Hinsides tøft og inderlig

Som så mange andre blei jeg superimponert av Adam Douglas da han vant Stjernekamp på NRK høsten 2017. Her får vi hilse enda tettere på Douglas der han trives aller best.

Adam Douglas har usedvanlig mye å fare med.

For meg handler musikk i stor grad om å tro på det artisten har å komme med. Sjanger er stadig mer uvesentlig – det dreier seg om budskapet har tyngde i seg til å komme gjennom. Det har Adam Douglas på alle mulige vis.

Douglas (38) imponerte alle, både ihuga musikkelskere samt store deler av Norges befolkning, med sin allsidighet, sin inderlighet og sin enorme musikalitet i løpet av Stjernekamp-perioden. Noen av oss hadde allerede skjønt hvor landet lå lenge før NRK-programmet så dagen lys – vi blei enkelt og greit ikke så overraska, bare imponert.

Når så Douglas, opprinnelig fra Oklahoma City, men nå bosatt på musikkmetropolen Harestua, nå gir oss si andre soloskive så er det nok en bekreftelse på hva og hvem han er og på hvilket skyhøyt nivå han befinner seg både som låtskriver, sanger og gitarist.

Med ti låter i bagasjen der det finnes spor av både blues, soul, gospel, rock og med krydder fra alt annet av americana, viser Douglas oss at han hører hjemme helt der oppe – uansett hva slags måleenhet man bruker på musikken og uttrykket hans.

Det skader sjølsagt ikke at unikumet Geir Sundstøl både har produsert og spiller på et ukjent antall strengeinstrumenter og at A-laget ellers er representert ved Erland Dahlen, Audun Erlien og David Wallumrød. Det er enkelt og greit enn garanti for at det låter krem.

Adam Douglas har alt i seg til å breake langt utenfor våre grenser, men om han gjør finnes det jo ingen garanti for. I dette gamet er det tilfeldigheter som avgjør, men finnes det noen form for rettferdighet (men det gjør det vel neppe) i denne bransjen, så bør Adam Douglas ta turen fra Harestua til de store scenene så snart som mulig. Det han gjør og den han er er nemlig så tøft, hipt og på et så høyt nivå at resten av verden hadde fortjent å møte han og musikken hans også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Adam Douglas
The Beauty and the Brawn
Reva Records/Compro Artists/Musikkoperatørene

En av de største hyller en av de største

Willie Nelson er så avgjort en av countrymusikkens aller største personligheter. Her benytter han anledninga til å hylle en av sine store helter: Frank Sinatra.

Willie Nelson hyller Frank Sinatra på best mulig vis.

Willie Nelson (85) har i mange tiår vært en av countrymusikkens ledestjerner. De seinere åra har han også fortalt oss at han har en mye bredere musikktilnærming. Han har blant andre samarbeida med Wynton Marsalis og han har laga et flott album med Gershwin-sanger. Nå er det altså Ol´ Blue Eyes – Frank Sinatra – og hans skatt som blir løfta frem på Nelsons umiskjennelige vis.

Det er ingen bombe at Nelson, som til tross for voksen alder fortsatt holder skyhøy klasse, har et sterkt forhold til den amerikanske sangskatten – nesten uansett sjanger.

Dette blir altså ytterligere bekrefta gjennom denne Sinatra-hyllesten der pianist Matt Rollings tar seg av de stilsikre arrangementene. Når så reisefølget består av Jay Bellerose på trommer, Paul Franklin på steelgitar, Dean Parks på gitar, David Piltch på bass og Steinar Raknes-kameraten Mickey Raphael på munnspill samt et tilnærma storband og diskrete strykere på toppen av det hele, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at dette er akkurat slik det skal være.

De elleve låtene er alle av den kjente sorten som «Fly Me to the Moon», «One for My Baby», «It Was a Very Good Year», «Night and Day» og «My Way» samt «What Is This Thing Called Love» i en herlig duett med Norah Jones.

