Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø fortsetter å utforske hva som finnes bak neste dør. Slik har det vært og slik er det heldigvis fortsatt.
Henrik Munkeby Nørstebø åpner opp nye dører.
Henrik Munkeby Nørstebø (36) har gjennom hele si karriere og ikke minst sine to tidligere solo-utgivelser, “SOLO” fra 2011 og “Melting Into Foreground” fra 2015, fortalt oss at han har tenkt å stake ut sin helt egen kurs.
Og du verden som han fortsetter med det på denne høyst spesielle, personlige og eksperimentelle utflukten der Munkeby Nørstebø trakterer trombone, halv-klarinett, monotron (hva nå enn det er), feedback (!) og ting – hva nå enn det er!
De første 19 minuttene og 37 sekundene skaper han med hjelp av langt framskreden lungekapasitet og spesiell utnyttelse av mikrofonteknikk et lydlandskap langt bortenfor noe noen av oss har opplevd tidligere.
“Andre sats” er en original type remiks hvor nye lydkilder har blitt spilt inn på toppen av del en, slik at nye tolkningsmuligheter har oppstått.. Alt har blitt skapt i perioden 2019 til og med 2021.
Alt ligger milevis unna det vi forbinder med tradisjonell melodikk og rytmikk og utfordrer vårt mottaksapparat på et heftig vis. Det har vi usedvanlig godt av.
Utgivelsen kommer med en flott 20-sideres bok der Munkeby Nørstebøs bilder er med å forsterke opplevelsen. Musikken er å finne digitalt og med en kode i boka.
Henrik Munkeby Nørstebø, fra Trondheim, men bosatt i stor grad i Berlin, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller oss. Det er intet mindre enn herlig.
Henrik Munkeby Nørstebø «Dystopian Dancing» Made Now Music/henriknorstebo.bandcamp.com
Immanuel Wilkins tilhører den nye generasjonen amerikanske musikere som har som ambisjon å være ledestjerner i åra som kommer. Det kan han godt bli.
Immanuel Wilkins er i besittelse av et stort talent.
Gjetordene har gått lenge om altsaksofonisten og komponisten Immanuel Wilkins til tross for at han fortsatt er kun 24 år. Årsaken er åpenbar: Wilkins er usedvanlig talentfull.
Sin unge alder til tross, har Wilkins allerede rukket å spille med storheter som Jason Moran, Wynton Marsalis og Bob Dylan (!). Siden slutten av 10-tallet har han også i stadig større grad jobba med egne band og det er i en slik setting vi møter han her på denne Blue Note-utgivelsen som kom ut tidlig på året, men som absolutt fortjener å bli gitt oppmerksomhet fortsatt – og i mange år fremover.
Wilkins kommer fra Philadelphia. Der vokste også John Coltrane opp og at Wilkins har gått sin Coltrane-skole og kjent godt på ånda etter mesteren, er det ingen tvil om.
Med en kvartett bestående av bassisten Daryl Johns, trommeslageren Kweku Sumbry og pianisten Micah Thomas – unge, ukjente og spennende størrelser for meg – pluss fløytisten Elena Pinderhughes på et par spor og Farafina Kan Percussion Ensemble på ei låt, tar Wilkins oss gjennom sju egne låter som forteller oss om en langt framskreden modenhet.
Her får vi alt fra de vakreste ballader til mer løsslupne, frie ekskursjoner – alt med gospel og en djup religiøs overbevisning i bånn.
Immanuel Wilkins har utvikla en varm, sterk og personlig tone allerede i hornet sitt og er avgjort godt i gang med ei karriere som vil ta han langt – svært langt.
Immanuel Wilkins «The 7th Hand» Blue Note/Universal
Erlend Viken tar nok en gang folkemusikken til unike steder. Nå med en ny utgave av trioen sin.
Erlend Viken Trio i aksjon.
Jeg har hatt gleden av å følge felespilleren Erlend Viken (38) sin musikk i ei årrekke nå. Både gjennom “Frie tøyler” (2014), “Nykomlingen” (2017) og “Djupet” tidligere i år, fortalte Viken at han har noe høyst personlig og unikt i uttrykket og musikkanskuelsen sin.
Viken, med sine røtter på Oppdal, men bosatt på urbane Nesodden, har vist alle at han er en mesterspillemann med vyer og visjoner et godt stykke utover det å gjenskape en tradisjon.
Slåttetradisjonen er sjølsagt viktig å bevare, men det er minst like viktig å videreføre den med nye tanker, ideer og visjoner. Det er der mye av Vikens mesterskap ligger.
