Trommeslageren, komponisten og retningsgiveren Whit Dickey er et relativt ubeskrevet blad for meg. Med denne strålende kvartetten presenterer han seg på best mulig vis.

Whit Dickey (68) har vært en sentral skikkelse i jazzhovedstaden New Yorks avantgardemiljø i flere tiår. Han har jobba mye med ledestjerner som William Parker og Matthew Shipp, men til tross for det så har Dickey vist seg sjelden frem i vår del av verden – både live og via fonogram.

For et par år siden etablerte han sitt eget selskap, TAO Forms, og har gitt ut plater både under eget navn og med blant andre stjerneskuddet James Brandon Lewis og hans “Jesup Wagon”.

Nå er det endelig tid for Dickey og en del av hans musikalske univers. Ideen til musikken og besetninga kom til Dickey for rundt 15 år siden da han blei fullstendig besatt av John Coltranes “Crescent” – spesielt tittelsporet. Dickey mener at “Crescent” fikk en matematisk betydning for han – spesielt lyden og energien til bandet – og ikke minst Coltrane. Der er jeg ikke helt sikker på om jeg henger med i tankerekka gitt, men det får stå sin prøve. Musikken henger jeg uansett med på.

Ikke overraskende består bandet av tenor, piano, bass og trommer – som Coltrane-kvartetten. Den unge bassisten Brandon Lopez, en av Coltranes aller mest spennende etterfølgere på tenorsaksofon, Tony Malaby, og sjølvaste Matthew Shipp på piano, er det håndplukka reisefølget til Dickey. Du verden som de har skjønt intensjonene til Dickey – og Coltrane.

De fire låtene, som hver blir fulgt av et “dikt” av Mia Hansford i cd-omslaget, har tatt med seg energien, friheten og den likevel tilstedeværende melodikken som prega Coltrane i perioden rundt “Crescent”.

Her snakker vi kompromissløs musikk utført av fire sjelsfrender som utfyller hverandre på et strålende vis. Alt er gjort med store doser empati og usedvanlig lyttende ører og ditto evner til å bringe musikken videre.