Malmö har vist seg å være en musikalsk smeltedigel. Her kommer enda en bekreftelse på det og nok en gang med litt norsk krydder.
floats fra Malmö imponerer – med litt norsk krydder.
Musikk- og jazzutdanninga i Malmö har hatt og har et godt rykte på seg. Det samme har miljøet i den sør-svenske byen som av forståelige årsaker har nære forbindelser til både København og kontinentet.
Flere norske musikere har studert i Malmö og noen av dem har blitt der værende også. Bassisten Anne Marte Eggen fra Snåsa, som vi har blitt kjent med gjennom bandene We Float og Ljom, er en av dem.Gitaristen Gabriel Øien fra Eidsvoll Verk, en annen og her møter vi han med det fine bandet floats – med liten f, må vite.
Øien nærmer seg 30 med stormskritt og resten av bandet hører nok også hjemme i samme aldersgruppe. «Filament» er bandets andre visittkort, men det første som har kommet min vei.
Sjangerfritt
Sammen med vokalisten Lovisa Lidgren, Adam Sass (trompet), Gustav Dalemo (tenorsaksofon), Hampus Torarp (piano), Samuel Eklind (bass) og Sammy Hsia (trommer), tar Øien og floats oss med til landskap som har både soul, funk, pop, jazz og garantert andre herligheter i seg.
Lovisa Lidgren er en veldig bra og særprega vokalist som åpenbart har en henta mye både herfra og derfra, hun scatter også så det griner, og satt det sammen til sitt eget.
Med et herlig originalmateriale framstår bandet som en kohort som ganske sikkert er et heftig og svett liveband. Det sagt så funker det helt utmerket på anlegget i heimen også.
Og hvis noen lurer, så forsvarer Gabriel Øien rødt, hvitt og blått på et framifrå vis.
Kulturen og miljøet Motvind Records representerer er en sjelden og viktig villblomst i den norske musikkfaunaen. Her er det fire flotte eksempler på det.
Hans Hulbækmo og Egil Kalman ute i det fri.Håkon Thelin sammen med en av sine beste venner.Helga Myhr og Tanja Orning fører unike samtaler.Joel Ring sammen med sin spennende svorske kohort.
Motvind Kulturlag, med ideologisk sete i Rollag i Numedal like nord for Kongsberg, er overbygninga til det meste som skjer rundt Motvind-kulturen. For de har faktisk makta å skape en helt egen kultur og det virker som det er ingenting som kan stoppe dette økologiske og idealistiske toget. Det er herlig motsrøms og en vekst jeg håper vil fortsette å blomstre i lang tid fremover. Jovisst trengs det ildsjeler som Andreas Røysum, men det virker seom om kulturen etter hvert har så mange bein å stå på at den vil klare seg og vokse uansett. Disse fire utgivelsene er gode prov på det.
Herlig duo
Den svenske bassisten Egil Kalman från Linköping og en av vår generasjons heftigste trommeslagere uansett sjanger, Hans Hulbækmo, går tilbake til jazzlinja i Trondheim. De har åpenbart beholdt kontakten etter at eksamen blei bestått og her møter vi de to i ført synth og munnharpe pluss bass for Kalmans del og congas, perkusjon og munnharpe pluss trommer for Hulbækmos del.
Bortsett fra tradlåta “Filleværen” er all musikken unnfanga av de to – mer eller mindre – helst mer, vil jeg tro – der og da av de to. Sjøl om det er fritt, så er det både melodisk, rytmisk, dronete og meditativt. Her får ideer mulighet til å utvikle seg i sitt eget tempo – de to kan hverandre så godt at de stoler 100% på hverandre. Her trengs verken flytevest eller fallskjerm; her er to særdeles frisinnede og åpne sinn mer enn nok til at det fra tid til annen skapes helt magisk musikk.
