Det å få møte helt nye stemmer er noe av det mest spennende med å få
tilsendt musikk fra alle verdens hjørner. Jason Stein fra Chicago er
ei slik stemme.

Bassklarinettisten – og kun det – Jason Stein (47) er et nytt navn for
meg. Etter å ha lest meg en smule opp så har jeg skjønt at han fra tid
til annen har spilt ei rolle i Chicagos heftige down town-miljø. Etter
mye sjukdom er han nå tilbake med si første plate under eget navn på
seks år. Der forteller han oss at etter en lang rehabilteringsperiode
som blant annet har bestått av hefting bading i kaldt vann og
pusteøvelser, så er han tilbake med noe viktig på hjertet.

Anker

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Veien tibake fra sjukdom har ført Stein til nærmere forbindelse mellom
instrumentet og kroppen hans. Han har benytta seg av noe som kalles
trigger point therapy, noe han også underviser i sjøl etter at han
blei frisk av behandlinga.

Jeg skal ikke påstå at jeg “hører” denne forbindelsen, men Stein mener
at musikken har blitt et symbol på styrke og stabilitet – et
ankerfeste.

Stein har skrevet det meste av musikken sjøl og den befinner seg et
sted mellom det melodisk-kontemplative og det frie. Det er masse
spenning og personlighet i uttrykket og bassist Joshua Abrams og
trommeslager Gerald Cleaver, spesielt sistnevnte en viktig
retningsgiver som blant annet har spilt med Terje Rypdal i
ECM-sammenheng, utfyller og utfordrer Stein på et empatisk vis. I
tillegg bidrar også gitaristen Boon på tittelsporet.

Sjeldent instrument

Det er ikke hver dag bassklarinetten melder seg som frontinstrument,
men Jason Stein har så avgjort sørga for at hans personlige stemme
gjør at det egner seg i dette rommet. Her hjemme har Andreas Røysum
løfta fram det sjeldent spilte instrumentet de seineste åra og det er
definitivt et musikalske slektskap mellom Stein og Røysum. Kanskje det
hadde vært en god idé med et møte mellom de to? Det er i alle fall to
kompromissløse og søkende musikalske sjeler vi snakker om og møtet med
Jason Stein frista så avgjort til gjenhør.

Bjølsen Valsemølle markerer sine 50 første år som band med nok et visittkort som bekrefter at Trond Ingebretsen er en ekte historieforteller med ei ryggrad som er trygg og god.

Jeg innrømmer glatt at det musikalske universet Bjølsen Valsemølle har
bekjent seg til i et halvt århundre ikke er der jeg befinner meg
oftest. Likevel har Ingebretsen og mølla hans fascinert meg både titt
og ofte og flere av skivene til BV befinner seg i hylla mi. For de der
ute som mener de ikke kjenner til storbyrock-bandet fra Oschlo øst, så
ringer det ganske sikkert likevel ei bjelle når den nydelige «salmen»
«Vålerenga kjerke» blir nevnt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dagen sin

Låtskriver, gitarist og vokalist Trond Ingebretsen pakker ikke inn
hvem han er og hvor han kommer fra. Han er stolt av at han kommer fra
tjukkeste Oslo øst og hvor han hører hjemme politisk trenger man
heller ikke lure på.

Ingebretsen er nemlig en hverdagslyriker som viser seg nok en gang som
en kompromissløs historieforteller. Du stiller deg enkelt og greit
ikke likegyldig til det Ingebretsen har å melde – du må ta stilling og
det er da musikk – med og uten tekst – er på sitt beste.

18. september

Tittelen på plata viser til en dato som har vært og er veldig viktig
for Ingebretsen. Fire særdeles viktige hendelser, blant annet at
Vålerenga kirke brant ned, har merkelig nok skjedd på akkurat denne
dagen og sjølsagt har den fått sin egen sang.

Ingebretsen er ikke den største sangeren, melodiene har ikke det
største særpreget og nødrimene mangler heller ikke. Det viktigste er
likevel det han har å melde og det har han i fullt monn.

Dette er nok en gang usminka storbyrock fra et band og en låtskriver
som bærer sine 50 år på scena på best mulig vis. Nok en gang bør det
være Bjølsen Valsemølles tur for å omskrive låttittelen «Vanlige folks
tur» aldri så lite. Hvor Trond Ingebretsen sparker der deles det ikke
ut gratisbilletter på en Vålenga-kamp for.

