (40) har altså fire album på samvittigheten før “Blåskjær” så dagens lys. Hun forteller meg umiddelbart at hun er en historieforteller i den gode tradisjonen som har blitt skapt fra midten/slutten av det forrige århundret. Hun er en observatør og formidler som kommer gjennom på første forsøk, for mitt vedkommende, som skriver gode tekster om hverdagslige, men samtidig allmenngyldige temaer vi alle kan kjenne oss igjen i og som egner seg til ettertanke. En sterk tekst om en slektning som forsvant i the land of hope and dreams er et av mange høydepunkt og når det kommer setninger som “På ei strand ved Middelhavet, drakk vi billig vin og hørte på jazz”, så snakker hun sjølsagt til meg!

Flott stemme

Loe Sparboe, som forøvrig er niese av Kirsti Sparboe, skriver og synger sjølsagt på nordnorsk og gjør det med ei fin og distinkt stemme med en ro og oversikt i seg som gir tekstene og innholdet akkurat det rommet den fortjener. Vi får den tida vi trenger til å dukke ned i det hun har å melde og der gjør det godt å være.

Loe Sparboe har med seg et empatisk reisefølge med produsent og multiinstrumentalist Mattias Krohn Nielsen samt krydder fra Heming Valebjørg og Tarjei Nysted.

“Blåskjær” har blitt et herlig møte med ei for meg ny stemme – ei stemme jeg garantert kommer til å følge tett i åra som kommer. Jeg liker nemlig gode historiefortellere, stemmer som har noe å melde og formidlere med noe unikt- Sigrun Loe Sparboe hører hjemme der.

Chris Potter har invitert med seg Brian Blade, Brad Mehldau og John Patitucci. Det kan vel ikke gå gæernt? På ingen som helst måte. Vi snakker verdensklasse – intet mindre.

Helt siden bebop-ikonet Red Rodney oppdaga guttungen Chris Potter i den lille hjembyen hans Columbia i South Carolina, så har ryktet og vel så det gått om det enorme talentet Potter skulle være i besittelse av. Barnestjerner har det vært mange av også i jazzen, men de fleste har blitt værende det – uten å ta det store steget opp i det voksne tetsjiktet. Potter har så avgjort tatt alle stegene og med læringsstasjoner hos Paul Motian, Dave Holland og Dave Douglas, så har han i stadig større grad også fortalt oss hvilken eminent bandleder og komponist han er.

Laget sitt

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når Potter nå stiller til start med trommeslager Blade, pianist Mehldau og bassist Patitucci – vi snakker tre av verdens ypperste stemmer på sine respektive instrumenter – så sier det seg nesten sjøl at dette ikke verken har hatt eller har muligheten for å bli et fast band. Alle har sine egne band/karrierer å ta vare på, men heldigvis var både lysta og vilja til stede da Potter spurte om det kunne være interessant med en platesession.

Alt nytt

Potter hadde skrevet åtte nye låter for anledninga og sjøl om det er fire musikanter i den ypperste verdensklasse som møtes her, så er jo ikke det ensbetydende med at det klaffer. Det gjør det heldigvis – her er det ikke et eneste ego som har behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de tre andre. Respekten for hverandre ligger tjukt utenpå og empatien er til stede i fullt monn.

Dette er moderne, melodisk og tidløs nåtidsjazz av aller ypperste merke og, til tross for at de knapt hadde spilt gjennom materialet på forhånd, så låter det så samspilt som vel tenkelig og med masse plass til alle fire slik at de kan sette sine høyst personlige bumerker på møtet.

Potter, som her spiller både tenor- og sopransaksofonen og bassklarinett, er i mine ører, sammen med Marius Neset, den ledende saksofonisten i kjølvannet etter Michael Brecker. Her får vi nok en bekreftelse på det sammen med det hippeste laget vel tenkelig i denne gata.

Henning Sommerro har vært ei viktig og flott stemme i norsk musikkliv i mange tiår. Med “People of the Book” har han skapt noe av det sterkeste han noensinne har gjort.

Henning Sommerro (71) blei kjent for store deler av det norske folk på slutten av 70-tallet da han skreiv musikk til Hans Hyldbakks lyrikk. Med gruppa Vårsøg, og visa med samme navn, blei han over natta bortimot folkeeie. Sommerro har neppe det aller minste mot å bli forbundet med Vårsøg-perioden, men etter hvert tok hans musikalske veier ei ganske så annen retning.

