Jeg har verken hørt om det amerikanske bandet Altus eller om noen av
de fem involverte tidligere. Det har nok en gang ført til et spennende
møte.

Jeg har ikke stor tro på at det går mange hender i været her hjemme om
spørsmålet er om noen kjenner til trompeteren Dave Adewumi, bassisten
Isaac Levien, tenorsaksofonisten Neta Raanan, altsaksofonisten Nathan
Reising og trommeslageren Ryan Sands. Vi har uansett med fem
velutdanna og meget dyktige unge musikanter med New York som base å
gjøre og som har utvikla musikken bandet sammen siden begynnelsen av
20-tallet.

To komponister

Det er Adewumi og Levien som skriver alt av musikk for bandet, enten
hver for seg eller sammen. De understreker at det kun er fundamentet
som blir til alles låter så raskt som de tre andre får tilgang til
utskytingsrampene. De to har tatt utgangspunkt i i greske og
afrikanske yoruba-myter som filosofisk grunnlag for musikken uten at
jeg helt greier å se/høre sammenhengen. Det gjør heller ikke så mye.
Det viktigste er at musikken snakker til meg uavhengig av filosofi og
det gjør den.

Samtaler

De fem fører flotte samtaler med både sterke individuelle ut- og
innspill og en del kollektiv samklang. Tre blåsere i frontrekka uten
akkordsinstrument er ikke dagligdags og det sørger for at Altus låter
ganske så annerledes:

Både som kollektiv og som individualister har Altus-flokken absolutt
mye å melde allerede på første meldepost. Musikken er vakker, melodiøs
og unik og at dette er et kollektiv vel verdt å følge i åra som
kommer, er hvet over tvil. De er vel verdt å følge allerede nå
faktisk.

Trioen Mojna het tidligere Eriksson/Myhr/Malmström. De har definitivt
ikke blitt noe dårligere av navnebyttet. Her swinger det på tvers av
mangt og mye.

Det er knappe to år siden jeg møtte trioen for første gang via
debutplata deres, «För sola skin´ på tak». Det var en stor og veldig
hyggelig overraskelse. Med den svenske, men Oslo-bosatte og virkende
akustiske gitaristen Thomas Eriksson i førersetet som komponist og med
landsmannen Anna Malmström på klarinett og bassklarinett og ålingen,
det vil si fra Ål i Hallingdal, Helga Myhr på hardingfele og vokal,
blei det skapt musikk av det unike slaget.

Nydelig videreføring

Nå har ikke trioen bare skifta navn. De har også jobba mye sammen
etter at de fant hverandre for tre år siden, de er samspilte både som
musikere og personligheter og Eriksson har skrevet ny musikk som kler
trioen perfekt. Dessuten bidrar Erlend Apneseth både som produsent og
med hardingfela si på et spor. Det skader heller ikke på noen som
helst måte.

I flere grenseland

Både Eriksson og de to andre kommer åpenbart fra folkemusikken, men de
har så avgjort åpne ører for andre impulser også, ikke minst jazz og
impro.

Med denne unike besetninga – noe slikt har aldri vederfaret mitt
sanseapparat tidligere og ikke mange andres heller, vil jeg tro –
inviterer Mojna oss nok en gang inn i sitt høyst spesielle og
fascinerende univers. Der er det usedvanlig lett å trives.

Jazzkollektivet Angles, vokalisten Elle-Kari og en strykekvartett
sørger til sammen for et verk med store, svært store kvaliteter.

Den svenske saksofonisten, komponisten og bandlederen Martin Küchen
har siden 2007 hatt bandet Angles som sin viktigste plattform for sin
originale og spennende musikk. Bandet har variert i størrelse fra 6
via 9 til 12, med blant andre vår egen Eirik Hegdal i
startoppstillinga. Elleve plateutgivelser har det blitt og ved dette
veiskillet er Angles et åttemanns band.

Jazzopera

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Uten at jeg har full oversikt over Küchens gjøren og laden, så er det
veldig mye som taler for at «The Death Of Kalypso» er hans mest
ambisiøse verk til dato. Det er et verk i fem akter der Küchen har
skrevet både musikken, librettoen og blåsearrangementene. Elle-Kari
Sander har ansvaret for vokalarrangementene mens pianist, synthist og
organist Alex Zethson har tatt seg av strykearrangementene.

Küchen tar for seg de store spørsmåla i librettoen fra gudenes storhet
til menneskenes begrensninger og Elle-Kari, som vi kjenner her hjemme
fra et langvarig samarbeid med Ane Brun, står frem som ei stemme jeg
aldri har fått skikkelig tak på tidligere med en usedvanlig
personlighet i seg. Fra tid til annen minner hun meg om det danske
ikonet Annisette, men aller mest er Elle-Kari – veldig spennende og
annerledes.