Det er bare noen måneder siden pianisten Miha Gantar iintroduserte seg
sjøl med tre bokser med solopiano. Nå følger Rebeka Rusjan Zajc etter
i samme sporet.

Slovemia er et lite land med med kun litt over to millioner
innbyggere. Likevel har landet og dets innbyggere markert seg kraftig
på en rekke områder som sport, både sommer og vinter, og kultur. De
seineste åra har det kommet flere spennende jazzmusikere fra Slovenia,
ikke minst pianisten Kaja Draksler som har skapt mye spennende i
landskap som inneholder jazz, impro, moderne klassisk og ny musikk.

Draksler er med sine 37 år nesten som en veteran å regne i forhold til
Miha Gantar (27) og Rebeka Rusjan Zajc (31) og har helt sikkert vært
en solid inspirasjonskilde for begge de to etterkommerne.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Amsterdam

Ledestjerna Draksler flytta til Amsterdam for mange år siden og både
Gantar og Zajc har gjort det samme. Det må med andre ord være et miljø
i den nederlandske storbyen som virker inspirerende for unge, søkende
sjeler med ambisjon om å skape noe høyst personlig.

Gantar har allerede gitt oss tre solopiano-bokser a fem plater per
boks. Zajc er av den særdeles (sic…) beskjedne typen som enn så
lenge har greid seg med én fem platers boks. I perioden november 2023
og februar i år spilte hun inn fem separate stykker hun har kalt Piano
Opera med undertitele “Fictus”, “Functio”, “Factum”, “Fabula” og
“Furor”.

Her viser Zajc oss at hun er en teknisk svært langt framskreden
pianist med et solid fundament i klassisk musikk som hun kobinerer på
et personlig vis med jazz- og improelementer.

Hvor mye av musikken som er komponert eller komponert der og a da, vet
jeg ikke. Det er dessuten ganske så irrelevant også. Det er helheten
og uttrykket som snakker til meg og der har Zajc allerede nå mye
originalt på tapetet.

Det som gjenstår etter å ha tilbragt godt og vel tre timer noen ganger
med Zajc sin musikk er at det store særpreget forsatt mangler. Jeg
skulle ønske meg større bruk av dynamiske virkemidler og en større
bredde i uttrykket.

Med det potensialet Zajc forteller oss at hun er i besittelse av er
jeg ikke i tvil om at det vil komme.

Prelude

Skulle det bli for mye av det gode med denne schwære boksen, så kan
“Prelude” – også det solopiano – og innspilt i 2022, anbefales. Der
viser Zajc oss hvor hun er på vei og hvilket stort talent som er i
ferd med å slå ut i full blomst.

Lille Slovenia og store Amsterdam har nå gitt oss tre glimrende
pianister: Kaja Draksler, Miha Gantar og Rebeka Rusjan Zajc. Men de må
ikke nødvendigvis gi ut store bokser hver gang de går til verket. Less
is more går aldri av moten.

Da du trodde du hadde hørt “alt”, så dukker det opp noe spennende som
de aller, aller færreste har hørt maken til noen gang. Det sørger den
svorske trommeslageren Tomas Järmyr for.

Tomas Järmyr (37) har bodd rundt halvparten av livet sitt i Trondheim
og Norge. Jazzlinja ved Nidelvens bredd var døråpneren og siden har
Järmyr blitt værende og satt sitt preg på mangt og mye, blant annet
flere utgaver av Trondheim Jazzorkester og fem år på trommekrakken i
Motorpsycho. Han har vist seg frem som både en svært dyktig og ikke
minst allsidig trommeslager. Med denne solo-utgivelsen utvider han
paletten ytterligere.

Cymbal-utflukt

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

En rekke av Järmyrs kolleger, blant andre Paal Nilssen-Love, Erland
Dahlen og Hans Hulbækmo, har de seineste åra gitt ut solo
tromme-visittkort. Järmyr var muligens vært innom den samme tanken,
men valgte en enda mer unik innfallsvinkel. Han har nemlig skapt et
helt eget univers kun basert på cymbaler!

De som har sett og hørt Paal Nilssen-Loves unike cymbaloppsett vet at
det kan skapes helt spesielle soniske landskap ved hjelp av disse
fantastiske håndlagede instrumentene.

Det har også Järmyr gjort med et ganske så annerledes og høyst
personlig oppsett. I løpet av vel 38 minutter tar han oss med på en
usedvanlig spennende og dynamisk ekskursjon som krevde mye av han og
som krever mye av oss.

