Tøffe saker

Til tross for at den engelske kvintetten Led Bib har holdt på siden 2005, så er dette mitt første møte med dem. Det frister til flere treff.

Led Bib henter fra både Zappa, Zorn og Ornette.

Led Bib byr på improvisert musikk i en rekke grenseland. Punk-jazz er bare en av merkelappene bandet har blitt beæra med, men her finnes det mye av alt.

Led Bib fikk et stort publikum, også langt utenfor jazzmenigheta, spesielt borte på fotballøya etter at de blei unnfanga i 2005. De seienste åra har bandet ligget i et slags stabilt sideleie, men når er de altså tilbake og det med et brygg de er ganske så aleine om.

For vel to år siden møttes de i trommeslageren Mark Holubs adopterte hjemby Wien og inspirasjonen og trøkket var åpenbart fortsatt til stede. Bandet består i tillegg til Holub av elbassisten Liran Donin, de to altsaksofonistene Pete Grogan og Chris Williams og tangentisten Toby McLaren. Uten unntak er dette ukjente herrer for meg, men det er tydelig at de ikke er ukjente for hverandre.

Holub er hovedkomponisten, men alle bidrar også på det området. Musikken, som varer i vel 75 minutter, har et tydelig jam-i-studio preg over seg sjøl om det er straighte låter de fem forholder seg til.

Det er på ingen måte måte overraskende at referanser som Frank Zappa, John Zorn og Ornette Coleman dukker opp. De er alle brukt som inspirasjonkilder, men samtidig har Led Bib så avgjort skapt et eget uttrykk – et tøft, heftig og sjangerfritt et som både jazzfolk og mange andre vil ha glede av. Tøft er det – beintøft fatisk til tider.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Led Bib

Umbrella Weather

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Ei ny stemme

Du skal nok ha fulgt svært godt med for å ha fått med deg vokalisten og pianisten Irmelinn Ramo. Fra nå av er det bare å følge godt med.

Irmelinn Ramo mener hvert ord og hver tone hun synger og spiller.

Irmelinn Ramo (30) kommer fra Kvinlog i Vest-Agder og har sin formelle bakgrunn fra universitetet i Agder. Der hadde hun salige Egil Kapstad som mentor i flere år og da skjønner vi hvor lista blir lagt.

Dette er altså mitt første med Ramo og hun møter meg og oss med en digital ep bestående av seks sanger. Hun er mutters aleine hele veien – hun både synger og spiller piano.

Det Ramo byr oss er standardlåtene "Beautiful Love", "Honeysuckle Rose" og "Summertime", Beatles-låta "Norwegian Wood", Norah Jones´ "Don't Know Why" og "The Moon´s a Harsh Mistress" som Radka Toneff har udødeliggjort.

Ramo har ei varm og inderlig stemme som løfter fram budskapet i låtene på et fint vis. Stemma er ikke stor eller omfangsrik, men hun er dyktig til å utnytte de innebygde kvalitetene som finnes der. Når hun så har tatt til seg mye fra det fantastiske klangidealet til Kapstad som pianist, så blir dette et varmt og personlig møte med en musikant/vokalist det skal spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Irmelinn Ramo

From the Beginning

IndigoBoom

Vakkert og vemodig

Den 14. juni er det ti år siden sjokkbeskjeden kom: Esbjörn Svensson var ikke mer. Her kommer en fantastisk påminnelse om hans storhet.

Esbjörn Svensson omringa av sine gode venner Magnus Öström og Dan Berglund.

Esbjörn Svensson Trio, eller bare e.s.t., hadde i løpet av sin eksistens oppnådd en status i grenseland mellom jazz og rock som de aller fleste jazzmusikere bare kunne drømme om. De dro publikum i tusentall på sine konserter og de pryda forsida på det amerikanske musikkmagasinet DownBeat – som de første europeere. Så, etter en dykketur sammen med sin sønn, var det hele over for Esbjörn Svensson.

e.s.t. hadde, til tross for Svenssons bortgang bare 44 år gammel, et langt og ikke minst produktivt liv. Svensson og Öström var i tillegg barndomskamerater fra Västerås. Trioen blei etablert i 1993 og ga oss ti studioinnspillinger og fire liveskiver før skjebnen ville at det musikalske og personlige eventyret var over.

