Jeg har fulgt Hedvig Mollestad Trio ganske så tett siden 2010. Aldri har de vært bedre, tøffere og mer komprimissløse enn nå.

Alt håp er på ingen måte ute for de som ikke har fått med seg releasejobbene til Hedvig Mollestad Trio de siste dagene. Skiva “Bees In The Bonnet” er nemlig tilgjengelig for alle i et utall formater både når det gjelder strømming og aller helst i et eller annet fysisk format – det låter sjølsagt mye bedre og så er det en helt annen følelse å holde skiva i hendene og kunne ta til seg informasjonen som finnes der.

Utvikling

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har hatt gleden av å følge trioen fra dens spede begynnelse i 2010 og den har gjennomgått ei voldsom utvikling i løpet av disse 15 åra.
Idealene og retninga med et beintøft og kompromissløst løp med et ganske heavy og riffbasert univers som fundament har ligget i bånn hele tida for gitarist Mollestad, trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og bassist Ellen Brekken sjøl om standardjazz var der det hele starta.
Den ballen blei raskt lagt død, kjolene funnet frem og siden har de tre, som traff hverandre på Musikkhøgskolen, bare dundra på i retning seg sjøl.

Kan hverandre

Det er noe i nærheten av årets underdrivelse så langt å påstå at de tre kjenner hverandre godt. Det gjør de sikkert personlig og privat også, men musikalsk fungerer det slik at her reageres det på det minste vink uansett hvem det kommer fra. Sjøl om Mollestad er sjefen, så er det en likeverdig trio som fungerer perfekt som kollektiv og der alle åpenbart vil hverandre vel.

Jeg hadde gleden av å oppleve kohorten live i går og der spilte de gjennom hele skiva og tok seg sjølsagt tid til å utbrodere låtene i mye større grad enn det de 36 minuttene byr på på skiva. Det låt kuler og krutt live og det gjør det så definitivt på skiva også, men helt annerledes, må vite.

Riffmor

Mollestad har henta litt herfra og derfra som gitarist og satt det sammen til noe som er hennes totalt unike uttrykk. Hun er en riffmester på linje med de aller heftigste fra rockeuniverset og når
hun samtidig er en meget bra improvisator så fører det til ei pakke som per “Bees In The Bonnet” hører hjemme på et svært nivå – også
internasjonalt.

Det går veldig unna med et urheftig trøkk i låtene som i stor grad er skrevet av Mollestad, mens Brekken har bidratt som komponist på tre av de seks spora. Men HM3 har det også i seg å ta´n helt ned, noe som skjer i hyllesten til Mollestads far, “Lamament”. Nydelig!

Eget univers

Hedvig Mollestad Trio snakker i minst like stor grad til et heavy rockepublikum som til jazzfolket. Det gjør hun og de på et totalt kompromissløst og herlig vis og med ei stemme som ikke likner på noen andres. Dette er enkelt og greit drittøft og bedre enn noen gang. Vi snakker klasse – verdensklasse!

PS Og tro det eller ei: jeg skal påta meg litt av æren for at Mollestad rusler rundt med de store og herlige riffa sine. Hvordan det har seg får den nysgjerrige ta tak i henne eller meg når det måtte passe for å finne ut av!

To av Europas jazzpianogiganter, italienske Stefano Bollani og finske Iiro Rantala, har satt hverandre et hysterisk morsomt stevne utstyrt med 88 tangenter hver seg.

Stefano Bollani (52) har kjent til Iiro Rantala (55) og hans musikk helt siden 90-tallet. I 2013 traff de hverandre for første gang i forbindelse med at Bollani blei invitert til Rantalas pianofestival i Helsingfors. Det førte til at de spilte ei låt sammen, men begge visste instinktivt at de måtte møtes igjen – det var alt for gøy til at det skulle forbli en engangsforeteelse. Bollani følte at han hadde møtt en musikalsk tvillingbror.

