Jeg vet jeg kan ha tungt for det, men endelig har jeg fått godt innsyn i Tom Roger Aadlands univers. Det var veldig på høy tid.
Tom Roger Aadland har et levd liv å hente fra.
Visesangeren, rockeren, singer-songwriteren – kall han hva du vil – Tom Roger Aadland (60) har altså begått ti plater før “Lysvandring” så eller hørte dagens lys. Så lang tid skulle det altså ta før jeg kom inn under huden til sørvestlendingens unike univers. Jeg har absolutt ingen andre å skylde på enn meg sjøl og basert på det jeg har blitt møtt med her, så skjønner jeg at jeg har gått glipp av en høyst spesiell artist.
Jeg definitivt hørt mer om enn av Aadland. Godordene har stått i kø og det kommer ikke som noen stor overraskelse at når jeg først har kommet under huden på musikken og budskapet hans at det er substans over det som blir servert.
Denne gangen er det kun Aadland og flere av hans gitarer som har tatt turen ned i studioet/kjellerstua hans i Nittedal utenfor Oslo. Der har han og produsent Kjetil Steensnæs i løpet av tre marsdager samla seg rundt ni Aadland-låter.
Der forteller Aadland meg at han er en historieforteller av rang og med sin fine vestlandsdialekt forteller han historiene sine på et slags Dylansk, men samtidig høyst personlig vis. Han tar med seg et levd liv inn i tekstuniverset sitt og når avslutningslåta “Salmer unda palmer” er på nesten ni minutter så blir teksten nesten som ei lita novelle.
Når så Aadland også er en framifrå gitarist og låtskriver, så har “Lysvandring” blitt et flott visittkort og, for min del, solid introduksjon til ei stemme jeg avgjort skal gå tilbake å finne mer ut av. Her ligger det garantert mye og venter.
Tom Roger Aadland «Lysvandring» Embacle Records/tomrogeraadland.com
Pat Metheny er utvilsomt jazzens aller største stjerne. Her får vi høre hvorfor både fra 2024 og 1976.
Pat Metheny aleine anno 2024.
Pat Metheny og hans 1975-venner.
Jeg har vært så heldig å få følge karriera til Pat Metheny (70) på ganske nært hold helt siden han spilte sin første jobb i Europa sammen med Gary Burton i Molde i august 1974. Den gang 19 årige Metheny, som arrangørene trodde var Pat Martino, stod ganske beskjeden iført sin 12-strenger på scena i Molde Kino. Det var utvilsomt Mick Goodrick med 6-strengeren, et par skritt lenger frem, som var gitarsjefen. Allerede på jammene den uka, der Metheny hadde skifta til 6-strenger, var det åpenbart at vi hadde med et talent helt utenom det vanlige å gjøre. Det skulle da også bli klart for alle med åpne jazzører rundt om på kloden i løpet av svært kort tid.
I utallige settinger og musikalske univers, akustiske som elektriske, har Metheny etablert seg på den aller øverste jazzhylla. Alle har ønska å spille med han og de han har funnet utfordringer i og med, som våre egne Arild Andersen, Jan Gunnar Hoff, Paal Nilssen-Love, Gard Nilssen, Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester, har hatt gleden av å spille med han.
Et format Metheny stadig vender tilbake til er sologitar. “Dream Box”, “New Chautauqua”, “Zero Tolerance for Silence”, “One Quiet Night” og “What´s It All About” er strålende og veldig forskjellige eksempler på det.
I fjor fikk Metheny spesialbygd en ny barytongitar av Linda Manzer som Metheny mener er en av verdens beste i faget. Hun hadde laget gitarer for han tidligere også, men da med stålstrenger. Nå ønska han seg en med nylonstrenger noe han til slutt fant akkurat hva han var på jakt etter i Argentina. Det førte igjen til at han kunne stemme gitaren på et helt spesielt sett som han hadde lært seg som guttunge hjemme i Missouri. Metheny var klar for ei ny utfordring.
Etter å ha turnert verden rundt på sologitar med konserter som varte i rundt to og en halv time, hadde et repertoar begynt å vokse frem og turen gikk rett i studio i fjellene nord for New York.
