En italiener, en islending og to nordmenn med en herlig og original tilnærmingsmåte til det å skape original musikk, er det vi går møte i bandet Hitra.

Denne internasjonale kvartetten, oppkalt etter den urnorske øya Hitra, har sitt utgangspunkt i Norges Musikkhøgskole i Oslo. Den italienske pianisten og komponisten Allesandro Sgobbio kom dit for å studere og møtte de tre andre i Norge. Sgobbio har komponert all musikken, men de tre andre har så definitivt vært med på å prege den og stake ut den unike kursen.

Den islandske gitaristen Hilmar Jensson har vært lærer ved NMH, bassist Jo Berger Myhre og trommeslager Øyvind Skarbø har vært sentrale i en rekke sammenhenger, blant annet sammen med Nils Petter Molvær og i Skarbø Skulekorps. Til sammen har de blitt et kollektiv som kler Sgobbios musikk, tanker og retning på et ypperlig vis.

Som fundament for låtene til Sgobbio finner vi både samtidsmuiskk, impro og et melodisk jazzuttrykk. Det har de fire framifrå lytterne og personlighetene makta å sette sammen til noe unikt, vakkert og spennende.

Jazzmusikk dreier seg i stor grad om å sette sitt eget preg på et musikalsk uttrykk. Det har Hitra greid på et ypperlig vis i helt egne grenseland.

Helt fra Miles Davis henta Dave Holland over fra fotballmetropolen Wolverhampton til det forjettede jazzland USA på slutten av 60-tallet, har Dave Holland vært en av bass-ledestjernene og vel så det.

Dave Holland har rukket å bli 74 år, men som sin gode venn og basskollega Arild Andersen, som er mer eller mindre jevnaldrende, så forteller Holland oss at han er like produktiv, lekende og sulten som han alltid har vært de godt og vel 50 seineste åra.

Holland har helt siden Miles-perioden vært en særdeles ettertrakta sidemann i sitt nye hjemland. “Alle” de store bandlederne har vært på tråden til mannen som sjølsagt alltid burde spilt i gull og svart – ja Wolverhampton har alltid vært mitt favorittlag (se fargene på platecoveret under….) – , men han har også i stadig større grad skrevet for og leda sine egne band og prosjekter i alt fra solo til storband. Det har det definitivt vært all grunn til – Holland er nemlig en av mine desiderte favorittkomponister.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Med denne ferske trioen, som gikk direkte i studio etter en lengre periode på legendariske Village Vanguard i New York, viser Holland seg frem på flere vis: som en glitrende bandleder, strålende komponist, en av jazzens virkelige gentlemen på den store fela og ikke minst som en urfunky elbassist – det siste kanskje ganske så overraskende for de fleste.

Gitaristen Kevin Eubanks har vært en mangeårig musikalsk sjelsfrende av Holland og de fortsetter å kle hverandre på best mulig vis. Trommeslageren Obed Calvaire er et relativt nytt navn for meg, men han forteller oss umiddelbart at han hører hjemme helt der oppe – både som solist og i kollektivet. For et driv, for en groove!

“Another Land” er et passende navn på musikken som Eubanks og Holland står broderlig ansvarlig for, samt en Calvaire-låt. Den er nemlig mer funky og groovete enn det vi har blitt vant til de seineste åra. Det viser bare hvor allsidig og hvor bra Dave Holland, Kevin Eubanks og Obed Calvaire er. Det er herlig å oppholde seg i dette landet.

Fire! har stått på favorittlista mi i en årrekke, både som trio og som schwært band. Nå blir det noe midt i mellom og det er like tøft det også.

Bassist Johan Berthling, barytonsaksofonist, fløytist og live elektroniker Mats Gustafsson og trommeslager Andreas Werliin går mer enn ti år tilbake i tid som Fire! Platehylla mi består av sju utgivelser enten på trio eller som Fire! Orchestra og heftigere energiutladning har det vært vanskelig å høre for seg i vår del av Tellus i alle fall.