Endelig

1. februar 2023 bød anledninga seg og i serien Jazz at Berlin Philharmonic som plateselskapet ACT etablerte for flere år siden, så passa et slikt møte perfekt inn.

Vi blir servert virtuose og respektkfyllte møter der ingen av de to er ute etter å imponere med sin tekniske briljans – som de definitivt er i besittelse av – men kun ute etter å ha en hyggelig samtale med masse kvalitet og ikke minst humor. Det er ikke akkurat hverdagskost å høre publikum bryte ute i unison latter på jazzkonsert, men det gjør de altså her ved flere anledninger.

Klassisk og italiensk

De to leker seg gjennom et repertoar bestående av Verdi, Dalla, Puccini og Sacco samt ei låt hver seg av Bollani og Rantala. Ikke hverdagskost for jazzmusikere det heller, men de tolker dette også på
et særdeles hipt, humoristisk og lekende vis.

Er 176 tangenter noe for deg, så trenger du ikke leite videre. Stefano Bollani, som også har spilt av alle ei Bjørn Eidsvåg-låt på en av sine plater, og Iiro Rantala gir deg alt du renger og vel så det i sakens anledning.

Jeg vil ha mer konkluderte jeg med for tre år siden da Soft Ffog debuterte med sitt sjøltitulerte visittkort. Nå har jeg fått mine innerste (?) drømmer oppfylt.

Etter tre år med mye jobbing og videre utforsking av progrock/jazzrockuniverset, der de blant annet ikke legger skjul på sin fascinasjon for helter som Camel og Focus, har herrene Vegard Lien Bjerkan på allehånde tangenter, Trond Frønes på elbass, Tom Hasslan på gitar – han skriver også all musikken – og Axel Skalstad på trommer, tatt nye fine steg i retning noe som er unikt Soft Ffog.

Tøft

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tøffhetsgehalten har på ingen måte sunket siden debuten. Nå er det en ekstremt samspilt kohort vi har med å gjøre der spesielt Lien Bjerkan og Hasslan tar de tyngste solistiske takene – og det gjør de ekstremt bra.

Vi har med musikanter å gjøre med fartstid fra band som Krokofant, Red Kite, WIZRD, Grand General, Eberson og Thomas Dybdahl og her har de funnet sammen i et uttrykk som på mange måter fanger opp tverrsummen av alt dette.

Tidløst

Jovisst har de fire gått tilbake noen tiår for å hente inspirasjon, men de har så definitivt tatt med seg sjøl og musikken hit til 2025.

Det Soft Ffog og «Focus» gir oss er tidløs og dritbra progrock/jazzrock som har alt i seg til å leve lenge her i landet og gjerne utaskjærs også både nå og i åra som kommer.

En av min tids store trommeslagere og musikere, Alex Riel, gikk bort i fjor. Her blir han hylla på det aller mest empatiske vis.

Helt siden jeg blei bitt av musikk- og ikke minst jazzbasillen så har Alex Riel (1945-2024) vært der. Jeg har også spilt med han! Slapp av, det er ikke i nærheten av hva du tror det var eller ikke var. I 1974
hadde nemlig 19 år gamle Tor ansvaret for han og bandet som spilte i Alexandrakjelleren under Moldejazz. Amerikanerne Al Cohn og Joe Newman var frontrekka mens danskekompet – det het bare det – med Kenny Drew, Mads Vinding og Alex Riel holdt koken bak de to.

Så viste det seg at basstromma til blide Alex stadig flytta seg fremover på podiet. Noe måtte gjøres og jeg løp rundt på hotellet og fant en klosse, en solid spiker og en hammer. Mellom to låter skulle så klossen i gulvet foran basstromma, publikum i den fullsatte
kjelleren syntes det var hysterisk morsomt og plutselig hørte jeg verdens herligste vispekomp til hamringa mi. Verdens beste Alex!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gudfar

Seinere samme året blei det født en liten gutt, de er ofte små når de blir født også i Danmark, i sjølvaste København. Han het etter hvert Stefan Pasborg og Alex Riel blei hans gudfar og tre år gammel fikk Stefan, som da hadde blitt litt større, sitt første trommesett av gudfar Alex.

