Arild Andersen er blant de priviligerte musikanter som har fått anledning til å gjøre mye av det han har drømt om. I Vår Frue kirke i Trondheim skjedde det igjen.

Arild Andersen gikk Pete Townshend en høy gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Store jazzmusikanter kloden rundt har stått i kø for å få spille med Andersen. Slik har det vært i flere tiår og slik er det den dag i dag.

For noen år siden uttalte Andersen i et intervju at en av hans store drømmer var å få spille med TrondheimSolistene. Kanskje et overraskende ønske for mange, men uansett blei ideen plukka opp av Jazzfest og Ernst Wiggo Sandbakk og nå var det klart for drømmenes teater i den vakre kirka i Trondheim.

Arild Andersen med drømmebandet sitt, TrondheimSolistene.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Trompeter, komponist og arrangør Tore Johansen hadde fått i oppgave å arrangere deler av Andersens enorme skatt for det strålende ensemblet – ei oppgave han hadde løst på best mulig måte.

Vi blei blant annet servert «Hyperborean», «Laurdag» og «Gardsjenta» fra «Sagn», «Baké» – det første ordet sønnen i huset og mannen som har gitt backbeatet et ansikt, Jacob Schøyen Andersen, uttalte -, «Mira» og «A Song I Used to Play», og at det var en Andersen som var kommet til sitt musikalske drømmeland, var åpenbart på så mange vis.

«Innpakninga» Johansen hadde lagt til rette for at de tolv strykerne i TrondheimSolistene kunne gi Andersen, var den aller beste. Johansen hadde på ingen måte skrevet om musikken slik Skomsvoll gjør med Coreas skatt, han hadde «kun» skrevet den ut for ensemblet han hadde fått «tildelt». Det var mer enn nok det.

Solist Andersen var omgitt av varme og virtuositet av ensemblet der blant andre bratsjist Bergmund Skaslien spilte ei sentral rolle. Denne settingen ga Andersens musikk ei helt ny ramme – ei ramme som løfta fram Andersens varme, store og vakre tone på et nytt vis. En herlig og hellig stund i Vår Frue kirke.

Den nye store

Cécile McLorin Salvant (28) fortalte oss klart og tydelig under MaiJazz for et par dager siden at hun har alt i seg til å bli den nye store vokaljazzdronninga. Hun har hele jazzhistoria inne, hun har en stemmeprakt av de sjeldne, hun har en formidlingsevne langt utenom det vanlige og hun har en modenhet som langt overgår hennes alder.

Cécile McLorin Salvant er den nye vokaljazzdronninga.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det inntrykket blei noe så voldsomt bekrefta i Trondheim. McLorin Salvant overraska veldig positivt med å fornye bortimot halvparten av repertoaret fra Stavanger – det sier noe om både oversikten og allsidigheten hennes.

Her er det ikke snakk om noe utspjåka scenehow – McLorin Salvant bare inntar scena og eier rommet fra første tone med sin naturlige autoritet og utstråling. Hun trenger ikke gjøre noe annet heller.

McLorin Salvant med sin empatiske trio.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Hennes framifrå og empatiske trio med Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, som inkorporerte Griegs «I Dovregubbens Hall» uten å vite at han var norsk i ei av låtene, er det perfekte reisefølget for McLorin Salvant som avslutta ballet med en a cappella versjon av en amerikansk folkemelodi fra 1800-tallet pluss «Let´s Face the Music and Dance». Det viste både bredden, allsidigheten, virtuositeten og potensialet til den nye dronninga av vokaljazz Cécile McLorin Salvant.

The Real Thing kjører stil på alle vis.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Før og etter Andersen og McLorin Salvant fikk jeg jeg også noen smakebiter av to av de lengstlevende bandene i norsk jazz – The Real Thing og Atomic. På hvert sitt vis snakker vi om to av de hippeste bandene inne hver sin sjanger både innenfor og utenfor Harald og Sonjas grenser. Vi snakker saker!

Atomic i samme klasse som alltid – helt der oppe.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Ute skinner sola og Trondheim viser seg fra sin vakreste side og lørdagens Jazzfest er rett rundt hjørnet.

Pianisten Tina Margareta Nilssen tolker Grieg, Signe Lund og Beethoven. Litt utenfor min komfortsone, men jeg digger det!

