Saksofonisten, og mye annet, Ivan Mazuze kommer opprinnelig fra Mosambik, men har vært bosatt i Norge i en årrekke. Her fortsetter han å viske ut unødvendige musikalske grenser.

Mazuze har ved tidligere møter fortalt oss at han er en musikant med en svært så brei innfallsvinkel til det å skape musikk. Den oppfatninga blir det absolutt ikke rokka ved i forbindelse med hans ferskeste visittkort «Moya», som betyr ånd eller sjel på hans lokale språk.

Jeg hadde dessverre ikke anledning til å høre Mazuze under årets Oslo Jazzfestival, men mange runder med «Moya» kjennes som en fin erstatning.

Her har Mazuze, som i tillegg til å spille ymse saksofoner, også trakterer fløyte, perkusjon pluss at han også synger, skrevet og arrangert all musikken. Hans har sjølsagt henta inspirasjon fra sitt opprinnelige kontinent Afrika, men også Asia og Norge og norsk folkemusikk blir avlagt personlige besøk.

Med et kjerneband bestående av Olga Konkova på tangenter, Per Mathisen på basser og Raciel Torres på trommer, er reisefølget i de aller beste hender – hender som sørger for at musikalske dører med melodiske og rytmiske røtter i ymse verdenshjørner åpner seg.

Når Mazuze i tillegg har innkalt Sidiki Camara på perkusjon, Ibou Cissoho på kora, Sanskriti Shrestha på tablas og vokal, Bjørn Vidar Solli på gitar og Hanne Tveter på vokal – hun har også skrevet teksten på «norske» Lunde – så forteller det oss at her er mulighetene mange og de benyttes da også på et herlig vis. Besetninga varierer fra spor til spor og to av spora er også spontane duetter med henholdsvis Cissokho og Konkova.

Musikken til Ivan Mazuze er både livsbejaende og samtidig høyst personlig. Den er av typen som bryter ned grenser og som bør sørge for at mennesker fra de fleste kanter av kloden forstår hverandre bedre.Det er i alle fall lov å håpe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg gikk til møtet mellom den sveitsiske trioen Vein og det proffe svenske storbandet Norrbotten Big Band uten store forventninger. Det har gjort at jeg har blitt svært positivt overraska.

Årsaken til at forventningene var lave er enkel. Jeg hadde nemlig aldri hørt om Vein før denne skiva dukka opp i postkassa. Det tok imidlertid kun kort tid å skjønne at her hadde vi med en trio å gjøre som befinner seg på svært høyt nivå og når så superproffe Norrbotten Big Band, med Luleå som hjemmebane, hører hjemme på samme hylle, så er det lett å begripe at møtet mellom de to har ført til et svært så spennende resultat.

Initiativet kom fra sveitserne og musikken er også skrevet av alle de tre, men hver for seg. Årsaken kan lett være at tvillingparet Florian og Michael Arbenz, på henholdsvis trommer og piano, og bassist Thomas Lähns, har hørt eller hørt om samarbeid Norrbotten Big Band har hatt med giganter som Dave Liebman, Greg Osby og Andy Sheppard.

Norrbotten Big Band er et proft orkester som har eksistert siden 1986 og samarbeida med mange av jazzens storheter. Sist jeg hørte fra bandet var med en hyllest av den «norske» gitaristen Georg «Jojje» Wadenius med musikk skrevet av åtte forskjellige komponister. Bandet var da, som nå, leda på best mulig vis av den eminente saksofonisten Joakim Milder.

Nå har altså disse tre sveitserne, som har hatt Vein som sin hovedbeskjeftigelse i rundt ti år, skrevet og arrangert musikk for seg sjøl og storbandet. De tre har alle bakgrunn fra klassisk musikk og det høres på alle vis at de er godt skolerte, men de er så definitivt jazzmusikanter på svært høyt nivå også.

Låtene og arrangementene har makta å integrere trioen på et fint vis inn i storbandet og der storbandets solister som sopransaksofonisten Håkan Broström og trompeteren Dan Johansson viser hvilke solide kvaliteter som finnes på det området internt i bandet også.

