Embla And The Karidotters er et Bergens-basert band som gir oss
uforfalska country og americana som det går an å hygge seg med både
ofte og lenge.

Jeg bryter sammen, om enn ikke i krampegråt så i stille hulking, og
tilstår at dette er mitt første møte med bandet som vant
Spellemannpris for debutskiva si «Hello, I´m Embla» for to år siden.
For å si det sånn: jeg skjønner begeistringa for både bandet og
musikken.

To typer musikk

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Det kommer neppe som noen stor bombe at i dette country-uttrykket,
ispedd mye annen americana også, ikke er der jeg tilbringer mest tid
og dermed kan mest om. Som jeg ofte gjør i slike tilfeller så lener
jeg meg på salige Duke Ellingtons postulat om at det kun finnes to
typer musikk, nemlig god og dårlig og i dette tilfellet er det så
avgjort kategori en som gjelder.

Embla

Bandleder Embla Karidotter Dahleng kjenner sikkert noen som
trommeslager i det herlige Bergensbandet Razika for noen år siden. Nå
er det hun som står lengst fremme både på scena og i lydbildet som
låtskriver og vokalist og det gjør hun med ekthet og inderlighet der
det skinner gjennom at dette mener hun virkelig.

Når hun så har alliert seg med Benjamin Rø Håvelsrud på gitar, Marie
Moe på bass – for øvrig datter av Dance With A Stranger legenden og
bassisten Yngve Moe som gikk bort så alt for tidlig, Nils Jørgen
Nilsen på trommer og Simen Følstad Nilsen, som både spiller steelgitar
og har produsert herligheten, så har dette blitt et mangefasettert
visittkort med masse dynamikk og stemninger som spenner fra det ganske
så vare til det ganske så heftige.

God musikk dette!

Det å få anledning til å møte musikk fra steder og konstellasjoner jeg
ikke ante fantes, er noe av det mest interessante jeg vet om. Ize Trio
passer utmerket inn der.

Mange jazzfolk, i alle fall på denne sida av Atlanterhavet, lever i
den villfarelse at på den kjente musikkutdanningsinstitusjonen Berklee
i Boston, USA der går alle i en slags kopimodus og skal låte som
Michael Brecker når de er ferdige. Litt karikerte sjølsagt, men det
stemmer på ingen måte og Ize Trio, som møtte hverandre på The Berklee
Global Jazz Institute som er leda av den glitrende pianisten Danilo
Pérez med fortid blant annet i Wayne Shorters band, er et flott
eksempel på det.

På tvers av mye

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

Den palestinske cellisten Naseem Alatrash, den kypriotiske
perkusjonisten George Lernis og den amerikanske pianisten Chase Morrin
er altså befolkninga i Ize (som skal uttales som øyne på engelsk)
Trio. Det sier seg nesten sjøl at med de geografiske og kulturelle
referansene så har musikken alle slags forutsetninger for å ta veier
som vårt sanseapparat sjelden eller aldri har opplevd.

Alle skriver musikk for trioen, men til debutplata har Morrin skrevet
de fire suitene. Han har så definitivt inkorporert en rekke elementer
fra både palestinsk og kypriotisk musikk og gjestene, superbassist
John Patitucci og vokalistene Farayi Malek og Heiraza, sørger for å
tilsette masse flott krydder på noen av suitene.

Grensesprengende

Dette er musikk som fascinerer, som er med på å sprenge grenser og som
knytter bånd mellom mennesker og kulturer. Det er ikke reint lite bare
det.

Susanna har gjennom to tiår i stadig større grad nærma seg sin egen
stemme. Med “Meditations on Love” forteller hun oss at hun er en
artist i verdensklasse.

Susanna Wallumrød (45), eller bare Susanna i artistsammenheng, har
fascinert meg veldig fra hun meldte seg for første gang sammen med
sambygdingen Morten Qvenild fra Kongsberg i Susanna & The Magical
Orchestra for 20 år siden. Det var så mye med Susanna som traff meg
allerede fra det første møtet: stemma, originaliteten, uttrykket,
personligheten og ikke minst formidlingsevnen. Slik var det den gang
og alt dette har bare blitt ytterligere fortserka gjennom flere
livemøter og nesten 20 plateutgivelser.

Nye steg

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

På alle meldepostene siden 2004 har Susanna uten stans tatt nye steg
og nærma seg kjernen i hvem og hva hun er som artist. Det er mulig jeg
har sagt det før også, men det får i tilfelle stå sin prøve, men
tilstandsrapporten som vederfares folket denne gangen er det aller
flotteste og sterkeste Susanna noen gang har skapt.

