Rockeren eller singer/songwriteren Trond Helge Johnsen er et nytt bekjentskap for meg. Jeg er veldig glad for at vi endelig har møtt hverandre. Mange vil ha godt av et møte Johnsen. Svært godt.

Bergenseren Trond Helge Johnsen (45) er bosatt i Trondheim. Det er langt i fra første gang han har flytta på seg i sitt liv. Som et såkalt løvetannbarn har han fra tidlige barneår opplevd mer enn de fleste og det har langt fra vært av den positive sorten. Det er en av mange årsaker til at “Under huden” både er et viktig visittkort og en tilstandsrapport fra en kar som har kommet seg gjennom tunge tider.

Johnsen, som har skrevet åtte av de ti låtene på egen hånd – en er skrevet av Henning Kvitnes og på avslutningslåta har en Åge Aleksandersen bidratt som medskribent, er en historieforteller av rang. Han formidler sine opplevelser, jeg føler i alle fall at det han skriver og synger om er sjølopplevd, på et vis som gjør at jeg sitter lengst ute på stolsetet for å få med meg hva han har å fortelle meg og oss.

Det er ekte og inderlig det Johnsen formidler, men det blir aldri sentimentalt. Det er heller slik at her byr han på håp og muligheter for alle som har hatt en ugrei start på livsreisa – det er aldri for seint å få skuta på rett kjøl.

Når Kvitnes og Aleksandersen allerede er nevnt, så mer enn aner man hvor Johnsen befinner seg i det musikalske landskapet. Når han så har alliert seg med Sambandet-gutta Steinar Krokstad, Morten Skaget og Skjalg Raaen og krydrer med blant andre Kyrre Sætran, Morten Huuse, Torstein Flakne, Andreas Aase og Kriss Stemland, så er det lett å legge sammen at reisefølget er av det framifrå slaget.

Med si uforfalska Bergens-dialekt har Trond Helge Johnsen fortalt meg at han er og har ei viktig stemme – ei veldig viktig stemme. Måtte mange lytte til og lære av det han har å melde.

Trond Helge Johnsen
Under huden
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Hilde Louise Asbjørnsen er en framifrå vokalist, låtskriver, bandleder, skuespiller og komedienne. Alt det vet vi. Nå viser hun oss at hun er en veldig bra forfatter også. Hva blir det neste?

Det er åpenbart noen som behersker det meste når det gjelder kunst og ymse uttrykk. Jeg nevner i fleng: Hilde Louise Asbjørnsen. Alt hun tar borti oser av kvalitet og hun makter alltid å sette sitt høyst personlige bumerke på det hun presenterer og serverer sitt publikum. Likevel kom denne boka som en stor overraskelse.

Det er absolutt ingen overraskelse at det er et kvalitetsprodukt på vel 400 sider som har møtt oss. Overraskelsen er at Asbjørnsen viser seg å være forfatter også – den tanken har ikke slått meg før nå, men når jeg kjenner etter burde jeg vel ikke bli det minste overraska likevel.

Det Asbjørnsen gir oss med sin fine penn og sin elegante språkføring er et portrett – eller kanskje rettere sagt åtte portretter – av Bokken Lasson, Mae West, Bessie Smith, Marlene Dietrich, Josephine Baker, Édith Piaf, Billie Holiday og Marilyn Monroe. Utvalget er sånn sett ikke det minste overraskende: dette er kunstnere som alle har vært store inspirasjonskilder for Asbjørnsen i hennes eget kunstnerskap.

Asbjørnsen makter, samtidig som hun forteller oss hvem disse åtte gigantene var, mye om hvilken tid de levde i og som de i stor grad var med å prege. Makt, politikk, dop, kjærlighet, sterke emosjoner og sex er bare noen av de viktige ingrediensene som var med i alle de åttes liv og levnet og Asbjørnsen forteller oss dette med både varme og innsikt.

Skjønnhetsfeil som at Sidney Bechet har blitt Sidney Poitier og Gustav Vigeland har blitt til Gunnar Vigeland, skulle sjølsagt ha blitt luka bort, men tar ikke noe bort fra at Hilde Louise Asbjørnsen også som forfatter forteller oss at hun har mye ekte og inderlig å fortelle oss. Vi kunne ha ønska oss noen bilder av de åtte kvinnene også – det hadde fortalt oss enda mer om hvem de var.

