Hvis heller ikke du kjenner til den mexikanske, men USA-bosatte trommeslageren, komponisten og bandlederen Gustavo Cortiñas, så er vi minst to. Han har absolutt noe å melde – på så mange vis.

Jeg er altså så privilegert at det dumper ned et uhørt antall fonogrammer i postkassa mi fra de aller fleste verdenshjørner. Postmannen er foreløpig bare smilende og blid, men antallet er så stort at jeg ikke er i nærheten av å få hørt på eller skrevet om alle sammen. Fra tid til annen går jeg utenom det åpenbare; jeg liker å sjekke ut nye navn, ny musikk og nye stemmer.

Gustavo Cortiñas hører så avgjort hjemme i den kategorien. Han har bodd i USA i rundt 20 år og etter jazzstudier i i New Orleans, så har han gjort Chicago til sin hjemby. For Cortiñas skyld får jeg inderlig håpe at hans oppholdspapirer er i orden. Jeg er nemlig ganske så sikker på at Trumps folk både har lagt merke til hva og hvordan Cortiñas omtaler musikken og hva som har vært inspirasjonen og bakgrunnen for den.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kjente medspillere

Det som var sterkt medvirkende til at jeg blei frista til å sjekke ut “The Crisis Knows No Borders”, var halvparten av lagoppstillinga. Fiolinisten Mark Feldman og tenorsaksofonisten Jon Irabagon kjenner jeg fra en rekke møter i ymse konstellasjoner – også norske. Det er to fremragende modernister og solister. Fjerdemann på laget er gitaristen Dave Miller.

Dette er med andre ord et bassløst samfunn, men Cortiñas´ komposisjoner og visjoner har ikke behov for det heller. Med sitt åpenbart store engasjement når det gjelder global oppvarming og hvilke implikasjoner det kan ha for oss alle og ikke minst fremtidige generasjoner, så har Cortiñas skrevet ni komposisjoner pluss en solo tromme-ekskursjon som han skriftlig også, spor for spor, setter inn i problematikken.

Uten at The Donald blir nevnt med et ord i tekstene til Cortiñas, så er det dårlig skjult at han blir “omtalt” gjennom hele plata. Musikalsk tar den oss gjennom ganske så straighte samtaler og låter til friere passasjer. Det er stor dynamikk i uttrykket – en dynamikk som avgjort er med på å understreke engasjementet og alvoret som ligger til grunn for Gustavo Cortiñas sin musikk.

Gustavo Cortiñas er så avgjort ei til nå ukjent stemme som bør gis godt med oppmerksomhet i tida som kommer. Og så skal det bli interessant å følge om Trumps gutter lar han få bli i landet til the home of the free and the land of the brave.

Ingebrigt Håker Flaten er en stadig søkende og finnende musiker. Hans (Exit) Knarr-band bekrefter igjen at det er noe av det mest spennende som gir musikalske livstegn fra seg.

Bassisten, komponisten og bandlederen Ingebrigt Håker Flaten (53) har imponert og fascinert meg siden 90-tallet med Close Erase, The Source, Atomic, The Thing og Scorch Trio og etter hvert i en rekke andre andre konstellasjoner. Etter at han returnerte til kongeriket etter flere år i USA, har han med sin ustoppelige energi og ditto kreativitet ved en rekke tilfeller bekrefta at han er en av de viktigste stemmene i moderne musikk i vår del av verden i alle fall.

Tingingsverk

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I 2020 fikk Håker Flaten det ærefulle oppdraget å skrive tingingsverket til Vossajazz. Det førte til debuten for bandet som blei til (Exit) Knarr og nå er de ute med sitt tredje studioalbum. I tillegg har de også gitt allmuen et livealbum. Bandet har de fem seineste åra blitt Håker Flatens viktigste laboratorium og har vist oss den ustoppelige krafta sjefen er utstyrt med.

Denne gangen tar Ingo, blant venner og for lettvinthets skyld, bandet i ei ny retning. Ved hjelp av grafiske partiturer får de seks permanente og to tidligere beboerne i kohorten utfordringer de neppe har støtt på tidligere.

Åpningssporet, der både trommeslager Veslemøy Narvesen og altsaksofonist Mette Rasmussen er med, er en live tolkning av Wayne Shorters “Deluge”.

