Trompeteren, komponisten og visjonæren Ambrose Akinmusire framstår i stadig større grad som en stilskaper.
Ambrose Akinmusire har skapt noe som vil bli stående.
I nærmere 20 år har nå den 42 år gamle/unge amerikanske trompeteren Ambrose Akinmusire i stadig større grad tatt steg i retning sitt unike uttrykk. Med sitt åttende album under eget navn har jeg Akinmusire, som også har vært en hel del i Norge og blant annet jobba sammen med Scheen Jazzorkester, mistenkt for å ha laga noe som definerer han og musikken hans som noe helt spesielt og faktisk visjonært.
Først og fremst er Akinmusire en fremragende instrumentalist – en trompeter med en helt egen og varm tone. Likevel er det slik at han ikke har noe voldsomt behov for å fremheve seg sjøl som solist; han gjør det, men samtidig med en kledelig beskjedenhet.
Komponisten Akinmusire er den som imponerer voldsomt her. Han viser at han har solid oversikt over jazzhistoria, men samtidig henter han hemningsløst både fra klassisk musikk og fra rap-kulturen. Alt dette fusjonerer han på et usedvanlig elegant og personlig vis.
Med seg til å skape dette herlige brygget har han vokalisten/rapperen Kokayi, pianisten Sam Harris, synthoperatøren og vokalisten Chiquitamagic, trommeslageren Justin Brown og strykekvartetten Mivos. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at dette har blitt musikk og et uttrykk helt for seg sjøl.
Jeg har en sterk mistanke om at Ambrose Akinmusire med “Honey From a Winter Stone” har skapt et verk som vil bli stående som noe svært viktig i den moderne musikkhistoria.
Ambrose Akinmusire «Honey From a Winter Stone» Nonesuch Records/Warner Music
Gouldian Finch og/eller Martin Horntveth har vært, er og kommer til å bli værende noe av det mest spennende og livsbejaende som finnes i norsk musikkliv.
Gouldian Finch aka Martin Horntveth imponerer nok en gang – voldsomt. Foto: Ihne Pedersen/IhneBilder
Det er bare vel et år siden Martin Horntveths alter ego Gouldian Finch debuterte med “Hatch”. Jeg tok meg den frihet å konkludere med at det var ambisiøst, tøft og dritbra. Forventningene til oppfølgeren var da av forståelige årsaker av typen høy. For å slå det fast med en gang: jeg har ikke blitt skuffa. “Scizho” har nemlig blitt nok en bekreftelse på Gouldian Finch sin enorme allsidighet og kreativitet.
På bestilling
Musikken på debutskiva var henta fra et bestillingsverk til Punkt-festivalen i Kristiansand i 2022. Det var en type godtepose der Horntveth hadde henta inspirasjon fra alt som hadde kommet hans vei og som han hadde fått et godt forhold til. De som har møtt på Horntveth opp gjennom åra vet at det er ikke reint lite.
Denne gangen har Horntveth i større grad reindyrka sin jazz-, jazzrock- og fusion-begeistring. Ikke så rart kanskje siden musikken er utvikla fra bestillingsverket “Polaroid” til Kongsberg-festivalen i 2021. Han har enkelt og greit ønska å dykke dypere ned i sine kilder fra og med dette albumet og basert på det som blir servert oss her, så har han unnagjort første etappe i noe som skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.
Energisk og full av liv
“Scizho” er nok en godtepose der Mr Gouldian Finch gir oss ni låter på en knapp time. Her er det trøkk og energi i uante mengder og fine låter med masse innhold som perkusjonist, tangentist, typatuneist, glockenspielist, gitarist og programmist – ikke trommeslager – Finch på alle vis har lagt grunnlaget for og, nesten sjølsagt, så har han arangert og produsert herligheten også.
Når han så har plukka fra aller øverste hylle blant våre jazzister, det vil si Karl Bjorå på gitar og pedal steel, Kai von der Lippe på ymse tangenter, Eivind Lønning på trompet, Karl Hjalmar Nyberg på tenor- og sopransaksofon, André Roligheten på tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, Axel Skalstad på trommer, Andreas Ulvo på diverse tangenter, Ole Morten Vågan på basser og Håkon Aase på fele, så skal det ikke så vederstyggelig mye fantasi til for å skjønne at dette har blitt nok en heftig godtepose. fra Gouldian Finch.
Både Gouldian Finch og Martin Horntveth imponerer meg ved hvert oppmøte. Godteposen blir aldri tom!
Den amerikanske gitaristen John Stein har laga jazzmusikk for barnebarna sine. Tidløst og ekte.