Nelson har sjølsagt med seg Trigger også og sjøl om det ikke kommer en eneste overraskelse underveis, så er dette en hyllest fra en gigant til en annen som vil bli stående – lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Willie Nelson
My Way
Legacy Recordings/Sony Music

Karl den store

Karl Seglem tar stadig nye steg både som instrumentalist, komponist

og bandleder. Her kommer det to nye bevis på det.

Karl Seglem i sentrum for sin utmerkede Nunatak-septett.

 

Karl Seglem (57) har etter hvert levd et langt liv i musikken og kulturens tjeneste. Heldigvis er det svært lite som tyder påat han har tenkt å gi seg med det. Med «Nunatak – Eine Erzählung» tar han oss videre med inn i sitt eget univers som nesten sjølsagt består av en fusjon av folkemusikk og jazz samt Seglems egen lyrikk.

På mange vis er dette en forlengelse av «Som spor», tingingsverk til Vossajazz i 2012, som kom ut på plate for fem år siden. Med et kremlag bestående av Sigurd Hole på bass, mesterspelemannen Håkon Høgemo på hardingfele, Sigrid Moldestad på hardingfele og stemme, Kåre Opheim på trommer, Lars Jakob Rudjord og Andreas Ulvo tangenter og med Ketil Thorbjørnsen som gjest på gitar, tar tenorsaksofonist, bukkehornist og resitatør Karl Seglem oss med på ei herlig og djupt personlig reise der naturen, som betyr spesielt mye for Seglems liv og ikke minst kunstnerskap, nesten kommer ut gjennom høytalerene i all sin voldsomhet og skjønnhet.

Seglem er en melodiker av rang og har makta å fusjonere sine to hovedkilder, folkemusikken og jazzen, på et vis som han er helt aleine om. Stemninga i dikta hans passer også utmerka inn i denne settinga og gjør «Nunatak»til noe enda mer personlig og storslagent.

Karl Seglem og Christoph Stiefel har samla en hårete gjeng.

Karl Seglem har også en rekke andre jern i ilden. Kvintetten med den sveitsiske pianisten Christoph Stiefel møtte vi første gang i 2015 med debuten «Waves». Her følger de opp med en dobbelt-cd som gir oss musikk for både voksne og barn – «Hopp (and Smile!)» for de største og «Monsterjazz» for de noe mindre.

Sammen med bassisten Trygve Waldemar Fiske på bass, den dansk-norske stemmekunstneren Jullie Hjetland Jensen og trommeslageren og perkusjonisten Kåre Opheim, skaper de to lederne tøff og hip musikk anno vår tid med røtter i både jazz, folkemusikk og andre herligheter, men med et ganske så annet uttrykk enn på «Nunatak».

Karl Seglem tar nye steg for hver gang jeg hører og møter han. Hvor det vil føre han neste gang, vet han vel knapt nok sjøl, Disse to stoppestedene holder uansett ei god stund til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Karl Seglem
Nunatak – Eine Erzählung
NORCD/Musikkoperatørene
Karl Seglem & Christoph Stiefel Group
Hopp (and Smile!) & Monsterjazz
Challenge Records/Musikkoperatørene

Dronning Anne av Quiz

Påsketid er vel quiztid framfor noen for svært mange. Anne Gaathaug

har definitivt skjønt det.

Anne Gaathaug er herved utnevnt til quizdronning.

Forlegger Anne Gaathaug har gjennom en årrekke vært en sentral skikkelse i quiz-Norge; det være seg som quizmaster eller som «forfatter» av en rekke quizbøker. Nå er hun heldigvis i draget igjen og årets «Annes påskequiz – 1001 spørsmål og svar i alle kategorier» går hjem i like stor grad som tidligere quizbøker.

På de knappe 200 sidene er det ca 100 forskjellige kategorier Gaathaug sveiper innom. Vanskelighetsgraden varierer sjølsagt, men her er det noe for alle – en strålende samling egna for familier i ymse alderskategorier med andre ord.

Gaathaug gir seg ikke med det. Hun har også begått «Eurovision Song Contest Quiz» sammen med NRK-profilen Olav Viksmo-Slettan samt en rekke gjestequizere fra inn- og utland. De som aner at denne boka, med like mange «kategorier» som den foran nevnte, er noe smalere og snakker til et mer ihuga publikum, har helt rett. Dette er ikke quizboka som samler familien, men for alle som har et forhold til MGP – i følge ryktene skal det være flere – er dette vorspielboka fremfor noen en del år fremover.