De tre resterende spora er Ingo-komposisjoner gjort i studio med den permanente besetninga anno 20025. Det vil si danske Amalie Dahl på altsaksofon, amerikanske Jonathan F. Horne på gitar, svenske Karl
Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og elektronikk, Olaf Olsen på trommer og polske Marta Warelis på piano og elektronikk.

Samme retning

Det er “lett” å høre at dette er en trupp som drar i samme retning, som utfyller og utfordrer hverandre og som skjønner Ingos intensjoner på alle mulige vis. Det betyr likevel at de alle har stor frihet til å ta låtene til sjefen og kraftverket med bassen til steder de sjøl har
tenkt seg frem til.

Her er det altså visuelle inspirasjonskilder som er et viktig element i fundamentet som har både jazz, impro, elektronisk og annen moderne rytmisk musikk i gumboen.

Det låter så unikt, intenst og viktig som det aller meste Ingebrigt Håker Flaten har fingrene og hodet sitt borti. Dette er tøft, annerledes og ingosk – det holder ei god stund det.

Det er alltid høytid å møte Keith Jarrett aleine ved flygelet. Her er anledninga hans siste Europa-turné i 2016 – kort tid før han blei ramma av slag.

Helt siden solo-debuten “Facing You” så dagens lys i 1972, har enhver solohilsen fra 80-års jubilanten Keith Jarrett vært intet mindre enn en begivenhet. I år har det vært stor oppmerksomhet rundt ikoniske “The Köln Concert” siden det er 50 år siden den blei spilt inn og av forståelige grunner er en av jazzhistorias mest solgte plater. Siden har det kommet en rekke soloutgivelser fra mesterens hender, blant annet “Vienna Concert” fra 1991 – innspilt i legendariske Wiener Staatsoper. Det er altså grunnen til at denne Wien-innspillinga, som er gjort i like legendariske Musikverein, hvor blant andre Schoenberg, Berg og Webern hadde uroppføringer, har fått tittelen “New Vienna”.

Den siste turneen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

2016 var et aktivt år for Jarrett. En stor Europa-turné har allerede blitt dokumentert med utgivelser fra München, Budapest og Bordeaux.
Heldigvis blei det gjort opptak av alle konsertene og de Jarrett har godkjent, har altså etter hvert blitt gitt ut. I forbindelse 80-årsdagen har det kommet nok en bekreftelse på Jarretts helt unike uttrykk.

I 2017 skjedde det som gjorde at Jarrett ikke er i stand til å spille konserter slik han ønsker lenger. Han er lamma i venstresida etter et slag, men de som ønsker å se han i aksjon med kun høyrehånda – det holder lenge det – kan søke opp et flott intervju med mesteren på youtube, der han også spiller litt.

Sommeren 2016 var Jarrett i kjempeform også målt ut i fra hans egne standarder. Denne konserten, som i cd-versjonen i alle fall, varte i knappe 67 minutter, er stor på alle slags vis. Den er delt inn i ni improviserte deler som inneholder alt fra en voldsom og ganske så kompleks start, via stilleflytende akkorder til en rytmisk “låt” som minner mye om Belonging-universet.

Etter hvert får vi lyriske ballader og nok ei “Belonging”-aktig låt, så en blues før Jarrett oppsummerer med en melodi som har både country og gospel i seg. Konserten blir avslutta med nok en unik versjon av
“Somewhere Over The Rainbow” slik bare Keith Jarrett kan tolke klassikeren.

Dette er så klassisk og stor Keith Jarrett-musikk som vel tenkelig. Så er det bare å håpe at det finnes enda flere opptak på lager som mesteren vil godkjenne. Det blir aldri nok Keith Jarrett – en større, mer uttrykksfull og personlig lyriker ved klaveret finnes ikke for meg.

Det er ikke lenge siden perkusjonisten Håkon Berre stilte til start mutters aleine. Nå har han invitert med seg sine gode venn, den svenske saksofonisten Martin Küchen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Håkon Berre (45) kommer fra bondeslekt i Trøndelag. Til tross for det så har han gjort København og impromusikken til sine levevei. I rundt to tiår har han bodd i Kongens by, noe som har ført til at vi har hørt
alt for lite til han her hjemme.

Bare for kort tid siden ga han oss solo-skiva “Mirror Matter” – en solid bekreftelse på at han ikke leker butikk. Vi snakker totalt kompromissløs musikk som setter krav, men som også har mye å gi.

