Stavanger er så mye mer enn oljå. Kvartetten Walkin´ Shoes forteller oss at det swinger på et inderlig vis der også.

Det skjer mangt og mye rundt omkring i fedrelandet – også på jazzfronten. Coolkvartetten Walkin´ Shoes, bestående av trommeslageren Einar Arnøy, bassisten Øystein Eldøy, barytonsaksofonisten Olav Hauso og trompeteren og pianisten Jostein Hetland, er et godt eksempel på det der de hygger seg – og oss – med et djupdykk ned i et musikalsk univers som stammer fra arva etter blant andre Chet Baker og Gerry Mulligan. Bandet er faktisk oppkalt etter ei låt fra de to mesterne.

De fire er meget erfarne musikanter som har satt sitt preg på Stavangers musikkliv i flere tiår. Det oppleves som alle sammen er der i livet at de gjør det de har lyst til – musikalsk sett i alle fall – og ikke det de må for å tjene til livets opphold.

For Walkin´ Shoes betyr det musikk med utgangspunkt i coolskolen og, som Baker og Mulligan, så har de satt sammen en kvartett uten piano. Det er likevel en sannhet med en liten modifikasjon: trompeter Jostein Hetland spiller også litt piano som sin avdøde bror Ove som tittelmelodien er tilegna.

Sjøl om uttrykket har sitt utgangspunkt fra den amerikanske vestkysten på 50-tallet, så er låtvalget henta fra folkemelodier og salmer – ofte med svenske røtter. Det betyr at de fire også er sterkt inspirert av den svenske barytonlegenden Lars Gullin. I tillegg har både Eldøy og Hetland bidratt med egne låter.

Alle de fire er stilsikre og dyktige musikanter som åpenbart elsker det de holder på med. Her brøytes det ikke ny mark eller sprenges grenser på noen måter. Her dreier det seg kun om å skape vakker musikk de alle er djupt inspirert av og glad i. Det holder mer enn lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ran Blake har vært og er en gigant i jazzkretser over hele kloden. Likevel er han nesten ukjent her hjemme. Hvorfor han er så «stor» får vi to gode eksempler på her.

Pianisten, komponisten og pedagogen Ran Blake (84) har gjennom sine bortimot 50 år som lærer ved New England Conservatory of Music i Boston vært «oppfinner» og retningsgiver for det som lenge gikk under betegnelsen Third Stream.

Hans evne til å kombinere elementer fra blues, gospel, klassisk musikk, samtidsmusikk og film noir til et slags mørkt jazzuttrykk har gitt Blake en enorm standing, men ikke hos de breie lag av folket akkurat. Dette har for så vidt, og med rette, blitt sett på som et intellektuelt uttrykk. Musikken og ideene til Blake egner seg avgjort bedre i en konsertsammenheng enn i klubber med trafikk til og fra sjenkekranene.

Dette er sikkert også grunnen til at Blake aldri har blitt noe stort navn her hjemme – så vidt jeg vet så har han aldri spilt i Norge. Nå er altså muligheten her for å sjekke ut hva denne høyst spesielle kreative kraften har å melde.

Først møter vi Blake sammen med pianisten Claire Ritter. Hun var elev av Blake fra 1981 og her hyller de sammen, litt hver for seg og litt sammen med den australske saksofonisten Kent O´Doherty 100 årsdagen for Thelonious Monks fødsel.

Konserten er spilt inn live i Charlotte, North Carolina der Ritter bor og jobber og der Monk og en annen av Ritters mentorer, Mary Lou Williams, også kom fra. Gjennom en rekke originalkomposisjoner, standarlåter, Monk-komposisjoner og en Jobim/Barroso-medley som Blake spiller solo, blir denne konserten fra oktober 2017 både ei flott markering av Monks liv og musikk samt en glitrende påminnelse om hva og hvem den originale retningsgiveren og innovatøren Ran Blake er også i vakkert samspill med eleven Claire Ritter.

Det at duoskiva med Blake og Ritter dukka opp, var også ei fin anledning til å plukke fram «Chabrol Noir» som har blitt liggende marinering alt for lenge.

Musikken blei spilt inn allerede i 2012, men utgitt først noe år seinere – uten at det har noen stor betydning. Dette er nemlig totalt tidløst og en flott manifestasjon av av hva og hvem Ran Balke og hans musikkfilosofi er.

