Den amerikanske gitaristen John Stein har laga jazzmusikk for
barnebarna sine. Tidløst og ekte.
John Stein (75) er et ukjent navn her hjemme. Til tross for at han har
19 plateinnspillinger under eget navn og har jobba som professor og i andre
posisjoner i 36 år på Berklee, så har han spilt ei beskjeden
rolle – i alle fall i vår del av verden. Ved hjelp av et av mange
musikalske pr-selskap over there, har hans musikk endelig nådd mi
postkasse i alle fall. Det har ført til ei tidløs og vakker
hyggestund.
Spesiell innfallsvinkel
Denne skiva heter “Next Gen” og har undertittelen “Jazz for My
Grandchildren” . Det var en av hans døtre som lurte på om han ikke
skulle skrive musikk for de fem barnebarna sine og som sagt så gjort.
Stein skred til verket og fem nye låter, ei til hvert barnebarn, blei
resultatet.
Sammen med disse presenterer han seg også med standardlåtene “Lover man”,
“Star Eyes”, Monks “Misterioso”, Steve Swallows “Hullo Bolinas”, Wes
Montgomerys “Road Song” og Wayne Shorters “Infant Eyes”.
Med sine to gode venner Mike Connors på trommer og Ed Lucie på elbass,
som møttes under pandemien og som har spilt sammen ukentlig siden, gir
den eleverte og smakfulle gitaristen John Stein oss en rekke prov på
hvor tidløs hans musikk og hans uttrykk er.
Her åpnes det sånn sett ingen nye dører; det blir kun spilt uforfalska
og ekte jazzmusikk uten utløpsdato. Det holder mer enn lenge det. John
Stein ønskes endelig velkommen.
«Next Gen»
Tiger Turn/johnstein.com