Pianist Michael Arbenz, som har skrevet alle arrangementene, framstår som en svært spennende solist i dette heftige og hardtswingende storbanduniverset som blir drevet framover av trommeslageren Fabian slik en heftig storbandtrommeslager skal gjøre det.

«Symphonic Bop» er moderne storbandjazz fra øverste hylle skapt av musikanter jeg aldri hadde hørt om før. Postmannen skal ha all mulig ære for å ha opplyst mitt sinn og utvida min horisont.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Opp med hånda de som har sett eller hørt for seg et møte mellom en harpist og en munnspiller. Ikke det nei? Da er vi minst to, men når virtuosene Edmar Castañeda og Grégoire Maret setter hverandre stevne så er det den naturligste ting på jord.

Den colombianske harpisten Edmar Castañeda og den sveitsiske munnspilleren Grégoire Maret møttes i forbindelse med en konsert som Marcus Miller hadde ansvaret for. Sjølsagt visste Miller hva han gjorde – han visste han hadde med to virtuoser å gjøre.

De to herrene, som begge er bosatt i New York, skjønte raskt at de hadde mye å snakke om. Castañeda begynte å invitere med seg Maret, som blant annet har spilt i bandet til Pat Metheny, til jobber i forskjellige settinger og ønsket om å lage plate sammen vokste raskt frem.

Som sagt så gjort og med Castañedas 34 strengers harpe med røtter i Colombia og med uante melodiske og harmoniske muligheter i slike hender og med Maret på enten et kromatisk eller akkordmunnspill, så skaper de to en helt unik musikalsk oase.

Mesteparten av musikken har de skrevet sjøl, men med Charlie Hadens nydelige «Our Spanish Love Song» og Luiz Bonfás klassiker «Manhã de Carnval», så viser de også hvilket grep de har på kjente låter. Når de så får nydelig besøk av banjosjef Béla Fleck og vokalist Andrea Tierra på noen av låtene, så blir dette et vakkert og sterkt møte med ei instrumentbesetning neppe noen så for seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim og jazzlinja har virka som en magnet på en rekke ambisiøse musikanter fra inn- og utland. Oscar Grönberg og Tor Haugerud er to av dem og de har også blitt værende i bartebyen og berika miljøet på så mange vis.

Den svenske pianisten, komponisten og bandlederen Oscar Grönberg blei som mange andre frista til å reise til Trondheim for å tilbringe noen år på den ettertrakta jazzlinja. Det har vært så vellykka for alle involverte at han for sikkerhets skyld har blitt værende i byen – kanskje for godt?

Den eminente klangbehandleren har vi møtt i en rekke konstellasjoner. I fjor var han en av lederne av det store bestillingsverket under Moldejazz med The MaXx og Trondheim Jazzorkester og så traff vi han også i den helt andre enden av skalaen på duo med Eldbjørg Raknes. Uansett hvor han dukker opp, for eksempel i Hanna Paulsberg Concept, så setter han sitt tydelige preg på musikken.

På platedebuten med sin egen trio, der Tor Haugerud spiller trommer og Eirik Hegdal trakterer klarinetten, er kanskje Grönberg mer på hjemmebane enn noensinne. Her har han skrevet all musikken og viser oss hvilken høyst personlig komponist han er i et uttrykk som har henta hemningsløst fra både Duke Ellington, Thelonious Monk og Jimmy Giuffre.

I dette bassløse samfunnet viser Haugerud og Hegdal en helt spesiell rolleforståelse og de tre glir elegant inn og ut av hverandres tanker og ideer. De ni låtene byr på et intrikat, men samtidig lettfattelig melodisk uttrykk og de tre forteller oss at her settes kollektivet i høysetet samtidig som alle tre får komme med det de har å melde.

Tor Haugerud, opprinnelig fra Brattvåg på Sunnmøre, er som Grönberg og Hegdal aktiv på mange områder. Etter studiene på jazzlinja blei han også værende i Trondheim og han er nå assisterende professor på jazzlinja.