Her tar han for seg ti slåtter som han har funnet med å dykke djupt ned i den store skatten. Sammen med sin utmerkede trio, fortsatt bestående av Marius Graff på strømgitar, og Sondre Meisfjord på bass, pluss produsent Olav Torget på det afrikanske strengeinstrumentet konting på tre av spora, så skaper Viken, som også benytter stemmebånda fra tid til annen, flotte musikalske landskap som har både slåttetradisjonen og improvisasjonselementer som herlige bestanddeler.
Erlend Viken fortsetter både å videreføre og å imponere.
Det er ikke hver dag en pianotrio fra Australia, Belgia og Finland inntar heimen, men når pianisten heter Aki Rissanen så skjerpes sansene umiddelbart.
En flott og grenseløs trio – Designers.
Den finske pianisten Aki Rissanen (42) har jeg hatt gleden av å møte ved en rekke plateanledninger – fra solo, via duo til større ensembler. Ofte har det likevel vært trio som har vært Rissanens foretrukne format – et format han og musikken hans passer utmerket i.
Nok en gang er det trio det handler om og sammen med han denne gangen er den belgiske bassisten Joachim Florent og den australske trommeslageren Will Guthrie – to fullstendig nye navn for meg.
Begge de sistnevnte er bosatt i Nantes i Frankrike og det skal også være en by og et jazzmiljø Rissanen, som er bosatt i Helsingfors, har et nært forhold til.
Det som er uomtvistelig er at med Florents åtte komposisjoner som fundament, så har trioen funnet sammen på et inderlig og empatisk vis. Florent hevder han er inspirert av arkitektur og geometri i musikken, men det greier ikke jeg å finne frem i. Det gjør heller ikke så mye.
Florent har skrevet så lite som mulig, slik at de tre skal få masse rom og plass til å utbrodere ideene og fortelle hvem de er både solistisk og kollektivt.
Vi blir invitert inn i et moderne, melodisk landskap som det swinger og groover av fra start til mål. Jeg mer enn ante hvilken kapasitet Rissanen var i besittelse av og Florent og Guthrie har umiddelbart fortalt meg at de befinner seg på samme høye nivå. Til sammen har Designers blitt både strålende og overraskende.
Samarbeid på det jazzikalske området mellom Norge og Sverige er ikke noe nytt. Kvartetten Jupiter forteller oss uansett at det lever i aller beste velgående.
Det går unna med svorske Jupiter.
På begynnelsen av 2000-tallet dukka det opp en heftig orgeltrio bestående av Magnus Forsberg på trommer, Steinar Nickelsen på orgel og Håvard Stubø på gitar. Trioen har hele tida hygga seg og oss under navnet Jupiter og nå, fem album seinere, låter bandet heftigere enn noen gang, men nå som kvartett.
Allerede i forbindelse med bandets andre skive blei svenskenes heftigste saksofonist i den “yngre” generasjonen, Jonas Kullhammar, invitert med som gjest og han har etter hvert blitt fast medlem. Det skader på ingen måte! For å opprettholde maktbalansen har bandet fortsatt svenske trommeslager, men de seineste åra er det Johan Holmegard, blant annet kjent fra Dungen og Goran Kajfeš Subtropic Arkestra, som har overtatt.
De fire møtes i et repertoar unnfanga av enten Kullhammar, Nickelsen – som har bodd i Asia i flere år – og Stubø. Ikke bare én Stubø forresten; Håvards far, den legendariske gitaristen Thorgeir Stubø (1943-1986), er også representert med sin nydelige “Sol, litt regn”.
Jupiter befinner seg i et landskap der de både tar vare på orgeljazztradisjonen og samtidig tar heftige steg inn i vår musikalske samtid. De fire stortrives åpenbart sammen; her er det masse musikalsk empati og samtidig har vi med fire solister i toppklasse å gjøre. Du verden for et trøkk det er Kullhammars tenorspill fra tid til annen og verken Nickelsen og Stubø står med lua i handa for å si det slik.
Jupiter har fra dag én tilført oss noe tøft. Det gjør de på alle måter fortsatt. La det groove!!!
Jupiter «The Wild East» Moserobie Music Production/moserobie.com
Andreas Ihlebæk har imponert meg veldig med sine to første soloplater. På den vanskelig tredjerunden fortsetter han med det – å imponere.
Andreas Ihlebæk tar oss med til vakre steder.
Andreas Ihlebæk (45) kom ut av det store intet for min del med albumene “Northern Lullabies” og “I Will Build You a House”. Han fortalte meg både at han hadde et solid fundament å gå ut fra og at det var ei solid retning i det han hadde å melde både som komponist og pianist.