Erfaren duo

Berre har jobba med frijazzstorheter som Peter Brötzmann, Phil Minton, John Tchicai, Susana Santos Silva og Peter Evans. Martin Küchen og Berre har samarbeida til og fra siden 2016. En nordmann og en svenske måtte altså til Danmark for å slå ut i full blomst og like før jul spilte de inn sitt første duo-visittkort i København.

Küchen, som jeg har møtt i konstellasjoner som Angles 9 og Trespass Trio med andre norske musikanter, trakterer de fleste saksofoner. Denne gangen har han plukka frem den aller minste – han spiller utelukkende sopranino på dette møtet.

Berre spiller trommer, perkusjon og greier – det vil si alt mulig rart av papir, plast, metall og tre.

Om noen tror at dette har blitt nok en kompromissløs sonisk utflukt basert på fire “låter”, eller kanskje rettere sagt samtaler, de har “oppfunnet” der og da, så er det helt riktig antatt.

De to lytter til og utfordrer hverandre på et heftig vis. De tar og gir den plassen som trengs og det har ført til rundt 45 minutter med spennende og høyst personlige musikalske meningsutvekslinger.

Her må det settes av tid og plass slik at man kan flytte inn i dette universet. Gjør man det, så finnes det veldig mye spennende og unikt her.

Om tosomhet er bedre? Basert på “På Snurr” så er svaret i alle fall ja.

Den svenske sekstetten Kommun tar oss med til steder ingen av oss har vært tidligere.

Jeg bryter sammen, om enn ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken, og innrømmer at Kommun har jeg aldri verken hørt eller hørt om tidligere. Det til tross for at de har kampert sammen ei god stund, først som kvartett og etter hvert som sekstett og som platedebuterte i 2023.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Innbyggerne i kohorten, opprinnelig Vilhelm Bromander på bass, Finn Loxbo på akustisk stålstrengs gitar, Ryan Packard på trommer og Lisa Ullén på piano og som nå har blitt utvida med Anna Lindal på fiolin og Leo Svensson Sander på cello, har jeg i stor grad støtt på i en rekke andre konstellasjoner. Det kommer derfor ikke som noen stor overraskelse at Kommun har noe spennende å melde.

I ett sett

Det Kommun gir oss er en slags musikalsk meditasjon som varer i godt og vel en time – uten opphold. Det er kollektiv og fri improvisasjon der alle tar og får den tida de trenger til å utvikle sine ideer. Det betyr at vi blir tatt med på ei saaaaakteflytende og ganske så stille reise som er egna til å legge hodet på puta, lukke øynene, åpne ørene og la seg flyte med.

Det Kommun gir oss er krevende og utfordrende. Samtidig er det veldig mye å hente hvis man gir seg sjøl muligheten til å krype under huden på dette uttrykket.

“Kalpa” er så anti-kommersiell som vel tenkelig. Det gjør uendelig godt og er viktigere enn noen gang.

Saksofonisten, og veldig mye mer, Harald Lassen har fascinert meg helt siden jeg fikk ørene opp for han for snart to tiår siden. Nå mer enn noen gang.

Harald Lassen (38) er forbi ung- og lovende stadiet. Han har brukt tida frem til nå til å utvikle ei helt spesiell stemme både som instrumentalist, bandleder og ikke minst som komponist. Nesten fra dag én i sitt kunstnerskap har jeg opplevd Lassen, fra Songdalen ved Kristiansand, som en spennende og kompromissløs intellektuell som har hatt ambisiøse mål og som i mine ører og for resten av mitt
sanseapparat har nådd stadig flere av dem.

Utvikling

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lassen vant Spellemannprisen for 2023 for plata “Balans” – et usedvanlig spennende visittkort. På sett og vis er “RIK” en forlengelse, men samtidig står den veldig på egne bein musikalsk også.
Lassen sier sjøl at musikken tas i ei ny retning som både er rarere, mjukere og mer overraskende. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til det og i dette landskapet der Lassen og hans trupp skaper bilder
som er både vakre, melodisk og rytmisk spennende, så blir vi invitert til steder som er helt nye og unike for meg. Lassen står på ingen måte stille som komponist og kunstner – han har staka ut en personlig kurs og du verden så flott det er å få følge han på veien.