Med «Råsane» har han også tatt det store steget og laga ei soloskive. Utstyrt med trommer, ymse perkusjonsinstrumenter, timpani, drone commander – hva nå enn det er og signal generator, inntok han Metodistkirka i Trondheim tre dager i løpet av fjoråret. Der benytta han seg også av kirkeorgelet og til sammen skapte han elleve «låter» som varte fra mellom 30 sekunder til godt over 20 minutter.

Haugerud unnfanga en rekke unike univers som forteller oss om et ustanselig kreativt sinn med en evne til å benytte og utnytte sitt store arsenal av instrumenter på et vis ingen andre kan gjøre han etter.

»Råsane» er på ingen måte musikk man benytter under familiesammenkomster. Den er krevende og krever noe av deg som mottaker. Slik er det med spennende og nyskapende musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

En travel og herlig kveld med The Quintet, Gilberto Gil og John Surman Trio er på ingen måte å forakte. Stor variasjon og mye flott musikk i løpet av få timer denne tirsdagen under Oslo Jazzfestival.

Det er 20 år siden The Quintet med veteranene Bjørnar Andresen og Calle Neumann og ungkalvene Ketil Gutvik, Paal Nilssen-Love og Eivind Opsvik etablerte et frijazzunivers på tvers av generasjonene som satte voldsomme spor. Det hele varte bare i knappe to år og de spilte kun sju/åtte konserter, men var uansett et svært viktig kollektiv.

Som sist så er det de frie samtalene uten noen som helst avtaler som gjelder. Neumann har spilt svært lite de seineste åra og virka noe rusten fra start av. Men tonen – den inderlige og djupt personlige. – var der fortsatt og Gutvik, Nilssen-Love, Opsvik og Per Zanussi – som «erstatta» Andresen som gikk bort i 2004 – førte nok en gang ofte meningsfulle samtaler på tvers av det meste. Her var det fine ideer, utfordringer og omfavnelser som fortalte oss at dette hadde de gleda seg til. Et fint og ofte svært gledelig gjenhør.

Den brasilianske gitaristen, vokalisten og komponisten Gilberto Gil (77) hadde tatt med seg to sønner, en datter og et barnebarn, pluss noen utmerkede musikanter til, og sørga for et varmt møte med store deler av hans enorme karriere. Vi blei servert mye fra hans seineste skive «OK OK OK», men også tilbakeblikk på noen av hans største hits, noe den store brasilianske kontigenten i Oslo Konserthus satte stor pris på, samt en inderlig hyllest av nylig avdøde Joao Gilberto.

Gil er intet mindre enn en legende og leverte med varme og inderlighet i bortimot to timer fra et utgangspunkt i en rekke brasilianske tonespråk med små doser av jazz som krydder.

Kveldens siste stopp blei et alt for kort møte med den britiske Stabæk-supporter John Surman og hans nydelige og originale trio bestående av den brasilianske pianisten Nelson Ayres og den «norske» vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring. Bare besetninga forteller oss at dette er en unik musikalsk verden og med Surmans usedvanlig personlige tone i både bassklarinetten, sopran- og barytonsaksofonen, blei vi tatt med på ei vakker og usedvanlig melodisk kammermusikalsk jazzreise. Tre musikanter som kledde hverandre perfekt sørga for et perfekt punktum på en travel kveld og avslutning på årets Oslo Jazzfestival for min del.

Vind kan være så mangt, men den jazzvinden som kommer fra Sund Folkehøgskole i Trøndelag er så avgjort av den varme og gode sorten.

Helt siden oppstarten i 1992 har jazzlinja ved Sund Folkehøgskole i Inderøy i den nordlige delen av Trøndelag vært som en slags førskole for store deler av den oppvoksende norske jazzslekt.