På egen hånd
Bassisten Håkon Thelin kjenner jeg best fra trioen Poing som består av Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm i tillegg til Thelin. I stor grad oppholder Poing seg i et samtidsmusikk-terreng og jeg har i liten grad oppfatta Thelin som en jazzbassist. Slik møter han heller ikke opp her – mutters aleine med den store fela si.
Thelin tar oss derimot med inn i en folkemusikktradisjon der jeg sjelden eller aldri har hørt solobass tidligere. Arild Andersen har jo lekt seg med deler av denne tradisjonen med “Arv” og “Sagn”, men da med fullt band rundt seg.
Med sin store og varme tone tolker Thelin, både med og uten bue, musikk etter Knut Kjøk, Susanne Lundeng, Hans W. Brimi, Geir Egil Larsen, Eilev Smedal, Unni Løvlid og Vidar Lande.
Dette er en fascinerende og original ekskursjon som viser i alle fall meg ei ny og flott side av Håkon Thelins kunstnerskap.
Flotte samtaler
Helga & Tanja, det vil si Helga Myhr på hardingfele og Tanja Orning på cello, tar oss med til steder de færreste har besøkt noen gang. Musikken, som de to har unnfanga sammen, har i seg en søken etter å gå opp i en større enhet – at de to instrumentene skal klinge sammen som ett.
Landskapene, de musikalske maleriene eller lydteksturene de to har funnet frem til er fantasier kun Helga & Tanja kunne ha skapt. De er totalt unike, spennende og alltid fascinerende. Her er det bare å skape sine egne fantasier underveis til den utradjsonelle måten de to trakterer sine instrumenter på.
Hvis tradisjonell melodikk, rytmikk og harmonikk er din greie, så skal du leite helt andre steder. Hvis du vil utfordre deg sjøl og få påfyll av noe du ikke har forventa deg, så har du kommet til rett adresse.
Nok en framifrå svenskeimport
Egil Kalman er allerede nevnt som en svenske vi mer enn gjerne kaller svorsk og vel så det etter hvert. Det samme gjelder definitivt også for cellisten, bassisten, komponisten og bandlederen Joel Ring. Han dukker opp i en rekke sammenhenger og sørger alltid for å sette sitt umiskjennelige særpreg og bumerke på musikken.
Med sin Neverending Sextet debuterte Ring & Co i 2021 med “Pouring Textures” og de forteller oss her at de er en kohort som er i stadig utvikling. Vi befinner oss i avant-garde jazzens mange grenseland og om musikken er skrevet eller fritt improvisert, så foregår det interessante og originale samtaler rund baut.
Med et svorsk lag bestående av Anton Jonsson og Tomas Sandström på trommer, Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba, Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og bassklarinett og Milton Öhrström på piano og harmonium, introduserer Ring oss for univers som er så totalt kompromissløse og unike at i alle fall mitt mottakerapparat stimuleres kraftig.
Motvind Records beviser nok en gang hvor enormt viktig og særegen villblomst de er.
Egil Kalman/Hans Hulbækmo «Unit of Time» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Håkon Thelin «Slåtter på kontrabass» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Helga & Tanja «Klangkorpus» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Joel and the Neverending Sextet «Marbled» Motvind Records/Subversive Vibrations Distribution
Moderne elektrisk blues har hatt mange storheter, men det har liksom vært bare én konge: B. B. King. Her møter vi han for første gang fra en konsert i 1977.
B.B. King sammen med sin kjære Lucille.
Folka bak Elemental Music, med Zev Feldman i spissen, fortsetter å gjøre en formidabel jobb. De har som “formålsparagraf” å grave opp musikalske skatter som har blitt liggende i diverse arkiver rundt om i verden, sette dem i så god teknisk stand som mulig, “pakke” det hele inn med et informativt og innholdsrikt teksthefte og på det viset gi folket noe de ikke visste de savna.
Pianoikonet Bill Evans har lenge vært den store favoritten, inkludert en konsert fra Kongsberg-festivalen i 1970, men nå er det et annet ikon som har kommet til overflata, nemlig blueskongen B.B. King (1925-2015).
