Sjangeren nesten jazz og dikt har fått en spennende avlegger med trønderduoen Enok Monk. Rap/resitasjon og kontrabass. Ikke akkurat hverdagskost.

Gudfaren når det gjelder lyrikk og jazz her til lands er så avgjort Jan Erik Vold. Sammen med de fire store i norsk jazz på slutten av 60-tallet, åpna Vold & Co opp nye dører. Seinere har Vold dukka opp i en rekke andre konstellasjoner også – blant annet i en eksklusiv liten duo med bassmaestro Arild Andersen, inkludert gitargigant Bill Frisell ved enkelte anledninger.

Forlengere

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sakte og sikkert har det dukka nye spennende avleggere og forlengere også i dette skrinne landskapet. Ikke minst Buicken med Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har skapt usedvanlig mye spennende i samarbeid med noen av våre upperste jazz- og bluesmusikere, men hverdagskost i disse grenselandene har det likevel på ingen måte blitt.

Derfor er det mer enn hyggelig at det dukker opp en ny avlegger i denne faunaen eller floraen. Rapisten (ser at den kan misforstås), resitasjonisten og ordsmeden Trond Wiger forteller sine historier på et novelle-liknende vis – på kav trøndersk, må vite – og at det er en herre som har et liv å hente fra er det ikke mye tvil om.

Når så Erlend Smalås – som også spiller bass på trøndersk – og Wiger åpenbart har truffet hverandre både på det personlige og musikalske planet, så har det ført til eleverte samtaler i mange spennende grenseland.

Enok Monk er en flott tilvekst i det skrint befolka landskapet der lyrikk møter jazz. Herlig!

I forbindelse med Record Store Day har det strålende selskapet Elemental Music gitt ut seks fantastiske plater med noen av de største. Her snakker vi gull – intet mindre.

Elemental Music med produsent Zev Feldman i førersetet er intet mindre enn et fantastisk selskap med en visjon og en vilje og evne til å virkeliggjøre det de setter seg fore. I flere år har de drevet jazzikalsk arkeologiarbeid mer eller mindre verden rundt for å finne uutgitt musikk med noen av jazzens aller største utøvere, sette opptakene i tipp topp stand og i tillegg lage omslagshefter med tekster med en rekke relevante mennesker – inkludert de musikerne som fortsatt er i live.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter Bill Evans

Etter en rekke flotte utgivelser med liveopptak med Bill Evans, så har Feldman & Co nå kasta nettet både vidt og bredt. All musikken som blir presentert på disse seks utgivelsene hører hjemme i kategorien aldri tidligere utgitt og Feldman har funnet frem til de opprinnelige kringkastingsopptaka, i de aller fleste tilfeller, og remastra dem etter alle kunstens regler. Det har ført til at det låter fantastisk også målt med dagens ører.

Cannonball Adderley

Cannonball Adderley får vi altså møte i to tapninger, begge i Frankrike, fra henholdsvis 1969 og 1972. Joe Zawinul er pianist på den første og George Duke på den andre – skjønner? Mye av musikken er skrevet av Zawinul og du verden for noen band Adderley satte sammen og du verden som det groova av uttrykket de skapte.

Chet Baker

Chet Baker møter vi i en blowing session fra California i 1972 sammen med en annen trompeter og vokalist, Jack Sheldon, som ikke når Baker til ankelkulene en gang. Her serveres det elleve standardlåter på tradisjonelt Baker-vis, med blant andre Dave Frishberg på piano, og det er interessant å høre Baker med amerikanske musikere – nesten en sjeldenhet fra 70-tallet og utover.

Yousef Lateef

Tenor- og sopransaksofonisten og fløytisten Yusef Lateef (1920-2013) vare en melodiøs modernist som jeg mener aldri fikk den store anerkjennelsen han fortjente. Det bekrefter han så definitivt på denne konsertinnspillinga fra Avignon i Frankrike fra 1972. Med seg har han en framifrå trio med Kenny Barron (piano), Bob Cunningham (bass) og Albert “Tootie” Heath, som nylig la ned trommestikkene for godt. Bortsett fra “I´m Getting Sentimental Over You”, så er det mye bluesbasert originalmateriale som det swinger varmt av og som nok en gang forteller oss hvilken underkjent kapasitet Lateef var.