PS Sjølsagt har Asbjørnsen laga ei forestilling/et musikalsk show basert på livene og musikken til disse åtte sterke kvinnene. Måtte verden bli slik at vi alle kan få oppleve “Stardust” også på scena så snart som mulig. Inntil videre er boka et veldig godt alternativ.

Den amerikanske fiolinisten Mark Feldman har vi møtt i en rekke
sammenhenger de seineste tiåra. Tettere på han enn i denne
soloutflukten er det vanskelig å komme.

Mark Feldman er en unik fiolinist.

Der de fleste har støtt på Mark Feldman (65) er nok enten sammen med
gitaristen John Abercrombie eller med den sveitsiske pianisten Sylvie
Courvoisier, som han også er gift med. Med base i Brooklyn, New York
har de to stått i fronten for noe av det mest spennende som har kommet
ut av moderne amerikansk nåtidsjazz på denne sida av årtusenskiftet.

Sjøl om det ikke er hverdagskost med solo fiolinutflukter, så har
Feldman faktisk kasta seg ut på 70000 favners djup en gang tidligere:
for 26 år siden sjøsatte han “Music for Violin Alone”. Nå gikk den meg
hus forbi, men med Feldmans historikk i minne, er jeg 100% overbevist
om at det låt totalt annerledes enn det gjør på “Sounding Point”
innspilt hjemme i Brooklyn i april i fjor.

Med et repertoar bestående av seks egne låter, noen fritt
improviserte, samt en av Courvoisier og Ornette Colemans “Peace
Warriors”, viser Feldman oss både en teknisk briljans, men aller mest
en allsidig og totalt unik tilnærming til det å skape sitt eget
musikalske univers.

Feldman benytter de fleste muligheter fiolinen byr på. Han har tilegna
seg dette arsenalet gjennom alle de samarbeidskonstellasjonene han har
vært en del av og via sin åpne tilnærming til alle typer moderne
uttrykk. Mark Feldman er enkelt og greit en høyst særegen og spennende
musikant.

Arne Skage er en veteran i norsk rootsmusikk, men har som oftest spilt ei rolle som backingmusikant. Nå tar han endelig et skritt lenger fram og det var definitivt på høy tid.

Har du sett bak på coveret på noen av skivene du sikkert har med Jørn Hoel, Thomas Dybdahl, Reidar Larsen eller Eriksen, så vil du finne navnet Arne Skage. Han har besjela en rekke musikalske settinger siden slutten av 80-tallet stort sett med sitt arsenal av gitarer av ymse slag. Det er sjølsagt ei spesiell grunn til at telefonen har ringt jevnt og trutt opp gjennom åra: det er både kvalitet og ikke minst sjel og ekthet i det Arne Skage (56) har å bringe til torgs.

Det skulle altså ta si tid før Skage skulle ta det endelige steget nærmest rampelyset. Han har åpenbart venta til at han mente at han hadde noe på hjertet som det var verdt å servere allmuen. Det er det så avgjort nå og “Procrastination Blues” har blitt et visittkort han kan være svært bekjent av.

Med en flott og eksklusiv vinyl – 200 eks kan raskt føre til at dette blir et solid samleobjekt – gir Skage oss åtte låter som han i stor grad er ansvarlig for sjøl på skrivesida også. Han har absolutt ingen grunn til å legge skjul på at han har ei sterk dragning mot New Orleans og den musikalske gumboen som har kommet ut av grytene der gjennom de seineste tiåra. Ingredienser som funk, soul, rhythm and blues, blues og jazz finnes i gryta og den smaker jævli godt. Her er det bare å be om påfyll.

Hvis jeg antyder at stilskapere som Dr John, Allen Toussaint og Neville-slekta har stått på lytte- og inspirasjonslista til Skage opp gjennom åra, så regner jeg med å være rimelig nært blinken som Ola Lunde snakker om fra skiskytter-VM om dagen.

Noe er spilt inn i NO og noe i Skages fysiske hjemby Flekkefjord. Det betyr at det er musikanter fra begge verdensbyene, og vel så det, involvert. Alle snakker det samme språket og er tydelig inspirert av råvarene Skage har bragt til bordet.

Skage, som synger med ei rå og ekte stemme, med et levd liv som base, tøyser ikke. Dette er ekte saker basert på et levd liv og som forteller oss nok en gang hvilket universelt språk musikk. Det groovete trommespillet på avslutningssporet med Knut Hem i den ene høyttaleren og Terence Higgins fra NO i den andre, er et godt eksempel på det.

