Pat Metheny er utvilsomt jazzens aller største stjerne. Her får vi
høre hvorfor både fra 2024 og 1976.

Jeg har vært så heldig å få følge karriera til Pat Metheny (70) på
ganske nært hold helt siden han spilte sin første jobb i Europa sammen
med Gary Burton i Molde i august 1974. Den gang 19 årige Metheny, som
arrangørene trodde var Pat Martino, stod ganske beskjeden iført sin
12-strenger på scena i Molde Kino. Det var utvilsomt Mick Goodrick med
6-strengeren, et par skritt lenger frem, som var gitarsjefen. Allerede
på jammene den uka, der Metheny hadde skifta til 6-strenger, var det
åpenbart at vi hadde med et talent helt utenom det vanlige å gjøre.
Det skulle da også bli klart for alle med åpne jazzører rundt om på
kloden i løpet av svært kort tid.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Verden for sine føtter

I utallige settinger og musikalske univers, akustiske som elektriske,
har Metheny etablert seg på den aller øverste jazzhylla. Alle har
ønska å spille med han og de han har funnet utfordringer i og med, som
våre egne Arild Andersen, Jan Gunnar Hoff, Paal Nilssen-Love, Gard
Nilssen, Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester, har hatt gleden av å
spille med han.

Et format Metheny stadig vender tilbake til er sologitar. “Dream Box”,
“New Chautauqua”, “Zero Tolerance for Silence”, “One Quiet Night” og
“What´s It All About” er strålende og veldig forskjellige eksempler på
det.

I fjor fikk Metheny spesialbygd en ny barytongitar av Linda Manzer som
Metheny mener er en av verdens beste i faget. Hun hadde laget gitarer
for han tidligere også, men da med stålstrenger. Nå ønska han seg en
med nylonstrenger noe han til slutt fant akkurat hva han var på jakt
etter i Argentina. Det førte igjen til at han kunne stemme gitaren på
et helt spesielt sett som han hadde lært seg som guttunge hjemme i
Missouri. Metheny var klar for ei ny utfordring.

Etter å ha turnert verden rundt på sologitar med konserter som varte i
rundt to og en halv time, hadde et repertoar begynt å vokse frem og
turen gikk rett i studio i fjellene nord for New York.

Dobbeltabum

Det har ført til et nydelig dobbeltalbum med en del nyskrevet
materiale, noe han har hatt med seg gjennom karriera og noe han har
henta fra andre som Beatles-låta “Here, There and Everywhere”, “Angel
Eyes”, “Everything Happens to Me” og “Londonderry Air”.

Det er så nedpå, så vakkert og låter så umiskjennelig Metheny, men med
en helt unik sound i den nye gitaren og med den spesielle måten å
stemme den på, at de som ikke blir berørt av dette bør søke hjelp helt
andre steder.

Tilbake nesten til start

Like etter Europa-debuten med Burton i Molde fikk Metheny tilbud fra
Manfred Eicher og ECM om å gjøre sin debutinnspilling under eget navn.
Burton, skriver Metheny i de nye liner notesene, råda han til å vente
til han hadde repertoaret inne og hadde de rette medmusikerne.

Metheny fulgte rådet og venta til desember året etter og da var Bob
Moses, trommeslageren fra Burton-bandet, og den totalt ukjente, for
“alle” bortsett fra publikum og studenter rundt Berklee i Boston,
elbassisten Jaco Pastorius, mer enn klar. Det førte til det som raskt
blei det ikoniske albumet “Bright Size Life” og nå har det altså
kommet ut på nytt i ECMs Luminessence-vinyl serie.

Vinylen er gjort fra den originale masteren, har i tillegg til
Methenys nye betraktninger også med Gary Burtons originale liner notes
og låter sjølsagt framifrå.

Bare Methenys unike gitarsound og Pastorius elbasssound og virtuositet
som han raskt blei verdensberømt for, er verdt inngangspengene aleine.
Låtene til Metheny er allerede i 1975, skiva blei sluppet året etter,
av det slaget som gjør at de holder mål den dag i dag. Og hans
begeistring for Ornette Coleman er åpenbar: skiva blir avslutta med
Colemans “Round Trip/Broadway Blues”.

Her får vi altså møte Pat Metheny både i starten av hans platekarriere
og 50 år seinere. Begge deler er like glitrende hørt med mine ører.