Vi blir tatt med tilbake til den 7. oktober 1977 – en periode som blues-kjennere sier er ganske dårlig dokumentert for Kings del. Det er kvalitetsmessig ingen grunn til – den den gang 52 år gamle King er nemlig i storform både med sin kjære Lucille, gitaren, og vokalt.
Hele konserten
Vi får være med på knappe 80 minutter som starter med en intro bestående av Thelonious Monk-klassikeren “Blue Monk” og “Caldonia” – der King inntar rampelyset – for så å beholde det.
Med sitt mer enn dugande sjumannband med tre blåsere blir vi tatt med på en type ønskekonsert for King-elskere. “Sweet Little Angel”, “Why I Sing the Blues”, “The Thrill Is Gone” og Stevie Wonders “To Know You Is to Love You” sto på programmet og publikum i Nancy hadde all grunn til å være begeistra – Riley Ben, eller B.B. blant venner, var nemlig i storform. Såvidt jeg vet spilte han aldri med Monk-trommeslageren Ben Riley – det hadde jo vært en morsom kombinasjon. Sistnevnte kunne definitivt “Blue Monk” som festen starta med i alle fall.
Åtte år etter denne konserten hørte jeg B.B. King live for første gang. Sammen meg Jon Eberson i Idrettens Hus i Molde hadde jeg ei stor stund og han oppsummerte det greit den gangen og det er like greit å bruke Ebers´ evaluering også denne gangen: Jævla tøft!
B.B. King «In France: Live at the 1977 Nancy Jazz Pulsations Festival» Elemental Music/elemental-music.com
Den amerikanske trommeslageren Bob Moses forheksa publikum i Molde kino under jazzfestivalen i 1974 sammen med et stjernelag. Nå er han mer tilbake enn noen gang og har spilt inn plate live på Molde kulturskole.
Tre flotte sider av Ra Kalam Bob Moses.
Sjelden handler vel musikk mer om kjærlighet enn i dette tilfellet. Bob Moses (77), som han het i 1974, spilte sammen med Gary Burton, Mick Goodrick, en totalt ukjent tenåring som het Pat Metheny og Steve Swallow – noen av de aller største stjernene på jazzhimmelen. Noen år seinere, i 1980, var han tilbake sammen med vokalikonet Sheila Jordan og pianisten Steve Kuhn. Da var Molde-jenta Elma Gjendem vert for Moses & Co – og nå, etter mange tiår fra hverandre, er de nå kjærester og tilbringer mye tid i Molde!!! Magisk!
Bob Moses, som etter hvert har føyd til Ra Kalam til navnet sitt, har spilt med og alt og alle – og alle har villet spille med han. Det av svært forståelige årsaker: han er nemlig en usedvanlig dyktig, sjelfull og kreativ perkusjonist. Han har også etablert sitt eget plateselskap og her har det i det siste kommet ut tre strålende og helt forskjellige visittkort som forteller.
Swallows oppfordring
Mesterbassist Steve Swallow, som altså var sammen med Moses i Molde for vel 50 år siden, mente at Moses var en strålende komponist og oppfordra han til å skrive mer. Moses mente at han hadde mer enn nok uspilte låter liggende, men var så stolt av oppfordringa at den trigga en veldig spennende idé.
Han kontakta 18 av sine «nærmeste» musikalske venner og ba de gjøre sin tolkning av en og samme låt! Den heter «Peace Universal» og har ført til 18 totalt forskjellige tolkninger fra storheter som saksofonistene Dave Liebman, Jerry Bergonzi og Stan Strickland, vokalisten Theo Bleckmann, Steve Swallow må vite og supergitaristene Bill Frisell og Pat Metheny der Moses også bidrar med trommer innspilt fra de tider de to spilte sammen.
