En dobbel Kilmork Vemøy, takk!

Jeg har både hørt om og hørt Jonas Kilmork Vemøy tidligere, men med disse to utgivelsene etablerer han seg virkelig blant våre aller beste trompetere. Det sier en hel del det.

Maridalen har noe vakkert og inderlig å melde.

Det er mange om trompettrona i norsk jazz og tilliggende herligheter: Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Mathias Eick og Per Jørgensen er bare noen av dem som har løfta nivået opp på et skyhøyt internasjonalt nivå. Jonas Kilmork Vemøy (34) melder seg her og nå på som en framifrå kronprins med en nydelig og varm tone og et uttrykk som tar bolig for neppe å bli glemt.

Maridalen er en Oslo-basert trio der bassist Andreas Rødland Haga og saksofonist og klarinettist Anders Hefre – to helt nye bekjentskap for meg – kler hverandre og musikken som er spilt inn i Maridalen kirke, på et et høyst personlig og inderlig vis.

Musikken har de tre skrevet sammen og den er uten unntak melodisk, vakker og usedvanlig uttrykksfull. De tre fører meningsfulle og nedpå samtaler som forteller oss om en personlig og musikalsk modenhet som det er herlig å bli invitert med på.

 

Jonas Kilmork Vemøy og Øyvind Kristiansen fører modne samtaler.

Rundt påsketider ga pianisten, organisten og programmereren Øyvind Kristiansen og Kilmork Vemøy, som i tillegg til trompet også trakterer elektronikk og programmerer her, ut “Hymns of Compassion” – med undertittelen meditasjoner for påske- og pasjonstiden.

Den passa sikkert strålende rundt høytiden, uansett hva og hvem man tror på, men den passer så avgjort resten av året også. Utgangspunktet er kjente salmer som det blir improvisert rundt og her møter vi to andre – i hvert fall delvis – musikere som kler hverandre perfekt. De to har jobba mye sammen med “Jakobsmessene” i Kulturkirken Jakob – de kan hverandre, de kjenner hverandre, de utfordrer hverandre og de utfyller hverandre.

Når de så i disse stemningsfulle og vakre musikalske landskapene har invitert med seg Beate S. Lech, Mahsa Vahdat og Marthe Haaland Wang på vokal på noen av spora – tre fantastiske, men helt forskjellige vokalister – samt en strykekvintett, så har dette blitt nok et visittkort som man kan ta frem hele året – og i mange år.

Dette begynte med Jonas Kilmork Vemøy og det skal slutte med han også. For ei stemme – for et uttrykk. Velkommen inn i trompet-toppen!

Maridalen
Maridalen
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

 

Øyvind Kristiansen & Jonas Kilmork Vemøy
Hymns of Compassion
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Vakkert og spennende fra danene

Gorm Askjær er nok et nytt navn for de fleste av oss nord for Skagerrak eller Kattegat. Veldig mye tyder på at vi kommer til å høre mye personlig fra han i åra som kommer.

Gorm Askjær, helt til høyre, samme med sitt utmerkede hold. Foto: Hreinn Gudlaugsson

Det er spennende i disse dager å se hvor langt Danmark kan nå i fotball-EM. Vi her litt lenger nord har jo en tradisjon for å heie på de røde og hvide når vi ikke er kvalifisert sjøl og den tradisjonen synes jeg absolutt vi skal videreføre til Gorm Askjær og hans Secret Safari.

Gitaristen, banjoisten, komponisten og bandlederen Gorm Askjær (40) tilhører det svært så oppegående jazzmiljøet i Aarhus. Dette er bandets debutskive, men Askjær og hans musikk så dagens lys allerede i fjor, men da med trio.

Sammen med saksofonisten Christian Vuust og trompeteren og flygelhornisten Kasper Tranberg, som jeg har stifta hyggelig bekjentskap med tidligere, og trommeslageren Morten Nottelmann og bassisten Thomas Sejthen, tar Askjær oss med på en musikalsk utflukt med en rekke spennende ingredienser.

Askjær har skrevet all musikken, bortsett fra et “samarbeid” med Erik Satie på “Phantasie Gymnopedédie”, og her får vi smake på alt fra country via surf rock og klassisk musikk til frijazz – og sikkert mye mer også.

