Den tyske pianisten Julia Hülsmann utvider paletten sin med en kvartett. Det er like friskt og spennende som å møte henne med trioen hennes.

Jeg har hatt gleden av å møte troen til Julia Hülsmann (51) ved flere anledninger og spesielt den seineste, «Sooner and Later» fra 2017, fortalte at Hülsmann hadde brøyta ny mark. ECM-sjef Manfred Eicher har ikke gjort porten høyere for tyske musikanter når det gjelder å bli utgitt på prestisjeselskapet ECM, men Hülsmann har ved flere anledninger kommet gjennom nåløyet og det er fullt forståelig.

Trioen hennes, med Heinrich Köbberling på trommer og Marc Muellbauer på bass, har eksistert i 17 år og har en type telepatisk kommunikasjon som bare kan oppstå over tid med musikanter på svært høyt nivå.

De tre utgjør fortsatt stammen i kvartetten, men for første gang i platesammenheng  møter vi altså Hülsmann med en kvartett som tenorsaksofonisten Uli Kempendorff er med på å løfte videre og gjøre til noe helt nytt.

Kempendorff og Hülsmann er ikke nye for hverandre, men i denne settingen er de altså det. Noen runder med den ferske kvartetten viser at det var et lykketreff – Kempendorff passer utmerket inn i dette melodiske, men samtidig åpne og løse landskapet der alle fire har bidratt som komponister.

Det eneste unntaket på låtskriversida er to versjoner av legendariske «This Is Not America» av Bowie, Mays og Metheny – en i kvartettversjon og en med Hülsmann aleine. Begge deler er like spennende og originalt.

Julia Hülsmann Quartet ønskes hjertelig velkommen til en festival nær oss – i mellomtida er «Not Far From Here» ypperlig å tilbringe ventetida med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hadde gitaristen Thomas T Dahl bodd der oppmerksomheten er størst – det være seg Oslo eller New York for eksempel – hadde han vært stor stjerne. Han bor i landet Bergen og da er dessverre veien litt lenger.

Thomas T Dahl (46) kommer opprinnelig fra Skudeneshavn ved Haugesund. Etter noen gode år ved jazzlinja i Trondheim, bar veien tilbake til Vestlandet og Bergen. Der underviser Dahl nå ved Grieg-akademiet samtidig som han både er en ettertrakta sidemann og etter hvert også leder av egne prosjekt og band.

Med bandet Court, som består av den nederlandske pianisten Harmen Fraanje, som mange kjenner her hjemme blant annnet fra samarbeid med Mats Eilertsen der også Dahl er en viktig bidragsyter, trommeslager Håkon Mjåset Johansen og bassist Magne Thormodsæter, står Dahl nå fram med et band og en musikk som bør gi han masse opperksomhet både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Det skulle altså ta sin tid før Dahl tok bladet fra munnen og viste seg fram med sitt eget band og sin egen musikk. Med beviset i høyttalerne vil jeg mene alt for lang tid.

Med sitt strålende og uhyre empatiske band, gir Dahl oss åtte originalkomposisjoner som forteller oss om en svært spennende komponist både rytmisk og melodisk. De som husker tilbake til Paul Motians Electric Bebop Band og seinere hans danske gitarist Jakob Bros band og musikk, vil finne både referanser og mye å glede seg over her. Samtidig er Dahl en original som absolutt har satt sitt eget bumerke på alt på «Quilter».

Thomas T (uten punktum visstnok) Dahl har spilt ei viktig siderolle i en rekke sammenhenger opp gjennom åra. Nå viser han seg fram på et forbilledlig vis som sjef også. Det var så avgjort på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Trioen Fire! og diverse store avleggere har vist og fortalt oss at vi har med noe av det mest virile og spennende av moderne jazz skapt nord for Sahara. Her kommer den fjerde store avleggeren.

Alle som har hatt gleden av å følge saksofonist Mats Gustafssons mangslungne karriere de siste par tiåra, vet at alt han er i nærheten av har et særpreg og en kompromissløshet som er hans og ingen andres.

Med trioen Fire!, som Gustafsson har styrt kollektivt sammen med bassisten Johan Berthling og trommeslager Andreas Werliin, blei vi fra dag en av møtt av et lokomotiv som ville til steder vi ikke visste om fra før og som derfor blei både øre- og øyneåpnende for mange.

Egentlig burde vi bli overraska da Fire! Orchestra så dagens lys med intet mindre enn 28 bidragsytere. Det blei vi ikke – det var slike «sjokk» som egentlig var å forvente av de tre. Plate nummer en og to var med 28 av broderfolkets mest søkende og utadvendte musikanter, mens på den tredje, «Ritual» fra 2016, var det kun 21 som møtte opp.