En strålende idé og en praktfull dokumentasjon på hva komponisten Moses har skapt av utgangspunkt for ekskursjoner.
Fullt band
Det finnes så avgjort andre sider av Moses´ kunstnerskap også. På «Cozmic Soul Gumbo», innspilt i New Orleans høsten 2023, er han omgitt av noen av jazzbyens aller mest vidgjetne musikanter som saksofonistene Tony Dagradi og Jeff Coffin, perkusjonisten Bill Summers og trommeslageren Johnny Vidacovich.
Rundt halvparten av musikken er skrevet av Moses mens resten er kollektivt unnfanga der og da. Den musikalske gumboen – nasjonalmatretten i NO – har klare spor av hvor den er unnfanga og har mye blues og ekte soul i seg – samt mye frihet.
Flott, inderlig og ekte er det fra start til mål.
Tilbake til Molde
50 år etter sitt første Molde-besøk var Moses nok en gang tilbake til sin kjære og ute på øya Sekken i Moldefjorden er for sikkerhets skyld hans gamle venn og kollega Franklin Kiermyer bosatt.
Moses og Kiermyer har kjent hverandre lenge og spilte på samme plate så langt tilbake som i 1999, men måtte altså til Molde og Sekken for å finne tilbake til hverandre. En liten/stor verden, gitt!
Den 27. september i fjor møttes de to perkusjonistene til konsert og liveinnspilling på Molde kulturskole.
Utstyrt med et heftig arsenal av trommer, congas, djembe, gongs, kubjeller og shakers, samt noen stemmebånd ved enkelte anledninger, førte Moses og Kiermyer herlige rytmiske samtaler som aldri vil bli gjentatt noe sted noen gang.
Heldige var de som var til stede, men nå er vi andre nesten like heldige som får oppleve møtet i ettertid og så mange ganger vi måtte ønske.
Sirkelen er slutta for Ra Kalam Bob Moses. Han er tilbake i Molde og Molde er tilbake i han. Music is the food of love heter det på hans morsmål – musikken er uansett et universelt språk.
Ra Kalam Bob Moses «Peace Universal» Ra Kalam Records/nativepulse.comRa Kalam Bob Moses «Cozmic Soul Gumbo» Ra Kalam Records/nativepulse.comRa Kalam Bob Moses – Franklin Kiermyer «Radiant Sky Drumming» Ra Kalam Records/nativepulse.com
Pianisten Emmet Cohen har blitt ei verdensstjerne nesten mer til tross for enn på grunn av.
Emmet Cohen har blitt ei stjerne mot alle odds.
Det var ikke mange utenfor den harde New York-kjernen som kjente til Emmet Cohen (34) før pandemien snudde opp ned på veldig mye rundt og med oss. Den mer enn lovende pianisten, oppvokst i Miami, men som mente at The Big Apple var stedet hvis han virkelig skulle slå gjennom, hadde gjort alvor av akkurat det og begynt å skaffe seg et navn i jazzhovedstaden før svineriet inntok arenaen.
Som for alle andre jazzartister så forsvant jobbene som dugg for sol, men Cohen ante råd – om ikke annet fikk han en idé – en idé han i sin villeste fantasi ikke ante hva skulle føre til.
Hjemme hos
Det Cohen tok initiativ til var å invitere musikervenner hjem til stua si der flygelet hadde en sentral plass. Det førte til en rekke intimkonserter, med nye venner hver gang, som blei publisert live på sosiale medier som «Live at Emmet´s Place». Det førte til en enorm suksess og «seerstorm» verden rundt – publikum var like sultefora som musikerne.
Etter at verden åpna opp igjen har Cohen, som bekjenner seg til et tradisjonelt uttrykk med røtter i The Great American Songbook og andre tidløse herligheter – altså ganske så uhipt egentlig hos den hippe garde -, tatt konseptet ut i den virkelige verden og fylt saler rundt om på festivaler og klubber i en grad han neppe hadde sett for seg før pandemien gjorde sitt inntog.
