Kvartetten Reolô beveger seg i en rekke grenseland på et totalt unikt vis. Saker!

Det aller meste vet jeg lite eller ingenting om. Slik er det bare. Det betyr blant annet at Reolôs debutalbum “Andre sida” fra 2019 gikk meg både hus og hytte forbi. Etter å ha tilbragt en hel del kvalitetstid sammen med “Dystopi Delete” så skjønner jeg at det har vært ei feilprioritering av dimensjoner – dette er nemlig et band og en musikk som byr på noe helt eget og veldig fascinerende.

Norsk gumbo

Gumbo er jo en rett fra New Orleans der det finnes ingredienser fra gud hjelpe meg det aller meste. Reolô har skapt en norsk variant av gumboen der vokalist, gitarist og langleikeist Anders Røine har ansvaret for mye av grunnmuren.

Norsk folkemusikk er en sentral bærebjelke, men indierock og jazz er også hjertelig tilstede i større eller mindre doser. Skarpe, kritiske og morsomme tekster er også med å løfte “Dystopi Delete” til helt egne steder og Røine har ei særegen stemme som sørger for at ørene blir skjerpa også når det gjelder tekstene og budskapet

Bandet sitt

Når så Hans Hulbækmo trakterer trommer samt perkusjon, synth, munnharpe og bidrar som alle de fire med stemmebånd og brødrene Hans og Rasmus Kjorstad stiller til start med fele, synth, oktavfele og langeleik, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at her skapes det lydlandskap langt, svært langt bortenfor a4-verdenen.

Som om ikke det er nok så sørger støymagiker Lasse Marhaug for at en improvisert session blir tatt med til steder den nok ikke ante noe som helst om heller ikke i sin villeste fantasi. På mange vis er “Mersus Stalon, Metero Texto”, som låta heter, blitt akkurat det ekstra krydderet som har gjort dette flotte visittkortet til noe høyst unikt. Som sagt: saker!

Den strålende og svært ettertrakta bassisten Linda May Han Oh viser oss nok en gang at hun står støtt på egne bein også.

Det snakkes og skrives til kjedsommelighet om reiser i musikken og når det gjelder kunst og kultur ellers. Når det gjelder Linda May Han Oh (40) så er det virkelig på sin plass både fysisk og musikalsk. Hun er født i Malysia, er vokst opp i Australia, men har tilbragt største delen av sitt voksne liv i USA.

Siden hun begynte sine studier på Manhattan School of Music i New York i 2008 har karriera hennes virkelig skutt fart. Hun har jobba mye med storheter som Pat Metheny, Vijay Iyer, Kenny Barron, Dave Douglas, Joe Lovano og Geri Allen – vi snakker virkelig på øverste hylle.

På egne bein

I tillegg til å være småbarnsmor, undervise på Berklee i Boston, spille med mangt og mange, så har Oh så definitivt også fortalt oss at hun har mye å fare med på egen hånd også. “The Glass Hours”, som er hennes sjette album under eget navn, har blitt liggende til marinering her i heimen ei god stund, men nådde heldigvis endelig opp til overflata og denne tidløse og spennende musikken holder mål både nå og i lang tid fremover.

Sammen med den cubanske pianisten Fabian Almazan, som også er Ohs partner på de fleste vis, trommeslageren Obed Calvaire, den portugisiske vokalisten Sara Serpa og tenorsaksofonisten Mark Turner, gir Oh oss ti egne komposisjoner som hun også har skrevet en del tekster til.

Tekstene tar for seg Ohs tanker rundt sårbarheten til vår eksistens og den korte tida vi har her på jord. De store spørsmåla med andre ord. Dette kler Oh, som spiller både akustisk og elektrisk bass og som bidrar med sine stemmebånd også, og hennes empatiske og langt framskredne medsammensvorne inn i et fint, tildels åpent og melodisk landskap med mye plass til alle fem involverte.

Linda May Han Oh er en viktig musiker, flott komponist og mer enn dyktig bandleder.

Vokalisten, improvisatoren og låtskriveren Ingebjørg Loe Bjørnstad gjemmer seg ikke bak noe som helst på dette spennende visittkortet.

