Engelsk kremjazz

Mark Lockheart er en alt for lite hørt veteran i engelsk jazz. Det bekrefter han nok en gang med sitt glitrende 12 manns/kvinners band.

Mark Lockheart, nummer fire fra høyre, sammen med sin utmerkede trupp.

De som har fulgt nøye med i britisk jazz de seineste 20-30 åra, har muligens fått med seg noe av det tenorsaksofonisten Mark Lockheart (63) har drevet på med. Han har blant annet vært med i sentrale band som Loose Tubes og Polar Bear i tillegg til å drive sine egne prosjekter. Han har også spilt med både Anja Garbarek og Radiohead – intet mindre.

Andre møte

For to år siden møtte/hørte jeg Lockheart med en kvartett med yngre, meget langt framskredne musikanter på utgivelsen «Dreamers». Det var intet mindre enn et spennende møte på et av Europas aller mest oppegående plateselskap, engelske Edition Records. Der befinner Lockheart seg fortsatt og det er i seg sjøl et kvalitetsstempel.

Nå har Lockheart tatt nok et steg videre og skrevet musikk for et lite storband eller stort småband. Lockheart på tenor- og sopransaksofon, Nathaniel Facey på altsaksofon, George Crowley på klarinett og James Allsopp på klarinett- og bassklarinett tar seg av treblåsinga, Laura Jurd og Mike Soper er trompeterene, Jim Rattigan og Anna Drysdale trakterer hvert sitt horn, Harry Maund spiller trombone og basstrombone, Rowland Sutherland har fløyte- og altfløyte-ansvaret, John Paricelli spiller gitar, Tom Herbert trakterer bass og elbass og Dave Smith, tidligere medspiller med Robert Plant, spiller trommer.

Sjelden instrumentering

Her er det en rekke gode navn og den unike instrumenteringa gjør at Lockhearts komposisjoner, som henter inspirasjon fra både jazzhistoria og fra rockeuniverset, får et et helt spesielt lydbilde og luft å ta seg ut i verden med fra et formidabelt kollektiv og solister på øverste hylle.

Mange får anledning til på vise seg frem solistisk, ikke minst Lockheart sjøl, og det er et gjennomgående herlig driv hele veien sikkert mye på grunn av de solide utfordringene Lockheart har gitt kollektivet han har invitert til bords.

Mark Lockheart viser oss nok en gang hvilken kapasitet han er og har. Nå er det virkelig på tide at vi får ørene opp for han og musikken hans også her hjemme.

Mark Lockheart
«Smiling»
Edition Records/Border Music

Funker veldig bra

Elbassisten og vokalisten Maya Vik gir oss pop-funk som det gnistrer av. Veldig unorsk og veldig hipt.

Det groooover noe vederstyggelig av Maya Vik og musikken hennes.

Maya Vik (44) er en musiker jeg har hørt mer om enn jeg har hørt. Etter tre skiver under eget navn, har det nå vært stille ei stund, men med «Hustlebot» melder hun klart og tydelig at spesielt mer funky musikk ikke lages på bygdene nå til dags.

Montée

I tillegg til å ha fokus på sin egen solokarriere, husker kanskje mange Vik fra det tøffe bandet Montée også. Uansett hvor man har møtt på henne, så har hun satt usedvanlig funky spor over alt. Og hvis noen hevder at hun har latt seg inspirere aldri så lite av Prince sitt univers, så føler jeg meg rimelig sikker på at hun ikke vil bli spesielt fornerma.

Tøft

Med «Hustlebot» møter jeg Maya Vik skikkelig for første gang. Og det med musikk som er veldig godt forberedt, arrangert, skrevet, produsert og fremført av vokalist og bassist Vik og et stjernelag av medskrivere, produsenter og ikke minst musikanter som Thomas Pettersen, Jarle Bernhoft og Håkon Kornstad.

Vi befinner oss i et funky pop/rocklandskap som er veldig lett å like og føle seg vel i. Vik og produsent Pettersen har tenkt og plukka rett folk hele veien til å krydre musikken og du verden som det groover av både Maya Vik og musikken

.PS Ikke bare musikken, men også coveret/innercoveret er av det hippe slaget – sistnevnte så hipt at det det er vanskelig både å lese og forstå hva som skrives. Så hipt trenger det ikke å være.

Maya Vik
«Hustlebot»
Oslo Records/bigdipper.com

Unik pianomaler

Danske Carsten Dahl har i flere tiår fortalt oss hvilken fantastisk pianist han er. Her kommer nok en bekreftelse – mutters aleine denne gangen.

