Paolo!!!!

Det er bare å bruke fornavnet – Paolo. Da vet alle som er aldri så lite bevandra i norsk musikk hvem vi snakker om. Det finnes nemlig bare en Paolo.

Paolo Vinaccia – det finnes bare en av det slaget.

Paolo Vinaccia (64) kom til Norge fra Italia i 1979. Heldigvis sørga Bent Bredesen og Jonas Fjeld for at returen blei utsatt. Nå tyder det aller meste på at returen aldri blir noe av og det skal vi være veldig glade for. Du verden så mye Paolo – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – har bidratt, og bidrar, med til norsk musikkliv. Her blir vi invitert med på en heidundrendes bursdagsfest for knappe fem år siden.

Paolo inviterte til fest med et av sine hjertebarn, Heavy Gentlemen.

Det har skjedd og det skjer fortsatt mye rundt Paolo – som opprinnelig kom til Norge med et libanesisk fusionband. Hvor mange skiver og hvor mange artister han har bidratt med å løfte frem, vet han garantert ikke sjøl en gang, men Heavy Gentlemen har (nesten) hele tida funnes der og hatt en helt spesiell plass i Paolos store hjerte.

I forbindelse med Paolos 60-års dag i 2014 møttes et av landets heftigste band nok en gang etter mange års pause, men låtene og sounden til dette strålende soul/funk/rhytmn and blues-bandet med flere jazzovertoner var på plass fra første takt uansett.

Faktisk var det ikke HG som dro dette bursdagslaget i gang, men en trio med Paolo, Bent Bredesen og Jonas Fjeld – et herlig tilbakeblikk på hvordan det hele kom i gang for rundt 40 år siden. Så blei det også et fint møte med Audun Erlien (elbass), Ståle Storløkken og Jens Christian Bugge Wesseltoft (tangenter) og Eivind Aarset (gitar) – ikke akkurat b-laget der heller.

Det er altså en flott ingrediens i denne dvd-en fra et fullsatt og feststemt Rockefeller i Oslo der bandet bestod nesten av originalbesetninga med Bendik Hofseth og Torbjørn Sunde, pluss gjestene Frode Nymo og Petter Wettre, på blås, Geir Wentzel på orgel, trompet og vokal,  Knut Reiersrud og Ivar Vereide (gitarer), Jørun Bøgeberg (elbass) og ikke minst Carsten Loly på vokal. For en gjeng!

Her har de gamle funklåtene blitt pussa støvet av og du verden så hyggelig både de på scena og de i salen hadde det denne helaftenen. Filminga og lyden er også veldig bra og de som gjerne vil ha litt fest i heimen – når det enn måtte passe – kan trygt sette på denne fest dvd-en og spille høyt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia feat. Heavy Gentlemen
Live at Rockefeller
C+C Records/Musikkoperatørene

 

 

Girl power

Den danske vokalisten Cæcilie Norby har invitert med seg fem utmerkede kvinnelige jazzmusikanter til å tolke noen av hennes favorittsanger.

Cæcilie Norby sammen med sine utmerkede medmusikanter.

Cæcilie Norby har gjennom flere tiår fortalt oss at hun har noe å gjøre helt der oppe blant de mest spennende, realtivt tradisjonelle jazzvokalistene. Nå har hun tatt initiativet til å samle en rekke kvinner rundt seg for å fortelle hvor høyt nivå det etterhvert har blitt også blant det sterke kjønn når det gjelder instrumentalister.

Norby har tydeligvis valgt på aller øverste hylle: Nicole Johänntgen fra Sveits på saksofoner, Rita Marcotulli fra Italia på piano, Dorota Piotrowska fra Polen på trommer, Lisa Wulff fra Tyskland på bass samt Harald og Sonjas representant på trompet, Hildegunn Øiseth, pluss perkusjonisitisk assistanse i mesterklassen på fire av spora fra Danmarks dronning i faget, Marilyn Mazur, sørger for at dette er et kremlag uansett hvordan man vurderer det.

