Med ujevne mellomrom gir Jan Gunnar Hoff oss stadig vakre påfyll med noe høyst personlig ved seg.

Jan Gunnar Hoff sammen med Anders Jormin og Audun Kleive i flotte Sofienberg kirke i Oslo.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Morten Lindberg

Når tangentist, bandleder og komponist Jan Gunnar Hoff har invitert med seg svenskenes superbassist Anders Jormin og trommeslager extraordinaire Audun Kleive, så ligger relativt mye til rette for at det kommer til å bli et musikalsk møte på høyt nivå. Det har det da også blitt.

Bodøs store jazzsønn Jan Gunnar Hoff er en initiativtaker på øverste hylle. Han har ideene og han har evnen til å få satt dem ut i livet. Det er absolutt ingen dårlig kombinasjon!

Når så Hoff og lydmaestro Morten Lindberg, som har x antall Grammy-nominasjoner på cv-en sin, har funnet hverandre, så får det meste også en ekstra dimensjon. Som så mange ganger før har Lindberg ønska å benytte Sofienberg kirke i Oslo som studio og lyden av det store kirkerommet blir nesten som et ekstra medlem av ensemblet.

Hoff er en lyriker, estetiker og melodiker av høy byrd og når både han og hans to medsammensvorne makter å kombinere disse elementene, som de på alle slags vis gjør her, så blir "Polarity" noe av det sterkeste og flotteste han har gitt oss så langt – det sier ikke lite.

Hoff har skrevet all musikken og sier at den er inspirert av konkrete opplevelser og sinnsstemninger. I omslagsheftet er han spesifikk på hva det betyr for hver enkelt låt og det gir lytteopplevelsen enda mer mening.

Jormin og Kleive – god bedring med prolapsen forresten – er to store lyttere og medspillere med sine helt spesielle stemmer. De kler klangverdenen til Hoff på et framifrå vis og sørger for en ro og inderlighet som er sjelden uansett hvor på kloden man leter.

"Polarity" har blitt Jan Gunnar Hoffs mesterstykke – så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Hoff Ensemble

Polarity

2L/Musikkoperatørene

Jeff Beck er definitivt en av de største gitarheltene. Her får vi bli med han på fest!

Jeff Beck har vært gitarhelt i over 50 år!

10. august 2016 samla Jeff Beck (73) noen av sine beste musikalske venner for å feire sine 50 første år som artist. Det blir det fest av!

Nå får heldigvis alle vi som ikke hadde anledning til å stikke innom Hollywood Bowl denne augustkvelden, sjansen til å oppleve den likevel. På denne dobbelt cden med 21 spor blir vi nemlig tatt med på ei herlig rundreise i Becks mangslungne historie – fra hvor han kommer til hvor han er i dag.

Med sin helt særegne spillestil og tone, har Beck påvirka flere generasjoner gitarister kloden rundt. Han har vært og er en rocker, men det har alltid vært mye blues i Beck og etter hvert har også jazzen spilt ei viktig rolle i hans uttrykk.

Alt dette, fra flere Yardbirds-låter til det nyeste Beck har gjort fra albumet "Loud Hailer", blir servert på hans umiskjennelige vis med hans faste band, med blant andre den tidligere Prince-bassisten Rhonda Smith, på plass.

Når så Beck har invitert gjester Billy F. Gibbons fra ZZ Top, blueslegenden Buddy Guy, jazzrockhelten Jan Hammer, bluesvokalisten Beth Hart og Aerosmiths Steven Tyler, så lå det meste til rette for en skikkelig festkveld og det har det da også blitt.

Her dukker det ikke opp mange musikalske overraskelser, men derimot mye hygge. Det er sånn det skal være og dessuten er det sjølsagt nok en manifestasjon av hva og hvem Jeff Beck har vært og ikke minst er: en gitarist i aller ypperste superklasse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeff Beck

Live at The Hollywood Bowl

Rhino/Warner Music

Samarbeidet mellom Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester har akkurat unnagjort tre fantastiske konserter. Her får vi oppleve dem live fra 2010.

Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester anno 2010.

