Greske orgeltrioer fyller ikke mange hyllemeter hos meg. Herlig at når
en først melder seg så er det med noe som smaker.

Annonsørinnhold

Norge: Spaoppholdet du bør unne deg

Som jeg har tilstått ved noen ytterst få anledninger tidligere også så
har det seg slik at det aller meste kan jeg enten lite eller absolutt
ingenting om. Gresk jazzmusikk hører hjemme i den kategorien, men som
kjent er både herrens og musikkens veier uransakelige. og via en solid
omvei hos et musikk-pr-byrå i California så har den ferske plata til
Music Soup funnet veien til kjempers fødeland.

Way back

Utgangspunktet for denne trioen, gitaristen Nestor Dimopoulos og
organisten Evgenia Karlafti, går helt tilbake til 1998. Trommeslageren
Vangelis Kotzabasis sørga for at kohorten blei Music Soup i 2014. Det
er med andre ord et svært solid samarbeid med sete i Aten vi får
stifte bekjenstskap med.

På spørsmål om hvor trioens musikalske røtter befinner seg, så er det
ei plate som skiller seg ut: Grant Greens “Solid”. Vi går cirka 60 år
tilbake i tid og Green hadde med seg Joe Henderson, Elvin Jones og
McCoy Tyner. Da trengs det ikke så mye fantasi til for å skjønne i hva
slags landskap de og musikken befant seg i.

Egne saker

Som platetittelen “Upbeat Mood” mer enn antyder så er det musikk med
smil og oppovermunn vi har med å gjøre her. All musikken, med unntak
av Burt Bacharachs “My Little Red Book”, er skrevet av de to
grunnleggerne og det er relativt ukomplisert og hele tida fengende og
groooovete jazzmusikk vi har med å gjøre.

Vi har med tre dyktige musikanter å gjøre som det swinger kraftig av
og de har også invitert med seg den australske pianisten Kym Purling
og den amerikanske trompeteren Henry Gergen som gjester på noen av
spora og de tilfører ekstra krydder til denne varierte og akkurat
passe hotte musikalske suppa.

Den høyst unike kohorten TEIP TRIO dukker opp med sitt andre visittkort – minst like originalt som debuten for vel to år siden.

Bak bandnavet TEIP TRIO skjuler Arne Bredesen. Nicolas Leirtrø og Jens-Jonas Francis Roberts og seg. Det gjør de de på ingen måte bokstavelig talt; iført henholdsvis gitar, barytongitar og klarinett viser de seg frem på et totalt unikt vis. Med ei slik besetning er det faktisk uunngåelig.

Fascinert

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Jeg blei fascinert av landskapene de tre skapte på debuten sin og fascinasjonen er fortsatt veldig til stede. Har jeg skjønt det riktig så går disse tre relativt unge herrene tilbake til folkehøyskolen på Sund – en slags førskole for jazzlinja i Trondheim. Den eneste jeg kjenner rimelig godt fra andre settinger er Leirtrø som blant annet spiller ei sentral rolle i trioen I Like to Sleep som var årets JazZtipendiat på Moldejazz. Her bidrar han til å skape helt andre steminger.

Timer med opptak

De ni “låtene” som varer i vel 37 minutter er henta ut fra timesvis med råopptak. Det blir feil å kalle det vi blir servert for komposisjoner; her er det i mye større grad ideer og samtaler mellom tre likeverdige musikere som kjenner hverandre svært godt som har ført til stemninger og univers som det er spennende å dukke ned i, bli utfordra av og oppdage noe nytt gjennom.

Lydmagiker

Kyrre Laastad, en viktig partner in crime på en rekke produksjoner, har også satt sine tydelige fingeravtrykk her både når det gjelder opptak, manipulering av taper og mix.

Til sammen har det ført til et fritt, åpent og søkende lydlandskap som ikke likner på noen annet som har kommet verken din eller min vei. TEIP TRIO fortsetter på sin totalt kompromissløse vei i retning seg sjøl.