De som har opplevd trioen live, og ikke minst med Gustafssons usedvanlige trøkk som utskytingsrampe, eller Gustafsson i andre settinger også, vet jo at setebeltene stort sett må festes før avgang. Slik er det for så vidt også denne gangen, men samtidig er det også et mer ettertenksomt og reflekterende Fire! som ønsker oss velkommen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Med fem låter de tre har skrevet sammen, eller i alle fall vært sammen om, og med supergjestene Goran Kajfeš på kvarttone-trompet og Mats Äleklint på trombone, sousafon og som blåsearrangør, så er dette på sett og vis en slags ny vri på Fire!-universet.

Fløytespillet til Gustafsson spiller har ei mye mer sentral rolle denne gangen enn tidligere og gir både bandet og uttrykket en ny dimensjon. Blåserekka gir det hele også en ny sound og det låter like tøft og hipt som før, men på et mer dempa vis. Også det kler Fire!

Trompeteren, komponisten og visjonæren Wadada Leo Smith har aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Når han snart runder 80 er det virkelig på høy tid.

Der er først i desember at den store merkedagen til Wadada Leo Smith dukker opp, men med disse to utgivelsene gir han både seg sjøl og oss en solid førpresang. I samarbeid med det finske kvalitetsselskapet TUM Records gir han oss nemlig to trippelvisittkort med helt forskjellig innhold. Fellesnevneren er likevel at begge to inneholder spennende og totalt unik musikk..

Smith har vært en slags kulthelt i mange tiår og viste oss under et sjeldent Europabesøk under Moldejazz for et par år siden hvilken unik stemme han er og har. Alt dette bekrefter han med en voldsom allsidig og stor personlighet gjennom disse utgivelsene.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Enten sammen med en annen kulthelt, den nylig avdøde trommeslageren Milford Graves, eller den ikoniske elbassisten Bill Laswell – ei skive med hver av dem, eller sammen med begge på den tredje, tar Smith oss gjennom en rekke nye originalkomposisjoner eller kollektiv unnfanga musikk – som uten unntak oppleves som komponert musikk.

Om en trippel solo-trompet skive kan være noe? Når det er Wadada Leo Smith som er leverandør av musikken, så er svaret et rungende ja. Med sin nydelige tone, med og uten mute, tar han oss med på en helt spesiell ekskursjon skapt i løpet av fire dager i ei steinkirke i Finland – med perfekt akustikk som medspiller.

Musikken er til dels tilegna sjelsfrender som Albert Ayler, Leroy Jenkins, Steve McCall, Amina Claudine Myers og James Baldwin og er uten unntak egna til ettertanke og sjelefred.

Når så begge boksene er utstyrt med et prakthefte som tar oss enda lenger inn i Wadada Leo Smiths univers, så er dette kremproduksjoner som kan anbefales på det heteste.

En musikalsk institusjon. Det er liksom et schwært ord å ta i bruk, men når det gjelder Elephant9 så er det faktisk på sin plass.

Nikolai Hængsle på elbass og både på strømførende og akustiske gitarer, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på allehånde tangentinstrumenter er, både hver for seg og som elefanter, noen av de heftigste musikantene kongeriket har frembragt de siste tiåra. De er over alt, de kan alt og de gjør det med en integritet og stadig sult som gjør at alle møter med dem er like spennende.

Jeg har hatt gleden av å følge Elephant9 gjennom åtte plater siden 2008. Da hadde bandet, som først gikk under det velklingende navnet Storløkken/Eilertsen/Lofthus, allerede eksistert i to år. Det betyr at universet Elephant9 kan feire 15 års jubileum i år – hvis de vil da. Og det bør de så absolutt gjøre – de har nemlig veeeeldig mye å feire.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Trioen er nemlig ustoppelig ekspanderende i sin tilnærming til det å skape musikk. Jovisst ligger det stadig et rockeelement i bånn for ekskursjonene som tar bandet i uante nye retninger, men de tre herrenes sjangerfrie livsanskuelse er likevel det som gjør at dette kollektivet fortsatt er noe helt for seg sjøl.