Tina Margareta Nilssen imponerer med sine tolkninger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er herlig å kjenne på at jeg stadig oppdager at jeg liker uttrykk som jeg sjelden har brukt mye tid sammen med. Denne knappe timen sammen med Tina Margareta Nilssen er nok en bekreftelse på det.

Nilssen, som er (40) oppvokst i Trondheim, men bosatt i Oslo, er et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha lest meg litt opp skjønner jeg at hun har tre innspillinger bak seg tidligere, men at dette er hennes første for solopiano. Når den så er gjort i Sofienberg kirke i Oslo med Morten Lindbergs ekspertise når det gjelder lydopptak og på hans kvalitetsselskap 2L, så er mange forutsetninger på plass for at dette bør holde mål på alle slags. Nåløyet for å slippe gjennom på 2L er ikke stort, for å si det sånn.

Nilssen har valgt et repertoar med Griegs sonate nummer 1 og Beethovens sonate nummer 23 i tillegg til den totalt ukjente norske komponisten Signe Lunds «Cinq Morceaux, Op. 34». Lund, som forlot tida i 1950, havna på feil side under krigen og har sikkert mye av den grunn blitt både gjemt og glemt.

Nilssen viser en styrke og et musikalsk temperament i sine tolkninger som får frem de store følelsene musikken roper etter. Hun er også veldig flink til å benytte dynamiske virkemidler slik at nyansene, som det er mange av, får anledning til å komme til overflata.

«Appassionata» er sterk, vakker og flott musikk tolka av en pianist som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tina Margareta Nilssen

Appassionata

2L/Musikkoperatørene

Det skulle mye til å overgå Chick Corea og Trondheim Jazz Orkesters MaiJazz-konsert fra onsdag. De gjorde det likevel. For en turnéslutt på et magisk samarbeid!

Erlend Skomsvoll og Chick Corea skapte nok en gang magi sammen med Trondheim Jazzorkester.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Foto: Arne Hauge

Nok et kapittel på eventyret som begynte i 2000, i følge arrangør og orkesterleder Erlend Skomsvoll, blei avslutta der det mer eller hadde sin spede begynnelse – i Trondheim. MoldeJazz fikk den geniale ideen å spørre Skomsvoll om å arrangere deler av skatten til jazzikonet Corea for TJO til festivalen i 2000. Resten er, som det ofte sies og her med rette, historie.

For en pianist, for et band, for en opplevelse.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jeg må innrømme at jeg hadde visse bange anelser etter Stavanger-konserten. Hva nytt kan skje? Hva nytt kan skrives? Men som Jan Garbarek sa før jubileumskonserten sin i Molde i 1990: det kommer til låte som før, bare helt annerledes. Og slik blei det her også!

Repertoaret var med noen små, og et viktig, unntak relativt likt det som møtte publikum i Stavanger. Fra en bananspisende Skomsvoll, for anledninga iført sko som forsvant kjapt så det meste av konserten blei leda barbeint, inntok mektige Olavshallen i spissen for TJO, var liksom stemninga satt – dette kunne faktisk bare gå en vei. Og det gjorde det – noe så vederstyggelig.

Fra en svært så fordekt versjon av klassikeren «Spain» – Skomsvoll arrangerer ikke mine låter sier Corea, han skriver dem om – til festen blei avslutta to timer seinere med en annen klassiker, «Armando´s Rhumba» – absolutt ikke fordekt, blei dette en manifestasjon av hvilken gigant Chick Corea (76) er og hvilket skyhøyt nivå TJO befinner seg på.

«What Game Shall We Play Today» – nok en klassiker – kan stå som et glitrende eksempel på hva dette samarbeid dreier seg om: det handler om lek og musisering mellom likeverdige partnere sjøl om Corea åpenbart er den store stjerna. Han opptrer eller oppfører seg ikke slik; han bare er det gjennom sin naturlige autoritet og sjenerøsitet.

Høydepunkter? De stod nok en gang i kø: Hanna Paulsbergs nydelige kor på «What Game Shall We Play Today», Martin Myhre Olsens kanonoppbygging i «Matrix» og Kjetil Møsters videreføring til de stoooore høyder etterpå og nok en gang Eivind Lønning og Sissel Vera Pettersen kommunikasjon med Corea. Magiske øyeblikk videreformidla på samme nivå av lydmaestro David Solheim!