Gaathaug er aldeles ikke aleine på markedet. «Gyldendals store quizmix» består av 2000 spørsmål fra 200 kategorier og er satt sammen av en av landets store quizere, Bjørn Revil. Alle kategoriene er delt inn i fire vanskelighetsgrader slik at alle skal ha muligheten til å oppleve mestringsgrad underveis. Dette er nok ei god familiequizbok som egner seg både til påske og resten av året.

Lars Hojem Kvam er en erfaren og dyktig quizbokskaper og journalist. Hans «Påskequiz 2019» er delt inn i 75 kategorier og også denne har fire vanskelighetsgrader – noe for alle med andre ord. Dessuten er det flere av kategoriene som er spesialtilpassa de yngste og, sjøl om det er påske i tittelen, så kan boka definitivt plukkes fram resten av året også.

Dette er fire fine quizbøker som egner seg for påskehygge og hygge resten av året også.

Anne Gaathaug
Annes påskequiz
Gloria Forlag
Olav Viksmo-Slettan og Anne Gaathaug
Eurovision Song Contest Quiz
Gloria Forlag/NRK
Bjørn Revil
Gyldendals store quizmix
Gyldendal
Lars Hojem Kvam
Påskequiz 2019
Gyldendal

 

 

Styr unna Svalbard

Det er veldig mange gode grunner til å besøke Svalbard. Støter du på miljøet Odd Harald Hauge presenterer oss for oss i sin thriller «Storebjørn», så anbefales det likevel å holde seg borte.

Odd Harald Hauge tar oss med til skummelt og ikke minst spennende Svalbard.

Odd Harald Hauge har en mangslungen karriere bak og sikkert foran seg også. I tillegg til å være en av gründerne bak Nettavisen, så er han polfarer og forfatter. Han har skrevet boka om John Fredriksen, «Storeulv», og han har skrevet thrilleren «Everest».

Han er lommekjent på Svalbard etter utallige turer dit og det var vel bare et tidsspørsmål før «Storeulv» fikk sin oppfølger – «Storebjørn».

Slektskapet mellom ulven og bjørnen i denne forbindelsen, skal ikke dras for langt – heller tvert i mot. Det Hauge tar oss med på her har nemlig ingenting med det norske eller internasjonale finansmiljøet å gjøre – her dras vi derimot inn i et storpolitisk spill som får oss som lesere til å lure på om dette kunne ha skjedd i vår umiddelbare nærhet.

Det er jo ikke veldig lenge siden Svalbard blei norsk og med Russlands annektering av Krim-halvøya friskt i minne, så er ikke plottet Hauge drar opp helt urealistisk. I det storpolitiske spillet med stadig mer spente fronter er ingenting så trygt som vi trodde for bare kort tid siden.

Det er altså bakteppet som trer fram i Hauges spennende thriller der russiske og amerikanske interesser spiller helt avgjørende roller. Norske myndigheter er mer eller mindre uvitende om hva som foregår på og rundt øya, men eventyreren, snøscootereksperten og guiden Martin Moltzau skjønner ganske raskt hva han har blitt en sentral brikke i og som han må legge livet i potten for å unnslippe.

Hauge har en flott evne til å bygge spenning sjøl om det likevel blir enkelte passasjer som oppleves som hvileskjær. Han fører et fint og lett språk som får oss til å kjenne på kulden og avmakten i dette spillet og dramaet som foregår i og rundt Longyearbyen og Pyramiden som tilhører Russland.

Vi befinner oss nesten sjølsagt i et miljø der alle mer eller mindre er overlatt til seg sjøl. Det makter Hauge med sin enorme lokalkunnskap å beskrive på en overbevisende måte og han gjør det hele tida på et vis som gjør at jeg tror på han.