Mange av det som var Highasakite, Eirik Hegdal, Ola Kvernberg, Kjetil Møster og Hedvig Mollestad er alle tidligere elever ved Sund – alle musikanter som har satt sine tydelige spor i norsk jazz og tilliggende herligheter. Helt siden starten har det vært slik og det er åpenbart slik også den dag i dag.

Med albumet «Sundavind», som kun er å finne digitalt, forteller det seineste kullet oss at talentene nok en gang står i kø. Alle de elleve låtene er skrevet av bandets 15 medlemmer og varierer relativt mye stilistisk. Med ei besetning som består av tre vokalister: Miriam Namtero Kibakaya, Benedikte Kornelia Eia Hegset og Liv Ellen Rønning – sistnevnte spiller også altsaksofon, to tenorsaksofonister: Simon Hagerup Holm og Aksel Rønning, Emil Storløkken Åse på gitar, Håvard Falch Belsheim og Johannes Rønning på tangenter, Eskild Okkenhaug, Sverre Sæbø og Sondre Lekang på bass samt Vegard Lemme, Tobias Rønnevig og Niklas Heide på trommer, åpnes det opp for mange muligheter og de gripes begjærlig. Her er alle nevnt og ingen glemt fordi de er bra alle sammen, men også fordi jeg om noen år kan løfte brillene og si at jeg nevnte han/henne allerede i august 2019. Jeg er nemlig ikke i tvil om at flere av disse unge musikantene vil bli å høre i en rekke viktige sammenhenger de nærmeste tiåra.

Musikken de allerede modne unge folka gir oss er i all hovedsak svært melodisk og tiltalende og av og til med et rockepreg ved seg. Det stoooore ensemblet kunne lett gått i veien for hverandre, men det skjer faktisk ikke. Arrangementene, som jeg regner med de involverte også står for, kler låtene på et fint vis. Dette er enkelt og greit tøft og en strålende bekreftelse på at det spirer og gror noe voldsomt i norsk jazz. Den nye vinden er her allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fra tid til annen blir gjesteartister med etablerte band bare en type unødvendig krydder. I dette tilfellet, der den framifrå svenske trompeteren Magnus Broo er gjest med Hanna Paulsberg Concept, er kjemien og inspirasjonen åpenbar.

Hanna Paulsberg Concept, som i tillegg til sjefen på tenorsaksofon består av Trygve Waldemar Fiske på bass, Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer, har eksistert siden 2010 og har sine røtter tilbake til jazzlinja i Trondheim. Det er flott å høre et band med musikanter som har utvikla seg over lang tid og som effektivt tar livet av myten om at alt må være nytt.

Ny er likevel musikken til dette bandet. Den har nemlig utvikla seg kraftig hele tida og samarbeidet med Atomic-trompeter Magnus Broo på den seineste skiva «Daughter of the Sun», var et et nytt høydepunkt både for Paulsberg og bandet.

At dette møtet også skulle fungere bra live kom derfor ikke som noen stor overraskelse. Med et repertoar bestående av låter fra skiva samt en hel del nytt materiale, blei vi møtt med ei fri åpning som sømløst glei over i ei afrikansk stemning. Deretter bidro de fleste som komponister og ga oss vel en time med en rekke flotte stemninger i det moderne, melodiske tonespråket.

Broo er en fantastisk trompeter med en autoritet i uttrykket sitt som er sjelden og han utfyller den mer neddempa Paulsberg på et strålende vis. Når så klangmester Grönberg, bassist Fiske med noen av de største ørene på Nordmøre gjennom tidene og den lille giganten Hulbækmo er så samspilte og så på tilbudssida som de er, så blei denne klubbkvelden akkurat så varm og personlig som vi kunne ønske oss.

Hanna Paulsberg Concept med Magnus Broo

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo Jazzfestival – 12. august 2019

Jeg har hatt gleden av å støte på den tyske trommeslageren Christian Lillinger i bandene Amok Amor og KUU! tidligere. Det gjorde ikke forventningene lavere før møtet med hans soloprosjekt «Open Form for Society».