For et band!

Når så denne utgava av Angles så definitivt består av kremen av
svenske jazzmusikere, Konrad Agnas på trommer, Johan Berthling på
bass, Magnus Broo på trompet, Fredrik Ljungkvist på barytonsaksofon og
klarinett, Mattias Ståhl på vibrafon og klokkespill og Mats Äleklint
på trombone samt Küchen på tenor- og sopransaksofon og Zethson på
piano, synth og orgel, samt en utmerka strykekvartett, så blir dette
et sjangersprengende verk med flotte stemninger i seg av sjeldent
kaliber.

Martin Küchen har jeg satt veldig pris på helt siden han introduserte
meg for sitt Angles-univers. Med «The Death Of Kalypso» har han tatt
ytterligere store steg i retning seg sjøl. Han befinner seg enkelt og
greit på et unikt sted.

Noen gikk fullstendig i hi under pandemien. Pianisten Norvald Dahl
samla imidlertid sitt drømmelag og her får vi møte trioens herlige
platedebut.

Pianist, komponist, bandleder og plateselskapsdirektør Norvald Dahl
(45) kommer fra og er bosatt i jazzmetropolen Fosnavåg på Sunnmøre.
Det ligger liksom ikke i korta at det skal komme strålende jazzmusikk
ut av den lille bygda, men når også årets unge jazzmusiker, pianisten
Sondre Moshagen, kommer fra Vinstra, så sier det ganske mye om hvilken
utbredelse jazzen har fått i kongeriket etter hvert.

Drømmelag

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Mens store deler av verden, ikke minst kulturlivet, ikke hadde noen
mulighet for å utøve yrket sitt mens pandemien sto på som verst, så
tok altså Dahl initiativet til å samle sitt drømmelag i hjembygdas
storstue, Fosnavåg Konserthus. Det betyr Ingebrigt Håker Flaten på
bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og man skal ikke ha fulgt så
voldsomt med på hva som har skjedd i norsk jazzliv og vel så det de
siste tiåra for å begripe at vi dermed befinner oss på svært høy
hylle.

Det første møtet skjedde altså i 2020 og to år seinere fikk trioen
anledning til å legge ut på turné. De musikalske resultatene syntes
alle var så gode at tidligere i år møttes de i Fosnavåg igjen for å
spille inn debutskiva.

Steinway D

Med et strålende Steinway D-flygel i sentrum blei innspillinga gjort
på scena i Kulturhuset. Det har derfor ført til ei «live»-innspilling
uten muligheter for å fikse på noe som helst i etterkant.

Det var det da heller ingen grunn til. De åtte Dahl-komposisjonene gir
oss herlig, melodisk, vakker og fyrrig jazz med røtter i både
amerikansk og nordisk jazz. Det er masse energi i samtalene og at de
tre trives sammen er det absolutt ingen tvil om. Dahl, som er den vi
kjenner minst til, imponerer kraftig med sitt utadvendte uttrykk,
Mjåset Johansen vet vi er på hjemmebane i et slikt univers, mens Håker
Flaten er den som overrasker mest. Jeg kan ikke huske han i en slik
«straight» sammenheng før og du verden som han fikser det også.

Dette har blitt et flott og på mange måter overraskende møte med ei
gruppe som umiddelbart etablerer seg i Norgestoppen blant trioer og
der er nivået høyt.

Mange har jo et godt forhold til Gammel dansk. Her blir vi servert noe
annet dansk som smaker like godt, men ganske annerledes.

Trommeslager Stefan Pasborg (49) falt svært tidlig i jazzgryta. Med
ikonet Alex Riel, som forlot tida tidligere i år, som gudfar, venn og
mentor, så måtte det nesten bli trommer på Pasborg og han har de
seineste tiåra etablert seg svært høyt oppe på den europeiske
trommelista med sin allsidige tilnærming til det å skape musikk og
sitt uttrykksfulle spill. Dessuten har jeg Pasborg mistenkt for å ha
noe av det samme genet som vår herværende trommeslager Gard Nilssen
også har: de to har masse energi, ditto med ideer og en sammenliknbar
evne til å få satt dem ut i livet.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Supertrio

Her har Pasborg satt sammen en dansk supertrio med Carsten Dahl (56)
på piano, elpiano og perkusjon og Fredrik Lundin (61) på tenorsaksofon
og fløyte. Dette er enkelt og greit noen av de ypperste dansk jazz har
å vise til og, til tross for at de tilhører litt forskjellige
generasjoner, så snakker de usedvanlig godt sammen.

I februar gjorde trioen 10 konserter rundt om i Danmark. De blei tatt
opp og her får vi være med på det jeg vil tro er høydepunktene fra
flere av jobbene.