Endelig kan John Stein ønskes velkommen.
John Stein (75) er et ukjent navn her hjemme. Til tross for at han har 19 plateinnspillinger under eget navn og har jobba som professor og i andre posisjoner i 36 år på Berklee, så har han spilt ei beskjeden rolle – i alle fall i vår del av verden. Ved hjelp av et av mange musikalske pr-selskap over there, har hans musikk endelig nådd mi postkasse i alle fall. Det har ført til ei tidløs og vakker hyggestund.
Denne skiva heter “Next Gen” og har undertittelen “Jazz for My Grandchildren” . Det var en av hans døtre som lurte på om han ikke skulle skrive musikk for de fem barnebarna sine og som sagt så gjort. Stein skred til verket og fem nye låter, ei til hvert barnebarn, blei resultatet.
Sammen med disse presenterer han seg også med standardlåtene “Lover man”, “Star Eyes”, Monks “Misterioso”, Steve Swallows “Hullo Bolinas”, Wes Montgomerys “Road Song” og Wayne Shorters “Infant Eyes”.
Med sine to gode venner Mike Connors på trommer og Ed Lucie på elbass, som møttes under pandemien og som har spilt sammen ukentlig siden, gir den eleverte og smakfulle gitaristen John Stein oss en rekke prov på hvor tidløs hans musikk og hans uttrykk er.
Her åpnes det sånn sett ingen nye dører; det blir kun spilt uforfalska og ekte jazzmusikk uten utløpsdato. Det holder mer enn lenge det. John Stein ønskes endelig velkommen.
Den nederlandske pianisten og komponisten Harald Walkate har skapt vakker og høyst personlig musikk med god hjelp av vår egen Rob Waring.
Harald Walkate, nummer tre fra høyre, og Rob Waring, nummer to fra venstre, er med å sørge for unik musikk.
Harald Walkate (54) er et nytt bekjentskap for meg. Heldigvis har musikken hans funnet veien til kjempers fødeland og jeg har “vår egen” Rob Waring sterkt mistenkt for å ha en finger med i spillet. Det har seg nemlig slik at amerikansk-norske Waring blei oppdaga på NRK av Walkate, invitert med på denne plateinnspillinga sammen med noen av treskofolkets aller beste menn, og nå har han også vært live i forbindelse med lanseringa av “Room for Other People”.
Walkate, som har bodd åtte år i New York/Chicago, fant inspirasjon til å skrive denne musikken etter å ha vært på ei utstilling av fotografen Vivian Maiers bilder. Bildene er i stor grad tatt i New York av barnepika Maier og blei aldri utstilt mens hun levde. Ingen vet om hun ønska dem offentliggjort heller, men når det nå har skjedd så er det flott at kreative hjerner som Walkate tar dem videre.
Ti bilder
Etter utstillinga i Amsterdam har Walkate gått i dybden på Maiers kunstnerskap og blitt stadig mer fascinert. Det har ført til at han har skrevet usedvanlig vakker og sterk musikk til ti av bildene hennes som alle er med i det fine tekstheftet og som Walkate har skrevet gode følgetekster til.
Musikken er skrevet for oktett med Tom Beek på tenorsaksofon, Lorenzo Buffa på bass, Mark Alban Lotz på fløyter, Teus Nobel på trompet og flygelhorn, Max Sergeant på trommer og Vincent Veneman på trombone i tillegg til Waring på vibrafon og sjefen sjøl på piano. Bortsett fra fremragende Waring, som får vist ved flere tilfeller hvorfor han er invitert med, så er alle ukjente for meg. Både kollektivt og solistisk viser de at de hører hjemme på ei svært høy hylle.
Unik musikk
Den melodiske musikken Walkate har skrevet er svært personlig og kler de ti fotografiene på et nydelig vis. Walkate forteller at hans musikalske idealer er et spennende triumvirat, nemlig Antônio Carlos Jobim, Pat Metheny og Steve Reich og det skinner da også gjennom. Det er absolutt ikke de veste idealene å ha – ikke minst når Walkate har makta å sette sitt eget bumerke på musikken.
The New York Second «Room for Other People» haraldwalkate.com
Ben Wendel er virkelig en av de saksofonistene som ville sette sitt solide preg på moderne jazz i åra som kommer. Her er tre prov på hvorfor.
Ben Wendel vil fortsette å sette sitt tydelige avtrykk på jazzhistoria.