Ingebjørg Loe Bjørnstad (46) er en artist jeg har hørt mer om enn jeg har hørt av. Storesøstera til Ivar Loe Bjørnstad og trommeslageren i Hedvig Mollestad Trio har endelig sørga for å åpne opp både ørene og resten av sanseapparatet mitt og det gjør hun på en særdeles personlig, gjennomsiktig og nesten utleverende måte.

Unikt samarbeid

Med et knippe egne tekster og låter samt noen av Håkon Thelin, Sondre Meisfjord og Trygve Seim, tok Loe Bjørnstad med seg trekkspiller Frode Haltli og felespiller Håkon Aase til Trondheim for et års tid siden. Der ønska tekniker og miksmaster Kyrre Laastad hjertelig velkommen og satte de tre sammen i ett og samme rom til ei tredagers liveinnspilling. Det har ført til et kammermusikalsk møte av helt spesiell karakter.

På surnadalsk

Loe Bjørnstad er oppvokst i Surnadalen på Nordmøre. Hun synger og resiterer på surnadalsk noe de færreste ikke har opplevd siden Henning Sommerro sang “Vårsøg” og andre klassikere på det samme språket. Siden jeg har mine morsrøtter i den samme bygda og sørga for at Jon Arild Eberson, Nils Petter Molvær og Paolo Vinaccia fikk fiske laks i elva Surna – uten synlig suksess – (en digresjon, jeg vet), så har jeg en aldri så liten fordel når jeg lytter til Loe Bjørnstads tekster.

Tekstene handler om alt fra kroppslige uttrykk for følelser, tanker rundt vold og sensualitet, det vakre og det stygge og ensomhet og fellesskap. Store tema med andre ord, men Loe Bjørnstad makter på et personlig vis å gi det inderlig innhold.

Når hun så har med seg Haltli og Aase, fargeleggere i superklassen, så har “Duv” blitt et kompromissløst og høyst personlig visittkort som forteller oss at Ingebjørg Loe Bjørnstad er og har ei stemme som virkelig bør lyttes til. Velkommen skal hun endelig være.

For den store hop er Don Henley mest kjent som frontmann i Eagles. Jeg er mer begeistra for han som soloartist og her kommer det to grunner til det.

Vokalisten, gitaristen, trommeslageren og låtskriveren – sikkert en hel del annet også – Don Henley har rukket å bli 77 år. Han har så avgjort rukket veldig mye mer også. Jeg hører til blant dem som ikke har vært blodfan akkurat av Eagles, men Don Henley i soloversjon har alltid hatt ei høy stjerne i heimen.

Med sin umiskjennelige stemme og sin usedvanlige teft for å skrive gode låter som raskt tar bolig for der å bli værende, har Henley helt siden debuten med “I Can´t Stand Still” i 1982 snakka svært så godt til meg.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hans introduksjon til oss som soloartist er nå ute på vinyl i en remastra utgave med utgangspunkt i den analoge tapen fra godt over 40 år siden.

Toppa lag

Med assistanse fra storheter som Danny Kortchmar, Steve Lukather, Jeff Porcaro, Lee Sklar, Waddy Wachtel, Russ Kunkel, Garth Hudson, Steve Porcaro, Joe Walsh, Warren Zevon, Paddy Moloney og Bill Withers – det var åpenbart ingen som sa nei når Henley spurte, de så nok på det som ei ære, vil jeg tro – får vi et herlig gjenhør med låter som “Dirty Laundry”, “Johnny Can´t Read” og “Long Way Home”.

Henley viste oss allerede den gangen at han var en historieforteller av rang og de nydelige vokalharmoniene han serverte oss i 1982 var og er et varemerke for fyren som alltid har stått for ekthet, kvalitet og inderlighet.

Country pluss pluss

Henley er født og oppvokst i en småby i Texas. Der var det radiostasjoner fra Nashville og New Orleans som inspirerte den talentfulle guttungen med blues, bluegrass, gospel, jazz og rock som han etter hvert satte sammen til sitt eget brygg.

I 2015 var det countrydelen av Henley som blei sluppet løs med “Cass County” – navet på “fylket” han vokste opp i. Nå har den blitt gjenutgitt i ei deluxe-utgave på en dobbelt-lp i en 180-grams versjon.