Nye gjester
Cohen har blant annet gjesta Moldejazz der saksofonisten Lars Franck og Ola Kvernberg var de inviterte sammen med Cohens faste trio.
Det er på det viset vi møter han i «Vibe Provider» – ei plate som er tilegna hans gode venn Michael Funmi Ononaiye (1968-2023) som var svært viktig når det gjaldt å sjøsette «Live at Emmet´s Place».
Her får vi ei god blanding av standardlåter og Cohens egne komposisjoner – alt i den samme tradisjonen. Kjernetrioen består av sjefen samt Philip Norris på bass og Kyle Poole på trommer – nesten som alltid. I tillegg er blant andre blåserne Bruce Harris (trompet), Frank Lacy (trombone) og Tivon Pennicott (tenorsaksofon) med på flere av låtene.
Det har ført til ei hyggestund, som i stua hos Cohen, uten at ei eneste grense blir utfordra. For meg er det mer enn nok at det blir spilt en hel masse hardtswingende og uhip musikk.
Gitaristen, komponisten og bandlederen Karl Bjorå har på sine to første utgivelser vist oss helt spesielle kvaliteter. Nå gjør han det enda tydeligere.
Karl Bjorå sammen med det unike laget sitt.
Bjorå (34) hører hjemme i jazzlinje-generasjonen som blant annet viste seg frem gjennom det spennende kollektivet Megalodon Collective. Det har fått en rekke unike avleggere og Bjorå, fra Evje i Setesdalen, men bosatt i Oslo, er så avgjort en av de som har blomstret heftigst.
I mange retninger
Her viser Bjorå oss bredden i sin musikkanskuelse han har antyda tidligere, men som nå slår ut i full blomst. Sjangre bryr tydeligvis ikke Bjorå seg nevneverdig om eller for å si det på en annen måte: han henter hemningsløst fra både indierock, blues, psykedelisk jazz og folkemusikk og garantert med krydder fra en rekke andre kilder også.
Bjorå har skapt hele dette herlige sammensuriet bortsett fra en nydelig coverversjon av klassikeren til Sonny and Cher, «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)»
For et lag
Når Bjorå, som i tillegg til å spille gitar også trakterer banjo, synth samt bidrar med sine stemmebånd, har invitert med seg en uhyre spennende og annerledes kohort bestående av Håvard Aufles på synth, Vegard Lien Bjerkan på piano, banjo og synth, Signe Emmeluth på saksofon og fløyte, Selma French og Tuva Syvertsen på hardingfele, fele og vokal, Kalle Nyberg på saksofon, Bardur Reinert Poulsen på bass, Karoline Wallace på vokal og Andreas Winther på trommer, så ligger det mer enn i kortene at her skapes det lydunivers på tvers og langs som går et godt stykke utenfor den slagne landevei.
Karl Bjorå har skapt fundament som alle de inviterte har blitt gitt fritt leide til å utvikle videre. Bjorå åpner opp dører, men stjeler ikke oppmerksomheten fra de andre i for stor grad. Han gir rom og muligheter, men viser også fra tid til annen hvilken strålende gitarist han er. Framifrå er det på mange vis.
Karl Bjorå «I Would Have Made It» Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
De sveitsiske brødrene Florian og Michael Arbenz har fått med seg sjølvaste Ron Carter til et herlig triomøte.
Et høydeopphold med tvillingene Arbenz og Ron Carter.
Tvillingene Florian (trommer) og Michael (piano) Arbenz er, tro det eller ei, begge 49 år gamle. De har begge markert seg, enten sammen eller hver for seg, med en rekke stjerner som Greg Osby, Dave Liebman, Marc Johnson, Kirk Lightsey og Bennie Maupin. Noe, eller faktisk en hel del, forteller meg likevel at møtet med bassikonet Ron Carter (87) for vel et år siden toppa alt de har skapt sammen fram til nå.