Med sine inspirasjonskilder fra klassisk musikk, spesielt Béla Bartók, rock – Radiohead spesielt, pop og elektronika og sjølsagt jazz, skapte trioen et helt eget univers som snakka til et stort publikum på tvers av de fleste sjangergrenser. Musikken, interaksjonen og uttrykket var flott, utfordrende, vakkert og unikt.

Til minne om både trioen og ikke minst Svensson, har bandets selskap ACT og Berglund og Öström bestemt seg for å markere at det er ti år siden både trioen og Svensson forlot tida.

Her får vi være med på en konsert fra Barbican Centre i London den 20. mai 2005 og det som har blitt en dobbelt cd med ti låter på mellom sju og 17 minutter, viser oss e.s.t. i superslag. Her får alle tre masse rom til å vise hvem de er individuelt og ikke minst kollektivt i et repertoar som består av både relativt ukjente låter og hits som "When God Created the Coffeebreak" og fantastisk vakre "Believe, Beleft, Below".

Jovisst er dette flott og vakkert – uendelig vakkert og sterkt er det, men samtidig er det sjølsagt usedvanlig vemodig. Tankene går lett i retning hva om….Det får vi sjølsagt aldri svar på, men vi får i alle fall nok en bekreftelse på hvilken enorm kraft og personlighet som lå i og bak e.s.t. Dette er altså musikk spilt inn for 13 år siden – den låter duggfrisk og så tidløs at den kunne vært unnfanga i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Esbjörn Svensson Trio

e.s.t. Live in London

ACT/Musikkoperatørene

Fremtida er på vei!

Bak bandnavnet Hippo Act skjuler fire unge norske herrer seg med det musikalske blikket klart retta mot fremtida.

Hippo Act kommer med en kraftig bekreftelse på at fremtida er på vei.

Foto: Morten Røsbak

Både bandnavnet og tittelen på debutskiva mer enn antyder hvor vi er på vei. Her hentes det impulser fra en rekke kilder og Hippo Act er så avgjort i stand til å sette det sammen til noe eget.

Gitaristen Emil Brattested fra Nesbyen, bassisten Andreas Haga fra Grimstad, trommeslageren Steinar Mossige og tangentisten Morten Røsbak, begge fra Stavanger, har funnet hverandre i leikegrinda på Norge Musikkhøgskole.

Der har de åpenbart hatt det usedvanlig hyggelig og lærerikt. De har kasta en hel masse ingredienser opp i den musikalske gryta og ispedd en hel del personlig og musikalsk empati, så det har blitt et brygg ut av det som de både er aleine om og som de bør være stolte av.

Sjøl kaller de brygget sitt electrofuturistic acid lounge med progressive danceable beats, trippy intelligent melodies og med et metamodern sound. Skjønner????

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hele ordlyden i resepten fullt ut, men jeg får uansett med meg intensjonene til Hippo Act. De både vil og de makter å skape et hipt elektronisk lydlandskap anno vår tid og kanskje også for åra som kommer.

Hippo Act består av fire unge menn som snakker det samme språket og som gjerne vil utfordre både hverandre og seg sjøl. Rock og jazz/improvisasjon er viktige ingredienser i denne leiken. Det Hippo Act byr på er tøff og moderne musikk – dette er et band og musikanter det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS 1 Denne skiva er kun utgitt digitalt.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hippo Act

Electrofuturisky

Hippo Audio

It´s Møster-time!

Den ene dagen dukker han opp med Chick Corea, så med en frijazztrio og deretter med en ungarsk jazz-rock-punk-trio. Kjetil Møster setter tydelige spor uansett.

Dag Erik Knedal Andersen, John Edwards og Kjetil Møster tar oss med til nye steder.

Saksofonist og klarinettist Kjetil Møster (41) blei kåra til årets internasjonale jazztalent i 2006. Etter det har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl og det er en musikant med en kraft og en visjon av sjeldent kaliber vi opplever nå.

Om det er i rød treningsdrakt med Datarock, sammen med ikonet Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, med sitt eget band og med Motorpsycho-herrer, så er Møster av typen musikant som det tar hundredeler av et sekund å kjenne igjen. Han har med andre ord tilegna seg si egen stemme – kanskje den aller viktigste egenskapen for en jazzmusikant som har som ambisjon å etablere seg helt der oppe.