Carsten Dahl er og har ei unik stemme.

Carsten Dahl (56) viste seg for alvor frem her hjemme på begynnelsen av årtusenet i en trio Arild Andersen jobba mye med som også inkluderte den franske trommeslageren Patrice Héral. En svært så uttrykksfull og personlig pianist med fantastisk teknikk viste Dahl oss å være og han er også en svært så allsidig musiker som har samarbeida med så forskjellige musikere som Wynton Marsaslis, Johnny Griffin og Palle Mikkelborg og i en rekke egne og andres band i Danmark.

Maler

Det som mange ikke vet er at Dahl er en strålende bildekunstner også med en rekke separatutstillinger bak seg. Det jeg har sett av hans uttrykk som maler avspeiler seg på mange måter også i denne soloinnspillinga som er en hyllest til den klassiske pianisten og komponisten Niels Viggo Bentzon (1919-2000) som også var en improvisator.

Jeg kjenner ikke til Bentzons liv og levnet, men han satte visstnok store spor etter seg med sin evne til å blande et spontant uttrykk med skrevne komposisjoner.

Sterke saker

Det hyller Dahl med 17 fritt improviserte «låter» tatt opp i ett strekk og servert oss uten noen form for redigering i etterkant. Det hele varer i kun vel 27 minutter og det forteller oss at Dahl ikke strekker noe ut i langdrag – han forteller det han har på hjertet for så å gå videre.

Dette er spontane betraktninger fra et unikt musikalsk sinn og tittelen «Bird Phoenix» henspeiler på at Bentzon alltid hadde evnen til å reise seg etter at livet ikke nødvendigvis spilte på lag hele tida.

Det kan åpenbart Dahl assosiere seg med og han gir oss en særdeles personlig og sterk hyllest.

Carsten Dahl
«Bird Phoenix»
EXLIBRIS/exlibris.dk

Eg ve te Bergen

Bergensbandet Shakai forteller oss på første forsøk at de har mye spennende og vakkert å by på.

Shakai fra Bergen har spennende og annerledes på by på.

Kvintetten Shakai, som er et japansk ord for samfunn, har eksistert siden 2015 og har nå, etter noen års pause, kommet med si andre plate. Nå er det slik at siden de ikke har sin base i hovedstaden, men i Bergen, så er det bortimot en naturlov som sier at det er svært vanskelig å oppnå den oppmerksomheten man ellers ville ha fått. Mitt første med Shakai forteller meg så absolutt at de fortjener godt med oppmerksomhet.

Samfunn med flotte individualister

Bassist og bandleder Eline Rafteseth har med seg vokalist Gabriela Garrubo, trommeslager Kenneth Kapstad, tenorsaksofonisten og fløytisten Elisabeth Lid Trøen og gitarist og lapsteelist Simen Walle.

Det er en gjeng med en rekke referanser å hente fra og det gjør de da også. Rock, singer-songwriter og ikke minst jazz er viktige ingredienser i denne gumboen som smaker veldig godt og overraskende – overraskende fordi jeg ikke kjente til bandet fra før.

Historier

Tekstene, både på norsk og engelsk, er fine små noveller som forteller historier om både de store og evige spørsmåla, små hverdagslige hendelser og det skues både bakover og fremover. Alt dette formidler Garrubo på et inderlig vis og hun forteller oss samtidig at hun har en mye større palett enn fargene på latindebuten hennes viste oss. En strålende formidler – intet mindre.

Dessuten vil jeg trekke frem Elisabeth Lid Trøen. Hun er en musikant og saksofonist som tar nye og store steg for hver gang jeg hører henne. Her viser hun seg frem med en autoritet og et trøkk som antyder enda større ting fra henne i tida som kommer.

Is It Jazz? Records er det herlige navnet på plateselskapet til Shakai. Det er et betimelig spørsmål her også, men det betyr faktisk ingen verdens ting. Det som betyr noe er at det er flott musikk og det er det.

Shakai
«Fragments»
Is It Jazz? Records/Border Music

Vakkert og originalt

Saksofonisten Jonas Knutsson og pianisten Anders Persson har samarbeida i en årrekke. Det har ført til at de denne gangen har gitt hverandre ei ny og spennende utfordring.

Jonas Knutsson, helt til høyre, og Anders Persson, i midta, tar oss med på en flott utflukt.

Knutsson og Persson, det blir vel ikke mer svensk enn det, begynner å
nærme seg veteranrekka i svensk jazz. Knutsson, som jeg kjenner best
av de to, har vært med på veldig mye og fremstår som en usedvanlig
allsidig musikant og komponist. Det virker på alle vis som han har en
sjelsfrende i Persson.