Her snakker vi musikk, ideer og tanker som krever maksimal
konsentrasjon av oss på mottakersida, men du verden så mye spennende
som ligger på lur rundt hvert et hjørne.

Tomas Järmyr har gitt seg sjøl ei utfordring av typen stor og sjelden
og det har endt opp som et visittkort han kan vise frem resten av si
karriere. En helt spesiell opplevelse!

Den danske tangentøren Jacob Christoffersen og to av hans svært gode
musikalske venner gir oss enkelt og greit en liten lykkepille av ei
plate.

Her jeg er i verden og livet akkurat nå er det høst. Det betyr at alle
gode impulser som sørger for både lys og varme mottas med stor takk.
Etter å ha tilbragt flere runder og timer med Jacob Christoffersen
(57) og hans strålende “A Good Day” så vet jeg hva som skal plukkes
frem når høst- og vinterstormene virkelig melder sin ankomst og når
snøen laver ned og når peisen fyres opp. Dette er nemlig så frisk og
livsbejaende musikk som man bare kan ønske seg på denne tida av året.

Første som sjef

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg har hørt Christoffersen ved en rekke anledninger tidligere, men da
som viktig sidemmann sammen med blant andre den fremragende vokalisten
Sinne Eeg. Til tross for at Christoffersen har gitt ut flere skiver
under eget navn og vært en viktig del av det meget populære bandet
Shu-bi-dua i en årrekke, så er dette altså mitt første møte med han
som bandleder. Med seg har han to musikanter han har spilt mye med,
men aldri samtidig: Thomas Fonnesbæk på bass og svenske Rasmus
Kihlberg på trommer. For å si det slik: Christoffersen visste hva han
gjorde da han satte sammen trioen og Fonnesbæk, den store arvtakeren
etter Niels-Henning Ørsted Pedersen, og den svært så groooovete og
swingkompetente Kihlberg passer utmerket sammen og høres ut som de har
spilt sammen en evighet eller to.

Nydelig repertoar

Christoffersen har vært innom både pop, gospel og funk i tillegg til
jazz i sitt liv og virke og alt dette finnes det spor av i denne
musikalske gumboen. Elleve av de 13 låtene har Christoffersen skrevet
og her får vi alt fra de vakreste ballader til de heftigste
tempoeksursjoner med brasilianske eksesser også.

De ekstra låtene er en nydelig versjon av den ikoniske danske
popklassikeren “Hva´ gør vi nu, lille du” og så avslutter
Christoffersen aleine helt nedpå med tradlåta “Danny Boy”.

Christoffersen spiller både flygel og elektrisk piano og vet eksakt
når det ene og det andre passer til det musikalske budskapet. Det gjør
også Fonnesbæk og Kihlberg.

Nå kan faktisk både høsten og vinteren komme!

Jeg vet jeg kan ha tungt for det, men endelig har jeg fått godt innsyn
i Tom Roger Aadlands univers. Det var veldig på høy tid.

Visesangeren, rockeren, singer-songwriteren – kall han hva du vil –
Tom Roger Aadland (60) har altså begått ti plater før “Lysvandring” så
eller hørte dagens lys. Så lang tid skulle det altså ta før jeg kom
inn under huden til sørvestlendingens unike univers. Jeg har absolutt
ingen andre å skylde på enn meg sjøl og basert på det jeg har blitt
møtt med her, så skjønner jeg at jeg har gått glipp av en høyst
spesiell artist.

I kjelleren

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg definitivt hørt mer om enn av Aadland. Godordene har stått i kø og
det kommer ikke som noen stor overraskelse at når jeg først har kommet
under huden på musikken og budskapet hans at det er substans over det
som blir servert.

Denne gangen er det kun Aadland og flere av hans gitarer som har tatt
turen ned i studioet/kjellerstua hans i Nittedal utenfor Oslo. Der har
han og produsent Kjetil Steensnæs i løpet av tre marsdager samla seg
rundt ni Aadland-låter.

Der forteller Aadland meg at han er en historieforteller av rang og
med sin fine vestlandsdialekt forteller han historiene sine på et
slags Dylansk, men samtidig høyst personlig vis. Han tar med seg et
levd liv inn i tekstuniverset sitt og når avslutningslåta “Salmer unda
palmer” er på nesten ni minutter så blir teksten nesten som ei lita
novelle.