Smått om senn begynte de også å spille sammen – Stefan lærte “alt” av den gudebenåda trommeslageren som opprinnelig var frisør. Han hadde spilt med alle fra Bill Evans til Dexter Gordon, Savage Rose og Radka
Toneff – Alex fiksa alt, kunne alt og bidro over alt – alltid med sitt umiskjennelige smil. Han var enkelt og greit et godt og positivt menneske som det swingte ustoppelig av.

9.6.2024

Den 9. juni i fjor smilte Alex for siste gang – 83 år ung. Få har vært med på så mye og oppnådd så mye som Alex Riel og årsakene var så åpenbare.

Sammen med sine triovenner Carsten Dahl på piano og Fredrik Lundin på tenorsaksofon, som også hadde et nært forhold til Riel, gikk Pasborg i studio i desember for å spille inn denne hyllesten til Alex.

I løpet av en dag, på Alex sine trommer som han brukte på sin egen platedebut og som han kalte Gretschen og noen bjeller Pasborg fant i en bod etter hans bortgang, spilte de tre Alex sine favorittlåter
“Danny Boy”, “Somewhere Over The Rainbow”, “Smile” og “Idaho” – Stefan hadde funnet en lapp med navnet på de fire låtene nedskrevet -, ei låt der Stefan spiller sammen med et opptak av sin gudfar fra hans
debutskive i 1966, et par kjente danske komposisjoner og andre klassikere som “Moon River” og “When You Wish Upon a Star”.

Med den største respekt

Alt er sjølsagt gjort med Alex i tankene og dermed med den og kreativitet han viste oss alle. De tre framifrå musikantene snakker svært godt sammen, utfordrer og utfyller hverandre og sier høyt og tydelig at Alex vi skal ta vare på arven din og føre den videre.

Dette er såvidt jeg kan huske den flotteste hyllest-musikken jeg noen gang har hørt. Alex Riel lever!

NB Enn så lenge er musikken kun å finne som fysisk utgivelse – alle andre må vente til slutten av måneden før den blir strømbar.

Jeg har fulgt singer-songwriteren Therese Ulvan i vel ti år og blir stadig imponert over svært mye.

Første gang jeg blei oppmerksom på Therese Ulvan (45) var med albumet “Love True” der hun ga oss et flott pop/fusion/jazz-visittkort med et stjernelag av amerikanske muskere med blant andre Vinnie Colaiuta, Jimmy Haslip og Michael Landau som noen av bidragsyterne. Det viste seg at Ulvan, fra Hitra, men bosatt i Trondheim, hadde studert jazz i
Leeds, hos Paul McCartney i Liverpool og i fusion hovedstaden Los Angeles. Hun var åpenbart ei jente og en artist som ikke lot seg stoppe spesielt lett.

Tilbake igjen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Neste stopp for min del blei “I Am” fra 2022. Der samarbeida hun med den svensk-portugisiske funkgitaristen Paulo Mendonca og hans band og
de ga oss herlig musikk med funk, låter i
singer-songwriter-tradisjonen, rock og soul i seg.

Etter å ha vært gjennom alvorlig sjukdom og ei livskrise er nå Ulvan tilbake med et høyst personlig vitnesbyrd der hun skriver og synger om
frykt, smerte, desperasjon, men ikke minst styrken hun fant i seg sjøl.

Sammen med Mendonca og hans utmerkede lag, har Ulvan nok en gang med si utrykksfulle stemme tatt oss med inn i en mer eller mindre det samme musikalske landskapet som sist. Det vil si med pop, rock og funk
som hovedingredienser og sammen med tekster som sier mye mer enn gjennomsnittet blant hennes pop-rock kolleger, så viser Therese Ulvan oss nok en gang at hun fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del.

