Tilfeldighetene ville ha det til at jeg nylig var i Porto i Portugal. Det har også fått meg til å få ørene ytterligere åpna for det som skjer på jazzfronten i den vakre byen. Kvartetten Mazam er nok et eksempel på at spennende ting foregår i Porto.

Via det usedvanlige portugisiske plateselskapet Clean Feed Records, som byr på kvalitet og kvantitet i rikt monn, har jeg og mange med meg kloden rundt blitt eksponert for musikk fra en rekke musikere, konstellasjoner og land vi neppe hadde fått muligheten til å møte ellers. Mazam føyer seg inn i den rekka – og det skal vi være glade for.

Noen av disse musikerne kjenner jeg fra før gjennom andre Clean Feed-konstellasjoner, andre er helt nye bekjentskaper og Mazam-universet er helt nytt – for meg. Flere av de mest interessante bandene og musikantene jeg har fått hilse i disse sammenhengene hører altså hjemme i Porto og derfor var forventningene store til Mazam-møtet også.

Annonsørinnhold

Stor guide: Dette er årets sandaler til dame

Bassist Miguel Ângelo, pianist Carlos Azevedo, trommeslager Mário Costa og alt- og sopransaksofonist João Mortágua er et flott kollektiv som presenterer musikk som alle fire har komposisjonsansvaret for. Og der ligger mye av spenningen i det hele: hva som er komponert og hva som er fritt improvisert er ikke nødvendigvis så lett å få øre på og det gjør da heller ingen verdens ting.

Noe av de 15 låtene er lekende, åpent og relativt løst, noe er mer strukturert og melodisk. De fire fine og uttrykksfulle musikantene får alle godt med plass og de er åpenbart svært godt samkjørt som enhet også.

Mazam er med og bekrefter at det er et strålende og spennende moderne jazzmiljø i Porto.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat, men oppfølgeren “Lost Songs” fra bandet Aadal under ledelse av, tror det eller ei Michael Aadal, er intet mindre enn en positiv liten lykkepille.

Årsaken til at det ikke er noen bombe er at jeg hadde gleden av å dukke ned i bandets debutskive “Silver” for et par år siden. Det var en overraskelse siden jeg før den tid ikke ante hva bandet Aadal pjuska med. Michael Aadal hadde jeg imidlertid støtt på i forbindelse med et par Losen-utgivelser, men dette var noe ganske annet.

Den gang, som nå, har komponisten, bandlederen og ikke minst gitaristen Michael Aadal alliert seg med saksofonisten André Kassen, bassisten Audun Ramo og trommeslageren Gunnar Sæter. De kan hverandre, de skjønner hverandre og de vil den samme veien. De vil hverandre, de vil oss og de vil musikken vel.

Annonsørinnhold

Denne prisbelønte selvbruningen gir deg helt naturlig resultat

Aadal tar oss med på en særdeles stemningsfull, vakker og ettertenksom ekskursjon som er egna til sjelsro. Her er det ingen som brøyter seg rydning på egne vegne – her er det det kollektive uttrykket som spiller hovedrolla sjøl om spesielt Aadal og Kassen så avgjort har soloinnspill som er med å løfte utflukten ytterligere.

Musikken er konsistent og har en personlig miks i seg der en vakker type melankoli passer utmerka sammen med en solid dose americana. Aadal har et låtskrivergen i seg som er sjeldent og måten bandet foredler denne lavmælte skatten på er intet mindre enn forbilledlig. Herlig sommermusikk – som garantert egner seg på alle andre årstider også.

Det sier seg egentlig sjøl: Når trommelegenden Alex Riel er involvert, ja da swinger det noe voldsomt og inderlig. Disse to septemberdagene i fjor med den rumenske pianisten Marian Petrescu og den tyske bassisten Joel Locher var absolutt ikke noe unntak.

Nå har det seg slik at jeg befinner meg i dronningens by København der det arrangeres jazzfestival om dagen. Tilfeldig? Neppe:-) 1300 konserter på knappe tre uker rundt om i den fantastiske byen står på programmet og noe forteller meg at jeg ikke rekker over alle…..

Da er det stor stas å kunne hygge seg med denne liveinnspillinga fra byens jazzstorstue Montmartre når man enn måtte ønske det – vi snakker nemlig om tidløs musikk på høyt nivå. Det er som sagt ikke et sekund overraskende når en av bærebjelkene i dansk og europeisk jazz de siste godt og vel 60 åra, og mannen som høyst sannsynlig har spilt mer på Montmartre enn noen andre – og det av gode grunner, 81 år unge Alex Riel fortsatt bekler trommeområdet på aller beste vis.