Når så Aadland også er en framifrå gitarist og låtskriver, så har
“Lysvandring” blitt et flott visittkort og, for min del, solid
introduksjon til ei stemme jeg avgjort skal gå tilbake å finne mer ut
av. Her ligger det garantert mye og venter.

Pat Metheny er utvilsomt jazzens aller største stjerne. Her får vi
høre hvorfor både fra 2024 og 1976.

Jeg har vært så heldig å få følge karriera til Pat Metheny (70) på
ganske nært hold helt siden han spilte sin første jobb i Europa sammen
med Gary Burton i Molde i august 1974. Den gang 19 årige Metheny, som
arrangørene trodde var Pat Martino, stod ganske beskjeden iført sin
12-strenger på scena i Molde Kino. Det var utvilsomt Mick Goodrick med
6-strengeren, et par skritt lenger frem, som var gitarsjefen. Allerede
på jammene den uka, der Metheny hadde skifta til 6-strenger, var det
åpenbart at vi hadde med et talent helt utenom det vanlige å gjøre.
Det skulle da også bli klart for alle med åpne jazzører rundt om på
kloden i løpet av svært kort tid.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Verden for sine føtter

I utallige settinger og musikalske univers, akustiske som elektriske,
har Metheny etablert seg på den aller øverste jazzhylla. Alle har
ønska å spille med han og de han har funnet utfordringer i og med, som
våre egne Arild Andersen, Jan Gunnar Hoff, Paal Nilssen-Love, Gard
Nilssen, Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester, har hatt gleden av å
spille med han.

Et format Metheny stadig vender tilbake til er sologitar. “Dream Box”,
“New Chautauqua”, “Zero Tolerance for Silence”, “One Quiet Night” og
“What´s It All About” er strålende og veldig forskjellige eksempler på
det.

I fjor fikk Metheny spesialbygd en ny barytongitar av Linda Manzer som
Metheny mener er en av verdens beste i faget. Hun hadde laget gitarer
for han tidligere også, men da med stålstrenger. Nå ønska han seg en
med nylonstrenger noe han til slutt fant akkurat hva han var på jakt
etter i Argentina. Det førte igjen til at han kunne stemme gitaren på
et helt spesielt sett som han hadde lært seg som guttunge hjemme i
Missouri. Metheny var klar for ei ny utfordring.

Etter å ha turnert verden rundt på sologitar med konserter som varte i
rundt to og en halv time, hadde et repertoar begynt å vokse frem og
turen gikk rett i studio i fjellene nord for New York.

Dobbeltabum

Det har ført til et nydelig dobbeltalbum med en del nyskrevet
materiale, noe han har hatt med seg gjennom karriera og noe han har
henta fra andre som Beatles-låta “Here, There and Everywhere”, “Angel
Eyes”, “Everything Happens to Me” og “Londonderry Air”.

Det er så nedpå, så vakkert og låter så umiskjennelig Metheny, men med
en helt unik sound i den nye gitaren og med den spesielle måten å
stemme den på, at de som ikke blir berørt av dette bør søke hjelp helt
andre steder.

Tilbake nesten til start

Like etter Europa-debuten med Burton i Molde fikk Metheny tilbud fra
Manfred Eicher og ECM om å gjøre sin debutinnspilling under eget navn.
Burton, skriver Metheny i de nye liner notesene, råda han til å vente
til han hadde repertoaret inne og hadde de rette medmusikerne.

Metheny fulgte rådet og venta til desember året etter og da var Bob
Moses, trommeslageren fra Burton-bandet, og den totalt ukjente, for
“alle” bortsett fra publikum og studenter rundt Berklee i Boston,
elbassisten Jaco Pastorius, mer enn klar. Det førte til det som raskt
blei det ikoniske albumet “Bright Size Life” og nå har det altså
kommet ut på nytt i ECMs Luminessence-vinyl serie.

Vinylen er gjort fra den originale masteren, har i tillegg til
Methenys nye betraktninger også med Gary Burtons originale liner notes
og låter sjølsagt framifrå.

Bare Methenys unike gitarsound og Pastorius elbasssound og virtuositet
som han raskt blei verdensberømt for, er verdt inngangspengene aleine.
Låtene til Metheny er allerede i 1975, skiva blei sluppet året etter,
av det slaget som gjør at de holder mål den dag i dag. Og hans
begeistring for Ornette Coleman er åpenbar: skiva blir avslutta med
Colemans “Round Trip/Broadway Blues”.