Regner med at John Pål Inderberg var fornøyd med pianokompet.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så John Pål Indeberg, som var med i førsteutgava i 2000, rusla inn på scena med sin barytonsaksofon og sin hinsides morsomme stuntpoesi – her snakker vi verbaljazz av Corea-klasse – og spilte et herlig kor på Coreas «Bud Powell» etter først en hysterisk morsom og fullstendig spontan piano/dikt-seanse med Corea, så var det meste fullbragt.

Denne konserten blei en heidundrendes markering av Jazzfests 30 års jubileum og en ditto bekreftelse på hvor flott møtet har vært, er og kommer til å bli værende mellom et av de mest lekende menneske jeg vet om, Chick Corea, og Trondheim Jazzorkester.

PS Nå er trombonist Øyvind Brække og altsaksofonist Martin Myhre Olsen invitert av Corea til å være solister med han i Praha i sommer. Det sier mye om hvilken anseelse de og TJO nyter i de høyere luftlag nå!

Svale Siri

Siri Beate Gellein i aksjon med sitt «gamle band».

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

I forbindelse med jubileet inviterte festivalen også et av bandene som stod på scena under den første festivalen tilbake. Siris Svaleband med Siri Beate Gellein på vokal med Bjørn Alterhaug og Celio Barros, brasilianer bosatt i Haltdalen ved Røros, på basser, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Carl Haakon Waadeland på trommer, fortalte oss den korte stunda vi rakk å få med oss at både de og vi synes det var herlig med et gjenhør.

Med låter som «Don´t Explain», «Love for Sale» og «Too Young to Go Steady», alt i originale arrangement, viste disse veteranene at de fortsatt har masse å melde og når det så er gjort med humor og livsbejaenhet, så var lista lagt – høyt – for min del for Jazzfest 2018

Siris Svaleband glede både gamle og nye venner.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Ingen andre instrumenter har så mange helter som gitaren. Steve Vai er så avgjort en av dem.

Steve Vai har vært gitarhelt i snart 40 år.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Steve Vai (57) debuterte med Frank Zappa allerede som 18-åring og har egentlig vært gitarhelt helt siden den gang. Her feirer han 25 års jubileum for «Passion and Warfare»-skiva si, som er remastra og som har fått med seg fire bonusspor, og gjør det med å gi oss ei ekstra skive med tidligere uutgitte låter.

Nå har det seg slik at denne markeringa av "Passion & Warfare" har blitt liggende til marinering ei stund hos meg, men siden veldig mye av den musikken som utgjør "Modern Primitive" stammer fra tidlig 80-tall, så får det stå sin prøve.

Mitt forhold til Vai er verken det sterkeste eller mest langvarige. Likevel har vi "møttes" med ujevne mellomrom opp gjennom åra og jeg skjønner godt hvorfor han har blitt innlemma i gitarhelt-klubben.

Vai har vært, er og kommer garantert til å bli værende en hardrocker som blant er kjent for sin shredding-teknikk. Samtidig har Vai vist oss, blant annet i gitarkollektivet G3, at han har kvaliteter som gjør at han passer inn i et heftig jazzfusion- og funkterreng også.

I forbindelse med denne markeringa har Vai gått tilbake til arkivene og kanskje kasettene sine fra 80-tallet og funnet fram til låter som bare delvis var ferdige. Mange av kompene er beholdt og så har Vai lagt på seg sjøl på toppen av det.

Uansett forteller det oss at han har sittet på materiale som holder den dag i dag og som bekrefter at Vai i mange tiår hra holdt skyhøy standard. Steve Vai er enkelt og greit en gitarist i toppklasse – en gitarhelt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steve Vai

Modern Primitive/Passion & Warfare 25th Anniversary Edition

Eric/Legacy/Sony Music

Rymden – det er bare å lære seg navnet med en gang. Det er nemlig navnet på den nye trioen til Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på noe stort – igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

MaiJazz 2018 i Stavanger er historie og bedre måte å sette punktum på enn med denne trioen er egentlig vanskelig å tenke seg. Etter en håndfull jobber og en tur i platestudio – skiva kommer på nyåret – så er de i gang så smått. Fra nyttår av kan denne trioen virkelig ta fyr – verdensherredømme er langt i fra en utenkelig tanke.