Dobbeltabum
Det har ført til et nydelig dobbeltalbum med en del nyskrevet materiale, noe han har hatt med seg gjennom karriera og noe han har henta fra andre som Beatles-låta “Here, There and Everywhere”, “Angel Eyes”, “Everything Happens to Me” og “Londonderry Air”.
Det er så nedpå, så vakkert og låter så umiskjennelig Metheny, men med en helt unik sound i den nye gitaren og med den spesielle måten å stemme den på, at de som ikke blir berørt av dette bør søke hjelp helt andre steder.
Tilbake nesten til start
Like etter Europa-debuten med Burton i Molde fikk Metheny tilbud fra Manfred Eicher og ECM om å gjøre sin debutinnspilling under eget navn. Burton, skriver Metheny i de nye liner notesene, råda han til å vente til han hadde repertoaret inne og hadde de rette medmusikerne.
Metheny fulgte rådet og venta til desember året etter og da var Bob Moses, trommeslageren fra Burton-bandet, og den totalt ukjente, for “alle” bortsett fra publikum og studenter rundt Berklee i Boston, elbassisten Jaco Pastorius, mer enn klar. Det førte til det som raskt blei det ikoniske albumet “Bright Size Life” og nå har det altså kommet ut på nytt i ECMs Luminessence-vinyl serie.
Vinylen er gjort fra den originale masteren, har i tillegg til Methenys nye betraktninger også med Gary Burtons originale liner notes og låter sjølsagt framifrå.
Bare Methenys unike gitarsound og Pastorius elbasssound og virtuositet som han raskt blei verdensberømt for, er verdt inngangspengene aleine. Låtene til Metheny er allerede i 1975, skiva blei sluppet året etter, av det slaget som gjør at de holder mål den dag i dag. Og hans begeistring for Ornette Coleman er åpenbar: skiva blir avslutta med Colemans “Round Trip/Broadway Blues”.
Her får vi altså møte Pat Metheny både i starten av hans platekarriere og 50 år seinere. Begge deler er like glitrende hørt med mine ører.
Pat Metheny «MoonDial» Pat Metheny Productions/Modern Recordings/Warner MusicPat Metheny «Bright Size Life» ECM/Naxos Sweden
Når jeg nesten hadde glemt det unike bandet og den like unike ideen bak Baker Hansen så dukker de heldigvis opp igjen.
Sigurd Rotvik Tunestveit i sentrum for Baker Hansen. Foto: Morten Espeland
Da var definitivt noe helt for seg sjøl da Baker Hansen meldte seg til tjeneste med plata “Ei som deg” for ti år siden. Da hadde kvintetten allerede eksistert i fire år og siden har de gitt oss to plater til. De fem har vært så tro mot idealet sitt, bokstavelig talt, som vel tenkelig fra dag én og er det heldigvis fortsatt: Chet Baker og hans univers skal hylles og hans estetikk skal videreføres og tekstene skal formidles på hallingdialekt.
Har jeg skjønt det rett så har bandet bestått av Stian Andersen på bass, Tore Flatjord på trommer og perkusjon, Kjetil Jerve på tangenter, Erling Skorpen på trompet og Sigurd Rotvik Tunestveit som vokalist og gjendikter av deler av den store amerikanske sangskatten som Baker stort sett alltid befant seg i, fra tidenes morgen. Det er lett å høre at det er en uhyre samspilt kohort og en gjeng som åpenbart stortrives sammen.
Baker på norsk
For de mest innvidde er det kjent at Chet Baker (1929-1988) hadde norske aner. Går vi åtte slektsledd tilbake så har faktisk Baker og Jan Garbarek samme stammor fra Rennebu i Trøndelag. Utrolig, men sant! Så da kan vi kanskje hevde at det bare er rett og rimelig at Baker har fått sin avlegger her blant kjempers fødeland.
Her har Rotvik Tunestveit gjendikta klassikere som “You Make Me Feel So Young”, “Almost Blue”, “My Foolish Heart” og “Like Someone in Love”, mens sjølvaste Sylfest Lomheim har gjort det samme med “Autumn Leaves”. Språkikonet Lomheim har også skrevet en framifrå coverhefte-tekst – som det vel ikke heter på nynorsk!
Hallingdialekta til Rotvik Tunestveit fra Ål passer fortsatt like godt til Baker-tolkninger som den alltid har gjort og det gjør også stemma hans. Når så bandet er så til de grader på plass og har skjønt både tekst- og musikkuniverset til fulle og vet hvordans det skal respekteres og samtidig tas videre, så har dette blitt nok ei stor stund med Baker Hansen.