At de tre kjenner hverandre godt og har en unik musikalsk og nødvendigvis personlig kjemi – hvis ikke hadde nok funnet seg noen andre å leke med – er vel dagens underdrivelse. Det høres også usedvanlig godt – vi snakker tross alt om lyttere i ultraklassen. Det hører med til det å være en strålende musikant og det er så avgjort alle tre.

Storløkken har skrevet all musikken bortsett fra ei Hængsle-låt og sjøl om det fortsatt kan være et infernalsk trøkk i Elephant9 , så opplever jeg at bandet og musikken er mer nedpå og reflekterende nå enn ved mange andre tidligere møter. Herlig – det også.

Elephant9 har helt siden jeg opplevde dem for første gang vært en stor favoritt. Det er de så definitivt fortsatt. Tøft – mye, mye tøffere enn Vy faktisk!

Jeg regner ikke med at det er voldsomt med hender som fyker i været hvis jeg spør om allmuen kjenner til pianisten og komponisten Dahveed Behroozi.

Den 40 år gamle Dahveed Behroozi fra California er nemlig ute med kun sin andre utgivelse under eget navn og når man er bosatt på vestkysten og ikke er blant de hardt turnerende amerikanske musikantene, så er det krevende å nå gjennom lydmuren.

Det vi møter er en musikant som har røtter både i klassisk musikk og jazz og hans pedagoger fra New York-studietida, pianistene Ursula Oppens og Fred Hersch, er begge rause med lovordene. Det er det på alle måter mulig å begripe.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Behroozi er en pianist med et enormt dynamisk uttrykk og spenn. Her får vi alt fra de vareste og vakreste ballader til de voldsomste ekskursjoner – og alt virker like naturlig og ekte. Når han så gjennom både sine komposisjoner, som medmusikantene fikk utdelt i studio for at det skulle låte så friskt som mulig, og sin klangverden viser at han henter like naturlig fra både den klassiske verden som fra jazzen, så er det ei frisk, “ny” stemme som møter oss.

Trommeslageren Billy Mintz er også et nytt bekjentskap for meg, mens bassist Thomas Morgan, som vi kjenner godt her hjemme fra møter med blant andre Jakob Bro, Jon Christensen og Bill Frisell, er en gammel venn fra ungdomstida i California. Til sammen utgjør de to et perfekt reisefølge for Behroozi og hans musikalske tankegods.

For alle dere nysgjerrige der ute som gjerne vil ha noe nytt å hygge dere med: Dahveed Behroozi og hans musikalske univers anbefales kraftig.

Lars Lillo-Stenberg  og Jens Christian Bugge Weseltoft setter hverandre stevne. Jeg så ikke den komme. Det at de skulle covre Grieg så jeg i alle fall ikke komme.

Heldigvis er det i stadig større grad slik at flere og flere klassemusikere ikke bryr seg nevneverdig om sjangre lenger. Derfor burde jeg sikkert ikke blitt så veldig overraska over at herrene Lillo-Stenberg og Bugge Wesseltoft fant sammen. Det gjorde de også for cirka 20 år siden i forbindelse med innspillinga av Oslo-sanger som førstnevnte gjorde. Det hadde gått i glemmeboka mi, men bedre påminnelse om at det også sikkert var flott enn denne Grieg-hyllesten er vanskelig å høre for seg.

Lillo-Stenberg hadde hatt en fornyelse av samarbeidet med Bugge et eller annet sted i bakhodet i nesten 20 år altså og da ideen om en Grieg-hyllest dukka opp, så var det på sin plass med en sms til en av de aller beste, åpneste og mest allsidige tangentørene jeg vet om. Jeg tipper at svaret kom kjapt og at det var positivt overrasker heller ikke på noen måte.