Det er sjølsagt spesielt for Berglund og Öström å sette i gang med en ny trio etter den tragiske bortgangen til kameraten Esbjörn Svensson. est, som trioen ofte blei kalt, hadde faktisk sørga for et uttrykk med noe helt unikt som førte til noe som likna kraftig på verdensherredømme.

Nå virker det som om den nødvendige avstanden er etablert og sammen med Bugge er de i full gang med å skape et nytt og særdeles spennende univers. De tre har kjent hverandre siden Jesu fødsel, som Bugge formulerte det, og de har et utgangspunkt med felles referanserammer som gjør at potensialet er intet mindre enn enormt.

Alle har skrevet musikk til bandet og det er et melodisk, vakkert, suggererende og stort sett akustisk uttrykk med nennsom bruk av effekter fra alle tre som er fundamentet for denne musikalske ekskursjonen.

Det er åpenbart at det er tre langt framskredne sjelsfrender som har funnet sammen her. Deres solistiske kvaliteter har det aldri vært noen tvil om, men måten de møtes på, uttrykker seg kollektivt og kommer gjennom til publikum på, er noe som de aller færreste er i besittelse av.

Rymden er her for å bli – publikum rundt om på kloden har svært mye å glede seg til.

Rymden – det er bare å merke seg navnet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Athana langt fra pausemusikk

Jeg fikk også lagt inn en god halvtime med Athana – bandet og musikken til Stavangers egen gitarist i de øverste divisjoner, Alf Terje Hana. Han hadde med seg to strålende gjester fra fotballøya, tangentisten og trommeslageren Gary Husband og perkusjonisten Jody Linscott pluss elektronikeren Torgeir Nes, bassisten Øyvind Grong og gjestene Astrid Kloster på vokal og Tor Yttredal på blås.

Hvis jeg så for meg ei pustepause sammen med Athana, så tok jeg grundig feil. Her var det nemlig fullt trøkk med tøff og original musikk i et grenseland mellom rock og jazz – bortsett fra den inderlige hyllesten til Allan Holdsworth som avslutta det heile. Alf Terje Hana har definitivt fått alt for lite oppmerksomhet på nasjonalt nivå – det fortjener han nemlig.

Athana bør komme seg langt utenfor Stavangers grenser.

Fot: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Jazz med stor J

Grunnen til at det blei en avkorta seanse med Athana var at det var umulig å rive seg løs fra konserten med Cécile McLorin Salvant – jazzzens kanskje vordende jazzvokaldronning. Til tross for at hun fortsatt bare er 28 år ung, så føles det nesten som vi har hørt om henne leeeenge allerede. Hun slo gjennom som 20-åring og har etablert seg på aller øverste hylle og både Grammy-pris og DownBeat-avstemninger med førsteplasser som resultatet, har blitt henne til del.

McLorin Salvant ga oss en konsert med Jazz med stor J. Hun har noe så solid kontroll på hele jazzhistoria fra Jelly Roll Morton og fram til i dag pluss Beatles, opera a la Weill og filmmusikk fra «Funny Girl».

Hun er en historieforteller av rang og med en scenetrygghet som er sjelden uten å sette nesen i sky på noen måte. Når hun så har en trio av aller beste merke på plass leda av Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, så blei dette en strålende manifestasjon på at Cécile McLorin Savant godt kan være vokaljazzens fanebærer i mange tiår fremover.

MaiJazz 2018 er historie – vi kommer gjerne tilbake til vakre Stavanger i mai 2019 også.

Cécile McLorin Salvant kan gjerne bli den neste vokaljazzdronninga.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Fra Kristiansand har det kommet mye vakkert. Bandet URO føyer seg elegant inn i den rekka.

URO har mye vakkert og originalt å by på.

Kvaliteten på unge musikanter som kommer ut av de mange utdanninsgstedene her til lands slutter aldri å imponere meg. Kvintetten URO, som møttes i Kristiansand, holder også meget høy klasse både kollektivt og individuelt.

Blant det som imponerer meg aller mest er bredden i uttrykkene som møter oss. Alt fra tradjazz til frijazz, via pop og rock, klassisk/samtidsmusikk til ymse etniske uttrykk – ofte fusjonert.

URO, med musikk som heldigvis er umulig å båssette, hører hjemme her. Med gitaristene Anders Brønstad og Marius Igland, både akustiske og elektriske, sammen med Kristofer Spangen på dobro og gitar og med Kristoffer Tokle på trommer og perkusjon og Torbjørn Tveit på bass, blir vi invitert inn i et landskap som henter hemningsløst fra americana og norske kilder.