Annonsørinnhold

Sommerkupp:
30% på alt til tur

Utgangspunktet for denne trioen var en turné i 2017 i Tyskland og Sveits. Resultatet var så vellykka at Riel inviterte sine to nye venner til et hjemmebesøk fire år seinere og heldigvis konkluderte bassist Joel Locher (39) med at disse dagene måtte ut på cd – dette var musikk for evigheten.

Om Riel har spilt noen hundre, og kanskje vel så det, jobber på Montmartre i sin fantastiske karriere, så var dette Montmartre-debuten for både Petrescu og Locher. Petrescu, en tekniker i verdensklasse i Oscar Peterson-tradisjonen og med full oversikt over jazztradisjonen fra stride og fremover, og Locher – et nytt bekjentskap for meg med en fin tone og et herlig beat – passer trommenes elegantier nummer en, Alex Riel, helt perfekt. Han spiller slik han fremstår – med et smil.

Med et repertoar bestående av standardlåter som “Moanin´”, “My Romance”, “The Man I Love” samt Pat Methenys “Always and Forever” og flere Oscar Peterson-låter, blir vi servert vel 72 minutter med et musikalsk smorgasbord som det swinger og groover noe voldsomt av.

Denne utgivelsen og dette Montmartre-møtet har det tidløse over seg gjør at den bør – og skal – hentes frem igjen mange ganger. Så bra, så herlig, så Montmartre og så Danmark er nemlig dette flotte møtet.

Lars Klevstrand har gjennom ei flott og innholdsrik karriere framstått som en av kongerikets aller fremste formidlere av tekster fra både ut- og ikke minst innland. Det fortsetter han heldigvis med og med “Fralandsvind” forteller han oss at han er i toppform i sine unike grenseland.

Lars Klevstrand (72) har aldri kompromissa. Han har gått for det ekte, det inderlige og det viktige i alt han har foretatt seg og for et publikum som sverger til kvalitet i et unikt grenseland ofte mellom viser og jazz har Klevstrand vært ei ledestjerne fra 70-tallet – og han er det fortsatt den dag i dag.

Med de tolv diktene til Torstein Bugge Høverstad, Bodil Dyb, Halldis Moren Vesaas, Alf Prøysen, Kolbein Falkeid, Harald Sverdrup, Rudolf Nilsen, Hans Børli, Arnljot Eggen, Kjartan Fløgstad og Inger Hagerup – Klevstrand har skjønt at det finnes andre der ute som i gode øyeblikk kan skrive bedre tekster enn han sjøl – formidler han nok en gang tekstene på både bokmål, nynorsk og dialekt med en dybde og personlighet som fortjent har plassert helt der oppe blant våre aller beste formidlere.

Annonsørinnhold

62 lekre sommerkjoler å forelske seg i

Her er det både humor og alvor, ironi og kjærlighet og tanker henta fra levde liv og Klevstrand har både skrevet musikk og tolker tekstene slik bare han kan og som stadig nye generasjoner har latt seg begeistre av.

Når det gjelder begeistring har Klevstrand aldri lagt skjul på sin fascinasjon for jazzen. Hvorfor skulle han det forresten? Skulle tatt seg ut! Når sjølvaste Georg “Jojje” Wadenius bistår både som produsent og med sitt usedvanlig smakfulle gitarspill, og “kompet” ellers består av Mats Eilertsen på bass, Helge Lien på piano og melodika (!) og Hermund Nygaard på trommer og perkusjon, samt gjesteopptredener av Trygve Seim på saksofon og Øystein Birkeland på cello samt en smakfull strykekvartett, så er det nesten sjølforklarende at dette låter framifrå, vakkert og høyst personlig.

Lars Klevstrand omgir seg med a-laget og det skulle da også bare mangle. Han hører jo hjemme der sjøl.

Eric Clapton er en av pop/rock-musikkens superstjerner. Han kommer så avgjort fra bluesen og har aldri glemt det. På denne live-innspillinga fra 1994 kommer han kanskje med det beste noensinne beviset på det.