Han sier sjøl at han i 45 år har vært mer enn betatt av franskmannen Claude Chabrol sine filmer og musikken, som Blake i stor grad har skrevet sjøl, relaterer seg til mange av filmene hans – filmer stort sett fra perioden 1958 til 1970.

Musikken er ofte mørk, kontemplativ, melodisk og hele tida høyst personlig. På noen av spora er tenorsaksofonisten Ricky Ford også med mens vokalisten Dominique Eade, kollega av Blake fra New England, bidrar på ett spor.

På begge disse skivene blir vi invitert inn i et unikt, mørkt og reflekterende univers skapt av en av den moderne jazzens mest interessante stemmer – ei stemme som alt for få kjenner til. Her finnes det to gode muligheter til å gjøre noe med det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson kan fort vise seg å være den store arvtakeren etter Mari Boine som åpna ørene til et stort publikum både her hjemme og utenlands for samisk musikk. Her kommer det to veldig flotte bumerker som mer enn antyder det.

Et stadig større publikum har fått ørene, og mange andre sanser, opp for Marja Mortensson (24) og hennes unike stemme og uttrykk. Etter at hun fikk Spellemannprisen for 2018 i klassen for folkemusikk, har hennes helt spesielle vokalformidling med røtter i både det sør- og umesamiske grenseland om ikke blitt folkeeie, så i alle fall blitt satt pris på av stadig flere. 

Samarbeidet med Daniel Herskedal (37), både som tubaist, basstrompetist, komponist og arrangør – og sikkert mye mer, har eksistert i fler år nå, men «LÅÅJE – DAWN» er deres første duoalbum sammen. Sammen med strykekvartetten til TrondheimSolistene skaper de ofte magi.

Herskedals innsats som medkomponist og ikke minst som arrangør er av slaget strålende. Den forteller oss at han har skjønt hva styrken i dette samiske uttrykket inneholder og han makter å forsterke det på et inderlig vis, også med arabiske avstikkere. Bratsjist Bergmund Waal Skaslien er jo også med i Herskedals band og at de to – og Mortensson – snakker samme språk er åpenbart.

De fleste av oss vil ikke skjønne et ord av hva Mortensson synger. Det vi likevel vil begripe er styrken og stemninga i det hun formidler og du verden så flott og sterkt det er.

Marja Mortensson og Daniel Herskedal har lagt ut på ei spennende reise som vil ta dem – og oss – til unike steder. «LÅÅJE – DAWN» er den første oppvåkninga og etappa. Det er bare å vente spent på neste etappe og hvor den vil ta oss.        

Det stopper på ingen måte der for Marja Mortensson. I bandet Moenje, som betyr klarvær på sørsamisk, som hun fronter sammen med trekkspilleren Hilde Fjerdingøy har de skapt nye små univers der den samiske tradisjonen Mortensson stammer fra og folkemusikken Fjerdingøy har med seg fra Helgeland, fusjoneres og tas med til tildels nye steder.

Sammen med Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Jo Einar Jansen på fele og Øystein Aarnes Vik på trommer og perkusjon, skaper de rytmiske og melodiske møter der joik og pols går opp i høyere enheter og stortrives sammen.

Her er det musikere som har joik, folkemusikk, jazz og andre herligheter i ryggmargen, men som samtidig har åpne sanser for hva det enn måtte være og som ikke bryr seg nevneverdig om sjangergrenser for å si det mildt.

Moenje har skapt viktig og flott musikk på tvers av mangt og mye og Marja Mortensson bekrefter nok en gang hvilken enorm kapasitet og personlighet vi har med å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Harrell er en vår tids store jazztrompetere. Når så Ethan Iverson inviterte han med til legendariske Village Vanguard for å spille standardlåter så oppstod ofte magi.

Tom Harrell (73) har av mange årsaker vært mye omtalt de seineste tiåra. Den hyggeligste delen av omtalen har dreid seg om hans fantastiske trompetspill. Samtidig har det vært mye oppmerksomhet rundt hans psykiske lidelser helt siden ungdommen som har ført til at Harrell har vært og er tungt medisinert. Når han setter trompeten til leppene virker det likevel som om alt annet er blåst bort.

Ethan Iverson, som de fleste kjenner som pianisten i The Bad Plus til for et par år siden, ønska å løfte fram Harrell i en annen setting enn den vi kjenner han fra, nemlig med hans eget band og stort sett hans egen musikk.