God trupp

Lassens miljøengasjement er en viktig ingrediens i måten hans å tenke musikk, og låttitler, på. Platetittelen “RIK” viser til mange former for rikdom: personlig, musikalsk, erfaringer, emosjonell og økologisk og med bandet han har jobba med i flere år nå, og som åpenbart skjønner Lassens intensjoner stadig bedre, har de greid å sette dette inn i flotte rammer.

Stemningene og bildene som elbassist og akustisk gitarist Stian Andersen, trommeslager og perkusjonist Tore Flatjord, gitarist Sander Eriksen Nordahl og synthesist og klarinettist Solveig Wang skaper sammen med Lassen, som også trakterer piano, fløyte, melodica, stemmebånd, synth, klokkespill og perkusjon i tillegg til saksofon, befinner seg i et lassensk univers med jazz, impro, pop, folkemusikk,
klassisk musikk og garantert andre ingredienser i gumboen også. Marcus Forsgrens studiokvaliteter er også et viktig element i unnfangelsen av disse mangefasetterte landskapene.

Harald Lassen er på et veldig flott sted musikalsk og intellektuelt nå – jeg gleder meg allerede til neste veikryss.

Nils Landgren er og har ei unik stemme. Her møter vi han i et spesielt møte med fantastiske Swedish Radio Choir i et nydelig nyskrevet korverk.

Nils Landgren har vært og er en sentral jazz- og funkmusiker både i Sverige og resten av Europa. Slik har det vært i mange tiår – Landgren har en enorm standing innen en rekke sjangre, noe hans mange
julekonserter og fonogrammer også har bidratt til. Derfor er det ikke veldig overraskende at han dukker opp i nok en setting: som solist, instrumentalist og vokalist sammen med det fantastiske Swedish Radio
Choir. Nok en gang imponerer Nils Landgren.

Noen liker – andre ikke

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I 2018 tok den kjente svenske komponisten Sven-David Sandström kontakt med Landgren. Han hadde en idé om å skrive et korverk som kunne kombineres med Landgrens stemme og trombone. Han, som tidligere trombonist, likte åpenbart både hvordan Landgren spilte og sang. Ikke alle digger stemma til Landgren, innrømmer han sjøl, men de som gjør
det er store tilhengere og Sandström var åpenbart blant dem.

Svaret var et umiddelbart ja fra Landgren og Sandström satte kjapt i gang med skrivinga og sammen med librettist Jakob Holtze skapte de verket “Sonnets of Darkness and Love” med tekster av Shakespeare, Lorca, Nietzsche og Sandström.

Sandström skreiv raskt – han var en svekka mann som visste at han hadde kun kort tid igjen. Allerede våren 2019 var musikken klar og Landgren møtte Sandström på sjukehuset der han viste Landgren musikken. En måned seinere gikk han ut av tida.

Hvem skulle synge?

Forslaget om å forhøre seg med Swedish Radio Choir, det verdensberømte svenske koret fra et land med en enorm kortradisjon, kom raskt på banen og siden de hadde jobba med Sandströms musikk tidligere, så var
de heldigvis lett å be.

Her foreligger det nydelige resultatet og, sjøl om Sandström aldri fikk høre det ferdig innspilt, er jeg sikker på at han ville ha vært over seg av begeistring.

Det låter så vakkert, så inderlig og med så stor respekt for hverandre av de involverte at det skulle vært sendt ut på blå resept til noen av verdens ledere. Nå skjer det neppe – i stedet får heller alle vi andre nyte musikken i fulle drag og la tekstene også få ta bolig i oss. Jeg er så naiv at jeg tror verden blir et bedre sted av slikt.

Duomusikken til Symre Taugbøl Bang og Heidi Kvelvane er noe av det mest unike og spennende jeg har hørt på lenge.

De to jentene møtte hverandre på Grieg-akademiet i Bergen. Med gitar og saksofon som hovedinstrumenter hadde de gitt seg jazzen i vold, men til tross for at de tilhørte forskjellige årskull, så fant de fort ut at de hadde andre felles interesser også.

