De som har levd ei stund husker en NRK-serie som gikk under navnet “I objektivet” – med undertittelen for de spesielt interesserte. Musikken til den amerikanske perkusjonisten Jacob Felix Heule ville ha vært perfekt der.

Av og til gjør det veldig godt å utfordre sine egne grenser. Teste seg sjøl – oppdage noe man ikke ante fantes. Det kan være seg gjennom møter med “nye” mennesker, det kan være med møter i naturen eller det være via treff i kulturens mangslungne univers. De som møter opp med åpne sinn vil ha gode forutsetninger for å flytte sine egne grenser – få påfyll som vil berike både en sjøl og kanskje andre også.

Jacob Felix Heule har heldigvis oppdaga Tor de Jazz for ei god stund sida og via det amerikanske og norske postvesenet har han gitt meg flere muligheter til å utvide min horisont og få testa mine grenser. La det være klart med en gang: musikken som serveres på disse to utgivelsene er ikke akkurat hverdagskost.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Først ut er en trio med fiolinisten gabby fluke-mogul, Heule på basstromme og japansk-amerikanske Kanoko Nishi-Smith på det japanske tradisjons-strengeinstrumentet koto.. Gjennom to pluss/minus 30 minutters lange “låter” – her snakker vi definitivt fritt improvisert – blir vi tatt med inn i tidligere uoppdaga landskap og stemninger som ingen har stifta bekjentskap med tidligere. Det er vakkert, det er stygt, det er annerledes, det er forfriskende. De som våger seg inn i dette universet uten flytevest, vil få seg en opplevelse de aldri vil glemme.

Skulle det vise seg at dette og liknende univers virkelig frista, så har Heule mer å by på han. Han og medbasstrommeutøver – ikke et veldig ofte brukt ord vil jeg mene – Kevin Corcoran, begge bosatt og virkende stort sett i California, har møttes månedlig et års tid for å improvisere i mange timer hver gang.

Kun iført hver sin basstromme, et utvalg av cymbaler og ymse lydfremkallende objekter, gikk de etter hvert i studio for at også andre enn kun de to skulle få oppleve hva sakteflytende improvisasjoner med begrensende midler kunne føre til.

I løpet av cirka 2×40 minutter blir vi nok en gang utfordra kraftig med lydinstallasjoner som gir assosiasjoner til mangt og mye og som egner seg til tankeflukt og indre reiser – til refleksjon enkelt og greit. Alt er ikke like spennende – jeg tar meg i å kjede meg fra tid til annen, men Jacob Felix Heule og vennene hans er i begge disse konstellasjonene definitivt i stand til å utfordre både seg sjøl og oss. Det er viktig og det gjør godt!