Sommerro utdanna seg til organist, jobba som musikalsk leder både for Teateret Vårt i Molde og Trøndelag Teater i Trondheim og blei i 1990 tilknytta Trøndelag musikkonservatorium der han endte opp som professor.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Komponisten

De seineste tiåra har Sommerro markert seg kraftig som komponist med en svær palett å hente fra og der enorme lerret har blitt fargelagt på et høyst personlig vis. Jeg har på ingen måte total oversikt over alt han har skapt, men våger likevel påstanden at “People of the Book” må være noe av det viktigste og sterkeste han har bragt til torgs.

Grusomst bakteppe

Når musikken blei spilt inn, går ikke frem av platecoveret. Det må uansett ha skjedd før den 7. oktober – da helvetet virkelig brakte løs i Midtøsten. Det som har skjedd siden savner på mange måter sidestykke i grusomhetens historie.

Det Sommerro har gjort her er å sette sammen tre komposisjoner han har skrevet over en lengre periode. De har hver for seg tatt utgangspunkt i de tre største religionene i Midtøsten – jødedommen, kristendommen og islam.

Han har gjort et framifrå forsøk på å se likhetstrekk i det som forener – ikke det som skiller. Tekstene er henta fra Moses´ tid, via den spanske middelalderdikteren Judah Halevi og endt opp hos den svensk/tyske dikteren Nelly Sachs.

Forskjellige besetninger

Noe av musikken går helt tilbake til 2000, noe er et bestillingsverk til byen Jerikos 10000 års jubileum i 2009 – her synger og spiller også Sommerro trekkspill, mens det ferskeste verket blei bestilt til den jødiske festivalen i Trondheim i 2022.

Det strålende ensemblet TrondheimSolistene spiller ei sentral rolle på mye av musikken som Sommerro har henta inspirasjon til fra Midtøsten, men samtidig gitt det hele sitt eget bumerke. De tre komposisjonene henger også vakkert sammen og viser likehetstrekkene som burde være med å forene.

Dette er så vakker og sterk musikk med et så viktig budskap at svært mange burde tilbringe tid sammen med den. Så får det bli opp til hver enkelt å bestemme seg for om religion – uansett hvilken – er med å skape fred eller tvert om.

Den amerikanske altsaksofonisten, komponisten, arrangøren og storbandlederen Remy Le Boeuf tar oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers.

Dette er ikke første gang jeg har gleden av å møte Remy Le Boeuf (37) og hans musikk. Både sammen med hans eneggede tvilling, pianisten Pascal Le Boeuf, og deres felles prosjekt og under eget navn med “Light as a Word” for knappe fem år siden, så har han vist mange med meg at han er ei stemme vel verdt å låne øre til. Fire Grammy-nominasjoner er nok en bekreftelse på det.

Første gang storband

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sjøl om dette er Le Boeufs andre skive med storbandet Assembly of Shadows, den første kom i 2019 og het enkelt og greit “Assembly of Shadows”, så er det første gang jeg møter han i stort format.

Besetninga består av gode musikervenner fra New Yorks enorme tilfang av toppmusikanter og det sjøl om Le Boeuf har lagt The Big Apple bak seg og blitt professor ved University of Denver. Her ligger også mye av fundamentet for musikken – reisa fra Brooklyn til Denver i stor flyttebil og med lytting på ymse musikk på radio underveis.

Mange kilder

På den lange kjøreturen hørte Le Boeuf på masse musikk som fikk tankene i gang om hva som skulle ende opp som “Heartland Radio”. Sjølsagt er det et solid jazzfundament i bånn for alt han holder på med, men han er så avgjort inspirert av både både pop, indie rock, R&B, Dance-pop og EDM.

Alt dette har Le Boeuf skrudd sammen på et vis som gjør dette storbanduttrykket tilgjengelig for “alle” – også med et par vokalspor med stort radiopotensial.

Både som kollektiv og solistisk, sjøl om det ikke er de største navna vi møter her, er det meget høy standard på det Le Boeuf & Co leverer. Her er det ikke snakk om å flytte noen merkesteiner, men bare fortelle oss hvem og hva Remy Le Boeuf står for. Det er ikke reint lite bare det.