Delt på jobben

Denne gangen fant de ut at Knutsson skulle skrive melodiene mens
Persson fikk ansvaret for harmoniene. Etter at arrangementene falt på
plass, så opplevde de at en ny musikalsk hybrid hadde oppstått. Her
var det impulser fra både jazz og klassisk musikk og artigkarene kalte
hybriden Oscar Peterson-Berger – oppkalt etter en viss jazzgigant og
den kjente svenske komponisten Wilhelm Peterson-Berger (1867-1942).

Jeg skal ikke på noen måte skryte på meg at jeg hører/skjønte at
fordelinga var slik herrene hadde bestemt seg for. Det jeg med hånda
på hjertet kan ta på meg er at jeg synes det har funka på et utmerka
vis.

Flotte låter

Knutsson har skrevet nydelige låter med inspirasjon fra en rekke
kilder både fra jazzens verden, det klassiske universet og fra
verdensmusikk. Alt fra «Waltz for Debussy», via en hyllest til den
nylig avdøde pianisten Jim Beard – «Over Calm and Stormy Waters» til
eksotiske «Khamsanday» og «Baby Dodds´ Vindaloo Strut».

Kjernekompet med den canadiske bassisten Sébastien Dubé – som har
flere år bak seg i Bergen, perkusjonisten Rafael Sida og den svorske
trommeslageren Terje Sundby, kler uttrykket på aller beste vis. I
tillegg dukker det opp helt «korrekte» gjester på enkelte spor, som
trombonisten Dicken Hedrenius, fiolinisten Livet Nord og
strykekvartetten Malva Quartet på tittelsporet.

Jonas Knutsson og Anders Persson forteller oss nok en gang at de hører
hjemme på øverste hylle blant moderne, melodiske svenske jazzmusikere.

Jonas Knutsson & Anders Persson

»Petrichor»

Prophone Records/Naxos Sweden

Strålende popmusikk

To av de viktigste og mest særprega stemmene i norsk pop og tilligende
herligheter, Aslag Haugen og Martin Hagfors, har nok en gang slått
sine putler sammen. Det skal vi være glade for.

Martin Hagfors og Aslag Haugen har all grunn til å smile.

 

Til tross for at de har stått på hver sine scener de siste 20 åta og vel så det, så er det mer enn noe som forteller meg Aslag Haugen, for mange Mr. Hellbillies himself, og Martin Hagfors, med ærbar fartstid i HGH, Home Groan og Meg og kammeraten min og som låtskriver for mange, har holdt god kontakt på flere plan siden de møttes i hyggebandet Respatexans på slutten av 90-tallet.

Felles studio

Siden de to blant annet her delt øvingsrom/studio i åresvis, så er det kanskje ikke så overraskende at det har vokst fram et nytt samarbeid og nye låter av det.

Her har de to både hver for seg og sammen skrevet et dusin nye låter som forteller oss at de snakker det samme språket. Kjemien og empatien er åpenbar – de stortrives tydeligvis sammen.

De to har gått litt motstrøms og gir oss med platespiller 12 låter, mens strømmefolket må nøye seg med to færre.

Alt foregår på engelsk og har jeg ikke hørt feil så er det slik Hellbillies-tekster også blir til: Haugen skriver på fremmedlandsk og så oversetter Arne Moslåtten ofte til halling.

Her i dette americana, singer-songwriter-landskapet med fine låter, synger begge på herlig og svært troverdig vis. Når de så har invitert med seg gjester som Ingebjørg Bratland og Susanne Sundfør, et komp med Nikolai Hængsle og Ola Øverby samt andre krydrere som Øyvind Blomstrøm, Mathias Eick, Frode Haltli, Lars Horntveth, Erik Johannessen, Tommy Kristiansen og Kjetil Møster, så sier det det meste om hvor lista er lagt.

Tidløst

«London Dry» er intet mindre enn tidløs pop/rockmusikk som toucher innom en rekke sjangre. Om det står hitlåter i kø her, vet jeg ikke – på det området har jeg tatt feil så mange ganger at jeg har gitt opp den øvelsen.

Det jeg vet er at dette er musikk og ei plate jeg kommer til å plukke frem ganske så ofte i åra som kommer slik jeg gjør med musikk som tar umiddelbar bolig i meg.

Haugen & Hagfors
«London Dry»
Edda Music/tigernet.no

Usedvanlig vakkert og inderlig

Alle som har opplevd den amerikanske vokalisten Lizz Wright vet hva slags utstråling hun er i besittelse av. Nå gir hun oss kanskje sitt sterkeste og vakreste visittkort noensinne.