Norby har skrevet to av låtene, men i stor grad er dette en slags ønskekonsert for henne: Rickie Lee Jones´ «Easy Money», standardlåta «Willow Weep for Me», Betty Carters «Droppin´ Things», Joni Mitchells «Man from Mars» og «Big Yellow Taxi», Abbey Lincolns «Love Has Gone Away», Bonnie Raitts «All at Once», Carole King og Gerry Goffins «Will You Still Love Me Tomorrow» samt Nina Simones «Do I Move You», løfter også frem kvinnelige komponister eksklusivt og forteller oss samtidig i hvilke landskap Norby kanskje trives aller best.

Som man kan lese ut av setlista, så vil man skjønne at her befinner vi oss i grenseland der både rock, pop og jazz er viktige ingredienser. Det danderer disse søstrene på best mulig vis. Her blir det forsåvidt ikke flytta en eneste musikalsk merkestein, men det er en veldig flott manifestasjon av hvor mye kvalitet det finnes der ute av kvinnelige jazzmusikanter. Denne samlinga av instrumentalister hadde ikke vært mulig å fremskaffe for bare noen få år siden, så det sier oss heldigvis at på noen områder går verden fremover. Mange skal ha en imaginær blomst for dette initiativet – spesielt Cæcilie Norby for både ideen og ikke minst sine vokale bidrag og tilstedeværelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Cæcilie Norby
Sisters in Jazz
ACT/Musikkoperatørene

På egen hånd

Trommeslageren og perkusjonisten Knut Kvifte Nesheim tilhører den nye generasjonen som ikke er redd for å kaste seg ut på djupt vann. Det har han da heller ingen grunn til.

Knut Kvifte Nesheim har mye spennende å by på.

Det skorter ikke verken på kvantiteten eller kvaliteten når det gjelder den oppvoksende slekt norske jazzmusikanter. Knut Kvifte Nesheim (27), som dukker opp i stadig nye konstellasjoner, er et realtivt nytt bevis på det.

Med «Results» tar han allerede et av de store stega – vi møter han mutters aleine med sitt trommesett og diverse andre remedier. Det betyr at han kaster seg ut på 70000 favners djup og det uten noen form for redningsvest. La det være klart med en gang: han flyter lett som bare det.

I løpet av to dager, hjemme i sin egen stue, utfordra Kvifte Nesheim seg sjøl – og etterhvert oss – med å skape diverse frie lydlandskap, både rytmiske, melodiske og soniske, de færreste av oss har vært utsatt for tidligere.

Tildligere har blant andre Paal Nilssen-Love, Erland Dahlen og Gard Nilssen begitt seg ut på solo perkusjonsekskursjoner. Det er med andre ord ikke smågutter Kvifte Nesheim følger i fotspora til, men han forteller oss kjapt at han har noe eget, totalt kompromissløst å melde.

Knut Kvifte Nesheim mer enn antyder at han skal bli en meget spennende musikant å følge i tiåra som kommer. Han er det faktisk allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Knut Kvifte Nesheim
Results
Taragot Sounds/One Take Records/Musikkoperatørene

Facebook er livsfarlig

Engelske Laura Marshall debuterer med en strålende krimroman der hun gjør den høyaktuell med spennende bruk av sosiale medier.

Laura Marshall tar oss med inn i et spennende facebookunivers ingen av oss ønsker å bli en del av.

«Venneforespørsel» er et flott eksempel på at man skal leve ut drømmen sin. Etter å ha studert engelsk og gått på skrivekurs, så blei det å skrive bok fortsatt en drøm for Laura Marshall. Etter å ha holdt på med andre jobbrelaterte saker i bortimot 20 år, tok hun likevel mot til seg og i 2016 kom hennes debut, «Friend Request» på engelsk.

Det skulle vise seg å bli en umiddelbar suksess og det er nok flere grunner til det. Utgangspunktet er at bokens hovedperson, Louise Williams, får en venneforespørsel fra en tidligere skolevenninne – Maria Weston. Ikke noe underlig i seg sjøl, men når det har seg slik at Maria har vært død i 25 år, så stiller det seg noe annerledes. Eller kanskje hun ikke døde likevel…..