København-baserte Hein Westgaard fra Oslo tar oss med til spennende steder som har alt fra impro, country, rock og andre herligheter i seg.

“First as Farce” har blitt liggende i marinade ei god stund hos meg, men ga heldigvis ikke opp og tvang seg opp til overflata like før påska meldte seg. Det betyr at debutskiva til Hein Westgaard Trio, som har eksistert siden 2017, endelig får den oppmerksomheten den fortjener og den har så absolutt tålt marineringsperioden svært godt.

Gitaristen Hein Westgaard (28) & Co, det vil si bassisten Petter Asbjørnsen fra Larvik og den danske trommeslageren Simon Forchhammer – alle med base i København hvis jeg har skjønt det rett – har staka ut en spennende og unik kurs. Alle låtene er skrevet av Westgaard eller kollektivt unnfanga av alle tre og det er altså hele tida ei klar retning i hvor de tre vil.

Mange kilder

Jazz og impro er fundamentet i uttrykket til trioen som åpenbart inspirerer og utfyller hverandre godt etter mange år sammen. De kom også til finalen i Jazzintro 2020 og har bare fortsatt å utvikle landskapet sitt.

I den musikalske gumboen finnes det også elementer av rock, country, folk og klassisk musikk. Til sammen blir det sjølsagt noe helt eget og veldig velsmakende hvis man er utstyrt med smakstentakler – heter det det forresten? – som fristes av det spennende og unike.

Jeg vil vel ikke bli veldig overraska om det skulle vise seg at Hein Westgaard har hørt et kvarter eller to på en Bill Frisell – absolutt ikke den verste inspirasjonskilden for en ambisiøs gitarist. Når det er sagt så er Hein Westgaard og trioen definitivt på vei til egne destinasjoner.

Vokalisten Isabella Lundgren fortsetter å ta vare på den amerikanske sangskatten på et inderlig vis – og det med strålende hjelp.

Det er ti år siden jeg hadde gleden av å “møte” Isabella Lundgren (36) første gang med hennes “Somehow Life Got in the Way”. Der fortalte hun alle som ville høre at hun allerede den gang hadde et solid grep på den amerikanske sangskatten. Her bekrefter hun det på aller beste vis.

Dorothy Fields

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne gangen har hun ønska å hylle legenden Dorothy Fields (1904-1974) som i løpet av sine knappe 70 år på Tellus skrev over 400 sanger, 15 Broadway-musikaler og musikk til 26 filmer. Når den skatten innbefatta blant andre tittellåta, “I´m in the Mood for Love”, “I Can´t Give You Anything but Love”, “On the Sunny Side of the Street” og “A Fine Romance”, så er det ikke å ta for hardt i å kalle henne legende sjøl om ikke alle kjenner henne like godt som Gershwin-brødrene, Cole Porter og Jerome Kern for eksempel.

Strålende samarbeid

Lundgren stakk tidlig til Sambandsstatene for studier på New School i New York og hun har så voldsomt kommet under huden på dette tidløse materialet. Hun synger vakkert og har ei stemme som kler dette stoffet perfekt.

Når så hennes faste musikalske følgesvenn gjennom i alle fall ti år, den framifrå pianisten Carl Bagge både spiller slik det skal gjøres i dette landskapet og har arrangert musikken for Sveriges svar på KORK, strykeensemblet Musica Vitae, så har dette blitt akkurat den hyllesten alle har hørt for seg og som Dorothy Fields fortjener.

Her kommer det ikke en eneste musikalsk overraskelse – hvorfor må det det hver gang? Her blir vi servert vel 40 minutter med med vakker og tidløs musikk fra svært så dyktige musikanter og den nydelig stemma og uttrykket til Isabella Lundgren. Det holder lenge det.

Bassisten og den musikalske filosofen og forskeren Christian Meaas Svendsen tar oss med til steder ingen av oss har vært invitert til tidligere.

Christian Meaas Svendsen (36) har i løpet av de 10-15 seineste åra gjentatte ganger fortalt oss at han er ei helt spesiell musikalsk sjel. Fra mitt første møte med han så har han vist meg at han er en totalt kompromissløs musiker på søken etter det helt personlige og i stadig større grad har han funnet frem til det også. Duokonserten med evigunge Arild Andersen på Kongsberg for en del år siden var en solid bekreftelse på at arven var i de beste hender.