Det er vakkert, det er melodisk, det er varmt og det er musikk med lengsel og kjærlighet i seg. Det er åpenbart mye musikalsk og personlig empati ute og går i URO og om dette er rock, pop, folk, jazz, americana eller hva det nå er, spiller absolutt ingen rolle. Det er musikk – god musikk og den sprer varme. Holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

URO

Or

Losen Records/MusikkLosen

Det er nå 17 år siden noen med visjoner i Moldejazz fikk etablert det første møtet mellom superstjerna Chick Corea og Trondheim Jazzorkester. Det har ført mye godt med seg – veldig mye godt!

En tydelig fornøyd Chick Corea. Han var ikke aleine om det.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Det har sjølsagt mye med ørene som hører og sanseapparatet ellers hvordan man opplever en konsert, men møtet mellom mesteren og TJO under MaiJazz er kanskje mitt høydepunkt med dette unike universet. Sjølsagt var det noe spesielt med den aller første gangen i Molde – forventningene og spenninga var helt spesiell den gangen. Nå tar vi de og det kanskje for gitt – det at Chick Corea turnerer med norske musikere var jo noe som var helt uoppnåelig før denne kontakten blei etablert.

Da som i 2000 så er det Erlend Skomsvoll som er mesterhjernen bak det hele. Han har fått plukke fritt i Coreas enorme låtskatt og har skrevet arrangement som nesten gjør låtene ugjenkjennelige – med positivt fortegn – og som gjør at de blir utfordringer også for mesteren sjøl.

Siden starten har det blitt flere turneer i Europa, Japan og USA, to skiver og gjesteopptreden på Coreas 75 års dag på Blue Note i New York for et par år siden. Nå har han blitt snart to år eldre, men sprekere, friskere og mer leken «pensjonist» må det være veldig vanskelig å oppdrive uansett hvor man leter.

Festen i Stavanger starta med lett forkledd versjon av «Spain» leda av barbeinte Skomsvoll – Mr. Cool!!! Du verden som han har funnet fram til dybden i Coreas univers og samtidig satt sitt eget bumerke på musikken. Fram til nok en klassiker, «Armando´s Rhumba», var med på å avrunde denne magiske kvelden, blei vi tatt med på ei rundreise med blant annet «Duende», deler av «Children´s Songs» og «What Game Shall We Play Today».

Orkesteret som her består av trompeterne Eivind Lønning og Hildegunn Øiseth, trombonisten Øyvind Brække, saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen og Sissel Vera Pettersen – sistnevnte veldig på vokal også, samt Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og David Solheim på lyd, er intet mindre enn et perfekt lag til å tolke Corea og Skomsvolls intensjoner.

Solistisk tar Corea sjølsagt mye plass, men det har han så definitivt gjort seg fortjent til også. Mer leken, kreativ, sprudlende, teknisk briljant, utadvendt og «en av gutta» enn Chick Corea finnes neppe og når han får kjørt seg av Vågan og Mjåset Johansen, så digger han det åpenlyst.

Alle i TJO fikk også anledning til på vise seg fram og de gjorde det uten unntak. Mine helt spesielle verbale blomster denne gangen går til Lønning og Pettersen – praktfulle og personlige trompetsoli fra førstnevnte og Pettersens vokale battle med Corea går enkelt og greit inn i minneboka. Det gjør sånn sett hele konserten og i morra får jeg høre dem igjen – på Jazzfest i Trondheim. Tror jeg gleder meg……

Erlend Skomsvoll leder Chick Corea og Trondheim Jazzorkester med myndige hender – barbeint.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Fra Bowie til MaiJazz

Corea og TJO var faktisk så spillesugne at jeg aldri rakk konsertstarten til Donny McCaslin. Den 51 år unge amerikanske saksofonisten som har fått en enorm boost etter at han og bandet hans var sterkt medvirkende på David Bowies siste plate, Blackstar, framstår nå som enn av de mest spennende saksofonistene over there i et landskap som henter like mye fra rockens trøkk som fra jazzzens verden. Halve Bowie-bandet var med her, sammen med McCaslin også tangentist Jason Lindner og da undertegnede ankom konserten viste Lindner oss at han er en av de få der borte som har tatt opp arva etter Joe Zawinul. Lindner beveger seg i et eget landskap der elektronika, støy og usedvanlig melodiske elementer syes sammen. Det at han kommer med si neste skive på Jens Christian Bugge Wesseltoft – som var til stede i salen – sitt selskap Jazzland, er det lett å begripe etter denne seansen.