Baker Hansen «Ein song som liknar oss» Dugnad rec/Subversive Vibrations Distribution
Saksofonisten og komponisten Miguel Zenón, opprinnelig fra Puerto Rico, er for meg en av de virkelig visjonære nye stemmene i jazzen. Her følger nok et bevis på det.
Miguel Zenón er en av mine store favoritter.
Etter at altsaksofonisten Miguel Zenón (47) ankom USA for godt og vel 20 år siden for studier på Berklee i Boston og i New York, så har det aldri vært noen som helst form for tvil om hans enorme talent. Etter hvert har han både blitt tildelt Grammy-pris samt de svært høythengende MacArthur Fellowship, Guggenheim Fellowship og i år også blitt Doris Duke Artist. Uten unntak snakker vi om de mest prestisjetunge anerkjennelsene over there.
Frisco Kid
Om den nå New York-bosatte Zenón noen gang har vært bosatt i San Francisco, vet jeg ikke. Han har i alle fall vært en en viktig del av SF Jazz Collective i 14 år og, etter at han fikk i oppdrag å skrive dette verket for kollektivet i 2022, så satte han seg kraftig inn i byens historie og intervjua blant annet et 50-talls ressurspersoner. Det var med å danne grunnlaget for multimediaprosjektet som hadde urpremiere for to år siden og som nå endelig finnes tilgjengelig på plate også – musikken i alle fall.
Alle de elleve låtene har sin helt spesielle historie med forbindelse til The Golden Citys opprinnelse og framveskt som Zenón beskriver i tekstheftet til cden.
For meg blir det likevel ikke programmusikk, men en variert gumbo der Zenón viser hvilket enorm kapatitet han er der han fusjonerer mye av det han har tatt til seg av moderne jazz med impulser fra sitt latinske opphav – det latinske er jo også en viktig del av Friscos historie.
Unikt band
Når så Zenón har satt sammen et band som låter annerledes enn alt annet som har vederfaret i alle mitt mottaksapparat, så har “Golden City” blitt nok et høydepunkt i Zenóns karriere. Med seg har han et “komp” bestående av Matt Mitchell på piano, Miles Okazaki på gitar, Chris Tordini på bass og Dan Weiss på trommer pluss sin sambygding fra Puerto Rico Daniel Díaz på perkusjon og tre blåsere i tillegg til seg sjøl: Alan Ferber på trombone, Jacob Garchik på tuba og trombone og Diego Urcola på trompet og ventiltrombone. Særdeles trombonetungt med andre ord og veldig tøft arrangert og spilt.
Dette er musikk som både Miguel Zenón og San Francisco har all grunn til å være svært stolt av. Den er sterk melodisk, harmonisk og rytmisk og den har enorm variasjon i uttrykket og det groooover uten stans. Når det så er toppmusikanter samala rundt sjefen Miguel Zenón så er det ikke så mye mer på mi ønskeliste i alle fall.
PS Måtte vi bli forskåna fra å få Donald Trump tilbake til makta. Verden fortjener ikke det.
Miguel Zenón «Golden City» Miel Music/miguelzenon.com
For alle oss som ikke greide å komme oss til Punkt-festivalen forrige helg, så finnes det både håp og lys i enden av tunnelen.
Sidsel Endresen, Jan Bang og Erik Honoré forteller oss hva remixer kan være.Erik Honoré er en innovatør.
Punkt-festivalen i Kristiansand, som kameratene eog visjonærene Jan Bang og Erik Honoré var initativtakere til, runda 20 års bøya forrige helg. Skal man tro ryktene og pålitelige kilder, og det skal man jo, står fortsatt Bang og Honoré i spissen for en særdeles livskraftig festival og visjon. De to har aldri kompromissa med sin idé og visjon og absolutt ingenting tyder på at de har tenkt å gjøre det i åra som kommer heller.
Et av de sentrale elementene i Punkt-filosofien har vært musikalsk innovasjon og samarbeid som ofte har manifestert seg i remixer. De to sier sjøl at remixene har vært basert på spontan kreativitet og en sømløs fusjon av av organiske lydkilder, live-sampling og elektronisk manipulering.