Slik var det og slik er det så definitivt fortsatt. Ihlebæk er noe av det fineste jeg vet om, nemlig en historieforteller – både som instrumentalist og vokalist. Han tar oss med inn i sfærer som det er godt å oppholde seg i – kall det gjerne et eventyrisk landskap.
Ihlebæk henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg neo-klassisme, folk og soul. Elementer av jazz og improvisasjon er også en del av miksen og til sammen har Ihlebæk skrudd det sammen til noe høyst personlig.
Etter to solopiano-plater så har Ihlebæk denne gangen gått tilbake til et større lerret. Han har invitert med seg den svenske fiolinisten og sangeren Annasara Lundgren, vokalistene Noziswe Baqwa og Sisi Sumbundu, cellisten og vokalisten Amelia Jakobsson, bassisten Aksel Jensen og nøkkelharpisten John Stenersen, som bidrar litt her og der og gir nye farger til fundamentene til Ihlebæk der det passer.
Andreas Ihlebæk har nok en gang skapt stemninger og musikk som det gjør uendelig godt å dykke ned og bli værende i.
Andreas Ihlebæk «Nowhere Everything» NXN Recordings/Naxos Norway
Den svenske gitaristen Thomas Eriksson har skapt nydelige fundament for seg sjøl, den norske hardingfelespilleren Helga Myhr og den svenske klarinettisten Anna Malmström.
Helga Myhr, Thomas Eriksson og Anna Malmström tar oss med til unike steder. Foto: Johan Blomqvist
Thomas Eriksson har i flere år spilt i en rekke konstellasjoner på både den norske og svenske folkemusikkscena. Nå stiller han til start med sitt eget band og sin egen musikk.
Målsettinga til Eriksson har vært å løfte fram den akustiske gitaren som melodiinstrument og samtidig gi rom til klanger og fri improvisasjon. Dette gir det hele en ny dimensjon og det totale lydbildet er intet mindre enn en unik opplevelse.
Sjølsagt skal Helga Myhr, fra Ål i Hallingdal, hennes hardingfele, og Anna Malmströms klarinett og bassklarinett, ha mye av æra for, gjennom sine fargelegginger, broderinger og improvisasjoner, å skape totalt unike lydlandskap.
Grenseløse Tuva Syvertsen har sittet i produsentstolen og garantert vært med å ta denne trioen, med den unike besetninga, til steder de færreste av oss har besøkt tidligere.
Her har tre frisinnede og søkende musikanter funnet sammen i et univers de er ganske så aleine om og som det er herlig å oppholde seg i.
Eriksson/Myhr/Malmström «För sola skin’ på tak» Heilo/Musikkoperatørene
Trommeslageren, komponisten og retningsgiveren Whit Dickey er et relativt ubeskrevet blad for meg. Med denne strålende kvartetten presenterer han seg på best mulig vis.
Whit Dickey vet hvor han vil og hvordan han skal komme dit.
Whit Dickey (68) har vært en sentral skikkelse i jazzhovedstaden New Yorks avantgardemiljø i flere tiår. Han har jobba mye med ledestjerner som William Parker og Matthew Shipp, men til tross for det så har Dickey vist seg sjelden frem i vår del av verden – både live og via fonogram.
For et par år siden etablerte han sitt eget selskap, TAO Forms, og har gitt ut plater både under eget navn og med blant andre stjerneskuddet James Brandon Lewis og hans “Jesup Wagon”.
Nå er det endelig tid for Dickey og en del av hans musikalske univers. Ideen til musikken og besetninga kom til Dickey for rundt 15 år siden da han blei fullstendig besatt av John Coltranes “Crescent” – spesielt tittelsporet. Dickey mener at “Crescent” fikk en matematisk betydning for han – spesielt lyden og energien til bandet – og ikke minst Coltrane. Der er jeg ikke helt sikker på om jeg henger med i tankerekka gitt, men det får stå sin prøve. Musikken henger jeg uansett med på.
Ikke overraskende består bandet av tenor, piano, bass og trommer – som Coltrane-kvartetten. Den unge bassisten Brandon Lopez, en av Coltranes aller mest spennende etterfølgere på tenorsaksofon, Tony Malaby, og sjølvaste Matthew Shipp på piano, er det håndplukka reisefølget til Dickey. Du verden som de har skjønt intensjonene til Dickey – og Coltrane.
De fire låtene, som hver blir fulgt av et “dikt” av Mia Hansford i cd-omslaget, har tatt med seg energien, friheten og den likevel tilstedeværende melodikken som prega Coltrane i perioden rundt “Crescent”.
Her snakker vi kompromissløs musikk utført av fire sjelsfrender som utfyller hverandre på et strålende vis. Alt er gjort med store doser empati og usedvanlig lyttende ører og ditto evner til å bringe musikken videre.