McCaslin, med masse klang på sakslyden og utstrakt bruk av elektronikk, sleit litt med sin «private» saksmikrofon, men sammen med trommeslager Zach Danziger og elbassist Jonathan Maroon skapte han uansett et flott, men høyyyyt univers der mange sikkert nikka gjenkjennende da Bowies «Lasaruz» respektfullt blei sendt ut til oss.

Nå går MaiJazz inn på oppløpssida og sola skinner fortsatt!!!

Donny McCaslin – full av energi og originalitet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Bassklarinettisten, komponisten og sosialarbeideren Todd Marcus fra Baltimore har laga ei av årets viktigste skiver.

Todd Marcus har noe viktig på hjertet.

Todd Marcus er et helt nytt bekjentskap for meg, men gjennom flinke folk på den andre sida av Atlanterhavet har jeg fått anledning til å bli kjent med musikken hans og hans sosiale engasjement.

I tillegg til å være en fremragende bassklarinettist, komponist og bandleder, er nemlig Marcus svært engasjert som sosialarbeider i en del av byen som har hatt mer enn nok å stri med for å si det mildt. Det var blant annet i Sandtown-Winchester-området Freddie Gray blei drept av politiet i 2015, noe som førte til sterke reaksjoner over hele USA og store deler av verden.

Her har Marcus skrevet musikk som forteller oss om dette området av "verden" – musikk basert på et tøft og melodisk hardbopspråk. I tillegg får vi en rekke lydspor – field recordings – der mennesker som bor og virker i dette området forteller oss om verden som den er og hva som er gjort og hva som gjøres for at den skal bli bedre.

Saksofonisten Gary Bartz, som blant annet jobba med Miles, kommer fra dette området av Baltimore og er blant dem som har skrevet innsiktsfulle liner notes både om musikken og om dette området av byen.

Med seg har Marcus et knippe av byens aller beste jazzmusikanter: Paul Bollenback på gitar, George Colligan på piano, Kris Funn på bass, Eric Kennedy på trommer og vokal og Warren Wolf på vibrafon og trommer – flere av dem også kjente både nasjonalt og internasjonalt og som alle leverer på meget høyt nivå.

Med dette visittkortet gir Todd Marcus oss både flott og sterk musikk og ikke minst en skikkelig wake up call.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Todd Marcus

On These Streets

Stricker Street Records/toddmarcusjazz.com

Et herlig gjenhør

Det er flere tiår siden jeg hørte Ralph Towner sist – enten med Oregon eller med John Abercrombie og Jan Garbarek. Han har definitivt tålt tidas tann på et flott vis.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ralph Towner – for en gitarist – for en musikant.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Da verden først blei oppmerksom på Ralph Towner, enten med seks- eller 12 strengers klassisk gitar, så skjønte man raskt at det var ei helt spesiell stemme som hadde ankommet. Towner (78) hadde klassisk utdannelse og kombinerte sin bakgrunn fra den verdenen med sin fascinasjon for improvisert musikk og jazz på et særegent vis.

Det var med det unike kollektivet Oregon at Towner, som har bodd i Roma siden begynnelsen på 90-tallet, at han først fortalte at han var i besittelse dette spesielle. Seinere fulgte blant annet den legendariske «Solstice»-skiva med Jon Christensen, Garbarek og Eberhard Weber og det omtalte samarbeidet med gitarkollega Abercrombie og Garbarek.

Towner har vært gjest på MaiJazz ved en rekke anledninger og han var en naturlig musikant å invitere i forbindelse med 30 års jubileet. La det være klart med en gang: de som tror at fingerferdighetene og musikaliteten blir forringa sjøl om man har nådd en mer enn anstendig alder, må i dette tilfellet i alle fall tror om igjen. Ralph Towner er fortsatte en mester i sitt eget landskap.

Tore Johansen hadde fått i oppdrag å arrangere et knippe av Towner låter for Bjergsted Jazzensemble – byens eget ensemble med utspring i jazzutdanninga ved universitetet. Bandet var forsterka med veteraner som Johansen, saksofonist Tor Yttredal og bassist Per Zanussi og «behandla» de strålende, empatiske og neddempa arrangementene til Johansen akkurat slik låtene til Towner ba om.

