Et herlig gjenhør
Det er flere tiår siden jeg hørte Ralph Towner sist – enten med Oregon eller med John Abercrombie og Jan Garbarek. Han har definitivt tålt tidas tann på et flott vis.
Ralph Towner – for en gitarist – for en musikant.
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Da verden først blei oppmerksom på Ralph Towner, enten med seks- eller 12 strengers klassisk gitar, så skjønte man raskt at det var ei helt spesiell stemme som hadde ankommet. Towner (78) hadde klassisk utdannelse og kombinerte sin bakgrunn fra den verdenen med sin fascinasjon for improvisert musikk og jazz på et særegent vis.
Det var med det unike kollektivet Oregon at Towner, som har bodd i Roma siden begynnelsen på 90-tallet, at han først fortalte at han var i besittelse dette spesielle. Seinere fulgte blant annet den legendariske «Solstice»-skiva med Jon Christensen, Garbarek og Eberhard Weber og det omtalte samarbeidet med gitarkollega Abercrombie og Garbarek.
Towner har vært gjest på MaiJazz ved en rekke anledninger og han var en naturlig musikant å invitere i forbindelse med 30 års jubileet. La det være klart med en gang: de som tror at fingerferdighetene og musikaliteten blir forringa sjøl om man har nådd en mer enn anstendig alder, må i dette tilfellet i alle fall tror om igjen. Ralph Towner er fortsatte en mester i sitt eget landskap.
Tore Johansen hadde fått i oppdrag å arrangere et knippe av Towner låter for Bjergsted Jazzensemble – byens eget ensemble med utspring i jazzutdanninga ved universitetet. Bandet var forsterka med veteraner som Johansen, saksofonist Tor Yttredal og bassist Per Zanussi og «behandla» de strålende, empatiske og neddempa arrangementene til Johansen akkurat slik låtene til Towner ba om.
Towner, i all hovedsak på gitar, men også på piano på et par låter, bekrefta inntrykket fra det forrige årtusen at han er en unik komponist og ikke minst gitarist i et usedvanlig melodisk landskap som henter sin inspirasjon fra kilder fra klassisk musikk, diverse etniske utgangspunkt, jazz og sikkert mye mer.
Ingen, på Tellus i alle fall, låter som Ralph Towner og gjenhøret blei akkurat så vakkert som det var mulig å ønske seg.
Cloroform – et helt eget univers.
Foto: Jarle Strønstad/MaiJazz
Velsmakende Cloroform
Ferden gikk fra Towner & Co videre til et helt annet musikalsk univers – til Cloroforms hjemkomst til MaiJazz etter debuten her for nesten 20 år siden. Trommeslager Børge Fjordheim, tangentist John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund – i tillegg synger alle sammen og Storesund plystrer også! – har vært og er en usedvanlig sjelden blomst i den musikalske floraen både her hjemme og internasjonalt.
Noe, eller ganske mye, forteller meg at Cloroform ikke kunne ha fungert hvis en av de tre hadde forsvunnet fra startoppstillinga. Jeg tror heller ikke at trioen hadde vært som den er hvis de tre hadde tatt av seg de orange kjeledressene de alltid har pynta seg med – det er liksom Cloroform det.
Cloroform er et band som alltid har bevegd seg i sitt eget univers der store kontraster er en viktig del av budskapet. Syrepopjazz er en betegnelse som har vært knytta til bandet – gjerne for meg, men humoren og ironien – når er den der og når er den borte? – og det punka vokale uttrykket kombinert med sfæriske og eksplosive seanser, gjør heldigvis fortsatt Cloroform bortimot umulig å båssette – heldigvis.
Cloroform – bandet og universet – er noe man enten digger eller ikke. Jeg digga veldig mye av det.
Cory Henry kom, så og vant ganske sikkert.
Foto: VladimiR/MaiJazz
Nesten natta
Før natta senka seg over festivalbyen, hadde jeg som ambisjon å få med meg en dose av soul-funken til Cory Henry også. Håndkleet blei dessverre kasta inn kjapt, men jeg fikk med meg akkurat nok i fullstappa Folken til å skjønne at Henry ga folket akkurat det de var kommet for – full pupp!
Og nå er Chick Corea, Trondheim Jazzorkester og sola på plass i Stavanger!