Sjøl om ikke countrymusikk er mitt favorittuttrykk, så lener jeg meg på Duke Ellington nok en gang: det er bare to typer musikk – god og dårlig. Don Henley befinner seg så avgjort i kategori en og med nok ei gjesteliste av den fantastiske sorten så er det bare å hygge seg noe så ofseleg i godt og vel en time – så mange ganger man måtte ønske.

Her stiller Mick Jagger, Miranda Lambert, Merle Haggard, Vince Gill, Alison Kraus, Trisha Yearwood, Dolly Parton og Lucinda Williams – puh – til start sammen med Henley og skaper den ene perla etter den andre.

Også i dette musikalske landskapet viser Don Henley at han er en ener – dette er strålende hele veien.

Jeg har vært fan lenge og det kommer ikke til å avta etter disse nydelige gjenhørene. Don Henley – the man!

På Holmlia i utkanten av Oslo kan man treffe på Sudeshna Bhattacharya – en av verdens beste sarod- og tanpura-utøvere. Det forteller hun oss sammen med tablavirtuos Mosin Khan Kawa.

Skulle man ikke være så heldig å støte på Bhattacharya på Holmlia – hun har vært bosatt i Norge siden 2013 – så finnes det heldigvis andre måter å møte henne på. Utstyrt med sine indiske fire-strengers instrumenter, sarod og tanpura, kan alle stifte bekjentskap med henne her sammen tablamester Mosin Khan Kawa som har tatt turen fra India for dette nydelige musikalske møtet.

Virtuoser

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg skal på ingen måte påberope meg ekspertkunnskap verken når det gjelder indiske instrumentalister eller indisk musikk. Jeg er bare usedvanlig fascinert av begge deler etter at jeg blei bitt av basillen for noen tiår siden gjennom møtet med John McLaughlins Mahavishnu Orchestra og seinere Shakti.

Den mer enn oppegående “bevegelsen” og plateselskapet Motvind Records, med episenter i Rollag i Numedal, – et godt stykke unna India med andre ord – gir oss her er et virtuost møte med tre Bhattacharya-komposisjoner med solide røtter i indisk tradisjonsmusikk. Det er tre såkalte ragaer der Bhattacharya og Khan Kawa fører fantastiske og lange samtaler som det er herlig å dukke ned i og la fantasien få utfolde seg til og la roen få plass til å senke seg.

Sjeldent treff

Det er langt i fra hver dag vi får anledning til å bli invitert inn i slike musikalske landskap Bhattacharya, Khan Kawa og Motvind Records åpner opp for her. Det er bare å takke og bukke, eventuelt neie, og la seg forføre av hva denne flotte duoen byr på.

Den danske kvintetten Andorra gir oss enda mer livsbejaende og frisk jazzmusikk med røtter i en rekke grenseland.

Den oppvakte vil sikkert mer enn ane at dette er det tredje albumet fra Andorra. Debuten i 2021 gikk meg hus forbi, men oppfølgeren “Current” fra for to år siden fortalte meg umiddelbart at her var det et band med en musikk som hadde det meste i seg til å spre lys og varme i en ellers mørk og tung verden. Vi trenger enkelt og greit slik musikk og heldigvis følger Andorra opp i samme positive spor.

Langt tilbake

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

De fem herrene i det musikalske landet Andorra, trommeslager Nikolaj Bundvig, elbassist Morten Jørgensen, gitarist og lapsteelist Simon Krebs, flügelhornist og tromperter Mads la Cour og tangentist Peter Kohlmetz Møller, går mye lenger tilbake enn til debuten “Andorra”. De studerte nemlig musikk sammen på konservatoriet i Odense før de satte kursen ut i forskjellige retninger.

De fem har åpenbart holdt kontakten ved like sjøl om de har skapt seg gode karrierer på hvert sitt hold og heldigvis blei lysten for stor til at de greide å holde seg unna hverandre: de hadde mye felles musikk i seg.

Felles

De sju fengende og groovy låtene vi blir servert denne gangen er alle kollektivt skapt – bandet står som komponist. Det betyr på ingen måte at det er frijazz unnfanga der og da vi har med å gjøre. Tvert i mot så er dette usedvanlig melodisk og vakker musikk med spor av både funk, soul, rock og ikke minst store doser jazz og improvisasjon i seg.

Kollektivet låter meget samspilt og empatisk og solistisk er det høy klasse på alle involverte.