Noe er fritt og åpent, noe er basert på egne komposisjoner og i
tillegg får vi unike tolkninger av Ed Blackwells «Togo» og Ornette
Colemans «Happy House».

Alt er basert på lytting i ultraklassen der de tre utfordrer hverandre
og oss på et herlig vis og de skaper et sjeldent bassløst univers som
det er veldig hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Dette er faktisk like godt som Gammel dansk!

Den svenske gitarbaserte gruppa Rubicon Trio tolker Monk-skatten på et fint vis.

Jeg tror du skal være rimelig godt orientert i det svenske
jazzlandskapet for å kjenne til Rubicon Trio, det vil si trommeslager
Jon Kvarnäs, gitarist Erik Leis og trommeslager Mikael Tungström. For
meg er i alle fall både trioen og de tre helt nye bekjentskaper, men
det svorske plateselskapet AMP sørger heldigvis nok en gang for at vår
horisont blir utvida en smule..

Fascinerende univers

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Trioen hører hjemme i sør-Sverige og der, som på de fleste andre
steder på Tellus, så er det mange/noen som har oppdaga Thelonious Monk
sin unike musikk. Det uiverset har vært, er og kommer for alltid til å
være tidløst og Rubicon Trio mener at Monks musikkanskuelse har vært
viktig for dem i deres søken etter trioens identitet.

Det er ikke hver dag at gitar er det sentrale instrumentet når Monks
musikk blir servert og tolka, men Leis gjør en fin og personlig jobb
med disse ni Monk-låtene med høydepunkter som “Skippy”, “Evidence” og
“Criss Cross”.

De tre har så avgjort makta å sette sitt eget bumerke på musikken –
her blir vi invitert inn til et bandsound som åpenbart er utvikla over
tid og her er bandet og tolkningene viktigere enn hver enkelts
ferdighter sjøl om ingen av de tre har noe å skamme seg over der
heller.

Thelonious Sphere Monk og hans musikk har alltid fascinert meg og det
gjør Rubicon Trio også.

Saksofonisten Örjan Hultén og pianisten Adam Forkelid kjenner jeg til
hver for seg. Her møter de oss i en flott duosammenheng.

Samarbeidet mellom de to vennene går mange år tilbake, men stort sett
i bandsammenheng i Hulténs band Orion som Forkelid var en del av
innledningsvis. Før det hadde de også hygga seg sammen som duo, men
aldri spilt live eller gjort noe opptak.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

I 2020 fikk de imidlertid en forespørsel om de ville gjøre en konsert
på Kungliga Musikaliska Akademin i Stockholm der det vanligvis
avholdes klassiske konserter.

Herrene plukka fram både nye og gamle originallåter og spilte
konserten som det blei gjort opptak av.

Post pandemi

Så kom pandemien og innspillinga blei bort i mot glemt. Men tidligere
i år fikk de en henvendelse av fra PianoVisions som hadde gjort
opptaket. De mente at musikken var strålende og at opptaket låt
framifrå og lurte på om Hultén og Forkelid ville gi det ut.

Med fasit i hånd er det ingen som helst grunn til å beklage det. Det
låter på alle slags strålende av det melodiske og vakre møtet mellom
to strålende instrumentalister som tydeligvis stortrives i hverandres
selskap.

Hultén spiller mest sopransaksofon, litt tenor også, og Forkelid og
hans piano kler det veldig bra. De er fremragende lyttere som vet å gi
hverandre den inputen og den motstanden som trengs for at musikken
skal utvikle seg

.Dette er altså et overraskende og flott duomøte både for Örjan Hultén
og Adam Forkelid med publikum i salen som åpenbart hadde det like
hyggelig som musikerne. Fortsett som duo, gutter!

For fire år siden hørte jeg multiinstrumentalisten Brian Landrus for første gang sammen med pianisten Fred Hersch i et repertoar som i stor grad tok for seg eget stoff og noe fra Thelonious Monks univers.

Nå har amerikanske Brian Landrus (45) tatt med seg den voldsomme instrumentparken sin som består av alt av saksofoner, klarinetter og fløyter – alle de djupe isntrumentene helt ned til bassaksofon – og invitert oss med inn i Duke Ellington og Billy Strayhorns verden. Både den forrige skiva og denne forteller oss altså med all ønskelig tydelighet hvor Landrus befinner seg i det musikalske landskapet – han stortrives rundt The Great American Songbook og med de største jazzkomponistene fra det forrige århundret.