Eric Clapton har rukket å bli 77 år ung. Han har definitivt rukket en hel del annet også både før og etter debuten med The Roosters i 1963. Det som alltid har vært med han og som han garantert aldri vil gi slipp på er The Blues. I 1994 ville han fortelle verden hvor nær og viktig denne relasjonen var og han la ut på en lengre turné der det utelukkende stod blues på repertoaret – alle hitlåtene fra andre deler av hans karriere fikk hvile. Det førte blant annet til en film som har gått sin seiersgang kloden rundt og nå finnes også musikken i diverse fysiske versjoner for første gnag.

Claptons forhold til bluesen er så ekte og så inderlig som vel mulig. Det har han vist utallige ganger og gjennom disse 17 låten spilt inn med et entusiastisk publikum i Fillmore i San Francisco den 8. og 9. november 1994, blir kjærligheten til fundamentet for det meste av populærmusikken som har kommet til overflata de seineste tiåra tydeligere enn noen gang.

Annonsørinnhold

Sommerkupp:
30% på alt til tur

“From The Cradle” blei turneen i 1994 kalt og med et toppband med Dave Bronze på bass, Andy Fairweather Low på gitar, Andy Newark på trommer og perkusjon, Jerry Portnoy på munnspill – fra Muddy Waters´band, Chris Stainton på piano samt ei heftig blåserekke – The Kick Horns – er med på å løfte disse to Fillmore-kveldene til en blues-happening av de svært sjeldne.

Med et repertoar med låter av giganter som Jimmy Rogers, Muddy Waters, Louis Jordan, Howlin Wolf, Robert Johnson, Lowell Fulson og Willie Dixon, så er det en så inspirert slow hand som vel tenkelig vi har med å gjøre. Både vokalisten og gitaristen Eric Clapton er her på sitt mest uttrykksfulle og du verden som det grooooover fra ende til annen.

Dette er så tidløs, så bra, så ekte og så inderlig Eric Clapton som vel tenkelig. Noen millioner kloden rundt vet at at det holder ei god stund det.

Etter fire år på Grieg-akademiet i Bergen forteller de tre unggutta i Datadyr oss hvor langt de har kommet i retning seg sjøl.

Jeg bryter sammen – ikke i krampegråt, men i lett hulken, og innrømmer at jeg aldri verken har hørt eller hørt om bassisten Øystein Høynes fra Sortland, gitaristen Odd Erlend Mikkelsen fra Odda eller trommeslageren Amund Nordstrøm fra Trondheim. Noe forteller meg likevel at de er cirka midt i 20-åra og allerede har staka ut en heftig kurs mot hvor de har tenkt å tilbringe store deler av sin musikalske fremtid.

Musikken de serverer oss etter fire års intens samhandling er kollektivt unnfanga i løpet av studietida og det er veldig lett å merke at de tre har utvikla en helt spesiell kjemi – de kan hverandre, de utfordrer hverandre og de er trygge på hverandre. På sett og vis kan vi si at de tre er hverandres sikkerhetsnett.

Annonsørinnhold

Stor guide: Dette er årets sandaler til dame

Americana, blues, jazz og impro er blant ingrediensene i denne velsmakende gumboen. Hvis noen får tankene til å gå i retning Bill Frisell, så vil jeg ikke bli et sekund bli overraska om de unge herrene har tilbragt et kvarter eller to med musikken hans. Kryddertilsetterne Mathias Marstrander på pedal steel og Kjetil Møster på saksofon gjør heller lite skade på de rettene de har blitt invitert til å smakstilsette.

Datadyr består av tre svært lovende unge herrer som allerede har funnet frem til noe unikt og spennende. Det skal bli interessant å se, eller rettere sagt høre, hvilke dører som vil bli åpna ved neste korsvei.

Aldri hørt om gitaristen Jovan Milovanović før? Det er absolutt ingen grunn til å skjemme seg over det. Nå er imidlertid sjansen der og den bør definitivt gripes.

Nå har det seg slik at min kunnskap om serbisk jazz står ikke en smule, men et helt brød tilbake å ønske, som Øystein Sunde ville ha sagt det. Kanskje ikke så overraskende det siden vi her oppe ved Nordpolen i veldig liten grad blir utsatt for jazzmusikk fra Balkan-området. Heldigvis har sosiale medier åpna opp for nye muligheter. Milovanović oppdaga Tor de Jazz-bloggen/Nettavisen og spurte høfligst om han kunne få sende meg sin cd-debut. Veloppdragen som jeg er fikk jeg meg ikke til å si nei.