Hvem bestemmer over norsk et område? Er det norske myndigheter eller er det de som er mye større og sterkere enn oss? Det er spørsmål man stiller seg underveis her og som Hauge benytter ei spennende, men forhåpentligvis urealistisk historie til å løfte frem. Eller kanskje den ikke er så urealistisk likevel……

Odd Harald Hauge
Storebjørn
Kagge Forlag

Den nye sjefen

For alle som er opptatt og fascinert av groovy orgeljazz, er det vel liten tvil om at Joey DeFrancesco er den nye sjefen. Her kommer det nok et bevis – i stjerneselskap.

Det er på alle måter tyngde bak det Joey DeFrancesco har å melde.

Joey DeFrancesco (48) var langt i fra i stand til å prate reint da han satt bak orgelkrakken på jazzklubb for første gang. «Papa» John DeFrancesco, også han en utmerka organist, hadde oppdratt sønnen i orglejazztradsisjonen fra før han kunne snakke i det hele tatt og som 11-åring spilte han duett med ikonet Jimmy Smith.

Før han var ute av tenåra var supertalentet plukka opp av både Miles Davis og plateselskapet Columbia Records. Det var ikke en dagligdags foreteelse for å si det mildt. Siden har han overtatt orgeltrona etter salige Jimmy Smith med god margin og uansett hvilken setting han dukker opp i, så viser han hvilken enorm musikant han er – bokstavelig talt – og ikke bare på orgel.

Her møter vi han igjen med eget materiale – med ett unntak. Det er den legendariske låta «The Master Has a Master Plan» både av og med sjølvaste Pharoah Sanders (78) på både tenorsaksofon og vokal. Han er gjest på et par andre låter også og sjøl om han kanskje har sett sine beste dager, så er det både flott og sterkt å møte ikonet igjen.

Ellers har DeFrancesco, som også spiller flere tangentinstrumenter og trompet, med seg sin utmerkede faste multisaksofonist og bassist (!) Troy Roberts, perkusjonisten Sammy Figueroa og ikke minst en av jazzens nålevende storheter på trommer, Billy Hart.

Repertoaret er av den hardtswingende og melodiske sorten med solide røtter i 60-tallets groovy souljazz som Jimmy Smith & Co etablerte og som DeFrancesco har videreført på sitt personlige vis. Det er ingenting banebrytende i det vi blir servert her, men så trengs det da heller ikke. God, tøff, groovy og tidløs jazzmusikk dandert av strålende musikanter holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joey DeFrancesco
In the Key of the Universe
Mack Avenue Records/MusikkLosen

 

Det stemmes

Oslo 14 Vocal Ensemble er et vokalkollektiv helt for seg sjøl. Nå har de lagt ut på runde nummer to og det er fortsatt like spennende å følge dem.

Oslo 14 er ikke et kor, de er noe for seg sjøl.

Oslo 14 Vocal Ensemble, som består av en pool av improviserende sangere på rundt 25 personer, blei dratt i gang av Elin Rosseland i 2014. To år seinere kom platedebuten under navnet Oslo 14 Vokalensemble: «Improvisasjon – Komposisjon».

Om anglifiseringa av både bandnavnet og tittelen på oppfølgeren tyder på at de nå vil nå lenger og breiere, vet jeg ikke. Det jeg uansett kan slå fast er at ambisjonsnivået ikke er senka en centimeter etter at Andreas Backer tok over som kunstnerisk leder i 2017. Her kommer beviset på det.

Som på kollektivets første plate, så er materialet ei herlig blanding av fritt improviserte utflukter og komponert stoff. Denne gangen er det Backer og Guro S. Moe som står for det skrevne stoffet og nok en gang er det en sann og utfordrende fornøyelse å bli med på utflukten.

Ideen bak Oslo 14 har, hvis jeg har skjønt det rett, hele tida vært å «utforske» hva stemma, aleine og sammen med andre stemmer, kan skape av kjent og ukjent karakter. Det betyr at Oslo 14 framstår som noen helt eget og dermed unikt i sin tilnærmingsmåte – derfor er det også så spennende å følge dem uansett om det er planlagt eller fritt unnfanga musikk.