Det er lett å høre at de fire stortrives i disse landskapene og med hverandre. Kollektivet låter strålende og spesielt sjefen – og så på banjo da – og med klare impulser fra Bill Frisell både som komponist og solist og Kasper Tranberg, løfter musikken til spennende steder.

Gorm Askjær Secret Safari er i gang med noe som skal bli veldig spennende å være med på fortsettelsen til.

Gorm Askjær Secret Safari
First Movement
Jaeger Community Music/jaegercommunity.com

Vakker og ekte americana fra Trøndelag

Det finnes bare to typer musikk mente Duke Ellington: god og dårlig. Fayens gumbo av mange amerikanske ingredienser kommer definitivt innafor kategori nummer en.

Fayen i herlig driv.

Gøran Bogstrand fra Melbu i Vesterålen og Anne-Grethe Nyhaug fra Fiskerstrand på Sula på Sunnmøre møttes bortimot på halvveien – i Trondheim. Der skjønte de raskt at de hadde både dette og hint til felles og det har sikkert ført til mye fint. Det aller mest håndfaste for oss utenfor den innerste sirkelen er debut-EP-en til bandet Fayen. Her er det bare å slå fast at fundamentet for noe enda større i åra som kommer allerede finnes.

Jeg bryter umiddelbart sammen i tilnærma krampegråt og innrømmer at i grenseland der bluegrass møter country og andre amerikanske ingredienser, ikke er der du møter meg oftest. Likevel kjenner jeg at jeg stortrives der jeg først stikker innom og når Fayen har referanser som Alison Krauss og Union Station og Emmylou Harris, så pirres absolutt nysgjerrigheten og mottakerapparatet.

Gitarist og vokalist Bogstrand og hovedvokalist Nyhaug har skrevet alle de fem låtene og tekstene og, sammen med et utmerket band bestående av fire herrer på bass, pedal steel, fele og mandolin pluss at de fleste også sørger for flotte vokalharmonier, så gir de oss knapt 20 minutter med ekte vare.

Fayen har staka ut en kurs og har tilsatt sitt americana-brygg noe eget krydder som gjør at de har noe unikt å melde og med Nyhaugs nydelige stemme, så etablerer de seg umiddelbart på ei egen hylle.

“A dark horse can win” synger de på låta “Dark Horse” – Fayen kan også så absolutt “vinne” et større publikum både her og både der. Et veldig hyggelig bekjentskap.

Fayen
From Here On Out
Just For The Records/Musikkoperatørene

Flott, sterk og unik stemme

Det kommer ikke som noen overraskelse lenger at Jonas Cambien har noe helt spesielt å fare med. Likevel er det herlig med stadig nye bekreftelser.

André Roligheten, Jonas Cambien og Andreas Wildhagen – Jonas Cambien Trio – har noe urtøft å melde.

Den belgiske pianisten og tangentisten, komponisten og bandlederen Jonas Cambien (36) har bodd, studert og virka i Norge siden 2008. Vi kan med andre ord kalle han litt norsk og det har vi all grunn til å være stolt av. Cambien er nemlig i mine ører en av de mest spennende pianistene både nord og sør for Brüssel nå til dags og dette tredje visittkortet fra denne usedvanlige og bassløse trioen forteller oss det med all ønskelig tydelighet.

Cambien har skrevet alle de elleve låtene og de medskyldige, André Roligheten på sopran- og tenorsaksofon og bassklarinett og Andreas Wildhagen på trommer – to usedvanlig personlige og uttrykksfulle musikanter, er definitivt med som medarrangører. Trioen ga ut sin første Clean Feed-skive i 2016 og det er tydelig at de kjenner hverandre godt etter hvert og at empatien er til stede i fullt monn.

Musikken er fri og åpen, men samtidig melodisk på sitt eget vis. Rytmisk har Cambien & Co noe helt spesielt på gang som gjør at jeg blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av de spennende og unike detaljene. Måten trioen benytter de dynamiske virkemidlene de har til sin disposisjon, gjør også denne tilstandsrapporten til et av de mest spennende kollektivene vi har, til et av årets virkelige høydepunkt så langt.

Jonas Cambien Trio
Nature Hath Painted the Body
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Framoverskuende med røtter

Underskogen i norsk jazz er både mangefasettert og av svært høy kvalitet. Trioen Game of Drones er nok et godt eksempel på det.