Sun Ra

Vi blir også invitert ut i sfærer langt der ute med sjølvaste Sun Ra som reiseleder. Gjennom hele si karriere så skapte Sun Ra landskap og musikk så høyst personlig som vel tenkelig og sjøl om han transenderte i 1993, så har hans ånd blitt tatt vare på og hans Arkestra kommer fortsatt ned og hilser på oss med snart 100 år unge Marshall Allan i sjefsstolen.

Her blir vi tatt med på to konserter i Chicago i 1976 og 1977 og dobbelt-cden, samt nok ei fantastisk og omfattende “bok” med unike bilder av vår venn fra stratosfæren, understreker igjen hvilket helt spesielt musikalsk sinn Sun Ra var utstyrt med.

Mal Waldron/Steve Lacy

Denne retrofesten blir avslutta med sjelsfrendene Mal Waldron på piano og Steve Lacy på sopransaksofon. Med seg på denne konserten fra Antwerpen i Belgia i 1995 har de Andrew Cyrille på trommer og Reggie Workman på bass – et modernistisk a-lag med andre ord.

I tillegg til originalmateriale er det de to Monk-låtene “Epistrophy” og “Monk´s Dream” som er utskytingsrampene for de fires unike tilnærmingsmåte til det å skape musikk.

Alt dette blir utgitt i begrensa opplag på både vinyl og cd og er unntak strålende eksempler hvilke store artister de var.

Elemental Music er noe av det flotteste og viktigste som har dukka opp i jazzverdenen de seineste åra og Zev Feldman skal ha så mye skryt som overhodet mulig. Det er bare å håpe at de fortsetter med sitt detektivarbeid – det ligger helt sikkert mer gull på lur der ute.

Jo da, jeg har både hørt om og hørt Arne Skage i flere sammenhenger opp gjennom åra. Dette er likevel første gang han viser seg frem i full bredde og det frister til mer blues, funk og mere til fra Rogaland – og New Orleans.

Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Arne Skage (59) har vært sentral i musikklivet i Rogaland og dalstrøka rundt helt siden begynnelsen av 80-tallet. Sammen med Frank og Rita Eriksen i Eriksen, Reidar Larsen og flere andre har Skage stått på en rekke scener over hele landet og han har også samarbeida med artister som Thomas Dybdahl, Jørn Hoel og Roy Rogers. Grunnen til at han vært en ettertrakta sidemann tar det ikke mange takter å avsløre; Skage er nemlig en langt framskreden slidegitarist, gitarist, bassist, vokalist og en hel del annet. I 2021 debuterte han under eget navn med “Procrastination Blues” og nå foreligger oppfølgeren “Rootwork” – stort sett unnfanga i New Orleans.

NOLA

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Ballet åpner med tradlåta “Tootie Ma” der både pianør Dr Bekken og en rekke mer eller mindre kjente NO-musikere og norske sjelsfrender forteller oss med all ønskelig tydelighet at her spiller New Orleans-musikken og kulturen ei stor rolle. Big Chief Juan Pardo og blåserekke fra New Orleans Nightcrawlers, sjøl om det er ukjente navn for meg, er kvalitetsgarantister så det holder.

De ni låtene, som i tillegg til de egenskrevne er henta fra den store og særdeles groovete NO-skatten, viser hele tida hvilken genuin musikant Arne Skage er. Dette er ekte og jeg tror på han fra start til mål.

Ikke til New Orleans?

De fleste av oss kommer nok aldri til New Orleans. Det gjorde heldigvis Arne Skage for oss og han formidler den unike NO-sounden og grooven på et ypperlig vis sammen med strålende musikalske venner fra begge sider av dammen.

Blant nålevende jazzmusikere mener jeg Charles Lloyd befinner seg helt der oppe. Til tross for voksen alder leverer han på det ypperste nivået fortsatt.

Charles Lloyd (86) har vært en av de viktigste retningsgiverne i moderne jazz helt siden 60-tallet. Etter at han oppnådde tilnærma popstjernestatus med live-albumet “Forest Flower” fra 1966, så valgte han å trekke seg tilbake fra alt som hadde med musikk å gjøre i løpet av 70-tallet. I 1981 greide heldigvis den franske pianisten Michel Petrucciani å lokke han tilbake til musikken og siden har Lloyd befunnet seg på den ypperste kreative topp i en rekke konstellasjoner.