I løpet av 2025 vil hun turnere over store deler av landet blant annet for de som ikke har råd til å gå på konserter, sliter med helsa eller livet generelt. Therese Ulvan er altså på mange måter ei stemme og en
personlighet som ikke lar seg stoppe og takk for det.

Noen som husker kraftverket The Thing? Her kommer en avlegger fra Portugal og kineserne går av hengslene.

Det er ikke første gang jeg skryter av det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records og det blir sikkert ikke den siste heller. Årsaken er enkelt og greit at de produserer og gir ut masse original kvalitetsmusikk – også med en rekke norske artister. Den heftige
trioen Move er nok et eksempel på det – kvalitet altså.

Festival i Kina

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arrangørene av en jazzfestival i Shenzhen i Kina hadde oppdaga trioen og invitert den til å opptre i oktober 2023. Heldigvis blei konserten tatt opp og det er det vel halvtime lange settet vi blir får bli med på her sammen med et svært så entusiastisk publikum.

The Thing, bestående av Ingebrigt Håker Flaten på elbass, Mats Gustafsson på saksofoner og Paal Nilssen-Love på trommer, ga oss på begynnelsen av årtusenet noen heftige utblåsninger som ga frijazz et
bortimot nytt ansikt. Samtidig som det var fritt så var det ganske så rocka også.

Forlenger

Om den brasilianske saksofonisten Yedo Gibson, trommeslageren João Valinho og elbassisten Felipe Zenicola, alle bosatt i Portugal, har kjenneskap til universet The Thing skapte, vet jeg ikke. Uansett er
det mye som tyder på det. Det er nemlig et trøkk og en retning i det de tre skaper som kan minne om The Thing, men likevel er det helt deres egen greie.

I løpet av den drøye halvtimen vi får henge med, skaper Move seks låter som med sin relativt korte levetid gjør at det er konsentrerte utblåsninger vi blir servert – her blir ideene kjørt ut og det blir aldri langhalm av noe som helst.

Jeg har full forståelse for at det kinesiske publikummet blir bergatt av den eksplosive utflukten som Move, som består av tre veldig dyktige og lyttende musikere, tok de med på den 28. oktober 2023.

Trioen Parallax har vært på en kompromissløs utflukt helt siden de så dagens lys i 2008. Det har de åpenbart ikke tenkt å gi seg med.

Jeg har ikke fulgt med på alt Parallax har bedrevet de åtte skivene de har vederfaret allmuen med, men det jeg har hørt er mer enn nok til å slå fast at noe mer anti-kommersielt enn det Parallax har gitt og gir oss, finnes knapt.

Trioen består av Are Lothe Kolbeinsen på preparert gitar og elektronikk, Torstein Lavik Larsen på trompet og elektronikk og Ulrik Ibsen Thorsrud på slagverk. Bortsett fra at Lavik Larsen erstatta Stian Omenås på trompet og diverse etter noen runder, så har besetninga vært den samme fra start til nå.

Samarbeid

Parallax har stilt til start både som trio og sammen med så forskjellige artister som Anne Hytta, Hafdis Bjarnadottir og Ensemble neoN. Det betyr at Parallax beveger seg sømløst i landskap som har med jazz, impro, folk, elektroakustisk musikk, minimalisme og støy – og sikkert en hel del andre herligheter også, å gjøre.

Denne gangen er det kjernetrioen som som tar seg av lydcollagene, men sterkt inspirert av naturen. I løpet av de 17 åra de har eksistert, har de skapt en unik katalog med innpillinger, forestillinger og videoverk og, uten at jeg har hørt alt Parallax har brakt til torgs, så er jeg sikker på at “Biomimesis” låter helt annerledes enn alt annet.

Gutta har tatt turen til Madstun på Fall på Toten der Jon Balke og Tone Myskja regjerer. Der har Parallax latt landskapet, lydene og stemningene få ta bolig i lydcollagene de har skapt spontant.