Derfra begynner snøballen å rulle og Marshall, med sitt lette og elegante språk – flott oversatt av Marianne Fjellingsdal, tar oss med tilbake til skoledagene i 1989 samtidig som hun knytter historia sammen med det som skjer i 2016.

Sosiale medier byr jo på nye og nesten uante muligheter både med positive og negative fortegn. Marshall makter gjennom sin «bruk» av facebook å skape en blanding av frykt og spenning som fører til at et stadig større edderkoppnett av personer fra 1989 blir involvert i 2016.

Vi er vel flere som har blitt konfrontert med 25 år gamle bekjentskaper gjennom facebook, men forhåpentligvis få på den måten Louise Williams gjør det.

De 400 sidene Marshall har fylt med spenning fyker unna på noen kvelder/timer og tror det eller ei, så ender det med en uventa slutt og spenninga holder seg helt til siste side.

«Venneforespørsel» slo gjennom et brak borte på fotballøya og har blitt solgt til en rekke land. Det er all mulig grunn til at den kan bli en hit her hjemme også – både for facebookfolket og alle andre.

38DE3692-115B-4533-BADC-64A7CC5586C7.jpeg

Laura Marshall

Venneforespørsel

Vigmostad & Bjørke

3BCEE8D3-CF25-498F-8F8F-63A298035D8D

 

Monk fra Canada

Det er ingen bombe at geniet Thelonius Monks musikk blir oppdaga og videreforedla kloden rundt. Den canadiske pianisten Andrés Vial føyer seg elegant inn i rekka.

Andrés Vial har så avgjort skjønt Monks musikk.

Vial (40) har jobba med Thelonious Sphere Monks (1917-82)  musikk siden 2005. Med dette visittkortet forteller han oss at han virkelig har kommet under huden på denne evig fascinerende og tidløse skatten.

Andrés Vial fra Montreal er et fullstendig nytt navn for meg, men han og musikken hans er et godt eksempel på hva og hvordan sosiale medier funker. Vial har tydeligvis på et eller annet vis oppdaga Tor de Jazz-bloggen og lurte på om han kunne få sende meg et eksemplar av sin ferskeste cd. Det var sjølsagt ikke nei i min munn og ved hjelp av postmenn/kvinner på begge sider av Atlanteren så fant den altså veien til postkassa mi og etterhvert cd-.spilleren.

Det har vært en sann fornøyelse. Etter at Vial hadde fullført sine jazzstudier i New York på begynnelsen av 2000-tallet, returnerte han til Montreal og satte raskt i gang med en Monk-festival som varte flere år. Han satte også i gang med å transkribere stort sett alle Monk-låter som finnes og det har ført til at på denne samlinga får vi en rekke Monk-låter de færreste kjenner til.

Sammen med et New York-komp med Dezron Douglas på bass og Rodney Green på trommer eller Montreal-vennene Martin Heslop (bass) og André White (trommer) – alle av det utmerkede slaget – og ikke minst en av verdens ledende gitarister i den melodiske, groovy sjangeren, Peter Bernstein, med en stor og varm tone og med en total oversikt, viser Vial oss hvilken strålende Monk-tolker og pianist han er.

En av de mer kjente Monk-låtene, «Ask Me Now», blir servert på duo med Vial og Bernstein og ellers er det morsomt og spennende å høre ukjente og sjeldent spilte låter som «Bluehawk», «Light Blue» og «Functional».

Andrés Vial og den tidløse skatten til Thelonious Sphere Monk har det som sagt vært en sann fornøyelse å få møte. Han må gjerne komme og hilse på i levende live også.

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Andrés Vial
Andrés Vial Plays Thelonious Monk : Sphereology Vol. 1
Chromatic Audio/chromatic-audio.com

Tøft og annerledes

Pianisten Norvald Dahl har samla en høykompetent trio og gitt den – og oss – solide utfordringer.