Ideen om å covre Grieg fant Lillo-Stenberg bokstavelig talt på loftet etter sin oldemor Ingeborg Stang-Lund, som visstnok var en dyktig pianist, og som hadde Griegs samlede liggende på – akkurat loftet. Grieg hadde satt sitt unike tonefølge til dikt av samtidige storheter som H. C. Andersen, Aasmund Olavsson Vinje, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Vilhelm Krag samt mindre kjente størrelser som John Paulsen og Andreas Munch. Noe av denne toneskatten, som “Våren”, “Jeg elsker deg” og “Ved Rondane” kjenner vi godt, mens noe er relativt ukjent.

Fellesnevneren er at de to gamle kjente har satt sine umiskjennelige bumerker på musikken og tatt den med seg inn i vår samtid på et usedvanlig vis. Bugge er en lytter og fargelegger av en annen verden og han kler Lillo-Stenbergs uttrykk på en mesterlig og unik måte enten på piano, synth eller trekkspill. Når de så har invitert med seg Ellen Andrea Wang på bass, britiske Mary Erskine på vokal og cello, No. 4-jentene på vokal og Stian Carstensen på pedal steel på noen av spora, så kunne dette usedvanlige prosjektet ikke gå noe annet enn veldig bra.

Dette er et fantastisk særegent og vakkert musikalsk visittkort som både Lillo-Stenberg og Bugge Wesseltoft skal ha all slags ære for. Herlig! Grieg ville garantert digga det!

PS La det for all del ikke gå 20 år før det tas initiativ til et nytt musikalsk treff i spennende grenseland.

De som har levd ei stund husker en NRK-serie som gikk under navnet “I objektivet” – med undertittelen for de spesielt interesserte. Musikken til den amerikanske perkusjonisten Jacob Felix Heule ville ha vært perfekt der.

Av og til gjør det veldig godt å utfordre sine egne grenser. Teste seg sjøl – oppdage noe man ikke ante fantes. Det kan være seg gjennom møter med “nye” mennesker, det kan være med møter i naturen eller det være via treff i kulturens mangslungne univers. De som møter opp med åpne sinn vil ha gode forutsetninger for å flytte sine egne grenser – få påfyll som vil berike både en sjøl og kanskje andre også.

Jacob Felix Heule har heldigvis oppdaga Tor de Jazz for ei god stund sida og via det amerikanske og norske postvesenet har han gitt meg flere muligheter til å utvide min horisont og få testa mine grenser. La det være klart med en gang: musikken som serveres på disse to utgivelsene er ikke akkurat hverdagskost.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Først ut er en trio med fiolinisten gabby fluke-mogul, Heule på basstromme og japansk-amerikanske Kanoko Nishi-Smith på det japanske tradisjons-strengeinstrumentet koto.. Gjennom to pluss/minus 30 minutters lange “låter” – her snakker vi definitivt fritt improvisert – blir vi tatt med inn i tidligere uoppdaga landskap og stemninger som ingen har stifta bekjentskap med tidligere. Det er vakkert, det er stygt, det er annerledes, det er forfriskende. De som våger seg inn i dette universet uten flytevest, vil få seg en opplevelse de aldri vil glemme.

Skulle det vise seg at dette og liknende univers virkelig frista, så har Heule mer å by på han. Han og medbasstrommeutøver – ikke et veldig ofte brukt ord vil jeg mene – Kevin Corcoran, begge bosatt og virkende stort sett i California, har møttes månedlig et års tid for å improvisere i mange timer hver gang.

Kun iført hver sin basstromme, et utvalg av cymbaler og ymse lydfremkallende objekter, gikk de etter hvert i studio for at også andre enn kun de to skulle få oppleve hva sakteflytende improvisasjoner med begrensende midler kunne føre til.

I løpet av cirka 2×40 minutter blir vi nok en gang utfordra kraftig med lydinstallasjoner som gir assosiasjoner til mangt og mye og som egner seg til tankeflukt og indre reiser – til refleksjon enkelt og greit. Alt er ikke like spennende – jeg tar meg i å kjede meg fra tid til annen, men Jacob Felix Heule og vennene hans er i begge disse konstellasjonene definitivt i stand til å utfordre både seg sjøl og oss. Det er viktig og det gjør godt!