Det er på høy tid at vi kaller den tyske trommeslageren Frederik
Villmow for norsk nå. Han har bodd her lenge nok og så er han veldig
bra. To gode grunner det.

I tillegg til å ha gått på jazzlinja i Trondheim, så har Villmow (31)
og hans familie tilbragt mye tid i kongeriket på ferieopphold hvis jeg
har skjønt det riktig. Nå har Villmow, som snakker både jazz og norsk
bortimot perfekt, også slått seg ned i Oslo og viser både stor
tiltakslyst og ditto evne til å få satt ideer ut i livet.

I tradisjonen

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Det jeg har hørt av Villmow tidligere, både som sidemann og som sjef
for egne prosjekter, har hørt hjemme i forlengelsen av en amerikansk
slags 60-talls tradisjon. Det skal swinge og det skal groove. Med sitt
ferskeste og kanskje mest ambisiøse prosjekt til dato forlenger han
denne ambisjonen og han har like godt dratt til jazzens hovedstad New
York for å sjekke ut hva en session sammen med noen av de beste over
there ville føre til.

Fire timer

Sammen med et såkalt pick up-band som altså aldri hadde møtt hverandre
før, bestående av bassisten Alexander Claffy, tenorsaksofonisten
Nicole Glover og pianisten David Kikoski, vil jeg mene at Villmow fikk
det meste og beste ut av de fire timene de hadde til disposisjon i Big
Orange Sheep-studioet i Brooklyn.

Claffy er et nytt navn for meg, mens Glover, som jeg hørte med
Christian McBride i Molde i sommer, har vært på alles lepper noen år
nå og Kikoski, som har vært en av de mest ettertrakta tangentørene i
The Big Apple i flere tiår, har utvilsomt skjønt Villmows intensjoner
til fulle og seks første tagninger på fire timer har ført til et
visittkort som Villmow kan være stolt av både nå og i tiåra som
kommer.

Tøft låtvalg

Tre av de seks låtene har Villmow skrevet sjøl, mens Ron Carters
«First Trip», Wayne Shorters «Fee-Fi-Fo-Fum» og Chick Coreas «Mirror
Mirror» også passer utmerket inn i miksen.

Dette er tidløs og ekte Jazzmusikk med stor J der fire sjeler som
aldri har spilt sammen før spontant skjønner hverandre noe så
voldsomt. De vil hverandre og musikken vel og de lykkes på alle mulige
slags vis.

Frederik Villmow har tatt nye steg i retning seg sjøl og den kjernen
han ønsker å være en del av.

Vokalisten Ellen Andersson benytter anledninga til å hylle Monica
Zetterlund og Bill Evans i forbindelse med at det er 60 år siden
legedariske “Waltz For Debby” blei spilt inn.

Det er sju år siden jeg møtte Ellen Andersson, 33 hvilken dag som
helst, for første gang. Det var i forbindelse med hennes debutskive
«I´ll Be Seeing You». Der fortalte hun oss at broderfolket hadde fått
frem ei ny stemme med stort potensial. Siden har hun gitt oss “You
Should Have Told Me” for tre år siden og Andersson har både blitt
nominert til svensk Grammy og blitt tildelt Monica Zetterlund-prisen.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Hyllest

Som veldig mange svenske jazzmusikere, og definitivt musikere og
publikum fra en rekke andre land også, så har samarbeidet mellom Bill
Evans og Monica Zetterlund som resulterte i «Waltz For Debby», betydd
svært mye. Akkurat samarbeidsaspektet er det sentrale for Andersson i
tillegg til Evans´ estetikk.

Hun har plukka låter fra andre deler av Evans´ karriere også, som
«Very Early» og «Blue In Green», og for første gang på plate så synger
også Andersson på svensk i tillegg til engelsk.

Spesiell

Andersson har et helt spesielt uttrykk som nesten grenser til det
naive og barnlige fra tid til annen, men samtidig viser hun også en
modenhet som til sammen blir en sjelden kombinasjon. Hun fascinerer
hele tida med sin originalitet og sin unike måte å tolke materialet
på.

