Den danske bassisten, komponisten og tekstforfatteren Peter Danstrup avslutter året på et originalt vis.

Til tross for at Peter Danstrup (68) har jobba med alle fra Svend Asmussen til John Tchicai og Pierre Dørge, så bryter jeg sammen, ikke i krampegråt, men dog, og tilstår at min kunnskap om hans gjøren og laden er begrensa. Kanskje en god dag å gjøre noe med det akkurat i dag?

Da pandemien slo inn over Tellus, bestemte Danstrup seg for at han endelig skulle lese James Joyce´ ikoniske bok “Ulysses”. Det er som kjent ingen enkel øvelse, noe også Danstrup konkluderte med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da han kom til kapittel 15 fant han uansett mer enn nok inspirasjon til å skrive både tekster og musikk som har blitt en herlig døråpner til Danstrups kunstnerskap.

Med Nina Braun og Michael Rexen som vokalister og bortimot 20 av våre venner der sør sine beste musikanter – satt sammen i forskjellige konstellasjoner fra låt til låt – har Danstrup invitert oss inn i musikalske landskap på tvers av det meste.

Jeg vil ikke bli det minste overraska over om jazzmannen Danstrup har lytta mye på både klassisk musikk, Thelonious Monk, rock og Tom Waits. Det har ført til at han har skapt et livsbejaende, humoristisk og spennende musikalsk epos som forteller oss at Peter Danstrup er og har ei original stemme som bør lyttes til – gjerne ofte og mye.

Jeg har latt meg begeistre av originaliteten og utforskertrangen til bandet Billy Meier helt siden debuten i 2017. De forsetter å ta nye steg også på den vanskelige tredjerunden.

Til tross for at kvintetten Billy Meier – oppkalt etter en sveitsisk UFO-teoretiker, noe annet skulle forresten tatt seg ut – har eksistert i snart ti år, så hører befolkninga i dette universet hjemme i det som kan kalles den oppvoksende jazzslekt her til lands. De møttes på Norges Musikkhøgskole og gir oss nå sitt tredje visittkort – med uforandra besetning.

Ivar Myrset Asheim på trommer og trommemaskin, Henriette Eilertsen på fløyte og synth, Hans P. Kjorstad på fele og synth, Martin Morland på bass og synth og Sander Eriksen Nordahl på gitar og synth, ønsker å gi oss påfyll som kan ta oss bort fra en til dels ganske så traurig virkelighet om dagen. Det lykkes de absolutt med.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med sin unike synthbruk tar de oss med på sin sfæriske utflukt der impulser fra rock, impro, folkemuskkk, jazz, den psykedeliske kulturen generelt – og sikkert mye annet – blir satt sammen til noe universet Billy Meier er totalt aleine om.

De fem kjenner hverandre åpenbart svært godt og vet hvordan de skal utfordre hverandre – og oss. De har fortsatt utviklinga fra “Introducing…Billy Meier” og “Sounds From Erra” på et svært så flott og søkende vis og gir oss med Billy Meier versjon 3.0 et prov på at vi har med et band å gjøre som ikke har planer om å bli stående på stasjonen.

Retrofuturistisk spacejazz kaller de brygget sitt. Mulig det – tøft og unikt er det i alle fall.

Joni Mitchell, med solide norske røtter både i Modalen ved Bergen og på Helgelandskysten, er et ikon i mine øyne og ører. Nå foreligger samlinga av det hun ga ut på Asylum Records mellom 1972 og 1975 og du verden for en skatt det er.

Joni Mitchell (79), født Roberta Joan Anderson, har fortalt verden at hun skal gjøre en konsert til sommeren. Det var det nok ikke mange som trodde var mulig etter at hun fikk slag for noen år siden. I løpet av sommeren vi har lagt bak oss har hun vist oss, på en spesiell hyllest-konsert under Newport-festivalen var det vel, at både stemma og gitarferdighetene var på plass igjen. For en fantastisk overraskelse! Da er det bare å krysse fingre og tær for at alt er i den skjønneste orden også når neste sommer melder sin ankomst.