Det Andorra gir oss er nok en gang en type jazzuttrykk som vi sjelden møter her i vår del av verden. Det gjør det enda hyggeligere å slå fast at det gjør veldig godt å varme seg på denne musikalske gumboen som jeg føler meg ganske trygg på fungerer svært godt live også.

Joikeren Ulla Pirttijärvi og improvisatorene Kenneth Ekornes og Olav Torget tar oss med til ganske så ukjente og spennende steder.

Samarbeid mellom samiske artister og jazzmusikere er ikke noe nytt. Mari Boine, Marja Mortensson og Inga Juuso er bare noen av de som har funnet og gitt nye utfordringer sammen med blant andre Jan Garbarek, Daniel Herskedal og Steinar Raknes.

For meg er møtet med finske Ulla Pirttijärvi og perkusjonist Kenneth Ekornes og gitarist og multiinstrumentalist Olav Torget av det nye slaget. Áššu, som trioen kaller seg, betyr glør og det er fra det opprinnelige denne musikken oppstår. Den vokser opp og frem fra noe urekte som Pirttijärvi har med seg gjennom generasjoner fra sitt samisk-finske opphav.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hva er joik?

Joik er ikke en sang om noe – det er joiken i seg sjøl det dreier seg om, sier Pirttijärvi. For henne er for eksempel opplevelsen av ei gaupe eller en bjørn i en drøm eller en joik veldig ekte opplevelser. Joiken er en del av hennes og hennes folks sjamanistiske trosfilosofi.

Dette løfter hun frem gjennom 12 ganske så forskjellige joiker og viser oss bredden i sitt uttrykk på et vakkert og sterkt vis.

Nydelig innpakning

Når så de to unike stemmene til Kenneth Ekornes og Olav Torget som også trakterer konting eller n´goni, elektronikk og lufter stemmebåndene aldri så lite også, omslutter Pirttijärvi på det varmeste, mest originale og empatiske vis, så har dette blitt et inderlig visittkort og introduksjon til Áššus univers.

Det at uforliknelige Hildegunn Øiseth bidrar med sitt bukkehorn på flere av joikene er akkurat det ekstra krydderet musikken ikke nødvendigvis spør etter, men som likevel gir den det lille ekstra og som gjør den enda mer minneverdig.

Áššu er en flott tilvekst til det verdensmusikalske universet.

Eyolf Dale og hans trio har vært, er og kommer til å bli værende – tipper jeg – blant mine aller største triofavoritter. Uansett hvor og når.

Hvert eneste møte med Eyolf Dale (40) og hans musikk har vist i stadig større grad å være ei høytidsstund. Dette tredje albumet med hans trio er så definitivt ikke noe unntak. Sjøl om Dale står oppgitt aleine som artisten her så har jeg bevisst valgt et bilde av trioen med Audun Kleive på trommer og Per Zanussi på bass – dette er nemlig for meg et kollektivt uttrykk og en ditto ekskursjon, noe jeg er ganske så sikker på at Dale også er enig i.

Så mye

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Komponisten Dale er så mye og har så mye innabords. I tillegg til å ha den moderne jazzhistoria på plass, så er låtene hans også prega av impulser fra den klassiske verden og norsk folkemusikk. Dette fusjonerer Dale på et høyst personlig vis – ingen andre enn Eyolf Dale kunne ha skrevet denne musikken. Det er en lyrisk åre i uttrykket som tiltaler meg voldsomt rett og slett.

Trioen sin

Dette er trioens tredje album. Etter debuten “Being” i 2021 fulgte “The Wayfarers” der trioen møtte sjølvaste Kringkastingsorkesteret for to år siden. To av Dales aller beste musikalske venner, Kleive og Zanussi, har vært med hele runden og vel så det. De har hele tida vært en usedvanlig empatisk kohort, nå i større grad enn noensinne.

Kleive er i mine ører en av Tellus´ aller mest uttrykksfulle perkusjonister og Zanussi er et grunnfjell som hva som helst kan bygges på.

Når så Dale fremstår som en pianist med en usedvanlig palett, med et teknisk arsenal uten like pluss dynamikk, rytme og melodisk bredde i uttrykket som løfter han opp i elitesjiktet blant dagens akustikere, så har Eyolf Dale Trio tatt ytterlige ett eller flere steg helt opp der stjernene møtes.