Foto: Arne B. Rostad

Det ser heldigvis ikke ut som den har noen slutt denne eventyrhistoria som starta i 2000 under Moldejazz. Som oftest blir det med ett møte, eller i beste fall noen få, mellom ei fremmedlandsk stjerne og våre egne, men i dette tilfellet har det tydeligvis et bortimot evighetens perspektiv over seg. Så heldige vi er som får være med og oppleve det!

Jeg er blant de aller heldigste som har fått muligheten til å være med fra den spede begynnelse til to av de tre konsertene som akkurat er unnagjort. Det var stort den første julidagen i Molde og det var fantastisk å høre og se den utviklinga som har foregått siden den gang.

Veldig mye av æra skal gå til Erlend Skomsvoll som siden dag én har tatt for seg Coreas musikk på et unikt vis og ikke bare arrangert den, men som Corea sier: skrevet den om. Han har gitt seg sjøl, de forskjellige utgavene av TJO og mesteren sjøl stadig nye utfordringer og uten stans vært viktig i det å ta musikken videre.

Her får vi være med på turné i Norge og Sverige høsten 2010 pluss et spor fra en konsert i 2001 i Oslo Konserthus. To av låtene er også komponert av Skomsvoll samt at vi vi får bli med på en dadaistisk og hysterisk improvisasjon mellom Corea og John Pål Inderberg.

Både repertoaret og orkesteret er ganske så forskjellig fra årets utgave. Her dreier veldig mye seg om Coreas "Children´s Songs", pluss tittellåta sjølsagt og et utdrag av "Concierto de Aranjuez" – feilskrevet på omslaget – men som alltid er det originalt og spennende å følge de involverte på reisa som er akkurat som sist, men helt forskjellig, som Jan Garbarek sa om sin nye musikk for noen år siden.

Det kollektive er sjølsagt veldig sentralt hele veien her – nok en gang kudos til ustoppelige og kreative Skomsvoll – og sterke solistprestasjoner fra Tor Yttredal, Tore Johansen, Sissel Vera Pettersen, Atle Nymo, Mathias Eick og, tro det eller ei, Chick Corea, legger liksom ikke noen demper på stemninga.

Møtet mellom en av jazzens aller største, Armando Anthony Corea (76), Trondheim Jazz Orchestra og Erlend Skomsvoll, har vært, er og kommer forhåpentligvis til å bli værende et eventyr i mange år fremover. Dette er en strålende dokumentasjon av en bit av reisa.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea with Trondheim Jazz Orchestra & Erlend Skomsvoll

What Game Shall We Play Today

MNJ Records/MusikkLosen

Soulversjon av Albert Aylers musikk og americana-utflukt av sjeldent kaliber – begge deler med Jamie Saft i nøkkelroller. All grunn til å heise flagget!

Shakers n´ Bakers – tøft band med tøff musikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Multiinstrumentalisten Jamie Saft gjør noe med enhver musikalsk setting han er en del av. I Starlite Motel jobber han med de norske herrene Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen – her møter vi han altså i to helt forskjellige amerikanske konstellasjoner.

Den amerikanske tenorsaksofonisten og fløytisten Jeff Lederer (56) er et relativt ukjent navn her hjemme. Desto hyggeligere er det å få stifte bekjentskap med han og hans band Shakers n´ Bakers som er ute med sitt tredje visittkort. Sammen med vokalistene Mary LaRose og Miles Griffith, bassisten Chris Lightcap, trommeslageren Allison Miller og tangentisten Jamie Saft, pluss gjester som trompeteren Steven Bernstein og kornettisten Kirk Knuffke, tar Lederer oss med til musikalske landskap de aller færreste av oss har besøkt tidligere.

Der noen kanskje har fått med seg Lederers bidrag, kan være i Matt Wilsons band og Wilson er også gjest på to av spora her. Det vi får høre er Albert Aylers (1936-70) musikk fra skiva "New Grass". Det var musikk han hadde skapt sammen med sin partner Mary Maria Parks og som var svært langt unna Aylers frijazzutflukter som "alle" kjenner han fra. Plata kom ut to år før han blei funnet drukna i East River i New York. Han sa sjøl at denne musikken representerte en helt annen dimensjon i hans liv og det er det liten tvil om.