Kjærligheten

Susanna har skrevet på denne musikken og disse tekstene siden 2018 og
det er den stadig tilbakevennende kjærligheten og veldig mange sider
av den hun løfter frem. Hun sørger for at vi setter i gang egne
tankerekker og minnes egne erfaringer. Susanna gir seg sjøl og oss
luft og rom til å dykke ned i tekstuniverset på et unikt vis. Hun er
på ingen måte belærende, men åpner opp dører som vi alle har godt av å
gå gjennom. Og så gjør hun det på et usigelig vakkert vis.

Ny musikk

Susanna har også møtt oss i en rekke forskjellige konbstellasjoner opp
gjennom og denne gangen er ikke noe unntak. For første gang har hun
alliert seg med den finsk-norske multiinstrumentalisten Juhani Silvola
også som medprodusent. De to har benytta seg av “alle” de mulighetene
studioet hadde å by på og sakte, men sikkert meisla ut veien musikken
skulle ta. Om det er pop, singer-songwriter, indie, jazz, folk eller?
Ja til alt, men aller mest er det susannask.

Når de så har satt sammen et unikt lag bestående av Dag Erik Knedal
Andersen på trommer og perkusjon, Morten Barrikmo på ymse klarinetter,
Ane Marthe Sørlien Holen på diverse perkusjon, Harald Lassen på
saksofon og fløyte og Sarah-Jane Summers på fiolin og bratsj, så skal
det ikke veldig mye fantasi til for å skjønne at her blir det skapt
musikalske univers og landskap ulikt alt annet som har vederfaret
eders sinn.

I have big dreams for you, Susanna. Og da siterer jeg Susanna. Men det
er musikalske drømmer, altså! Susanna har nemlig potensiale til å nå
helt ut dit, men så er det alle disse tilfeldighetne i denne bransjen
da. Måtte lykken stå kjærligheten og Susanna bi – begge deler er
nemlig veldig flotte!

Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne hva denne platetittelen
skuler hen til. Den danske, men etter hvert godt norske også,
vokalisten Majken Christiansen tar oss med inn i en vakker del av den
danske sangskatten.

Det har nå gått noen tiår siden trommeslager Torstein Ellingsen greide
på alle slags vis å lokke Majken Christiansen fra København til Oslo
på enveisbillett med dans(k)ebåten. Det har ved en rekke anledninger
vist seg å være et valg vi fjellaper skal takke både Ellingsen og ikke
minst Christiansen for. Hun har nemlig vist seg å være en vokalist med
stor oversikt over svært mye av den tidløse jazzhistoria der det
handler om at det skal swinge. – og det gjør det ustanselig av henne.

Nytt prosjekt – samme ideal

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Christiansen har vist seg frem på svært så fordelaktig vis i en rekke
settinger siden hun ankom kjempers fødeland. Det gjør hun også denne
gangen, men med et repertoar som sikkert ikke så mange så komme.

Christiansen har nemlig på ingen måte glemt hvor hun kommer fra og her
har hun gjort en spennende og personlig vri på The Great American
Songbook-ideen. Hun har nemlig samla et knippe danske klassikere fra
1930-60-tallet – der alle som en kler jazzdrakt av det tidløse slaget.

Tidløse hits

Flere av disse schlägers kjenner vi også ganske så godt her hjemme.
“Dansevise” og “I skovens dybe stille ro” er begge gamle favoritter og
“Hvorfor er lykken så lunefuld” med neste linje “Hvorfor er glæden så
kort?” snakker spesielt til meg. Når så Christiansen bekrefter at hun
er en tekstformidler av høy klasse og får bade i sitt morsmål, så har
dette blitt en hyggestund som kan plukkes frem gang etter gang når
behovet melder seg.

Med Magne Arnesen på piano, nok en danske, Andreas Dreier på bass,
bosatt i jazzmetropolen Mjøndalen og ssjølsagt Torstein Ellingsen på
trommer samt Lars Frank på tenorsaksofon på fire av de elleve spora,
har hun fått med seg det perfkete reisefølget til dette
swing-mainstream-universet.

PS Det eneste minuset her er bonussporet, som er Lillebjørn Nilsens
udødelige “Tanta til Beate”. Her synger Christiansen på norsk og jeg
skjønner enkelt og greit ikke hvorfor den har blitt innlemma her. Den
passer nemlig på ingen måte inn i dette repertoaret.