Utgangspunktet for remixene har vært nytolkning av akkurat spilte konserter der publikum tilstede får anledning til å oppleve videreføringa av den opprinnelige konserten.
Her får vi møte stemmekunstner Endresen, live sampler Bang og live sampler og synthesist Honoré tolke musikk av Jon Hassell, progbandet Three Trapped Tigers, Eivind Aarset, den etiopiske sangeren Eténèsh Wassié, trommeslageren Hamid Drake, den estiske komponisten Helena Tulve, den islandske bassisten og komponisten Skúli Sverrisson, Maja S. K. Ratkje og Ensemble Modern.
Innspillingene er henta fra konserter i Kristiansand, Oslo, London, Frankfurt, Paris og Tallinn.
De tre remixerne setter sitt umiskjennelige særpreg på alt fra første sekund. Vi har med tre stemmer å gjøre som kan hverandre svært godt og som vet å utfordre hverandre, seg sjøl og oss på et herlig vis. Spennende, innovativt og totalt kompromissløst.
På egen hånd
Erik Honoré møter oss også med en forlengelse av albumene “Heliographs” og ” Unrest” fra 2014 og 2017. Her har han laget låter eller collager som han har fått usedvanlig god hjelp til å gi spennende og flotte liv.
Her er tekster, dikt eller fragmenter av dette viktige bestanddeler som blir resitert mer enn sunget. Sidsel Endresen bidrar også i stor grad her, men Punkt-venner som Aarset, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Bjørn Charles Dreyer, Mats Eilertsen, Ingar Zach, Anders Engen, Maja S. K. Ratkje og sjølsagt Jan Bang er også strålende fargeleggere på forskjellige spor.
Det betyr at de musikalske maleriene blir veldig forskjellige fra spor til spor, men de har alle en helt umiskjennelig Honoré-koloritt over seg som jeg blir fascinert av hver gang de dukker opp for mitt øre eller øye. Erik Honoré er en innovatør – ferdig snakka.
Jeg bryter sammen og tilstår: jeg har altså ikke kommet meg til Punkt-festivalen enn så lenge. Her har jeg fått to nye påminnelser om at det må det gjøres noe med så fort som mulig.
Sidsel Endresen/Jan Bang/Erik Honoré «Punkt Live Remixes Vol. 2» Punkt Editions/Musikkoperatørene
Erik Honoré «Triage» Punkt Editions/Musikkoperatørene
Kurt Elling er i mine ører klodens mest spennende mannlige jazzvokalist. Her får vi møte han i en ny og intim setting.
Kurt Elling, Cécile McLarin Salvant og Sullivan Fortner- bedre blir det ikke.
Kurt Elling (56) har i flere tiår fortalt oss at han vært den nye og viktigste tradisjonsbæreren i vokaljazzens tjeneste. Med sin flotte og transparente baryton har han vært en formidler som både har repektert tradisjonen og samtidig tatt den med videre.
Han har møtt oss i diverse settinger både med eget materiale, standardstoff og i det mer funky SuperBlue-bandet. Elling har også sunget duett med Silje Nergaard både på plate og live. Nå stiller han til start i den mest nedpå konstallasjonen jeg har møtt han.
Her har Elling slått sine stemmebånd sammen med kanskje den mest ettertrakta pianisten i slike musikalske landskap over there for tida, Sullivan Fortner. Det er av svært så forståelige årsaker for mer innovativt, fintfølende og personlig tonefølge er det vel ikke mulig å tenke seg. Til daglig tilbringer Fortner svært mye tid sammen med en annen vokalist i ultraklassen, Cécile McLorin Salvant, og tro det eller så har alle tre også møttes her.
Overraskende
Dette er et høyst overraskende samarbeid som har det svært så spontane ved seg. I løpet av en augustdag i fjor gikk duoen i studio i New York med seks låter, “Paper Doll”, Ellings og Michiel Borstlaps “A Memory of Enchantment”, Mumford & Sons “After the Storm”, Fred Hersch og Norma Winstones “A Wish” – i en nydelig duett med McLorin Salvant, “Things Ain´t What They Used to Be” og Wayne Shorters “Ana Maria”, og i løpet av vel 32 minutter har de skapt noe som både varmer og som kommer til å bli stående høyt oppe på lista over nydelige og unike duomøter.
Denne innspillinga finnes kun digitalt.