Ayler var en sterkt religiøs person og her kommer det masse bekreftelse på det både gjennom tekstene og budskapet i musikken. Lederer & Co har viderebrakt dette stoffet med masse gospel, spirituals, soul og rhythm and blues i seg på et inderlig og flott vis og miksa det med tradisjonelle låter fra dette uttrykket som "Deep River", "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen" og "Swing Low Sweet Chariot", og satt det sammen til et tøft og groovete jazzuttrykk tolka av topp solister og uttrykksfulle vokalister. Tøft, annerledes og ekte.

Saft viser nok en gang hvilken smakfull og original tangenttraktør han er også i dette uttrykket, men når vi møter han sammen med gitaristen Bill Brovold – han må vel ha norske aner! – så er det uten tangenter. Saft spiller nemlig også dobro og lap steel-gitar på et framifrå vis og med naboen sin, de to bor nemlig like ved hverandre i Hudson på landet utenfor New York, blir vi invitert inn i et helt annet landskap igjen.

Her dreier det seg nemlig om egenkomponert musikk i et utprega americana-land med både bluegrass, country og jazz i seg. Det virker som om de to bare har satt hverandre stevne på trammen like ved skogkanten og latt stemninga ta dem dit den ville. Det har blitt til vakre og ettertenksomme steder og mens disse linjene skrives så kvitrer småfuglene utenfor skrivestua. Det virker det nesten som de gjorde da Brovold og Saft møttes også. Nok en gang veldig annerledes og vakkert. Og hvor Jamie Saft dukker opp neste gang er det sjølsagt umulig å vite – heldigvis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bill Brovold og Jamie Saft i skogkanten med sine strenger.

Shakers n´ Bakers

Heart Love

Little (i) Music/shakersnbakers.bandcamp.com

Bill Brovold & Jamie Saft

Serenity Knolls

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Spillemannen Vegar Vårdal er tydeligvis en kar som får ideene sine til å blomstre. Bli med på ei musikalsk reise til Vågå!

Slik ser det ut når «heile» Vågå samles.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tanker og ideer er én ting. Det å få satt dem ut i praksis noe helt annet. Vegar Vårdal har lykkes med det og tatt med seg ei heil bygd!

Starten på dette prosjektet var at det skulle skapes et bestillingsverk til Landskappleiken i Vågå i 2016. Resultatet blei forestillinga "Ikkje ver blug, kyss meg!" Resultatet blei på alle måter så stort at nå får heldigvis mange flere enn de som var til stede i Vågå også muligheten til å oppleve det.

Vårdal baserte det heile på lokal tradisjon med tradisjonelle låter, nye låter og nye arrangement. Som fundament er et høykompetent band med Vegard Moshagen, Kenneth Ekornes, Åsmund Reistad, Aasmund Nordstoga og Vårdal sjøl i aksjon stort sett hel veien.

Det som er aller mest fascinerende med denne flotte musikalske utflukten, er at Vårdal på et flott vis har inkorporert bortimot det og de som kan krype og gå i bygda til å bidra. Det betyr blant andre Vågå Spelemannslag, Damer i D-dur, Juniorlaget, Skultbakkalaget, Sprell og Viser og vers pluss en rekke ekstra solister som Camilla Granlien, Tone Jorunn Tveito og Torun Elise Kveen på vokal.

Folkemusikken ligger i bånn for det aller meste her, men både vise- og jazzimpulser er også å finne. Det viser oss et livskraftig miljø som Vegar Vårdal har løfta frem på et herlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vegar Vårdal er tydeligvis en handlingens mann.

Vegar Vårdal

Ikkje ver blug, kyss meg!

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

En portugiser, en engelskmann og en fra Hokksund sørger for utrolig vakre og flotte musikalske stemninger.

Helge Andreas Norbakken, Mário Laginha og Julian Argüelles – fantastiske samtalepartnere.

Pianisten Mário Laginha, sopran- og tenorsaksofonisten Julian Argüelles og trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken utgjør en trio som i sitt bassløse samfunn skaper noe helt eget – og usedvanlig vakkert.

De som har fulgt godt med i timen har fått med seg at mye av grunnen til den portugisiske vokalisten Maria Joaos popularitet, kan tilskrives pianisten Mário Laginha. I det samarbeidet har han vist oss usedvanlige lytteevner og et empatisk og lyrisk pianospill av toppklasse.