Her får vi altså møte Pat Metheny både i starten av hans platekarriere
og 50 år seinere. Begge deler er like glitrende hørt med mine ører.

Når jeg nesten hadde glemt det unike bandet og den like unike ideen
bak Baker Hansen så dukker de heldigvis opp igjen.

Da var definitivt noe helt for seg sjøl da Baker Hansen meldte seg til
tjeneste med plata “Ei som deg” for ti år siden. Da hadde kvintetten
allerede eksistert i fire år og siden har de gitt oss to plater til.
De fem har vært så tro mot idealet sitt, bokstavelig talt, som vel
tenkelig fra dag én og er det heldigvis fortsatt: Chet Baker og hans
univers skal hylles og hans estetikk skal videreføres og tekstene skal
formidles på hallingdialekt.

Ekte og inderlig

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Har jeg skjønt det rett så har bandet bestått av Stian Andersen på
bass, Tore Flatjord på trommer og perkusjon, Kjetil Jerve på
tangenter, Erling Skorpen på trompet og Sigurd Rotvik Tunestveit som
vokalist og gjendikter av deler av den store amerikanske sangskatten
som Baker stort sett alltid befant seg i, fra tidenes morgen. Det er
lett å høre at det er en uhyre samspilt kohort og en gjeng som
åpenbart stortrives sammen.

Baker på norsk

For de mest innvidde er det kjent at Chet Baker (1929-1988) hadde
norske aner. Går vi åtte slektsledd tilbake så har faktisk Baker og
Jan Garbarek samme stammor fra Rennebu i Trøndelag. Utrolig, men sant!
Så da kan vi kanskje hevde at det bare er rett og rimelig at Baker har
fått sin avlegger her blant kjempers fødeland.

Her har Rotvik Tunestveit gjendikta klassikere som “You Make Me Feel
So Young”, “Almost Blue”, “My Foolish Heart” og “Like Someone in
Love”, mens sjølvaste Sylfest Lomheim har gjort det samme med “Autumn
Leaves”. Språkikonet Lomheim har også skrevet en framifrå
coverhefte-tekst – som det vel ikke heter på nynorsk!

Hallingdialekta til Rotvik Tunestveit fra Ål passer fortsatt like godt
til Baker-tolkninger som den alltid har gjort og det gjør også stemma
hans. Når så bandet er så til de grader på plass og har skjønt både
tekst- og musikkuniverset til fulle og vet hvordans det skal
respekteres og samtidig tas videre, så har dette blitt nok ei stor
stund med Baker Hansen.

Saksofonisten og komponisten Miguel Zenón, opprinnelig fra Puerto
Rico, er for meg en av de virkelig visjonære nye stemmene i jazzen.
Her følger nok et bevis på det.

Etter at altsaksofonisten Miguel Zenón (47) ankom USA for godt og vel
20 år siden for studier på Berklee i Boston og i New York, så har det
aldri vært noen som helst form for tvil om hans enorme talent. Etter
hvert har han både blitt tildelt Grammy-pris samt de svært
høythengende MacArthur Fellowship, Guggenheim Fellowship og i år også
blitt Doris Duke Artist. Uten unntak snakker vi om de mest
prestisjetunge anerkjennelsene over there.

Frisco Kid

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Om den nå New York-bosatte Zenón noen gang har vært bosatt i San
Francisco, vet jeg ikke. Han har i alle fall vært en en viktig del av
SF Jazz Collective i 14 år og, etter at han fikk i oppdrag å skrive
dette verket for kollektivet i 2022, så satte han seg kraftig inn i
byens historie og intervjua blant annet et 50-talls ressurspersoner.
Det var med å danne grunnlaget for multimediaprosjektet som hadde
urpremiere for to år siden og som nå endelig finnes tilgjengelig på
plate også – musikken i alle fall.

Alle de elleve låtene har sin helt spesielle historie med forbindelse
til The Golden Citys opprinnelse og framveskt som Zenón beskriver i
tekstheftet til cden.

For meg blir det likevel ikke programmusikk, men en variert gumbo der
Zenón viser hvilket enorm kapatitet han er der han fusjonerer mye av
det han har tatt til seg av moderne jazz med impulser fra sitt
latinske opphav – det latinske er jo også en viktig del av Friscos
historie.