Helt siden slutten av 60-tallet har Mitchell gitt oss unik musikk som har plassert henne helt øverst på tvers av en rekke sjangre. I utgangspunktet var hun vel en slags folk-rock-artist, men etter hvert blei hun i stadig større grad inspirert av jazz og jazzmusikere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For å ta rotta på bootleggere og andre som har ønska å utnytte musikken og katalogen hennes, har hun sikra seg kontroll over det meste av det hun har spilt inn og i løpet av de seineste åra gitt det ut i fantastiske samlinger.

Nå har turen kommet til perioden 1972 til 1975 og det betyr innspillingene gjort på Asylum Records. CD-boksen består av fire skiver, mens vinylen rommer fem plater.

Det betyr “For the Roses”, “Court and Spark”, “The Hissing of Summer Lawns” og liveinnspillinga “Miles of Aisles”. Alt er sjølsagt strålende remastra når vi vet at mannen bak akkurat det er Bernie Grundman. Og så har Mitchells gode venn og landsmann Neil Young skrevet en hyggelig hilsen som følger boksen.

Disse innspillingene inneholder en rekke av Mitchells stooore hits slik de låt originalt og forteller oss også om utviklinga hennes med jazzmusikere.

Jeg digger alt herfra til månen, for en låtskriver, for ei stemme, for et uttrykk, for en signatur, men skal jeg trekke frem noe spesielt her så må det bli liveskiva med bandet LA Express med blant andre hennes daværende ektemann John Guerin på trommer, en purung Robben Ford på gitar og Tom Scott på saksofon. Du verden så tøft det låter og hun gjør sjølsagt alle de store låtene her også – men på et helt annet vis enn i studioversjonene.

Joni Mitchell har vært – og er – dronninga. Ferdig snakka.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er intet mindre enn et kreativt oppkomme. Her bekrefter han det nok en gang sammen med den tyske computeristen Henrik Schwarz.

Jeg har hatt gleden av å oppleve Jens Christian Bugge Wesseltoft (58) – Jens Christian blant enkelte venner og mor – siden slutten av 80-tallet. Jeg har latt meg imponere og begeistre fra dag én og jeg ser absolutt ingen grunn til å slutte med det. Den kreative krafta er nemlig enorm, oppfinnsomheten likeså og så finnes det bortimot ingen grenser for Grenlands største sønn – mener noen – siden Henrik Ibsen.

En gjennomgang av diskografien hans forteller oss det meste og møter med han live bare bekrefter det. Noen møter er åpenbare og ikke så veldig overraskende, men da “Wesseltoft Schwarz Duo” dukka opp i 2011, kom det ut av det store intet for min del. Jeg hadde verken hørt om eller hørt den tyske computeristen Henrik Schwarz tidligere og visste ikke noe om samarbeidet før skiva forelå. Tre år seinere kom “Trialogue” der de to i tillegg hadde invitert med seg bassisten Dan Berglund.

Det er godt mulig Bugge og Schwarz har jobba mye sammen siden den tid også, men det har i tilfelle gått meg hus forbi. Det som er åpenbart er at pianist, synthesist og marimbaist Bugge og elektroniker par excellence Schwarz har beholdt og videreutvikla empatien fra for et tiår siden på et usedvanlig flott vis. Stort sett har de unnfanga musikken sammen og vi blir invitert inn i landskap der det akustiske møter det elektroniske og vice versa på et usedvanlig smakfullt, spennende og originalt vis.

På noen av spora har de to også invitert med seg Kid Be Kid på vokal, Sebastian Studnitzky på trompet og strykekvartetten Solistensemble Kaleidoskop. Alle passer utmerket akkurat der de er invitert med på utflukten.

