Eyolf Dale og hans trio har vært, er og kommer til å bli værende – tipper jeg – blant mine aller største triofavoritter. Uansett hvor og når.

Hvert eneste møte med Eyolf Dale (40) og hans musikk har vist i stadig større grad å være ei høytidsstund. Dette tredje albumet med hans trio er så definitivt ikke noe unntak. Sjøl om Dale står oppgitt aleine som artisten her så har jeg bevisst valgt et bilde av trioen med Audun Kleive på trommer og Per Zanussi på bass – dette er nemlig for meg et kollektivt uttrykk og en ditto ekskursjon, noe jeg er ganske så sikker på at Dale også er enig i.

Så mye

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Komponisten Dale er så mye og har så mye innabords. I tillegg til å ha den moderne jazzhistoria på plass, så er låtene hans også prega av impulser fra den klassiske verden og norsk folkemusikk. Dette fusjonerer Dale på et høyst personlig vis – ingen andre enn Eyolf Dale kunne ha skrevet denne musikken. Det er en lyrisk åre i uttrykket som tiltaler meg voldsomt rett og slett.

Trioen sin

Dette er trioens tredje album. Etter debuten “Being” i 2021 fulgte “The Wayfarers” der trioen møtte sjølvaste Kringkastingsorkesteret for to år siden. To av Dales aller beste musikalske venner, Kleive og Zanussi, har vært med hele runden og vel så det. De har hele tida vært en usedvanlig empatisk kohort, nå i større grad enn noensinne.

Kleive er i mine ører en av Tellus´ aller mest uttrykksfulle perkusjonister og Zanussi er et grunnfjell som hva som helst kan bygges på.

Når så Dale fremstår som en pianist med en usedvanlig palett, med et teknisk arsenal uten like pluss dynamikk, rytme og melodisk bredde i uttrykket som løfter han opp i elitesjiktet blant dagens akustikere, så har Eyolf Dale Trio tatt ytterlige ett eller flere steg helt opp der stjernene møtes.

“When Shadows Dance” er en strålende tilstandsrapport fra Eyolf Dale og Eyolf Dale Trio.

Tvillingene Charlotte og Maren Wallevik Hansen inviterer oss med på en americana/nordicana-utflukt som forteller oss at de er på god vei til noe eget.

Fra Kristiansand, men i nesten i like stor grad fra USA kommer tvillingene Charlotte og Maren Wallevik Hansen. Det skinner tydelig gjennom på dette albumet. Vi snakker om 29 år gamle jenter som har all mulig grunn til å ha store deler av americana-kulturen under huden og de forvalter den på et ekte og fint vis.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Arvelig

Tvillingene har besteforeldre som har bodd i USA i flere tiår og som tok med seg musikk av og med Elvis, Sinatra, Simon & Garfunkel og Judy Collins hjem til Sørlandet. Sjøl har de to også bodd deler av livet over there og det har til sammen ført til at de har et mer enn gjennomsnittlig nært forhold til alt americana, spesielt folk og country.

Med sjølvaste Anders Engen og like sjølvaste Freddy Holm i produsentstolen, har de to låtskriverne skapt et tiltalende univers som forteller oss at de hører hjemme i akkurat slike landskap.

De to synger og spiller gitar og Engen og Holm bidrar også på sine sedvanlige smakfulle vis. Stemmene til tvillingene klinger vakkert sammen, sjøl om jeg hadde ønska meg litt mer trøkk fra tid til annen – det blir i lengden litt i snilleste laget for meg.

De to er virkelig gode låtskrivere og fine historiefortellere. Det er ikke til å undres over at sirkelen snart er slutta: I år skal de ut på sin tredje runde i USA som support for legenden Judy Collins som besteforeldrene introduserte de to for.

What goes around comes around og jeg gleder meg til å følge den mer enn lovende duoen Oakland Rain i framtida og Part 2 er meldt rett rundt hjørnet og skal være mer inspirert av alternativ nordisk indiepop.

The Fury med vår egen Lage Lund som en sentral ingrediens er en
kvartett som likner mistenkelig på det som vi i enkelte kretser kalles
ei supergruppe.

Lage Lund (47) er en gitarist i den ypperste verdensklasse. Til tross
for det er herren som er født i Bergen og oppvokst i Skien fortsatt en
doldis i jazz- og musikk-Norge. Hovedårsaken er sikkert at han
tilbragte tida mellom 2000 og 2019 i USA, hvor han blant annet vant
den prestisjetunge Thelonious Monk-konkurransen og blei den første
jazzgitaristen som fikk fingrene og føttene sine innom Juilliard
School of Music.