Lang inkubasjonsperiode

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I løpet av covid-perioden, mer eller mindre fra 2020 til 2023, kjente Lloyd på følelsen av at han ville skape ny musikk med en helt spesiell kvartett. Det er godt mulig Lloyd samtidig kjente på at timeglasset begynte å renne ut – denne musikken måtte bli en realitet så raskt som mulig. Når man er i Kongens og Lloyds aldersgruppe så har man få garantier om hvor lang tid man har på seg. Det skulle heldigvis vise seg å være mer enn nok tid for Lloyds del til å skape nok et mesterverk.

De beste fødselshjelperne

Det å få fire tettpakka kalendere til å gå opp er ikke lett, men Lloyds kone og manager, Dorothy Darr, greide det til slutt. Trommeslager Brian Blade, bassist Larry Grenadier og pianist Jason Moran er en blanding av nye og gamle bekjentskaper for Lloyd, men uansett akkurat de han så/hørte for seg til denne musikken. Vi har da også med tre av de mest personlige, lyttende og uttrykksfulle musikantene i dagens jazz å gjøre og du verden som de kler Lloyds musikk og visjoner.

Eget materiale

I stor grad har Lloyd skrevet ny musikk for anledninga og i tillegg bys det på tradlåtene “Balm in Gilead” og “Lift Every Voice”. Her er det nydelige, neddempa melodiske utflukter og noen ganske så frie ekskursjoner på denne dobbelt cden – alt umiskjennelig i Lloyds ånd. Hans tenortone er unik og hans fløytespill har en helt egen karakter – Charles Lloyd spiller et levd liv på et vis som gjør at tårene triller. Han er enkelt og greit en av jazzens aller største nålevende utøvere.

Gitaristen Håvard N. Funderud debuterer i tøffe og heftige landskap.

Håvard N. Funderud (30), fra jazzmetropolen Rygge utenfor Moss, har jeg hatt gleden av å møte som en del av det spennende bandet Master Oogway. Bandet hadde sitt utspring i miljøet rundt Musikkhøgskolen og jeg har en mistanke om at slik henger det sammen med bandet Funderud har satt sammen til sitt debut-visittkort også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Heftig og herlig

Funderud er en spennende gitarist som også trakterer synth, orgel og perkusjon. Han henter hemningsløst fra rimelig straight jazz, fra impro og fra rock og setter det sammen til et veldig personlig brygg. De som aner at dette er musikk som befinner seg et aldri så lite stykke til venstre for taffeljazz-universet har helt rett i sine antagelser.

Saksofonisten Sigrid Aftret, bassisten, synthisten og perkisten Petter Asbjørnsen, trompeteren Ben Rodney og trommeslagerne Tore Ljøkelsøy og Ingvald Vassbø, sørger på et utmerka vis å sette Funderuds ideer ut i livet og her er det plass for alle de involverte til å fortelle oss hvem de er og hva de står for.

Flott start

Håvard N. Funderud har med debuten fortalt oss at vi har fått ei ny, svært spennende stemme med noe helt eget på hjertet. Han har definitivt lagt ut på en utflukt det skal bli svært interessant å følge i åra som kommer.

For vel to år siden hørte jeg den argentinsk-amerikanske tenorsaksofonisten Julieta Eugenio for første gang. Nå er hun tilbake med samme trio – enda bedre og tydeligere.

Mange, som for eksempel den chilenske saksofonisten Melissa Aldana, har tatt sjansen og etablert seg på den aller tøffeste scena, nemlig New York. Julieta Eugenio (34) fra nabolandet gjorde det samme for vel ti år siden og er nå absolutt i gang med å nærme seg den statusen Aldana har gjort seg fortjent til.

Slektskap

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er absolutt mulig å finne forbindelseslinjer mellom Aldana og Eugenio. Begge bekjenner seg til det tidløse akustiske uttrykket som stammer fra 60-tallet og når tonen til Eugenio har røtter i både Ben Webster, Dexter Gordon og Sonny Rollins så er det mulig å legge sammen i hva slags landskap hun befinner seg.

Apropos Rollins så er “Stay”, som “Jump” i 2022, også ei trioinnspilling uten piano eller gitar – med et par unntak. Nok en gang er det de ukjente, men høykompetente Jonathan Barber på trommer og Matt Dwonszyk på bass som kler både Eugenio og musikken på et utmerket vis. Nå har de åpenbart fått jobba mye sammen og kollektivet låter så tett og empatisk som det gjør når gode venner og dyktige musikanter møtes. Eugenios landsmann, Leo Genovese, bidrar også flott på to spor med sitt elpiano.