Norvald Dahl byr på noe helt eget.

Pianisten, komponisten og bandlederen Norvald Dahl (40), fra jazzmetropolen Fosnavåg på Sunnmøre, har studert jazz både i Stavanger, på jazzlinja i Trondheim og er nå i ferd med å ta sin master på Musikkhøgskolen i Oslo. Til tross for det har han altså makta å passere under min radar, men med sin platedebut, «Organic Chamber», så har det blitt en orden på det.

Sammen med bassist i ultraklassen, Mats Eilertsen, og den amerikanske saksofonisten Jon Irabagon, blant annet kjent fra bandet Mostly Other People Do the Killing og samarbeid med storheter som Mary Halvorson og Dave Douglas, møter Dahl oss med en trio med en helt unik besetning. Her er altså trommene fraværende og Irabagon spiller for sikkerhets skyld mezzo sopransaksofon som befinner seg et sted mellom alt og sopran, og som jeg tror jeg aldri har hørt før.

Organic Chamber i heisa, men på ingen måte musikalsk.

Dahl har jobba med Irabagon til og fra helt siden 2012 og bedre tredjemann i dette kammermusikalske universet enn Eilertsen er vanskelig å tenke seg.

Dahl står for de fleste låtene, noen i samarbeid med Irabagon, og her finner vi impulser fra både folkemusikk, pianoikoner som Bill Evans og Herbie Hancock, klassisk musikk og frijazz.

De tre har en fundamental forståelse for både musikkens intensjoner og for hverandre. Det fører til kammermusikalske samtaler på høyt nivå der ideer blir født, videreført og avslutta. Besetninga, eller rettere sagt instrumenteringa, fører til lydlandskap et godt stykke bortenfor det vi vanligvis hører og det gjør det hele ekstra spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norvald Dahl Organic Chamber
Organic Chamber
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Dobelt opp av det meste

André Roligheten og Tollef Østvang er sentrale herrer på begge disse utmerkede skivene. Vi snakker norsk/svensk samarbeid på øverste hylle.

Jon Rune Strøm i sentrum for både venner og naboer.

Dobbel Roligheten, dobbel Østvang, dobbel Clean Feed og dobbelt opp med strålende og original musikk. Det må man vel si er et bra utgangspunkt for det aller meste.

Møtet med kvintetten Friends & Neighbors er på ingen måte overraskende av det framifrå slaget. Helt siden jeg hørte bandets første skive i 2011 så har pianisten Oscar Grönberg, trompeteren Thomas Johansson, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten, bassisten Jon Rune Strøm og trommeslageren Tollef Østvang tatt stadig nye steg med samme besetning og med de samme idealene.

Dette er bandets fjerde skive og Roligheten, Strøm og Grönberg står for komposisjonene. Tankegodset som Ornette Coleman, Don Cherry, Charlie Haden og Ed Blackwell/Billy Higgins etablerte på slutten av 50-tallet over there, har vært en tydelig inspirasjonskilde for Friends & Neighbors hele veien og den melodiske frijazzen har de fem gjennom både kollektive og individuelle kvaliteter løfta opp til et nytt nivå anno 2018/19.

Det Friends & Neighbors har levert har vært tøft og spennende fra dag 1 – det er det så avgjort fortsatt.

André Roligheten i sentrum for det flotte kollektivet The Way Ahead.

Der Friends & Neighbors har lang fartstid bak seg, så er The Way Ahead en relativt ny konstellasjon. Initiativtakere er Roligheten og Østvang og de har invitert med seg flere av de ledende stemmene på begge sider av Kjølen. Carl XVI Gustaf och Silvia har sendt trompeteren Niklas Barnö, vibrafonisten Mattias Ståhl og trombonisten Mats Äleklint mens Harald og Sonja i tillegg bidrar med alt- og barytonsaksofonist Kristoffer Alberts og bassist Ola Høyer. Til sammen blir det et stjernelag i det moderne gata.