Sjøl om han har tatt med seg kone og barn fra Junaiten og bosatt seg
ikke langt fra Oslo, så har Lund fortsatt å turnere verden rundt og
beholdt de gode kontaktene sine fra jazzens hovedstad. Det har ført
til dette strålende møtet med fire av storhetene fra den flotte
mellom-generasjonen.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Bandet sitt

Bassist Matt Brewer, trommeslager Tyshawn Sorey og tenorsaksofonist
Mark Turner utgjør The Fury sammen med Lund. De fire kjenner hverandre
svært godt fra mye musisering sammen i ymse konstellasjoner, men har
aldri spilt sammen som band før The Fury så dagens lys.

Med et repertoar bestående av tre Lund-låter, to av Turner, en av
Brewer samt Myron Waldens “Like a Flower Seeking the Sun”, blir vi
invitert inn på jazzklubben Ornithology i Brooklyn to augustkvelder i
2023, og det er lett å skjønne det lyttende publikummets heftige
begeistring.

Her er nemlig fire av denne mellomgenerasjonens mest distinkte,
retningsgivende og uttrykksfulle stemmer samla på et brett og for noen
samtaler de fører.

I tradisjonen

Vi har med musikanter som har hele den moderne jazztradisjonen godt
under huden. Det er et melodisk fundament i det hele som sørger for at
det swinger noe vederstyggelig fra start til mål, og de fire makter
også sette et preg av 2020-tallet med denne tidløse musikken.

The Fury er, som skiva forteller oss, garantert et heftig liveband.
Inntil de dukker opp på våre breddegrader er denne debuten en svært
god erstatter.

Ingebrigt Håker Flaten har vendt hjem etter mange år i Junaiten, men han har så avgjort tatt med seg noen av sine amerikanske røtter også.

Bassist i særklasse, det være seg på den store fela eller på den elektriske varianten, Ingebrigt Håker Flaten, har tilbragt flere av sine 53 år på Tellus i Austin, Texas. Da pandemien satt sitt preg på kloden valgte han å sette kursen tilbake til moderlandet og her har han heldigvis blitt værende. Til tross for det har han ikke mista kontakten med viktige deler av miljøet over there som han fant seg godt til rette i, og som jeg stifta bekjentskap med første gang med skiva “A Mothers Work Is Never Done” i 2014.

Allsidig

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Håker Flaten, som allmuen i stor grad kjenner fra band The Thing og ikke minst Atomic, viste med bandet The Young Mothers nok ei side av seg sjøl. Bandets oppfølger, “Morose”, kom fire år seinere, men gikk meg dessverre hus forbi. Nå har heldigvis stafettpinnen blitt plukka opp igjen, og den vellykka hybriden av et band virker like sulten og nysgjerrig som de var for vel ti år siden.

Usedvanlig gumbo

Sjøl om Håker Flaten fortsatt er den ubestridte ledestjerna, så har dette tredje visittkortet blitt en mer kollektiv pakke enn tidligere – de fleste har bidratt på skrivesida.

Det betyr at elementer fra avant-garde jazz finner et unikt slektskap med industri-teksturer, surrealistisk lyrikk, hip-hop og heftig og djup funk.

Unikt kollektiv

Med Stefan Gonzalez på vibrafon, trommer, perkusjon og stemme, Jonathan F. Horne på gitar, Jason Jackson på tenor- og barytonsaksofon, Frank Rosaly på trommer, elektronikk og programmering og Jawwaad Taylor på trompet, rap/rhymes, elektronikk og programmering, er fortsatt The Young Mothers med gruppefører Håker Flaten noe av det mest sjangersprengende som finnes der ute.

Jeg har fortsatt ikke fått hørt The Young Mothers live. Det står avgjort høyt på ønskelista, men enn så lenge er “Better If You Let It” – som jeg ikke vet hva betyr – ei strålende erstatning. Beintøft er det!

Den svenske trommeveteranen Peter Danemo hviler ikke på laurbærene akkurat. Her stiller han like godt til start i tre øvelser.