Eget materiale

Eugenio skriver også fine låter i denne tradisjonen – musikk som gir rom for mye luft og tid til ettertanke både for musikerne og for oss på mottakersida. Denne eneste standardlåta er Ellington-klassikeren “Sophistacated Lady” som passer utmerket inn i universet Eugenio og vennene hennes har skapt.

Julieto Eugenio er en stilsikker og uttrykksfull musikant som med sitt tidløse budskap har alt i seg til å ha ei lang og god karriere foran seg.

Bassisten, saksofonisten, komponisten og bandlederen Erlend Albertsen har vært fødselshjelper til et helt nytt univers.

Å være frempå eller foran beatet er ikke noe særlig i jazzsammenheng, men siden Erlend Albertsen fyller 36 i morra, så synes jeg likevel at det er på sin plass med en solid anmeldelse av den ferske plata hans dagen før dagen. Fersk og fersk fru Blom; jeg har hatt skiva stående siden før jul sjøl om den altså ikke er gitt ut før nå. Uansett har plata og musikken tålt langtidsmarineringa på best mulig vis – dette er nemlig tidløse og unike saker.

Kremgjeng

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Erlend Olderskog Albertsen kommer fra jazzmetropolen Stjørdal, bror og trommeslager Simon gjør faktisk også det pluss bassist Bjørn Marius Hegge. Sistnevnte er av mer eller mindre forståelige årsaker ikke med her, men det er altså Simon – på synth også på flere spor – som vi etter hvert kjenner godt fra Espen Berg Trio, Egil Kalman på synth og bass, Hogne Kleiberg på piano og synth på et par spor og Ellie Mäkelä på bratsj og hardingfele. Alle ektefødte barn av jazzlinja i Trondheim, men på litt forskjellige tidspunkt.

Unik miks

Om noen tror ut fra besetninga og instrumenteringa at dette har noe helt spesielt i seg, så tror de helt rett. Som den oppvakte vil skjønne så er dette et møte i en miks av akustiske og elektriske landskap og denne ekskursjonen tar oss med til steder som har henta inspirasjon fra ganske så straight jazz og tradisjonsmusikk fra Norge, Vest-Afrika og Nord-India.

Alt dette har altså Erlend Albertsen Basspace satt sammen til en gumbo så velsmakende, variert og ikke minst unik at det er en sann svir å smake seg gjennom alle de ni musikalske rettene. Påfyll, takk!

Orgeltrioen DigDogDo, med base i Göteborg, forteller oss med sin debut at det groover godt der borte i Sveariket.

Du skal ha rimelig god oversikt over det som skjer i svensk jazz for å ha bra kontroll på Tobias Grim (gitar), Simon Jonsson (orgel) og Ossian Ward (trommer). For min del er det kun Grim jeg har møtt tidligere og da i fusionbandet Derupeto. Nå, som en annen gitarist fra Göteborgstraktene, Staffan William-Olsson, dukker han opp i et ganske så annerledes landskap. Denne gangen handler det om en relativt tradisjonell orgeltrio med røtter tilbake til orgelets storhetstid i jazzen, men samtidig med blikket også godt retta inn mot vår tid.

Alt nytt

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Grim har skrevet fem av de sju låtene – Jonsson de to andre. Bandet har eksistert siden 2021 og har tydelig funnet fram til et fint bandsound og de tre, både hver for seg og sammen, bekrefter at de har denne tradisjonen godt under huden.

Her finner vi det meste fra rolige ballader, via funky saker og blues, bortimot dansevennlige eksesser, en smak av New Orleans-groover og en hyllest av New York-organisten Sam Yahel.

Det blir ikke flytta en eneste merkestein på “Evolution”, men servert god musikk av dyktige musikanter. Det holder mer enn lenge det.

Ingrid Saga er og har ei ny stemme som har veldig mye flott i seg. Debuten “The Space Between” er forhåpentligvis starten på ei karriere som kan og bør føre singer/songwriteren både langt og høyt.