Tro mot tradisjonen

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Landrus, som er en strålende instrumentalist på alle horna sine, beveger seg ikke langt fra det uttrykket som mester Ellington og hans høyre hånd Strayhorn skapte. Han gjør en del pålegg fra tid til annen med deler av parken sin som gjør at det nesten nesten låter storband av det, men i stor grad får vi kvartettversjoner av klassikere som «Prelude to a Kiss», «Lush Life», «Chelsea Bridge», «Come Sunday» og «Sophisticated Lady».

Når Landrus så har alliert seg med et glitrende komp bestående av bassisten Jay Anderson, en av mine absolutt favorittrommeslagere, Billy Hart, og gitaristen Dave Stryker, på både akustisk og elektrisk utgave av seksstrengeren, så låter dette akkurat så bra og stilsikkert som det skal.

Her blir det ikke tatt gedigne musikalske sjanser, men hvorfor skal det alltid gjøres for at resultatet skal bli spennende og vellykka? Brian Landrus forteller oss at hans og hans medmusikanters måte å tolke Ellington og Strayhorn på er mer enn spennende og ikke minst tidløs nok.

Sjefen i Hovedøen Social Club, Sverre Indris Joner, er heldigvis av
den grenseløse typen. Her har han arrangert de store klassikerne i
sydende cubanske tapninger og du verden som det swinger.

Sverre Indris Joner, 60 noen dager til, er en sjelden og spennende
blomst i norsk musikkliv. 15 år gammel begynte han på en musikalsk
utflukt som starta med stor interesse for reggae, afrikansk highlife
og afrobeat og som endte et godt stykke lenger vest i havet, nemlig på
Cuba.

I 1985 dro han på studietur sammen med venner – en tur som gjorde et
djupt inntrykk og som har vært med å prege både hans personlige og
profesjonelle liv siden.

Mange band

Pianist, komponist, arrangør og bandleder Joner har ved en rekke
anledninger satt fyr på klubb- og konsertlokaler her hjemme med sine
mange utgaver av salsa-inspirerte band som La Descarga, Tango for 3 og
ikke minst Hovedøen Social Club – der en rekke norske «klassikere» har
fått ny drakt både vokalt og musikalsk. I tillegg har både KORK og
tyske Münchner Rundfunkorchester med stort hell tolka Joners
kubaniserte arrangement av noen av de største verkene til noen av de
virkelig store komponistene

Færra te Cuba

Lynni Treekrem dro altså til Mexico, men Joner ville sjølsagt til Cuba
og da cubanerne fikk ferten av innspillingene med KORK og tyskerne, så
var ikke veien lang til Havana og The Cuban Opera Orchestra og
sjølvaste Carlos del Puerto, den legendariske elbassisten fra Irakere,
og ei liveinnspilling som også tok fyr – på hjemmebane borte, hvis du
skjønner.

Joner har altså salsa-arrangert Mozart, Brahms, Strauss, Albinoni,
Chopin, Beethoven – sjølvaste Skjebnesymfonien, og Tchaikovsky og at
både orkesteret og publikum digger det gringoen Joner hadde gjort og
gjør der og da med uttrykket deres, er både åpenbart og hørbart.

Dette er tøft, det er annerledes, det er dritbra og det er så
livsbejaende som vel tenkelig. Dette kunne ingen andre enn Sverre
Indris Joner ha gjort og fått til.

Trioen Garden er nok en spennende tilvekst til den stadig
viltblomstrende floraen i norsk jazz.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle de nye konstellasjonene,
innfallsvinklene og de nye navna som dukker opp på den norske
jazzscena. Det er sjølsagt ikke noe annet enn gledelig og trioen
Garden, leda av en Hagen, må vite, føyer seg elegant inn i den stolte
rekka.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Nesten nye navn

Det er jo relativt mange tordenskjolds soldater i norsk jazz – mange
gjengangere med andre ord. Tenorsaksofonist Mathias Hagen (31), fra
Kristiansand opprinnelig, er mannen bak all musikken her, er likevel
et nytt bekjentskap for meg så vidt jeg kan huske. De to andre,
bassisten Henrik Sandstad Dalen og trommeslageren Øystein Aarnes Vik,
har jeg truffet på i flere andre settinger der de har fortalt alle med
åpne ører og andre sanser og at de har noe ekte å melde. Det har så
avgjort Hagen også.

Fin miks

Hagens komposisjoner henter solid inspirasjon fra toneganger kjent fra
Midt-Østen og fra barokkepoken i klassisk musikk. Det har Garden
skrudd sammen til et kammermusikalsk univers der barytonsaksofonisten
Henrik Büller bidrar på ett spor og perkusjonisten Arne Martin Nybo
melder seg til kryddertjeneste på fire av låtene.

Det har ført vakre, ettertenksomme og til tider melankolske stemninger
som setter spor. Garden, som har eksistert som trio siden 2022, har
mye å by på på første forsøk og skal veldig interessant å følge i
korsveiene som kommer.