Disse kvalitetene har han også tatt med seg til denne trioen der Julian Argüelles og Helge Andreas Norbakken kler Laginha og musikken hans, han har skrevet åtte av de ti låtene mens Argüelles står for de to siste, på et vakkert og personlig vis. Når så Argüelles og Norbakken holder akkurat det samme skyhøye nivået som Laginha, så er dette dømt til å lykkes.

Musiken er spilt inn sommeren 2014, men har et tidløst stempel på seg. Her snakker vi både om modenhet og felles visjoner i en melodisk-lyrisk åre som det bare er å lene seg tilbake å nyte i fulle drag.

Her handler det om kommunikasjon i ultraklassen og de tre fører samtaler som det er en sann fryd å få ta del i. "Setembro" betyr den niende måneden i året. Dette er likevel musikk som kan og bør nytes året gjennom. Så vakker er den nemlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laginha/Argüelles/Norbakken

Setembro

Edition Records/Border Music Norway

Musikk er et grenseløst og fredsskapende språk – spesielt når Kirsten Bråten Berg er involvert.

Noen av de 52 bidragsyterne til dette unike prosjektet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da Arild Andersen sjøsatte sine legendariske skiver «Arv» og «Sagn», blei et større publikum også utenfor folkemusikken oppmerksom på Kirsten Bråten Berg og hennes fantastiske stemme og formidlingsevne. Her møter vi henne nok en gang – i to forskjellige settinger. Det er minst like flott og like sterkt nå som den gang.

Sammen med sine "sambygdinger" Sigurd Brokke, Gunnar Stubseid og Hallvard T. Bjørgum, ville Bråten Berg prøve å finne ut hvordan musikanter, stemmer og instrumenter fra andre land og verdensdeler ville påvirke tradisjonsmusikken med røtter i Setesdalen. I utgangspunktet var dette et forskningsprosjekt ved Universitet i Agder og lite eller ingenting ante initiativtakerne om hvordan dette ville ende.

Video- og lydinnspillinger fra norske folkemusikanter blei sendt rundt i verden. Målet var å få musikalske tilbakemeldinger fra instrumentalister og sangere fra Sverige, Irland, Armenia, Romania, Syria, Palestina, Jordan, Libanon, India, Indonesia, Kambodsja, Thailand, Nepal, Iran, Kina, Mongolia og Tibet og med fantastisk bistand når det gjelder arrangering fra Bjørn Ole Rasch og Ingolv Haaland, så har dette blitt intet mindre enn ei fantastisk reise der vi opplever sterkere enn jeg nesten kan huske at musikk er grenseløst og brobyggende.

De tolv stevene blir tatt med til steder de aldri har vært på tidligere – hele tida med full respekt for hvor de kom fra opprinnelig. Sjelden har et musikalsk uttrykk vært opplevd som så spennende som her og med Kirsten Bråten Bergs fantastiske stemme som et slags samlingspunkt, er dette musikk som bør sendes ut i verden og brukes som fredsmekler.

Om trioen Ugagns "Vengjeslag" kom samtidig er en tilfeldighet eller ikke, vet jeg ikke. Uansett så er det en forlenging av den samme tradisjonen med Sigrid Bjørgulvsdotter Berg, datter av Kirsten Bråten Berg, på vokal, Bård Bjørke på gitar, elbass og tangenter og Erik Sollid på feler, mandolin, gitar og vokal. Når så mor sjøl gjester med sin umiskjennelige stemme på to spor, så er forbindelseslinjene så flotte og så tydelige som vel ønskelig.

Også her blir tradisjonen fra Setesdal behandla med den største respekt, men tydelige spor av jazz, flamenco og viser gjør at "Vengjeslag" får et annet og mer "moderne" uttrykk. Bidragene fra Magnus Larsen på bass og Christian Svensson på perkusjon er også med på å understreker det.

Dette har med andre ord blitt to flotte, men til dels forskjellige måter å løfte fram og levendegjøre en viktig tradisjon.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ugagn tar tradisjonsmusikken videre.

Ferd

Music without Borders

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Ugagn

Vengjeslag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Noe forteller meg at de fleste forbinder Sveits mye mer med klokker enn jazz. Christoph Irniger kan kanskje gjøre noe med det.