Med «Arrival» er de nede i 14 utsendte – hvor skal dette ende??? De eneste som er igjen i tillegg til kjernetrioen er vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin. Ellers er blåserne strippe ned til et «minimum» mens den nye strykekvartetten gir det hele en voldsom ny dimensjon.

Det vi får servert her er mer låter sammenlikna med de verk-liknende møtene tidligere. Fire!-trioen pluss Wallentin står for de fleste, men to coverlåter er også en sentral del av helheten: «Blue Crystal Fire» av Robbie Basho og «At Last I Am Free» som mange vil kjenne igjen fra Robert Wyatts versjon.

Fire! Orchestra er fortsatt noe av det mest spennende, livgivende, originale og kompromissløse som finnes av større ensembler i vår del av verden i alle fall. Både som ensemble og solistisk, her er blant andre Tomas Hallonsten og Per «Texas» Johansson viktige stemmer, er dette monsteret noe helt for sjøl der de sømløst beveger seg fra det totalt frie til det ganske så strukturerte. Fire! og Fire! Orchestra er og kommer til å bli værende retningsgivere så lenge de lever.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Duoen Nils Landgren og Jan Lundgren og bandet Tonbruket forteller oss på hvilket høyt nivå broderfolket befinner seg i jazzens verden.

Jan Lundgren og Nils Landgren har skapt en flott duo.

Trombonisten og vokalisten Nils Landgren og pianisten Jan Lundgren har tilhørt tetsjiktet i svensk jazz i en årrekke allerede. Ved flere anledninger har de også samarbeida tidligere, blant annet på hyllesten til Leonard Bernstein, «Some Other Time». Landgren har også jobba med en annen stor svensk pianist på duo: med Esbjörn Svensson på «Swedish Folk Modern» fra 1997.

Med et sett med egne komposisjoner, folkemelodier som «Byssan Lull» og «Värmlandsvisan», to av jazzens nydeligste låter, Keith Jarretts «Country» og Abdullah Ibrahims «The Wedding», og popklassikere som Jim Webbs «Didn´t We» og «I Will» og «Norwegian Wood» av herrene Lennon og McCartney og standardlåta «The Nearness of You», har disse to svært langt framskredne herrene skapt ei lita perle av krystall.

Det er åpenbart at de to stortrives i hverandres selskap og de gir hverandre akkurat den plassen de trenger og fortjener. Dette er to musikanter som ikke har noe å bevise lenger og som derfor gjør det uten stans.

Her blir det for så vidt ikke flytta en eneste merkestein. Det blir bare skapt vakker musikk. Det holder ei god stund det.

Dan Berglund på basser, Martin Hederos på tangenter og fiolin, Johan Lindström på gitar, pedal steel og piano og Andreas Werliin på trommer og perkusjon – og radio (!!) på et spor – minner mistenkelig om et svensk superlag. Det er da også.

De har holdt på i ti år sammen og med sitt sjette album gir de oss på sett og vis et tverrsnitt av hva og hvem Tonbruket har vært og er anno 2020.

Vi snakker om fire herrer og et kollektiv som har vært innom det meste og som heldigvis ikke bryr seg nevneverdig om musikalske båser og sjangere.

Bortsett fra Werliin er alle låtskrivere her. I tillegg er bandet kredittert på alle spora. Slik framstår det da også: musikken låter som om den er frembragt underveis av alle fire sjøl om kanskje en av dem har hatt grunnideen.

Jazz, prog rock, americana, psychedelia og støy er ingredienser som er mulig å kjenne igjen i dette strålende og ikke minst velsmakende brygget. Til sammen har det igjen blitt noe som kun Tonbruket kunne ha unnfanga og du verden så tøft, unikt og til tider grensesprengende det låter.

Tonbruket byr nok en gang på jazz for rockere og rock for jazzere og mye annet som krydder. Tonbruket er det tøffeste som finnes der øst. Heftig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har hørt Audun Trio live eller på bandets debutskive «Rondane», blir ikke veldig overraska over at oppfølgeren også byr på nydelig musikk det er en lise å flytte inn i.

Pianist og bandleder Audun Barsten Johnsen fra Lillehammer har rukket mye mer enn å bli 27 år. Han har nemlig også utvikla et personlig og reflekterende, men samtidig utadvendt tonespråk. Sammen med seg helt siden 2015 har han hatt bassist Håkon Norby Bjørgo og trommeslager Magnus Sefaniassen Eide og med oppfølgeren gir de oss åtte fine låter som de er sammen om som komponister. Audun Trio er på alle vis et Band med stor B, men samtidig med utmerkede solister som får lov til å skinne.