Peter Danemo (63) er så mye mer enn en framifrå trommeslager. Akkurat det med å være en framifrå trommeslager har han vist oss i en rekke settinger opp gjennom åra, men mindre kjent her hjemme i alle fall er det faktum at han også er langt framskreden som komponist og arrangør i ymse konstellasjoner. Med disse tre utgivelsene kommer det en herlig bekreftelse på Danemos allsidighet og mesterskap både som trommeslager, komponist og arrangør.

Bestillingsverk

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

“Gläntan”, tittelen er inspirert av et dikt av Tomas Tranströmer, og er et resultat av et bestillingsverk fra Sveriges Radio i 2019. Danemo ville kombinere impulser fra sin fascinasjon for både klassisk musikk og jazz og inviterte Kajsa Zabzine på fløyter, Astrid Le Clercq på klarinetter, Victoria Stjerna på fiolin, Jessie Langhard på cello og Magdalena Meitzner på perkusjon fra den klassiske verdenen, samt saksofonisten Joakim Milder, bassisten Christian Spering og pianisten Britta Virves til å leike fram ideer sammen med seg sjøl.

Leiken og improvisasjonen førte til fem komposisjoner som blei spilt inn i 2019, men som altså først nå er utgitt på plate. Fusjonen fungerer utmerket og viser oss hvilken visjonær og åpensinna musikant Danemo er. Han trives veldig godt i slike mellomstore settinger der alle får rom til å puste, og her har åpenbart alle de involverte fått den inspirasjonen de søkte til å ta musikken videre.

Storband

Danemo trives tydeligvis i større lag også. “Resonansium” er innspilt live på klubben Fasching i Stockholm i 2016, og her har Danemo skrevet musikk for det som mange mener er Sveriges beste storband, Norrbotten Big Band. Dette samarbeidet har allerede vist seg frem på plate med “Hedvigsnäs”, men her får vi høre materiale som ikke kom med på den utgivelsen samt nyskrevet stoff av Danemo.

Nok en gang viser han seg som en strålende komponist og arrangør. Her dirigerer Danemo bandet og Konrad Agnas er så avgjort ingen dårlig erstatter bak trommene.

Det vi blir servert er original storbandmusikk fremført av et ensemble i toppklassen.

Trio

Peter Danemo er så mye mer enn dette også. I 2009 inviterte han vennene Pär-Ola Landin og hans bass og pianisten Klas Nevrin til en totalt improvisert trio-seanse. Dette er så langt fra det komponerte og arrangerte vi får oppleve på de to foregående platene som vel tenkelig.

Det er fritt og løst, men samtidig føres det samtaler som har masse intensitet, stemning, dynamikk, skjult rytmikk og ditto melodikk i seg. Årsaken til at denne innspillinga har blitt liggende til marinering siden 2009 er ikke lett å forstå, men at den tidløse musikken har tålt marineringa godt hersker det liten tvil om.

Peter Danemo er en strålende musiker, komponist og arrangør. Her står bevisene på alt dette i kø.

Pianisten Ole Fredrik Norbye og tenorsaksofonisten Njål Ølnes har
funnet hverandre så det holder. De gir oss duomusikk til ettertanke og
til sinnets vederkvegelse.

Ole Fredrik Norbye (40) fikk jeg ørene opp for gjennom flere
utgivelser for et par år siden. Han ga oss to solo-utgivelser samt et
visittkort med Eik Trio. Njål Ølnes (59), med jazzlinjebakgrunn fra
Trondheim rundt 1990, satte etter hvert flotte spor med band som
Decoy, Dingobats og BMX. De seinere åra har han i stor grad
konsentrert seg om undervisning på forskjellige institusjoner. Det har
ført til at vi har fått hørt alt for lite til musikeren Ølnes, men at
han fortsatt har det er “Bird Food” et glitrende bevis på.

På vei

Denne musikken har funnet veien opp til oveflata etter time etter time
i øverommet, der utforskning og utfordring har stått på programmet. De
to har heldigvis slått fast at sluttproduktet egna seg til deling med
allmuen og det å tilbringe tid med dem og musikken har vært givende.
Alle låtene har et fugletema knytta til seg for å understreke den
improviserte musikkens frihet og uforutsigbarhet.

Åtte av de 14 melodiene har duoen skapt sjøl, mens resten består av to
Ornette Coleman-låter, “Humpty Dumpty” og tittellåta “Bird Food”, to
av Keith Jarrett, “Roussilion” og “Coral”, Steve Swallows “Falling
Grace” og Dave Hollands “Four Winds”.