»Open Form for Society» er et uhyre ambisiøst prosjekt som har vokst frem i løpet av et par år. Lillinger er komponisten bak verket som har henta inspirasjon fra såkalt ny musikk, avantgarde-jazz, hip hop og musique concrète. De som konkluderer med at det musikalske resultatet må bli noe helt spesielt har faktisk helt rett.

I dette elektro-akustiske ensemblet finner vi musikere Tyskland, Hellas, Slovenia, Østerrike, Storbritannia og Sverige. De vi kjenner best her hjemme er pianisten Kaja Draksler og bassisten Petter Eldh – begge på plass i Molde i sommer, førstnevnte med egen oktett og Eldh i to konstellasjoner sammen med Gard Nilssen.

Tre tangentister, to perkusjonister, cello pluss Lillinger på trommer har ført til et lydlandskap ganske langt bortenfor det de fleste av oss har vært i nærheten av tidligere. Det er spennende, det er annerledes, det er utfordrende og det forteller oss at det miljøet Lillinger kommer fra i Berlin er akkurat den smeltedigelen vi stadig hører om som er med på å viske ut grenser vi overhodet ikke har behov for mellom ny musikk, fri improvisasjon, støy, jazz og popkultur.

Christian Lillinger forteller oss tydeligere enn noen gang at han er ei stemme vi bør gi mye oppmerksomhet i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det gjør man vel strengt talt ikke, men man trenger Ketil Bjørnstad til sinnets forlystelse og til ettertanke. Det har vi gjort i 50 år og bedre måte å hedre Bjørnstad og store deler av hans gave til oss i et halvt århundre, er nesten ikke mulig.

To fullsatte hus i Operaens storstue sier en hel del om hvilken anerkjennelse Ketil Bjørnstad nyter. Mannen med den største og mest allsidige produksjonen i moderne norsk kulturliv hadde blitt invitert av Oslo Jazzfestival til ei markering av sine første 50 år som musikant, komponist og tekstforfatter og hvilken oppsummering dette blei.

I forbindelse med jubileet og denne konserten kom det ut en 5 cders boks der mange av Bjørnstads møter med vokalister blei løfta frem. Der var det 45 store stemmer som fikk plass – på denne festkonserten var det fire: Kristin Asbjørnsen, Anneli Drecker, Lill Lindfors og Ole Paus. Bjørnstad har samarbeida med «alle» og «alle» har ønska å jobbe med Bjørnstad.

Bjørnstad ønska å oppsummere sine 50 år som artist med denne konserten. Det å plukke fra den voldsomme produksjonen må ha vært en blanding av veldig hyggelig og nesten umulig.

Utvalget fra blant annet «Berget det blå», «Leve Patagonia», «Ett Liv», «Grace», «Odyssey» og «Seafarer´s Song» førte uansett til at jeg i alle fall fikk rundreisa jeg hadde sett for meg.

I tillegg kom to hyllester av ECM-gründer og ideolog Manfred Eicher, en svært viktig personlighet i Bjørnstads musikalske karriere og utvikling,

Med et håndplukka lag – Bjørnstad har alltid valgt på øverste hylle – bestående av Frode Alnæs på gitar, Rune Arnesen på trommer, Audun Erlien på elbass og Svante Henryson på cello, var sjølsagt tonefølget i de aller beste hender og fra undertegnedes plass i salen gjorde lydmagikerne Sven Persson og David Solheim en strålende jobb – som vanlig.

Bjørnstad bandt det hele verbalt sammen på et fint vis – morsom var han også, spesielt til å begynne med – og som vanlig løfta han frem sine medmusikanter og vokalistene. Det var liksom de som skulle få skinne – en egenskap Bjørnstad har praktisert gjennom hele sitt virke.

»Verden som var min» er på mange vis også verden som har vært og er vår. Det er bare å takke for reisa så langt og takke for festen vi fikk være med på via denne konserten.

VERDEN SOM VAR MIN

Oslo Jazzfestival – Den norske Opera, 11. august

To utsolgte forestillinger