Det er miksen av det innoverskuende og det utadvendte som tiltaler med aller mest med musikken til Audun Trio. Det betyr på ingen måte at de tre prøver å ri to hester samtidig. De prøver å bare å lyssette totaliteten  i sin livs- og musikkanskuelse og det lykkes de veldig godt med.

Audun Trio har tatt turen til København i forbindelse med denne innspillinga. Ikke det at det er noe symbolsk over akkurat det, men det er fortsatt noe unorsk over uttrykket til trioen. Det er dette livsbejaende og direkte – det er lett å få kontakt med hvor de vil og Barsten Johnsen sjenerer seg ikke for å synge på ei av låtene heller:  «Blues, Baby».

Jo da, det finnes spor av noe ECM-sk her også, men Audun Trio har fortsatt linja fra «Rondane» med å søke seg fram mot sitt eget, unike uttrykk. Det har de lykkes veldig godt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Gitaristen Marius Noss Gundersen har flere ganger allerede fortalt oss at han er utstyrt med helst spesielle kvaliteter. Her kommer det nok et eksempel.

Marius Noss Gundersen (46) fra Horten er en klassisk utdanna gitarist som med ujevne mellomrom viser oss både hvor dyktig og allsidig han er.

Han forsvinner neppe mellom hver gang han gir livstegn fra seg med ny cd, men veldig mye å høre til han i nasjonal sammenheng er han uansett ikke. Derfor er det alltid like hyggelig og spennende å høre hvor han befinner seg når nye visittkort dukker opp.

Denne gangen møter vi han helt aleine og la det være klart med en gang: han har absolutt ikke bruk for støttehjul eller noe i den dur.

Med sitt langt framskredne instrumentmesterskap og innsikt i den brasilianske komponisten Marco Pereiras univers, tar Noss Gundersen oss gjennom 14 komposisjoner som inneholder elementer av veldig mye av det som har fascinert oss mye med brasiliansk musikk.

Det er en varme, inderlighet og ekthet i uttrykket til Noss Gundersen som det bare er å heise flagget for. Marco Pereira, som skal være et stort navn i Brasil, er tydeligvis også begeistra i følge hilsenen på coveret.

Utstyrt med sin klassiske gitar, stor innsikt og masse empati, tar Marius Noss Gundersen oss med ei flott brasiliansk reise. Obrigado!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier og den amerikanske fiolinisten Mark Feldman hare funnet hverandre på alle slags vis. Klisjeen med at søt musikk oppstod og oppstår holder denne gangen.

Hva som kom først av kjærligheten eller at Courvoisier flytta til New York, er jeg usikker på. Faktum er uansett at siden 1999 har de to, både i duo- og andre sammenhenger, jobba svært tett og fascinasjonen de så og hørte i hverandres musikk, og en hel del annet åpenbart, er fortsatt til stede på et svært hørbart vis.

Courvoisier og Feldman blei fascinert av hverandres innfallsvinkler til det å skape musikk. Begge har en klassisk bakgrunn og det kammermusikalske har de så visst fortsatt med seg. Samtidig er den frie innfallsvinkelen fra Cecil Taylor og der om liggende herligheter en svært viktige ingrediens. Det har den vært hele tida og det er den fortsatt.

Dette er parets sjette duoskive og uten at jeg har hørt alle de første fem, blant annet to med John Zorn-musikk, så slår jeg uansett fast at dette er duokunst på aller høyeste nivå. De to har skrevet all musikken – både hver for seg og sammen – og her er det en voldsom dynamikk og et voldsomt temperament og virtuositet involvert.

Duo fiolin og piano er ikke hverdagskost i improvisert musikk. Sylvie Courvoisier og Mark Feldman ligger lista høyt for de som har tenkt å begi seg ut på denne ferden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Amsterdam er jo kjent for mye – også sitt usedvanlig kreative jazzmiljø. Her får vi møte tre av de ledende herrene fra dette miljøet i et livemøte fra den kjente klubben Bimhuis.

Den portugisiske bassisten Gonçalo Almeida har vært bosatt i Nederland i åresvis. Der har han vært med å prege en rekke band og uttrykk. Sammen med trommeslageren Martin van Duynhoven og altsaksofonisten, bass- og kontrabassklarinettisten Tobias Klein hilser han her på med en trio som både starter og slutter konserten med en Ornette Coleman-låt. Da skjønner man lett hvor toget er på vei.

Opptakene er henta fra to dager på en av Europas mest berømte jazzklubber i september 2017. I tillegg til Coleman-låtene så har alle tre skrevet musikk samt at den portugisiske gitarmesteren Carlos Paredes er representert med «Verdes Anos» – med spor av «Summertime» i seg.

Jovisst er det fritt, løst og åpent det de tre serverer oss, men det er likevel et godt stykke unna den europeiske frijazzen vi forbinder med 60- og 70-tallet. Dette er i stor grad mye mer melodibasert og nyansene kommer mye klarere frem enn i fullt-øs sammenhengene som absolutt har sin sjarm og misjon også. Alt til sin tid.