Denne gangen har hun alliert seg med noen av Danmarks aller beste
musikanter i denne Evans-tradisjonen. Superbassist Thomas Fonnesbæk,
den store arvtakeren til Niels-Henning Ørsted Pedersen, på bass,
pianist Heine Hansen og trommeslager Andreas Svendsen pluss stryk fra
Bjarke Falgren ved enkelte anledninger, sørger for perfekt reisefølge
på denne flotte tilstandsrapporten og hyllesten til Bill Evans og
Monica Zetterlund fra Ellen Andersson.

Gitaristen Joel Harrison er litt over gjennomsnittet opptatt av gitar.
Det har ført til at han har invitert elleve gitarister til å fortelle
hvem de er. Seg sjøl fant han ikke plass til.

Amerikanske Joel Harrison har jeg hatt gleden å å høre på flere plater
under hans eget navn. Han er en svært dyktig gitarist. Samtidig er han
også en initiativtaker og gjennomfører av sjeldent kaliber noe som
blant annet har ført tilo denne flotte samlinga.

Ideen fikk Harrison under pandemien da han arrangerte en virtuell
konsert fra “hele” verden med gitarister som spilte solo. Imponert
over den enorme bredden han blei eksponert for, bestemte han seg for å
invitere elleve gitarister til å vise hvem de er og hva de står for i
en plateproduksjon.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Unike stemmer

De elleve er Fareed Haque, Nguyen Le, Nels Cline, Liberty Ellman,
Anupam Shobhakar, Camila Meza, Kurt Rosenwinkel, Anthony Pirog, Cecil
Alexander, Miles Okazaki og Henry Kaiser. Noen kjenner jeg relativt
godt fra før, mens andre er nye bekjentskaper. Felles for alle er at
de har helt unike budskap å bringe til torgs. Harrison har garantert
gitt de frie hender til å gjøre hva de vil med låta de har valgt og
det har ført til en strålende manifestasjon av hvem de elleve er og
hva de kan fortelle oss med det “felles” hornet.

For alle som gjerne vil ta et nytt dykk inn i univers de kanskje
trodde de kjente godt, så anbefales et besøk til disse
gitarlandskapene. Her ligger det mange overraskelser og venter.

Vennene Øystein Sevåg og Lakki Patey går tilbake til gymnasdagene. Det
begynner å bli et kvarter eller to siden, men kjemien og empatien er
det fortsatt ikke noe å si på.

Pianisten Øystein Sevåg og gitaristen Lakki Patey begynner etter hvert
å bli store gutter – bortimot voksne herrer, vil jeg mene. Det vi er
så heldige å bli overøst med denne gangen er det tredje
platedokumentet fra de to: “Windflowers” i 1983 og “Visual” i 1994 er
forgjengerne. Det er med andre ord en mild overdrivelse å hevde at de
to har forhasta seg på noe som helst slags vis.

Modenhet

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

De to har enten sammen, men stort sett hver for seg, skrevet 19 låter
som uten unntak inviterer til ettertanke og ro og der det som skjer
mellom tonene er minst like viktig som tonene i seg sjøl. De to fører
uendelig vakre samtaler der respekten dem i mellom og ikke minst
modenheten et levd liv har gitt dem, preger hvert eneste øyeblikk
underveis.

Det er ingen stor overraskelse at herrene kan instrumentene sine.
Patey er det veldig lenge siden jeg har hørt noe fra, men at han har
henta ned den akustiske gitaren fra hylla med ganske så jevne
mellomrom er hevet over tvil. Det viktigste og det bærende elementet
her er likevel samtalene mellom de to og de er av det slaget som gjør
at det er så uendelig godt å legge hodet på puta, lukke øynene og la
alle de tankene man av en eller annen grunn baler med fare sin egen
vei for ei lita stund i alle fall.

Dette er vakker, stillferdig og usedvanlig personlig musikk som vi er
så heldige å bli invitert inn i og med i. Den gjør enkelt og greit
godt.