Unikt band

Når så Zenón har satt sammen et band som låter annerledes enn alt
annet som har vederfaret i alle mitt mottaksapparat, så har “Golden
City” blitt nok et høydepunkt i Zenóns karriere. Med seg har han et
“komp” bestående av Matt Mitchell på piano, Miles Okazaki på gitar,
Chris Tordini på bass og Dan Weiss på trommer pluss sin sambygding fra
Puerto Rico Daniel Díaz på perkusjon og tre blåsere i tillegg til seg
sjøl: Alan Ferber på trombone, Jacob Garchik på tuba og trombone og
Diego Urcola på trompet og ventiltrombone. Særdeles trombonetungt med
andre ord og veldig tøft arrangert og spilt.

Dette er musikk som både Miguel Zenón og San Francisco har all grunn
til å være svært stolt av. Den er sterk melodisk, harmonisk og rytmisk
og den har enorm variasjon i uttrykket og det groooover uten stans.
Når det så er toppmusikanter samala rundt sjefen Miguel Zenón så er
det ikke så mye mer på mi ønskeliste i alle fall.

PS Måtte vi bli forskåna fra å få Donald Trump tilbake til makta.
Verden fortjener ikke det.

For alle oss som ikke greide å komme oss til Punkt-festivalen forrige
helg, så finnes det både håp og lys i enden av tunnelen.

Punkt-festivalen i Kristiansand, som kameratene eog visjonærene Jan
Bang og Erik Honoré var initativtakere til, runda 20 års bøya forrige
helg. Skal man tro ryktene og pålitelige kilder, og det skal man jo,
står fortsatt Bang og Honoré i spissen for en særdeles livskraftig
festival og visjon. De to har aldri kompromissa med sin idé og visjon
og absolutt ingenting tyder på at de har tenkt å gjøre det i åra som
kommer heller.

Remix i sentrum

Et av de sentrale elementene i Punkt-filosofien har vært musikalsk
innovasjon og samarbeid som ofte har manifestert seg i remixer. De to
sier sjøl at remixene har vært basert på spontan kreativitet og en
sømløs fusjon av av organiske lydkilder, live-sampling og elektronisk
manipulering.

Utgangspunktet for remixene har vært nytolkning av akkurat spilte
konserter der publikum tilstede får anledning til å oppleve
videreføringa av den opprinnelige konserten.

Her får vi møte stemmekunstner Endresen, live sampler Bang og live
sampler og synthesist Honoré tolke musikk av Jon Hassell, progbandet
Three Trapped Tigers, Eivind Aarset, den etiopiske sangeren Eténèsh
Wassié, trommeslageren Hamid Drake, den estiske komponisten Helena
Tulve, den islandske bassisten og komponisten Skúli Sverrisson, Maja
S. K. Ratkje og Ensemble Modern.

Innspillingene er henta fra konserter i Kristiansand, Oslo, London,
Frankfurt, Paris og Tallinn.

De tre remixerne setter sitt umiskjennelige særpreg på alt fra første
sekund. Vi har med tre stemmer å gjøre som kan hverandre svært godt og
som vet å utfordre hverandre, seg sjøl og oss på et herlig vis.
Spennende, innovativt og totalt kompromissløst.

På egen hånd

Erik Honoré møter oss også med en forlengelse av albumene
“Heliographs” og ” Unrest” fra 2014 og 2017. Her har han laget låter
eller collager som han har fått usedvanlig god hjelp til å gi
spennende og flotte liv.

Her er tekster, dikt eller fragmenter av dette viktige bestanddeler
som blir resitert mer enn sunget. Sidsel Endresen bidrar også i stor
grad her, men Punkt-venner som Aarset, Nils Petter Molvær, Arve
Henriksen, Bjørn Charles Dreyer, Mats Eilertsen, Ingar Zach, Anders
Engen, Maja S. K. Ratkje og sjølsagt Jan Bang er også strålende
fargeleggere på forskjellige spor.

Det betyr at de musikalske maleriene blir veldig forskjellige fra spor
til spor, men de har alle en helt umiskjennelig Honoré-koloritt over
seg som jeg blir fascinert av hver gang de dukker opp for mitt øre
eller øye. Erik Honoré er en innovatør – ferdig snakka.

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg har altså ikke kommet meg til
Punkt-festivalen enn så lenge. Her har jeg fått to nye påminnelser om
at det må det gjøres noe med så fort som mulig.