Towner, i all hovedsak på gitar, men også på piano på et par låter, bekrefta inntrykket fra det forrige årtusen at han er en unik komponist og ikke minst gitarist i et usedvanlig melodisk landskap som henter sin inspirasjon fra kilder fra klassisk musikk, diverse etniske utgangspunkt, jazz og sikkert mye mer.

Ingen, på Tellus i alle fall, låter som Ralph Towner og gjenhøret blei akkurat så vakkert som det var mulig å ønske seg.

Cloroform – et helt eget univers.

Foto: Jarle Strønstad/MaiJazz

Velsmakende Cloroform

Ferden gikk fra Towner & Co videre til et helt annet musikalsk univers – til Cloroforms hjemkomst til MaiJazz etter debuten her for nesten 20 år siden. Trommeslager Børge Fjordheim, tangentist John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund – i tillegg synger alle sammen og Storesund plystrer også! – har vært og er en usedvanlig sjelden blomst i den musikalske floraen både her hjemme og internasjonalt.

Noe, eller ganske mye, forteller meg at Cloroform ikke kunne ha fungert hvis en av de tre hadde forsvunnet fra startoppstillinga. Jeg tror heller ikke at trioen hadde vært som den er hvis de tre hadde tatt av seg de orange kjeledressene de alltid har pynta seg med – det er liksom Cloroform det.

Cloroform er et band som alltid har bevegd seg i sitt eget univers der store kontraster er en viktig del av budskapet. Syrepopjazz er en betegnelse som har vært knytta til bandet – gjerne for meg, men humoren og ironien – når er den der og når er den borte? – og det punka vokale uttrykket kombinert med sfæriske og eksplosive seanser, gjør heldigvis fortsatt Cloroform bortimot umulig å båssette – heldigvis.

Cloroform – bandet og universet – er noe man enten digger eller ikke. Jeg digga veldig mye av det.

Cory Henry kom, så og vant ganske sikkert.

Foto: VladimiR/MaiJazz

Nesten natta

Før natta senka seg over festivalbyen, hadde jeg som ambisjon å få med meg en dose av soul-funken til Cory Henry også. Håndkleet blei dessverre kasta inn kjapt, men jeg fikk med meg akkurat nok i fullstappa Folken til å skjønne at Henry ga folket akkurat det de var kommet for – full pupp!

Og nå er Chick Corea, Trondheim Jazzorkester og sola på plass i Stavanger!

Den unge norske sekstetten Molecules er et nytt bekjentskap for meg, men når Erlend Skomsvoll dukker opp som gjest vekkes nysgjerrigheten for alvor.

Erlend Skomsvoll og Karoline Wallace har så avgjort truffet hverandre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Petter Asbjørnsen

Molecules kommer fra det spennende jazzmiljøet som har oppstått rundt Grieg-akademiet i Bergen. I spissen finner vi vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Karoline Wallace og det tar ikke mange runder med «Louder than You» for å skjønne at her har kongeriket nok et vokaltalent som hører hjemme langt der oppe på lista.

Wallace, som opprinnelig kommer fra Bærum, skriver spennende og melodiøs musikk med masse rom for ekskursjoner både for henne og hennes medsammensvorne ut i de friere åpnere luftlag. Tekstene, uten unntak på engelsk, formidler hun på et vakkert vis veldig ofte som en instrumentalist. Hun kler bandet og bandet kler henne.

Med seg har hun Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Tancred Heyerdahl Husø på trompet, Mathias Marstrander på gitar og, den eneste jeg kjenner fra før, Øyvind Skarbø på trommer. Og så Come Shine- og tidligere Trondheim Jazz Orchestra-sjef Erlend Skomsvoll som gjest på piano og orgel. Han har også bidratt med sin ekspertise på skrive- og arrangementsida på noen av spora.

Det Wallace og Molecules gir oss er original, annerledes og personlig musikk anno vår egen tid og med klare vyer for åra som kommer. Dette er en vokalist med et talent det skal bli veldig spennende å følge den nærmeste tida – her ligger det garantert mye unikt på lur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Molecules er et band bestående av unge og svært håpefulle musikanter.

Molecules & Erlend Skomsvoll

Louder than You

Øra Fonogram/Musikkoperatørene