Etter 20 år i mange spennende settinger, debuterer endelig Adrian Myhr
som bandleder med egen musikk. Det var på høy tid.

Bassisten Adrian Myhr skulle altså runde 40 før han tok det store
steget og ga ut egen musikk. Mange andre skulle nok også ha fulgt
Myhrs eksempel og venta til de blei “voksne” med å innta
innspillingsstudio. Det er på ingen måte ment som kritikk til de som
gir ut musikk i ung alder, men noen hadde nok hatt godt av å vente
aldri så lite. Nok om det; Adrian Myhr forteller oss i alle fall med
all ønskelig tydelighet at han var klar når han først trådte over
studiodørstokken med egen musikk og eget band.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Over mange grenser

Myhr har skrevet musikk som får lov å utvikle seg sakte – som en
kokong. Musikerne får tid og vi får tid til å synke ned i musikken
eller materien og du verden så godt det gjør å kunne bruke tid og rom
for å komme inn under huden på musikken. Den inviterer til det og det
er bare å takke og ta den til seg.

Myhr har henta inspirasjon fra en rekke kilder – kilder vi ofte har
møtt han i opp gjennom hans karriere. Folkemusikk, jazz, impro og
samtidsmusikk med krydder fra indisk raga og albansk sangtradisjon har
blitt til en gumbo som smaker annerledes og veldig godt.

Årsaken til at den låter og smaker så godt skal sjølsagt kohorten ha
en stor del av æren for. Med seg til å kryddertilsette alle disse
ingrediensene har Myhr trommeslageren, harmoniumisten og på hengende
vibrafon – noe annet skulle tatt seg ut – Jan Martin Gismervik og
felespilleren og langeleikisten Rasmus Kjorstad. Ingen a4-besetning og
det fortjener da heller ikke Myhrs visjoner og musikalske fundament.

“Kokong” har blitt en veldig bra debut og et flott visittkort for og
fra Adrian Myhr.

Girl Talk med Bodil Niska, Tine Asmundsen og Elizabeth Walker var en
populær kombo på slutten av det forrige årtusenet. Her dukker de opp
igjen i et glemt opptak fra 1998.

Journalisten og jazzelskeren Roald Helgheim, som la ned pennen for
godt for tre år siden, sørga for at det fulgte mye flott i hans
kjølvann. I forbindelse med hans 50 års dag i 1992 møtte saksofonisten
Bodil Niska den amerikanske, men Norge-bosatte pianisten Elizabeth
Walker og de fant hverandre i et vakkert standardrepertoar der
ballader bokstavelig talt spilte ei sentral rolle.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Et tilfeldig møte blei raskt til noe mer – mange skjønte at at her
fantes det et fundament til noe som kunne bli noe veldig fint. Bassist
sto på ønskelista og Tine Asmundsen, som hadde vendt hjem etter
studier hos legenden Richard Davis i USA, var slett ikke vanskelig å
be.

I 1996 ga trioen ut sin debut-cd “Talkin´ Jazz” og spillejobbene sto i
kø på klubber og festivaler både hjemme og ute.

Oppfølgeren

To år seinere blei cd nummer to spilt inn og alt så lyst og fint ut,
men av grunner jeg ikke kjenner til blei bandet oppløst og
innspillinga blei glemt. I fjor fant Walker igjen den glemte tapen, en
ny master blei skapt og plutselig blei minnene rundt den fine trioen
Girl Talk vekt til live igjen.

Ti låter med samme oppskrift som vi som har levd ei stund husker med
varme i hjertet, er malen her også. I tillegg til den vakre tittellåta
får vi låter som “Solitude”, “Sometime Ago”, “My Foolish Heart” og
“For All We Know” og saksofonspillet til Niska er som alltid av typen
jeg tror på – det er så ekte og inderlig som vel mulig sjøl om det
ikke er teknisk briljant – eller kanskje akkurat derfor.

Trioen var i storslag på denne tida og jeg skjønner populariteten godt
Det å få et gjenhør med Girl Talk anno 1998 sørger garantert for at
både høsten og vinteren blir både litt kortere og litt varmere for
mange.

Fra det svært oppegående og kvalitetssikre finske plateselskapet We
Jazz har det kommet tre helt forskjellige vinyler som forteller mye om
et heftig og spennende miljø der borte i de tusen sjøers land.