Det førte til at Iverson satte sammen et band bestående av trommeslageren Eric McPherson, som vi hørte i Molde i sommer med Fred Hersch, og bassisten Ben Street – to av New Yorks beste herrer på sine instrumenter.

Verdens mest kjente jazzklubb, Village Vanguard, blei booka ei uke i januar 2017 og et repertoar bestående stort sett av standardlåter som «The Man I Love», «I Can´t Get Started», «All the Things You Are» og «I Remember You» samt to Iverson-låter, blei tolka av den ferske kvartetten med Harrell i front.

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at Harrell også finner noe personlig å melde via dette stoffet og med Iverson, McPherson og Street som empatisk følge får vi servert høydepunktene fra uka på Village Vanguard.

Dette er ei ganske uvanlig ECM-skive dette. Det at standardlåter blir tolka live på jazzklubb er absolutt ikke hverdagskost for selskapet, men jeg skjønner at unntaket blei gjort i dette tilfellet. Tom Harrell og musikken fortjener det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er lite som får meg til å finne den store ro som vakker korsang. Uranienborg Vokalensemble sørger avgjort for det og med kremlyd nok en gang fra Morten Lindberg.

Uranienborg Vokalensemble synger salmer også for ikketroende.

Jeg er på ingen måte noen fast kirkegjenger – heller tvert i mot. Jeg er ikke troende heller. Likevel stortrives jeg når vakker salmesang inntar heimen. Det fører til ei helt spesiell stemning. Jeg har ikke hatt gleden av å få besøk av dette koret tidligere, men det de sammen med initiativtaker og dirigent Elisabeth Holte frambringer med «Himmelborgen» er av typen inderlig og uendelig vakkert.

Uranienborg Vokalensemble (UV) har eksistert siden 2002 og er et profesjonelt kor som består av 24 sangere på denne innspillinga. Det tar ikke mange runder i cd-spilleren – jeg har fortsatt det – før man skjønner at Holte og hennes adapter har frembragt en hel egen klang. Det er åpenbart hva slags kor hun har ønska å skape og hun har makta det på et ypperlig vis.

UVs forrige innspilling, «Himmelrand» fra 2016, blei nominert til en amerikansk Grammy for beste korutgivelse. Det sier en hel del om på hvilket nivå koret befinner seg. Det at lydmaestro Morten Lindberg og hans selskap 2L nok en gang står bak produksjonen, innspillinga er gjort på hjemmebane i Uranienborg kirke i Oslo i mai og juni i fjor, skader sjølsagt heller ikke. Det låter himmelsk kan man her med all rett si.

De 15 salmene er ei blanding av norske og utenlandske, kjente og ukjente og med noen nye melodier av Morten Christophersen, Marianne Reidarsdatter Eriksen og Marcus Paus. Dessuten bidrar slagverkeren Anders Kregnes Hansen og ikke minst organist Kåre Nordstoga til å gjøre dette til ei høytidsstund.

Som alltid når 2L er involvert er det også et svært informativt teksthefte på plass samt to versjoner av cden – begge av ypperste kvalitet.

Jeg er ingen spesialist på korområdet, men det UV gir meg er uansett en stor og vakker opplevelse som snakker på et vakkert vis til en ikke-troende også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

En av den moderne jazzens store trommeslagere anno 2019, Johnathan Blake, inviterer med seg Linda May Han Oh og Chris Potter – og oss – på jazzklubben Jazz Gallery i New York

Mange vil kjenne igjen Johnathan Blake (43) fra samrør med fine folk som Tom Harrell og Kenny Barron. Lista kan egentlig gjøres så lang man bare ønsker når det gjelder folk Blake har spilt med og når det kan fortelles at han er sønn av den langt framskredne fiolinisten John Blake, Jr. (1947-2014), som blant annet tjenestegjorde hos McCoy Tyner, så sier det seg sjøl at Johnathan har hatt ei solid læringskurve bortimot fra fødselen av.

Likevel er det slik at Blake stort sett har hatt jobb som såkalt sidemann, men da den meget anerkjente jazzfotografen Jimmy Katz, som sammen med kona hadde satt i gang det bortimot idealistiske selskapet Giant Step Arts, tilbød han kontrakt på svært gode vilkår, var Blake svært lett å be. Han tok kontakt med to av sine gode musikalske venner, bassisten Linda May Han Oh og saksofonisten Chris Potter, som her kun spiller tenor. De tre har spilt mye sammen, men ikke på trio og til tross for det var de lette å be.