De 36 minuttene, som består av to deler, er så langt i fra tradisjonell melodikk, harmonikk og rytmikk som vel tenkelig. Her lyttes det til hverandre og til det som skjer med og rundt de tre i naturen – naturen blir som en fjerde Parallaxer nesten.

Ettertanke

Dette er musikk til refleksjon der de tre stemmene tar oss med til steder vi aldri har besøkt tidligere. Her kreves det full konsentrasjon, men så er det også mye å hente hvis man bidrar godt sjøl.

Parallax har vært, er og kommer til å bli værende en totalt unik organisme.

Den amerikanske trommeslagere Phil Haynes har i flere tiår vært en skikkelse som i for liten grad har fått den oppmerksomheten han fortjener. Her kommer det to nye prov på det.

Phil Haynes (63) var en del av det sprudlende og kreative down town-miljøet i New York på slutten av det forrige årtusenet. Han spilte med maaange, blant andre Anthony Braxton, Dave Liebman og trompeteren Paul Smoker. Store deler av perioden var han også opptatt av det som skjedde på gitarfronten, spesielt i bluesen og jazzrockens spede begynnelse med B. B. King, Jimi Hendrix, den britiske invasjonen
med John McLaughlin i spissen og John Abercrombie som noen av de viktigste inspiratorene. Lenge før jazzrocken ofte blei glatt og kjønnsløs med andre ord.

Ut av The Big Apple

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For vel 20 år siden flytta Haynes ut av jazzhovedstaden og begynte å jobbe mye med undervisning. Det førte til at det blei dårligere
tilgang på gitarister og Haynes kjente under pandemien at han savna i stadig større grad å utforske dette landskapet på nytt. Det har ført til to helt forskjellige og spennende møter med gitar i fokus.

En av gitaristene Haynes, som har blitt sammenlikna med giganter som Jack DeJohnette, Elvin Jones og den mer kjente Haynes, nemlig Roy, jobba med i NY-epoken sin var Steve Salerno. Han er et ukjent navn for meg, men definitivt ikke for Haynes og nå har de plukka opp igjen hansken.

Sammen med bassisten Drew Gress, som også er en av Haynes´ eldste og beste venner og kolleger, har de tre laga et herlig trioalbum med ei blanding av Chick Corea-, John McLaughlin-, George Russell- og Wayne
Shorter-låter samt en rekke egne saker. Vi blir både tatt med tilbake til gode gamle jazzrock-dager og samtidig plussa på med masse erfaring som gjør at musikken så avgjort har relevans også i 2025.

Fri duo

En av New York-miljøets aller mest sentrale gitarister anno 2025 er Ben Monder, som blant annet har blitt den første gitaristen i The Bad Plus. Haynes og Monder lekte mye sammen før Haynes forlot storbyen,
men spilte aldri inn noe sammen.

Nå har de truffet hverandre for første gang på rundt 25 år og de har åpenbart ikke glemt det som befant seg i den musikalske ryggraden fra forrige runde.

Da de jamma sammen før i verden kom de alltid innom Coltranes klassiker “Transition” og det gjorde de nå også pluss at de datt innom standardlåta “I Fall In Love Too Easily”. Ellers er det frie samtaler mellom to gamle venner som ofte fører til spennende resultat, men ikke hver gang.

Uansett har det vært spennende og hyggelig å møte Phil Haynes sammen med hans to flotte gitarunivers.

Isak & Ingeborg, det vil si Isak Austnes Brekken og Ingeborg Gravem Sollid, er en meget spennende duo som viser en veldig modenhet til tross for får år på Tellus.

Pianisten Isak Austnes Bekken og vokalisten Ingeborg Gravem Sollid er henholdsvis 24 og 23 år gamle. De har sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole og jazzlinja i Trondheim. Det betyr at de ikke har et
laaaaangt liv å hente fra, men med det i bakhodet så viser de oss en imponerende modenhet og trygghet på sin debut som duo.