Hva som er live og hva som er samplet er ikke godt å vite – viktig er det heller ikke. Det som er viktig er at det fungerer og at de to “universene” møtes – og du verden som de gjør det.

Herlig, tøft, spennende og annerledes.

Man skal ha fulgt rimelig godt med i timen for å ha kontroll på klarinettisten Darryl Harpers gjøren og laden. Her kommer det en fin mulighet til å gjøre noe med det.

Til tross for at Darryl Harper har jobba med storheter som Jason Moran, Regina Carter og Dee Dee Bridgewater, så er dette mitt første møte med han – trur eg. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Harper er en strålende klarinettist som åpenbart har har både det klassiske- og jazzuniverset innabords. Det har han forsøkt, og lykkes med, å forene på et høyst personlig vis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tittelen “Chamber Made” mer enn antyder i hvilken retning visittkortet til Harper bærer. Med komposisjoner av venner og kolleger som Ryan Truesdell (Gil Evans Project), Xavier Davis (Christian McBride og Betty Carter) og Stevie Wonder (!), møter vi den sjangerfrie Harper i en rekke konstellasjoner.

Det betyr alt fra soloklarinett, via jazztrio med bass og trommer, strykekvartett og klarinettkvartett. Uansett så har det blitt et kammermusikalsk møte av sjelden karakter og Darryl Harper forteller oss umiddelbart at han hører hjemme i den moderne klarinett-toppen.

Fra Snåsa, men med base i Malmö, har Anne Marte Eggen skapt et nydelig univers under navnet We Float.

Snåsa er kjent for menn, eller rettere sagt én mann, men at det er noen jazzmetropol er det vel ingen som i sin villeste fantasi vil kalle bygda nord i Trøndelag for. Der vokste uansett Anne Marte Eggen (33) opp og i stedet for å benytte seg av noen av de flotte norske utdanningsinstitusjonene for jazz, så valgte hun altså Malmö i stedet.

Elbassisten, som vi har hatt gleden av å møte i flere band de seineste åra, er nå tilbake med den tredje skiva med det som vel er hennes hovedprosjekt, nemlig We Float. Her skriver hun alt både av tekst og musikk og bandet, som har hatt ei stabil besetning mer eller mindre helt siden unnfangelsen i 2015 og som i 2018 vant Sveriges Radios høyeste utmerkelse, Jazzkatten, som årets band.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse bandet og Eggen nyter der borte og lite, det vil si ingenting, tyder på at oppmerksomheten vil dale med “Let Go” som ny løypemelding.

Jeg har bare fått med meg den andre skiva, “What´s Really Real?” fra 2018. Den førte til stor og umiddelbar begeistring og dermed stor forventning til oppfølgeren nå i høst. Komponisten Eggen befinner seg midt mellom sjangre nok en gang. Her er det impulser fra både rock og jazz, men først og fremst er det nå et usedvanlig smakfullt indie-pop landskap vi blir invitert inn i.

Nok en gang består We Float av Filip Bensefelt på trommer og perkusjon, Linda Bergström på vokal og synth og Fanny Gunnarsson på tangenter og kor, mens Eggen også trakterer synther og korer. I tillegg er gitaristen Samuel Hällkvist mer enn hjertelig tilstede som gjest på de fleste av de ti spora.

Kohorten We Float gir ossenkelt og greit usedvanlig vakker og stemningsfull musikk i mange av de grenselanda jeg liker å oppholde meg i. I Anne Marte Eggen har Snåsa, Malmö, Norge og Sverige fått frem ei svært spennende stemme det være seg som komponist, musikant eller bandleder. Måtte noen kjenne sin besøkelsestid og invitere henne og We Float over grensa. Inntil det skjer er “Let Go” ei svært god erstatning.

The Bad Plus har vært en av de mest spennende pianotriene siden årtusenskiftet. Nå er pianoet erstatta med gitar og saksofon og kvartetten låter usedvanlig forfriska og annerledes.