Tittelen mer enn antyder hva som er utgangspunktet for disse musikalske ekskursjonene. Ikonet Albert Ayler (1936-70) ga oss musikk med røtter i frijazz og gospel, og sikkert mye annet, som hadde titler som man vil nikke anerkjennende til når man ser tittelen på The Way Aheads debutalbum.

Det er likevel slik at Roligheten og Østvang har skrevet all musikken her – det hadde vært overraskende om Ayler hadde kommet opp med låter som het «Lakenskrekk» og «Tåkefyrste» – og den trigger åpenbart denne septetten til å skape landskap vi ikke har hørt mye til de seineste tiåra.

Dette er tøff, åpen, moderne musikk med solide røtter tilbake til noe viktig og originalt servert av noen av de aller beste på begge sider av Kjølen. Masse kred til alle involverte, men spesiell heder til André Roligheten og Tollef Østvang som bidrar heftig på begge utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Friends & Neighbors
What´s Next?
Clean Feed Records/MusikkLosen
The Way Ahead
Bells, Ghosts and Other Saints
Clean Feed Records/MusikkLosen

 

Fra Ålesund til Tokyo

Pianisten og komponisten Kjetil Jerve (30) fra Ålesund har i løpet av de seineste åra vist at han tilhører det aller øverste sjiktet blant de unge improviserende her til lands – nesten uansett sjanger.

Kjetil Jerve aleine med sitt flygel. Det holder lenge det.

Jerve har dukket opp i en rekke settinger, blant annet i Chet Baker-hyllest bandet Baker Hansen og i en New York-setting sammen med kremen av musikere fra jazzens hovedstad. Under Moldejazz for et par år siden møtte vi han sammen med den amerikanske tenorsaksofonisten Jimmy Halperin i et cool-landskap der hans store Lennie Tristano-lidenskap var åpenbar.

Nå har han altså tatt turen til Tokyo og serverer oss uhyre personlig solopiano-musikk. Jerve framstår med en modenhet, ro og sjølinnsikt som er ganske så  unik for en musiker som har tilbragt såpass få år på Tellus.

På dette visittkortet – hans første helt aleine – får vi bli med på en helt spesiell ekskursjon der han faktisk bare spiller to låter, men begge i to versjoner. Skjønner????

Jerve presenterer en rekke små ideer som han gir seg sjøl tid til å utvikle sakte, men sikkert. Det er en sann fryd å få bli med på denne saaaakte reisa som er egna til både kontemplasjon og sjelefred. Jerve gir både seg sjøl og oss tid til å finne inn til kjernen i budskapet og du verden så fint det er å få den muligheten i en verden som ellers er så oppjaga.

De to låtene blir servert både i 45 og 33 1/3-versjoner. Lyden blir enda djupere, roligere og mer «ettertenksom» i den andre utgava og byr oss nye muligheter. Jeg har aldri opplevd noe liknende tidligere og det er uhyre fascinerende å få servert de to versjonene.

Kjetil Jerve framstår som en stadig mer spennende og original pianist og musikant.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Jerve
Tokyo Improvisations
Dugnad rec/[email protected]

Godt å være norsk i Danmark

Den danske pianisten og musikkfilosofen Jakob Davidsen har skjønt at det er fornuftig å invitere med seg norske venner. Denne gangen er det den helt spesielle stemmekunstneren Sissel Vera Pettersen.

Jakob Davidsen er ute på en helt spesiell ekskursjon.

Komponisten, pianisten og konseptualisten Jakob Davidsen (49) har i flere tiår jobba i skjæringspunktet mellom komposisjon og og improvisasjon. Et av hans prosjekter har han kalt Silence Trio Series. På den første utgivelsen bidro saksofonisten Torben Snekkestad, her  er det altså Sissel Vera Pettersen og på den neste kommer trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen til å bidra. Nordmenn på alle utgivelser altså – det skal vi være glade for og stolte av.