Pianospillet til Norbye har mye melankolsk over seg og han har også en
rekke klassiske referanser i uttrykket sitt, samtidig som han har
store deler av den moderne jazztradisjonen inne.

Samtalene han fører med Ølnes, som har holdt den flotte tenortonen sin
skjult alt for lenge, er av det vakre og intime slaget. De gir
lytteren mulighet til å dukke ned i landskapene de har skapt og bli
der så lenge man måtte ønske eller har behov for.

“Bird Food” har enkelt og greit blitt ei lita kammerperle av en
musikkekskursjon.

Den finske pianisten Joona Toivanen forteller oss med “Gravity” at han
har vokst til å bli en svært uttrykksfull og varm musiker og
komponist.

Min kjennskap til Joona Toivanen (43) er av det begrensa slaget. Så
vidt jeg kan huske har jeg kun hørt han som sidemann sammen med den
svenske fløytisten Anders Hagberg. Møtet med hans trio, som har
eksistert siden 1997, forteller meg at det var på høy tid at
bekjentskapet blei betydelig utvida og forsterka. Dette er nemlig
triojazz av meget høy byrd..

Langt tilbake

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Vennskapet til de tre i trioen går faktisk lenger tilbake enn til
1997. Første dag på barneskolen i Jyväskylä møtte vår mann
trommeslageren Olavi Louhivuori, som vi kjenner godt her hjemme etter
hans strålende innsats i mange år i Mats Eilertsens band, og når
bassisten heter Tapani Toivanen og er lillebroren til Joona, så sier
det seg sjøl at her snakker vi langvarige og tette forbindelser.

Bandet platedebuterte i 2000 og har siden kommet med sju plater før
“Gravity” så dagens lys i år. Og om vi har med en samspilt trio å
gjøre? Det må være årets underdrivelse å hevde noe annet – her er det
tre gode venner som utstråler musikalsk og menneskelig empati så det
holder.

Stor bredde

Materialet, som jeg mener er unnfanga av de tre mer eller mindre i
fellesskap, varierer fra ganske så så straighte og svært så melodiske
til det mer åpne, meditative og løse. Herrene er bosatt i henholdsvis
Göteborg (Joona), Helsingfors (Olavi) og København (Tapani), men det
er åpenbart ikke noe hinder for å føre svært så meningsfulle og unike
samtaler.

Joona Toivanen Trio har umiddelbart inntatt en viktig plass i min
trioverden og der er det trangt om plassen. Tøft, annerledes og svært
fascinerende.

Karl Strømme er en musiker og komponist som har fått alt for lite
oppmerksomhet. Her kommer det nok et prov på det.

Med alt for ujevne mellomrom de par seineste tiåra har jeg hatt gleden
av å få høre trompeteren Karl Strømme (49) og hans musikk. I en
periode møtte jeg han sammen med bandet Peloton, og for knapt seks år
siden som sjef for egen musikk med “Dynalyd” i et band med blant andre
Trygve Fiske og Per Oddvar Johansen, og i 2022 på trio med “Song
Dust”. Denne gangen er det enda mer intimt – Strømme stiller til start
kun sammen med perkusjonisten Andreas Bratlie.

Mye mer enn en duo

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Tro ikke at “The Moonfish” har blitt noe som likner på en tradisjonell
duoplate på noen måte. Den utmerkede trompeteren Strømme har nemlig
fargelagt det fine melodiske materialet han har skapt med gode
gammeldagse analoge synther samt noen nye og digitale, bassgitar og
piano og hans medsammensvorne Andreas Bratlie spiller i tillegg til
tablas også tradisjonelt trommesett. Det har ført til at de to låter
som et fullt, heftig band og det groover grassat av de to.

Gode venner

De to møtte hverandre på Foss videregående i Oslo i 1994 og har siden
studert sammen på Musikkhøgskolen. Det er ikke vanskelig å høre at
kjemien og empatien er veldig tilstede – de stortrives med hverandre
og utfordrer og utfyller hverandre på et flott vis.

Strømme, som jeg har mistenkt for å ha lytta aldri så lite på
trompetere som Miles Davis, Nils Petter Molvær og Kenny Wheeler – ikke
de verste kildene å hente fra det, har latt seg inspirere av både dub,
jazz og samtidsmusikk til å sette sammen dette fine og fascinerende
brygget.

