Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne hva denne platetittelen
skuler hen til. Den danske, men etter hvert godt norske også,
vokalisten Majken Christiansen tar oss med inn i en vakker del av den
danske sangskatten.

Det har nå gått noen tiår siden trommeslager Torstein Ellingsen greide
på alle slags vis å lokke Majken Christiansen fra København til Oslo
på enveisbillett med dans(k)ebåten. Det har ved en rekke anledninger
vist seg å være et valg vi fjellaper skal takke både Ellingsen og ikke
minst Christiansen for. Hun har nemlig vist seg å være en vokalist med
stor oversikt over svært mye av den tidløse jazzhistoria der det
handler om at det skal swinge. – og det gjør det ustanselig av henne.

Nytt prosjekt – samme ideal

Christiansen har vist seg frem på svært så fordelaktig vis i en rekke
settinger siden hun ankom kjempers fødeland. Det gjør hun også denne
gangen, men med et repertoar som sikkert ikke så mange så komme.

Christiansen har nemlig på ingen måte glemt hvor hun kommer fra og her
har hun gjort en spennende og personlig vri på The Great American
Songbook-ideen. Hun har nemlig samla et knippe danske klassikere fra
1930-60-tallet – der alle som en kler jazzdrakt av det tidløse slaget.

Tidløse hits

Flere av disse schlägers kjenner vi også ganske så godt her hjemme.
“Dansevise” og “I skovens dybe stille ro” er begge gamle favoritter og
“Hvorfor er lykken så lunefuld” med neste linje “Hvorfor er glæden så
kort?” snakker spesielt til meg. Når så Christiansen bekrefter at hun
er en tekstformidler av høy klasse og får bade i sitt morsmål, så har
dette blitt en hyggestund som kan plukkes frem gang etter gang når
behovet melder seg.

Med Magne Arnesen på piano, nok en danske, Andreas Dreier på bass,
bosatt i jazzmetropolen Mjøndalen og ssjølsagt Torstein Ellingsen på
trommer samt Lars Frank på tenorsaksofon på fire av de elleve spora,
har hun fått med seg det perfkete reisefølget til dette
swing-mainstream-universet.

PS Det eneste minuset her er bonussporet, som er Lillebjørn Nilsens
udødelige “Tanta til Beate”. Her synger Christiansen på norsk og jeg
skjønner enkelt og greit ikke hvorfor den har blitt innlemma her. Den
passer nemlig på ingen måte inn i dette repertoaret.