Her møter vi Bergens store saksofonsønn i to ganske så forskjellige settinger. Den 7. september for knappe fire år siden møttes vår mann og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og den engelske frijazzbassisten John Edwards på Café Oto i London.

Utgangspunktet var, om jeg har skjønt det rett, usedvanlig åpent og samtalene mellom de tre, som har endt opp i to låter, er av typen som forteller oss om tre musikanter med sterkt utvida lytteapparat.

Det er masse dynamikk, spenning, utfordring og initiativ i dette møtet mellom musikanter fra forskjellige generasjoner og det er nok en bekreftelse av at også på frijazzområdet er Kjetil Møster en langt framskreden utøver.

Samarbeidet mellom JÜ, som består av trommeslageren, og mye mer, András Halmos, bassgitaristen, og mye mer, Ernö Hock og gitaristen, og mye mer, Ádám Mészáros, går egentlig flere år tilbake og på bandets debutskive på RareNoiseRecords, "JÜ Meets Møster", var Møster med hele veien.

Den skiva gikk meg dessverre hus forbi, men jeg skjønner ut i fra det sporet han bidrar med på "Summa" at her må jeg gå tilbake i arkivet for å sjekke det ut.

JÜ er et drittøft band med masse energi i ryggmargen. De henter hemningsløst fra både moderne jazz, rock og punk og det kommer jo absolutt ikke som noen stor overraskelse at Møster stortrives i et slikt landskap.

Kjetil Møster blei altså kåra til det største internasjonale jazztalentet for tolv år siden. Nå er han mye bedre og mer moden – her er det to strålende eksempler på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den ungarske trioen JÜ med Kjetil Møster sparer ikke på kruttet.

Møster/Edwards/Knedal Andersen

Different Shapes/Immersion

Va Fongool/Musikkoperatørene

Dumma

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vinter hele året

Vokalisten Trude Kristin Klæboe ga ut «Vinterlys» for noen måneder siden. Den har blitt liggende i bunka og nå ville jeg finne ut om den funka om sommeren.

Trude Kristin Klæboe sørger for varm vinter – hele året.

På sett og vis blir jo dette et slags eksperiment. Sjelden eller aldri har vi opplevd mai som full sommer som nå. Ville «Vinterlys» funke nå? Eller burde den bare legges tilbake i bunka og plukkes frem igjen når mørket senker seg og snøen kommer dryssende?

Det hadde seg slik at Klæboe inviterte en rekke av sine musikalske venner hjem i stua og samla dem rundt pianoet sitt. Utgangspunktet var å hygge seg med et knippe sanger med røtter i vinter, salmer og viser av typen året-rundt.

Jo da, noen egner seg nok best i den mørke årstida som "Vise i vinterlys", "Jeg snører min sekk" og "Vintersang", men de aller fleste er så avgjort anvendbare resten av året også.

Klæboe har med vokalistvennene Christian Ingebrigtsen og Gaute Ormåsen og ikke minst utmerka instrumentalister som Per Willy Aaserud (trompet), Frøydis Grorud (saksofon), Inger Marie Aasen Bjerkerud (torader), Staffan William-Olsson (gitar), Kenneth Ekornes (trommer), Audun Ellingsen (bass) og brødrene Helge og Tarjei Nysted – sistnevnte har også produsert.

Med dette vennelaget har det blitt et koselig treff i stua i et herlig vise-jazzlandskap. Klæboe synger flott og vakkert, men litt for følete enkelte ganger for min smak. Uansett har det blitt nok et visittkort fra Trude Kristin Klæboe som bekrefter at hun har noe varmt og ekte å gi oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trude Kristin Klæboe

Vinterlys

Master Music/Musikkoperatørene

Vi må!

Belgiske Jonas Cambien har slått seg ned her hos oss fordi han synes musikkmiljøet er så spennende. Han er sjøl med på å legge lista stadig høyere.

Andreas Wildhagen, Jonas Cambien og André Roligheten tar oss med til nye steder.

For to år siden møtte vi trioen til pianisten og komponisten Cambien for første gang på det portugisiske selskapet Clean Feed Records. Han har heldigvis fortsatt med seg sopran- og tenorsaksofonist, bassklarinettist og fløytist André Roligheten og trommeslager, perkusjonist og trompetist (!) Andreas Wildhagen på ferden videre.