Dette er musikk som groover og som det er vanskelig å sitte stille til
– den kan faktisk egne seg på eleverte dansegulv også. Karl Strømme
forteller oss nok en gang at han fortjener mye mer oppmerksomhet enn
det som har blitt han til del så langt.

Bassist, låtskriver, bandleder og jeg vet ikke hva, Nicolas Leirtrø,
dukker opp i stadig nye settinger. Uansett gjør han det på et høyst
personlig vis – nå også mutters aleine.

Til tross for at Nicolas Leirtrø bare er 27, så synes jeg at jeg både
har sett og hørt han i ei årrekke allerede. Noe av grunnen er helt
sikkert at far og sønn Leirtrø var fast inventar på Moldejazz omtrent
fra arvingen gikk i barnehagen. Seinere har Nicolas vist seg fram på
scena også både i Molde og en rekke andre steder både i Norge og langt
utenfor Harald og Sonjas grenser. Høydepunktet for Leirtrøs del kom
høyst sannsynlig i fjor sommer da han som en viktig del av trioen I
Like to Sleep spilte JazZtipendiat-konserten med Trondheim
Jazzorkester i Molde..

Ettertrakta

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Leirtrø er et klart førstevalg som sidemann i flere settinger også.
Årsaken er sjølsagt at han er en svært dyktig og personlig bassist. På
denne soloinnspillinga gjort i Electrical Audio – som ryktet hevder er
et legendarisk studio – i Chicago viser han oss det i en så naken
versjon som vel tenkelig.

Det hele blei gjort en septemberdag i fjor og vi møter altså kun
Leirtrø, en bass og ei bue tatt opp på to spor. De vel 32 minuttene
består av sju “låter” som jeg vil tro er ganske så fritt improvisert.
Leirtrø viser oss et stort spenn i uttrykk og han benytter de fleste
muligheter den store fela har å by på.

Med et fritt og kompromissløst sinn går Leirtrø til verket. Dette er
en veldig der og da produksjon der vi får høre “låtene” akkurat slik
de blei spilt og i den rekkefølgen de blei unnfanga.

Der vi møtte Arild Andersen på “Landloper” for ei lita stund siden med
den sterke melodien i sentrum, så har altså Leirtrø valgt en annen
innfallsvinkel. Dette er fritt, åpent og løst; her skal bassens
muligheter som musikalsk lydkilde utforskes og det gjør Nicolas
Leirtrø på et flott og høyst personlig vis.

PS Innspillinga finnes fysisk kun på kassett – noe annet skulle tatt seg ut.

Fem unge herrer med bakgrunn fra jazzutdanning både i Bergen, Oslo og
Trondheim har satt hverandre stevne i et usedvanlig heftig musikalsk
landskap.

Trombonist og komponist Sigurd Skogdal har alliert seg med giatarist
Håvard Nordberg Funderud, bassist Torkil Hjelle, trommeslager Martin
Mellem og saksofonist Lauritz Skeidsvoll i sin søken etter noe ganske
så unikt. Det har han og de i stor grad makta Noe annet skulle nesten
tatt seg i ut – vi har nemlig med noen av de mest spennende musikerne
i den oppvoksende slekt å gjøre.

Nykommer

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

For meg er faktisk Skogdal den eneste jeg ikke kjenner til fra før.
Han forteller oss umiddelbart at han er ustyrt med solide egenskaper
som instrumentalist og han avslører kjapt også at han er besjela med
et ganske så energisk musikalsk gen. Her blir det nemlig ikke spart på
noe.

Vi blir invitert inn i et univers som kan beskrives som et rocka
frijazz-inspirert landskap. Her får alle godt med plass både hver for
seg og kollektivt til å fortelle oss hvem de er og hva de står for.
Sjangermiksing, høy energi og en evne og vilje til å eksperimentere er
fellesnevnere for alle fem og her støter vi på både tunge doom riff,
litt Zappa-inspirasjon og feite frijazzekskursjoner.

Ikke for tynnslitte nerver

Dette er tøffe og heftige saker, men ved god bruk av dynamiske
hjelpemidler er det absolutt mulig å puste mellom slagene også.

Hypnopomp er en tilstand i søvnsyklusen der man kan oppleve heftige
lydlige og visuelle hallusinasjoner. Om man kan det med “Glåm” vet jeg
ikke, men en spennende debut er det uansett.