Her bys det på stadig nye stemninger, varianter av stemmebruk og overraskelser – muligens både for oss på mottakersida og kanskje for de i kollektivet sjøl også – og Oslo 14 Vocal Ensemble bekrefter med runde to at de ikke har tenkt å kompromisse et eneste gram. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo 14 Vocal Ensemble
Improvisation – Composition II
Losen Records/MusikkLosen

Ikke Berre lekkert

Den norske trommeslageren Håkon Berre har hatt København som base i en årrekke. Her kommer det to eksempler på hans kompromissløse musikkanskuelse.

 

Håkon Berre mellom to elektronikere betyr unike lydlandskap.

Trønderen Håkon Berre (38) er altså nordmann god som noen, men har bodd store deler av sitt profesjonelle liv der nede hos danene. Der har han vært i gang med en rekke samarbeidsprosjekter udi den frie improvisasjonens tjeneste og uansett hvor vi møter han så forteller han oss om sin totalt åpne tilnærming til det å skape musikk., lydinstallasjoner og lydlandskap.

Disse to eksemplene er så forskjellige som vel tenkelig, men har likevel mye av det samme tankegodset med seg. Teeth er en trio bestående av danske Anders Filipsen på allehånde elektriske instrumenter, svenske Herman Müntzing på kanskje enda flere elektriske duppeditter og Berre på bortimot det som kan tenkes av perkusjonsinstrumenter.

Trioen har eksistert i fire år, men først nå etter å ha spilt en rekke konserter i inn- og utland, følte de seg klare til å gi ut sin debutskive. Musikken er totalt fri og består av ni «låter» der statiske lydflater, støy, dynamikk og lyder av kjent og ikke minst ukjent karakter, finner sammen på et vis ingen av oss har opplevd tidligere. Tøft, annerledes – noe helt for seg sjøl.

Håkon Berre, Sture Ericson og Johannes Nästesjö – en unik trio.

Berre trives åpenbart i akustiske settinger også. Sammen med svenskene Sture Ericson, også han bosatt i København, på ymse saksofoner og bassisten Johannes Nästesjö, med base i Malmö, har de forska i diverse frie landskap siden høsten 2014.

Ni turneer, blant annet med stopp innom Blow Out i Oslo, har ført til at dette er en trio der innbyggerne kjenner hverandre godt og vet det meste om hvilke musikalske bevegelser alle er i stand til å utføre. Det betyr samtidig flotte utfordringer både for de tre og for oss på mottakersida.

De åtte «låtene» er frijazz med solide røtter i europeisk frijazz med utgangspunkt i Nederland og Tyskland fra 60-tallet og fremover. Her er det masse dynamikk og tre musikanter med store ører som tilpasser sitt eget til det kollektive hele veien.

Dette er et visittkort fra det som hendte i et studio Malmö i november 2017. Det er stygt, det er vakkert og det er alt mellom ytterpunktene og det kommer aldri til å skje igjen.  Det er nok en bekreftelse på at vi har en skjult skatt der ute med navn Håkon Berre som nekter seg sjøl, og oss, svært lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart mulig.

Teeth
Open Up
ILK/ilkmusic.com
Ericson/Nästesjö/Berre
Ausfahrt Freihalten!
Barefoot Records/barefoot-records.com

Den ustoppelige

Espen Rud er en veteran og bauta i norsk musikkliv. Her følger nok et bevis på at han fortsatt er i toppform.

Espen Rud er mannen som aldri gir seg – heldigvis.

Trommeslageren, komponisten, bandlederen og favoritten til tusenvis av barn landet rundt, Espen Rud (71), er et strålende bevis på at alder bare et pluss i mange sammenhenger. Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Ruds karriere i mange tiår og jeg tror aldri jeg har hørt han bedre enn de seineste åra.

Rud slo gjennom allerede på 60-tallet med giganter som Dexter Gordon og Karin Krog. Triosamarbeidet med Bjørnar Andresen og Svein Finnerud var av det legendariske slaget og seinere jobba han også med Radka Toneff og «alle» storhetene i norsk jazz.

Rud har, i tillegg til å være en mye benytta sidemann, i mange år fronta sine egne band og i veldig stor grad med sin egen musikk. Han har også jobba i flere tiår med skolekonserter/dukketeater for de mellom 6 og 13 år og lært mange å sette pris på improvisert musikk.