Via et utmerka samarbeid mellom det serbiske og norske postvesenet dukka “Away From You” opp og det viste seg å være en stor og positiv overraskelse. Sjøl om det er vel 20 år siden Milovanović blei uteksaminert fra Berklee i Boston, så er “Away From You” han første album under eget navn. Barn og familie har kommet i første rekke, men han har på ingen måte glemt musikken og har skrevet musikk hele tida. Jeg har Milovanović mistenkt for å ha spilt en hel del også – slik låter det i alle fall.

Annonsørinnhold

Denne prisbelønte selvbruningen gir deg helt naturlig resultat

Her serverer Milovanović og hans utmerkede kvartett bestående av Aleksandar Cvetković på trommer, Kristijan Mlačak på tenor- og sopransaksofon og Milan Nikolić på akustisk og elektrisk bass – både kollektivt og individuelt befinner de seg på et svært høyt nivå – åtte Milovanović-låter – en i to versjoner også.

Milovanović, med en varm og myk tone i gitaren sin, forteller at giganter som Wayne Shorter, Bill Evans, Chick Corea, Mick Goodrick, Branford Marsalis og ikke minst John Scofield har betydd for hans musikalske oppvekst. Legger man sammen alt dette, er det mulig å finne ut hvor man befinner seg musikalsk. Han har skrevet og skaper vakre og melodiske landskap i intimt musikalsk samkvem med de tre andre.

Jovan Milovanović venta lenge med debuten, men da hadde han også noe ekte og inderlig å melde.

Musikk dreier seg i stor grad om møter. Bedre eksempel på hva impulser fra diverse kulturer kan føre til enn med trioen Tìle er vanskelig å forestille seg. Et fantastisk møte.

Sidiki Camara fra Mali på vokal, n´goni, balafon og perkusjon, Øyonn Groven Myhren på vokal og lyre er født i Oslo, men har så djupe røtter som vel tenkelig i den norske folkemusikken og Olav Torget på barytongitar, konting, vokal og elektronikk, også han fra Oslo sjøl om det virker som han har røtter i store deler av verden, viser oss med debuten til Tìle hva musikk er og hva det kan være.

Vi snakker om et språk og en måte å åpne grenser og dører på som ikke kan sammenliknes med noe annet. Disse tre mestermusikerne fra forskjellige kulturer, tradisjoner og tilnærming, viser oss at de makter på et usedvanlig vis å skapet et unikt språk og en helt spesiell kommunikasjon gjennom sine kunnskaper, instrumentbeherskelse, enorme ører og lytteegenskaper og sine evner og vilje til å skape noe sammen – på tvers.

Annonsørinnhold

Stor guide: Dette er årets sandaler til dame

Her møter tradisjonsmusikk fra Telemark og Mali Torgets unike univers der han henter fra gud hjelpe meg hva det enn måtte være. Til sammen blir det en musikalsk gumbo som er annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn. Det er vakkert, det er sterkt, det er originalt og den forteller oss hvilken brobygger musikk kan være når de rette hender, hoder og sinn er involvert. På en dag som denne – den 25. juni 2022 – er det viktigere enn noen gang.

Trompeteren, komponisten og bandledere Marquis Hill er på god vei til å innta en tetposisjon blant unge, fremadstormende amerikanske jazzmusikanter som sokner til et ganske så sjangersprengende fundament.

Marquis Hill (35) er født og oppvokst i Chicago, men har bodd i New York siden 2014. Han har tatt med seg veldig mye fra begge metropolene og satt det sammen til noe ganske unikt. Noe som forteller mye om et spesielt talent som nå er i ferd med å slå ut i full blomst.

Jeg har hørt og lest mye om Hill, men hørt han relativt lite siden han slapp debutskiva si, “New Gospel”, i 2011. Mye av årsaken er nok at han har gitt ut mye av musikken sin på eget lite selskap som ikke har funnet veien hit til kjempers fødeland. Nå har han heldigvis funnet sammen med et av Europas aller mest oppegående og spennende selskap, engelske Edition Records, og det betyr forhåpentligvis at Hill får mye mer oppmerksomhet også på denne sida av fjorden.

Annonsørinnhold

Stor guide: Dette er årets sandaler til dame

Hill tilhører en generasjon som henter hemningsløst fra en rekke kilder, det være seg moderne 60-talls jazz, hip-hop, r&b, house og neo-soul. Her får vi møte vi han i alle disse grenselandene, men jazzimpulsene er absolutt de mest fremtredende.