I dette akkordfrie samfunnet, som ikke minst Sonny Rollins gjorde berømt, er det mye frihet disponibelt for alle tre. De må hele tida være på plass for å «fylle» de romma som blir stående åpne – eller ikke gjøre det.

I de to setta vi får være med på fra Jazz Gallery den 21. og 22. januar i fjor, serverer de tre oss mye originalmateriale, Stings «Synchronicity 1», ei låt av den avdøde bassisten Charles Fambrough, som Blake mer eller mindre så på som sin onkel, to Potter-låter pluss «Relaxin´ at Camarillo» av Charlie Parker.

Det kommer neppe som noen bombe at vi har med tre strålende instrumentalister å gjøre – vi snakker om noen av de eller beste og mest ettertrakta på Tellus på sine respektive instrumenter. Spesielt overraskende er det heller ikke at de snakker utmerket sammen – dette er triojazz i denne sjangeren fra aller øverste hylle.

Er du ute etter god jazzklubbstemning med noen av de beste så trenger du faktisk ikke lete så mye lenger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström – Rymden – er et kollektiv man kan bli med på tur når som helst og hvor som helst. Det er en berikelse – mer for hver gang.

Noen har vært så bortskjemt at vi har fått være med på reisa fra nesten dag én når det gjelder supertrioen Rymden. Det er nemlig et høyst unikt kollektiv vi har med å gjøre.

Skepsisen var til stede hos mange og den var fullt forståelig når man skjønte at, for enkelthets skyld, Bugge skulle bli en tredel av en ny trio der Berglund og Öström var så sterkt forbundet med Esbjörn Svensson og den legendariske trioen est.

Det tok de tre kun kort tid å stake ut sin egen kurs sjøl om tankene fra tid til annen kan gå tilbake est fortsatt. Det gjør absolutt ingen verdens ting – det er så gode minner og en så bra retningsgiver som man bare kan tenke seg.

Det de tre ga et entusiastisk og fullpakka Victoria denne kvelden var ei reise ut i det universet de har skapt og som blant annet har materialisert seg i den vidunderlige skiva «Reflections & Odysseys». Nytt materiale hadde også kommet til og mer homogent og empatisk musikalsk kollektiv er vanskelig å tenke seg.

Etter bøttevis av jobber rundt om i store deler av Europa for fullsatte hus de to siste åra, har Rymden nå i stadig større grad blitt et kollektiv der ingen av de tre har det minste behov for å skinne på bekostning av de to andre. Likevel skinner alle tre både individuelt og ikke minst kollektivt.

Musikken er personlig og med klare avtrykk av alle de tre som komponister også. Det er lyttere i ultraklassen vi snakker om her og dynamikk er uten stans et av de viktigste virkemidlene. Alle tre er også elektronikere av klasse – ikke minst imponerer Öström som rytmisk elektroniker med noe helt eget. Når så lyd og video på stort lerret bak bandet er med på å gjøre dette til en totalopplevelse, så blei denne regnfulle oktoberkvelden alt annet enn mørk og sur.

PS Stor takk til fotografene Francesco B. Saggio og Roar Vestad som formidler musikken og Rymden på et praktfullt vis.

Rymden

Victoria Nasjonal Jazzscene

Ca 250 – fullt – 17.10.19

De som har hatt gleden av å følge Susannas (Wallumrød) utvikling som vokalist, pianist, låtskriver, utøver – kunstner -, har også sett eller rettere sagt hørt et kunstnerskap i stadig utvikling mot det unike.

Musikken vi møter på «Garden of Earthly Delights» blei unnfanga som et bestillingsverk til Vossajazz i 2017. Slike verk har det ved seg at komponistene får en mulighet til å gå i dybden på et vis de sjelden ellers har muligheten til. Det har Susanna gjort på alle mulige slags vis og laga et Verk med stor V som har alt i seg til å bli stående som en milepæl i hennes karriere.

Med utgangspunkt i den nederlandske 1500-talls maleren Hieronymus Bosch sin verden har Susanna gått inn i en rekke av hans malerier, gjort sin tolkning av dem og laga sitt musikalske univers derfra. Bosch blei sett på som en kunstner som uttrykte både det store og samtidig det intime, han fikk løfta fram både det lyse og det mørke i menneskesinnet og indre konflikter spilte også ei viktig rolle.