Ben Wendel (48) er født i Canada, men oppvokst i Los Angeles og nå bosatt i New York. Forhåpentligvis fører det ikke til 25% straffetoll fra den forrykte Donald. Wendel er nemlig et solid bevis på hvor høy kvalitet det er på canadiske varer; han er i mine ører en av de beste og viktigste saksofonistene på Tellus for tida.
Jazzfolket blei i stor grad først oppmerksom på Wendel i det spennende bandet Kneebody, men han har også bidratt til storheter som Bill Frisell, Terence Blanchard, Louis Cole og Snoop Dogg og Prince. Her hjemme har vi fått oppleve han sammen med Ellen Andrea Wang på Moldejazz. Dette sier en hel del om bredden i Wendels kunstnerskap og på hvilket nivå han befinner seg.
Tre forskjellige visittkort
I fjor høst kom «Understory: Live at the Village Vanguard». Fra verdens mest ikoniske jazzklubb har noen av de mest historiske liveinnspillingene blitt gjort og Wendel føyer seg elegant inn i den historiske rekka.
Med en utmerka trio i ryggen bestående av Obed Calvaire på trommer, Gerald Clayton på piano og Linda May Han Oh på bass, presenterer Wendel et repertoar bestående av seks originallåter pluss «On the Trail».
Vi snakker moderne, melodisk, ekspressiv og utadvendt jazzmusikk på aller øverste hylle og Ben Wendel viser hvilken stor personlighet han er og har.
Overliggere
Det har seg slik at veldig mange av skivene som kommer til gards blir liggende til marinering både lenge og vel – kanskje for alltid. Jeg rekker rett og slett ikke over alt. Det har ført til at Wendels to forrige utgivelser på det svært langt framskredne engelske selskapet Edition Records har blitt liggende. En skam sjølsagt, men nå var det ei fin anledning til å hente de opp i alle fall.
I 2023 ga Wendel ut noe helt annet – stort sett unnfanga under pandemien da det var bortimot umulig å møtes i et studio.
Det førte til at Wendel la grunnlag for seks låter i sitt hjemmestudio med tenor- og sopran saksofon, basun, EFX og håndperkusjon som sine allierte.
Deretter inviterte han vokalisten Cécile McLorin Salvant, trompeteren Terence Blanchard, gitaristen Bill Frisell, fløytisten Elena Pinderhughes, vokalisten José James og pianisten Tigran Hamasyan til eleverte «samtaler» på hvert sitt spor.
Noe av musikken har Wendel skrevet sjøl, mens McLorin Salvant synger «I Loves You Porgy», Frisell gjør sin egen «Throughout» og José James gjør en original versjon av «Tenderly».
Originalt og flott gjort, men kanskje i meste laget Wendel fra tid til annen slik at for eksempel McLorin Salvant og James drukner litt.
2020
For nesten fem år siden kom «High Heart» – nok en utgivelse som viser oss ei annen side av Ben Wendel.
Her har han skrevet all musikken og spiller tenorsaksofon, EFX, piano, elpiano og basun.
Med seg har han igjen et annet lag: Gerald Clayton og Shai Maestro på tangenter, Michael Mayo på vokal, Joe Sanders på bass og Nate Wood på trommer.
»High Heart» er nok et høyst originalt visittkort fra musikeren og kunstneren Wendel. Det handler om møtet med den digitale tidsalderen og hva den gjør med oss og hva det betyr å være kunstner. Han funderer på om digitaliseringa har vært med å demokratisere kulturen og om skillet mellom høy- og lavkultur er på vei bort. Hva er den rette veien å følge videre?
Wendel mener ikke å ha svarene på disse spørsmålene, men musikalsk gir han både her og på de andre utgivelsene en rekke svar på hvem og hva han er.
Svaret på det er at Ben Wendel er en av de viktigste samtidstemmene i jazzens og tilliggende herligheters verden.
Ben Wendel «Understory: Live at the Village Vanguard» Edition Records/Border MusicBen Wendel «All One» Edition Records/Border MusicBen Wendel «High Heart» Edition Records/Border Music
Gitaristen, eller rettere sagt multiinstrumentalisten, Stein Urheim har alltid noe unikt på hjertet. Nå mer enn noen gang.
Stein Urheim har noe helt spesielt å melde.
Stein Urheim (45) har i vel ti år fortalt oss via sju album under eget navn og sammen med Erlend Apneseth, Benedicte Maurset, Jørgen Træen, Mari Kvien Brunvoll og Moskus at han er og har ei totalt unik stemme i en rekke skjæringspunkt.
Med «Speilstillevariasjoner» forteller vinneren av Edvard-prisen i klassen samtidsmusikk i 2022 at han nekter å stå stille – han søker stadig nye utfordringer.