Musikalsk forskning

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som er de sentrale elementene i dette prosjektet er bass, kropp og buer. I Meaas Svendsens pågående forskning har dette vært sentrale bestanddeler og her tar han det hele til et nytt nivå.

12. juli 2021 inntok han Levinsalen på Musikkhøgskolen i Oslo sammen med bassen sin og et mikrofonoppsett bestående av en mikrofon på hver hånd, en mikrofon som plukker opp stemma hans, en mikrofon plassert over hjertet og et stereo-oppsett som tar opp rommet.

Tre inngående lydkilder har gjort mikseprosessen spennende – noe som gjør at vi kommer svært nært Meaas Svendsen og det han ønsker å formidle.

Fire kapitler

Fire “låter” på til sammen knappe 73 minutter tar oss til stemninger egna for djup lytting og ditto ettertanke. Meaas Svendsen får elementene til å “spille” sammen på et helt spesielt vis – buebruken hans, gjerne flere buer samtidig, sørger for lydunivers av en annen verden og når kroppen er med og spiller på lag, så blir dette en opplevelse helt forskjellig fra alt annet som har vederfaret eders sinn.

Fire av Meaas Svendsens favorittbassister, Nina de Heney, Håkon Thelin, Ingebrigt Håker Flaten og Joëlle Léandre, har skrevet interessante betraktninger om Meaas Svendsen og hans musikkanskuelse, noe som er med å gjøre denne innspillinga enda mer interessant.

Skal du gi deg sjøl eller noen du liker en spesiell opplevelse, så er “Body of Sound – Body of Music” absolutt et godt sted å begynne.

26 år unge Rasmus Sørensen er et dansk pianotalent av de sjeldne. Her får vi møte han i to forskjellige triokonstellasjoner.

Etter flere år i jazzens hovedstad New York, med studier på velrenommerte Manhattan School of Music og masse jobber rundt om på byens utallige jazzklubber, så har Rasmus Sørensen så vidt jeg har skjønt satt kursen tilbake til Danmark. Du verden så mye New York han har tatt med seg i kofferten hjem igjen.

I tradisjonen

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med at han har tatt med seg mye New York, så mener jeg at han har tilegna seg den amerikanske hardbop-tradisjonen – uttrykket som vokste frem fra seint 50-tall og gjennom 60-tallet – og som har etablert seg som et tidløst uttrykk som man kan “snakke” med musikanter over hele verden med. Hvem Sørensen kan minne om? Tilfanget er så enormt og jeg tipper at unge Sørensen har henta fra de aller fleste og på det viset er i ferd med å skape sin egen identitet.

Dobbel dose

Noe av det siste Sørensen gjorde før han forlot The Big Apple var å spørre to av sine favoritter om de kunne tenke seg å gjøre ei trioskive med han. Bassist, og platas produsent, Alexander Claffy og trommeslager Kendrick Scott – to av de virkelig etterspurte sidemennene i NY – var ikke vanskelig å be og uten en eneste øvelse gikk de i studio. I løpet av fire timer var det hele i boks: tre Sørensen-komposisjoner, Duke Pearsons “Is That So?”, Cole Porters “Everything I Love” og den for meg ukjente Coltrane-låta “Mr. Day”.

Trioen låter som de har spilt sammen i hundre år og at kjemien og respekten var på plass hersker det absolutt ingen tvil om. Det swinger og groover noe vederstyggelig og Rasmus Sørensen forteller oss at han er på svært god vei inn i det ypperste sjiktet av pianister i det moderne, melodiske og tidløse landskapet.

Også fysisk

I 2022 blei Sørensens debut-album gitt ut digitalt. Heldigvis fant April Records ut at det var på tide å gi det ut fysisk også, så derfor foreligger “Traits” nå også både som cd og som LP. Nok en gang trio, men her med italienske og New York-bosatte Francesco Ciniglio på trommer og svenske Jon Henriksson på bass.

Her snakker vi Sørensens faste trio med et repertoar på 11-originallåter i ei innspilling gjort i Aarhus i 2021. De tre ikke bare virker som de trives i hverandres selskap – de gjør det på ekte.