Slik er det også med Susanna og hennes tekster, komposisjoner og hennes måte å uttrykke seg på. Hun viser oss med sin 13. utgivelse at hun er en historieforteller av rang og hun tar oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært før.

Hun gjør det i et landskap som henter både fra singer/songwriter-tradisjonen og fra den improviserende verdenen. Når hun så omgir seg med et flott og ikke minst originalt ensemble – The Brotherhood of Our Lady som var navnet på organsisasjonen som sponsa Bosch – bestående av Natali Abrahamsen Garner på stemme og elektronikk, Ida Løvli Hidle på trekkspill, Stina Moltu på gitar, tape recorder og stemme og Ina Sagstuen på stemme og elektronikk, så har «Garden of Earthly Delights» blitt akkurat det tittelen antyder.

Susanna bekrefter at hun har noe høyst personlig å melde og måten hun gjør det på er så inderlig og unik som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I stor grad er det slik at veldig mange musikanter søker seg mot Oslo. Saksofonisten, komponisten og bandlederen Ola Asdahl Rokkones har gått motsatt vei og slått seg ned i Tromsø. Det har han absolutt ikke tatt skade av.

36 år unge Asdahl Rokkones har studert ved konservatoriet i Nordens Paris og på grunn av sine kvaliteter har han både blitt tildelt Tromsø kommunes kulturpris og for kort tid siden det høythengende Barentsstipendet. Det sistnevnte har han fått for sitt arbeid på tvers av grenser – både geografiske og musikalske. Her kommer det to eksempler som forteller oss hvor fortjent den tildelinga er.

Først ut er den norsk/russiske kvartetten Treskatresk – satt sammen av to russiske ord som betyr noe i nærheten av knitrende torsk. De fire, trommeslageren Jakop Janssønn, pianisten Andrei Kondakov og bassisten Vladimir Volkov i tillegg til Asdahl Rokkones på tenorsaksofon, møttes første gang i 2015 i forbindelse med musikk til et stumfilmprosjekt til Tromsø International Film Festival.

Frøet var sådd, kjemien stemte og det har ført til turneer både i Norge og Russland. I 2017 bestemte de seg for å skape musikk basert på inntrykk fra stedet de sist spilte konsert. Alle fire har skrevet musikk og både Kabelvåg, Mo i Rana og behandlinga av døde russiske krigsfanger i Norge har fått sine hyllester.

De to meget dyktige norske musikantene har fått reisefølge av to tilsvarende musikanter av samme kaliber fra St. Petersburg. Her hjemme hører vi lite om det som skjer i russisk jazz, men Kondakov og Volkov forteller oss umiddelbart at nivået er skyhøyt.

Vi blir servert melodisk, ofte litt melankolsk musikk med røtter fra både den norske og russiske sida av grensa. Uttrykket er vakkert og egna til å skape flotte og sterke bilder. Mye er i balladeuniverset, men de fire kan absolutt trø til også – de har ting å melde uansett.

Treskatresk har blitt et utmerket bevis på at samarbeid over grensene, både musikalsk og geografisk, er både riktig og viktig.

Det stopper på ingen måte der for den åpenbart grenseløse Asdahl Rokkones. Jazz, folkemusikk og klassisk musikk er alle uttrykk der han føler seg hjemme og i den unike duoen Mean Steel finner vi spor av alt dette og sikkert litt til.

I samarbeid med landsdelsmusiker Hans-Urban Andersson fra Musikk i Nordland, med bakgrunn som saksofonist i dansebandet Curt Jürgens, har Asdahl Rokkones skapt et ganske så unikt univers. Nå er cello Anderssons hovedinstrument, men han spiller også saksofon, klarinett og trommer – gjerne samtidig. Asdahl Rokkones spiller både saksofon, dobbeltsaksofon og trommer – også det gjerne samtidig!

Mean Steel har fått en rekke komponister til å skrive for seg og at det har ført til et helt spesielt lydlandskap kommer vel neppe som noen bombe. Noe har de også skrevet sjøl og det fører til en enorm variasjon i uttrykket. Det hele ender for sikkerhets skyld ganske så rocka med to saksofoner, cymbaler og resitasjon – tøft!

Ola Asdahl Rokkones har åpenbart funnet hjem i Tromsø. Det har i alle fall ført til mye spennende og original musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.