Denne gangen har Urheim, som i tillegg til å traktere ymse båndløse akustiske og elektriske gitarer, og spiller ronroco – uten at jeg vet hva det er, tamboura, elektronikk, feltopptak, reinstemt sinustonegenerator – det måtte vel bare komme det,og perkusjon, skrevet musikk der såkalt reinstemming og mikrotonalitet spiller viktige roller.
Dette er ikke dagligdagse begrep for meg, men jeg lar meg uansett fascinere av den spesielle musikken som oppstår.
Unikt lag
Med seg har Urheim den amerikanske altsaksofonisten og elektronikeren Sam Gendel, trommeslageren og vokalisten Siv Øyunn Kjenstad, fiolinisten Hans Kjorstad og det japanske elektronikkikonet Ikue Mori.
Hvis noen får en en fornemmelse av at det oppstår unike lydlandskap av en slik kohort, så stemmer det på en prikk.
Disse variasjonene er melodiske, annerledes, ettertenksomme og fascinerende og nok en bekreftelse på at Stein Urheim er noe helt for seg sjøl.
Kvartetten Mute byr på heftig og moderne amerikansk jazz med solide asiatiske røtter.
Den asi-amerikanske kvartetten Mute byr på noe annerledes.
Afro-amerikansk jazz er et velkjent begrep. Asi-amerikansk derimot, hvis det overhodet er noe som heter det, ringer på ingen måte samme bjeller. Det vil Mute prøve å gjøre noe med.
Kevin Sun, som spiller saksofon på den sjeldent spilte C-melodi varianten til og med, men også klarinett og suona, pianisten Christian Li, trommeslageren Dayeon Seok og bassisten Jeonglim Yang har, såvidt jeg har skjønt, vokst opp eller bosatt seg i USA, men har, som navna mer enn antyder, tydelige asiatiske røtter.
Mute platedebuterte i 2019. Det gikk meg hus forbi, men med fem ekstra år på baken er det mye som tyder på at de har tatt solide nye steg. Sun har jeg hørt tidligere og kan bekrefte at han er ei tydelig og særegen stemme. De andre er nye navn for meg, men holder alle meget godt nivå.
Etter en annerledes og høyst personlig versjon av «After You´ve Gone» bys det på mye originalmateriale, der Sun blant annet spiller på det asiatiske tradinstrumentet suona.
De fires asiatiske bakgrunn skinner tydelig gjennom på mange vis – både kollektivt og solistisk. Det gjør også deres solide amerikanske oppdragelse, og til sammen blir dette til en fascinerende fusjon der Mute inviterer oss inn i rom vi aldri har vært i før.
Bergen har frembragt mye flott. Bandet Treverket og musikken deres føyer seg elegant inn i den rekka.
Treverket skaper musikk med mange plussgrader.
Det er knapt to år siden jeg fikk ei overraskende vitamininnsprøyting fra Treverket med debutplata deres, “Tapte sjelers dal”. For de fleste av oss som ikke har vårt daglige virke i republikken Bergen, så var både bandet og musikken noe som kom ut av intet, men ikke mindre gledelig av den grunn. I et skjæringspunkt der jazz spilte hovedrolla og der tilsatte doser med country, bluegrass, poprock, impro og gudene vet hva, møtte vi et band med et musikalsk budskap som spredte smil, glede og positivitet.
Nå har altså bandet med det hippe navnet Treverket allerede kommet med oppfølgeren. Tittelen “Et bedre sted” er av det like fine slaget som debuten.
Besetninga med initiativtakerne Martin Hjetland på trommer, perkusjon, vokal og synth og Mathias Marstrander på gitar, pedal steel, banjo, perkusjon, vokal og synth samt Jonas Flemsæter Hamre på saksofon og Korg-20, Andreas Hatzikiriakidis på trompet, Gard Hvammen på piano, orgel og synther, Øystein Høynes på bass og Aksel Røed på saksofoner og klarinett, trivdes av åpenbare årsaker godt i dette landskapet og har fortsatt ekskursjonen på best mulig vis og i samme spor på oppfølgeren.
Bandet har garantert gjort en rekke jobber siden sist, blitt enda mer samspilt og låter stadig tøffere. Idealene og bredden er den samme – livsbejaenheten også.
Her skapes det musikk til sinnets forlystelse og jeg er enda mer overbevist enn forrige gang om at Treverket må være et formidabelt liveband. Herlig andrerunde!
Treverket «Et bedre sted» Eget Selskap/tigernet.no