Henning Carlsen, Aksel Jensen og Kaob Eri Myhre – Game of Drones – groovy saker.

Sjøl om både trommeslager og samplist Henning Carlsen, elbassist Aksel Jensen og trompeter Jakob Eri Myhre har gått på sjølvaste jazzlinja i Trondheim, så har de aldri fått den store oppmerksomheten. Grunnene til det er sikkert mange, men kvaliteten på det de har å formidle står det i alle fall ikke på.

I tillegg til de nevnte instrumentene så bidrar alle tre med ymse effekter og til sammen har de skapt et lydunivers de er ganske så aleine om og som de har all grunn til å være stolte av.

Bruken av elektronikk sammen med blant annet trompet, får raskt tankene til å i retning av stilskapere som Miles Davis, Nils Petter Molvær og Arve Henriksen. Tradisjonen fra “Bitches Brew” fram til i dag har de tre solid innabords og de gode og empatiske vennene, det må de være hvis ikke så kan de ikke låte som de gjør, skaper stemningsfulle, spennende og høyst personlige landskap.

De tre gir seg sjøl, og oss, god tid til å la “maleriene” utvikle seg og groovene er tøffe og til dels heftige. Om Eri Myhre har hørt på Miles? Vil mene det, men det skal på ingen måte brukes mot han – heller tvert i mot.

Trioen Game of Drones har spilt ei alt for tilbaketrukken rolle i norsk jazz. Enhver festival eller klubb med vyer og åpne ører må gjerne overraske oss med å hyre dette bandet. Det kan lett føre til en svett, tøff og heftig seanse.

Game of Drones
What Computers Cannot Do
Frø Musikkforlag/[email protected]

Noe helt eget

Trommeslageren Halym Kim er født i Sør-Korea, vokste opp i Tyskland og er nå bosatt og virker i Danmark. Det betyr ei spennende inspirasjonslinje.

Halym Kim har noe personlig å melde om sine røtter.

Halym Kim, som er født i 1988, har studert både i Tyskland og i Danmark og underviser nå ved Rytmisk Center i København i tillegg til å være utøvende musiker. Han viser gjennom sine fire originale komposisjoner at han har sterke røtter til sitt fødeland. Om det er enkelt å høre at røttene har rot akkurat i Sør-Korea? Nei, det vil jeg ikke mene, men når man vet at impulsene kommer fra tradisjonell musikk med utgangspunkt i shamanisme, folkemusikk og perkusjonsmusikk, så er det uansett spennende å bli med på denne ferden.

Sammen med et tøft, nytt kollektiv bestående av Eloi Calame på bassklarinett, norske Erik Kimestad på trompet, Nana Pi på tenorsaksofon og Grzegorz Tarwid på piano, tar Kim oss på en sjelden ekskursjon som varer i knappe 28 minutter. De fem bekrefter også hvilken smeltedigel København er med musikere fra alle verdens hjørner.

Musikken er fri og åpen, men med en tydelig underliggende struktur. Kim er en flott retningsgiver i dette bassløse samfunnet og de fire medsammensvorne vet åpenbart og intuitivt hva som er intensjonene hans. Alle har høyst personlige stemmer og både hver for seg og ikke minst kollektivt skaper de musikalske landskap som er av den originale sorten.

Halym Kim har originale og spennende ideer og et band som er i stand til å foredle dem på et fint vis.

Halym Kim´s Bijul
«My Illusion of Korea»
Barefoot Records/[email protected]

Ei sterk og viktig stemme

De som har fulgt godt med på Kirkelig Kulturverksteds utgivelser siden 2013 vil kjenne godt til den libanesiske låtskriveren og vokalisten Tania Saleh. Mitt første møte frister til mer påfyll.

Tania Saleh har noe viktig på hjertet.

Dette er Salehs tredje plate på KK og det er bare meg det har gått ut over at jeg ikke har fått med meg de to første. Saleh, som har skrevet alt av tekst og musikk og som synger på arabisk, både har og er ei stemme det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med..

Som når det gjelder for eksempel Mari Boine så skjønner jeg ikke et pip av hva Saleh synger – likevel så mer enn aner jeg hva det handler om – som med Boine. Det er noe som går forbi ordene – stemninga og følelsene i det både Boine og i dette tilfellet Saleh formidler. For de som trenger det enda mer konkret så er alle tekstene oversatt til engelsk i tekstheftet.