I alle settinger jeg har hatt gleden av å støte på Cambien, også på duo med bassisten Adrian Myhr på Clean Feed, så har han uten stans overraska meg med å gå i nye, egne retninger.

Cambien er åpenbart en musikant og komponist som har røtter i en rekke leire. Samtidsmusikk er tydelig en viktig inspirasjonskilde, men det er også frijazz og, tro det eller ei, popmusikk – dog ikke av den typen mange av oss synes det går mange og førti av på dusinet.

Sammen med de langt framskredne improvisatørene Roligheten og Wildhagen, og trompeteren Torstein Lavik Larsen på to av de tolv spora, har Cambien skapt sitt eget univers som er egna for å overraske, utfordre og dermed sette mottakerapparatet i aksjon på et nytt vis – ingenting er mer spennende enn det.

Vi skal være glade for at Jonas Cambien har slått rot her. Både vi og han har åpenbart fått mye igjen for det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien Trio

We Must Mustn´t We

Clean Feed Records/MusikkLosen

De fire store

Både i norsk jazz og litteratur har det vært snakk om de fire store. Nå finnes en ny kvartett som kler betegnelsen.

Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Lars Saabye Christensen – for et møte!

Foto: Tor Hammerø

Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal. Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen. Legendariske kvartetter for å si det slik. Nå kan vi tilføye Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anneli Drecker og Sven Persson i et grenseland med røtter både i musikk og litteratur.

Ja da, jeg vet det er store ord å ta i bruk: de fire store. Likevel er det slik at etter å ha tilbragt mange timer med musikken på noe så gammeldags som en vakker cd, å ha opplevd et herlig "bad" med Bjørnstad og Saabye Christensen forbilledlig leda av Anne Grosvold og så en konsert med de to samt Anneli Drecker, alt formidla av lydmaestro Sven Person på best mulig vis, så tar jeg orda i bruk uten å rødme.

En av mine favorittforfattere uansett sjanger og uansett hvor det måtte være på Tellus, Lars Saabye Christensen, har altså skrevet 13 dikt fra sine utallige opplevelser med/i/om hotellrom kloden rundt. Disse har han etter hvert overlatt til, i denne sammenheng komponisten og pianisten, Ketil Bjørnstad. Han har så invitert sin "gamle" musikalske sjelsfrende Anneli Drecker til å formidle tekstene, som Saabye Christensen for første gang har skrevet på engelsk.

Vi blir tatt med til blant annet Mayflower i New York, The Grand i Krakow, Kempinski i Berlin, Astor Crowne i New Orleans, Duxton i Melbourne, L´Hôtel i Paris og Schloss Elmau i Tyskland og med Saabye Christensens umiskjennelige signatur, preget av ettertanke, masse humor – tro det eller ei – og et språklig mesterskap han viderefører også på engelsk, er utgangspunktene de aller beste for duoen Bjørnstad/Drecker.

På plata er det "bare" de to, men på Røverstaden – gamle Club 7 og Sardines – var Saabye Christensen hjertelig tilstede også med resitering av dikt på norsk – noen oversettelser av det Drecker sang samt noen andre, og for en opplevelse denne nye trioen pluss Person ga oss!

Det sier sitt at Manfred Eicher, ECMs ideologiske fører på alle mulige vis, har valgt å gi ut "A Suite of Poems". Eicher er ikke kjent som noen stor vokalelsker, men han har tydeligvis blitt begeistra for Dreckers særegne stemme – alle fire her er utstyrt med sin egen signatur – som formidler disse flotte tekstene på et ganske så straight vis. Her er det ikke mye vokalimprovisasjon, men måten Drecker formidler historiene på er så flott og så personlig og gjort med en stemme som er så hennes at det ikke trengs heller.

Bjørnstad har skrevet låter som kler tekstene bortimot til perfeksjon. Sjølsagt låter det Bjørnstad og hvorfor skal det ikke det? Han viser for eksempel med sitt lett stride-antydende pianospill på New Orleans-låta og noen Chopin-referanser på Krakow-låta at han har fulgt Saabye Christensen veldig på ekskursjonene.