De to unge Trondheims-baserte bandene RUNDMO og Don´t Feed the Sun bekrefter at jazzfremtida og dalstrøka bortenfor er i de beste hender og stemmer.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Jeg har sagt og skrevet det mange ganger tidligere og kommer forhåpentligvis til å gjøre det mange ganger i åra som kommer også: etterveksten i norsk jazz er i de aller beste hender. Det kan sikkert hevdes at gjentagelser er kjedelige, men når det gjelder dette faktumet så gjør det absolutt ingenting om dette gjentas igjen og igjen.

Her har vi med to band å gjøre med vidt forskjellige uttrykk, men som begge har noe djupt personlig å melde basert på inderlighet og kvalitet. Begge gruppene er nye for meg, men har som fellesnevnere at de har sine røtter på jazzlinja i Trondheim, at befolkninga befinner seg i første halvdel av 20-åra og at Hermann Arntzen Hestbek spiller tuba og flugabone i begge kohortene.

RUNDMO

RUNDMO er en trio som består av pianisten Jakob Rundmo Petersen og trommeslageren Vemund Strypet i tillegg til Arntzen Hestbek. Gutta kommer fra Trondheim og Oppdal og med denne originale triobesetninga, der tubaen har overtatt den tradisjonelle bassrolla, gir de oss et vakkert visittkort spilt inn live på Dokkhuset – navet i Trondheims jazzliv. Med seg på flere av låtene har de også en strykekvartett og litt vokalkrydder.

Låtene er unnfanga kollektivt av de tre og er uten unntak vakre, melodiske, lyriske og særdeles fascinerende med masse liv og energi i seg som umiddelbart tar bolig. RUNDMO sier sjøl at de er inspirert av artister som Mathias Eick og svenske Tingvall Trio, men i forlengelsen av det er de allerede på svært god vei til seg sjøl og sitt eget uttrykk.

Don´t Feed the Sun

Er man i det alderssegmentet som Arntzen Hestbek & Co befinner seg i, så rekker man jo over “alt”. Spille i to band er jo nada! Her spiller han i tillegg til tuba også OP-1, som jeg ikke aner hva er, sørger for feltopptak, trakterer elktronikk og krydrer med litt perkusjon. Sammen med Selma Sophia Tudor Edwards Granly (fra Stavanger/Ski) på cello, gitar, basstromme, vokal og perkusjon og Anna Ueland (fra Øystre Slidre) på ymse tangenter, fele og vokal pluss assistanse fra Elling Svee på gitar, synth og feltopptak og som produsent.

Som man kan mer enn ane fra besetninga og instrumenteringa så er dette noe ganske så forskjellig fra RUNDMO. På debut EP-en med fem låter møter vi en jazzfundamentert trio som henter hemningsløst fra kilder som nordisk jazz, electronica og singer-songwriter-tradisjonen. Hvis noen for eksempel kan ane et visst slektskap med for ekempel Daniela Reyes , så har det absolutt noe for seg.

Dette er også vakkert og veldig lovende, men uttrykket opplever jeg foreløpig som litt blodfattig. Her ligger det utvilsomt en stort potensiale som med litt tid og erfaring kan føre Don´t Feed the Sun til noe veldig flott.

Ut fra det store intet dukker den ungarske pianisten Matyas Gayer opp
sammen med de britiske veteranene Steve Brown og Dave Green. En
fargerik og flott seanse.

Blant de mange sakene jeg kan lite om står ungarsk jazz om ikke i ei
særstilling så i alle fall langt fremme i køa. 32 år unge Matyas
Gayer, pianist, komponist og bandleder, er et helt nytt navn for meg,
men den mer enn lovende pianisten, som har hatt London som sin base de
seineste åra, forteller meg raskt at det ikke er noen tilfeldighet at
han har vært finalist to ganger under den svært så prestisjetunge
pianokonkurransen under Montreux Jazz i Sveits.

I tradisjonen

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Gayer er en usedvanlig smakfull pianist som har den moderne
bop-tradisjonen innebords. Hans hyllester til Cedar Walton og Barry
Harris, “Homage To Cedar” og “Mr Harris”, sier alt om det. Halvparten
av materialet har Gayer skrevet sjøl mens resten er flotte og til dels
ganske så originale tolkninger av “Yesterdays”, ikke minst “On Green
Dolphin Street”, Chopins “Waltz In E Minor”, “Solitude” og “That´s
All”.

Topp reisefølge

Gayer nyter av forståelige årsaker stor anseelse i musikerkretser over
hele Europa og i sjølvaste jazzhovedstaden New York som han besøker
med jevne mellomrom. Når han har befolka trioen sin med trommeslageren
Steve Brown (55) og bassisten Dave Green (82) – to av de virkelig
store navnene og veteranene i britisk jazz med bop og tilliggende
herligheter som fundament – så har dette blitt en piantrio det går an
å trives med både mye, ofte og lenge. Dette er nemlig tidløs
Jazzmusikk med stor J som det swinger av fra start til mål.