We Jazz Records har i løpet av noen får år markert seg som et Europas
aller mest spennende og kvalitetstunge plateselskap – et selskap som
også gir ut et veldig bra magasin på engelsk. Her hjemme har blant
andre Gard Nilssen Supersonic Orchestra funnet sitt hjem der – det
sier en hel del om hvilket nivå de befinner seg på. Med disse tre
utgivelsene, med kun finske artister, bekrefter de også hvilket enormt
høyt nivå finsk improvisert musikk også befinner seg.

Sjøl om de hører hjemme bare et kvarter eller to borti gata for oss,
så kjenner vi – i alle fall jeg – alt for lite til det som skjer der
borte. Finnes det noen form for rettferdighet, og nok nysgjerrighet,
så kan vi håpe at disse tre visittkorta sørger for å gjøre noe med
det. Her finnes det nemlig både en bredde og en kvalitet i uttrykkene
som har pirra min nysgjerrighet i alle fall.

Duoen Lampen består av gitaristen og elbassisten Kalle Kalima, som
blant annet har samarbeida med Knut Reierud, og trommeslageren,
perkusjonisten og elektronikeren Tatu Rönkkö. De har samla seg rundt
et knippe låter enten skrevet av Kalima eller unnfanga i fellesskap.

Sjøl om de er bare to så låter de ofte som en hel bataljon der de
skaper tildels store lydbilder som kler herrenes innovative måte å
skape et tilnærma jazzrockete, men samtidig åpent og søkende uttrykk
på. Tøft!

Kvartetten Ainon tar oss med til et helt annet sted. Befolka av
cellisten og komponisten Aino Juutilainen, fiolinisten, bratsjisten og
stemmegiveren Merimaija Aalto, saksofonisten, fløytisten og
klarinettisten Milo Linnovaara og trommeslageren Joonas Leppänen,
inviteres vi inn i nok et spennende og originalt landskap.

Juutilaninen har åpenbart henta inspirasjon fra kilder som klassisk
musikk, samtidsmusikk og jazz/impro og med den originale besetninga
gitt musikken rammer jeg sjelden har opplevd tidligere. Hva som er
notert og hva som er improvisert er jeg usikker på og viktig er det
heller ikke. Det viktige er at det funker og pirrer og det gjør det
til de grader. Annerledes og spennende.

Denne finske forundringspakka eller godteposen om du vil, blir runda
av med Pauli Lyytinen – og bare han. For å ha sagt det med en gang:
det er ikke bare bare det. Lyytinen spiller tenor-, alt- og
sopransaksofon, mellotron og perkusjon og krydrer det hele med
live-effekter.

De 36 minuttene er en ekskursjon i interessante melodiske og maleriske
landskap som hele tida er egna for å skape bilder og tankerekker.
Lyytinen er en stemningsskaper som har skapt noe unikt som passer
utmerket til å la tankene få flyte fritt. Det gjør ofte svært godt
det.

Disse tre visittkorta fra We Jazz Records er nok en bekreftelse på at
selskapet hører hjemme i den innovative toppen av selskaper både i
Europa og ellers på Tellus. Jeg gleder meg allerede til neste
åpenbaring fra de tusen sjøers land.

Det er to år siden en ep så dagens lys og bandet Delish med den. Nå
har de kommet til overflata med sin skikkelige debut og forteller oss
at de har noe høyst spesielt å melde.

Jeg skal ærlig innrømme at sjøl om jeg var begeistra for “The Dip”,
som var navnet på ep-en, så hadde Delish nesten gått i glemmeboka for
min del. Med denne grundige “debuten” føler jeg meg ganske så
overbevist om at det ikke kommer til å skje igjen i uoverskuelig
fremtid.: “Like a Sieve” har nemlig et usedvanlig personlig stempel på
og ved seg som gjør at musikken tar umiddelbar bolig i meg for der å
bli – tror jeg.

Kohort

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

De som har fulgt rimelig godt med i norsk litt annerledesmusikk de
seineste åra vil nikke mer enn gjenkjennende til vokalist,
elektroniker, feltopptaker og sampler Natali Abrahamsen Garner,
trommeslager og perkusjonist Martin Langlie, synthesist og tangentør
Johan Lindvall og elbassist, gitarist, trommemaskinist og elektroniker
Magnus Skavhaug Nergaard. Det er en gjeng som har vært med å sette
sitt betydelige preg på mangt og mye i en rekke kompromissløse
grenseland de seineste åra og det fortsetter de så avgjort med her
også.