Etter tolv album med den opprinnelige besetninga med Reid Anderson på bass, Ethan Iverson på piano og Dave King på trommer mellom 2001 og 2016, bestmte Iverson seg for å forlate The Bad Plus. Trioen, med sitt utspring i Minneapolis, var dermed historie – trodde mange. Iverson hadde nemlig vært en svært sentral brikke når det gjaldt låtskriving og retning for den unike trioen.

Slik skulle det heldigvis ikke gå og pianisten Orrin Evans overtok klaviaturet både live og på de to neste skivene, “Never Stop II” (2018) og “Activate Infinity” året etter. Noe tyder på at kjemien ikke var der likevel i tilstrekkelig grad og Evans valgt å takke for seg. Da var sikkert enda flere overbevist om at det siste livstegnet hadde kommet fra The Bad Plus. Det mente åpenbart ikke Anderson og King og her dukker de altså opp i en radikalt ny tapning.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Pianoet er altså borte og blitt erstatta med Ben Monder på gitar og Chris Speed på tenorsaksofon og klarinett. Det skal ikke all verdens fantasi til for å skjønne at The Bad Plus låter totalt annerledes nå enn noe av det vi har hørt siden debuten “The Bad Plus” – også den sjøltitulert – så dagens lys i 2001.

Anderson Reid har skrevet halvparten av materialet hver og Monder og Speed, to av den moderne New York-jazzens aller mest spennende stemmer, har ganske så sikkert vært langt fremme i de to opprinnelige medlemmenes tanker da musikken blei unnfanga.

The Bad Plus låter mye mer rocka nå enn tidligere. Monders tøffe gitarspill bidrar sjølsagt mye til det og sammen med den fine stemma til Speed, så bidrar Monder til at hele The Bad Plus-soundet har tatt en kraftig venstresving.

The Bad Plus anno 2022 er både rocka, melodisk, fritt, åpent, melodisk – og mye mer. The Bad Plus har kanskje ikke vært tøffere enn nå. Det sier ikke så reint lite.

Geirr Lystrup har dukka opp i min bevissthet med alt for lange mellomrom. Hans musikalske og poetiske hyllest til norske prestegårder passer heldigvis strålende akkurat i dag.

Trubaduren, visesangeren, låtskriveren og, ikke minst, den strålende historiefortelleren Geirr Lystrup (73) er prestesønn og oppvokst på Vinje prestegard i Telemark. Da 200 års-jubileet for Opplysningsvesenets Fond, fondet som har eid alle landets prestegårder inntil nylig, skulle markeres, var da ingen mer naturlig å kontakte enn Lystrup om han kunne lage en sang eller to i den forbindelse. Lystrup var i utgangspunktet litt skeptisk, men etter at han fikk tenkt seg om og minnene fra egen oppvekst strømma på, så blei heldigvis svaret ja og resultatet blei hele 16 sanger.

Med si særegne stemme, fine og lettfattelige melodier og ikke minst hans gode “fortellinger” fra og med livet på prestegård både som hjem da han vokste opp, rolla til prestefrua og hvordan det har utvikla seg til et sted der lesbiske kan bo sammen og han forfremmer også kaffe til det “tredje sakrament”. Her er det snakk om både skjærsild, avlat og sølibat og det med et solid glimt i øyet.

Når han så har alliert seg med et kremlag med Kjetil Bjerkestrand på tangenter, og han står sjølsagt for arrangementene også, Pål Hausken på trommer, Espen Leite på trekkspill og Gjermund Silset på basser, så er det en garanti for at det musikalske reisefølget er det aller beste og empatiske.

Geirr Lystrup forteller oss nok en gang at han er en formidler og en musikalsk og poetisk historieforteller som hører hjemme helt der oppe.

Den fine danske duoen Svaneborg Kardyb fortsetter å gi oss vakker musikk egna til ettertanke.