Saleh er skilt, noe tittelen “10 A.D.” – after divorce – bekrefter. Hun skriver om og formidler på et ekte og inderlig vis hvilke kår en kvinne som henne opplever et slikt faktum i et land som Libanon. Det er på alle måter langt fra Norge og vi har svært godt av å bli opplyst om hvordan mennesker utenfor steinrøysa vår lever sine liv. Vi skjønner raskt hvor privilegert vi er her nord.

Øyvind Kristiansen spiller piano, står for programmering og er medprodusent og har gjort en framifrå jobb i et landskap som inneholder elementer av tradisjonell arabisk musikk, klassisk strykekvartett, rock og trip-hop – og sikkert mye mer. Han har gjort sin innsats her hjemme, mens Saleh har lagt på vokal og fått strålende assistanse av en rekke tradisjonsmusikere i Egypt.

Tania Saleh har noe viktig å dele med oss og Kirkelig Kulturverksted skal nok en gang ha all ære for å løfte fram stemmer som ellers ikke ville fått anledning til å bli hørt.

Tania Saleh
10 A.D.
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

En dobbel Redman, takk!

Joshua Redman har vært, er og kommer til å forbli en av mine favorittsaksofonister.  Her kommer det to bekreftelser på det.

Brian Blade, Brad Mehldau, Joshua Redman og Christian McBride – bandet sitt det!

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Joshua Redman (52) gitt oss stadig nye prov på at han er en saksofonist og retningsgiver på aller øverste hylle. Nivået på musikken og musikerne her hjemme er heldigvis også av det kaliberet at Redman synes det er interessant å leke seg sammen med flere av dem. Møtene med Redman og Ola Kvernberg på duo – himmelsk – og Eirik Hegdal og Trondheim Jazzorkester – himmelsk 2 – er av typen som aldri blir glemt.

Slik er det også med kvartetten med Brian Blade på trommer. Christian McBride på bass og Brad Mehldau på piano fra 1994. “MoodSwing” var Redmans tredje plate og alle disse fire lå i vannskorpa; de var så avgjort på vei mot stjernestatus alle sammen. Redman var altså 25 år da denne musikken blei spilt inn og han avslører en modenhet, uttrykkskraft, autoritet og personlighet som mer enn antyder at han hadde tilbragt ganske mange flere tiår her på Tellus.

Hvorfor Nonesuch har valgt å gi ut denne strålende innspillinga på nytt som dobbel vinyl, vet jeg ikke. Hvis årsaken kun er at de vil at et nytt publikum skal få stifte bekjentskap med musikken og det fantastiske bandet, så er det grunn mer enn god nok for meg. Redman forteller oss allerede her at han er i besittelse av et uttrykk som henter hemningsløst fra alt som heter amerikansk musikk, fra gospel, til Ayler via blues, hardbop, ballader, swing, latin til funk og setter det sammen til sitt eget. Joshua Redman var hele pakka allerede i 1994.

Det er voldsom dybde i det Redman har å melde samtidig som det er en tilgjengelighet i det som gjør at “alle” kan kan finne noe å krype inn i her. Når så den framifrå trioen er med han hele veien og gir musikken stadig nye retninger og farger, så er “MoodSwing” fortsatt en tidløs vinner.

Patrick Zimmerli og Joshua Redman sammen en herlig gjeng.

Anledninga til å dukke ned i platebunka og ordne opp med litt dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker over, var til stede denne gangen og Joshua Redmans samarbeid med strykekvartetten Brooklyn Rider og jazzherrene Scott Colley på bass og Satoshi Takeishi på trommer, innspilt i 2015 og utgitt i 2019, har også tålt tidens tann på ypperlig vis.

Musikken er skrevet og arrangert av saksofonisten Patrick Zimmerli og den er åpenbart skrevet for Redman. I dette fine landskapet som henter inspirasjon fra både jazzens univers og fra klassisk musikk, viser jazzmannen Zimmerli at han har musikalske gener som spenner vidt.

Strykekvartetten swinger det også av og de kler Redman og jazzgutta perfekt. Og sjølsagt er Joshua Redman en strålende solist også i dette landskapet – jeg kan faktisk ikke tenke meg et musikalsk univers der han ikke vil egne seg.