Kollektivt

Musikken er kollektivt unnfanga mens Abrahamsen Garner har skrevet
tekstene som hun fremfører på sitt totalt unike og inderlige vis –
både syngende og som resitatør. Hun har et uttrykk som smyger seg inn
under huden og “tvinger” deg til å sitte aller ytterst på stolsetet
for å få med deg alle detaljene i budskapet hennes. Slik er det også
med de tre andre som alle kommer med mange annerledes bidrag som
sørger for at “Like a Sieve” befinner seg et laaaangt stykke utenfor
popens a4-landskap.

Hvor hører så musikken til Delish hjemme? Si det og det er også det
som gjør den så spennende. Her er det popelementer, indie, impro,
samtidsmusikk og jazz i en gumbo som gjør at Delish kan snakke til
mange med åpne ører og andre sanser – over store deler av Tellus. Men
så er det dette med å komme seg gjennom det trange nåløyet da…..

Saksofonist Trygve Seim og trekkspiller Frode Haltli har kjent
hverandre og spilt hverandre gode i årevis. Aldri har det og de vist
seg bedre enn denne gangen.

Trygve Seim og Frode Haltli har spilt sammen hele dette årtusenet. Det
har de gjort i en rekke konstellasjoner, men noe forteller meg at
duoformatet kanskje er favorittformatet deres. Det mer enn antyda de
med innspillinga “Yeraz” i 2008. Siden har de vært opptatt både hver
seg for seg og i fellesprosjekter, men å påstå at de har løpt ned
dørstokkene i studio med duoen i tide og utide er en mild
overdrivelse. Det skulle ta 15 år før oppfølgeren blei en realitet –
unnfanga i Himmelfahrtskirche i ECMs hjemby München og sjølsagt med
Manfred Eicher som tilstedeværende produsent.

Samtaler

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Basert på en rekke musikalske fellesnevnere møtes de to rundt et
intimt leirbål der en rekke originalkomposisjoner går umerkelig over i
frie improvisasjoner og vice versa. I tiilegg tar de for seg en
ukrainsk vuggevise, en nord-indisk folkemelodi og Igor Stravinskys
“Les Cinq Doigts No. 5”. En ganske så innholdsrik gumbo med andre ord
og der de to sjelsfrendene fører samtaler bare to svært gode venner
kan føre.

Et eget univers

Kombinasjonen tenor/sopransaksofon og trekkespill er ikke noe som
møter mottakerapparatet annen hver uke. Det må noe helt spesielt eller
noen helt spesielle til for å si det sånn. Trygve Seim og Frode Haltli
hører hjemme i den kategorien. De gir oss så vakker, personlig, unik
og inderlig påfyll som vel tenkelig. La det for all del ikke gå 15 år
til neste gang.

Lå det i korta at det skulle oppstå et møte mellom Leif Ove Andsnes og
Marius Neset? Neppe. Lå det i korta at det skulle bli magisk? Mulig.
Har det blitt det? Veldig.

Det er ingen hemmelighet at pianisten Leif Ove Andsnes og
saksofonisten Marius Neset hører hjemme på aller øverste
internasjonale hylle i henholdsvis det klassiske og jazzikalske
universet. Det er, klok av erfaring med flere slike treff med andre
giganter, ikke ensbetydende med at et møte mellom giganter fra disse
to universene skal bli summen av de to og litt til. I dette tilfellet
har det heldigvis blitt det

Komponisten Neset

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Hvordan dette kom til, vet jeg ikke – det viktige er at det skjedde.
Respekten de to har for hverandre tyter ut gjennom høyttalerne via
hver eneste tone som blir spilt – her spiller ikke sjangerutgangspunkt
noen som helst rolle.

Neset har skrevet musikk for den ikke-improviserende Andsnes og der
den virtuose saksofonisten får anledning til å leke seg på toppen av
det hele. Leke seg gjør for all del Andsnes også, men på sitt virtuose
manuskripttro vis.

De to snakker fantastisk godt sammen og utfordrer og utfyller
hverandre på et fullstendig unikt vis. Når så søster Ingrid Neset, en
framifrå klassisk fløytist, og den britiske cellisten Louisa Tuck er
med og krydrer det hele fra tid til annen, så har dette blitt et helt
spesielt stykke musikk og og et møte som blir sittende fast – lenge.
Duetten mellom søsknene Neset er forresten noe helt for seg sjøl, men
det gjør ikke noe at Andsnes blander seg inn etter hvert heller!

Hva er det?

Noen vil sikkert lure på om dette er klassisk musikk eller jazz.
Svaret er Ole Brumm-klassikeren ja takk, begge deler. Og så er det noe
helt for seg sjøl også der sjangere ikke betyr noe som helst. Dette er
enkelt og greit Musikk med stor M – stor Musikk.