“When Shadows Dance” er en strålende tilstandsrapport fra Eyolf Dale og Eyolf Dale Trio.

Tvillingene Charlotte og Maren Wallevik Hansen inviterer oss med på en americana/nordicana-utflukt som forteller oss at de er på god vei til noe eget.

Fra Kristiansand, men i nesten i like stor grad fra USA kommer tvillingene Charlotte og Maren Wallevik Hansen. Det skinner tydelig gjennom på dette albumet. Vi snakker om 29 år gamle jenter som har all mulig grunn til å ha store deler av americana-kulturen under huden og de forvalter den på et ekte og fint vis.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Arvelig

Tvillingene har besteforeldre som har bodd i USA i flere tiår og som tok med seg musikk av og med Elvis, Sinatra, Simon & Garfunkel og Judy Collins hjem til Sørlandet. Sjøl har de to også bodd deler av livet over there og det har til sammen ført til at de har et mer enn gjennomsnittlig nært forhold til alt americana, spesielt folk og country.

Med sjølvaste Anders Engen og like sjølvaste Freddy Holm i produsentstolen, har de to låtskriverne skapt et tiltalende univers som forteller oss at de hører hjemme i akkurat slike landskap.

De to synger og spiller gitar og Engen og Holm bidrar også på sine sedvanlige smakfulle vis. Stemmene til tvillingene klinger vakkert sammen, sjøl om jeg hadde ønska meg litt mer trøkk fra tid til annen – det blir i lengden litt i snilleste laget for meg.

De to er virkelig gode låtskrivere og fine historiefortellere. Det er ikke til å undres over at sirkelen snart er slutta: I år skal de ut på sin tredje runde i USA som support for legenden Judy Collins som besteforeldrene introduserte de to for.

What goes around comes around og jeg gleder meg til å følge den mer enn lovende duoen Oakland Rain i framtida og Part 2 er meldt rett rundt hjørnet og skal være mer inspirert av alternativ nordisk indiepop.

The Fury med vår egen Lage Lund som en sentral ingrediens er en
kvartett som likner mistenkelig på det som vi i enkelte kretser kalles
ei supergruppe.

Lage Lund (47) er en gitarist i den ypperste verdensklasse. Til tross
for det er herren som er født i Bergen og oppvokst i Skien fortsatt en
doldis i jazz- og musikk-Norge. Hovedårsaken er sikkert at han
tilbragte tida mellom 2000 og 2019 i USA, hvor han blant annet vant
den prestisjetunge Thelonious Monk-konkurransen og blei den første
jazzgitaristen som fikk fingrene og føttene sine innom Juilliard
School of Music.

Sjøl om han har tatt med seg kone og barn fra Junaiten og bosatt seg
ikke langt fra Oslo, så har Lund fortsatt å turnere verden rundt og
beholdt de gode kontaktene sine fra jazzens hovedstad. Det har ført
til dette strålende møtet med fire av storhetene fra den flotte
mellom-generasjonen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Bandet sitt

Bassist Matt Brewer, trommeslager Tyshawn Sorey og tenorsaksofonist
Mark Turner utgjør The Fury sammen med Lund. De fire kjenner hverandre
svært godt fra mye musisering sammen i ymse konstellasjoner, men har
aldri spilt sammen som band før The Fury så dagens lys.

Med et repertoar bestående av tre Lund-låter, to av Turner, en av
Brewer samt Myron Waldens “Like a Flower Seeking the Sun”, blir vi
invitert inn på jazzklubben Ornithology i Brooklyn to augustkvelder i
2023, og det er lett å skjønne det lyttende publikummets heftige
begeistring.

Her er nemlig fire av denne mellomgenerasjonens mest distinkte,
retningsgivende og uttrykksfulle stemmer samla på et brett og for noen
samtaler de fører.

I tradisjonen

Vi har med musikanter som har hele den moderne jazztradisjonen godt
under huden. Det er et melodisk fundament i det hele som sørger for at
det swinger noe vederstyggelig fra start til mål, og de fire makter
også sette et preg av 2020-tallet med denne tidløse musikken.

The Fury er, som skiva forteller oss, garantert et heftig liveband.
Inntil de dukker opp på våre breddegrader er denne debuten en svært
god erstatter.