Sjøl om jeg ikke har hatt fått hørt den første med Snekkestad og gitaristen Hasse Poulsen og den tredje som kommer seinere i år med Strønen og bassisten Jesper Egelund, så stoler jeg på det som har kommet ut fra møtet mellom Davidsen, Pettersen og Pontoppidan når det hevdes at ro, stringens, sjangerfrihet og stillhet er fellesnevnere for alle disse møtene.

Sissel Vera Pettersen og Randi Pontoppidan med sine unike stemmer i Silence Trio 2.

Davidsen har en også en klar filosofi bak disse tre innspillingene. 1: vent – la lyden få bestemme 2: aksepter lyden som vokser frem 3: la totaliteten ha hovedfokus 4: alt er mulig – ingenting er galt.

Med dette i bakhodet er det en nytelse å følge de ni musikalske forløpene som vokser fram her. Her er det tre lyttere i ultraklassen som ikke føler noe som helst behov for å dominere – her er det det kollektive uttrykket som gjelder, presentert gjennom tre unike stemmer. Pettersen og Pontoppidan, som forøvrig hjar jobbet sammen i 15 år i duoen Lift, bidrar også med live elektronikk.

Dette er spontant unnfanga, sakteflytrende, dvelende, vakker og unik musikk i en rekke skjæringspunkt. Davidsen har på et filosofisk vis vært premissleverandør, men sjølsagt helt avhengig av de to andre for at det skulle bli akkurat det det blei. Ei reise til ukjente og spennende musikalske landskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

 

Jakob Davidsen feat Sissel Vera Pettersen & Randi Pontoppidan
Silence Trio 2
ILK Music/ilkmusic.com

 

En namsosing i New York

Vi har hørt om engelskmenn i New York, men Jostein Gulbrandsen er vel den første fra Namsos som har gjort seg bemerka i The Big Apple. Her møter vi den fine gitaristen med sin «lokale» kvartett.

Jostein Gulbrandsen har gjort New Yorker av seg.

Jostein Gulbrandsen (42) har bodd i New York helt siden 2001 og forteller oss med det at det er mulig å leve drømmen: å være jazzmusikker i jazzmusikkens hovedstad. Enkelt har det sikkert ikke vært, men basert på det vi får høre med hans NY-kvartett på «Looking Ahead» så skjønner vi godt at Gulbrandsen greier seg også der markedet er aller tøffest.

Etter at Gulbrandsen hadde gjort unna studier både i Kristiansand og i Texas, så blei New York neste stopp. Der har han tydeligvis funnet det han så etter og musikalsk befinner han seg midt i en stolt amerikansk tradisjon med røtter tilbake til både 50- og 60-tallet, men der han samtidig er en del av nåtida også.

Dette er mitt tredje møte med Gulbrandsen på skive. De to første er med henholdsvis trio og kvartett med amerikanske musikanter, bortsett fra nok en nordmann bosatt i New York – bassisten Eivind Opsvik – på en av dem.

Her treffer vi Gulbrandsen på norsk selskap for første gang, men med musikanter han omgås og spiller mye med i metropolen.  Mark Ferber på trommer, Mike McGuirk på bass og den japanske pianisten Megumi Yonezawa som også har gjort som Gulbrandsen, nemlig slått seg ned i NY.

All musikken er skrevet av Gulbrandsen og her får vi hele spekteret fra fine ballader til heftige opptempo-saker. Alt hører hjemme innafor den melodiske gata der det er relativt lett å finne ut hvor eneren hører hjemme, men det betyr ikke at musikken er uten utfordringer.

Gulbrandsen viser seg fram med sin varme og runde tone som en gitarist som har hele den moderne jazzhistoria inne, men gjennom ei låt som «Cold Times» ikke ligger skjul på at han føler et klart slektskap til John Scofield. Det er det jo på ingen måte noen grunn til å skamme seg over.

Sammen med meget dyktige medmusikanter som ikke hører til blant de aller mest navngjetne over there, har Jostein Gulbrandsen nok en gang fortalt oss hvilken god Namsos- og Norge-ambassadør han er.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jostein Gulbrandsen
Looking Ahead
Curling Legs/Musikkoperatørene