Svein Olav Herstad Trio har eksistert i vel 15 år. Det høres, merkes og kjennes – dette er et Band med stor B som over tid har utvikla noe helt spesielt.

Pianisten, komponisten og bandlederen Svein Olav Herstad (51) kommer fra og er bosatt i Haugesund. Det betyr dessverre at han ikke får den oppmerksomheten han absolutt hadde fortjent. Han er nemlig en musikant med en smaksans og personlighet som hører hjemme helt der oppe – også hørt med internasjonale ører.

Etter at Herstad var ferdig på jazzlinja i Trondheim i 1993, har han med med ujevne mellomrom vist seg frem i diverse konstellasjoner. Alltid like smakfull, alltid med en solid dose integritet – her blir det ikke lefla med noe, her blir det ikke kompromissa. Her er det ekte musikk som gjelder og slik er det sjølsagt også når hans trio møtes til eleverte samtaler igjen.

“Schizo”, som er trioens visittkort nummer tre, er en hyllest til alle dem der ute som sliter med alt for mange tanker. Hyllesten er formulert som en slags rundreise i triouttrykket der vi får stifte bekjentskap med impulser fra retningsgivere som Bill Evans, Keith Jarrett og Thelonious Monk. De tre er innom mange stilretninger og temperaturen varierer også kraftig i samtalene de tre fører på et særdeles høyt nivå.

Når så de to andre fortsatt er Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, instrumentalister og lyttere i ultraklassen som ikke har det i seg som fører til at de sjøl skal frem i rampelyset, så har “Schizo” blitt et framifrå triobudskap der alle de tre personlighetene får skinne, men aldri på bekostning av de andre.

Repertoaret er i stor grad skrevet av Herstad eller fremforhandla av de tre sammen. I tillegg får vi Ornette Colemans “Bird Food”, tradlåta “Old Country”, en solo tromme-utflukt og Thormodsæters herlige tributt til basskollega “Andersen”.

“Shizo” er enkelt og greit et strålende møte mellom tre musikanter som både kan og vil skape flott musikk sammen. Jeg forlanger ikke så mye mer enn det – enkel sjel som jeg er.

Danske Randi Pontoppidan og norske Sissel Vera Pettersen er og har to av de mest unike stemmene nord for Suezkanalen. Her får vi møte de to sammen.

Jeg har hatt gleden av å møte Randi Pontoppidan og Sissel Vera Pettersen både hver for seg og sammen med den danske pianisten Jakob Davidsen. Uansett hvilken setting det har vært snakk om så har det vært av typen sitte ytterst på stolsetet for å få med seg alle detaljene. Det er nemlig slik at i alle musikalske settinger disse to opptrer, så skjer det mye og det er uten unntak av det spennende slaget.

Utstyrt med sine finstemte stemmebånd, live elektronikk-prosessering, syngende boller (!), en preparert zither og usedvanlig mange og gode ideer, gikk de to i studio i København og spilte inn det som har blitt vel 38 minutter med fritt improvisert musikk bestående av ni “låter”.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jo visst er dette totalt fritt, men det er altså en retning og en struktur i det de to holder på med og skaper sammen som er totalt unikt. Vi snakker om to helt spesielle lyttere som utfordrer seg sjøl, hverandre og oss på et vis de er ganske så aleine om og som tar oss, og sikkert seg sjøl også, med til steder verken vi eller de har vært tidligere.

Det vi blir servert er nesten sjølsagt ikke låter av tradisjonell karakter, men det er likevel melodisk, søkende, inderlig og vakkert på et helt unikt vis. Stemmene og uttrykkene til Pontoppidan og Pettersen kler hverandre på et nydelig vis og de tør der andre tier.

“Inner Lift” har blitt et fantastisk flott visittkort med musikk du ikke ante fantes. Er ikke det flott?