Tor Einar Bekken hevder at han ikke er gitarist, men spiller gitar
uansett. Det holder lenge for meg.

Jeg har ikke full oversikt over hvor lenge jeg har fulgt den unike
karriera til Tor Einar Bekken (60), kanskje enda bedre kjent som Dr
Bekken. Uansett så har han fascinert meg kraftig fra første møte med
sin unike innfallsvinkel til det å skape musikk. I stor grad har det i
alle fall fra start dreid seg om piano og med et fundament i New
Orleans- og blues-tradisjonen.

Nye veier

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Årets beste adventskalendere

En av Finnskogens aller største sønner har i mange år bodd i Trondheim
og om det er grunnen til at han har utvida sin musikalske palett vet
jeg ikke, men inspirasjonen fra miljøet rundt jazzlinja skal nok ikke
undervurderes. De seineste åra har Bekken stilt til start som
friimprovisatør både på piano, gitar og guitalele – en slags hybrid av
gitar og ukulele, samtidig som han så absolutt har tatt vare på hvor
han kommer fra også.

Produktiv

Uten å sitte på noen slags form for fasit, så har jeg Bekken mistenkt
for å være blant kongerikets aller mest produktive musikanter. Her
kommer det kasetter, cder og digitale produksjoner i et bankende kjør
– Bekken er ikke så opptatt av feinschmekkeri når det gjelder opptak-
og lydproduksjon. Her holder det gjerne med én mikrofon på kontoret –
dyre lydstudioer kan andre gjerne bruke pengene sine på.

Denne utgivelsen, med tre fritt improviserte “låter” på akustisk
gitar, er tilegna den engelske friimprovisatøren John Russell
(1954-2021). Han spilte også på akustisk gitar og det Bekken gjør i
løpet av denne gode halvtimen er å vise oss frem hvem han er også på
dette feltet.

Javisst er det fritt, men det er likevel melodisk og blues-genet til
Bekken er så abslutt til stede. Tor Einar Bekken er ei kompromissløs,
søkende og spennende sjel som fortsetter å fascinere meg.

Elephant9 går heldigvis aldri tom for ideer. Når de samtidig låter
tøffere enn noen gang, så er det faktisk en herlig kombo.

Helt siden herrene Nikolai Hængsle Eilertsen, Torstein Lofthus og
Ståle Storløkken under det usedvanlig fengende bandnavnet
Storløkken/Eilertsen/Lofthus fortalte oss om sin eksistens i 2006, så
har trioen vært et favorittband i mine ører. Sånn har det altså vært,
sånn er det og noe forteller meg at slik kommer det til å bli værende.

Navnebytte

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

Av totalt uforståelige årsaker fant herrene altså raskt ut at de
skulle skifte navn på bandet til Elephant9. Det var nok tungt for
mange, men slik jeg ser det til å leve med. Uansett så har det hele
tida vært Nikolai Hængsle på elbass, Torstein Lofthus på trommer og
perkusjon og Ståle Storløkken på – hold eder fast – hammond L100,
elpiano, minimoog, arp pro soloist, flygel, harpspiano, celeste,
mellotron og continuum – hva nå enn det er – som har befolka dette
unike musikalske universet.

Det betyr tre av våre aller beste menn i i en rekke grenseland. De kan
settes til hva som helst og med hvem som helst og det blir alltid
heftige saker ut av det.

Jazz og rock

Dombås´ aller største sønn, i alle fall når det gjelder musikk, Ståle
Storløkken har skrevet all musikken bortsett fra en felles intro og
outro. og landskapet Elephant9 nok en gang stortrives i er som helt
siden 2006 et sted der rockeimpulsene er like sterke som
jazzpåvirkninga. Tilsammen har de tre strålende instrumentalistene
fortsatt å skape noe ganske så unikt og det er ikke til å undres over
at de er like ettertrakta i rockeverdenen som på jazzscener over store
deler av Europa i alle fall.

Det at et jazzrockband har eksistert i nesten 20 år er jo en
begivenhet i seg sjøl. Det at de låter tøffere enn noen gang er i alle
fall det. Det gjør de nemlig – tøffere enn toget faktisk for der er
det jo sporfeil og gudene vet hva nesten hver dag. Det er det ikke hos
Elephant9!

Trioen Maridalen har imponert veldig med sine to første utgivelser. Nå har de tatt nok et vakkert steg videre.