Etter fire år på prestisjetunge Berklee College of Music i Boston og opphold både i Paris, New York og Los Angeles, er Ingrid Saga (24) blant oss med sitt første visittkort. Jeg har vært så heldig at jeg med ujevne mellomrom har fått følge karriera hennes i flere år allerede og det er veldig hyggelig å kunne slå fast at hun hele tida har tatt store steg og at hun bekrefter antakelsen jeg har hatt lenge: Ingrid Saga har noe flott og personlig å melde. Ei mer enn lovende karriere er i støpeskjea og vel så det.

Historieforteller

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om det er litteratur eller musikk, med eller uten vokal, så er det alltid historiefortelleren jeg er på leting etter. De som har ei historie å fortelle og som kan formidle den. Ingrid Saga har den evnen og forteller oss historier om steder som har betydd mye for henne, mennesker hun har møtt og som har gjort inntrykk, om fersk kjærlighet og de store spørsmålene om hva slags samfunn vi ønsker oss og om skjønnhetsideal – dette og mer til greier Saga å sette ord på som det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

Når hun så skriver fine og lettfattelige låter, “Strange Philosophy” er en av de som har satt seg fast hos meg, og har ei lys og ujålete stemme, så blir dette en musikalsk gumbo som smaker veldig godt.

Joni

Saga hører hjemme i et musikalsk landskap som slekter veldig på Joni Mitchell. Hun er til og med nevnt i teksten på låta “Your Eyes”. Det er i mine ører ikke det verste stedet å hente inspirasjon, heller tvert i mot, og når så fru Mitchells eksmann Larry Klein, som også har jobba mye med Herbie Hancock, Leonard Cohen og Melody Gardot, har produsert flere av låtene så er det et solid kvalitetsstempel i seg sjøl. Mr. Klein måtte ikke jobbe med en ukjent norsk debutant, for å si det slik.

Med seg på ferden, der det finnes flere klare spor av både jazz og pop, har hun en rekke svært dyktige “klassekamerater” fra Berklee som tydelig stortrives i Ingrid Sagas selskap og med hennes musikk. Det gjør jeg også.

Det skal bli veldig spennende å følge Ingrid Sagas karriere i åra som kommer om det blir på den ene eller andre sida av Atlanterhavet. Musikken hennes er jo grenseløs.

Den danske trombonisten Lis Wessberg henter inspirasjon fra mange kilder og byr på både nydelige og hippe stemninger.

Trombonen har, sikkert av mange grunner, aldri oppnådd den samme statusen i jazzsammenheng som for eksempel trompeten og saksofonen. Hva som er årsakene til det skal vi la ligge nå, men heller slå fast at Lis Wessberg (56) forteller oss klart og tydelig at hun er i besittelse av en tone, varme og et uttrykk som gjør at undertegnede i alle fall synes det er veldig hyggelig å befinne seg i selskap med hennes horn, band og musikk.

Ingen nykommer

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Wesseberg har bidratt på rundt 50 plateutgivelser – og det med god grunn. Likevel venta hun til 2021 med å debutere under eget navn med “Yellow Maps”. Den gikk meg dessverre hus forbi, men heldigvis har jeg greid å hekte meg på med oppfølgeren som viser oss en solid bredde i Wessbergs musikalske tilnærming.

All musikken er skrevet og arrangert av Wesseberg og forteller oss at hun har henta inspirasjon fra både New Orleans-jazzen, fra ECM-estetikken og fra låtskriveruniverset til Radiohead. Allsidig? Skulle mene det!

Når så hennes inspirasjonskilder er blant andre Miles Davis og Palle Mikkelborg og trombonistene Curtis Fuller og Erling Kroner, så mer enn antyder også det at Wessberg har både tradisjonen, nåtiden og fremtiden inne.

Flott reisefølge

Når Wessberg med sin luftige og varme tone har fått reisefølge av bassisten og elektronikeren Lennart Ginman, trommeslageren Jeppe Gram og tangentøren og synthesisten Steen Ramussen, pluss den mer enn lovende estiske vokalisten Karmen Rõivassepp på to spor, så er det bortimot perfekt når det gjelder å skape landskap som både er rock-inspirert, klangrikt, har nordiske ettertenksomme balladeutflukter på programmet samtidig som psykedeliske eksesser egna for hippe dansegulv også får sin rettmessige plass.

Lis Wessberg er absolutt vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med og dessuten gir hun den ofte neglisjerte trombonen et solid lite løft.