Tre av svenskenes aller beste jazzmodernister har fått med seg en av Oppdals aller beste bassister. Det har det blitt storveis jazzmusikk av.

Trommeslageren Konrad Agnas, for anledninga “kun” klarinettisten, bassklarinettisten og kontrabassklarinettisten Per “Texas” Johansson og vibrafonisten og marimabaisten Mattias Ståhl har jobba sammen som trio i over ti år. Det er lett å forstå og lett å høre. I en rekke andre konstellasjoner også for den sakens skyld – både live og på skive.

Når de nå fant at de vil ta et nytt steg så skal både de og vi prise oss lykkelige for at Ingebrigt Håker Flaten, nå hjemvendt fra Junaiten til Trondheim, hadde fire timer til overs mellom to turneer og befant seg i Stockholm. Fire slike store musikalske personligheter har sjølsagt alt i seg til å skape magi på kort varsel og du verden som de har gjort det.

Det virker som om de har åtte ferdigskrevne låter på menyen her, men slik er det altså ikke. Alt er kollektivt unnfanga der og da, men inspirasjonskilder som Lee Konitz, Warne Marsh, Lennie Tristano og Charlie Parker er både åpenbare og innrømmet. De fire stortrives både kollektivt og solistisk i dette landskapet og både Agnas, som jeg kjenner alt for lite til, Håker Flaten med sin voldsomme tilstedeværelse, de annerledes og ustoppelig spennende stemmene til Johansson og Ståhl, har ført til et tøft, hipt og moderne visittkort med solide røtter i tradisjonen.

Kan noen sørge for å få denne kvartetten på ei klubb- eller festivalscene her til lands så fort som mulig? Takk for oppmerksomheten – tipset er helt gratis. I mellomtida er “All Slow Dream Gone” en svært god erstatning.