Det har seg slik at denne omtalen blir skrevet etter et lite besøk i Antibes/Juan-les-Pins, ikke langt fra Nice. I 1963 spilte Carter med Miles Davis på festival i akkurat den byen – en konsert som førte til ei legendarisk live-skive: “In Europe”. Det samarbeidet og den epoken førte til det store gjennombruddet for Carter, som i de påfølgende tiåra har blitt sett på som et av jazzbassismens absolutt største fyrtårn. På denne innspillinga fra mars i fjor var Carter kun 86, men avgjort fortsatt i storform.
Arbenz-gutta
Tvillingene Arbenz har vist både sammen og hver for seg at de har har full kontroll på den moderne jazzhistoria. De har hver for seg skrevet fire av de seks låtene, Michaels “Lullaby” sterkt inspirert av Brahms melodi med samme navn, og så byr de sammen med Carter på originale versjoner av “It Don´t Mean a Thing” og “All the Things You Are”.
At Arbenz-gutta kjenner hverandre godt er for så vidt ingen bombe og at Carter, som lever opp til sitt motto alltid å finne de rette tonene, leverer slik han har gjort på over 2000 innspillinger, er den bautaen han alltid har vært, er heller ikke overraskende.
Det som er ekstra hyggelig å slå fast er de tre møtes som likeverdig partnere og som en trio som høres ut som de har spilt sammen “alltid”. Her snakker vi alpinjazz på de høyeste tinder.
Arbenz vs Arbenz Meets Ron Carter «The Alpine Session» Gabriel Recording/arbenz.biz
Den argentinske bassisten Rodrigo Villagra har bodd i Norge i langt over 20 år. Det er på svært høy tid at han kommer opp til overflaten.
Frederik Villmov, Rodrigo Villagra, Amund Stenøien og Erlend Vangen Kongtorp – et herlig lag.
Til tross for at 44 år unge Villagra har bodd her lenge, blitt norsk statsborger og jobba i en rekke sjangre og med mange dyktige norske musikanter, så er dette første gang jeg virkelig hører Villagra vise seg frem i full bredde.
Allerede fra første takt så tar Villagra sats på elbass, og forteller oss med all ønskelig tydlighet at han er en musikant med heftig trøkk og musikalitet i seg. På resten av materialet, der han har skrevet tre av de åtte låtene, mens trommeslager Frederik Villmov har ansvaret for halvparten, viser han oss i all hovedsak på den store akustiske fela at han har mye å melde uansett tempo.
Villagra, som i all hovedsak har sin formelle bakgrunn fra Argentina, men som også har studert med blant andre maestro Arild Andersen, sier han trives i sjangre som pop, soul, funk, rock og latinjazz. Det er det absolutt ingen grunn til å tvile på, men her på debuten under eget navn er det så avgjort jazzmannen Villagra som viser oss hvilken kapasitet han er og har.
Flott reisefølge
I tillegg til tyske Villmov, som også har gjort nordmann av seg, så har Villagra med seg to andre musikere med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, nemlig tenor- og sopransaksofonisten Erlend Vangen Kongtorp fra jazzmetropolen Odda og vibrafonisten Amund Stenøien fra Trondheim.. De har alle både hver for seg både kollektivt og individuelt vist seg å være svært langkomne til tross for sin unge alder.
I dette musikalske universet, som i stor grad har sine røtter og henter sin inspirasjon fra amerikansk 60-tallsjazz med ledestjerner som Coltrane, Shorter, Zawinul og en av Villmovs store helter, Billy Higgins, har de fire funnet fram til et uttrykk de har all grunn til å være stolt av.
Rodrigo Villagra har all grunn til å være stolt av debuten – jeg venter allerede på neste etappe.