Til tross for at elpianist, synthesist og pianist Nikolaj Svaneborg og trommeslager og perkusjonist Jonas Kardyb ikke er mer enn cirka 30 år, så har de jobba sammen i snart 10 år med denne spesielle og intime duoen. Dette er deres tredje plate og prisene, blant annet to danske Grammies, og skryten har stått i kø.

Den Aarhus-baserte duoen har utvikla et tonespråk de er ganske så aleine om. Jeg har bare fått med meg herrenes andre skive, “Haven”, men utviklinga og retninga i det de gir oss, er av typen unik.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På noen av spora har de henta inn “forsterkninger” med Sune Pors på gitar og Jakob Sørensen og Jonas Scheffler på trompet, men både med og uten hjelp så låter Svaneborg Kardyb som helt lite orkester.

Musikken er usedvanlig vakker og melodisk – nesten minimalistisk kan den virke. La deg ikke lure; sjøl om den kan virke “enkel”, så er det mange lag i samtalene mellom de gode vennene og det er liten tvil om at kjemien mellom de to er langt framskreden.

Det er sjølsagt mye jazz i disse samtalene, men jeg får også en herlig indie-pop feeling underveis. Til sammen har Svaneborg Kardyb satt det hele sammen til et unikt, ofte sfærisk musikalsk univers som det er usedvanlig hyggelig å oppholde seg i.

Gurls har vært en spennende og unik organisme i norsk jazzliv fra fødselen. Samarbeidet med Trondheim Jazz Orchestra gjør det på ingen måte mindre heftig.

I snart ti år har tenorsaksofonist og komponist Hanna Paulsberg kalt den herlige trioen Gurls for sitt musikalske friminutt. Det har hun sikkert noe rett i, men etter hvert som trioen med Ellen Andrea Wang på bass og vokal og først Emilie Nicolas, så Rohey Taalah og nå Marianna Sangita Angeletaki Røe på vokal har fått stadig større popularitet både her hjemme og utaskjærs, vunnet Spellemannspris for “Run Boy, Run” i 2018 og stadig mer ettertrakta tilbud og jobber har stått i kø, så har det blitt mye mer enn et frikvarter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og når henvendelsen fra diverse festivaler og ikke minst Trondheim Jazz Orchestra kom med muligheten for et bestillingsverk med Gurls i sentrum, så takka sjølsagt Paulsberg ja, men med stor grad av ærefrykt. Årsaken var sikkert at hun hadde hørt hva dette kollektivet hadde servert allmuen opp gjennom åra og at hun sjøl hadde hatt æren av å være en del av TJO sammen med giganter som Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman.

Hun bestemte seg kjapt for at det hun skulle skrive måtte bli gøy, En ting er å bestemme seg for det, noe helt annet er det at det blir det. Om det har blitt det? Noe så vederstyggelig! Disse liveopptakene fra henholdsvis Jazzfest i Trondheim og Mandaljazz i fjor vår/sommer, med et overstadig begeistra publikum hørbart til stede, tok musikken til Paulsberg og Gurls til nok et nytt nivå.

De sju låtene, som varer fra vel seks til knappe 15 minutter i liveversjon, er ei blanding av helt nytt stoff og noen gamle hits – alle ikledd TJO-drakt for første gang. Det er melodisk, vakkert, spennende og tøft – bare den übergroovete overgangen midt i tittellåta “Oui” er verdt inngangspengene aleine.

Med et håndplukka TJO bestående av Håvard Aufles på synth, Eirik Hegdal på bassklarinett og barytonsaksofon, Erik Johannessen på trombone, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Trine Knutsen på fløyte, Heida Mobeck på tuba, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon, Ola Øverby på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon samt lydsjefen fra nord, David Solheim, som sjef for at det låter så gull som det gjør, så har dette blitt Gurls så bra og så hipt det kan være på sitt beste. Tøøøøøft!