Sørensen skriver sprudlende og livsbejaende musikk der det ikke er mye tvil om hvor eneren er, for å si det sånn. Han er noe som likner på en snarlig virtuos med de 88 hjelperne sine, men han benytter aldri teknikken for å imponere – han vil og han skaper noe genuint hele tida.

Rasmus Sørensen – det er bare å merke seg navnet med en gang.

Vokaltrioen Aurom forteller oss på et personlig og inderlig vis at folkemusikk slik de formidler den er tidløs – om den er gammel eller ny.

Aurom har eksistert siden 2017 og har gitt ut ei plate før “O, svage sind” nå har kommet opp til overflata. Alt dette, bortsett fra det siste faktumet, har gått meg hus forbi. Nå har jeg endelig fått hekta meg på og det var åpenbart på høy tid.

Aurom består av Malin Alander fra gamle Sogn og Fjordane, Ingebjørg Lognvik Reinholdt fra Telemark og Guro Utne Salvesen fra Rogaland. Noe, eller mye faktisk, forteller meg at de kommer fra solide folkemusikktradisjoner – hvis ikke så har de tilegna seg kunnskapen og tradisjonen på et imponerende og flott vis uansett.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gammelt og nytt

Noen eller mange sitter nok med et inntrykk av at all folkemusikk ikke bare stammer fra “gamle dager”, men at den også skal formidles slik den alltid har blitt formidla. Aurom har heldigvis andre syn på den saken.

Jovisst har de folkemusikktradisjonen innabords de tre Aurom-jentene, men enten de sjøl eller forfatteren Agnes Ravatn har også skrevet en hel del nytt materiale både når det gjelder musikk og tekst og Ravatn sin “Nystev”-tekst er intet mindre enn en sann fryd. Stor og frodig humor!

Klinger praktfullt

De tre stemmene klinger strålende sammen – og hver for seg. De har funnet frem til et kollektivt uttrykk som fascinerer og på den ordløse og sprudlende ekskursjonen “Svire” forteller de oss også at de har solide improvisasjonskvaliteter.

Aurom åpner opp nye dører for slike som meg og sikkert for mennesker som hører hjemme i folkemusikktradisjonen også. Stor stas – og jeg er sikker på at møtet deres med sjølvaste mestertrompeter og stemmekunstner Per Jørgensen på Vossajazz blir ei musikalsk hyrdestund for alle både på scene og i sal.

Kommer Genesis på banen, så må jeg innrømme at det er Phil Collins og Peter Gabriel jeg tenker på. Men du verden så viktig rolle Steve Hackett spilte også.

Steve Hackett har rukket (74) svært mye i si musikalske karriere. Sjøl om han ikke var det største navnet i Genesis fra han blei med i 1970, så bidro han både med strålende gitarspill og skrev flere av bandets låter.

Både Collins og Gabriel gikk jo videre med solokarrierer og superstjernestatus. Hackett har for så vidt gjort det samme, men det vil være en mild overdrivelse å påstå at han har oppnådd den samme statusen som sine tidligere Genesis-venner.

Under Bodø Jazz Open tidligere i år hadde jeg gleden av å høre Hackett live for første gang og det tok ikke mange takter å slå fast at hans gitaristiske ferdigheter fortsatt var på plass og i den skjønneste orden.

Ambisiøst verk

Vi som har levd ei stund husker med glede de store, flotte og ambisiøse landskapene Genesis skapte. For mange var de yppersteprestene i progrock-verdenen og det virker som om Hackett bare har fortsatt å utforske dette universet.

Musikken er stor og flott og Hackett er en historieforteller både med gitaren og med tekstene sine. Han er sjøl hovedvokalisten, dog uten særpreget som for eksempel Collins og Gabriel var/er i besittelse av, i dette universet som også henter impulser fra jazzverdenen og fra klassisk musikk.

Hackett omgir seg med dyktige musikanter som åpenbart kjenner seg like hjemme i rock- som i jazzverdenen. Han og de skaper fine stemninger og med en progsjef som Hackett i førersetet så er det sjølsagt et heftig trøkk underveis, men samtidig er han kommet dit i livet at han absolutt er i stand til å ta´n ned også.

Steve Hackett hadde på mange vis forsvunnet fra min bevissthet, men møtet i Bodø og dette visittkortet forteller med all ønskelig tydelighet at han fortsatt er i stor progform.