Reidar Larsen, Tricia Boutté fra Yte Suløen, Sula og New Orleans og en rekke andre strålende sjelsfrender er med og sørger for at dette har blitt akkurat den “debuten” Skage ganske sikkert har drømt om lenge.

I det det går opp for oss at Chick Corea har lagt ned sin siste akkord, så gjør det uendelig godt å kjenne på musikalsk liv og lys fra mennesker som gjør det Corea ville at vi skulle gjøre, nemlig leke oss.

Jeg har tenkt mye på Trondheim Jazzorkester i dag og det unike samarbeidet de har har hatt i 20 år med ikonet og legenden Chick Corea som forlot tida på tirsdag. Jeg hadde gleden av å oppleve det live både i Norge og i New York og mer livsbejaende og lekende musikk og samhandling mellom en legende og unge, særdeles talentfulle norske musikanter er det ikke mulig å drømme seg til en gang.

Derfor er det flott å minnes Chick – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – med denne unike innspillinga med et annet stort ensemble i verdensklasse, DR Big Band, og to andre lekende musikere, komponister, arrangører, produsenter og jeg vet ikke hva, Peter Jensen og Morten Büchert.

De to sistnevnte er av årsaker som jeg har vanskelig for å forsvare nye bekjentskaper for meg. De har åpenbart gjort mye spennende både hver for seg og sammen i mange år og dette er heller ikke første gang de samarbeider med DR Big Band.

Det de har gjort her er å ta for seg deler av skatten til en av danskenes musikalske nasjonalhelligdommer, Carl Nielsen (1865-1931), og gjort noe totalt “uhørt” med den. Jensen har skrevet ny musikk og inkorporert fragmenter av Nielsens univers inn i den. Dette har ført til at Nielsens musikk har fått ei helt ny innpakning og på mange vis snakker til oss på et annet vis enn tidligere.

Når så Büchert bidrar med looper og lydlandskap som løfter musikken til noe helt nytt, så er dette et prov på innovativ storbandmusikk anno 2021 som garantert et av de mest lekne musikalske menneskene jeg har møtt, Chick Corea, ville ha blitt svært begeistra for. Det har jeg også og når DR Big Band viser at de er klar, og vel så det, for utfordringer et godt stykke utenfor den tradisjonelle storbandlitteraturen, så har “Light Through Leaves” blitt enkelt og greit et unikt storbandverk.

Det gjorde usedvanlig godt med slikt lys på en ellers mørk dag.

Det spirer og gror noe vederstyggelig i norsk og skandinavisk jazz og mye av det skjer med utgangspunkt i jazzlinja i Trondheim. Her kommer det nok et strålende eksempel på det.

Høsten 2018 fant den danske altsaksofonisten Amalie Dahl, den norske barytonsaksofonisten Jenny Frøysa, den svenske trommeslageren Emma Lönnestål og den norske bassisten Oda Steinkopf, alle studenter på den berømte jazzlinja, ut at det muligens ville være en god idé å sette sammen en akkordløs kvartett. Bandets første visittkort, spilt inn et år seinere, er et flott prov på at det var en framifrå idé faktisk.

Med et repertoar bestående av kun egenkomponert materiale, forteller de oss at det samvirket veldig mange av tidligere og nåværende studenter på jazzlinja snakker om ved første og beste anledning, nok en gang har ført til noe ganske så unikt.

Vi blir servert musikk med masse humør, masse spenst og en evne og vilje til både å gå egne veier og med det utfordre både seg sjøl og oss. Noe av det er melodisk, nedpå og direkte vakkert – til sinnets vederkvegelse rett og slett. Noe er fritt og kollektivt og tar oss til uutforska landskap. Til sammen er det åtte motiv som mer enn antyder at dette både er et band og fire individualister vi skal få mye glede av og med i åra som kommer. Tøft – drittøft er det og når sistelåta heter “Jag är inte sur” så stemmer det helt perfekt etter nok en runde med Skurkar.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Peter Kronreif kommer fra Mozarts hjemby Salzburg. Han egner seg åpenbart ypperlig i New York også.

Nå har jeg ikke så veldig tro på at Peter Kronreif (38) kommer til å sette like store spor i musikkhistoria som han andre fra Salzburg. Når det er sagt så har dette førstemøtet med Kronreif, som har bodd og virka i New York de seineste ti åra, og hans musikk vært av det usedvanlig hyggelige og inspirerende slaget.