I år er det 100 år siden kanskje den største av alle jazztrombonister,
J.J. Johnson, blei født. Her blir han hylla på hjemmebane av en de
store etterfølgerne, John Fedchock.

J.J. Johnson (1924-2001) var født og oppvokst i Indianapolis. Der
bodde han også de siste åra av sitt liv. I mellomtida etablerte han
seg som etterkrigstidas desidert viktigste trombonist med et
instrument som hadde mista mye av sin status opparbeida i dixieland og
swingepokene. J.J. Johnson fortalte alle som ville høre at trombonen
så avgjort hadde noe å gjøre i bebop-alderen også – i alle fall i han
hender.

Arvtaker

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

John Fedchock (67) har i mange år vist at han har det meste for å ta
seg av arva etter Johnson, men uten at han har fått den store
anerkjennelsen likevel. Kanskje er det den store originaliteten som
mangler? Kvaliteten står det i alle ikke på og det viser han oss her
på Johnsons hjemmebane på klubben The Jazz Kitchen i Indianapolis.

Låter og band

Fedchock har bestemt seg for sju Johnson-komposisjoner og i tillegg
benytter han seg av arrangementene legenden også valgte. Lydteknikeren
på klubben spurte om det var greit at han tok opp, Fedchock sa ja og
tenkte det var for internt bruk. Så viste det seg at både
lydkvaliteten og det musikalske resultatet var av typen veldig bra og
heldigvis har vi nå fått anledning til å bli med på hyllesten.

Med seg har Fedchock også et komp fra Indianapolis. Steve Allee på
piano, Jeremy Allen på bass og Sean Dobbins på trommer er ukjente
størrelser, men som gjør absolutt godt fra seg.

John Fedchock gjør en viktig jobb med denne hyllesten av legenden J.J.
Johnson. Dette er Jazz med stor J og trombonen får et nytt og friskt
løft.

Det er vel fire år siden Nora Legrand fra Torvika i Rauma viste seg
frem for første gang. Med oppfølgeren «Paper Sky» har hun vokst
voldsomt og viser oss sitt fulle talent.

Nora Legrand har ikke rukket å bli mer enn 29 år, men har åpenbart et
godt stykke levd liv å reflektere over. Når hun er så heldig at hun er
utstyrt med et solid låtskrivergen og ei nydelig stemme så er hun på
god vei til å etablere seg helt der oppe og, hvis lykken står den
kjekke bi i den beinharde musikk/showbusiness-bransjen, så er det så
avgjort potensiale her til å nå langt utenfor våre grenser: Nora
Legrand har i mine ører x-faktoren som skal til, men du verden så
trangt det er i dette berømte nåløyet.

Første skikkelige

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Debuten «Devotion», som så dagens lys i 2020, var en slags
prøveballong med fem låter. Det fortalte oss om et betydelig talent –
et talent som Legrand nå har videreutvikla og som slår ut i full
blomst med «Paper Sky».

I et countrylandskap med klare spor av roots-rock, folk-ballader og
nordicana viser Legrand oss hvilken langt framskreden
singer-songwriter hun er. Heldigvis har hun og medprodusentene
Kristian Frostad – nok en tomrefjording, skal det ingen ende ta? – og
Vegard Kleftås Sleipnes valgt å plassere Legrands fine og luftige
stemme langt fremme i lydbildet for der hører den hjemme.

Kjærleiken

Legrand er en meget dyktig historieforteller og forteller oss om blant
annet kjærlighetens irrganger ofte på en skjør måte. Om det er
sjølopplevd eller ikke vet jeg ikke, men hun formidler det uansett som
det er hennes eget liv det handler om. Jeg tror enkelt og greit på
henne – slik jeg gjør med artister som har dette spesielle å fare med.

Kommer dette til å bli det store gjennombruddet for Nora Legrand? Jeg
er den dårligste tipperen på jord når det gjelder slikt, men at hun er
i besittelse av ei sjelden stemme og et stort talent er hevet over
tvil.

PS Hvis låter som «Hillcrest Drive» og «Wherever She´s Running» ikke
blir radiohits så skjønner jeg lite, men jeg har altså tatt feil før.

Tyske Jazzrausch Bigband er noe helt annerledes enn det de fleste vil
forbinde med et tradisjonelt storband. Her er det mye annet med i
miksen.

Jazzrausch Bigband har eksistert i ti år. De har spilt rundt 1000
konserter i 15 land og de har gitt ut tolv plater. Jeg har hørt tre av
dem og med den fjerde i høyttalerne nå så er jeg ikke det aller minste
overraska over bandets voldsomme popularitet.