Christoph Irniger Trio i full aksjon.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Som nevnt tidligere gir postmannnen meg mye flott musikk jeg ikke ante fantes. Christoph Irniger Trio, med sjefen på tenorsaksofon, Raffaele Bossard på bass og Ziv Ravitz på trommer tilhører den kategorien.

Ikke nok med det, men denne skiva har blitt liggende til marinering i platehylla ganske lenge før den kom til overflata. Det var på høy tid at det skjedde.

Irniger (38) representerer det nye og interessante som skjer i sveitsisk jazz. For oss her oppe ved Nordpolen er det langt fra hver dag vi får anledning til å sjekke ut det som kommer derfra – egentlig uvisst av hvilken grunn. Kvaliteten står det i alle fall ikke på, noe det sveitsiske selskapet Intakt Records har dokumentert ved en rekke anledninger.

Irniger tilbringer deler av året i New York og i tillegg til å jobbe en hel del der, så har han også studert med storheter som Dave Liebman og Mark Turner. Det antyder hvor i det musikalske landskapet Irniger er å finne også.

Sammen med sin landsmann Bossard og den israelske trommeslageren Ravitz, som er bosatt i New York, har Irniger, som har skrevet alle låtene bortsett fra to Bossard-komposisjoner, skapt et moderne, luftig og melodisk landskap med låter som har den fine egenskapen at de setter seg fast umiddelbart.

Det at dette er akkordfritt samfunn fører til at det betydelig mer rom til alle de involverte. Disse mulighetene griper alle tre begjærlig og gir oss noe personlig, vakkert, men samtidig utfordrende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christoph Irniger Trio

Octopus

Intakt Records/Naxos Norway

Med Hanna Paulsberg og Solveig Slettahjell på startstreken under Jazzfest i Trondheim, endte lørdagen med en soleklar kvinneseier.

Hanna Paulsberg – vi snakker ekte saker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det er jo på ingen måte noen stor overraskelse at kvinnene i stadig større grad har kommet inn på det som i mange tiår har vært guttas enemerker her til lands, i dette tilfellet som instrumentalister i jazzen.

Lørdagen blei dratt i gang av tenorsaksofonist Hanna Paulsberg, som imponerte voldsomt tidligere i uka i samarbeid med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, i et program som på sett og vis slekta i stor grad på en av hennes store inspirasjonskilder – Dexter Gordon.

Truls Rønning, Bjørn Alterhaug og Hanna Paulsberg ga oss en flott Dexter Gordon-hyllest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Sammen med superveteran Bjørn Alterhaug på bass, Magne Arnesen på piano og Truls Rønning på trommer, tok hun oss med på ei rundreise i salige Dexters verden, i alle slags tempi, som fortalte oss at også i dette universet er Hanna Paulsberg på god vei til å bli en autoritet.

Hun fortalte oss at fra sine første saksofontimer med beboper Jørn Winnæss, så var det Dexter som gjaldt. Det var helt åpenbart at Paulsberg har kommet godt under huden på dette uttrykket og, til tross for svært lite øvetid med bandet, så låt det fint også kollektivt. «Green Dolphin Street», den vakre balladen «Cry Me a River», «Darn that Dream» og «I Hear Music», i et heftig tempo, var blant standardlåtene som blei tolka på et vis som gjør at ei lita omskriving av Dexters ordspråk er på sin plass: Have No Fear, Hanna Is Here.

Solveigs sang

Jazzfest 2018 blei for min del avslutta med en dobbelkonsert i Vår Frue kirke. Først ut var den flotte duoen Gunnar Andreas Berg på gitarer og Henning Sommerro på trekkspill og ikke minst kirkeorgel.

De ga oss musikken fra ei skive de fleste nok har glemt eller ikke fått med seg, «Two We Go» fra 2009. Mesteparten av det sakte materialet hadde de to skrevet sjøl, med hederlige unntak som ei irsk låt og Beatles-sangen «She´s Leaving Home»

De to stemmene klang nydelig sammen og med de tos fantastiske kontroll på dynamikk og dermed voldsomheten, kontrollerte de det herlige kirkerommet på et mesterlig vis. Vakkert og sterkt var det – sjekk ut skiva hvis du kan!