Til tross for at han debuterte med sitt Wayfarers-band med plata “Gloaming” allerede i 2010 og har vært bidragsyter i en rekke mer eller mindre kjente NY-konstellasjoner, i alle fall på denne sida av Atlanterhavet, så har altså Kronreifs livsbejaende trommespill passert under radaren min.

Basert på hva musikken på “Aeronautics”, som er unnfanga på diverse flyplasser, har å melde, så har jeg gått glipp av mye musikalsk hygge vil jeg tro. Som når det gjelder Kronreif så er også de andre nye, men svært hippe bekjentskaper: pianist/elpianist Addison Frei, altsaksofonist Andrew Gould, bassist Martin Nevin, tenorsaksofonist Lucas Pino og med gjesteopptredener fra gitaristene Matthias “Pedals” Löscher, som spiller med Lauryn Hill til daglig og som også kommer fra Salzburg, og Alex Wintz. Musikanter som forteller oss at også i den oppvoksende slekt er det toppnivå i New York – ingen bombe akkurat det da.

Det disse herrene og gode vennene – slik låter det i alle fall – tar oss med på er en utflukt med moderne, melodisk og rytmisk spennende musikk med røtter tilbake og med blikket retta fremover. Både som kollektiv og solistisk holder alle skyhøyt nivå – dette er personlig musikk som skjerper sansene og sørger for påfyll.

Det flyttes ingen merkesteiner underveis på “Aeronautics”. Nå er det for så vidt sjelden det skjer, men det at det serveres masse god, positiv og livsbejaende musikk fra nye stemmer holder mer enn lenge. Om han ikke blir noen ny Mozart Peter Kronreif, så holder han uansett Salzburg-flagget høyt. Svært høyt.

Asgeir Eide-Olsen, eller bare Eide Olsen, er både et nytt navn og ei ny stemme for meg. Det var avgjort på tide at vi møttes.

Det å ha det store privilegium å skrive og mene noe om musikk og kultur generelt, fører mye godt med seg. Blant annet dukker det opp musikk og plater med musikanter jeg aldri har hørt. Fra tid til annen fører det til uventa påfyll. Eide Olsen hører hjemme i den kategorien.

Sjøl om jeg mener å ha fulgt rimelig godt med i norsk musikkliv de seineste tiåra, så måtte jeg forhøre meg med oppslagsverket Jan Eggum denne gangen. Eide Olsen er en flink visesanger fikk jeg beskjed om – et godt skussmål fra høvdingen.

Asgeir Eide-Olsen (55) har med ujevne mellomrom vist seg fram i det bergenske musikkmiljøet, men nå er det nærmere 20 år siden han gjorde det med sin egen musikk. “Cross My Heart” forteller oss at det er all mulig grunn til å ta steget ut i det offentlige rom igjen.

Med ei nydelig vinyl-innpakning gir Eide Olsen, som han kaller seg som artist, oss ti nyskrevne låter som henter inspirasjon fra pop, rock, folk, vise, singer/songwriter, jazz – you name it. Tekstene er nemlig skrevet på engelsk og Eide Olsen viser oss at han er en reflektert historieforteller der han skuer bakover for å se framover. Om han tar oppgjør med seg sjøl vet jeg ikke, men han tenker og formulerer uansett tanker vi er mange som kan kjenne oss igjen i.

Med et strålende reisefølge stort sett bestående av polske jazzmusikere, plata er delvis innspilt i Gdansk og i Bergen, henta fra høy hylle og nok en vokalist som fortjener mye oppmerksomhet, Inger Lise Drabløs, har Eide Olsen relansert seg sjøl på et herlig vis. Han fortjener absolutt godt med oppmerksomhet også langt utenfor republikken Bergen.

Saksofonisten Fredrik Lindborg tar vare på noe av det vakre legenden Lars Gullin etterlot seg. Det gjør han på sitt eget, nydelige vis.

Den svenske baryton-, tenor- og sopransaksofonisten Fredrik Lindborg (41) er et nytt og veldig hyggelig bekjentskap for meg. Det som er åpenbart fra første tone er at Lindborg har et solid grep om store deler av jazzarva – ikke minst den som har satt sitt umiskjennelige preg på svensk jazz fra 50-tallet og frem til i dag.