Jeg tror på hvert ord Lizz Wright synger.

Helt siden starten på dette århundret har Lizz Wright (44) ved gjentatte anledninger fortalt oss at hun både er en bevarer og forlenger av en svært stolt amerikansk vokaltradisjon. Med si djupe og varme stemme og en tradisjon hun har med seg fra kirka der faren var prest, har Wright etablert seg som en av de viktigste stemmene i en melodisk tradisjon som henter inspirasjon fra en rekke kilder.

Sjuende løypemelding

Siden 2003 har Wright gitt oss sju skiver under eget navn og i tillegg vært gjest på en rekke andre blant annet hos David Sanborn, Toots Thielemans og Taj Mahal.

Det sier en hel del om spennet i Wrights musikktilnærming og her er det store doser jazz, blues og gospel og mye annet også i den musikalske gumboen hun serverer oss.

Inderligere

Om mulig så er hun enda mer inderlig nå enn noen gang. Hun har med seg gjester som vokalisten Angelique Kidjo, bassisten Meshell Ndegeocello og harpisten Brandee Younger og hun har med seg håndplukka lag på hvert eneste spor.

Her får vi blant annet egetskrevet materiale, standardlåta «I Concentrate On You» og Sandy Dennys «Who Knows Where The Time Goes» i en fin miks.

Lizz Wright er enkelt og greit en vokalist og formidler jeg tror på. Hun vet hvem hun er og hun vet hva hun snakker om. Hun gjør ingenting halvveis og på rutine. Dette er blodig alvor og gjort på et ekte og intimt og ikke minst inderlig vis.

Lizz Wright
«Shadow»
Blues and Green Records/Lightyear

Et mesterverk

Sjøl om jeg ofte lar meg begeistre av musikk, så er det sjelden jeg tar i bruk ord som mesterverk. Nå gjør jeg det uten blygsel og grunnen er enkelt og greit at Ola Kvernberg nå befinner seg helt der oppe med sitt sjangerfrie tonespråk.

 

Ola Kvernberg og Trondheim Symfoniorkester under urfremføringa av storverket. Foto: Ole Martin Wold/Olavsfest

Jeg hatt vært så heldig å få følge Ola Kvernberg (42) si utvikling helt fra han fortalte oss med all ønskelig tydelighet som tenåring at her hadde vi med et unikt talent å gjøre. Til å begynne med var det jo fiolinisten som imponerte alle med åpne ører og først i et stringswing-landskap. Seinere har han tatt megasteg i retning seg sjøl og med prosjekter som Liarbird og Mechanical Fair så mer enn antyda han at kursen han var i ferd med å stake ut ville ta han og oss til helt nye steder.

Steamdome

Steamdome-universet nådde ned til oss på denne planeten første gang i 2017 og var et nytt og stort gjennombrudd på tvers av sjangre for Kvernberg. Oppfølgeren «Steamdome II: The Hypopgean» tok det hele videre i Kvernbergs søken etter å krysse musikalske grenser.

Nå fullfører han ekskursjonen med intet mindre enn et fantastisk verk der han har skrevet en symfoni som Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Nick Davies tar til uante steder sammen med Steamdome-bandet som består av noen av våre beste folk det være seg i jazz- eller rock-verdenen. Som ekstra krydder dukker også vokalisten Kirsti Huke og Motorpsycho-gitaristen Hans Magnus «Snah» Ryan opp på en av satsene.

Voldsomt

Når han nå fullfører Steamdome-trilogien, så forteller han oss også hvilken fantastisk komponist han har utvikla seg til å bli. Mange har vel mer enn ant det gjennom den fantastiske filmmusikken han har skrevet og som blant annet har ført til at han har vunnet svenske Guldbaggen for beste filmmusikk, men det han gir oss her i løpet av disse 62 minuttene er altså så mesterlig som vel tenkelig.

Måten Kvernberg «samkjører» Steamdome-bandet og symfoniorkesteret på er nesten uvirkelig sterkt og flott og er nok en bekreftelse på at Ola Kvernberg er en helt spesiell musikalsk begavelse.

Hva så med fiolinisten Kvernberg? Jo da, han er på plass, men ikke i noen dominerende rolle. Når det er sagt så møter vi Kvernberg også på 15 (!) andre instrumenter underveis – hva er det den mannen ikke kan?