Med «Frø» får vi en kombinasjon av Ruds egne band og egen musikk for barn som i denne sammenhengen egner seg i minst like stor grad for oss større barna.

Musikken er i all hovedsak henta fra forestillinger Rud skrev for Rikskonsertene mellom 1996 og 2002. Uten unntak snakker vi om melodisk vakre og lettfattelige låter, men alltid med dybde. Det swinger noe grassat fra første til siste takt og når han, som alltid, har med seg kremen av yngre jazzmusikere – hvor mange har Rud gitt sjansen opp gjennom åra? – i hovedsak representert med bassisten Sebastian Haugen, gitaristen Hans Mathisen, saksofonisten Kasper Skullerud Værnes og fiolinisten Adrian Løseth Waade, som blir ypperlig supplert av brødrene Atle og Frode Nymo på saksofoner og Terje Gewelt på bass på enkelte låter, så har «Frø» blitt en akkurat så flott bekreftelse som vel tenkelig på hvor bra Espen Rud og hans musikk er den dag i dag.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Rud
Frø
Curling Legs/Musikkoperatørene

En av de aller hippeste

Nels Cline er i mine ører en av de aller mest spennende og allsidige gitaristene som finnes – på Tellus i alle fall.

Nels Cline er intet mindre enn en framifrå gitarist

Nels Cline (63) har vært en sentral skikkelse i amerikansk musikk helt siden 80-tallet. Likevel har han aldri fått den anerkjennelsen som samtidige som for eksempel Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield. I mi bok hører han hjemme i den samme ligaen og her kommer det to bekreftelser på det.

Cline trives i de fleste musikalske konstellasjoner og vi har møtt han som straight jazzgitarist, sammen med norske «frihetssøkere» som bandet Huntsville og som rocker i bandet Wilco der han fortsatt tjenestegjør.

The Nels Cline 4 består av bassisten Scott Colley, gitaristen Julian Lage og trommeslageren Tom Rainey. Det betyr ei herlig blanding av særs erfarne herrer i både straight og mer frilynt jazz med Colley og Rainey, samt ungt pågangsmot representert med Lage.

Med et repertoar med egne låter, samt Carla Bleys «Temporarily», tar de fire oss med på eleverte samtaler der de to ganske så forskjellige gitarstemmene både utfordrer og utfyller hverandre på et spennende vis. Her snakker vi moderne, melodisk jazz med frie flater innimellom som alle trives med å flyte inn og ut av. Møtet mellom Cline og Lage er også et gitaristisk høydepunkt av sjelden kvalitet.

Blant de mange platene som har blitt liggende i marinade lenge her i heimen, er Clines «Lovers». Dette er i alle fall ei fin anledning til å plukke den fram og den har tålt marinaden på strålende vis. Dette er nemlig tidløs musikk.

I 25 år har Cline hatt en drøm om å spille inn standardlåter samt eget materiale i samme gate med stort orkester. Han hadde også som ambisjon å skrive arrangementene sjøl, men skjønte raskt at det blei for mye å gape over. Trompeteren Michael Leonhart var mer enn villig til å ta på seg den oppgava og han har gjort en kjempejobb og skrevet virkelig originale arrangement.

Med låter som «Glad to Be Unhappy», «Beautiful Love», «Secret Love», «I Have Dreamed», «Why Was I Born?» og «Invitation», har Cline, Leonhart og produsent David Breskin gitt oss 18 låter over to cder som viser oss hvilken tradisjonsbærer Nels Cline også er.

Dette var ei plate Cline veldig gjerne ville at han store forbilde Jim Hall skulle få høre. Skjebnen ville det slik at Hall forlot tida dagen før innspillinga var ferdig, så den får heller bli en forlengelse og en hyllest av legenden Hall.

Nels Cline er definitivt en av klodens aller mest allsidige, smakfulle og interessante gitarister – bevisene står i kø på disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Nels Cline 4
Currents, Constellations
Blue Note/Universal
Nels Cline
Lovers
Blue Note/Universal