Tradisjonen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De to møttes for noen år siden i forbindelse med en jobb de skulle gjøre sammen i en større konstellasjon. I løpet av øvelsene de gjorde som duo for den jobben, så skjønte de raskt at de også hadde mye å snakke sammen om under fire øyne og dermed var Isak & Ingeborg unnfanga.

Det skal vi være veldig glade for. Årsaken er at de allerede er i besittelse av stemmer både hver for seg og som duo som mer enn antyder at de har mye å fortelle oss og at potensialet til å nå stadig nye
nivå er veldig til stede.

De to, som både utfordrer og utfyller hverandre på et inderlig vis, tar for seg et knippe standardlåter fra den store amerikanske sangskatten som “Smoke Gets In Your Eyes”, Monks “Ugly Beauty”, “I Get Along Without You Very Well” og “Tenderly” og krydrer med fire egne låter som passer godt inn i miksen.

Tematisk er det det evinnelige kjærlighetstemaet som i stor grad tolkes på så mange vis og de to greier det på en spennende og personlig måte.

Sjølsagt har de også mye å gå på, det skulle da bare mangle, og det skal bli veldig spennende å følge de to i åra som kommer. “Blue Room” er nemlig en debut som lover mye og vel så det.

Ingen bombe for de som kjenner meg eller mine skriverier at Joni Mitchell er en av mine aller største favoritter. Nå har jeg dukka ned i favorittperioden igjen og her er det gull – kun gull – å finne.

Joni Mitchell, med solide røtter i Modalen ved Bergen og Sømna på Helgelandskysten, har rukket å bli 81 år. Med de fleste odds mot seg etter et drypp for en del år siden, har hun kjempa seg tilbake og gitt nye sterke prov på sitt mesterskap – hun har til og med lært seg å
spille gitar igjen og det låter så Jonisk som bare hun kan låte.

For noen tiår siden gjorde Mitchell, født Anderson som en med norske aner gjerne het, det geniale sjakktrekket å sikre seg rettighetene til sitt eget materiale og sine egne innspillinger. Det førte blant annet til at hun kom bootlegvesenet i forkjøpet fordi hun de seineste åra har gitt ut nesten komplett alt hun har gjort – både alt som har vært utgitt tidligere, nå remastra, og mye uutgitt materiale i tillegg.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Storhetstid

Som med alle artister som befinner seg på det nivået Joni Mitchell har befunnet seg gjennom hele hennes karriere, så er det sjølsagt mange synspunkt på hva som har vært hennes beste plate og beste periode etc.
Det må sjølsagt være opp til hver enkelt, men for min del er slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet the best of the best.

Denne perioden inneholder i kronologisk rekkefølge “Hejira”, “Don Juan´s Reckless Daughter”, “Mingus” og liveinnspillinga “Shadows and Light” – det vil igjen si 49 låter og nesten fire timer med fantastisk musikk.

Her er det bare å velge på aller øverste hylle, men “Shadows and Light” med oversuperlaget med Don Alias, Michael Brecker, Lyle Mays, Pat Metheny – Mitchell og Metheny snakka mye om sine norske røtter og det har jeg fra den aller beste kilden – og Jaco Pastorius – o hildrande du for et lag – er uansett ei liveinnspilling av et uhyre sjeldent kaliber. At The Persuasions melder seg til tjeneste med sine stemmebånd på noen av låtene, skader for så vidt heller ikke.

Tidløst

Denne boksen kom ut i fjor og er altså en av mange som skal til for å ha en komplett Joni Mitchell-samling som sjølsagt ethvert møblert hjem bør ha. Det at superfan Meryl Streep, som har fulgt Mitchells karriere
nesten fra starten, har skrevet flotte og personlige liner notes, gjør heller ikke nevneverdig skade.

Denne perioden i Joni Mitchells karriere er altså den aller beste for meg. Den har det nok en gang vært en sann svir, god trøst og flott påfyll å dukke ned i igjen med nyoppussa versjoner av klassiker etter klassiker.

Og de blir henta frem igjen mange ganger i fremtida også – dette er så tidløs musikk som vel tenkelig for meg.