Kurt Elling «Wildflowers, Vol. 1» Edition Records/editionrecords.com
Det tok si tid før før jeg fikk ørene opp for Torgeir Waldemar, men i løpet av noen få måneder har jeg allerede møtt han i to versjoner. Begge har vært like fascinerende.
Torgeir Waldemar har noe helt eget å melde. Foto: Marthe A. Vannebo
Jeg har altså fått møte Torgeir Waldemar med den grandiose liveinnspillinga “At the Opera” som så dagens lys tidligere i år, men har gått glipp av “Love” fra 2020 som skal ha mye av det samme, store og rocka over seg med masse gitarer og effekter. “Mercy” blir karakterisert som et søsteralbum, men med et helt annet fundament.
Torgeir Waldemar har skrevet elleve låter der han tar for seg både livets skyggesider der friksjon oppstår og der det perfekte ikke spiller noen hovedrolle for å si det forsiktig. Det er på mange vis godt og forfriskende at ikke alt skal være så rosenrødt hele tida – livet er faktisk ikke slik – og det hjelper Torgeir Waldemar oss med å forstå. Om vi da ikke har gjort det allerede.
Dette formidler TW med en ekthet og inderlighet som gjør at vi blir sittende lengst ute på stolkanten for å få med oss alle detaljene i tekstene hans.
Når han så har strippa det hele ned til kun seg sjøl med stemmebånd og gitar pluss hans utmerkede medsammensvorne Michael Barrett Donovan på banjo, fele og støttevokal, så har dette blitt det motsatte av det store og grandiose – det har derimot blitt det store i det lille i et landskap som har country, annen americana og andre herligheter i gumboen.
Torgeir Waldemar er enkelt og greit ei unik stemme og dette nye møtet med han har så avgjort blitt en fin bekreftelse på det.
PS Skulle han kjenne på behov for bassistanse i fremtida, så tillater jeg meg å foreslå en telefon til Trygve Waldemar Fiske. The Waldemars hadde vært noe.
Som jeg har tilstått ved noen ytterst få anledninger tidligere også så har det seg slik at det aller meste kan jeg enten lite eller absolutt ingenting om. Gresk jazzmusikk hører hjemme i den kategorien, men som kjent er både herrens og musikkens veier uransakelige. og via en solid omvei hos et musikk-pr-byrå i California så har den ferske plata til Music Soup funnet veien til kjempers fødeland.
Way back
Utgangspunktet for denne trioen, gitaristen Nestor Dimopoulos og organisten Evgenia Karlafti, går helt tilbake til 1998. Trommeslageren Vangelis Kotzabasis sørga for at kohorten blei Music Soup i 2014. Det er med andre ord et svært solid samarbeid med sete i Aten vi får stifte bekjenstskap med.
På spørsmål om hvor trioens musikalske røtter befinner seg, så er det ei plate som skiller seg ut: Grant Greens “Solid”. Vi går cirka 60 år tilbake i tid og Green hadde med seg Joe Henderson, Elvin Jones og McCoy Tyner. Da trengs det ikke så mye fantasi til for å skjønne i hva slags landskap de og musikken befant seg i.
Egne saker
Som platetittelen “Upbeat Mood” mer enn antyder så er det musikk med smil og oppovermunn vi har med å gjøre her. All musikken, med unntak av Burt Bacharachs “My Little Red Book”, er skrevet av de to grunnleggerne og det er relativt ukomplisert og hele tida fengende og groooovete jazzmusikk vi har med å gjøre.
Vi har med tre dyktige musikanter å gjøre som det swinger kraftig av og de har også invitert med seg den australske pianisten Kym Purling og den amerikanske trompeteren Henry Gergen som gjester på noen av spora og de tilfører ekstra krydder til denne varierte og akkurat passe hotte musikalske suppa.
Music Soup «Upbeat Mood» Chicken Coup/Summit Records/summitrecords.com
Den høyst unike kohorten TEIP TRIO dukker opp med sitt andre visittkort – minst like originalt som debuten for vel to år siden.
TEIP TRIO likner ikke på noe du har hørt før. Foto: Thor Egil Leirtrø
Bak bandnavet TEIP TRIO skjuler Arne Bredesen. Nicolas Leirtrø og Jens-Jonas Francis Roberts og seg. Det gjør de de på ingen måte bokstavelig talt; iført henholdsvis gitar, barytongitar og klarinett viser de seg frem på et totalt unikt vis. Med ei slik besetning er det faktisk uunngåelig.