Solveig Slettahjell og Pål Hausken – duoen sin det.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Festen blei avslutta med Solveig Slettahjell som med sitt pianospill, og ikke minst med sin stemme, eide rommet fra første takt. Hvis noen lurer på hvordan det er å ha publikum i sin hule hånd fra start til mål, så burde man ha vært til stede denne timen sammen med Slettahjell.

Hun framførte, delvis sammen med den langt framskredne trommeslageren Pål Hausken – Rennesøys største sønn -, materialet fra sin nylig utgitte liveskive.

Det betyr i tillegg til hennes egne sanger, tolkninger av kjente sanger som Randy Newmans «I Think it´s Gonna Rain Today», Tom Waits´ klassiker «Gonna Take it with Me» og «Is My Living in Vain» som The Clark Sisters gjorde til en hit.

Med sitt voldsomme spenn i uttrykket, ekthet og inderlighet – Slettahjell er en historieforteller av Guds nåde – så bekrefta hun nok en gang at hun hører hjemme der oppe blant stjernene – også internasjonalt.

Med Henning Sommerro og Gunnar Andreas Berg sørga Solveig Slettahjell for ei nydelig avslutning på vår Jazzfest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så festen i kirka blei avslutta med at Berg og Sommerro blei innlemma i Leonard Cohens «Come Healing» og ikke minst i Sommerros «Blå salme», så var det bare å rusle salig ut natta og kjenne på at Jazzfest 2018 blei akkurat så vellykka som en kunne håpe på.

I midten av juli er han på plass i Molde for sin eneste konsert her til lands i år: Van Morrison. Ventetida har han brukt til å lage ny musikk med jazzovertoner sammen med organisten og trompeteren Joey DeFrancesco.

Van Morrison i godt lag med Joey DeFrancesco.

George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison har rukket å bli 72 år. I rundt 50 av dem har han vært superstjerne – uten at han har hatt det minste lyst til det. Da han skulle opptre på Vossajazz for noen tiår siden, gikk han for sikkerhets skyld av toget på stasjonen før Voss – han tok ikke sjansen på at han skulle bli mottatt av en hylende folkemengde! Nå tror jeg de sindige vossingene hadde latt den bortimot folkesky nordiren få spasere uforstyrra fra stasjonen til hotellet, men det forteller likevel en del om hva slags karakter Van the Man er.

Rockeren og rhythm and blues-sangeren, med sterke impulser fra både folkemusikk og jazz, har likevel blitt nærmest folkeeie rundt om på kloden med ei liste med hitlåter så langt som et godt år. Stadig nye generasjoner har strømma til hans udødelige repertoar og på Romsdalsmuseet den 18. juli kommer nok dette materialet til å stå i sentrum nok en gang.

Med den ferske plata «You´re Driving Me Crazy» tar derimot Morrison en liten avstikker – dette er nemlig ei tilnærma jazzplate med blues- og rhythm and blues-overtoner. Sammen med den tidligere Miles Davis-organisten, og trompeteren, Joey DeFrancesco og hans utmerkede band, legger altså Morrison ut på ei musikalsk kjærlighetsreise – jazz er nemlig noe som står the Man sitt hjerte svært nært.

Blant de 15 låtene får vi standardlåter som «Miss Otis Regrets», «Travellin´ Light» og tittellåta pluss «Everyday I Have the Blues». Hoveddelen av materialet er likevel henta fra sjefens egen solide låtkonto og det er åpenbart mye jazz også i det. «Close Enough for Jazz», hans sjølbiografiske «Goldfish Bowl» og «Have I Told You Lately» er blant mange høydepunkter og det var tydeligvis topp stemning i studio – aldri har jeg hørt Van Morrison le så åpenhjertig og så mye som denne gangen og alt er åpenbart gjort live i studio.

Sjøl om det nok er med et helt annet band og et ganske annet repertoar vi får møte han om et par måneder, så er det i alle fall mye som tyder på at det er en Van Morrison i godt humør som er på vei. Her swinger det så det holder!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Van Morrison and Joey DeFrancesco

You´re Driving Me Crazy

Exile/Legacy/Sony Music