Hva slags musikk er så «Beyond The End»? Er det klassisk musikk, er det jazz, er det electronica, er det rock? Svaret er ja på alt og mere til – musikken er enkelt og greit kvernbergsk, den er magisk og den er stor.

Hvor Ola Kvernberg setter sitt bumerke neste gang er umulig å vite – han overrasker nemlig hver eneste gang han møter opp. Det jeg er helt sikker på er at det blir på et spennende og kvernbergsk sted.

Ola Kvernberg
«Steamdome III: Beyond The End»
Grappa/Musikkoperatørene

Spennende, ungt og svensk

Den unge svenske gitaristen Lage Nordling er et nytt bekjentskap for meg. Han melder seg på med noe eget allerede på første forsøk.

Den svenske gitaristen Lage Nordling har mye spennende for seg.

Jeg er jo så heldig at musikere, agenter og plateselskap over store deler av kloden forer meg med musikk jeg aldri har hørt fra musikere som også i stor grad er nye for meg. Lage Nordling (31) og hans Electric Ensemble hører avgjort hjemme i den kategorien.

Spennende

Jeg synes alltid det er veldig spennende når det deles ut helt nye kort. Sammen med seg har Nordling et meget interessant lag der det er noen jeg kan nikke gjenkjennende til, nemlig altsaksofonisten Hannes Bennich og den norske elbassisten Anne Marte Eggen, trønder bosatt i Malmö, mens synthesisten Jesse Emmoth, gitaristen Samuel Hällkvist og trommeslageren Mario Ochoa er, så vidt jeg kan huske, førstegangsmøter for meg.

Artig fusjon

Jazz, prog og hip hop er viktige inspirasjonskilder for Nordlings univers. Han nevner også de musikalske idealene til Petter Eldh og Otis Sandsjö, to retningsgivere fra den svenske moderne og relativt unge generasjonen, og det mer enn antyder at det er tøff og kompromissløs musikk Lage Nordling & Co byr på også.

Den sjøltitulerte debuten til Nordling viser oss både gode solister og et kollektiv som vil musikken vel og som forteller oss at herfra kommer det til å komme mye interessant musikk de neste åra.

Lage Nordling Electric Ensemble
«Lage Nordling Electric Ensemble»
ZenneZ Records/zennezrecords.com

Vakkert og melankolsk

Splashgirl er en norsk trio som med alt for sjeldne mellomrom dukker opp med spennende tilstandsrapporter. Slik er det så avgjort også denne gangen.

Splashgirl er mer unik enn noen gang.

Trommeslager, perkusjonist, elektroniker og mye mer, Andreas Lønmo Knudsrød, tangentist og elektroniker Andreas Vold Løwe og bassist og elektroniker Jo Berger Myhre som har kjent hverandre siden år 2000, spilte sine første konserter sammen fire år seinere og ga ut si første plate som Splashgirl i 2007. Fram til 2018 kom det fem visittkort til og etter en rekke konserter både i Europa, USA og Japan er det nå klart for ei ny og spennende løypemelding.

Unikt samarbeid

Planen for samerbeidet med den helt spesielle amerikanske lydkunstneren Robert Aiki Aubrey Lowe og produsenten Randall Dunn var klar: høsten 2021 skulle de møtes i Ocean Sound på Giske på Sunnmøre for å spille inn ny musikk. En viss pandemi la opp til flere kjepper i hjula for den planen og amerikanerne fikk ikke lov å ankomme kjempers fødeland. Planene måtte forandres raskt og som strålende improvisatører så lykkes de med det også.

Mennesket vs KI

Musikken, som alle har vært med på å skape fundamentene til både hver for seg og sammen, samt ei tolkning av Talk Talk-låta “Taphead”, er en reaksjon på det som skjer rundt oss der musikere og andre kunstnere må konkurrere med kunstig intelligens.

Musikken blei spilt inn på Giske av Splashgirl, mens de to amerikanerne gikk i stduio over there – mer eller mindre samtidig. Noe blei først spilt inn her og så “bearbeida” der borte, mens noe blei unnfanga i USA og så ta tatt videre på Sunnmøre.

Det har ført til seks spennende, vakre, unike, stemningsfulle og ofte litt melankolske låter som inviterer oss inn i elektro-akustiske rom det gjør godt å oppholde seg i og som ber om at vi reflekterer over både budskapet og musikken.

Jeg hadde nesten glemt Splashgirl etter så mange års stillhet. Det lover jeg ikke å gjøre igjen – dette kollektivet er nemlig alt for bra og originalt til det.

Splashgirl & Robert Aiki Aubrey Lowe
«More Human»
Hubro/Musikkoperatørene