Jeg blei fascinert av landskapene de tre skapte på debuten sin og fascinasjonen er fortsatt veldig til stede. Har jeg skjønt det riktig så går disse tre relativt unge herrene tilbake til folkehøyskolen på Sund – en slags førskole for jazzlinja i Trondheim. Den eneste jeg kjenner rimelig godt fra andre settinger er Leirtrø som blant annet spiller ei sentral rolle i trioen I Like to Sleep som var årets JazZtipendiat på Moldejazz. Her bidrar han til å skape helt andre steminger.
Timer med opptak
De ni “låtene” som varer i vel 37 minutter er henta ut fra timesvis med råopptak. Det blir feil å kalle det vi blir servert for komposisjoner; her er det i mye større grad ideer og samtaler mellom tre likeverdige musikere som kjenner hverandre svært godt som har ført til stemninger og univers som det er spennende å dukke ned i, bli utfordra av og oppdage noe nytt gjennom.
Lydmagiker
Kyrre Laastad, en viktig partner in crime på en rekke produksjoner, har også satt sine tydelige fingeravtrykk her både når det gjelder opptak, manipulering av taper og mix.
Til sammen har det ført til et fritt, åpent og søkende lydlandskap som ikke likner på noen annet som har kommet verken din eller min vei. TEIP TRIO fortsetter på sin totalt kompromissløse vei i retning seg sjøl.
TEIP TRIO «II» Sonic Transmissions Records/Musikkoperatørene
Det er på høy tid at vi kaller den tyske trommeslageren Frederik Villmow for norsk nå. Han har bodd her lenge nok og så er han veldig bra. To gode grunner det.
Frederik Villmow, nummer to fra venstre, med sitt NY-gjeng. Foto: Anna Yatskevitch
I tillegg til å ha gått på jazzlinja i Trondheim, så har Villmow (31) og hans familie tilbragt mye tid i kongeriket på ferieopphold hvis jeg har skjønt det riktig. Nå har Villmow, som snakker både jazz og norsk bortimot perfekt, også slått seg ned i Oslo og viser både stor tiltakslyst og ditto evne til å få satt ideer ut i livet.
Det jeg har hørt av Villmow tidligere, både som sidemann og som sjef for egne prosjekter, har hørt hjemme i forlengelsen av en amerikansk slags 60-talls tradisjon. Det skal swinge og det skal groove. Med sitt ferskeste og kanskje mest ambisiøse prosjekt til dato forlenger han denne ambisjonen og han har like godt dratt til jazzens hovedstad New York for å sjekke ut hva en session sammen med noen av de beste over there ville føre til.
Fire timer
Sammen med et såkalt pick up-band som altså aldri hadde møtt hverandre før, bestående av bassisten Alexander Claffy, tenorsaksofonisten Nicole Glover og pianisten David Kikoski, vil jeg mene at Villmow fikk det meste og beste ut av de fire timene de hadde til disposisjon i Big Orange Sheep-studioet i Brooklyn.
Claffy er et nytt navn for meg, mens Glover, som jeg hørte med Christian McBride i Molde i sommer, har vært på alles lepper noen år nå og Kikoski, som har vært en av de mest ettertrakta tangentørene i The Big Apple i flere tiår, har utvilsomt skjønt Villmows intensjoner til fulle og seks første tagninger på fire timer har ført til et visittkort som Villmow kan være stolt av både nå og i tiåra som kommer.
Tøft låtvalg
Tre av de seks låtene har Villmow skrevet sjøl, mens Ron Carters «First Trip», Wayne Shorters «Fee-Fi-Fo-Fum» og Chick Coreas «Mirror Mirror» også passer utmerket inn i miksen.
Dette er tidløs og ekte Jazzmusikk med stor J der fire sjeler som aldri har spilt sammen før spontant skjønner hverandre noe så voldsomt. De vil hverandre og musikken vel og de lykkes på alle mulige slags vis.
Frederik Villmow har tatt nye steg i retning seg sjøl og den kjernen han ønsker å være en del av.
Frederik Villmow «New York Session» Heartbeat Music/frederikvillmow.com