Med et ungt stjerneband bestående av James Francies på piano, Harish Raghavan på bass, Joel Ross på vibrafon, Kendrick Scott på trommer og Walter Smith III på tenorsaksofon, tar Hill, som er i besittelse av en varm og flott tone i hornet sitt som kan minne om både Lee Morgan og Freddie Hubbard, det originale steget at han besøker musikken fra sitt debutalbum.

Nå har jeg ikke hørt i “New Gospel” i originaltapning, men denne liveinnspillinga fra klubben Constellation i hjembyen Chicago den 8. desember 2019, forteller oss at den tidløse musikken har tålt tiåret siden debuten på svært godt vis.

Vi blir invitert med på skikkelig jazzklubbstemning og alle de involverte får hvert sitt featurenummer – dette er ikke noe sologreie for Hill sjøl om han så definitivt får vist hvilken stor trompeter han er på vei til å bli.

Marquis Hill er på vei, sammen med Ambrose Akinmusire, til å ta over den amerikanske jazzens trompettrone.

Vokalisten Lise Hvoslef imponerte meg kraftig med sin debut “Just Being Part” for vel fem år siden. Nå fascinerer hun meg i enda større grad med oppfølgeren “En egen ro” der hun synger på norsk.

Det har sikkert ikke vært stille i og rundt Lise Hvoslef (42) siden debuten, men jeg har dessverre ikke fått med meg det som har skjedd i hennes musikalske liv siden den gang. Derfor var jeg ekstra spent før oppfølgeren inntok høyttalerne og sanseapparatet mitt. Det tok ikke mange runder før begeistringa var tilbake, kan jeg innrømme.

Hvoslef, som på debuten sang på engelsk og kun møtte oss med eget materiale og som også har bidratt til det spennende og eksperimentelle vokalkollektivet Oslo 14, har tatt ei ganske så annen retning denne gangen – ikke mindre spennende av den grunn.

Annonsørinnhold

62 lekre sommerkjoler å forelske seg i

Her har Hvoslef fått oppfylt en gammel ambisjon vil jeg tro, nemlig å få tolke en liten del av jazzens standardskatt, men på sitt helt eget vis. Tusenvis av jazzmusikere har dukka ned i dette materialet det siste hundreåret, men så vidt jeg vet er det første gang det skjer med norske tekster. Hvoslef har fått strålende oversetter/gjendikting/nydikting-assistanse av Kristin Storrusten og måten Hvoslef flytter inn i tekstene og universene med sin varme, inderlige og ærlige stemme og tilnærming, gjør at dette “utspilte” stoffet får et helt nytt liv. Med sine tjukke l-er, ær´ke og ekte østlandsdialekt er det noe djupt personlig over måten Hvoslef presenterer dette tidløse materialet.

Ikke alt klinger like godt og rytmisk på norsk og det kan gå ut over betoninga fra tid til annen. Hadde hun, og Storrusten, for eksempel forandra i ettermiddag til i dag på den fine gjendiktninga av Radka Toneff-klassikeren “A Certain Peace”, så hadde det stemt bedre – i mine ører.

“Don´t Go to Strangers” har blitt til “Kom, bli med meg”, “This Is Always”, en hyllest til Betty Carter, heter nå “Ikke nå og da”, “´Round Midnight” føler seg hjemme som “Jeg klarer meg fint til solnedgang”, “Moon River” heter “Til regnbuens slutt” mens “September in the Rain” klinger nydelig som “Det var høst, og det var regn”.

Høydepunktene er mange: “Tanken på deg” (“My One and Only Love”) på duo med favorittbassist Ellen Brekken og der Hvoslef synger om hva som gjør henne yr – jeg tror på henne både der og ellers underveis – den elegante scatsynginga hennes, pianospillet til uforliknelige Eyolf Dale, fantastiske bidrag fra trombonist i ultraklassen Kristoffer Kompen og groovete og lyttende trommefølge av Magnus Sefaniassen Eide, er bare noen av dem.

Om noen sitter igjen med en følelse av at jeg har hatt og har en fin opplevelse sammen med “En egen ro”, Lise Hvoslef og hennes eminente reisefølge, så er det helt rett. La det for guds skyld ikke gå fem år til neste gang!