En av de som la ned grunnsteinen til det vi gjerne kaller svensk jazz var den legendariske barytonsaksofonisten Lars Gullin (1928-76). Med sin nydelige og varme tone i barytonsaksofonen, skapte Gullin et helt eget uttrykk med base i den amerikanske coolskolen som han på et inderlig vis fusjonerte med svensk folkemusikk.

Etter Gullins alt for tidlige bortgang har heldigvis en rekke svenske jazzmusikere videreført hans idealer. Det er der Lindborg også befinner seg med dette flotte svenske portrettet av svensk jazz og Gullins univers. I tillegg til de nevnte ingrediensene er det så avgjort mulig å finne spor etter klassisk musikk også – en herlig musikalsk gumbo med andre ord.

Det Lindborg gjør her er å ta for seg 14 Gullin-komposisjoner som enten han sjøl, Gullin, Daniel Tilling, Emeli Jeremias eller Lars Almquist har arrangert for jazztrio og strykekvartett. “Fine Together” og “Danny´s Dream” er blant de mest kjente, men den totale gavepakka forteller oss nok en gang hvilken gigant Gullin var.

Musikken er varm, melodisk og tilsatt en aldri så liten dose melankoli og Lindborg hyller sitt forbilde og hans skatt på et inderlig og svært så ekte vis. Han tar på et fint vis vare på og viderefører denne skatten og får så empatisk reisefølge som vel ønskelig fra trommeslager Daniel Fredriksson og bassist Martin Sjöstedt. Strykekvartetten er også som skapt for det musikalske landskapet Gullin og Fredrik Lindborg stortrives i.

Denne musikken var vakker og veldig svensk da Lars Gullin skapte den og den er det fortsatt i Fredrik Lindborgs versjon. Den er enkelt og greit tidløs slik det er med stor musikk.

Musikk kan brukes til så mangt. I tida vi alle opplever nå kan den for eksempel benyttes til oppmuntring og trøst. «Folk Songs» har det som skal til i den forbindelse – og vel så det. 

For knappe fire år siden ga den usedvanlig eksklusive duoen Tore Brunborg og Steinar Raknes, på henholdsvis tenorsaksofon og bass, oss debutplata si «Backcountry». Noen hundre var så heldig å oppleve de to ei tidlig morrastund i Reknesparken under Moldejazz for noen år siden også. 

Over tid

Samarbeidet mellom Brunborg og Raknes går også enda lenger tilbake i tid. Da Brunborg, en av Voss´ aller største sønner, fikk i oppdrag å lage det ettertrakta Tingingsverket under Vossajazz i 2013, så var det Raknes som blei spurt om å bekle bassrolla. Kjemien skulle vise seg å være av det ypperlige slaget og de to fant også etter hvert ut at de ville utforske det gjennomsiktige duoformatet.

Mange jern i ilden

Begge har siden den gang hatt mange jern i ilden, men hele tida hatt lyst å gå videre med duoen også når tid og anledning bød seg. I det merkelige året vi nå har lagt bak oss har de to, som alle andre musikere for den sakens skyld, fått frigjort mye tid som var planlagt til turneer og festivaler og i løpet to maidager i fjor inntok herrene Høybråten kirke i Oslo og spilte inn elleve låter – ni av de får vi glede av på LP-en, mens alle elleve er å finne digitalt.

Sine egne folkesanger 

«Folk Songs» er navnet på det inderlig vakre visittkortet de to har delt med oss denne gangen. På sett og vis er det litt misvisende – det er nemlig ikke kjente og kjære folketoner som blir tolka. Likevel er det slik at vi ikke kan se bort fra at flere av melodiene, i stor grad signert Brunborg, kan vise seg å bli det. Alle er så vakre og så ektefølte at vi kan vi ende opp med å bli venner med dem i flere tiår fremover og når samtalene mellom Brunborg og Raknes er av typen høyverdige og empatiske av et slag som ikke kan læres, men som kun de fremste har med seg av seg sjøl, så har «Folk Songs» blitt akkurat den trøsten og den oppmuntringa mange oss trenger nå.

I tillegg til de originale melodiene har de to også tatt for seg Elias Blix´ «Syng i stille morgonstunder» og nasjonalsangen på Voss, «Vossasongen», og de føyer seg elegant inn i denne perlerekka.

Tore Brunborg og Steinar Raknes er hver for seg noen av våre aller fremste jazzmusikere. Sammen skaper de nok en gang magi.