Langt bortenfor a4

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

De som tror at denne suksessen er tufta på noe i nærheten av et
tradisjonelt storbandunivers, tar altså veldig feil. Komponisten og
arrangøren Leonhard Kuhn har, så lenge jeg har kjent til bandet i alle
fall, tatt med seg elementer fra techno, funk, disco, EDM og sikkert
mye mer også og inkorporert det med jazzelementer på et vis som gjør
at dette kollektivet skiller seg ut fra absolutt alle andre storband.

Bandet har sitt sete i München og har fast tilholdssted i nyåpna og
visstnok veldig flotte BERGSON Kunstkraftwerk. Der har Kuhn og
bandleder og trombonist Roman Sladek rundt 35 musikere å velge blant
til det som er ei ganske tradisjonell storbandbesetning pluss litt
ekstra synth og vokalister.

Nytt publikum

Jazrausch Bigband har vært husband på technoklubben Harry Klein –
oppkalt etter Derricks høyre hånd – i München. Det sier en hel del om
hvor vi befinner oss og hvilket publikum de snakker til. De inviterer
seg sjøl til et stort publikum langt bortenfor jazzmenigheta og
kanskje åpner de i samme slengen opp noen nye jazzører også. For
jazzfolket har jeg andre steder jeg vil vil anbefale de å gå.

Moldejenta Tuva Halse har allerede fortalt oss hvilket stort
fiolintalent hun er. Med «nemesis/cruel» viser hun oss enda flere
talenter.

Tuva Halse har i løpet av sine kun 25 år her på kloden rukket
usedvanlig mye. Hun har fullført den mer enn sjølvalgte verneplikta på
jazzlinja i Trondheim og hun har vist oss svært så spennende saker via
plater med gruppene Bento Box Trio og Tuva Halse Quintet. Det har
definitivt vært jazzinspirerte toneganger i begge tilfeller. Med sitt
tuvahalseband – alt inkludert platetittel skal skrives med små
bokstaver – utvider hun spekteret en hel del og fullfører tredjerunden
når det gjelder plateutgivelser på best mulig vis.

Jazzlinja

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Den berømte utdanningsinstitusjonen ved Nidelvens bredd er blant annet
kjent for sitt enorme mangfold. Mange av landets mest anerkjente
pop/rock-vokalister, som Emilie Nicolas og Ingrid Helene Håvik i
Highasakite, har sin bakgrunn derfra og fundamentet for tuvahalseband
hører også veldig hjemme der.

Halse har skrevet alt av tekster og musikk her og sjøl om jazz
absolutt er en viktig ingrediens også i denne miksen, så har hun også
gitt musikken et mer poppa preg, som hun sjøl sier, samt elementer fra
klassisk kunstmusikk. Tekstene handler i stor grad om det største
temaet av de alle – kjærligheten – og de tre stemmene vi møter, Sara
Fjeldvær og Jakob Nordli Leirvik i tillegg til Halse, gir det flere
forskjellige farger.

Når hun uten blygsel forteller at inspirasjonskilder så forskjellige
som Ola Kvernbergs Steamdome og Simon & Garfunkel finnes i grunnlaget,
samtidig som Halse både synger og spiller synth, så er det ikke så
veldig vanskelig å legge sammen at tuvahalseband har gitt henne – og
oss – en ny dimensjon og ny versjon av Tuva Halse.

Flotte medsammensvorne

Når hun så har invitert med seg mye av kremen fra den «neste»
generasjonen fra jazzlinja, blant andre Fjeldvær og Nordli Leirvik,
trommeslagerne Veslemøy Narvesen og Øyvind Leite og gitaristen Emil
Storløkken Åse, så er kvaliteten bokstavelig talt i de beste hender og
struper på dusinet låter som varer i vel 32 minutter. Halse har, som
mange jazzlinjere, nå bosatt seg i Oslo, men holder åpenbart fortsatt
god kontakt med vennene i Trondheim som hun har jobba med sammen om
dette materialet siden 2020.

De som kanskje tror at Tuva Halse nå har gitt seg i kast med typen
lettvint pop med nogo attåt må bare tro om igjen. Dette er både
vakkert og melankolsk, men samtidig byr musikken på utfordringer hele
veien.

Tuva Halse bekrefter nok en gang at hun er i besittelse av et sjeldent
talent og fortsetter på den bratte utviklingskurva si på et høyst
personlig vis.