Whit Dickey Quartet «Root Perspectives». TAO Forms/taoforms.bandcamp.com
På alle mulige slags vis så spirer og gror det uten stans i norsk jazz. Cosmic Swing Orchestra er nok et eksempel på allsidigheten og mangfoldet blant den oppvoksende slekt.
Cosmic Swing Orchestra inviterer til fest!
Ryktene har gått ei stund om at det finnes et stort band med røtter i jazzlinja i Trondheim som det ryker av. Jeg blir gjerne med på å spre ryktet videre og nå er det også basert på bandets debut-cd med det sprudlende navnet “Cosmic Swing Orchestra”.
For noen tiår siden gikk jeg inn dørene på den legendariske, men nå nedlagte klubben Sweet Basil i New York for å oppleve Sun Ra and His Arkestra for første gang. Også den gangen hadde ryktene gått i forveien og du verden for en opplevelse det var.
Dette møtet med det tolv manns/kvinners-bandet Cosmic Swing Orchestra har mye av det samme i seg. Når så initiativtaker, pianist, gitarist og komponist Petter Dalane mer enn villig innrømmer at ideen bak bandet definitivt har henta bøttevis med inspirasjon fra Sun Ra og hans galaktiske univers, så er vel ikke det så merkelig kanskje.
Bandet er kjent for heftige liveshow og i tillegg til det musikalske så bryr de seg mer enn gjennomsnittlig og hørbart om viktige temaer som sosiale ulikheter, masseutryddelse av arter og klimakrisen. Jeg digger både musikken og det herlige og viktige ungdommelige pågangsmotet.
Musikken er skrevet av Dalane, barytonsaksofonist Jenny Frøysa, Thelonious Monk – “Let´s Cool One”, Fletcher Hendersons arr på “Limehouse Blues” og med tekster av Dalane og vokalist Sara Fjeldvær. Når så trompeterne Ola Lømo Ellingsen og Øyvind Mathisen, hornisten og wagnertubaisten Even Brodwall, trombonisten Astrid Ombudstvedt, saksofonistene og fløytistene Cecilie Grundt og Aksel Rønning, bassist Alexander Riris og trommeslager Martin Mellem er så innforstått med hvor Dalane & Co vil hen med ideene sine og tilfører både kollektivet og solistisk store porsjoner med inderlighet, kreativitet og personlighet, så har dette blitt en akkurat så meningsfull musikalsk fest som vel tenkelig.
Det tok si tid før jeg fikk hørt Sun Ra live. Cosmic Swing Orchestra har “bare” vært i live siden 2018 så der bør mulighetene være en god del bedre. Jeg gleder meg i alle fall!
I 2015 dukka saksofonisten Mette Henriette opp fra det store intet på sjølvaste ECM med debuten under samme navn. Så har det vært stille ganske lenge, men nå er hun blant oss igjen – på sitt unike, stillfarende vis.
Mette Henriette har nok en gangs skapt noe unikt.
For å si det slik: det er ikke hver dag Manfred Eicher åpner dørene for en 25-åring uten noen meritter overhodet og gir vedkommende muligheten til å debutere – med en dobbelt-cd. I tilfellet Mette Henriette gjorde han altså det – og med god grunn. Mette Henriette, som sikkert reagerer hvis navnene Martedatter Rølvåg blir brukt også, kommer fra Trondheim og har nå rukket å bli hele 31 år. Hun har rukket mye mer også. Veldig mye mer.
Uttrykket, som sist, er nedpå, søkende og underfundig. Låtene hennes er som små skisser som hun gir et stort lerret. Som en kunstmaler skaper hun sine bilder på et vis som gir oss lyttere en mulighet til å gå sakte inn i bildene, bli der værende og få muligheten til å utforske dem.
Umiddelbart kan det kanskje oppleves som om det ikke skjer så mye i den ganske så minimalistiske musikken til Mette Henriette, men gir man den tid og plass så vil man raskt oppdage at her er det mange, spennende lag.
Som sist så er trio hennes foretrukne format. Nok en gang er pianist Johan Lindvall mer enn hjertelig til stede og denne gangen er det den australske cellisten Judith Hamann som har tatt over for Katrine Schiøtt. Tenorsaksofon, piano og cello er sjølsagt en ganske så unik konstellasjon, men du verden så flott de tre instrumentene klinger sammen.
Mette Henriettes vakre, lette og luftige tenortone spiller sjølsagt ei viktig rolle i dette kammermusikalske landskapet, men de to andre er så avgjort meget sentrale bestanddeler i uttrykket også. Til sammen har de skapt nok ei lita perle i Mette Henriettes historie.