Denne trioen har et fint kammerpreg over uttrykket sitt. Det er tre usedvanlig lyttende og uttrykksfulle musikanter som møtes her og innrammingen med Ornettes «Sleep Talk» og «Mob Job» forteller mye om hvor de kommer fra og hvor de vil med musikken sin.

Ekstra morsomt for meg er det å høre igjen den flotte trommeslageren Martin van Duynhoven. Han var nemlig med i det første bandet jeg fikk ansvaret for under Moldejazz helt tilbake i 1974. Som purung tenåring var det en stor opplevelse som har vært med å prege mitt liv siden. van Duynhoven & Co spilte trippelkonsert sammen med Gary Burton Quintet, også med en annen tenåring involvert – Pat Metheny. Det går linjer gjennom livet kan man trygt si.

Det har vært intet mindre enn veldig hyggelig og spennende å bli invitert med på Bimhuis med den utmerkede trioen Almeida Duynhoven Klein.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gras er et særs musikalsk kvinnekollektiv fra de nordlige deler av Trøndelag. De har det åpenbart moro og det er lett å more seg sammen med dem også.

Ingrid Elise Andersen, Jeanette Hoseth, Mattis Kleppen, Solveig Salthammer Kolaas, Anne Merete Kjelstad, Sondre Mikalsen og Tora Dahle Aagård har hver for seg markert seg godt på den lokale musikkscena – og til dels også nasjonalt. Nå har de altså funnet ut at de vil slå sine putler sammen og det har de gjort på et herlig vis.

Jentene synger fint hver for seg og ikke minst flerstemt låter det som den beste trøndersodd – og den er god, veldig god. I et repertoar som har det meste i seg fra folkemusikk, Vømmølsk, rock, country, blues og viser, sørger Gras med sin energi og sitt åpenbare overskudd for en liten halvtime som er egna til både å skape god stemning i heimen og kanskje til og med allsang.

Det er også mye dynamikk i det Gras formidler – det er med å gjøre opplevelsen av «Våryr» til både noe å synke ned i samtidig som det altså er mye hygge rundt neste sving.

Gras-jentene veit hvor de kommer fra og de veit å ta vare på en kultur som er viktig både nå og for generasjoner som kommer. De tar blant annet vare på dialekta si på et herlig vis og når så en av kongerikets meste lovende gitarister i bluesgata, Tora Dahle Aagård, drar til, så løfter det låtene til et nytt sted. Tøft!

Gras snakker og synger sjølsagt spesielt til et trøndersk publikum, men jeg lover det er mye å glede seg over også for musikkelskere fra andre dalstrøk her. Dette er nemlig musikk laga med hjertet – det kommer man langt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alpaca Ensemble er et svært spennende og allsidig kollektiv som gjøre seg utmerket i bortimot alle slags settinger. Her dreier det seg både om alvor og humor – mest humor!

Jeg har hatt gleden av å høre flere av Alpaca Ensembles produksjoner det siste tiåret og vel så det. Ofte har det vært i samarbeid med Eirik Hegdal og bedre kvalitetsstempel enn det er det vanskelig å finne.

Kammertrioen Alpaca Ensemble, det vil si Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin, stortrives åpenbart med å utfordre både seg sjøl og oss og bryr seg ikke nevneverdig om sjangergrenser. Det betyr at nye møter oppstår og at nye dører åpnes. Ingenting er bedre enn det og det skjer så avgjort denne gangen også.

Denne gangen har komponisten og arrangøren Trygve Brøske tatt for seg en rekke religiøse folkesanger og skrevet ny musikk til dem, men med stor respekt for hvor de kom fra. Det stopper ikke der heller: her får vi tekster av Jakob Sande, Magnus Grønneberg (!!!!) og «Det er no´ som river» som Finn Bø og Marianne Meløy skrev for sjølvaste Lalla Carlsen. De som aner en viss bredde i tilfanget her har en riktig fornemmelse for å si det forsiktig.

Når så den allsidige og framifrå folkemusikktolkeren Unni Løvlid tar seg av tekstene som er alt fra historiske, naive, morsomme og heftige, ikke minst Sandes «O akk du vemodige jomfru», på et særs utadvendt og inderlig vis, samtidig som trioen er forsterka med Per-Arne Glorvigen på bandoneon og Helge Andreas Norbakken på perkusjon, så har «Synden & gleden» i Brøskes flotte arrangement blitt noe spenstig og helt for seg sjøl.

Alpaca Ensemble forteller oss nok en gang at de er en sjangersprengende trio som overrasker hver gang vi møtes. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.