Kveld etter kveld satt han alene i minibaren, I will write you from tomorrow, jeg er i de nest beste hender, tar du inn på hotell i din egen by, så er det ikke bra – langt i fra bra, hvor lenge kan jeg ikke bli og vi er mer enn elskere nå – vi er hverandres tid, er bare noen av tankene Saabye Christensen har satt i gang hos alle dem som valgte å lytte denne kvelden og som kan gjøre det med plata verden rundt i åra som kommer.

Når han så har fått den aller beste assistanse fra Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Sven Persson til å løfte dem videre, så er det ikke så mye mer å spørre om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Drecker, Persson, Saabye Christensen og Bjørnstad – de fire store.

Foto: Tor Hammerø

Ketil Bjørnstad

A Suite of Poems

ECM/Naxos Norway

1968 – året sitt det!

De som har levd ei stund har en spesiell fornemmelse av og om 1968. Her får vi ypperlig hjelp til å finne ut hva som stemmer og hva som bare er innbilning.

Joar Hoel Larsen og Eva Bratholm tar oss med til den viktige 50 års-jubilanten.

Det er vel få om noen år som er så myteomspunnet som 50-åringen 1968. Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen var «der» og her setter de det hele i perspektiv.

Var 1968 så viktig for ettertida som mytene eller ryktene vil ha det til? I forhold til 1967 og 1969 for eksempel? Jeg velger å tro at 1968 var et større veiskille enn noe annet år i etterkrigstida, da bortsett fra 1989 da Muren falt og en ganske så ny verdensorden oppstod.

Dette faktum synes jeg Bratholm og Hoel Larsen på et velskrevet og innsiktsfullt vis har greid å anskueliggjøre. De har løfta frem 17 forskjellige hendelser fra dette helt spesielle året som har vist seg å få mindre eller større betydning for både kortere eller lengre perioder – noen med bortimot evighetens perspektiv ved seg.

Vietnam-krigen, som raste på sitt verste, hadde garantert større betydning enn at Jackie Kennedy gifta seg med Aristoteles Onassis, men begge deler var "viktige" på sitt vis og når Biafra-katastrofen og Beatles´ "The White Album" på sett og vis danner ytterpunkter i denne fortellinga om dette året, så makter forfatterne å ramme disse viktige 365 dagene inn på et ekte og grundig, men samtidig lettfattelig vis.

Vi får neppe mye nytt i denne boka, men for min del er det mange aha-opplevelser underveis som gjør at mange brikker faller på plass. Jo da, 1968 har betydd mye for mange og Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen har gjort en fin jobb med å bekrefte det gjennom vel 300 sider.

Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen

1968 – Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann

Font Forlag

Over mange grenser

De tre herrene bak Thiefs kommer fra begge sider av Atlanterhavet. Med assistanse av en rekke vokalister tar de for seg viktige spørsmål i vår tid.

Thiefs har noe viktig å melde uansett hvor man er bosatt.

Trommeslageren David Frazier, Jr. og bassisten Keith Witty har sammen med den franske saksofonisten Christophe Panzani invitert fem franske og amerikanske vokalister og rappere til å ta for seg viktige spørsmål på begge sider av havet – og hvor som helst ellers.

De to førstnevnte er bosatt i New York, mens Panzani har Paris som sin base. Det forhindrer dem på ingen måte når det gjelder å skape et unikt musikalsk uttrykk – kanskje heller tvert imot.

Jeg kjenner verken bandet eller de tre hovedmennene fra før. Det fører til at nysgjerrigheten faktisk blir ekstra pirra og når det hevdes, og det med rette, at musikken til Thiefs henter hemningsløst fra både fri- og relativt straight jazz, hip-hop, electronica, dance og musique concrète, så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at Thiefs univers er ganske så unikt.

Sammen med vokalister/rappere som Mike Ladd, som vi opplevde med Vijay Iyer i Molde i fjor, Guillermo E. Brown og Gaël Faye – samt to til – får vi tekster på både engelsk og fransk som i stor grad handler om innvandring, om det å være en fremmed, om det å leve i frykt.

Uttrykket er tøft, moderne, spenstig og annerledes. I tillegg til vokalistene er også tangentisten Aaron Parks med på laget og de tre "sjefene" trakterer i tillegg til horna sine også elektronikk.

Møtet med Thiefs har på alle vis blitt et annerledes treff og de formidler noe som er egna til ettertanke. De har noe å melde som er viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thiefs

Graft (La greffe)

Jazz&People/thiefs.bandcamp.com