Begge disse innspillingene har altså levd ei stund. Det kommer de til fortsatt til å gjøre – vi snakker nemlig tidløs musikk med en av verdens beste saksofonister i front.

Joshua Redman
MoodSwing
Nonesuch Records/Warner Music

 

Joshua Redman & Brooklyn Rider
Sun on Sand
Nonesuch Records/Warner Music

Flotte lange linjer

Den svenske gitaristen Pål Nyberg trives godt i et vakkert og langlinja landskap.

Pål Nyberg har noe vakkert og personlig å melde.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Pål Nyberg (38) har blant andre samarbeida en hel del med den amerikanske saksofonisten Jimmy Halperin. For de innvidde betyr det at de musikalske idealene befinner seg i spora etter retningsgivere som Lennie Tristano, Lee Konitz og Warne Marsh. I en cooljazz-verden med andre ord. Sammen med et strålende band av stort sett svenske medmusikanter framstår Nyberg her som en særprega komponist.

De lange, logiske, vakre og intelligente musikalske linjene er så tydelige og unike i musikken at det er kun Nyberg som kunne ha unnfanga dem. Han er åpenbart en kompromissløs musikant som vet hvor han vil og som har jobba målbevisst for å komme dit.

Sammen med et nydelig “komponert” band bestående av brødrene Konrad (trommer) og Mauritz Agnas (bass), tyske Birgitta Flick på saksofon, Per “Texas” Johansson på klarinetter og Markus Jägerstedt på ymse tangenter, skaper Nyberg nydelige landskap som det er deilig å drømme seg bort i.

Det er lett å se for seg bilder i disse musikalske fabuleringene og både kollektivt og solistisk er det landskapsmalere av veldig solid kaliber vi har med å gjøre. Om det ringer en filmskaper eller to til Nyberg i nær framtid vil jeg overhode ikke bli overraska.

Pål Nyberg har noe vakkert og høyst personlig å dele med oss.

Pål Nyberg
Lowlands
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Den dansk-amerikanske forbindelsen

Dansk jazz har hatt en helt spesiell forbindelse til amerikansk jazz med røtter tilbake til 40- og 50-tallet i mange tiår. Den tradisjonen tar den 30 år unge tenorsaksofonisten Andreas Toftemark vare på på et ypperlig vis.

Andreas Toftemark i spissen for sin empatiske kvartett.

Andreas Toftemark er et helt nytt navn og dermed musikalsk bekjentskap for meg. Det er jeg ganske sikker på at det er for store deler av det danske jazzpublikummet også. Åtte av de siste åra har Toftemark nemlig tilbragt enten i Sverige, Amsterdam eller New York. Etter at pandemien slo knock out på det meste i mars 2020, bestemte Toftemark seg for å reise tilbake til Danmark etter å ha livnært seg i fire år i The Big Apple. Han hadde nesten ikke spilt i hjemlandet på mange år, men etablerte raskt et nytt band med likesinnede og her foreligger det aller første visittkortet fra Toftemark og hans musikalske univers.

I New York hadde Toftemark blant andre studert med Eric Alexander og det var den første musikalske referansen som rant meg i hu da jeg hørte musikken den første gangen. Det mer enn antyder at Toftemark, som Alexander, tar vare på den stolte og flotte tradisjonen fundert på bebop og påfølgende herligheter.

Det betyr at vi befinner oss i et melodisk og vakkert landskap med The Great American Songbook som en viktig utskytingsrampe. “Blue and Sentimental”, “Love Me Or Leave Me”, “Autumn in New York” og “I´m a Fool to Want You”, samt to Toftemark-låter som kunne gått inn i den samme skatten, er det som blir servert og det på et særdeles smakfullt vis.

Med seg har Toftemark mer eller mindre jevngamle sjelsfrender i svenske, men København-bosatte Calle Brickman på piano, Felix Moseholm på bass og Andreas Svendsen på trommer – alle like stilsikre som sjefen sjøl.

Her blir det ikke servert en eneste stor musikalsk overraskelse – bare vakker, inderlig og ærlig musikk. Det holder herfra til evigheten det!

Andreas Toftemark Quartet
A New York Flight
April Records/[email protected]