Utstyrt med «bi-instrumentene» trekkspill, for Kvelvane sin del, og hardingfele for Taugbøl Bang, begynte de å utforske sin folkemusikk-fascinasjon og det tok ikke lang tid før de skjønte at slåttetradisjonen lå deres hjerte nær. På et øvingsrom på akademiet kom dette til overflata, men de hadde på ingen måte tenkt å glemme jazzen og improvisasjonselementet likevel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I pose og sekk

Etter flere øve-sessions bestemte de seg for å prøve holde på begge kildene. Det har de gjort på et herlig og originalt vis.

Det de har gjort er å spille inn åtte slåtter med trekkspill og hardingfele på et ganske så tradisjonelt vis.

Så har de bytta ut instrumentene med saksofon og gitar og tatt på seg jazzhatten og tolka de samme slåttene med jazzhatter på.

Det har sjølsagt ført til en helt annen form for innfallsvinkel og du verden så morsomt og spennende det er å høre hvordan de to har funnet frem til andre måter å tolke tradisjonsmusikken på.

Og navnet Bankvelv har ingenting med det du tror det har med å gjøre. Det er enkelt og greit en kreativ måte å sette sammen navnene til de to på. Akkurat om musikken!

Party på jazzklubben

Trompeteren og vokalisten Benny Benack III har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Her inviterer han oss med på klubbfest og sørger for orden i det regnskapet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

34 år unge Benack III kommer fra en mange generasjoners musikerfamilie som innvandra fra Italia til USA. Han falt åpenbart tidlig i gryta – ei gryte han tydeligvis stortrives i.

På klubb

For knapt et år siden spilte Benack med bandet sitt fire sett på to kvelder på klubben Blue Llama i Ann Arbor i Michigan, USA. De blei hørbart tatt svært godt mot. Det er ikke veldig overraskende siden Benack i tillegg til å være en bra trompeter og vokalist også er en langt framskreden entertainer.

Sammen med sitt faste band bestående av Russell Hall på bass, Joe Peri på trommer og Mathis Picard på piano, tar Benack oss gjennom et ganske så tradisjonelt repertoar bestående av låter som «The Sound of Music», «When You´re Smiling» og «Crazy She Calls Me».

Benack, som også får litt assistanse av den nære slektningen Benny Benack, Jr. på saksofon underveis, jøgler, scatter, synger og spiller i en mainstream/bebop-tradisjon og er tydeligvis utstyrt med solide doser energi.

Dette har for så vidt vært et hyggelig møte med ganske stor underholdningsverdi. Jazzikalsk skjer det ikke så mye spennende her, men det swinger av dyktige folk – holder ei god stund det.

Tone Hulbækmo plasserer seg trygt inn i kategorien viktige musikanter og usedvanlig flotte tradisjonsbevarere.

Tone Hulbækmo har liksom vært der hele tida. Det skal vi være glade for. Hun har nemlig gjennom rundt 50 år tatt vare på og utvikla en viktig del av den norske folkemusikken. Hun har enkelt og greit vært en viktig kulturbærer. Det fortsetter hun heldigvis med å være og det er nå viktigere enn noen gang. Vi må aldri miste av sikte hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Hulbækmo kommer fra Tolga i Nord-Østerdalen. Det har vært fundamentet for mye av det hun har gitt oss opp gjennom åra og slik er det fortsatt.

Harpa

Denne gangen har hun tatt med seg den norske harpa si, som Sverre Jensen laga for noen tiår siden, til Tolga kirke og spilt inn 21 vakre melodier som enten er henta fra tradisjonsbanken eller som hun har skrevet sjøl, blant annet en hyllest til Leonard Cohen.

Alt er gjennomført nydelig, sterkt, viktig og usedvanlig personlig. Det er musikk å drømme seg bort til, men samtidig er det musikk som forteller oss hvor vi kommer fra og hvor viktig det er å ta vare på kulturen vår.

Når så alle melodiene har fått sin flotte beskrivelse i det nydelige tekstheftet, både på norsk og engelsk, samt at Hulbækmo har skrevet ei flott innledning som setter oss inn i karriera og innspillinga, så har dette blitt ei usedvanlig flott pakke som bør få langt liv.

Det er nå 40 år siden Hulbækmo ga ut “Kåmmå no” med folkemusikk fra Østerdalen – den første med norsk harpe. Denne gangen er det kun hun og harpa som stiller til start – et historisk viktig dokument som
sørger for at nok en sirkel er slutta.

Du verden så flott og viktig det er at Tone Hulbækmo finnes.