Rodrigo Villagra «Rhythms of Resilience» Heartbeat Music/frederikvillmov.com
Mathias Eick (45) framstår i stadig større grad som en unik musiker og personlighet. Etter at han debuterte på ECM, noe som var hans store drøm helt fra barndommen, med “The Door” i 2008, så har han gitt oss seks visittkort under eget navn og bidratt på plater med Iro Haarla, Jacob Young, Manu Katché, Sinikka Langeland og Benjamin Lackner. Det betyr at Eick av helt forståelige årsaker er en av de mest benytta musikerne i ECM-sammenheng på 2000-tallet.
Nytt band
Med nyankomne Hans Hulbækmo på trommer og estiske Kristjan Randalu på piano og Eicks gamle venn fra jazzlinja i Trondheim for 24 år siden og blant annet i bandet Motif, bassist i superklasse Ole Morten Vågan, har Eick, som vi også får møte som ordløs stemmefargelegger og som tangentist, satt sammen en kvartett som kler hans musikk på et framifrå vis.
Mathias Eick er besjela med en usedvanlig varm, mjuk og personlig tone i hornet sitt. Når han så skriver flott, melodisk og gjerne litt melankolsk musikk, så blir det ei strålende pakke.. Vakrere enn hans kjærlighetserklæring til sin fremtidige kone, “My Love”, som blei spilt da han fridde til henne, er det nesten ikke mulig å få det. Som med resten av de åtte låtene så er det nydelig, uten at det noen gang blir glatt eller platt. Det er uten unntak ekte og inderlig.
Stemma
Det å etterstrebe å finne sin egen stemme har vært og er ei viktig rettesnor i jazzens univers. Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal var blant dem som la lista høyt i så henseende her hjemme, og Mathias Eick har vært en som virkelig har greid å skape sin egen sound og sitt eget uttrykk – også med sine stemmebånd.
Med “Lullaby” gjør han det i større grad enn noensinne – dette er kanskje det beste han gjort noensinne. Det sier ikke reint lite.
Knut Kristiansen er intet mindre enn en levende legende. Med “Volum” forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.
Knut Kristiansen sammen med sitt herlige multigenerasjonsband.
Pianisten, komponisten, bandlederen og pedagogen Knut Kristiansen (78) har helt siden 60-tallet satt tydelige og flotte spor i norsk musikkliv – stor sett med base i Bergen. Han vant norsk jazz´ høyeste utmerkelse, Buddy-prisen, allerede i 1983, og han har vært en svært viktig videreformidler av både afrikansk og latinamerikansk musikk med kollektiv som The Gambian/Norwegian Friendship Orchestra og Son Mu.
Det musikalske universet han likevel har markert seg tydeligst i over lang tid, er i nærheten av ikonet Thelonious Sphere Monks musikalske landskap.
Mer Monk
Det tar i underkant av ei takt å oppfatte at KK, som han gjerne blir kalt, fortsatt har et sterkt og inderlig forhold til Monks univers og tankegods. Sjøl om KK har benytta seg av honnørbillett i flere år allerede, så er hans fingre og hode fortsatt i stand til å gi oss friske og livsbejaende rapporter fra tidløse og spennende landskap.
Tre generasjoner
Kristiansen har alliert seg med representanter fra to yngre generasjoner. Tenorsaksofonist Aksel Røed og trommeslager Sigurd Steinkopf er begge fortsatt i 20-åra, mens bassist Magne Thormodsæter holder til i 50-åra. Det er likevel absolutt ingen generasjonsmotsetninger å spore i denne utmerkede kvartetten.
Med en rekke originalkomposisjoner samt to Ornette Coleman-, en Cecil Taylor-låt og ei låt med samisk opprinnelse, så skaper den flotte kvartetten musikk som tar umiddelbar bolig i lytteren og som står i fare for å bli værende ei god stund.
Bortsett fra liten og bortimot uleselig skrift på cd-omslaget så har “Volum” blitt en nydelig og livsfrisk manifestasjon av hvor Knut Kristiansen befinner seg anno 2025. Det er på et herlig sted.