Livet på jazzfestival for en skrivende med “jobb” å dekke det som skjer, byr på en rekke valg. Hva skal man velge og hva skal man velge bort? Det finnes sjølsagt ikke noe fasitsvar på hva som er rett eller galt, men for min del førte det i alle fall til at jeg ikke kom meg til Gressholmen i Oslofjorden for oppleve Maridalen. Men det finnes som kjent ei løsning på det meste og i dette tilfellet var musikken de ga ut for noen måneder siden redninga.

Den vanskelige tredjerunden

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

I skøytesporten har det i uminnelige tider blitt snakka om den vanskelige tredjerunden. For Maridalens del så har de også kommet dit. Etter at de deburte med sjøltitulerte “Maridalen” i 20021 og fulgte opp med “Bortenfor”, jeg ga for sikkerhets skyld uforskamma god kritikk til begge, så var det altså klart for “Gressholmen” i år. Og det er bare å slå fast med en gang: tredjerunden har blitt gjennomført uten et eneste feilskjær!

Som fra første runde så består Maridalen av Andreas Rødland Haga på bass, Anders Hefre på tenorsaksofon, klarinett og piano og Jonas Kilmork Vemøy på trompet, i tillegg gir alle tre strypelyd fra seg, og for en emaptisk og varm trio vi har med å gjøre. Denne gangen har også Emil Brattested på pedal steel gitar og Erland Dahlen på perkusjon, sag og dulcimer blitt invitert med som gjester på noen av spora og mer framifrå krydder er det ikke mulig å ønske seg.

Naturen

Med bandnavnet Maridalen og platetittelen “Gressholmen” så er det vel ingen bombe at naturen i seg sjøl er en stor isnpirasjonskilde for de tre som har skrevet all musikken sammen. Uten unntak er det altså vakker, varm, melodisk, empatisk og veldig tiltalende musikk vi blir servert.

De tre kan hverandre svært godt og fører eleverte samtaler der alle får tid og rom til å melde det de har på hjertet. Jeg fikk altså ikke blitt med Maridalen til Gressholmen under Oslo Jazzfestival, men når de i stedet kom hjem til meg så har det vist seg å være ei svært god erstatning. “Gressholmen” kan avgjort være med å gi varme til sure høst- og vinterkvelder som visstnok skal være i anmarsj.

Den fremragende pianisten Orrin Evans leder også et strålende storband
i hjemtraktene Philadelphia. Her møter vi det med blant andre fire
herlige gjestevokalister.

Orrin Evans (49) har gjort seg svært så fordelaktig bemerka i en rekke
småbandsammenhenger de par siste tiåra. Seinest var han en kortvarig
erstatter for Ethan Iverson i The Bad Plus, men har jeg skjønt det
riktig mente han at det ikke var helt riktig platform for han.

Storband

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Årets beste adventskalendere

Sjøl om Evans har hatt store deler av verden som si leikegrind, så har
han åpenbart aldri glemt hjembygda Philadelphia og storbandtradisjonen
som finnes der. Captain Black Big Band har jeg aldri hørt eller hørt
om tidligere, men de har blitt Grammy-nominert for sine to tidligere
utgivelser, “Presence” og “The Intangible Between” fra 2018 og 2020.
Det tar da heller ikke mange takter å slå fast at det oser kvalitet av
dette storbandet der fire forskjellige arrangører har fått hygge seg
med mye kjent materiale.

Det stemmes

Evans & Co har invitert med seg Lisa Fischer – fremragende Rolling
Stones-korist i en årrekke – og neo-soul stjerna Bilal samt to lokale
helter, Joanna Pascale og Paul Jost, til å bidra med sine flotte og
ganske så forskjellige stemmer på de fleste av de ni spora. Og her
snakker vi alt fra standardmateriale som “Blues In The Night” og
“Smoke Gets In Your Eyes” til Stevie Wonder-klassikeren “Overjoyed”.
Trompeteren Nicholas Payton er også henta inn som spesiell
gjestesolist.

Når det kan meldes at bandet blant andre består av internsjonalt
kjente navn som Vicente Archer (John Scofield), Anwar Marshall (Marcus
Miller) og trompeteren Sean Jones, så er det kvalitetsindikatorer på
hvor bandet og musikken hører hjemme – helt der oppe.

Vitamin M

Orrin Evans driver selskapet Imani Records og har som ambisjon at
musikken som kommer ut derfra skal kunne gi folket en daglig dose av
vitamin m. I dette tilfellet tipper jeg at m står for musikk og dosen
gjør i alle fall meg godt.

Her serveres det ikke revolusjonerende storbandmusikk av noe slag –
kun musikk av det gode og herlige slaget. Det holder ofte lenge det!